Tango for TV

Da jeg var ung og gikk på skolen, en gang i 70-åra, fikk vi stadig høre, spesielt fra intellektuelle og kanskje noe venstreradikale foreldre, samt enkelte ditto lærere, at TV-titting kunne være farlig. Dette kunne vi unge ikke helt forstå.

Høh! Farlig?!! Tenkte vi. Kunne ikke helt skjønne at det skulle være no’ fa’lig. Vi satt jo der trygt og komfortabelt i sofakroken og så på detektimer og “kåbbåifilmer” over en lav sko; og levde videre i beste velgående. Vel, riktignok hadde de skumle typene på skjermen skytevåpen, og brukte dem; men de skøyt da ikke på ordentlig!? – og i hvert fall ikke på oss!

Drømmer du om tiden dengang fjernsyn var en drøm
Da kriminelle skinnjakker på stripa gikk i strøm
Vi får aldri leve det normale ungdomsliv
Får aldri bruk for vårt private initiativ

Alf Prøysen, Tango for TV  (1960)

Hvorfor film og TV-titting er “farlig”

Jeg har lært litt siden den gangen. For eksempel har jeg lært (Miller 1956) at det menneskelige sanseapparatet hvert eneste sekund blir presentert for noe slikt som i gjennomsnitt to millioner informasjonsbiter gjennom ulike sanseinntrykk (syn, hørsel,  lukt, smak, kroppsfornemmelser, osv). Det bevisste sinnet klarer å forholde seg til et sted mellom 5 og 9 av disse informasjonsbitene, og da bare for en kort stund. Det ubevisste sinnet kan derimot oppfatte langt fler, et sted mellom 1.000 – 100.000 pr sekund, hvorav størstedelen av disse også blir lagret i underbevisstheten.

Fordi både TV og film er multimedier, dvs en kombinasjon av flere medier (lyd, bilde, tekst, osv), representerer TV-titting/film et mye større antall sanseintrykk i forhold til for eksempel det å lese en bok. Gjennom ett enkelt TV-program, eller en film, kan vi presenteres for både skrift, symboler, tale, lyder, stillestående og levende bilder, ansiktsuttrykk, dramatiske situasjoner, fakter, handlinger, osv – samtidig.

I løpet av mine studier innenfor NLP, hypnose, og ulike sjamanistiske kunnskapstradisjoner (jfr f.eks Max Freedom Long: The Secret Science Behind Miracles), har jeg for alvor oppdaget hvor farlig dette er – og hvorfor.

Forskjellen på det bevisste og det ubevisste sinnet

Selv om vårt bevisste sinn er i stand å skille mellom fakta og fiksjon, samt å sile ut en mikroskopisk del av innkommende sanseinntrykk for bevisst bearbeiding, så er vårt ubevisste sinn ikke i stand til å gjøre dette. Det ubevisste sinnet har nemlig en svært begrenset (om i det hele tatt noen) evne til kritisk, rasjonell tenkning og har sin egen “logikk”, som for en stor del bygger på assosiasjoner av sanseinntrykk, opplevelser og erfaringer. Det er heller ikke i stand til å skille kritisk mellom virkelige og syntetiske opplevelser (f.eks gjennom multimedia, dataspill – eller våre egne fantasier) – det oppfatter alt som like virkelig.

Nettopp dette er noe vi utnytter i NLP når vi “omprogrammerer” underbevisstheten for å få til en forandring i en persons sinn (og da selvfølgelig etter vedkommendes eget ønske).

Det ubevisste sinnet lever på en måte sitt eget liv. Det har også helt andre arbeidsoppgaver enn det bevisste sinnet, og skal først og fremst sørge for at kroppsprosessene går som de skal, at hjertet slår, pusten går, osv; med andre ord alt vi ikke går rundt og tenker på hele tiden.

Det ubevisste er også selve “databasen” for alle våre erfaringer, et slags bibliotek for det bevisste sinnet – som på sin side ikke eier noen større hukommelse, men må støtte seg på hva det ubevisste sinnet har lagret – det lille det da måtte ha tilgang til av dette, for det er nemlig ikke alt. På langt nær, som Miller har påvist.

Det ubevisste sinnet skal dessuten kunne ta over i nødssituasjoner, når det ikke er tid til å tenke. De fleste av oss har sikkert opplevd slike situasjoner, hvor vi bare handler, tilsynelatende helt automatisk. Du tenker ikke, du bare gjør det.

