Direktivet om ET/UFO-hemmeligholdelse: Fra Roswell til MJ12, NASA og offentlige desinformasjonsprosjekter

Et puslespillbilde

Siden Roswell-hendelsen sommeren 1947 og frem til i dag har det vært titusenvis av observasjoner og opplevelser, verden over, av det som klassifiseres som UFO nærkontakt, gradene 1-5. Gradene 3-5 er de mest interessante, og er dem som det bør fokuseres mest på. I tillegg til slike observasjoner og opplevelser er det flere andre tegn på at vi har besøk av utenomjordiske intelligente vesener (heretter forkortet ET), som f.eks. kornsirkelfenomenet, de mystiske dyrelemlestelsene, og tilfellene av «abducted by the grey aliens».

Likevel benekter myndighetene, stort sett verden over, at det er noe som helst konkret evidens for at vi har hatt besøk av dem i fortid, eller har besøk av dem i nåtid. Denne offisielle benektelsen har for store
deler av befolkningene verden over mistet all troverdighet. Benektelsen kan tolkes i retning av
at et US-direktiv om hemmeligholdelse av ET/UFO-fenomenet ble opprettet etter Roswellhendelsen, og at direktivet fortsatt er i kraft og fortsatt respekteres av myndighetene verden over.

I denne artikkelen presenteres et puslespill-bilde som strekker seg fra Roswell-hendelsen og frem til i dag. Noen av puslebitene, særlig dem fra ZetaTalk, består av påstander som pr i dag verken lar seg bekrefte eller avkrefte. På web-basen ZetaTalk, der Nancy Lieder fremstår som talsperson for en angivelig utenomjordisk gruppe kjent som «zetaene», finnes også kommentarer til enkelte av personene og hendelsene som omtales i UFO-litteraturen.

Slike uttalelser representerer naturligvis ikke verifiserbare historiske kilder, men de illustrerer hvordan deler av UFO-miljøet selv tolker disse hendelsene. ZetaTalk representerer én av flere alternative fortolkningsrammer. Det er selvsagt opp til den enkelte leser å vurdere sannsynligheten i deres påstander. Slike alternative og høyst kontroversielle puslebiter vil det alltid være mange av i et forsøk på å presentere en noenlunde sammenhengende, hemmeligholdt ET/UFO-historie som strekker seg over 80 år.

Puslebitene som angår NASAs hemmeligholdelse av ET/UFO-fenomenet fra 1960-tallet og utover er på langt sikrere grunn med mange gode og uavhengige kilder. Til slutt i artikkelen gis et lysglimt av håp om en kommende offentliggjøring av relevante dokumenter, gitt president Donald Trumps kunngjøring på sosiale medier den 19. februar 2026.

Metodisk merknad: Denne artikkelen kombinerer flere typer kildemateriale: historiske dokumenter, akademiske studier, journalistiske undersøkelser, vitneutsagn og materiale fra alternative forskningsmiljøer innen UFO-litteraturen. Disse kildene representerer ulike grader av etterprøvbarhet og institusjonell anerkjennelse.

I fremstillingen skilles det derfor mellom dokumenterte historiske hendelser, indikasjoner og vitnebaserte opplysninger, samt mer spekulative tolkninger. Formålet er ikke å presentere én endelig forklaring, men å sette sammen et mulig puslespillbilde av et fenomen som i stor grad har vært gjenstand for hemmeligholdelse, fragmentert informasjon og motstridende fortolkninger.

---

Den politiske bakgrunnen, Pax Americana

Perioden 1815-2008 kan inndeles i følgende tre verdensordener: 1815 – 1914: Den britisk-imperiale verdensorden (Pax Britannica), 1919 – 1939: Den britisk-amerikanske verdensorden, 1945 – 2008: Den amerikanske verdensorden (Pax Americana).

Den britisk-imperiale verdensorden endte med Første verdenskrig. I mellomkrigsårene 1919-
1938 delvis konkurrerte og delvis samarbeidet elitene i USA og Storbritannia om å dominere
verden politisk, økonomisk og militært. På begynnelsen av 1940-tallet erkjente eliten i USA at
de etter Andre verdenskrig ville fremstå som verdens ubestridte politiske, økonomiske, militære
og teknologiske supermakt.

De begynte å planlegge etableringen av internasjonale strukturer og organer for en ny verdensorden, Pax Americana, her og en ny æra, the American Century, her. Planene og strategiene ble utarbeidet av Council on Foreign Relations’ War and Peace Studies Project (1939-1945). Planene og strategiene ble senere støttet i rapporten Prospect for America (1961, her) som ble skrevet og utgitt av Rockefeller Brothers Fund.

Den amerikanske historiker Laurence H. Shoup og William Minter har beskrevet disse strategiene, som etter krigen ble realisert gjennom mange kanaler, i deres bok Imperial Brain Trust: The Council on Foreign Relations and United States Foreign Policy (1977, her). Noam Chomsky, venstresidens premissleverandør siden 1960-tallet, har rost boken i et interessant intervju med David Barsamian fra 2003, Telling the Truth about Imperialism, her.

Da Andre verdenskrig var over, hadde alt gått slik US-oligarkene hadde planlagt. FN, Verdensbanken, Det Internasjonale Pengefondet og GATT hadde blitt etablert på USAs premisser. CIA skulle etableres om noen måneder. Det var da en serie ualminnelig sjokkerende hendelser inntraff, som krevde at alle strategier og planer måtte revideres og tilpasses den nye virkeligheten.

Roswell juli 1947

Den 24. juni 1947 så Kenneth Arnold, amerikansk forretningsmann og privatpilot, ni uvanlige objekter fly i formasjon nær Mount Rainier, Washington. Arnold beskrev objektene som asjettformede, og anslo at deres hastighet var minst 1.932 km/t. Han beskrev deres ustøe bevegelser som en tallerken som skvatt opp og ned på en vannoverflate.

Det var denne beskrivelsen som fikk pressen til å lansere begrepet ”flyvende tallerken” for slike objekter. I
ukene som fulgte kom flere hundre lignende observasjoner og rapporter inn, både fra USA og
fra verden for øvrig.

Vi kommer nå til Roswell-episoden i New Mexico i 1947. Forskjellige forklaringer, tolkninger og teorier har i årenes løp blitt fremført om hva som virkelig skjedde. Det eneste som er helt sikkert, er at den offisielle forklaringen kan avvises som løgn og desinformasjon. Flere personer som har hatt adgang til mye innside-informasjon, som naturligvis også kan være desinformasjon, har hevdet at to romskip styrtet den 4. juli kl 23:30, antagelig i kollisjon med hverandre.

Denne påstanden har kommet fra: Philip J. Corso (1915-1998), oberstløytnant og forfatter av boken The day after Roswell (1997, her), Michael Wolf (1942-2000), her, som hevdet at han som medlem av MJ-12 hadde mye direkte kontakt med ET’er, hvilket han fortalte om i boken The Catchers of Heaven (1996), her, Daniel M. Salter (1928-2007), agent for CIA og National Reconnaissance Office.

Han ble intervjuet av Nancy Red Star, som resulterte i den selvbiografiske boken Life with a Cosmos Clearance, her. Han var en av varslerne i Steven Greers Disclosure Project pressekonferanse som ble holdt den 9. mai 2001 i Washington Press Club.

