Du leser nå
Noen spørsmål om holocaust

55 minutter lesetid

Et arrangert bilde som gikk verden rundt og vekket sympati


Noen spørsmål om holocaust

Er det mulig at den offisielle historien om holocaust ikke er riktig?

Hvordan skulle noen kunne lyve om noe så alvorlig? Og hvorfor? Vi vet jo dessuten at Holocaust fant sted! Vi har lært om det på skolen, lest det i historiebøkene, vi har sett det på TV, på kino … ja, noen av oss har til og med vært på klassetur til Auschwitz og sett bevisene med egne øyne! Ingen kan da hevde noe annet, eller …?

Begynnelsen

Slik var min første reaksjon da jeg for et par år siden tilfeldigvis kom over noen såkalte «revisjonistiske» artikler om holocaust. Dette var mens jeg fortsatt etterforsket 11. september-dramaet. Til å begynne med opplevde jeg disse artiklene som støtende: Ingen kunne vel i fullt alvor stille spørsmålstegn ved et så sentralt og veldokumentert historisk fenomen? Noe slikt virket helt usmaklig, totalt useriøst og langt ute på viddene; disse menneskene måtte da være fullstendig rav, riv, ruskende gale?

Likevel stusset jeg: De fleste av dem var akademikere, som jeg selv. Og deres resonnementer hadde både en logisk gyldig form som lot seg følge, samt henvisninger til kilder som kunne kontrolleres av meg direkte. Og de kunne vise til harde, fysiske fakta som underbygget deres påstander. Merkelig. Det så altså ut til at disse menneskene faktisk hadde noe å fare med. Det var i hvert fall nok til at jeg tross alt så meg nødt til å undersøke denne saken nærmere.

Det har jeg ikke angret på, selv om jeg allerede har fått, og sikkert fortsatt vil få, mye «pepper» for det.

Men det spiller ingen rolle – sannheten er det viktigste av alt.

Fortsettelsen

Bare noen uker senere var jeg nemlig ikke lenger i tvil: Den offisielle holocaust-historien kunne helt enkelt ikke være riktig. Det var rett og slett for mange umuligheter ved den, akkurat som ved den offisielle 11. september-historien. Og jeg har til dags dato ikke sett ett eneste dokumentert eksempel på at mennesker, hverken jøder eller andre, skal ha blitt avlivet i tyske gasskamre under krigen. Ikke ett!

Det eneste vi har er såkalte «øyenvitneskildringer» og ikke så mange av dem heller, forresten. Og av de få vi har, så er flere av disse beviselig falske; muligens er de falske alle sammen.

Ulike varianter av holocaust-historien

Det eksisterte minst tre parallelle holocaust-historier til å begynne med, dvs mot slutten av og like etter krigen:

Én gikk ut på at jødene ble systematisk avlivet med elektrisk strøm; en annen på at de ble dampkokt; og altså endelig, at de ble gasset ihjel med cyanidgass; eller – i nyere tid – diesel(!)-eksos.

I dag vet vi at ingen av disse tre historiene kan være riktige og dermed må være propagandafostre. Vi vet også at det var gass-historien som etterhvert skulle bli foretrukket, og senere kjørt fram i historiebøkene. Den er før øvrig også blitt lettere revidert flere ganger, når umulighetene er blitt for innlysende, eller regelrett avslørt – og den er fortsatt under revisjon. Som nevnt over, så er det faktisk dieseleksos-varianten som nå i – hvert fall delvis – foretrekkes, hvor usannsynlig den enn måtte være (se henvisninger lengre ned i artikkelen).

Dette, dvs denne gigantiske bløffen, er også grunnen til at originalutgaver av f.eks The World Almanac og andre samtidige leksikalske verker ikke viser noen nedgang i det offisielle tallet på jøder i verden i det hele tatt etter 2. verdenskrig, mens senere revisjoner faktisk gjør det.

Det samme gjelder antallet «holocaust-ofre»: Det har som kjent landet på ca 6 millioner, og der holder det seg; og det på tross av at det «offisielle» tallet på ofre bare i Auschwitz, er blitt nedjustert fra 4 til 1,5 millioner.

2,5 millioner er jo en ganske kraftig reduksjon – og da burde man vel kunne forvente at 6-millionertallet ble nedjustert tilsvarende? Men den gang ei.

Og som jødene selv sier: «Hvis alle som hevder å være en holocaustoverlevende faktisk er det, hvem var det da Hitler drepte?»

To ulike minneplater i Auschwitz – platen til høyre er den vi kan se der i dag. Det offisielle, nærmest magiske 6-millionertallet, er merkelig nok ikke blitt nedjustert tilsvarende.

Men ble ikke jødene forfulgt?

Jo, visst! Det er godt dokumentert at jødene som gruppe ble forfulgt av nazi-regimet fra 1933 til 1945. Og dessuten at jøder, vel og merke på lik linje med andre grupper, f.eks sigøynere, kriminelle, politiske motstandere, krigsfanger osv, ble utnyttet i den tyske krigsproduksjonen eller internert i leirer og ghettoer i påvente av krigens utfall. Og, for jødenes vedkommende, en eventuell deportasjon til f.eks Madagaskar eller Palestina; dette som en endelig løsning på det såkalte «jødeproblemet» i Europa, i den grad det da fantes noe slikt problem.

Og en slik deportasjon går hånd i hånd med sionistbevegelsens offisielle agenda, nemlig opprettelsen av en egen, jødisk stat. Dette har i sin tur høyst sannsynlig et dypere formål for øyet, men det vil jeg komme tilbake til. Samt hvem som sannsynligvis står bak denne bevegelsen – og nazismen, for den saks skyld.

Det er altså ingen grunn til å tvile på at det i konsentrasjonsleirene døde tusenvis av mennesker, spesielt som følge av epidemier, og da først og fremst tyfusepidemier. Offisielle tall fra Det internasjonale røde kors (ICRC/ITS) viser at ca 300.000 mennesker, deriblant en del jøder, er bekreftet omkommet i tyske konsentrasjonsleire under krigen (ved en opptelling i 1983).

Vi har derimot ingen beviser på noe overlagt massemord, på tross av hva som er blitt forsøkt forfektet fra visse hold – heldigvis! Alt vi har er såkalte «øyenvitneskildringer» – et heller tvilsomt vitenskaplig fundament.

Hva med skrekkbildene og -filmene?

Men hva med bildene? Vi har jo sett bilder og filmklipp, hvor haugevis med avmagrede lik blir skyflet rundt med bulldosere?! Hva med dem?

Vel, for det første så blir man ikke tynn av å bli gasset i hjel; det blir man derimot av tyfus og liknende epidemiske sykdommer. Og vi vet med sikkerhet at tyfusepidemier forekom i konsentrasjonsleirene på tross av foranstaltninger som f.eks kortklippet hår og gasskamre for avlusing av klær og utstyr.

Lus sprer nemlig tyfus. Så før DDT ble vanlig i Europa var cyanid-gass,  solgt under merkenavnet Zyklon, kanskje det mest effektive middelet man hadde mot lus. Gassen ble solgt av firmaet Degesch, som er en forkortelse for Deutsche Gesellschaft für Schädlingsbekämpfung, altså: Det tyske selskap for skadedyrbekjemping.

Reklame fra Degesch, som leverte gass og gasskamre til konsentrasjonsleirene. Det fremgår tydelig av annonsen at dette handler om bekjempelse av skadedyr.

Et ekte gasskammer i Dachau. Legg merke til at tidene for gassing ble skrevet med kritt utenpå dørene, samt den godt synlige advarselen mot å åpne døren under gassing: «Forsiktig! Gass! Livsfare! Ikke åpne!»

Selv om cyanid-gass antakelig var det mest effektive tyskerne hadde mot lus på den tiden, så var det både dyrt og upraktisk, slett ikke ufarlig, og heller ikke like effektivt som DDT. Epidemier kom derfor av og til ut av kontroll, og med katastrofale resultater, slik tallrike fotografier og filmopptak også viser. Særlig mot slutten av krigen ser det ut til at dette har vært et stort problem. Det kan i hvert fall forklare de store haugene med avmagrede lik.

De allierte hadde DDT, tyskerne hadde det ikke – her fra en demonstrasjon i US Army.

Matmangel?

Hva så med langvarig matmangel? Kunne ikke dette også være en mulig forklaring på de magre kroppene? At fangene med fullt overlegg ble utsatt for langvarig sulteforing før de ble gasset i hjel?

