Verden i krig – men det er håp

Artikkel skrevet av Arne Sørensen

Arm i arm med fienden – Julen 1914

Julevåpenhvilen under 1. verdenskrig er verdt å minnes nå. Da nektet tyske og britiske soldate å drepe hverandre.

“Julen minnet dem om at de hadde mer til felles med Jesus Kristus og kjærlighetens evangelium enn med de kabalistiske (satanistiske) bankfolkene som hadde laget denne krigen for å drepe dem.»

Og det pekes på at 1. verdenskrig var en psykologisk operasjon og et angrep på menneskeheten, slik Covid-19 er det. “Til bestyrtelse for feltsjefer på begge sider, var noen av troppene motvillige til å gå tilbake til kamp. I flere områder ble menn beordret til å starte fiendtlighetene på nytt under trusselen om krigsrett.» Fra Henry Makow (her).

Covid-19: Vi ble presset til å skade eller drepe oss selv, hva er forskjellen? Men å gjenfortelle historien fra julen 1914 er på sin plass når vi i Norge for tiden, som andre land, er i krigsblodtåka.

Kristne skjøt på hverandre

Under 1. verdenskrig som startet august 1914 hadde katolikker, protestanter, ortodokse og koptisk kristne blitt fiender og skjøt på hverandre. «Ved jultider var det tydelig at denne ‘raske krigen’ ikke snart var over, slik politikerne hadde lovet. Pave Benedikt XV, hadde foreslått en julevåpenhvile, men den ble avvist som ‘umulig’ av begge sider.»

“Julevåpenhvilen (tysk: Weihnachtsfrieden; fransk: Trêve de Noël; nederlandsk: Kerstbestand) var en serie med utbredte uoffisielle våpenhviler langs vestfronten av første verdenskrig rundt julen 1914. Våpenhvilen inntraff fem måneder etter at fiendtlighetene hadde begynt. Det oppsto pauser i kampene da hærene gikk tom for mannskap og ammunisjon, og befalene revurderte strategiene sine etter dødsfallet i Race to the Sea og det ubesluttsomme resultatet av det første slaget ved Ypres.

I uken frem til 25. desember krysset franske, tyske og britiske soldater skyttergraver for å utveksle sesonghilsener og snakke. I noen områder våget menn fra begge sider seg inn i ingenmannsland julaften og juledag for å blande seg og bytte mat og suvenirer. Det var felles begravelsesseremonier og fangebytte.» I noen sektorer fortsatte fientlighetene. Se wikipedia.org, her og her.

Hjelmer som målstolper

Bøker er utgitt om det som skjedde. En beskrivelse fra en av disse: 

“Julaften 1914 la en gruppe tyske soldater ned våpnene, tente lykter og begynte å synge julesanger. De britiske troppene i nærliggende skyttergraver svarte med å synge egne sanger. Dagen etter møttes menn fra begge sider i ingenmannsland.

De håndhilste, tok bilder og utvekslet mat og suvenirer. Noen spilte til og med improviserte fotballkamper, sparket rundt tomme bokser og brukte hjelmer til målstolper. Begge sider så også pausen i kampene som en sjanse til å begrave likene til kameratene.”

I noen deler av fronten varte våpenhvilen noen timer. I andre fortsatte det til nyttår. Men overalt, før eller siden, ble kampene gjenopptatt. I dag blir julevåpenhvilen sett på som et gripende symbol på håp i en krig som mange anser som unødvendig og fåfengt. 

Engstelige regjeringer

Men ikke overraskende: “Regjeringene på begge sider ble svært brydde. De truet med alvorlige konsekvenser for de som frataniserte seg med fienden, men det bekymret ikke de som allerede var på vennskapelig fot. Den største frykten var at krigen kunne ende på vestfronten. Enda verre, med anti-royalistiske og pro-kommunistiske følelser som vokste i noen land, hva ville skje hvis soldater droppet våpnene og gikk inn for en permanent fred? Se krigshistorien, her.

Baby i en stall

Tilbake til artikkelen hos Henry Makow: “Julevåpenhvilen av 1914 demonstrerer hvordan den vanlige troen på en frelser født i Betlehem delt mellom fiender kan gjøre selv den bitreste av fiender til venner. Da britene hørte tyskerne synge en sang om en liten baby født i en stall, ble de med å synge «Silent Night». Det er forbløffende hvordan en sang om en liten nyfødt baby kan få fiender til å legge fra seg våpnene og omfavne hverandre som venner. 

Da de på begge sider av skyttergravene innså at den Kristus de kjente også var den Kristus deres motstander kjente, hvilken annen reaksjon kunne det vært enn å etablere fred blant brødre? Derfor er denne historien verdt å fortelle hver jul. Kristus kom for å bringe fred og syndeforlatelse til en urolig verden. Kunnskapen om Kristus bringer fortsatt frihet og fred til alle som møter ham»

Og med det: Hjertelig god jul og godt nytt år til alle Nyhetsspeilets lesere.