Det ene romskipet skal ha eksplodert i fillebiter ved Foster Ranch sør for landsbyen Corona. Det andre romskipet skal ha landet noenlunde intakt noen kilometer nord for Elk Mountain med én overlevende pilot inni. ZetaTalks versjon av Roswell-hendelsen er så langt i overensstemmelse med versjonen om to romskip som styrtet den 4. juli 1947, men de fyller ut historien med en fascinerende fortelling om bakgrunnen for hendelsen. Dette gir et helt nytt perspektiv på saken.

Ifølge ZetaTalk var Roswell-hendelsen deres egen respons på en annen hendelse som skjedde
rett før. En selvisk-orientert humanoid ET-gruppe fra Orion, ledet an av en som kalte seg
”Omnipotent Krlll”, tok kontakt med USAs daværende militære etterretningstjeneste, og via
dette organet etablerte kontakt med de amerikanske myndigheter.

ZetaTalk-notat: Omnipotent Krlll (1995)

Den amerikanske konspirasjonsforfatteren Milton William Cooper (1943-2001) nevnte Omnipotent Krlll, her, i sin bok Behold a Pale Horse (1991, her). Da denne boken har fått kultstatus i ET/UFO-miljøet, tar vi med ZetaTalks vurdering av ham i et notat som kom seks år før han ble drept av de amerikanske myndigheter, ZetaTalk: Bill Cooper (1995), her.

«Bill Cooper er ekte. Han forteller tingene slik de er. For å overleve, og for ikke å bli drept, ikler han seg rollen som en paranoid og mentalt ustabil person. Disse elementene er blandet sammen i hans skrifter og foredrag, slik krydder blandes inn i en suppe og ikke kan skilles
ut igjen. Cooper opplevde tidlig å bli truet og mottok advarsler han ikke kunne ignorere.

Han bærer fortsatt arrene etter dette, slik flere amerikanske borgere gjør, i større grad enn offentligheten er klar over. Hvem var det som fysisk skadet ham? Hans egen regjering, CIA – en gruppe som, bør vi kanskje legge til, ikke lenger har myndighet til å handle på denne måten. Ikke mer tortur, fysisk skade eller død. I hvert fall er dette de nye reglene…

Bill Cooper mottar informasjon, hyppig og gjentatte ganger over tid, fra medlemmer av den hemmelige regjeringen som ønsker at informasjonen skal komme ut. Dette har vært den offisielle holdningen til Bill Cooper i en tid nå, og vi ser ingen grunn til at dette skal endre seg under de nåværende forholdene. Hvorfor kvitter han seg ikke med de mer bisarre elementene? Han ser på arrene sine – og husker.

Hvordan skulle han kunne glemme, når han ser dem hver dag i badet? Han er en usedvanlig modig mann, men han er ikke dum. Han lar sine sikkerhetsmekanismer bli stående akkurat der de er.»

Da Krlll-teamet representerte en selvisk ET-gruppe, mente Council of Worlds, et slags intergalaktisk ET-råd, at det var behov for å rette opp balansen mellom de selviske og de uselviske krefter ved at også en uselvisk ET-gruppe fikk etablere kontakt med de amerikanske myndigheter. Den uselviske ET-gruppen som mottok og aksepterte dette oppdraget, var den zeta-gruppen representerer, ZetaTalk.

Før de prøvde å oppnå kontakt med de amerikanske myndigheter hadde de konkludert at den beste strategien for å etablere kontakt, var å fremstå som svake og sårbare. Ifølge ZetaTalk var ikke kollisjonen mellom de to romskipene et uhell, men en nøye planlagt og presis utført hendelse.

Deres interdimensjonale romskip som kunne overskride lysets hastighet ved å gå inn i hyperspace ble på ingen måte vippet av pinnen av radar- og elektromagnetiske impulser fra verdens første og eneste base for kjernefysiske våpen ved New Mexico, den basen som de attpåtil hadde planlagt å nå. Den planlagte kollisjonen kan best beskrives som et kamikaze-oppdrag for pilotene i de to romskipene. De var alle forberedt på å omkomme.

Planen var at det arrangerte ”uhellet” skulle brukes som en anledning til å etablere kontakt med de amerikanske myndigheter etterpå! Det var således ikke planlagt at noen av pilotene skulle overleve. Men ikke alt går alltid etter planen, selv ikke for uselviske zetaer. Romskipet som eksploderte i fillebiter hadde tre ET-piloter, som alle omkom.

Det andre romskipet, som landet noenlunde intakt, hadde fire ET-piloter. Ved et mirakel overlevde én av de fire, som ifølge zetaene ble tatt vare på av myndighetene i fem år før zetaene hentet ham/henne. Muligens var det denne hentingen, med en slags minnesmarkering av Roswell-hendelsen, som sto bak et
offentlig romskip-show over Washington D.C. og Det hvite hus den 19.-29. juli 1952.

Romskip-show over Washington DC og Det hvite hus 19.-29. juli 1952.

Zetaen som overlevde ble av den militære enheten som tok vare på ham bare kalt for ”EBE”, akronym for Extraterrestrial Biological Entity. EBE var på sett og vis modellen for ET’en i Steven Spielbergs film E.T. the Extra-Terrestrial (1982, her). Fra ZetaTalk-notatet EBE (1995, her):

“Ryktene omkring Roswell-hendelsen inkluderer fortellinger om EBE, the Extraterrestrial Biological Entity, som overlevde styrten og var tilstrekkelig fungerende til å prate, på sitt vis, med myndighetene. Disse ryktene hevder også at filmen E.T. the Extra-Terrestrial, her, var basert på denne situasjonen, da en liten gutt, en sønn av en av offiserene fra myndighetene som var involvert i saken, innledet et telepatisk forhold med EBE. Er noe av dette sant?

Noe. EBE ble levert tilbake til sin gruppe, i live, etter at kontakt hadde blitt etablert gjennom de fem følgende årene. Ryktene om at EBE døde ble spredt, for det formål å fjerne presset utenfra om å ville se og prate med ham. EBE, som han ble kalt, var én av syv ET’er ombord to romskip som styrtet ved Roswell.

Ett romskip ble fullstendig smadret, da det hadde blitt forhåndsinnstilt til å eksplodere nære bakken, hvilket skjedde som planlagt. Det andre romskipet hadde fire ET’er ombord, og styrtet som planlagt uten å bli fullstendig smadret. Det var forventet at styrten ville medføre at alle de fire omkom, og de selv forventet å dø, men en av dem overlevde med skader. Dette var et sjokk for denne ET’en, som ikke var forberedt på den intense interessen for hans fordøyelse, åndedrett og medisinske behov. Han fant seg selv både holdt på armlengdes avstand og samtidig nøye eksaminert av de svært nervøse menneskene som hjalp ham til bedring.

Dette var et sjokk for denne ET’en, som ikke var forberedt på den intense interessen for hans fordøyelse, åndedrett og medisinske behov. Han fant seg selv både holdt på armlengdes avstand og samtidig nøye eksaminert av de svært nervøse menneskene som hjalp ham til bedring.

En offiser, som plutselig ble tilkalt til basen der EBE ble holdt i forvaring, hadde sin unge sønn med på slep, og lot ham bli værende i bilen mens han selv konfererte på innsiden. Da han kom tilbake, oppdaget han at hans unge sønn hadde mye å fortelle ham, etter å ha vært i telepatisk kommunikasjon med EBE.

Uten at de to noensinne møttes, og uten å bekrefte for den unge gutten at hans konversasjonsvenn var reell, plasserte myndighetene de to senere i tett nærhet, og utspurte gutten uten ende. Til denne dag kan han ikke bevise at dette faktisk skjedde, utenom spørsmålene som ble stilt ham.»