Jo, visst. Og på slutten av krigen var det virkelig alvorlig matmangel i Tyskland – også i konsentrasjonsleirene.

Det er bare det, at det er vanskelig å konkurrere med sykdommer som tyfus, tyfoidfeber og dysenteri, når det gjelder avmagring. Og når vi ser bilder av friske fanger fra krigens slutt, så ser vi at de ikke på noen måte kan sammenliknes med kroppene av skinn og bein som skyfles rundt med bulldosere, legges ut i lange rekker, eller stables i store hauger. Og blant de friske fangene var det, som kjent, også en hel del jøder.

Fra frigjøringen av Dachau – fangene er magre, men langt i fra så magre som tyfusofrene på bildet nedenfor.

Tyfusofre – dette bildet er også fra Dachau. Noen friske fanger og allierte soldater i bakgrunnen.

Dette bildet viser tydelig at de allierte styrkene var fullt klar over tyfusfaren - her fra Bergen Belsen

Dette bildet viser tydelig at de allierte styrkene var fullt klar over tyfusfaren – her fra Bergen Belsen. Det er imidlertid ikke riktig at støv sprer tyfus; men derimot tyfoidfeber, som for øvrig er minst like farlig.

Fra de øvrige fasene av krigen har vi dokumenter fra Det internasjonale røde kors (ICRC) som viser at fangene i leirene faktisk fikk nok mat. Dette ble nemlig jevnlig kontrollert av ICRC, den gang som nå. Fangenes matrasjoner er dessuten gjengitt i Guide-boka for Auschwitz Birkenau på s 15: 1.300-1.700 kilokalorier pr dag, noe som tilsvarer kaloribehovet for en litt aktiv, til meget aktiv gjennomsnittsperson.

Og hvorfor skulle noen egentlig bry seg med å gasse i hjel mennesker som allerede var på dødens rand av sult?

Det gir rett og slett ikke mening.

Og ennå en gang: Man blir ikke tynn av å bli gasset ihjel!

Det som derimot gir mening, er å se hvor lite man egentlig behøver å vri på sannheten før man får grunnlaget for en monster-myte: «Gasskamrene var til for å avlive mennesker (ikke lus); og de tynne kroppene er utsultede og ihjelgassede jøder, ofre for nazistenes grusomheter.»

Hvorfor rive opp i dette nå?

Hvorfor tar jeg opp denne tråden nå, så mange år etter at Hitlers påståtte masseutryddelse av jødene, populært betegnet som Holocaust, skal ha funnet sted? Er det ikke viktigere å beskjeftige seg med mer presserende problemstillinger som mistenkelig massevaksinering, snik-globalisering, og en – av noen – ønsket reduksjon av jordas befolkning med 90%?

Det korte svaret på dette spørsmålet er at jeg tror disse tingene henger sammen. Det er ikke umulig at de rett og slett er ulike deler av den samme agendaen.

Det litt lengre svaret er at holocaust-historien er blitt – og fortsatt blir – misbrukt til å forsvare obskure pengeoverføringer, tvilsomme våpensalg, militær maktbruk, okkupasjoner, invasjoner og andre lite humane aktiviteter her på jorden, spesielt i Midt-Østen.

Dette er det ingen tvil om; men det store spørsmålet er om alt sammen bygger på et rettmessig eller urettmessig grunnlag.

Og det ser altså ut til at grunnlaget kan være høyst urettmessig – for å si det mildt.

Så hva hvis Holocaust faktisk er en bløff?

Sett at holocaust-historien virkelig er en historieforfalskning?

Uten holocaust-historien, intet Israel, for eksempel; eller alle Israel-vennene, som vi bl.a finner på Stortinget; eller årlige, massive pengeoverføringer til Israel fra USA eller andre land; eller all sympati og støtte fra den vestlige verden som faktisk har kommet Israel til gode, til tross for tallrike eksempler på brutaliteter mot sine palestinske naboer og medmennesker? Og det til og med ganske nylig, om jeg ikke husker helt feil.

Hvorfor skulle staten Israel ellers ha lov til å sitte på et av verdens største atomvåpenarsenal, når et visst land i nærheten for bare få år siden ble invadert og «demokratisert» (under tvang) av det nye, selvoppnevnte «verdenspolitiet»? Og det til og med etter bevisst feilaktige påstander om eksistensen av såkalte «masseødeleggelsesvåpen»; påstander som vår egen – og i hvert fall tilsynelatende – stupide Thorbjørn Jagland så plumpt påstår at han trodde på?

Jeg bare spør.

For rett skal være rett. Alltid! Og det er ikke rett å tiltuske seg fordeler på urettmessig vis gjennom å skape løgnhistorier. Det er heller ikke tillatelig å mishandle sine palestinske naboer og medmennesker i «selvforsvar», selv om det aksepteres mer eller mindre stilltiende av resten av verden. Og dette kommer antakelig til å fortsette så lenge en slik holocaustløgn får lov til å eksistere.

Og kanskje vil den avstedkomme verre ting også.

Derfor er det at jeg i løpet av de siste månedene har valgt å bruke såpass mye av både tid og krefter på å undersøke denne saken nærmere, og på å skrive denne artikkelen.

Jeg vil ingen til livs – bortsett fra usannheter.

Holocaustløgnen er bare en liten del av usannheter som har skapt det verdensbildet de fleste av oss, i hvert fall inntil nå, har trodd på.

Trenger sannheten beskyttelse?

I flere land er slike undersøkelser som denne jeg har gjort nå faktisk blitt forbudt ved lov. Dette finner jeg veldig mistenkelig. Sannheten trenger ingen beskyttelse; det gjør derimot løgnen.

Hva som er sannheten, kan jo alltid diskuteres; men de faktiske forhold omkring holocaust er det altså ikke en gang tillatt å diskutere lenger! Det finnes offisielt kun én sannhet: Hitler-regimet og Nazi-Tyskland samlet sammen 6 millioner jøder, gasset dem ihjel og brant dem opp – punktum. Og alle som, uansett grunn, måtte være så ufine og tvile på dette faktum, straffes med fengsel og bøter. Basta!

Dette er faktisk loven i flere land; og det kan man saktens forstå, når man tar i betraktning hvor lite som skal til før denne etablerte «sannheten» begynner å rakne. Det er nok å se på noen historiske faktaopplysninger, tilgjengelige statistiske data og historiske dokumenter. Eller man kan regne litt på den samlede kremasjonskapasiteten den gangen, og finne ut at man i beste fall kunne vært ferdig med likbrenningen en gang i 1960-åra dersom den offisielle historien og det nærmest magiske 6 millioner-tallet skulle være korrekt.

Dansken Ib Nicolajsen oppsummerer noen av de mest åpenbare urimelighetene slik:

«Av de 2,7 millioner jøder som var innenfor rekkevidde av den tyske vernemakt, overlevde 3,5 millioner og fikk holocaust-erstatning, mens de resterende 6 millioner døde. Tyskerne transporterte dem hundre og atter hundrevis av kilometer over sitt krigsherjede og overbelastete jernbanenett, foret og kledde dem, hospitaliserte dem og tatoverete dem, for så å drepe dem.»

En nokså tankevekkende oppsummering. Og de statistiske data den referer til kan verifiseres gjennom allment tilgjengelige kilder, for eksempel leksika og statistiske oppslagsverk utgitt på den tiden. Prøv gjerne selv!

Men de statistiske uoverensstemmelsene og de logiske umulighetene er bare toppen av isfjellet. Vi har også en mengde eksempler på forfalskninger av bilder, rapporter, ja til og med fysiske installasjoner og annet bokstavlig talt «hardt» bevismateriale. Og dette er hevet over tvil – materialet er definitivt blitt tuklet med. Hvorfor ellers stemmer ikke det påståtte gassgammeret i Auschwitz lenger overens med de originale arbeidstegningene? Og hvorfor ellers finner vi tydelige fysiske spor av ombygninger i nettopp dette rommet? Og dette er bare ett av mange eksempler.

Ikke rart at sannheten trenger beskyttelse.