Og da det også er vårt ubevisste sinn som kontrollerer våre emosjonelle reaksjoner, våre følelser, våre holdninger, og våre fordommer, så bør vi levende kunne forestille oss hva en manipulasjon av denne delen av vårt sinn kan føre til.

Og tro meg: Dette blir gjort! Både med og uten overlegg, både åpenlyst og i det skjulte.

Noen eksempler

Det kan være så banalt som å vise “hvordan-det-skal-være-for-å-være-vellykket”-serier som Dallas, Dynastiet, Falcon Crest og Miami Vice, bare for å nevne noen få. Det ubevisste sinnet assosierer da “vellykketheten” med hva annet det måtte oppfatte fra TV-serien – alt fra klesmoter til boliger og biler, akseptabel adferd, osv; noe som igjen (ubevisst) utgjør et utvidet referansegrunnlag for våre framtidige idealer og reaksjoner, spesielt dersom vi ikke er på vakt og kritisk tenker gjennom slike ting – og det omtrent ustanselig; og det er noe de færreste av oss – om enn noen – kan makte.

Ta for eksempel en film som Schindlers liste. Den er et godt eksempel på kynisk bruk av virkemidler: som for eksempel at den fremstår som en slags krigs-dokumentar – bevisst filmet i svart/hvitt, med action-messig kameraføring, osv – uten å være det. Det ubevisste sinnet kobler dermed sammen hva det oppfatter av filmen med kategorien “dokumentar” = sant; og vi tror (vel og merke ubevisst) at det som fremstilles i filmen er “sannheten”. Jeg har snakket med mennesker som har grepet seg selv i å si: “Ja, men jeg har jo sett det selv!”, når vi snakker om kjempebløffer for eksempel Holocaust, “månelandingene” – eller 11. september 2001, for den saks skyld.

Jeg tviler på at 11. september-stuntet hadde latt seg gjennomføre uten den øyeblikkelige og massive oppfølgingen TV-kanalene sørget for. I hvert fall ville bløffen mye lettere blitt gjennomskuet og avslørt enn hva den er blitt hittil. Og fortsatt finnes det mange mennesker i verden som ikke vet bedre – og de fleste av dem ser jevnlig på TV … punktum.

Den beste hjernevaskemaskinen som finnes

Multimediarevolusjonen, altså TV og film – og muligens også dataspill – er rett og slett det beste som har hendt dem som ønsker å påvirke vår bevissthet – eller rettere sagt: vår underbevissthet. Det er mye vanskeligere å selge en bløff gjennom ren tekst med tørre fakta og logiske resonnementer, enn når man kan støtte seg på bilder (f.eks propagandaplakater), eller radio, med levende, menneskelige stemmer og lydeffekter (f.eks “The War of the Worlds”), for ikke å snakke om levende bilder med lyd, tekst, symboler og det hele, blandet sammen i en eneste smørje – altså først og fremst TV og film.

Det farligste

Selv om multimedia-underholdningen, særlig i store mengder, nok i noen grad truer både vår fysiske og mentale helse, så er det kanskje ikke dette som er det farligste ved den:

Det farlige er nemlig ikke hva vår bevissthet oppfatter, men hva den ikke oppfatter!

Og det er altså – i følge Miller – det meste. Så om du ønsker å la noen andre styre sinnet ditt, dine holdninger, reaksjoner og emosjoner, så bare fortsett med å se på TV, spesielt nyhetssendinger og Hollywood-filmer – eller andre filmer, for den saks skyld.

Nok et eksempel

Jeg har lyst til å komme med nok et eksempel til slutt: Min kjære bror og jeg er nesten jevngamle, nokså likt mentalt utrustet, født av samme foreldre, vokst opp i samme miljø, har fått den samme oppdragelsen, og en forholdsvis lik utdannelse, både sivilt og militært; likevel har vi totalt forskjellige syn på fenomener som 9/11, muslimer, “Krigen mot terror”, osv.

Jeg finner ingen bedre forklaring på dette enn at jeg ikke har sett på fjernsyn siden 1986, og han har det – spesielt da nyhetssendinger.

Men det kan jo godt være at jeg tar feil.

En liten godbit til slutt

Jeg har lyst til å avslutte med en liten godbit (dessverre kun på engelsk): Det er Peter Finch i TV-serien “Network” fra 1976. Dette var vel opprinnelig ment som en slags satire, men den har senere vist seg profetisk. Du kan jo se den nå … om du tør! ;-)

www.youtube.com/watch?v=dib2-HBsF08

Og denne, også fra “Network”:

https://www.youtube.com/watch?v=vQAzpV7GC0U