Dannelsen av CIA og Majestic 12

Den 26. juli 1947, knappe tre uker etter at de to romskipene kolliderte og styrtet, signerte president Harry S. Truman National Security Act of 1947. Denne loven, som ble satt i kraft den 1. september 1947, resulterte i dannelsen av National Security Council (NSC) og Central Intelligence Agency (CIA). Admiral Roscoe H. Hillenkoetter (1897-1982) ble valgt som den første sjefen for CIA.

Den 24. september 1947 skal Truman ha autorisert dannelsen av det superhemmelige rådet Majestic 12, også kjent som MJ-12, med memorandumet vist nedenfor til forsvarsminister James Forrestal.

MJ-12 skal formelt ha blitt dannet samme dag av Forrestal og Vannevar Bush, sistnevnte var USAs øverste leder for militærteknologisk forskning. MJ-12 ble dannet som det høyeste administrative organet til å ta seg av ET/UFO-saker på et overordnet plan. Et delmål var å utnytte alt de kunne fra gjenvunnet ET-teknologi.

Mandatet til MJ-12 inkluderte å utvikle strategier for desinformasjonskampanjer som skulle lure folket. President Truman valgte CIA-sjef Hillenkoetter til også å være sjef for MJ-12. Hillenkoetter ønsket offentliggjøring av den erfaring og kunnskap som myndighetene satt inne med, og foreslo for Kongressen at den skulle undersøke saken.

The National Investigations Committee On Aerial Phenomena (NICAP) ble dannet i 1956 for å granske ET/UFO-fenomenet, og Hillenkoetter satt i styret fra 1957 til 1962. Hans kanskje mest kjente uttalelse
om temaet kom i 1960, i et brev til Kongressen, slik det ble omtalt i The New York Times:

«Bak kulissene er høytstående offiserer i Luftforsvaret alvorlig bekymret for UFO-er. Men gjennom offisiell hemmeligholdelse og latterliggjøring blir mange borgere ledet til å tro at de ukjente flygende objektene er nonsens.»

Eksistensen av MJ-12 er hevdet i en rekke dokumenter og analyser, men forblir omstridt. Tidligere versjoner av den engelske Wiki-artikkelen Majestic 12, her, var informative, men har så blitt sabotert, trolig av nettroll fra Skepsis-bevegelsen. Den beste kilden for å studere genuine MJ12-dokumenter er web-basen The Majestic Documents, her, som ble opprettet av Robert M. Wood og hans sønn Ryan S. Wood i 1999.

Et sentralt tema i deres arbeid er å validere autentisitet, der de etter bestemte kriterier gir hvert dokument en autentisitet-score som kan variere fra laveste nivå (0-20%) til høyeste nivå (80-100%). I 2024 utga Ryan S. Wood 2. utgave av boken Majic Eyes Only: Earth’s Encounters with Extraterrestrial Technology, her. Det bør imidlertid påpekes at selv om et MJ12-dokument valideres til å være autentisk, så betyr ikke det nødvendigvis at sannhetsgehalten i dokumentets informasjon er fullt pålitelig.

Et av mange interessante dokumenter som ligger på Woods web-base, er en faksimile av MJ12s håndbok Special Operations Manual (SOM1-01), Extraterrestrial Entities and Technology, Recovery and Disposal, datert den 7. april 1954 [Part 1 (pdf-format, 13 sider, her); Part 2 (pdf-format, 12 sider, her)]. Som det fremgår av tittelen, er ikke dette et generelt oversiktsdokument der status quo beskrives, men en manual for operative enheter som skal aktiveres ved varsel om et styrtet romskip.

I manualens kap. 1 fortelles at alt som vedgår MJ-12 er sikkerhetsklarert to nivåer over ‘Top Secret’ av hensyn til nasjonal sikkerhet. I kapitlene 5 og 6 beskrives kort forskjellige typer ET’er og romskip, men kun ut fra et «need-to-know»-perspektiv. Dokumentet gir likevel et verdifullt innblikk i det minimum av innsikt og erfaring som MJ-12 på det tidspunktet var villige til å dele med sine operative enheter.

1947 var også det året da US-regjeringen introduserte massive ”svarte budsjetter” der milliarder av dollar ble sluset unna til hemmelige prosjekter relatert til militær forskning som ikke kunne nevnes i de offisielle budsjettene (se Wiki: Black budget#United States, her). De svarte budsjettene ble holdt hemmelige av ”nasjonale sikkerhetshensyn”, hvilket etter hvert ble standardbegrunnelsen for å holde hemmelig alt mulig rart i ”gråsonen”.

MJ12-medlemmene mottok på slutten av 1940-tallet informasjon fra hver av de to zeta-gruppene som de hadde kontakt med om en innkommende planet som om noen tiår fremover mest sannsynlig ville komme til å utløse globale kataklysmer på Jorden når den krysset ekliptikken sørfra. Slik som Roswell-hendelsen var et sjokk for de innvidde, var denne informasjonen et like stort sjokk. MJ-12 fikk dermed en utvidet agenda.

I det følgende presenteres noen kommentarer og notiser fra ZetaTalk, for å gi et et mulig innblikk i hva som foregikk bak de lukkede dører. Dette innblikket blir ekstra interessant da Nancy Lieder hevder at hun i rollen som zetaenes jordiske representant ble medlem av MJ-12 i 1994, altså året før etableringen av ZetaTalk, og var medlem frem til MJ-12 angivelig ble oppløst i desember 2000.

ZetaTalk Chat 16. januar 2010, her: ”Sannheten om den innkommende Planet X ble formidlet til US Military av den selviske ET-gruppen som kontaktet dem rett før Roswell-hendelsen. Dette resulterte i dannelsen av MJ12, som trakk til seg personer fra de rike familier, fra de politisk mektige først innenfor USA, og senere fra Russland og Storbritannia og andre land.

Deres første bekymringer var for dem selv, for deres egen sikkerhet, og for personlige planer de hadde om å unngå offentlig panikk som kunne resultere i krav om at beskyttelse i bunkere bør gjelde for alle. De organiserte religioner ble oppmerksomme [på Planet X] takket være de innvidde som gikk til skriftemål eller foldet sine hender; disse institusjoner ønsket heller ikke at deres tilhengerskarer skulle bli informert om ET-nærværet eller om den kommende jordskorpe-forskyvningen. De som står ved roret er opptatt av deres egen sikkerhet, og ønsker ikke den emosjonelle belastningen som full offentliggjøring vil medføre.”

ZetaTalk: MJ12 Agenda (15. oktober 2000), her: «Den brede offentligheten – i den grad den i det hele tatt er klar over eksistensen av MJ12 og organisasjonens påståtte rolle i å kontrollere samhandlingen med utenomjordiske – har liten klarhet i hvilke øvrige mål organisasjonen kan ha hatt.

Man hører historier om at MJ12 holder regelmessige møter med aliens, om det amerikanske militærets ønske om å sikre seg utenomjordisk teknologi, om at medlemskap i MJ12 er forbeholdt spesielt utvalgte
personer, og om at nyheter om alt dette blir undertrykt med harde midler. Er dette MJ12s mål – kontroll, selvpromotering og undertrykkelse? Neppe.

Selv om aktivitetene i MJ12s tidlige fase i stor grad var dominert av et intenst ønske om å finne ut hva de utenomjordiskes agenda var, og å komme best mulig ut av enhver form for avtale eller samhandling, oppdaget MJ12 snart at de i realiteten satt med en tett forseglet flaske som var i ferd med å eksplodere.