Jeg kunne egentlig skrevet en hel bok om dette emnet, men dersom denne artikkelen noen gang skal bli ferdig, så må jeg nok i denne omgang nøye meg med en brøkdel. Og forhåpentlig vil denne artikkelen inneholde nok stoff til at Nyhetsspeilets lesere forstår poenget og får lyst til å grave videre i dette på egen hånd. Bare vær klar over at en del personer kjemper med nebb og klør – og ufine midler – for å beskytte denne myten.

deesill

Denne boken, skrevet av Richard Verrall (alias Richard E. Harwood), ble publisert i 1974. Flere mennesker er senere blitt straffet, skadet, eller invalidisert, som følge av sin befatning med denne boken. Han som oversatte den til fransk, Franscois Duprat, ble kort tid etter drept av en bilbombe. Hans kone mistet begge sine ben i dette attentatet og ble sittende i rullestol. (Bilde: DeesIllustration.com)

Noen anbefalte dokumentarfilmer

For deg som forstår engelsk vil jeg særlig anbefale tre dokumentarfilmer, nemlig:

«One Third Of The Holocaust»

og

«Buchenwald – A Dumb Dumb Portrayal Of Evil»

samt David Coles dokumentarfilm (David Cole in Auschwitz) om Auschwitz og det påståtte «gasskammeret» der.

Særlig de to første filmene er meget nøkterne produksjoner og ganske godt forskerarbeid.

Dokumentaren «Nazi Shrunken Heads» (i fem deler) er laget av samme person, og også ganske god. Den viser hvordan løgn brukes for å rettferdiggjøre krig; ikke bare den gangen, men også i våre dager.

Det kan dessuten være verd å se filmen «The Holocaust Unveiled» som bl.a tar for seg hvordan svært mange personer i årenes løp er blitt trakassert, bøtelagt, fengslet, fysisk mishandlet, truet på livet, ruinert, gjort hjemløse, eller regelrett myrdet, bare fordi de har våget å sette spørsmålstegn ved den offisielle holocaust-historien.

Men disse filmene er altså alle på engelsk.

For dem som ikke er så gode i engelsk, er det bare å lese videre.

Lovforbudet

Forbudet mot å tvile på den offisielle holocaust-historien gjelder nå i land som Østerrike, Belgia, Tsjekkia, Frankrike, Tyskland, Israel, Lichtenstein, Luxembourg, Nederland, Polen, Portugal, Romania, Spania og Sveits.  Minst 12 mennesker er allerede dømt til fengsel – noen for flere år – og/eller drøye bøter, uten å ha gjort noe annet galt enn å stille spørsmålstegn ved den offisielle holocaust-historien.

Hvorfor kan så godt som alle andre politiske og historiske begivenheter fritt diskuteres og etterforskes, men altså ikke holocaust?

Er dette talefrihet? Er dette tankefrihet? Er dette frihet i det hele tatt? Neppe.

Disse menneskene omtales dessuten på en stigmatiserende måte som «holocaustbenektere» (jfr min tidligere artikkel om «merkelapping»). Dette er vel kanskje litt urettferdig, siden mange av dem, eller kanskje alle sammen, slett ikke benekter noe som helst. Det de derimot gjør, er å stille seg tvilende til at den oppleste og vedtatte historien om holocaust er korrekt. Og det må man vel ha lov til, selv om den offisielle historien skulle være aldri så korrekt?

Spørsmålet blir da: Hvorfor skal noen behøve å vedta lover mot annerledes tenkende, hvis det bare var for at de tenkte annerledes?

Og her, mine damer og herrer,  er vi for alvor i ferd med å sirkle inn det lodne, grå dyret som i lang tid har lusket rundt i skyggene bak våre demokratiske kulisser og som tydeligvis utgjør den egentlige makten i samfunnet. Det er nemlig tydelig at noen med stor og illegitim makt nå kjemper for å beskytte sin holocaust-myte. Og det er vel ikke først og fremst israelerne eller jødene selv, men derimot de som sto bak dannelsen av staten Israel, som gjør det. De som dekker seg bak dette fabrikkerte teppet av sympati for Israels sak.

Og disse «noen» har formodentlig hatt en ganske klar baktanke med dette, siden de har jobbet såpass metodisk og langsiktig for å få dette til. Personlig gjetter jeg på at Israel er tiltenkt en avgjørende rolle i siste kapittel av globaliseringsprosessen, og dermed den 3. og siste verdenskrigen, slik Sions vises protokoller foreskriver.

Men det er altså bare en gjetning.

Nazi-frykt og Wikipedia

Den offisielle forklaringen på holocaustlovenes berettigelse er (i flg f.eks Wikipedia) at man ønsker «å hindre en ny oppblussing av den nazistiske ideologi/nazisme» (min oversettelse). De færreste vet vel neppe noe særlig om hva denne ideologien egentlig går ut på (det gjelder i alle fall meg); men bare de negative assosiasjonene knyttet til ordene «nazist» og «nazisme» er vel nok for de fleste av oss «gode jøssinger» til å ta dette argumentet for god fisk og forstå alvoret, eller hva? Sånn apropos merkelapping, altså.

La oss nå se litt nærmere på det bakenforliggende resonnementet for Wikipedias «forklaring» [min spissformulering]:

«Holocaust-myten må bestå, ellers risikerer vi en oppblussing av nazistisk ideologi.»

Et mot-eksempel: Jeg, for eksempel, er ikke nazist; ei heller har jeg noen som helst andre politiske sympatier. Jeg er faktisk fullstendig uinteressert i politikk. Jeg setter dessuten humane verdier høyt og jeg mener at alle mennesker er like verdifulle. Og jeg tar avstand fra enhver bruk av vold for å løse mellommennesklige konflikter.  Ville da en avsløring av holocausthistorien som en skapt myte gi meg større sympati for nazistisk ideologi? Eller for mennesker som ivrer for bruk av vold, for den saks skyld?

Eller for å sette det hele på spissen: Ville jeg bli nazist av å få rede på at hele holocaust-historien faktisk var en myte?

Selvsagt ville jeg ikke det.

Resonnementet i Wikipedias hovedargument har dermed ikke logisk gyldighet og må falle – som så mye annet i Wikipedia, forresten. Wikipedia ser faktisk ut til å være den fremste kanalen for politisk korrekte oppfatninger på hele Internett, og hevder for eksempel fortsatt(!) at 19 fanatiske muslimer sto bak aksjonene i New York og Washington den 11. september 2001.

Dette er rett og slett ufine virkemidler for å beskytte holocaust-myten mot avsløring.

Og det er selvsagt heller ikke dette med nazi-frykten som er sakens egentlige kjerne her: saken er snarere den, at de annerledes tenkendes tenkning i nettopp dette tilfellet er så til de grader skadelig for noen – og da antakelig noen med såpass stor makt her i verden, og fremfor alt i Europa, at tale- og trykkefriheten bare vike – koste hva det koste vil.

Dessverre.

Professor Robert Faurisson etter grov mishandling.

Mediafremstillingen

Måten saken er blitt fremstilt på i media har mange nok likhetstrekk med bl.a 11. september-affæren til at vi kan gjenkjenne mønsteret: latterliggjøring på tross av gode argumenter, argumenter som heller aldri får komme særlig tydelig fram. Det blir i stedet benyttet tvilsomme og/eller udokumenterte påstander, floskler og følelsesvekkende ord, bilder og uttrykk. Her er to eksempler på dette (legg merke til at forfatteren er den samme i begge artiklene).

Eks 1 (Aftenposten)

Eks 2 (Fri tanke)

Det er altså, i flg Aftenposten, «livsfarlig» å benekte holocaust. (Hva med å «betvile», da? Er det også livsfarlig?)

Eller ta denne artikkelen, også hentet fra Aftenposten. Legg merke til ordbruken. I det siste avsnittet blir det til og med slått fast at det er «vanvittig» å benekte holocaust. Alle som gjør det er altså gale. Ja, ja, så vet man dét!

Sammenlikn med overkjøringen av Daniel Hellwege som Petter Nome i NRK foretok i forbindelse med 11. september-anomalitetene. Dette er veldig likt måten holocaust-tvilerne blir behandlet på: ikke får de komme skikkelig til orde, og gode argumenter fra motparten mangler fullstendig. Latterliggjøring er det viktigste eller, som i dette tilfellet, det eneste våpnet.

Legg også merke til at den nærmest profesjonelle sjarlatanen Øystein Sørensen, som spiller en aktiv rolle i ovennevnte intervju, for øvrig også er svært aktiv i holocaustdebatten.

Det er neppe tilfeldig.

De åpenbare løgnhistoriene

Heldigvis er det noe som heter at «en løgn er en løgn, og den ene løgnen tar den andre; og før eller senere kommer alt sammen fram i lyset».

Elie Wiesel er et av de mest kjente «holocaustvitnene» og har til og med fått Nobels fredspris; akkurat som Obama, forresten. Og det er jo ganske drøyt hvis man tenker på at den samme Wiesel i en av sine bøker faktisk oppfordrer alle jøder om å «for alltid holde av en plass i seg selv for hat overfor tyskere og alt som tyskere står for».

Sånt blir det jo fred av, eller hva?

«Every Jew, somewhere in his being, should set apart a zone of hate – healthy, virile hate – for what the German personifies and for what persists in the German.»

Elie Wiesel, Legends of Our Time (1968), side 177-178.

Wiesel har dessuten beviselig løyet flere ganger: For eksempel forteller han  i en av sine bøker at «geysirer» av blod fra jøder henrettet ved Babi Yar i Ukraina fortsatte å strømme opp av jorda i månedsvis etter massemordet (Wiesel 1982:86).  Dette er selvsagt ikke fysisk mulig, da blod som kjent koagulerer ganske fort etter at døden er inntrådt. Han har da også senere gått tilbake på dette, og sier at han riktignok ikke har sett dette personlig, men har fått det fortalt. Det kan godt være, men i så fall burde vel dette ha kommet klart fram i teksten? Og dette er bare ett eksempel.

Her er mange andre eksempler på Wiesels løgner (med henvisninger).

I den såkalte «dokumentasjonslitteraturen» om holocaust, for eksempel i det monumentale verket «The Destruction of the European Jews», av Raul Hilberg, finnes det også slike åpenbare løgnhistorier, og alle fra såkalte «øyenvitner». Ett av disse er Jankel (Yankel) Wiernik, som har skrevet ned sine «opplevelser» i en «rapport» som senere ble til boka «A year in Treblinka». Her forteller han om litt av hvert, blant annet om en pistolkule som gjennomhuller klærne hans, men som stopper uten å trenge gjennom huden; den etterlater kun et merke. Ganske sensasjonelt, egentlig.

Han forteller også usannsynlige historier om hauger av lik som brenner som fakler, helt av seg selv, uten tilførsel av f.eks ved eller kull. Dette er rett og slett en fysisk umulighet. En menneskekropp består som kjent av ca 80% vann og kan på ingen måte brenne opp uten en kraftig varmekilde eller rikelig tilførsel av en eller annen form for brennstoff; og dette nevnes det ingenting om, enda beretningen for øvrig er svært så detaljert. Og Wiernik siteres faktisk hyppig av Hilberg, som i sin tur tydeligvis ikke har nok kritisk sans til å underkjenne Wierniks beretning som pålitelig. Og det neste spørsmålet blir da: Bør vi stole på en såpass ukritisk «seriøs forsker» som Hilberg når han ikke en gang greier – eller ønsker? – å gjennomskue Wierniks nokså åpenbare løgnhistorier?

Vi finner også løgnhistorier i protokollutskriftene fra Nürnbergprosessene, samt i skrevne «tilståelser» fra de menneskene som skal ha vært hovedmenn bak ugjerningene, f.eks Rudolf Höss, i en periode kommandant for fangeleiren Auschwitz-Birkenau: Höss nevner i sin «tilståelse» for eksempel et fiktivt navn på en konsentrasjonsleir (Wolzek), i tillegg til en masse annet vrøvl, som for eksempel at de skal ha brent opp 2.000 lik i 5 ovner på 12 timer. Det vil si 1 minutt og 48 sekunder pr lik. Det er en umulighet, selv med dagens mest effektive krematorieovner, og det er dermed nærliggende å tro at Höss lyver. Hvorfor skulle han gjøre det hvis tilståelsen hans var ekte?

Eller hva med historiene om jøder som omkommer i «kvegvogner» av mangel på luft? Slike vogner er jo bygget nettopp slik for at kveget skal få god tilgang på luft under transporten. Dette er heller ikke troverdig. Derimot vekker det visse følelser i oss at mennesker blir behandlet som kveg, og det er vel nettopp det som er hensikten?

Stroop-rapporten

Denne rapporten skal altså ha vært en illustrert rapport fra SS-general Jürgen Stroop gitt som «gave» til riksfører Heinrich Himmler. Og det er altså nettopp denne rapporten om opprøret og ødeleggelsen av Warsawa-ghettoen som det berømte bildet av den lille gutten med hendene i været er hentet fra.

Stroop-rapporten er imidlertid beviselig et falsum og også full av utrolige historier. For eksempel så skal en SS-offisér ha blitt drept da håndgranaten han holdt i hånden eksploderte som følge av en kule fra de jødiske bandittene (Stroop-rapporten, s 29). Bortsett fra at dette er temmelig umulig rent fysisk, så er dette også det eneste dødsfallet blant tyskerne som kjempet under det såkalte Warsawa-opprøret forårsaket av eksplosiver, til tross for at det i flg rapporten ble beslaglagt «hundrevis av eksplosiver, brannbomber, håndgranater og ‘helvetesmaskiner’ (bomber med lunte)» fra de jødiske rebellene, og at kampene raste i ukevis.

56.000 jøder skal ha overgitt seg til slutt og hele 13.000 skal ha blitt drept under kampene. Jødene og «bandittene» skal ha forskanset seg i improviserte bunkere og skuddsikre stillinger, og de skal ha kjempet fanatisk, med både håndgranater, eksplosiver, rifler og pistoler. Likevel gikk bare 16 tyske liv tapt på alle disse ukene – i følge rapporten, altså. Hvor sannsynlig dét er, må man jo uvilkårlig spørre seg.

Og den lille gutten på bildet som i ettertid nærmest er blitt selve symbolet på holocaust, heter mest sannsynlig Tsvi (Zvi) Nüssbaum og ble aldri utsatt for noe holocaust. Ei heller opplevde han eller de andre menneskene på dette bildet noe opprør. Bildet er ganske enkelt satt inn i feil kontekst.

I en artikkel i The New York Times den 28. mai 1982, forteller dr Nüssbaum selv historien bak bildet: Han og hans familie hadde flyttet fra Palestina til Polen like før krigen, men etter invasjonen ønsket de å vende tilbake igjen til Palestina. I mellomtiden ble Tsvi og foreldrene, samt en del andre jøder som også hadde utenlandske pass, internert på Hotel Polski i Warsawa for senere transport ut av landet. Da krigen umuliggjorde reisen tilbake til Palestina ble de i stedet overført til konsentrasjonsleiren Bergen Belsen. Her ble de værende fram til krigen var over, og de kunne dra tilbake til Palestina. Bildet er tatt i det de kommer ut fra Hotel Polski, som for øvrig lå et godt stykke fra den jødiske ghettoen i Warsawa.

Tsvi Nüssbaum utdannet seg senere til øre- nese- halsspesialist og drev i en årrekke sin egen praksis i New York.

I Stroop-rapporten har bildet dessuten fått den feilaktige underteksten: «Mit Gewalt aus Bunkern hervorgeholt» (halt fram fra bunkerne med makt). Nok et eksempel på forvrengning av fakta. Dette er rett og slett fabrikert propaganda. Hvorfor?

Hotel Polski i Warsawa finnes ikke lenger, men bygningen eksisterer fortsatt. Den jødiske ghettoen i Warsawa lå et godt stykke herfra. Menneskene på det berømte bildet nedenfor kommer ut av den doble porten midt på bildet over, så det kan altså ikke være tatt i ghettoen slik underteksten hevder.

Det berømte bildet med underteksten "Mit Gewald aus Bunkern hervorgeholt" - godt at alle fikk tid til å pakke først.

Bildet har underteksten: «Mit Gewalt aus Bunkern hervorgeholt» (halt fram fra bunkerne med vold). Bildet til høyre er bare en reproduksjon av originalen til venstre, som har håndskreven undertekst. At bildet etter alt å dømme er tatt av den jødiske fotografen George Kadish, alias Hirsh (Zvi) Kadushi, er også suspekt. Hvordan kunne et slikt bilde havne i en tysk SS-rapport? Og er dette et bilde en høytstående SS-offisér ville velge å vise fram for verden?

Nok et bilde av den samme porten, fra boka «A Child at Gunpoint. A Case Study in the Life of a Photo», av Richard Raskin (Raskin 2004).