Ikke bare tok utenomjordiske i økende grad kontakt med verdens befolkning på regelmessig basis; bevisene som ble presentert av oss – de tjeneste-for-andre-orienterte zetaene – om at Planet X nærmet seg for sin periodiske passasje, viste seg også å stemme. Dette innebar et nesten overveldende ansvar overfor verdens befolkning.

Mens de selvorienterte målene bak Alternatives 1, 2 og 3 er godt kjent blant studenter av ufologi, er målene til de mer altruistiske medlemmene av MJ12 langt mindre kjent. I MJ12s tidlige år var organisasjonen sterkt påvirket av CIA, som faktisk drev narkotikahandel og hvitvasket penger under påskudd av at MJ12, som en hemmelig organisasjon, trengte ekstern finansiering. Den delen av MJ12 som etter hvert har styrket seg og blitt dominerende, har imidlertid hatt et annet fokus.

Autoriseringen av MJ-12

Det ble etter hvert klart at MJ12s opprinnelige mål om å undertrykke kunnskap om de utenomjordiskes tilstedeværelse ikke kunne opprettholdes. Situasjonen var uholdbar og kunne bare ende i ydmykelse for MJ12. Strategien har derfor gradvis utviklet seg til en serie kontrollerte lekkasjer, halvsannheter og til og med åpne innrømmelser, samtidig som kontaktpersoner og personer som rapporterer observasjoner ikke lenger blir straffet.

ZetaTalk, som vi har nevnt, blir sett på som et utmerket middel til å bygge bro over uvitenheten om de utenomjordiskes agenda, ettersom Nancy er lett tilgjengelig og bredt kjent og akseptert i sin rolle. På samme måte førte enkelte medlemmer fra MJ12s tidlige periode – som søkte å berike seg og holde maktens tøyler uten risiko for å bli oppdaget eller stilt til ansvar – til misligheter og til og med kriminalitet.

Dette ble imidlertid systematisk ryddet opp i, og de ansvarlige ble holdt til ansvar. I dag fungerer MJ12 som den hemmelige organisasjonen den opprinnelig var ment å være – sparsommelig finansiert og i realiteten en slags fattig stesønn i statssystemet.

Siden MJ12 benytter de mange armene av regjeringen til å gjennomføre sine programmer, og ettersom offentlige ansatte i stor grad utgjør organisasjonens stab, er det ikke behov for uavhengige finansieringskilder.

Da det ble klart at polskiftet nærmet seg raskt, og at det ville utvikle seg til den katastrofen vi beskrev i våre første møter kort tid etter Roswell, forsøkte MJ12 først å forberede offentligheten gjennom media, særlig via filmer med katastrofale undertoner.

Flodbølger, asteroider og dødbringende missiler som regner ned over byer fra verdens rommet, støv i atmosfæren som legger jorden i et dødelig jerngrep – alt dette var ment å få befolkningen til å reflektere over slike scenarier, men alltid med den underliggende fortellingen om at myndighetene ville og kunne redde dem. Dersom offentligheten i disse filmene ikke ble informert fra starten av, skyldtes det – ifølge fortellingen – at man ønsket å unngå panikk og ivareta befolkningens beste.

MJ12s opprinnelige strategi for gradvis å forberede offentligheten har imidlertid også endret seg over tid, og er blitt erstattet av andre typer prosjekter.»

Fra ZetaTalk Chat 6. november 2010, her: ”Etter Roswell-hendelsen, da MJ12 lærte om den ennå ikke verifiserte innkommende Planet X, var det bare statslederne for stormaktene (USA, Russland, Storbritannia osv.) som var informert, samt de svært rike som også var medlemmer av MJ12. En munnkurvlov forankret 10 i den nasjonale sikkerhet ble vedtatt for å omfatte dem som kunne bli oppmerksom på nærværet av Planet X – som astronomer eller NASA-ansatte.

Dette var situasjonen frem til sent i 2003, da tidvis dramatiske syn av ”den andre solen” tvang president Bush til å informere statslederne verden over, her [RKM: det siktes her til G8-møtet i Evian, Frankrike, den 1.-3. juni 2003]. Trusler og bestikkelser sikret at disse statslederne ikke ville plapre. De ble dessuten fortalt at planetens passering [gjennom ekliptikken] ikke ville bli katastrofal, og at offentlig panikk var den største faren.

Hvis vi sier at dem som etter Roswell-hendelsen ble gjort oppmerksom på Planet X representerer målskivens innertier, og at NASA og det astronomiske samfunnet representerer den første sirkelen rundt innertieren, og statslederne som offisielt ble informert i 2003 representerer den neste sirkelen av innvidde, så har informasjon fortsatt å spre seg utover, offisielt eller uoffisielt, i mange retninger.

Antall personer som offisielt har blitt informert, har blitt utvidet til å inkludere diverse medlemmer av kongress eller parlament i forskjellige land, programverter i media, værreportere, forskere, piloter, og
nærmest enhver annen som måtte komme over evidens på Planet X eller som kunne få spørsmål herom fra folk.

Disse personer blir rutinemessig fortalt at dette emnet hører innunder den nasjonale sikkerhet for å unngå panikk, og i likhet med statslederne i 2003 blir de fortalt at intet katastrofalt forventes å skje på Jorden. De som uoffisielt har blitt klar over dette er nærmest talløse.”

Som nevnt hevder Lieder at MJ-12 ble oppløst i desember 2000:

«De styrende rådene avviklet MJ12 kort tid før Bush og Cheney tiltrådte i januar 2001. Hvorfor? Fordi de visste at makten til MJ12 ville bli misbrukt av dette teamet. Ved i praksis å oppløse organisasjonen frigjorde de også enhver utenomjordisk gruppe – som for eksempel zetaene – som hadde inngått avtaler med MJ12, fra sine forpliktelser.

Reisetjenesten som zetaene hadde tilbudt MJ12 opphørte dermed. Det ble ikke lenger noen romskipreiser, kamuflert slik at møter kunne finne sted hvor som helst, nærmest øyeblikkelig, mellom parter som befant seg langt fra hverandre. Det ble heller ikke lenger mulig å teleportere inn og ut av steder i hemmelighet.»

For en samling av ZetaTalks kommentarer om Roswell-hendelsen, MJ-12, ET-romskip og ET-
teknologi, se Lieders samlenotatet The Life and Death of MJ12, What Were They Up to? Se her.

Bilderberg-gruppen: det europeiske oligarksjiktet innvies

I 1954 ble oligark-klubben kjent som Bilderberg-gruppen dannet. Siden da har kremen av makt-eliten i USA, Canada og Europa møttes én gang i året på forskjellige femstjerners hoteller.

Ifølge Gianni Agnelli (1921-2003), her, tidligere konsernsjef for Fiat og den rikeste mann i Italias moderne historie, var opprinnelsen til Bilderberg-gruppen at Victor Rothschild, her, og Laurance Rockefeller, her, ble enige om at dannelsen av en union av de europeiske statene var et viktig delmål.

De skal ha overlatt det praktiske arbeidet med dannelsen av Bilderberg-gruppen til CIA, MI6 og Royal Institute of International Affairs (RIIA). Den polske politikeren Joseph Retinger (1888-1960) og prins Bernhard av Nederland (1911-2004) ble valgt til formelt å lede organisasjonen. Sistnevnte hadde et imponerende kontaktnettverk, og var også gift med en av verdens rikeste kvinner, dronning Juliana av Nederland (1909-2004).