Noen flere eksempler på løgnhistorier

Hva med historiene om utstoppede menneskehoder og lampeskjermer av tatovert hud? Dette var de historiene som gjorde dypest inntrykk på meg som barn. Rent bortsett fra at tatoveringer faktisk strider mot jødisk lov (f.eks Toraens Leviticus 19:28 og Talmuds Makkot 21 a) , så kan det jo selvsagt tenkes at noen av de jødiske fangene faktisk hadde slike. Særlig jødiske kriminelle, må vi anta, og slike fantes det nok noen av i Buchenwald. Men at Ilsa Koch, fruen til en av kommandantene, av en eller annen grunn skal ha næret et så fanatisk hat mot jøder at hun ønsket å lage dekorasjoner av dem, for eksempel lampeskjermer, hvor sannsynlig er det? Husk at Ilsa Koch var en mor med små barn på denne tiden.

Og hva med de innskrumpede hodene fra to stakkars «polske fanger» som, i noen versjoner, f.eks Nürnberg-transkripsjonene, visstnok skal være blitt tatt på fersk gjerning for utuktig omgang med en tysk kvinne; i andre versjoner har de bare rømt fra leiren og blir fanget inn igjen, før de i begge tilfellene blir henrettet og hodene deres utstoppet. Uansett: Ser de polske ut? Hadde noen av fangene virkelig såpass langt hår? Og i så fall hvorfor? Vært lenge på rømmen, kanskje? Og hvorfor så indianske ansiktstrekk og så mørk hudfarge? Og hvordan lærte SS-menn seg egentlig å stoppe ut menneskehoder? Og hvorfor i alle dager skulle de ta seg bryet med å gjøre det? Det er ikke godt å si. Men det er altså den offisielle historien.

Likner dette en polsk jøde som har fått alt hår og skjegg klippet av? Neppe. Derimot likner det veldig på et hodejegertrofé fra Sør-Amerika, evt en god forfalskning av et sådant.

Samme gjenstand fra en annen vinkel – forresten litt rart at ikke denne karen behøvde å klippe hår og skjegg, når alle de andre fangene måtte det?

Bildet nedenfor viser hva amerikanerne valgte ut av «bevismateriale» til en demonstrasjon for å vise hvilke grusomheter nazistene hadde begått mot jødene under krigen. Demonstrasjonen ble holdt for intetanende sivile tyskere fra byen Weimar, som ligger i nærheten av Buchenwald. Her finner du både lampeskjermen (som så vidt jeg kan se likner en helt alminnelig lampeskjerm av pergament, og uten noen synlige tatoveringer), samt de utstoppede menneskehodene, hvorav det ene er avbildet ovenfor.

Her er hodene og lampeskjermen av «tatovert menneskehud». Selv kan jeg ikke se noen tatoveringer, men derimot likner det veldig på en helt vanlig lampeskjerm av pergament (holdbart og elastisk skinn av esel, svin el. kalv).

Tror du meg ikke? Slik fremstilles i hvert fall dette på About.com i skrivende stund (skjermbilde fra min PC):

bwscr

Bildeteksten under bildet ovenfor lyder: «En utstilling av menneskelige levninger og artefakter funnet av den amerikanske hæren i et patologisk laboratorium drevet av SS i [konsentrasjonsleiren] Buchenwald. Disse tingene ble senere brukt som bevismateriale for SS’ grusomheter i rettssaken vedrørende Buchenwald-krigsforbrytelsene, avholdt i Dachau i Tyskland. De to innskrumpede hodene er fra polske fanger som, etter å ha flyktet fra leiren, ble tatt til fange nok en gang og henrettet (bildet datert 16. april 1945).

Det er jo også litt mistenkelig at de innskrumpne hodene figurerer i to ulike historier, men OK.

Spørsmålet blir altså, nok en gang: Hvorfor skulle noen behøve å lyve hvis det de skulle bevitne faktisk var sant?

Lampeskjermen kom forresten ikke så langt som til Nürnbergprosessene, men forsvant stille og rolig ut av soga etter at den hadde gjort inntrykk på de stakkars sivile tyskerne fra Weimar. Muligens skyldes forsvinningsnummeret at skjermen rett og slett var laget av pergament – og uten tatoveringer. Men hodene klarte seg – merkelig nok. (Mer om disse hodene her.)

Det forfalskede billedmaterialet

En del av den såkalte dokumentasjonen av holocaust bygger i hvert fall delvis på et billedmateriale som er regelrett manipulert eller arrangert. Her er bare ett eksempel, det finnes mange, mange andre:

Bilde fra Auschwitz – uten røyk.

Samme bilde, men retusjert – nå med røyk. Da Wiesenthal-senteret ble konfrontert med dette, skyldte de på smuss på bildet og fjernet det fra sine nettsider.

Igjen kan vi spørre: Hvorfor skulle noen ta seg bryet med dette jukset hvis det fantes nok av ekte materiale å ta av?

Kontekstuell manipulasjon – filmopptak og «dokumentarfilmer»

Noe av det som kanskje gjør sterkest inntrykk på oss, er de filmopptakene som gjerne vises i forbindelse med offisielle holocaust-dokumentarer: Vi ser bulldosere som skyfler hauger av utmagrede lik ned i massegraver, og så videre. Det er konteksten som (ubevisst) får oss til å tro at dette er beviser for at den utrolige holocaust-historien er sann. (Se også min tidligere artikkel om manipulasjon av det ubevisste sinnet.) Men det behøver altså ikke å være riktig, selv om underbevisstheten som vanlig blander kortene og trekker sine forhastede slutninger.

Bildene i seg selv beviser ikke noe annet enn at det ett eller annet sted, på ett eller annet tidspunkt, og av en eller annen grunn, fantes hauger med avmagrede lik som måtte ryddes unna. Bildene forteller ikke hvem disse menneskene var, eller om noen av dem eventuelt var jøder. Vi bør altså ta alle disse «bevisene» for holocaust med en stor klype salt.

Og så hovedpoenget: Bildene forteller ikke noe om at disse menneskene ble drept med gass, faktisk tvert i mot: Disse menneskene døde mest sannsynlig av tyfus, slik bildene fra Buchenwald og Belsen (ovenfor) også tyder på.

Annet mistenkelig om holocaust

Ideen om holocaust er slett ikke ny. Allerede i 1919 hadde den manifestert seg med tallet 6 millioner ofre som sitt kjennetegn og sin ypperste kvalitet – og det var vel kanskje litt tidlig? Den 2. verdenskrig begynte som kjent ikke før i 1939, altså først hele 20 år senere.

Dette virker kjent, og minner unektelig litt om visse mistenkelige forhold i forbindelse med 11. september-dramaet. Og det magiske tallet seks millioner dukker også opp i 1921, 1938 og 1942 – og så altså, endelig, i 1945.

Hvordan forklarer vi det? Var alt dette allerede før krigen en del av en større plan? Og hvor kommer egentlig dette tallet fra? Og hva var i så fall den eventuelle motivasjonen bak det å skape en slik monstermyte? Hvem kunne ha interesse av det? Og hvorfor?

Rothschild involvert i dannelsen av Israel

Allerede under 1. verdenskrig hadde mektige sionister, med Lord Rothschild i spissen, gjennom en avtale med England, lovet å få USA med i krigen dersom England på sin side ville avstå Palestina med tanke på opprettelsen av en jødisk stat der. Dette er nedfelt i den såkalte Balfour-erklæringen. Som kjent klarte de, bl.a gjennom å legge opp til Lusitannia-affæren og promotere denne grusomheten gjennom sitt propaganda-apparat (hvilket vil si de fleste av USAs større aviser), å få vendt den amerikanske opinionen til å gå med i krigen mot Tyskland.

England/Frankrike var da (i 1916) nokså hardt presset, men så kom altså amerikanerne med. Og vi vet jo hvordan det gikk: I løpet av bare et drøyt år (april 1917 – november 1918) ble Tyskland tvunget i kne og seierherrene kunne i Versailles diktere sine vilkår for fred. Og, med fullt overlegg, var dette ganske så urimelige vilkår. Allerede her var kimen til neste krig sådd.

Benjamin H. Freedman, etter eget utsagn tidligere sionist, forteller om dette i en tale han holdt på The Williard Hotel i Washington D.C. i 1961. Lydopptak av denne talen finnes også. Han var selv med på dette, hevder han. Freedman forteller om hvordan opprettelsen av staten Israel anses uunnværlig for en 3. og siste akt (verdenskrig) i det store, skitne spillet for å få etablert En Ny Verdensorden, «A One World Government» – en diktatorisk Verdensregjerning, under de store bankenes ledelse.

Vi er nesten der nå.

I tillegg kan vi merke oss at det egentlige målet med å erobre nettopp dette landområdet godt kan ha vært å få kontroll over den hellige byen Jerusalem, som skal være tiltenkt rollen som hovedstad i dette nye verdensdiktaturet (De Ruiter 2008: 188).

Det er også interessant at Rothschild-familien er folkehelter i Israel og eier størstedelen av landet, inkludert sentralbanken. Baron Edmond de Rothschild har til og med fått sine egne minnemynter!

Hvem sto bak?

Hvem skapte egentlig holocaustmyten? Mye tyder altså på at dette var planlagt i god tid før 2. verdenskrig. Som tidligere nevnt finner vi både ordet «holocaust» og det magiske 6 millionertallet allerede i 1919 – muligens også før. Og allerede tidlig i 2. verdenskrig forekommer artikler i bl.a New York Times om tyskernes grusomheter mot jødene og et mulig folkemord.

I mars 1933 erklærte Det internasjonale forbund av jøder offisielt krig mot Tyskland. Dette var førstesidestoff i bl.a i avisen The Daily Express i London, som skrev svært utfyllende om saken. Vi kan merke oss at The Daily Express på denne tiden var eid av Lord Beaverbrook, som skal ha uttalt: «Jeg driver denne avisen ene og alene for propagandaformål, ingenting annet».

Når vi samtidig vet at «Lord Beaverbrook» egentlig het William Maxwell («Max») Aitken og var en velstående og notorisk hensynsløs Canadisk forretningsmann, som bl.a var innblandet i den såkalte sementskandalen i 1910, og med mange mektige venner innen finans, politikk og næringsliv, kan man jo begynne å lure på om ikke denne «krigserklæringen» var en del av et større komplott.

Dessuten har vi altså klare indikasjoner på bl.a Rothschild-familiens engasjement i forhold til å støtte Hitler gjennom å sørge for nødvendig finansiering for nazi-partiet og det senere regimet, å få produsert og publisert boka Mein Kampf, samt opprettelsen av staten Israel straks etter krigen.

Den sionistiske agenda kan altså ha vært en viktig drivkraft bak nazismen og den 2. verdenskrig. Det kan i alle fall ikke utelukkes.

De internasjonale jødenes «krigserklæring» mot Tyskland

Jødenes «krig» mot Tyskland var altså først og fremst tenkt som en total økonomisk og merkantil boikott, og var visst nokså effektiv. Vi skal huske på at Tysklands økonomi på den tiden dessuten var temmelig dårlig, bl.a som følge av de enorme krigserstatningene landet var dømt til å betale etter Versailles-traktaten i 1919. Det skulle altså ikke mye til å gjøre vondt verre, og det ville vært rart om ikke tyskerne ville oppfattet en slik boikott som en reell trussel.

Enkelte gikk enda lenger, bl.a sionistlederen med det ikke veldig amerikansk-klingende navnet Samuel Untermeyer, som holdt en flammende tale på WABC Radio i New York. Denne talen, der han roper på «hellig krig» (virker det kjent?) mot Tyskland, ble trykket i New York Times den 7. august 1933.

Hva som lå til grunn for denne krigserklæringen er et godt spørsmål, for Hitler hadde da bare vært kansler et par måneder og hadde ennå ikke gjort noen formelle grep for å begrense jødenes utfoldelse i Tyskland. Det var snarere kommunistene og deres «jødiske velgjørere» som var Hitler og nazi-partiets offisielle fiende nummer én på den tiden. Så hvordan kunne den jødiske kongressen allerede da vite hva som skulle komme? Og hvordan kunne de være så uforsiktige? Hvorfor ville de provosere tyskerne ytterligere? Jeg undres om ikke svaret på dette er at det var en del av en større plan for å skape spenninger som i siste instans ville sikre en jødisk migrasjon fra Europa til Palestina? Men det er også bare en gjetning.

Ikke lenger etter denne krigserklæringen kommer de første lover og særbestemmelser for jøder i tyskland. Den første kommer allerede 1. april og er en offisiell oppfordring til boikott av jødiske næringsdrivende, leger, advokater, osv. Altså et direkte svar på «krigserklæringen» fra de internasjonale (sionist-)jødene den 24. mars. Siden går det slag i slag, og det hele når etter hvert de velkjente høyder vi bl.a finner i propagandafilmer som «Der Ewige Jude» fra 1940.

Mye tyder altså på at denne konflikten med jødene er i det minste har vært en viktig del av den skjulte agendaen bak 2. verdenskrig, kanskje til og med den viktigste. Og for dem som har lest en del om den egentlige bakgrunnen for denne krigen, samt hvem som finansierte styrkeoppbyggingen både på tysk, russisk, og alliert side, kommer det neppe som noen bombe at dette etter all sannsynlighet har vært en del av en slik større plan.

Opprettelsen av Israel

Så vidt jeg kan skjønne kan altså det å skape sympati for «jødenes sak» – og dermed opprettelsen av staten Israel – ha vært et av hovedformålene med den 2. verdenskrig. Og Hitler skulle være selve instrumentet som førte til opprettelsen av staten Israel. Derfor finansieriengen. Derfor støtten. Og samarbeidet mellom sionister og nazister er både kjent og dokumentert.

Vi har også indisier på at Hitlers far, Alois Schicklgruber, senere Alois Hiedler eller Hitler, var uekte sønn av en rik jøde, nærmere bestemt baron Salomon Rothschild i Wien. Alois’ mor, Maria Anna Schicklgruber, arbeidet i det rothschildske hus som husholderske da hun ble gravid og deretter avskjediget fra sin tjeneste.

Om dette er riktig, kan det bidra til å forklare all støtten Hitler mottok fra Rothschild-dynastiet og deres forretningspartnere, f.eks von Stauss og Deutsche Bank. De valgte en de kunne stole på, en av sitt eget blod.

http://www.sweetliberty.org/issues/israel/roth-israel.html

Det har også vært antydet at Hitler faktisk skrev (eller fikk skrevet?) sin berømte bok «Mein Kampf» på en av deres skrivemaskiner. Det kan dermed se ut til at Hitler har vært en agent for Rothschild & Co.

Om Adolf Hitler ikke var en komplett marionette for sine velgjørere, så var han i hvert fall en svært «nyttig idiot» for å fremme den sionistiske agenda.

Personlig tror jeg dette var avtalt spill. Adolf Hitler var åpenbart ingen idiot. Han spilte sin rolle med glans, helt etter avtale; og han døde definitivt ikke i den bunkeren i Berlin i Mai 1945, slik den offisielle historien påstår, men derimot mer sannsynlig i Sør-Amerika i 1960.

Hvis dette er riktig, så kan det forklare hvorfor russerne har tviholdt slik på de påståtte restene av Hitlers kropp og nektet å la uavhengige forskere få slippe til for å få fastslått identiteten til den personen de engang har tilhørt. Det kan også forklare hvorfor patologer har kommet fram til at Hitlers påståtte hodeskalle har tilhørt en kvinne.

Likeledes kan det forklare Hitlers mange (tilsynelatende) tåpelige militære avgjørelser, som at de tyske styrkene ikke fikk lov å forfølge og tilintetgjøre de engelske styrkene ved Dunkirk i 1940, men ble holdt igjen til engelskmennene hadde kommet seg trygt over kanalen, bare for å ta ett eksempel. Krigen skulle følge den dreieboka som var avtalt på forhånd, og Hitler adlød – til mange av sine generalers store fortvilelse.

Det kan også forklare hvorfor Hitler plutselig begynte å hate jøder kategorisk, når han tidligere tydeligvis ikke hadde hatt noe som helst i mot dem. Som kunstnerstudent hadde han daglig omgang med dem, og en av hans nærmeste venner, Emil Maurice, var av jødisk avstamning. Sammen startet de det senere så fryktede SS (Schutzstaffel), med Adolf som medlem nr 1 og Emil som nr 2. Emil hadde tidligere vært leder for SA, nazi-partiets paramilitære «stormtropper».

Holocaust-bløffen blir til

Dessverre – eller heldigvis, får vi vel si – lykkes ikke jødeforfølgelsene fullt så godt som krigsherrenes sponsorer i New York (se bl.a Sutton: «Wall Street & The Rise of Hitler»), London, Berlin og Wien hadde håpet på. Noe drastisk måtte gjøres. Om det fra starten av faktisk hadde vært planen at et folkemord på jødene skulle gjennomføres, så er det ingenting som tyder på at dette lykkes for nazistene. Tvert i mot så tyder altså alt jeg hittil har sett av materiale, på at hele holocaust-affæren er en bløff.