Den første Bilderberg-konferansen ble holdt den 29.-31. mai 1954 på Bilderberg Hotel i Oosterbeek, Nederland. Siden har de holdt én konsensus-konferanse hvert år, der 120-150 personer kommer etter personlig invitasjon. 2/3 av dem kommer fra Europa, resten fra USA og Canada. Ca. 80 personer er regulære som kommer år etter år.

Typiske deltagere er finansfolk, internasjonale bankierer, industriledere, konsernledere, statsministre, finansministre, mediabaroner; generalsekretærer for internasjonale organisasjoner og allianser som f.eks. NATO, Verdensbanken, International Monetary Fund og Federal Reserve; et lite knippe med kongelige og adelige; samt lovende kandidater til toppverv.

Bilderberg-gruppen klarte å holde sin eksistens og deres årlige konferanser (med unntak av den første) hemmelig for media og almenheten frem til de ble avslørt i 1975 av journalisten C. Gordon Tether som skrev for Financial Times. Etter denne avsløringen måtte de ufrivillig skifte status fra å være hemmelig til bare å være hemmelighetsfulle.

Bilderberg-gruppen responderte på dette rundt 2010 med å sette opp en offisiell web-base, Bilderberg Meetings, her. Siden 1990-tallet har Bilderberg-gruppen blitt inkludert i mainstream-konspirasjonsteorier
knyttet til «a New World Order». Will Banyan, her, har skrevet en rekke dyptgravende artikler om Bilderberg-gruppen for online-magasinet Conspiracy Archive.

I disse artiklene avviser han også mange myter som har oppstått; se f.eks. hans artikkel Book Review – Bilderberg Fictions (2015, her). Ifølge ZetaTalk oppsto Bilderberg-gruppen først og fremst som et resultat av Roswellhendelsen i 1947 og de amerikanske myndigheters kontakt med de to ET-gruppene siden da.

Bilderberg-gruppens primære, men langt fra eneste, agenda har vært å diskutere ET/UFO-spørsmålet, de to ET-gruppenes påstander, samt om og hvordan disse innsiktene bør hemmeligholdes for almenheten (se ZetaTalk-notatet Bilderberg Group (1996) m/kommentar fra 2006, her).

Da World Economic Forum (WEF) ble dannet av den tyske økonomen Klaus Schwab i 1971 ble det en betydelig overlapp av personer som deltok begge steder. Det er noen forskjeller på de to forumene. Bilderberg-gruppen ligner mer på en eksklusiv høy-konfidensiell klubb som fokuserer på transatlantisk konsensus, og har som nevnt 120-150 deltagere.

WEF er langt større, har ca. 3.000 deltakere på deres sammenkomster i Davos, og fungerer mer som en tankesmie som prøver aktivt å forme globale agendaer.

NASA: Designet som et dypt splittet vesen

NASA (National Aeronautics and Space Administration) ble dannet den 1. oktober 1958. Den
historiske konteksten er således at da NASA ble dannet, hadde det gått 11 år siden Roswell-
hendelsen. MJ12 og CIA hadde i 11 år institusjonalisert i akademia og Establishment-media
den offentlige versjonen av ET/UFO-emnet.

Medlemmene av Bilderberg-gruppen hadde fått pratet og diskutert med hverandre i fire år. NASA var allerede fra unnfangelsen av designet til å være et byråkratisk monster der noen avdelinger var forpliktet til å fronte desinformasjon ikke bare overfor de amerikanske skattebetalerne og for resten av verdensbefolkningen, men også overfor de øvrige NASA-avdelingene.

Philip J. Corso (1915-98) beskrev i sin sensasjonelle bok The day after Roswell (1997) NASA som et dypt splittet vesen der de forskjellige avdelinger hadde ulike nivåer av sikkerhetsklarering, ulike politiske mål, og til og med ulik innsikt i hva som hadde foregått i tidligere år. Den generelle konklusjonen er at NASA har vært underordnet direktiver fra MJ-12, og at disse direktivene har trumfet over den politiske styringen av NASA fra regjeringer og kongress.

Den 18. april 1961 ble Brookings-rapporten om NASA formelt overlevert til den amerikanske kongressen (Wiki: Brookings Report, her). Rapporten hadde blitt til på oppdrag fra og i samarbeid med NASA. Rapporten utredet bl.a. ”Implikasjonene ved oppdagelsen av utenomjordisk liv”.

Av en eller annen grunn ble bare mulige negative virkninger for den etablerte sosiale orden påpekt. At den etablerte sosiale orden burde bestå, ble av rapportens forfattere tatt for gitt. Ingen stilte spørsmål ved det. Eventuelle positive virkninger, individuelle eller kollektive, ved å offentliggjøre oppdagelsen av utenomjordisk liv, ble ikke nevnt eller diskutert i rapporten.

Rapportens formuleringer la utvetydig grunnlaget for at kongressen kunne eller burde vedta en offisiell cover-up av ET/UFO-emnet. Bak rapportens retorikk kan man skimte rapportens egentlige motiv: Å rettferdiggjøre at eliten beholder visse meget betydningsfulle og eksistensielle innsikter for seg selv.

Offentlige desinformasjonsprosjekter

Hvorfor skulle NASA hemmeligholde sine erfaringer og innsikter med ET/UFO-emnet hvis det
ikke var overordnede direktiver som krevde dette? NASA har ikke bare gjort seg skyldig i
hemmelighold, men også langt mer aktivt gjennom desinformasjonskampanjer og avlednings-
manøvre.

SETI-prosjektene

Et eksempel på en avledningsmanøver er de forskjellige SETI-prosjekter som NASA støttet fra slutten av 1960-tallet og frem til 1993, og deretter i deres Origins Program fra 1997 og utover, her (se Wiki, Search for extraterrestrial intelligence, her). Det var kongressen som til slutt avsluttet NASAs finansiering av SETI, som årlig hadde hatt et budsjett på $10–12 millioner.

SETI-prosjektene gikk ut på å lytte etter radiosignaler fra det fjerne verdensrom, i tilfelle noen aliens skulle ønske å sende oss en beskjed. ZetaTalk kommenterte SETI-prosjektet i notatet SETI (1995), her. «Det absurde ved SETIs premiss har blitt påpekt mange ganger og av mange: at utenomjordiske ganske enkelt skulle bruke radiosignaler, at de skulle vente på en invitasjon, og at de UFO-observasjonene som regelmessig rapporteres på himmelen ikke engang skulle tas i betraktning i programmet.

De som står ved roret for SETI-prosjektet vet selvsagt hvor absurd dette premisset er, og de vet selvsagt også at en utenomjordisk tilstedeværelse eksisterer på deres egen planet. De er alle aktive medlemmer av den større MJ12-organisasjonen, og har i mange tilfeller til og med møtt utenomjordiske og studert
utenomjordisk teknologi.

Carl Sagan var simpelthen en dyktig skuespiller som – slik ryktene sier – fikk tilbud om å velge mellom flere roller og valgte rollen som skeptiker. Myndighetene lar rekvisitter ligge igjen for dem som sterkt ønsker noe å holde fast ved, og synet av berømte forskere som stirrer opp mot himmelen i håp om et radiosignal, sender et tydelig budskap: Jorden har ennå ikke blitt besøkt.

De som ønsker å tro dette kan da avfeie hele oppstyret rundt UFO-er som misforståelser. Selv Carl Sagan har jo sagt det! Hvor lenge vil SETI fortsette med dette? Så lenge det finnes engstelige borgere som stiller spørsmål til myndighetene, og så lenge den amerikanske staten fortsatt fungerer. De kommende katastrofene vil helt sikkert sette en stopper for SETI, men vi forventer at SETI vil fortsette å sende ut beroligende budskap helt til slutt.»

De akademiske institusjoner fulgte etter i kjølvannet av NASAs avledningsmanøvre. I alle respektable fagbøker fremsto utenomjordisk intelligens som et fascinerende emne, men bare på den betingelse at slike vesener bare kanskje finnes, og da helst et par millioner lysår borte. Respektable fagbøker avviste med et håndkast den stadig voksende dokumentasjonen av observasjon og kontakt med aliens og romskip her på Jorden nå.

---

Å tvile på den offisielle posisjonen på dette punkt var identisk med å tvile på selve vitenskapen, og man ble stemplet som en konspirasjonsteoretiker.

---

Hynek og de offentlige UFO-studiene

I 1972 kom J. Allen Hynek (1910-1986) – astrofysiker, professor og UFO-forsker – ut med boken The UFO Experience: A Scientific Inquiry, her. I boken lanserte han for første gang termene ”Nærkontakt (‘close encounter’) av første, andre og tredje grad”, som nå har blitt veletablerte betegnelser i UFO-litteraturen. Nærkontakt av første grad er når en UFO ses på nært hold, men uten at den interagerer med omgivelsene.

Nærkontakt av andre grad er når et romskip (i disse tilfellene kan ikke det flygende objektet lenger kalles uidentifisert) ses på nært hold, og fysiske spor eller interagering med omgivelsene (f.eks. dyr) registreres. Nærkontakt av tredje grad er når et romskip observeres med vesener inni eller utenfor.

På 1980-tallet ble menyen over mulige grader av nærkontakt utvidet med en fjerde grad: Tilfeller/opplevelser der mennesker ufrivillig bortføres i et romskip. Tidlig på 1990-tallet ble en femte grad innført av Steven M. Greer: Tilfeller der mennesker tar initiativ til vennligsinnet, gjensidig kontakt og kommunikasjon, og oppnår det.

Hynek fungerte som vitenskapelig konsulent for offentlige UFO-studier i regi av U.S. Air Force under tre etterfølgende navn: Project Sign (1947-1949), Project Grudge (1949-1952), og Project Blue Book (1952-1969). Hynek ble utover på 1960-tallet overbevist om at flere av tilfellene av nærkontakt grad 3 var så godt dokumentert at de ikke kunne avvises med en naturlig forklaring.

Han ble derfor stadig mer frustrert over at ledelsen for de offentlige UFO-prosjektene han arbeidet for kategorisk avviste samtlige tilfeller med naturlige forklaringer, eller i beste fall som ”uoppklart”.

Denne strategien ser man også hos ledelsen i alle de tradisjonelle UFO-foreningene verden over, inkludert de tre skandinaviske foreningene UFO-Norge, her (1973-2016, mars 2024-), UFO-Sverige, her og den danske SUFOI, her. Det tause prinsippet er at ikke et eneste ET/romskip-tilfelle skal konkluderes eller bekreftes å være genuint; i beste fall skal det gis statusen ”uoppklart”.

Dersom en forening ikke er villig til å konkludere noe som helst til tross for all evidens, kan den heller ikke gi inntrykk av å være et kompetansesenter. Til tross for Hyneks stigende frustrasjon, erkjente han ikke at han ble holdt for narr av sine overordnede.

Philip J. Corso skrev i sin bok The day after Roswell (1997) at de offentlige UFO-prosjektene hadde en trippelfunksjon. Den ”ytterste” funksjonen var å gi det amerikanske folk en slags katarsis: Ved å melde fra til myndighetene om deres møte med UFO’er fikk de uroen ut av seg, og de fikk opplevelsen av at Big Daddy ville ta seg av saken.

Folk ble gitt følelsen av at de amerikanske myndigheter hadde det samme perspektiv på UFO’ene som dem selv. Den andre funksjonen var å desinformere folket gjennom prosjektenes endelige konklusjoner: At samtlige UFO-observasjoner hadde sine trivielle forklaringer som meteorer, lyskuler, optiske
fenomener, myrgass, osv.

Den tredje funksjonen var at de virkelig interessante observasjonene ble sendt videre til et eget organ, Air Intelligence Command, der de ble nøye analysert og behandlet. Selv de som arbeidet i UFO-prosjektene var antagelig ikke klar over denne trippel-funksjonen, med mulig unntak av prosjektlederen. Da Hynek på 1970-tallet var i 60-årene gjorde han en U-sving tilbake til sin opprinnelige avvisende holdning fra 1950-tallet om ET/romskip-muligheten.

Han ble på ny talsperson for at alle UFO-observasjoner måtte ha sine naturlige forklaringer. Årsaken til denne avvisende holdningen var nok hans forankring i Einsteins relativitetsteorier og at det ikke finnes høyere frekvensplan enn det fysiske. I oktober 1976 uttalte han: «Jeg har kommet til å støtte mindre og mindre den idé at UFO’ene er skrue/mutter-mekaniske romskip fra andre verdener.

Alt for mange poenger går imot denne teorien. For meg synes det latterlig at superintelligente vesener ville reise over så lange avstander for å utføre relativt dumme oppgaver som å stoppe biler, ta jordprøver, og skremme mennesker. Jeg tror vi må begynne å reevaluere evidensen. Vi må begynne å lete etter forklaringer nærmere hjemme.»

Var Donald H. Menzel og Carl Sagan involvert i myndighetenes hemmeligholdelse av ET/UFO-emnet?

Majestic Documents har en liste over statsansatte forskere som på et eller annet vis var knyttet til MJ-12 (Government Scientists Linked to MJ-12, her), og en annen liste over UFO-tilknyttet militært personell (UFO Linked Military Personnel Data, her).

En slik generell «tilknytning» beviser i seg selv ingenting, og er naturligvis ikke konkret nok til å komme med spesifikke anklager.

På 1950- og 1960-tallet var Cambridge i Massachusetts – med Harvard College Observatory og Smithsonian Astrophysical Observatory (SAO) – et av verdens viktigste sentre for astronomi og romforskning. Flere av forskerne i dette miljøet hadde også tilknytning til amerikanske militærprogrammer, NASA og rådgivningsorganer for myndighetene.

Samtidig spilte enkelte av dem en fremtredende rolle i den offentlige diskusjonen om UFO-fenomenet. Det er bemerkelsesverdig at flere av de mest profilerte UFO-skeptikerne i etterkrigstidens USA kom
fra det samme vitenskapelige miljøet – Harvard og Smithsonian i Cambridge.

To av dem som tilhørte dette miljøet, og som i flere år var kolleger, var Donald H. Menzel og Carl Sagan. Menzel står oppført på begge de to listene nevnt ovenfor, mens Sagan bare står oppført på den første listen. Begge var svært aktive i det offentlige rom med å avvise at det fantes noe som helst evidens for at vi har besøk av intelligente vesener fra verdensrommet.

Donald H. Menzel (1901-1976) arbeidet under andre verdenskrig med kryptografi og militær etterretning. Han hadde forbindelser til NSA-relaterte kryptografimiljøer. Fra 1950-tallet og utover var han en ledende astrofysiker og solforsker, samt direktør for Harvard College Observatory (1954–1966).
På 1950- og 60-tallet var Menzel den mest profilerte vitenskapelige UFO-skeptikeren i USA. Han skrev tre populære bøker der han avviste UFO-fenomenet som tull: Flying Saucers (1953), The World Of Flying Saucers: A Scientific Examination of a Major Myth of the Space Age (1963), og The UFO Enigma: The Definitive Explanation of the UFO Phenomenon (1977). Et
eget brev fra 1963, her, har blitt bevart der Roscoe H. Hillenkoetter takker Menzel for hans siste bok og for hans innsats i å debunke ET/UFO-emnet.

Carl Sagan (1934–1996) studerte ved University of Chicago, hvor han tok sin bachelorgrad (B.A.) i 1955. Han fortsatte ved samme universitet og tok en mastergrad i fysikk i 1956, etterfulgt av en Ph.D. i astronomi og astrofysikk i 1960. Under studietiden arbeidet han ved Yerkes Observatory, hvor han forsket på planetariske atmosfærer og strålingsprosesser.

Etter doktorgraden fikk Sagan et Miller Fellowship ved University of California, Berkeley (1960–1962), hvor han fortsatte forskning på planetvitenskap. I 1962 ble han ansatt ved Smithsonian Astrophysical Observatory i Cambridge, Massachusetts, samtidig som han underviste ved Harvard University.

I denne perioden ble han en av pionérene innen planetforskning, spesielt når det gjaldt studier av Venus’ drivhuseffekt, Mars’ overflateforhold og atmosfærene til planeter og måner. Han samarbeidet også tett med NASA i forbindelse med de tidlige romsonder til Venus og Mars, og bidro til vitenskapelig planlegging av flere romprogrammer.

I 1968 forlot Sagan Harvard og ble professor i astronomi ved Cornell University, hvor han senere etablerte Laboratory for Planetary Studies og utviklet seg til en av verdens mest kjente formidlere av astronomi og
romforskning. Sagans arbeid i tilknytning til flere romprogrammer på 1960-tallet innebar sikkerhetsklarering på nivå typisk for NASA- og militærrelatert romforskning. Det finnes imidlertid ingen offentlig dokumentasjon som viser at Sagan hadde verken Top Secret clearance, MJ-12-tilknytning eller UFO-relatert sikkerhetsklarering.

I 1976 ble organisasjonen Committee for the Scientific Investigation of Claims of the Paranormal (CSICOP) grunnlagt av den amerikanske filosofen Paul Kurtz (1925-2012), som også var skeptiker og sekulær humanist. Organisasjonen skiftet i 2006 navn til The Committee for Skeptical Inquiry (CSI).

Carl Sagan hadde en viktig, men ikke dominerende, rolle i etableringen av CSI, sammen med bl.a. tryllekunstneren James Randi, psykologen Ray Hyman, Martin Gardner (matematisk underholdning) og sf-forfatteren Isaac Asimov. Sagans bidrag var først og fremst knyttet til hans rolle som vitenskapsformidler og offentlig intellektuell, snarere enn til organisatorisk ledelse.

Han støttet prinsippet om at ekstraordinære påstander måtte underlegges grundig empirisk etterprøving. Gjennom 1980- og 1990-årene fortsatte Sagan å være tilknyttet organisasjonens nettverk, samtidig som han i sine bøker og foredrag tok opp mange av de samme temaene. Det eksplisitte formålet med CSI var å fremme vitenskap, særlig ved å bekjempe pseudovitenskap og overtro.

I praksis har CSI imidlertid stått for en dogmatisk og aggressiv fronting av spesielt tre agendaer:
1) forsvare metafysisk naturalisme, og latterliggjøre alt som indikerer eller støtter metafysisk idealisme, særlig parapsykologi.
2) avvise og latterliggjøre all evidens for at vi blir besøkt av utenomjordiske, intelligente vesener, samt at f.eks. Månen, Mars og Fobos har kunstige artefakter og monumenter som må ha blitt satt opp av utenomjordiske intelligente vesener,
3) avvise påstander og teorier om statlige og oligarkiske konspirasjoner.

Den amerikanske professor i sosiologi Marcello Truzzi (1935-2003) takket i 1976 ja til Kurtz’
invitasjon å være med-styreformann i CSICOP. Allerede året etter forlot han organisasjonen,
med den begrunnelse at CSICOP hadde en dogmatisk fremfor en skeptisk agenda. CSICOPs
agenda var ikke å undersøke diverse påstander om det paranormale, men å debunke og
latterliggjøre forskning og forskere som konkluderte i positiv retning.

I 1987 populariserte Truzzi termen pseudoskeptisisme, som han hevdet at CSI representerer. George P. Hansen fikk i 1992 publisert en 20-siders artikkel som beskriver organisasjonen godt, CSICOP and the
Skeptics: An Overview, se her. I sammendraget skriver han bl.a.:

«Til tross for organisasjonens navn er faktisk forskning en svært lav prioritet for komiteen. Faktisk innførte CSICOP en politikk som gikk ut på at organisasjonen selv ikke skulle drive forskning. CSICOPs høyeste prioritet har vært å påvirke mediene. Dens retorikk og aktiviteter er utformet for å appellere til et bredt publikum snarere enn til forskere som undersøker uvanlige eller kontroversielle fenomener.»

Også CSICOPs grunnlegger Paul Kurtz kom senere på kant med organisasjonen. I 2008 brøt han med CSI etter en intern konflikt om organisasjonens retning. Kurtz mente at den moderne skeptikerbevegelsen i økende grad hadde utviklet seg til en form for ideologisk aktivisme, preget av en konfronterende stil snarere enn en åpen og undersøkende tilnærming til kontroversielle spørsmål.

Carl Sagan var en ivrig talsperson i sine bøker og media-opptredener – som f.eks. TV-serien Cosmos: A Personal Voyage, 13 episoder sendt i 1980-81 – for de to førstnevnte agendaene til CSI. CSI og Sagans såkalte ‘vitenskapelige skepsis’ var bare et verbalt slør for en skjult dogmatisk holdning.

De behersket de retoriske knepene for å fremstå som åpne og nysgjerrige, samtidig som de formanet at man ikke burde være så åpen at hjernen kunne falle ut. Et annet ‘slør’ som særlig Sagan benyttet seg av, var å vise en meget positiv holdning og interesse for astrobiologi og kosmisk liv, som så ble kombinert med en beinhard avvisning av evidens for at Jorden samt Månen, Mars og Fobos har hatt og ennå har besøk av intelligente utenomjordiske vesener.

Hemmeligholdelsen av artefakter på Månen og Mars

Den 20. august 1993 leverte Stanley V. McDaniel – professor i filosofi, vitenskapshistorie og vitenskapsetikk – ett eksemplar til NASAs hovedkvarter i Washington av sin rykende ferske rapport, The McDaniel Report:

On the failure of executive, congressional, and scientific responsibility in investigating possible evidence of artificial structures on the surface of Mars and in setting mission priorities for NASA’s Mars exploration program, se her.

Rapporten tar for seg den 17 år lange saken om kolossale monumenter i Cydonia-regionen på Mars, og om NASAs behandling herav. Rapporten inneholder særdeles sterk kritikk av NASA, som beskyldes både for å holde tilbake informasjon og for å villede almenheten. Carl Sagan kritiseres for å komme med direkte løgner.

Dette var første gang en uklanderlig, akademisk tredjepart, hvis objektivitet og kompetanse ingen tvilte på, blandet seg inn i saken. NASA har aldri respondert offisielt på rapporten. Stanley V. McDaniel fulgte opp rapporten sin med redaktørverket The Case for the Face: Scientists Examine the Evidence for Alien Artifacts on Mars (1998), se her.

”Ansiktet på Mars” fra MRO (t.v.) og fra Mars Express (t.h.) Eksempler på alternative forskere og uavhengige kilder som kritisk har analysert NASAs fortellinger og fotos, er Richard C. Hoagland, Joseph P. Skipper, og Jesus «Jose» Escamilla. Den amerikanske romfartsjournalisten og uavhengige romfartsforskeren Richard C. Hoagland og hans partner Mike Bara utga i 2007 boken Dark Mission: The Secret History of NASA.

Boken vakte stor oppmerksomhet, og resulterte i at ny informasjon dukket opp. En revidert og utvidet utgave kom derfor ut i 2009, her. Joseph P. Skipper (1942-2018) fra USA var på 2000-tallet en pensjonert forsikringsetterforsker som fra juni 2000 til oktober 2014 skrev 239 analytiske rapporter av de offentliggjorte bildene fra NASA/JPL og European Space Agency (ESA).

Han dokumenterte hinsides enhver tvil at mange av de offentliggjorte bildene av Månen og Mars var retusjerte, og at når retusjeringene ble fjernet så avslørte bildene artefakter på Månen og Mars, samt livstegn på Mars. Skipper la alle rapportene ut på sin web-base Mars Anomaly Research, her. I 2010 utga han boken The Hidden Truth: Water & Life on Mars, som fungerer som en fin oppsummering av hans rapporter, her.

Jesus «Jose» Escamilla (1951-2018) var musiker, ufolog og produsent av en rekke dokumentarfilmer. Dokumentaren UFO The Greatest Story Ever Denied II – Moon Rising (YouTube, 73 min, her.) fra 2009 gir en bra oppsummering av all apestrekene til NASA når det gjelder å skjule innsikter og erkjennelser om Månen, aliens og UFOer. Et hovedtema i filmen er å fremvise Månen i dens naturlige farger, hvilket er mulig å se via en innstilling på databasen til United States Geological Survey (USGS).

Dybdedimensjonen, eller 3D-opplevelsen, kommer da langt bedre frem, hvilket i seg selv avslører mange kunstige strukturer på bakkenivå. I tillegg ser man talløse blå, grønne og glitrende ‘parasoller’ (sett ovenfra) som synes å befinne seg høyt over bakkenivå, og som meget vel kan være romskip. Og naturligvis fremstår Månen som et langt mer spennende og eksotisk sted når dens virkelige farger inkluderes, enn når den bare fremstilles i hvitt, grått og sort.

Carl Sagans personlige korstog for metafysisk naturalisme via populærvitenskapelige TV-serier har blitt videreført av bl.a. den amerikanske astrofysikeren Neil deGrasse Tyson og den britiske partikkelfysikeren Brian Cox. CSIs misjon med å forsvare myndighetene og oligarksjiktet mot påstander og teorier om konspirasjoner, har blitt fulgt opp av såkalte «uavhengige» faktasjekkorganisasjoner.

Disse begynte å vokse frem tidlig på 2000-tallet, men opplevde en massiv global «boom» i popularitet fra 2016 og utover.

President Trump lover en offentliggjøring av relevante dokumenter

President Donald Trump kunngjorde på sosiale medier den 19. februar 2026 at han ville gi
føderale etater ordre om å starte prosessen med å identifisere og frigi dokumenter knyttet til
romvesener og UFO-er. Kunngjøringen ble lagt ut på plattformen Truth Social og kom som en
direkte respons på uttalelser fra tidligere president Barack Obama.

Trump skrev at han, basert på den «enorme interessen» som er vist, ville beordre forsvars-
ministeren og andre relevante etater om å frigi filer relatert til: Fremmed og utenomjordisk liv, uidentifiserte luftfenomener (UAP) og uidentifiserte flyvende objekter (UFO).

Løftet om offentliggjøring kom kun timer etter at Trump, om bord på Air Force One, hadde
anklaget Barack Obama for å røpe klassifisert informasjon da Obama i et podcast-intervju
uttalte at «romvesener er virkelige». Trump hevdet han kunne hjelpe Obama «ut av trøbbel» ved
å avgradere materialet selv.

Tidligere har mange presidenter (som Jimmy Carter eller Bill Clinton) uttrykt interesse eller
gitt løfter før de ble valgt, men har ofte vært mer tilbakeholdne når de først satt med makten og
fikk tilgang til de graderte mappene. Trumps nylige ordre skiller seg ut ved at han som sittende
president aktivt bruker sin utøvende makt til å kreve en bred offentliggjøring nå.

Selv om Trump ga ordren, påpeker analytikere at det gjenstår å se om faktiske graderte dokumenter vil bli
deklassifisert, eller om ordren kun gjelder gjennomgang og utlevering av allerede tilgjengelige filer.

Direktør for nasjonal etterretning Tulsi Gabbard har signalisert at hennes kontor aktivt søker etter sannheten om disse fenomenene og har som mål å dele den med det amerikanske folket når tiden er inne. Hun har samtidig understreket at hun i sin rolle må være forsiktig med å dele gradert informasjon før den er formelt avgradert. Visepresident JD Vance har beskrevet seg selv som «besatt» av UAP-fenomenet og har uttalt at administrasjonen jobber med å komme til bunns i saken.

---

Kilder og ressurser

Chomsky, Noam (2003): Telling the Truth about Imperialism. Intervju med David Barsamian, online-dokument.

Cooper, Milton William: * TheSecret Government:The Origin, Identity, and Purpose of MJ-12 (1989). * Behold a Pale Horse (1991).

Escamilla, José: UFO The Greatest Story Ever Denied II – Moon Rising. Dokumentar, 2009. YouTube, 73 min.

Hansen, George P. (1992): CSICOP and the Skeptics: An Overview. Artikkel, opprinnelig publisert i The Journal of the American Society for Psychical Research.

Hillenkoetter, Roscoe H. (1963): Et brev der Hillenkoetter takker Donald H. Menzel.

Hoagland & Bara (2. utg. 2009): Dark Mission: The Secret History of NASA. 616 s.

The Majestic Documents. Web-base med faksimiler og analyser av MJ12-dokumenter.

Majestic-12: Special Operations Manual (SOM1-01), Extraterrestrial Entities and Tech­nology, Recovery and Disposal. Faksimile av håndbok, datert den 7. april 1954. Part 1 (pdf-format, ca. 5 MB); Part 2 (pdf-format, ca. 5 MB).

McDaniel, Stanley V.: (1993): The McDaniel Report: On the failure of executive, congressional, and scientific responsibility in investigating possible evidence of artificial structures on the surface of Mars and in setting mission priorities for NASA’s Mars exploration program.

(1998, red.): The Case for the Face: Scientists Examine the Evidence for Alien Artifacts on Mars.

Skipper, Joseph P.: Mars Anomaly Research. Web-base. 239 rapporter fra juni 2000 til oktober 2014.

(2010): The Hidden Truth: Water & Life on Mars. Bok, 292 s.

ZetaTalk: – Bok: ZetaTalk: Direct Answers From the Zeta Reticuli People (1999).

– Notiser: Roswell (1995), Omnipotent Krlll (1995), SETI (1995), EBE (1995), Bill Cooper (1995), Bilderberg Group (1996) m/tilleggskommentar fra 2006.

Wood, Ryan S. (2. utg. 2024): Majic Eyes Only: Earth’s Encounters with Extraterrestrial Technology.

---