Tyskere er også mennesker, og mange nok av dem sikkert også gode mennesker; i hvert fall gode nok til at et egentlig folkemord på jødene ikke ville la seg gjennomføre i praksis, selv om dette skulle vært aldri så ønskelig for å få opprettet en egen jødisk stat. Å bløffe var derfor helt nødvendig om det skulle bli noe Israel innen alt for lang tid.

Og det ble altså gjort.

Eisenhower bidro til å markedsføre bløffen

Når vi leser general Eisenhowers memoarer samt telegrammer han sendte på den tiden, så får vi en ganske nøyaktig beskrivelse av hva han finner, og tydeligvis forventer å finne, av spor etter «nazistenes grusomheter» der han rykker fram gjennom Tyskland. Han beskriver også sine egne reaksjoner på det han finner.

Den første konsentrasjonsleiren han kommer til, en bitte, liten leir ved navn Ohrdruf, kan framvise noen få, avmagrede lik i noen ganske små hauger, samt et primitivt ildsted der det åpenbart  har vært gjort noen mislykkede forsøk på å kremere disse likene; men det er altså nok for Eisenhower. Han reagerer øyeblikkelig og ber Churchill om omgående å sende en «komité bestående av parlamentsmedlemmer og journalister», slik at de kan bivåne og bevitne avsløringene av disse «grusomhetene», som han kaller dem.

Problemet er bare det at lille Ohrdruf er et meget dårlig eksempel i forhold til f.eks Buchenwald, som først blir funnet noen dager senere. Han velger altså feil leir for å vise verden «nazistenes grusomheter mot jødene».

Dette er godt dokumentert i filmen «Buchenwald».

Dokumentasjon av «grusomhetene»

Både fra Ohrdruf og senere Buchenwald blir det gjort filmopptak, og opptakene fra Ohrdruf viser sant å si et nokså ynkelig eksempel på «grusomheter».

I bunn og grunn ser vi ikke annet enn at de få likene som vises fram høyst sannsynlig er tyfusofre, og at de lokale ansvarshavende for leiren, i mangel av et eget krematorium, har forsøkt å improvisere for å få brent dem opp slik at smitten ikke skulle spre seg videre. Dette forsøket har åpenbart ikke lykkes, så likene ble i stedet overstrødd med kalk og lagret så godt det lot seg gjøre under de primitive forholdene.

Eisenhowers reaksjon

Dette vil Eisenhower åpenbart ha oss til å tro er resultater av nazistenes bestialitet. Han vil også ha oss til å tro at han blir fysisk syk av det han ser og lukter i Ohrdruf; at dette liksom er noe av det verste han har vært ute for i hele sitt liv (i telegram til general Marshall etter besøket i Ohrdruf den 12. april 1945, jfr USHMM). Vel, mulig det. Men er det sannsynlig?

Som profesjonell soldat med lang fartstid må Eisenhower ha sett litt av hvert i løpet av sin karriære. Han må også ha kjent godt til både tyfus-faren og resultatene av en slik epidemi. Han må dessuten ha kjent til at amerikanerne allerede med hell hadde tatt i bruk DDT for å bekjempe lus, og dermed tyfus, mens tyskerne ikke hadde det – de brukte fortsatt gammeldags cyanidgass – Zyklon-B, noe som var både kostbart, tungvint, dyrt, og meget utstyrskrevende i forhold til DDT. Han må også høyst sannsynlig ha sett langt verre scener på slagmarken enn dem som møter ham i Ohrdruf. Men dette sier han ingenting om. Han sier det som det er meningen at han skal si, nemlig at nazistene har sørget for at flest mulig jøder er sultet i hjel med overlegg, eller mishandlet, og at de grusomme tyskerne senere har forsøkt å brenne opp likene slik at ingen skulle finne spor etter ugjerningene.

Ikke nevnt i memoarene

Legg i denne forbindelse merke til at hverken Eisenhower eller f.eks Churchill noe sted i sine meget omfattende krigsmemoarer i det hele tatt nevner gasskamre eller bruk av gass til avliving av fanger; hverken jøder eller andre. Denne delen av bløffen må altså ha kommet til senere, dvs etter at deres memoarer var utgitt noen år etter krigen.

Positive and practicable alternatives are needed in the moral as well as in the social sphere; and in building up with the utmost possible rapidity a Jewish national centre in Palestine which may become not only a refuge to the oppressed from the unhappy lands of Central Europe, but which will also be a symbol of Jewish unity and the temple of Jewish glory, a task is presented on which many blessings rest.

Winston Spencer Churchill i artikkelen Zionism versus Bolshvism publisert i The Illustrated Sunday Herald den 8. februar 1920, side 5

Bare halve sannheten

Eisenhower lyver altså ikke direkte; han bare lar være å si hele sannheten. Og det er altså tilstrekkelig til at myten om «nazistenes folkemord på jødene» kan begynne å spire og gro, en fjær blir til fem høns.

Han får imidlertid god hjelp av sitt propaganda-apparat og avdelingen for psykologisk krigføring, Psychological Warfare Division, SHAEF (senere Information Control – IC). De produserer straks noen propagandafilmer som gjør underverker for at publikum skal tro på denne myten. Den jødiske Hollywood-filmskaperen Billy Wilder (alias Samuel Wilder) står for produksjonen av disse filmene. Han ble senere berømt for filmer som f.eks Some like it hot med Marylin Monroe (alias Norma Jean). Alt dette er ganske godt dokumentert i filmen «Buchenwald», episodene 2 og 7-9.

Navnene på dem som sto bak «The Buchenwald Report» – ikke akkurat amerikansk-klingende navn.

Det er også interessant å merke seg at samtlige medlemmer av enheten som var satt til å «dokumentere» Buchenwald sannsynligvis var tyske jøder i amerikansk tjeneste, i hvert fall hadde de alle påfallende tysk-klingende navn. Dette fremgår av «The Buchenwald Report», skrevet av Eugen Kogon på oppdrag fra Albert G. Rosenberg og oversatt av professor David A. Hackett. Boka ble først utgitt etter krigen. Dette beviser vel egentlig ingenting, men det virker jo unektelig litt muggent.

En halvsannhet er altså, med litt drahjelp fra propaganda, presse og media, alt som skal til for å skape en slik monster-myte. Vi har sett det før, og vi så det igjen i 2001 – og senere. Og sporene peker i samme retning: Mot en tredje og siste storkonflikt på veien mot Den nye verdensorden (NWO).

Det morsomme er imidlertid at dette komplottet nå er gjennomskuet og derfor ikke lenger vil kunne fungere som planlagt.

Hvem var Eisenhower egentlig?

I følge kullboka fra West Point militærakademi («The 1915 Howitzer», s 80) karakteriseres han, antakelig noe spøkefullt, som «den grusomme svenske-jøden«. Det skal også ha vært et tilfelle under oppholdet på West Point der han måtte forklare sitt «innslag av orientalsk blod» (blodprøver av kadettene ble tatt rutinemessig for å klarlegge rasetilhørighet) med at han var av delvis jødisk herkomst (jødisk far). Dette kan antyde forbindelser til ashkenazi-jødenes Illuminati og deres spesielle agenda, uten at det er noe bevis.

Uansett er det påfallende at Eisenhower, som skal ha vært en av de dårligste i sitt kull på West Point, kunne gjøre en sånn lynkarriære som han gjorde og gå forbi et 30-talls offiserskolleger med både bedre kvalifikasjoner og lengre ansiennitet enn ham selv. General MacArthur skal til og med ha gitt uttrykk for at han anså Eisenhower for udugelig, og at han ikke ønsket å ha ham i sin stab. På den annen side skal Eisenhower ha sagt omtrent det samme om MacArthur.

I et brev til sin kone skal Eisenhower også ha gitt uttrykk for at han «hater tyskere«. Det er også en kjent sak at han sørget for en uhyggelig dårlig behandling av tyske krigsfanger under og etter krigen, og at et stort antall av disse skal ha omkommet som følge av mangel på mat, drikke, ly mot vær og vind, samt elendige sanitærforhold.

Av navngitte personer vi vet bisto Eisenhower kan nevnes: C. D. Jackson (visepresident for Time-Life Inc.), Robert A. McClure (ICD – Information Control Department) og W. S. Paley (sjef for radioseksjonen i CBS). Se boka «Sykewar» av Daniel Lerner.

Konklusjon

Selv om vi ikke kan være 100% sikre på hvem som sto bak denne djevelskapen, så er det i hvert fall ingen tvil om at hele holocaust-historien er temmelig muggen. Å avsløre holocaust-myten som en bløff er intet mindre enn en avgjørende spiker i likkisten til den ugudelige klikken som i dag kontrollerer de aller høyeste posisjoner innen styre og stell i vår gale verden – og som kontrollerer de fleste såkalte lukkede «broderskap» a la Skull & Bones, etc. Og vi vet stadig mer om hvem som i siste instans står bak disse. Vi vet også hvem som finansierte den franske og den russiske revolusjon, finansierte Hitler, Stalin og Churchill, og vi vet hvem som sto bak 11. september. Vi vet også hvem som fikk USA med i 1. verdenskrig – og hvorfor de gjorde det.

Det er nemlig denne gjengen og deres etterkommere som i dag står bak og kontrollerer både Pentagon, CIA, FBI, USAs president, samt de største mediaselskapene, bankene, våpenselskapene og medisinalfirmaene i verden. Det er disse gutta og deres forfedre – for det er stort sett menn – som har skapt holocaust-myten og som fortsatt forsøker å bruke den for alt den er verdt for å nå sitt mål om En ny verdensorden – A New World Order.

Og nå må de samme kreftene fortvilet forsvare denne myten med alle tilgjengelige midler. Og det er veldig interessant å se hvilke aktører her i Norge som er på banen i denne sammenhengen: Det er faktisk nøyaktig de samme aktørene (Aftenposten, Sørensen, osv) som fortvilet forsøker å forsvare den offisielle versjonen av 11. september-dramaet, som jo de fleste oppegående mennesker har gjennomskuet for lenge siden.

For dem som ikke er klar over det, kan jeg forresten nevne at Aftenposten, sammen med et stort antall andre aviser, både norske og utenlandske, eies av Schibsted, en familie som er kjent for sine sionistiske sympatier (jfr personlig intervju med Christopher Bollyn i 2009) og den mildt sagt noe spesielle utgave av «jødedommen» den forfekter.

Det spiller forresten ingen rolle hva vi kaller dem, for vi vet nå hvem de er og hva de gjør, og vi vet også hvordan de gjør det.

Denne «kabalen» har bl.a æren for å ha skapt bolsjevismen, sionismen, nazismen, og alle de andre -ismene som i tidens løp er blitt og blir brukt som «merkelapper» for å få folk til å frykte hverandre og slå hverandre i hjel.

På denne måten har disse korrupte menneskene og deres lurendreierier etter alt å dømme ødelagt svært mye for oss alle sammen, enten vi nå regner oss som jøder, kristne, tyskere, vietnameserne, indianere, russerne – eller hva som helst. De har uten tvil forårsaket uhyggelig mye lidelse på jorden.

Og enda mer vil det altså bli om vi skal fortsette å la oss lure på denne måten. Og nettopp derfor er det i menneskehetens interesse at slike myter som holocaust nå blir avslørt, og at vi på denne måten kan tilegne oss en viktig bit av den lærdommen vi sårt trenger for å komme videre.


Kilder og henvisninger:

 

Avisartikler:

Churchill, Winston S. 1920. Zionism versus bolshevism. The Illustrated Sunday Herald, 8. februar 1920:5

Margolick, David. 1982. Rockland Physician Thinks He Is the Boy in Holocaust Photo Taken in Warsaw. The New York Times, 28. mai 1982:B1-B2

Ukjent korrespondent. 1933. Judea Declares War on Germany. The Daily Express, 24. mars 1933:1-2

Bøker:

Auschwitz-Birkenau State Museum. 2007. Guidebook Auschwitz-Birkenau. Oswiecim.

Churchill, Winston S. 1948-54. Den annen verdenskrig bind 1-12. Oslo

Corti, Count Egon Caesar. 1972. The Rise of The House of Rothschild. Boston

Cowles, Virginia. 1973. The Rothschilds: A Family of Fortune. New York

De Reuter, Robin. 2008. Worldwide Evil and Misery. Mayra Publications, USA

Eisenhower, Dwight D. 1949. Korstog i Europa. Oslo

Epperson, Raiph A. 1985. The Unseen Hand. Tucson

Finkelstein, Norman G. 2004. Holocaust-industrien: refleksoner over utnyttelsen av jødenes lidelser. Oslo

Graham, O. J. 1984. The Six-pointed Star. Fletcher, NC: New Puritan Ubrary

Hackett, David A. 1996. The Buchenwald Report. Munchen

Hilberg, Raul. 2003. The destruction of the European Jews. New Haven

Hitler, Adolf. 1994. Min Kamp. København

Lerner, Daniel. 1949. Sykewar: psychological warefare against Germany, D-day to VE-day. New York

Miller, Edith Starr. 1933. Occult Theocracy. Los Angeles

Morton, Frederic. 1991. The Rothschilds: A Family Portrait. New York

Raskin, Richard. 2004. A Child at Gunpoint. A Case Study in the Life of a Photo. Aarhus

Springmeier, Fritz. 1991. Be wise as Serpents. Portland

Sutton, Antony. 1976. Wall Street and the Rise of Hitler. New York

Sutton, Antony. 1981. Wall Street and the Jewish Bolshevik Revolution. New York

West Point Military Academy. 1915. The 1915 Howitzer. West Point

Wiesel, Eli. 1982. Paroles d’Etranger. Editions du Seuil, Frankrike

Wiesel, Eli. 1968. Legends of Our Time. Avon Books, USA

Offentlige dokumenter:

Faksimile av brev fra ICRC/ITS i Arolsen, Bad i daværende Vest-Tyskland, datert 11. mai 1979 vedr dokumenterte dødsfall i tyske konsentrasjonsleirer under den 2. verdenskrig

Faksimile av brev fra ICRC/ITS i Arolsen, Bad i daværende Vest-Tyskland, datert 16. januar 1984 vedr dokumenterte dødsfall i tyske konsentrasjonsleirer under den 2. verdenskrig

Utskrifter fra Nürnberg-prosessene: Offisiell transkripsjon på engelsk

Dokumentarfilmer:

«Buchenwald – A Dumb Dumb Portrayal Of Evil» – om propagandakampanjen for å fremme holocaust-myten

«One Third Of The Holocaust» – om «dødsleirene» Belzec, Sobibor og Treblinka

«The Truth Behind The Gates Of Auschwitz» del 1 og del 2 – om det forfalskede gasskammeret i Auschwitz

«Nazi Shrunken Heads» – om hvordan holocaust-myten og andre myter brukes til å rettferdiggjøre kriger

«The Holocaust Unveiled» – om forfølgelser av «holocaustbenektere»

«Defamation» – om ADLs virksomhet i og utenfor USA

Andre kilder:

Bollyn, Christopher. Diverse artikler om 9/11 og israelsk medvirkning

Fields, E. R., dr. Was there really a holocaust?

Kollerström, Nicholas, dr. 2008. The Auschwitz ‘Gas Chamber’ Illusion.

Stroop-rapporten. Angivelig rapport fra SS-gruppenführer (tilsv general) Jürgen Stroop til riksfører Heinrich Himmler om ødeleggelsen av den jødiske ghettoen i Warszawa. Rapporten finnes i faksimileutgave og i engelsk transkripsjon. Rapporten er høyst sannsynlig falsk, noe som avsløres ganske grundig her.

Torell, John S. 1994. On the Road to Armageddon

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
50%
Opplysende
21%
Inne på noe
0%
Usikker
7%
Dårlig
21%
Om forfatter
Morten Kielland
Morten Kielland er utdannet ved Universitetet i Oslo og har formell forskerkompetanse. Han har vært særlig opptatt av vitenskapsfilosofi og erkjennelsesteori. For noen år siden oppdaget han at den offisielle versjonen av 11. september-dramaet innebar fysiske umuligheter og dermed måtte være et bevisst forsøk på manipulasjon. Det skulle bli starten på en ny erkjennelse av hvordan menneskeheten er blitt undertrykket og manipulert over svært lang tid, ikke bare politisk og økonomisk, men også som de kraftfulle åndsvesener vi i virkeligheten er. Morten Kielland ønsker å bidra til at denne epoken nå tar slutt og må vike plassen for en ny æra på jorden. Han har ikke tro på at dette kan gjøres gjennom kamp, men derimot gjennom opplysning og forandring på individ-nivå. Han har derfor startet sin egen praksis som veileder og terapeut.

1959 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *