Til tross for at antall ekstremt fattige i verden har falt fra 51 % i 1975 til 44 % i 2005, har gapet mellom fattige og rike økt dramatisk i den samme tiden. Muhammad Yunus, som i 2006 fikk Nobel fredspris, har demonstrert at mikrokreditt til de fattigste både er profitabel og samfunnsnyttig. Yunus vil bekjempe verdens fattigdom nedenfra i den sosioøkonomiske samfunnspyramiden, samt fra mellomsjiktet i form av sosiale forretningsentrepenører. Vi stiller spørsmål ved effektiviteten av slik symptomhjelp der den nasjonale og internasjonale økonomiske politikken er grunnleggende i disfavør av de fattige. I kontrast hertil har professor i økonomi Kalle Moene sett nærmere på hva som skal til for å avskaffe fattigdommen ovenfra, gjennom politisk-økonomisk styring i form av en fattigdomsskatt. Han viser at innføring av en fattigdomsskatt fra 0,01 – 1 % av nasjonal gjennomsnittsinntekt vil avvikle en betydelig andel av verdens fattigdom. Problemet er, som Gnierindeksen viser, at myndighetene verden over har blitt betydelig mer gnien overfor sine fattige i 30-årsperioden 1975-2005.
Muhammad Yunus
Muhammad Yunus ble født i 1940 og vokste opp i millionbyen Chittagong i dagens Bangladesh (Wiki: Muhammad Yunus). Av 14 barn var han én av ni overlevende, faren var gullsmed. Yunus fullførte sin økonomiske utdannelse i USA, og vendte tilbake til Bangladesh i 1972, noen måneder etter landets frigjørelse. Hans nasjonalfølelse var sterk, og han ville være med på å bygge opp landet. Yunus fikk stillingen som sjef og professor ved fakultetet for økonomi ved University of Chittagong. Han deltok også i noen jordbrukseksperimenter som kunne hjelpe de fattige.
Yunus innså at hans misjon ikke lå i å hjelpe ”fattige”, men de aller fattigste. I likhet med mange nødhjelpsorganisasjoner fant han det mer verdifullt fra et totalt samfunnsperspektiv å investere i kvinner fremfor i menn. Problemet til de fattigste verden over er at ingen banker vil gi dem kreditt, og at private utlånere krever skyhøye renter. Som et personlig eksperiment lånte Yunus i 1976 ut 27 dollar fra egen lommebok som ble fordelt på 42 personer. Han prøvde å få banker til å gi de fattigste lån. De opplevde imidlertid hans forespørsel som absurd, da dette ville bryte med alle skrevne og uskrevne bankregler. Yunus så til slutt bare én løsning: han måtte selv begynne med bankvirksomhet som brøt med alle skrevne og uskrevne regler!
I årene 1977-83 fikk Yunus eksperimentere med bankvirksomhet for de fattigste kvinner ved at han fikk tillatelse til å etablere egen avdeling hos syv forskjellige banker. Dette var imidlertid ingen tilfredsstillende løsning. Den 2. oktober 1983 åpnet Yunus en selvstendig bank som skulle drives etter hans prinsipper, Grameen Bank.
Muhammad Yunus ga i 1998 ut den selvbiografiske boken Banker to the Poor: Micro-Lending and the Battle Against World Poverty (rev. 2007). Siden har to andre bøker kommet fra hans hånd, med like løfterike titler om hvordan fattigdommen i verden kan avskaffes: Creating a World Without Poverty: Social Business and the Future of Capitalism (2007) og Building Social Business: The New Kind of Capitalism That Serves Humanity’s Most Pressing Needs (2010).
I 2006 mottok Yunus og Grameen Bank Nobel fredspris for deres innsats med å hjelpe de fattige gjennom mikrokreditt. Pr. 2012 har Yunus mottatt over 60 ærespriser samt er æresdoktor ved 48 universiteter, verden over.
Grameen Bank
Grameen Bank (GB) ble altså åpnet i 1983; Grameen betyr ”for landsbyen” (Wiki: Grameen Bank). Alle GB-låntakerne må tilhøre en gruppe på fem medlemmer, som hjelper og støtter hverandre når problemer oppstår. Medlemmene har imidlertid ikke noe gruppeansvar; de skal ikke garantere for at de andres lån blir tilbakebetalt. Før en kvinne får bli låntaker må hun gjennom syv dagers trening som avsluttes med en muntlig opptaksprøve der hun viser at hun skjønner bankens filosofi og utlånsprinsipper. Hun må også ha memorert noen slagord, i dag 16 stykker, som hun oppmuntres å leve opp til. Disse slagordene stimulerer til initiativer som bekjemper urettferdighet og som kan forbedre svakheter ved det nåværende samfunnssystemet. Noen av slagordene går ut på å holde familien liten, slutte praksisen med medgift, slutte praksisen med barneekteskap, ikke påføre andre urettferdighet, og alltid være villig til å hjelpe hverandre.
Yunus møtte hele veien motstand fra det tradisjonelle bankvesenet, som på mange måter har blitt en levende fossil. Det kan synes som om virksomheten til ordinære banker er å tjene mest mulig penger ved å utføre minst mulig arbeid, og dette arbeidet skal være begrenset til standardiserte og tradisjonelle rutiner. Grameen Bank tok utgangspunkt i de fattiges behov og livssituasjon, og tilpasset bankens virksomhet og prosedyrer deretter. Her er noen av forskjellene på GB og tradisjonell bankvirksomhet:
1) Pantesikkerhet. GB spør ikke etter pantesikkerhet. Tradisjonell bankvirksomhet er basert på pantesikkerhet. Jo rikere en person er, dess større lån gis. En person som har lite eller ingenting å tilby av pantesikkerhet, får ikke lån. Dette betyr at over halvparten av verdens befolkning ikke kan få lån.
2) Juridiske dokumenter og rettslige prosedyrer. GB ber ikke lånerne om å signere juridiske dokumenter. GB akter heller ikke å rettsforfølge lånere som ikke betaler lånene tilbake i tide. Utlånsbeløpene utvides etter hvert som låntakeren viser evne og vilje til å tilbakebetale allerede gitte lån.
3) Rentesum-tak. GB skiller seg fra tradisjonell bankvirksomhet ved at låntakeren under ingen omstendigheter skal betale mer i bare renter enn beløpet på det opprinnelige lånet, uansett hvor lang tid det tar å tilbakebetale lånet. Hvis en kvinne låner 1000 kroner, vil hun altså aldri måtte betale mer tilbake enn max. 2000 kroner.
4) Tradisjonelle banker eies i de aller fleste tilfeller av rike menn, og målet er å maksimere profitten. GB eies av fattige kvinner, og målet er å hjelpe de fattigste ut av fattigdommen. GB har egne utlånsprosedyrer og hjelpeprogrammer for tiggere.
5) Tradisjonelle banker holder til i storbyer, og kundene må komme til dem. GB holder til i landsbyer og driver oppsøkende virksomhet.
* * *
Pga. to større naturkatastrofer som resulterte i tilbakebetalingskrise, gikk Grameen Bank gjennom et reorganiseringsprosjekt av alle prosedyrer og utlånsbetingelser fra april 2000 til april 2002. Resultatet herav var fødselen av ”Grameen Bank II”. Følgende tall gjaldt pr. mai 2006 for Grameen Bank etter 23 års virksomhet.
- 94 % av banken eies av låntakerne, 6 % av regjeringen.
- Banken har 2.121 avdelinger, 17.887 ansatte, og arbeider i 67.670 landsbyer. Totalbeløpet som har blitt lånt ut siden 1983 er 5,52 milliarder US$. Av dette har 4,89 milliarder US$ blitt tilbakebetalt, og utestående fordringer er på 0,444 milliarder US$. Dette gir en tilbakebetalingsgrad på 98,55 %, hvilket er ekstremt godt i forhold til tradisjonell bankvirksomhet.
- De siste 12 månedene har det gjennomsnittlige utlån pr. måned vært 55,56 millioner US$.
- Totalt antall låntakerne er 6,33 millioner. 97 % av dem er kvinner og ca. 80 % av dem er analfabeter.
- 58 % av låntakerne hos Grameen Bank har klart å krysse fattigdomsterskelen. Resten beveger seg jevnt og trutt mot denne terskelen nedenfra.
- Rentene på lånene varierer med type lån, men er alltid lavere enn dem til de statlige bankene. Innskuddsrentene er mellom 8,5 – 12 %.
- Med unntak av årene 1983, 1991 og 1992 har GB i alle årene gått med overskudd.
Replikasjonsprosjekter verden over
Grameen Bank Replication Program ble lansert i 1989, strukturelt under Grameen Trust, med det formål å bekjempe fattigdommen på verdensbasis. Dette skjer ved at det gis teknisk og finansiell støtte til replikasjoner av Grameen-tilnærmingen i andre land. I dag er 89 GB-replikasjonsprosjekter aktive i 28 land. Erfaringen er at Grameen-tilnærmingen må tilpasses lokalkulturen, men når dét er gjort er mikrokreditt like vellykket verden over som i Bangladesh. Dette inkluderer byer og ghettoer; Europa, USA og Canada. Yunus beskriver sine opplevelser i delstaten Arkansas i 1986, hvor daværende guvernør Bill Clinton hadde invitert ham til å sette opp et GB-replikasjonsprosjekt. Clinton-paret har siden vært tilhengere av GB-modellen.
I Europa kan mottak av sosial- og arbeidsledighetstrygd være en barriere for mange som gjerne kunne tenke seg å etablere énmannsfirma, men som er usikker på om det vil lønne seg da de ved å tjene penger mister rettigheten til trygden. Den person som kanskje har jobbet mest med denne problemstillingen i Europa er Rosalind Copisarow. Hun var visepresident for JP Morgan og sjef for deres polske avdelingen da hun i 1993 kom til å lese en artikkel om Grameen Bank. Hun sluttet i jobben, og med hjelp fra den polske finansministeren etablerte hun året etter en GB-inspirert mikrofinansieringsinstitusjon i Polen, Fundusz Mikro.
I år 2000 stiftet hun mikrofinansieringsinstitusjonen Street UK i England. Hun innså at skattelovene og systemet for arbeids- og ledighetstrygd måtte endres for å få trygdemottakere til å ta spranget til å bli selvstendig næringsdrivende. Copisarow bearbeidet myndightene til å endre systemet, og hun oppnådde resultater. I dag har Copisarow en visepresidentstilling for ACCION International, hvor hun skal prøve å bringe mikrokreditt til Tyrkia, Kina og til noen av de fattigste strøkene i Afrika (Wiki: ACCION International). Hun ser et stort potensial i at konvensjonelle banker kan opprette egne avdelinger for mikrofinansiering, da de allerede har infrastrukturen på plass.
Yunus (1998) har også gitt ros til Bodil Maal, som lanserte mikrokredittprosjekter på Lofoten og i det nordlige Finland for å stoppe den tiltakende fraflyttingen. Yunus besøkte selv Nord-Norge for å studere resultatene av prosjektet. Bodil Maal tok i 1992 initiativ til å opprette Nettverkskreditt i Norge; i dag finnes 80 grupper med 1000 medlemmer. Tilbakebetalingen har så langt vært 99 %! For mer informasjon om Nettverkskreditt, se web-basen til Innovasjon Norge.
Grameen Bank-inspirerte mikrofinansinstitusjoner (MFI) har oppstått over hele verden. I to land, India og Mexico, har slike MFI’er blitt drevet av lånehaier, hvilket Yunus sterkt har kritisert. NRK sendte i november 2010 en dansk dokumentar, Fanget i mikrogjeld, med sterke påstander mot Yunus og Grameen Bank. Disse påstandene har blitt tilbakevist både av norske myndigheter og av senere undersøkelser (se Wiki-avsnittet Muhammad Yunus #Controversies).
Oppbygging av psykososial infrastruktur
Yunus hadde større ambisjoner med Grameen Bank enn å bringe folk ut av fattigdommen gjennom mikrokreditt; han ville også utvikle den psykososiale infrastrukturen. Kombinasjonen av å tilhøre de aller fattigste og ha vokst opp som kvinne i en sterkt patriarkalsk kultur (islamsk eller hinduistisk) gir et dårlig selvbilde: at man ikke er verdt noe og ikke kan noe. Yunus brukte mikrokreditt som springbrett til å endre kvinnenes selvfølelse, som igjen skulle resultere i endring av selve kulturen.
Fødselsraten til GB-låntakerfamilier er betydelig lavere enn det nasjonale gjennomsnittet. Dette viser at så fort kvinnen får en regelmessig inntekt, skifter hun fra et verdisyn preget av overlevelsesstrategi (flest mulig barn som hovedsakelig har nytteverdi) til et verdisyn preget av livskvalitetsstrategi” (få barn som kan gis kjærlighet, omsorg og utdannelse).
Hvordan verdisyn automatisk endres etter hvert som de grunnleggende behov dekkes, er et meget interessant tema som det globale forskningsprosjektet World Values Survey (WVS) har fokusert på. De har bl.a. en liste bestående av 30 dybdeinnsikter omkring menneskers verdisystemer, hvilke ytre og indre faktorer som styrer disse, og hva som får disse verdisystemene til å endres. Listen med 30 dybdeinnsikter kan studeres nærmere under Wiki-avsnittet World Values Survey #Catalogue of Findings.
Prosessen som GB-låntakerne måtte gjennom medførte at disse kvinnene gradvis ble politisk bevisste og interesserte. Yunus oppfordret dem gjennom sin organisasjon til å bruke stemmeretten, men uten å påvirke dem i den ene eller annen retning. Valget i Bangladesh i 1996 var første gang flere kvinner enn menn brukte sin stemmerett! Et politisk parti som hadde et kvinnenegativt syn ble nærmest feid ut av parlamentet, og 1.570 GB-kvinner ble valgt inn i offentlige posisjoner på lokalplan.
Yunus har også bidratt til dannelsen av ca. 15 uavhengige entrepenørselskaper som bidrar til å skape teknologisk infrastruktur og arbeidsplasser ute på landsbygdene. Mest kjent er kanskje Grameen Phone, der eldre damer fra landsbyen tjener noen slanter på å leie ut en mobiltelefon.
Er verdens fattigdomsbekjempelse reell?
Yunus synes å ha en ambivalent holdning til kapitalisme. På den ene siden sier han rett ut at han er positiv til kapitalisme per se; på den annen side erkjenner han klart at noe har gått alvorlig galt med dagens form for kapitalisme. Han sier at fattigdom ikke er de fattiges skyld; skylden ligger i det sosio-økonomiske systemet som vi har designet (Commonwealth Lecture, 2003). Det som er feil ved dagens kapitalistiske samfunn, ifølge ham, er at vi har alt for få av det han kaller ”sosiale forretningsentrepenører”. Med dette mener han forretningsvirksomhet som primært har en holistisk-altruistisk agenda, og som sekundært satser på og greier å gå med økonomisk overskudd. Løsningen for Yunus er altså å få samfunnet til å frembringe flere sosiale forretningsentrepenører, for da vil vi få et kapitalistisk ”tog” der alle ”vognene” (de forskjellige sosiale lagene) samlet beveger seg fremover mot økt velstand.
Yunus undrer seg over at resten av verdens fattigdomsbekjempelsesprosjekter ikke følger opp eller lærer av hans suksess. Han er særlig negativ til Verdensbanken og til konsultasjonsselskapene som bistår med gjennomføringen av utviklingsprosjekter. Pengene deres går ikke til de fattigste, men til prosjekter som hovedsakelig kommer de rike til gode. Enorme beløp går også med til bestikkelser av offentlige tjenestemenn for å få deres godkjennelse av prosjektene. Yunus mer enn antyder at de største giverne i verden til fattigdomsbekjempelse egentlig ikke har som agenda å avskaffe fattigdommen (Commonwealth Lecture, 2003). Hvis avskaffelse av fattigdommen ikke er deres egentlige agenda, skjuler de da deres egentlige agenda bak tilsynelatende inkompetanse?
Yunus vil altså bekjempe verdens fattigdom nedenfra i den sosioøkonomiske maktpyramiden, samt fra mellomsjiktet i form av sosiale forretningsentrepenører. Makteliten er naturligvis svært positiv til dette perspektivet, for da slipper de selv å bidra med noe som helst selv, og de kan fortsette sin praksis med å utnytte de svakeste samfunnsgruppene på diverse direkte og indirekte måter. Kan dette være grunnen til den universelle akademiske omfavningen av Yunus? La oss nå se nærmere på hvor lite som skal til for å avskaffe fattigdommen gjennom politisk-økonomisk styring i form av en aldri så liten fattigdomsskatt.
Fattigdomsskatt, gnierindeksen
Karl Ove (”Kalle”) Moene (presentasjon via Økonomisk institutt, UiO) har siden 1987 vært professor i økonomi ved UiO, og siden 2007 har han vært leder av kompetansesenteret ESOP – Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling. Av de ca. 120 kronikker som Moene siden 2001 har skrevet for avisen Dagens Næringsliv (liste), skal vi her sitere fra to av dem: Gnierindeksen (1. april 2006) og For hver meget rike mann… (29. desember 2007).
Moene har utviklet ”Gnierindeksen”, som viser hvor lite som skal til fra de enkelte myndigheter for å avskaffe den verste fattigdommen, dvs. dem som lever på under to dollar dagen. Gnierindeksen er basert på den nasjonale gjennomsnittsinntekten samt antall prosent i samme land som lever på under to dollar dagen. På basis herav beregnes så den minste skattesatsen som kan finansiere en hypotetisk sosialstøtte som avvikler den verste fattigdommen. Jo lavere denne skattesatsen er (fra 0,01 % og oppover), dess større er myndighetenes gnienhet. Med andre ord, jo mer unødvendig fattigdom i landet, dess høyere score i gnienhet.
Fra Gnierindeksen:
”Mangelen på en effektiv fattigdomspolitikk er et uttrykk for en politisk og sosial gjerrighet overfor ekstremt svake grupper… For å illustrere misforholdene i flere land skal jeg slå et slag for en hjemmesnekret gnierindeks. Hvor høyt et land skårer på min indeks, uttrykker hvor lett landet kunne ha kvittet seg med ekstrem fattigdom. Indeksen kan også brukes til å beregne hvor høy skattesats innbyggere minst må betale for å finansiere en hypotetisk sosialstøtte som kan bringe alle fattige ut av fattigdommen.”
”I 1975 levde 51 prosent av verdens befolkning for mindre enn to dollar om dagen. I 2005 er tallet redusert til 44 prosent. Til tross for at fattigdommen har sunket, har den utviste sosiale gjerrigheten økt for hvert eneste år. Alt i alt har Gnierindeksen gått opp med dramatiske femti prosent over hele trettiårsperioden. Grunnen er at verdens inntekt har blitt fordoblet i perioden uten at dette har endret nevneverdig den utviste generøsiteten overfor de dårligst stillte. Tallene viser en voldsom økning i ulikheten mellom de fattige og resten. I 1975 utgjorde fattigdomsgapet – den inntekten som trengs for å bringe verdens ekstremt fattige over fattigdomsgrensen – knappe fem prosent av de ikke-fattiges inntekt. I dag er dette tallet nede i godt under to prosent av de ikke-fattiges inntekt. Likevel utgjør de fattige fortsatt nesten halvparten av verdens befolkning.
Når vi studerer observasjonene fra de enkelte utviklingslandene mer systematisk, blir det klart at sosial gjerrighet ikke leder til økonomisk vekst. De utviklingslandene som tidlig skåret høyt på Gnierindeksen – og som derfor hadde spesielt stor ulikhet mellom fattig og rik – tenderte ikke til å få høyere økonomisk vekst av den grunn. Sammenhengen synes å gå den andre veien.”
Tabellene til Moene viser hvilke nasjoner som kan avskaffe den verste fattigdommen ved å innføre en fattigdomsskatt på 0,01 % og oppover av landets gjennomsnittsinntekt. Den gnienhet som avsløres er nærmest ufattelig. Mens Brasil kunne ha avviklet den verste fattigdommen med en fattigdomsskatt på bare 0,08 % pga. de ekstreme inntektsforskjellene i landet, måtte fattigdomsskatten i India opp i 3,00 % for å oppnå det samme. En slik inntektsutjevning ville imidlertid være god samfunnsøkonomi, som Den nordiske modellen har demonstrert.
Kilder og ressurser
Yunus, Muhammad (1998, rev. utg. 2007): Banker to the Poor: Micro-Lending and the Battle Against World Poverty. Bokens web-base.
Kalle Moene: Gnierindeksen (Dagens Næringsliv, 1. april 2006).
Kalle Moene: For hver meget rike mann… (Dagens Næringsliv, 29. desember 2007).
World Values Survey (WVS). Offisiell web-base. Listen med 30 dybdeinnsikter kan studeres nærmere under Wiki-avsnittet World Values Survey #Catalogue of Findings.
*****************************
Artikkelen over inngår i mitt temaprosjekt
Oligarkisk økonomi & politikk & historie.
**********************
Her kommer en hyggelig julehilsen fra Neel Keenan:
http://www.youtube.com/watch?v=BnC1_o2Rmqk&feature=player_detailpage
og han håper at det før jul kan komme flere positive nyheter
Like korrupt som pepsi-Gro.
Altså her bommer du Rolf.
Better luck next time :)
Yunus er medlem av CFR, som rådgiver, sammen med blant annet Gro Harlem Brundtland: http://www.bibliotecapleyades.net/sociopolitica/elite/cfr.htm
Har bare en enste ting å si om dagens pengesystem.
PÅ GRUNN AV RENTER VIL DET ALDRI BLI NOK PENGER TIL NEDBETALING AV GJELD.Og siden penger ikke er knyttet opp til en realverdi, er det kun igjen tilliten til det falske systemet som vi så sårt betror oss til.
Ja det blir produsert og skapt mye som senere for en real / pengeverdi, men dette skal igjen bli vedlikeholdt senere av kreditt og pengetrykking takket være dem som styrer og våres fantastiske teknologi.
Snart kommer krigen som for nullstilt alt igjen, slik at dem som alltid har regjert igjen kan kjøre på til en ny storkrig.
Globalister og unioner er der kun for å kremme mest mulig, det er bare det at etter hvert som tiden går blir informasjonen lettere tilgjengelig for oss vanlige borgere, hadde dem vært litt smarte hadde internet kun vært til for dem rikeste da kunne dem ha holdt på lengre, nå våkner folk opp og organiserer / forbereder seg på at noe stort kan skje veldig snart.
Globalistene / toppene vet veldig godt om hva som skal skje veldig snart, og dem er inne på alle mulige slags forumer og villeder med all mulig slags info for å få oss til å frykte og hate.
Kutt ut alle store internasjonale kjeder, handle lokalt og ta alle pengene dine ut av banken, kutt ut internet og begynn heller og snakke med naboene dine.
Begynn og bytt varer og tjenester i lokalmiljøet, lær deg å dyrke egen mat og vær selvforsynt, og så må vi stoppe denne innvandringa som robber våres nasjon for penger og verdier.
Det er tull fra ende til annen at Norge hadde stoppet opp uten innvandrerene og fremmedarbeiderene, her er hvorfor.
Alle dem som kommer til landet trenger en plass og bo, hus / leilighet koster mye, så har vi alle andre primær og sekunder behov som skal oppfylles for å bo i verdens beste land, hvor mange årsværk blir dette tilsammen ?
Dette er en del av agendaen til NWO, innvadere, splitte og herske, for så å sende dem som blir utsatt for krig til vesten slik at vi her igjen kan få konflikter når mennesker med forskjellige kulturer og livssyn møtes.
Som vår kjære kultur minister så fint sa det, “vi har ikke røtter men føtter”, og dette kan noen som skal ivareta kultur si, hun skulle blitt oppsagt på dagen, men ingen reagerte.
Jeg har innformert og snakket med utallige folk de siste årene uten at noen reagere nok til å gjøre noe med det, komfortsonen er for viktig til at dem vil gjøre noe som i ettertid vil spare dem selv og deres familie for mye problemer i fremtiden.
I landet jeg bor nå i eier folket 90 % av sine eiendommer, de har tilgang til egen dyrket mat og dem kan klare seg uten penger i lange perioder, her er det ikke rom for å tro på politikkerene, her må en selv tenke og forberede seg på at ting kan snu fort.
Johan,
Prøv å finne Wikipedia-innlegg til PRESIS det du sikter til, ellers blir det ingen fagdiskusjon, bare et hav av ord. Er det noe av dette du tenker på:
http://en.wikipedia.org/wiki/Demurrage_(currency)
http://en.wikipedia.org/wiki/Credit_theory_of_money
Hvis vi skal unngå gjeldsbaserte penger, må vi tilbake til varebaserte penger, eller tilbake til handelsvarer, eller tilbake til byttehandeløkonomi:
http://no.wikipedia.org/wiki/Penger
Ett hav av ord ???
Hvorfor skal jeg referere til wikipedia, er det bibelen ??
Jeg er ingen økonom, men jeg vet hva som ikke fungerer, så for det bli opptil hver enkelt og bedømme hva som kunne vært ett passende alternativ og komme med forslag.
En ting er sikkert, og det er at dagens system er tilpasset en pyramide, jo høyere opp du er jo lettere jobber pengene for deg og ikke omvendt,mens det stikk motsatte gjelder hvis du er på bunnen av pyramiden, du må svette blod for hver eneste krone du tjener.
Så og si alle land har i dag det samme penge systemet, pengene blir til ifra renter som fører til mer og mer gjeld, det er derfor sentral banken prøver å holde en inflasjon på 2,5 % hvert år, pengene blir bare mindre og mindre verdt.
Staten igjenom sentralbanken skulle ha utsedt penger renefritt og justert pengestrømmen gjenom realverdier og brutto nasjonalprodukt, fjern alle finansbanker og gå tilbake til sparebank systemet, oppfordre til produksjon og sparing og ikke konsumering og gjeld.
Dette kombinert med den østerikske modellen ville vært mye bedre en det vi har i dag.
Luftslott og evig vekst er noe du kan lure unger og uvitende om, men det viser bare hvor lett manipulert vi som mennesker er i dag.
Norge og vesten generelt har det for godt i dag, vi har blitt dopet ned og passivisert, meninger som er kontroversielle blir kriminalisert og utstøtt. Vi er blitt noen sofakrigere dopet ned på alle mulige unaturlige og kunstige stoffer.
Det dreier seg kun om penger og være politisk korrekt, nordmenn snakker med 2 tunger, vi har alle svarene og er noen jævla puppets for FN, EU og USA.
Vi sosialiserer oss ikke lengre, snakker kun om hverandre og ikke med hverandre.Byen jeg ble oppvokst hadde bra uteliv for noen år siden i dag er det helt dødt om kveldene, sitter heller inne og ser på tv, internet etc
Internet og de sosiale mediene er meget bra og ha, men det har tatt fullstendig kontrollen over våres liv.
Noen bra filmer om økonomi:
http://www.youtube.com/watch?v=tIp5JJrI1mQ
og
http://www.youtube.com/watch?v=iDtBSiI13fE
Nå er det lørdags kveld og på tide å treffe venner og ha en godt lag.
God lørdags kveld
“Hvis vi skal unngå gjeldsbaserte penger, må vi tilbake til varebaserte penger, eller tilbake til handelsvarer, eller tilbake til byttehandeløkonomi:”
Leste for en tid tilbake om alternativet til gjeldsbaserte penger, (forøvrig et svært tema) ikke behøver å være rentebasert. I artikkelen jeg ikke finner igjen, tas til ordet for følgende: Du låner 200 000 uten renter, men dersom du ikke kan dokumentere at pengene er investert/brukt innen en viss tid, reduseres verdien etter som tiden går. Hvordan dette i tilfelle skulle fungere i praksis aner jeg ikke
:-)
Sjarl,
Det du sikter til her er “negative renter”, Demurrage,
http://en.wikipedia.org/wiki/Demurrage_(currency)
Sveits vurderer negative renter: http://e24.no/makro-og-politikk/minusrente-i-sveits-gir-rekordsterk-krone/20307727
Dette betyr atlstå at man må betale med renter for å ha pengene i banken.
Ingen vei utenom: Min neste artikkel blir om komplementære valutaer, demurrage og omtale av Bernard Lietaer.
Det første som slo meg er at denne artikkelen likegodt kunne stått i Aftenposten e.l. Det mener jeg gjelder generelt økonomiartiklene til RKM, som jeg synes ikke passer på NyS. Meg om det.
Mikrokreditt har vist seg minst like ille for lånetakerne som i vanlig lån, og også mikrokreditt har en del svakheter, blant annet påpekt i denne atikkelen: http://infochangeindia.org/livelihoods/microfinance/micro-credit-background-a-perspective.html
“I 1975 levde 51 prosent av verdens befolkning for mindre enn to dollar om dagen. I 2005 er tallet redusert til 44 prosent” Ja, selvfølgelig, det er fordi det er langt lettere å få tak i 2 dollar i dag enn den gang, da dollaren har mistet sin verdi på 30 år. Det kommer av pengetrykking og renter, ikke fordi folk har tatt opp gjeld. Når alt kommer til alt gjør pengetrykking og renten folk fattigere, da pengene blir mindre verdt.
Balle Clorin,
Som det fremgår av min artikkel, er jeg selv skeptisk til effektiviteten av å bekjempe fattigdommen nedenfra fremfor ovenfra. Som jeg skriver: “Yunus vil altså bekjempe verdens fattigdom nedenfra i den sosioøkonomiske maktpyramiden, samt fra mellomsjiktet i form av sosiale forretningsentrepenører. Makteliten er naturligvis svært positiv til dette perspektivet, for da slipper de selv å bidra med noe som helst selv, og de kan fortsette sin praksis med å utnytte de svakeste samfunnsgruppene på diverse direkte og indirekte måter. Kan dette være grunnen til den universelle akademiske omfavningen av Yunus? La oss nå se nærmere på hvor lite som skal til for å avskaffe fattigdommen gjennom politisk-økonomisk styring i form av en aldri så liten fattigdomsskatt.”
Fattigdom er imidlertid et komplekst problem som bør angripes fra MANGE vinkler. Derfor bør eksperimenter med mikrokreditt og sosiale forretningsentrepenører studeres. Disse eksperimentene må tilpasses den lokale kulturen, og lånebetingelsene må justeres og fininnstilles etter behov og respons. At noen eksperimenter mislykkes, eller at noen lånehaier prøver å utnytte MFI til PRIMÆRT å tjene penger, er ikke et argument for å nedlegge mikrokreditt til de fattigste. Det er et argument for fininnstilling.
Jeg har planer om å skrive ca. 8 økonomi-artikler, den åttende vil være en integrasjon av innsiktene i de øvrige 7. Det kan være nyttig med noen diskusjoner om økonomi her inne på NyS. Jeg hindrer jo heller ikke andre i å skrive artikler med MER originale/kreative løsninger.
OK. Misforstå meg ikke, jeg setter pris på dine bidrag, og beklager at jeg ikke fikk skikkelig med meg din kritisk kommentar.
Håper du tar deg tid til å høre foredraget, Reality of Money:
Gleder meg.Penger er kun ett byttemiddel, de fleste har glemt dette og spekulerer i stedet for å skape, vi trenger ett system som favoriserer skaper evnen og ikke kremmer evnen, egoet, makt osv.
Dette er det de med makt og penger frykter mest av alt, det er derfor viktig at folk svelger egoet og alt dem har blitt fortalt og lært, søk heller etter hva som kan gjøres slik at vi kan befri oss fra denne rutinerte og indoktrinerte værdagen vi lever i.
Men hvilket system som ville vært det beste for oss alle, er vanskelig å si.
Mikrokreditt er en glitrende idé og har vist seg svært effektivt for å hjelpe fattige i gang med egen næringsvirksomhet.
I forlengelsen av mikrokreditt har man også fått mikroinnskudd og mikroforsikring. Samlebetegnelsen på lån, innskudd og forsikring er mikrofinans;
http://no.m.wikipedia.org/wiki/Mikrofinans
Til kritikken mot artikkelen;
Den blir altfor generell og unyansert. At det finnes de som vil utnytte “mikroidéen” er utvilsomt, men generelt har dette vært og er fortsatt blant de beste fattigdomsbekjempende tiltakene vi har sett.
Og ja, han Yunus er en av Indias, om ikke Indias, rikeste mann. Mangemilliardär. Han ble beordret av den sentrale regjeringen i India sparket fra banken sin i mars 2011 pga att det var beviselig att han bedrev kriminalitet og var skydlig i lovbrudd. Pr. dags dato er ikke lånehaiaktivitet ulovlig i India. Minimum 60% rente årligen, og flere av mikrokredittbankene tar over 200% årlig rente. Dette er i tillegg til gebyrer for ‘administrasjonen’ av lånene. Lånene er som oftest på snaue hundrelappen eller to. Fattige bönder blir fortalt att de kan lage klär, keramikk, osv. for lånet og selge til profitt. Men mange finner att det ikke finnes noe market for disse produktene og mange tusen fattige er gjeldsslaver til disse låneinstitusjonene, inkl. fredsprisvinneren (fredspris, hahahaha, den prisen er for övrig også en skam) sin bank, som nå er i sin andre ‘inkarnasjon’ pga. av att kriminalitets og korrupsjonsanklager senkte hans förste…
megselv22,
Yunus er fra Bangladesh, bor der og virker der. Han er ikke inder. Hans idéer om mikrofinansiering har nå spredd seg til hele verden, og utøves globalt. Det er positivt. I to land, India og Mexico, har Yunus-inspirerte mikrofinansinstitusjoner (MFI) gått langt over streken, blitt aggressive lånehaier som primært har søkt profitt. Yunus har sterkt kritisert dem.
http://en.wikipedia.org/wiki/Muhammad_Yunus#Controversies
Etter utredning av forholdet rundt fredsprisvinneren og Telenors involvemang i dödulykkene og barneslaveriet i India, ble Telenor kastet på dör og den norske stats investeringer ble ekspropriert og nasjonalisert. Kom ikke her med SV/AP propaganda og spille helt, Rolf. Den ökonomiske modellen bak ‘mikrokreditt’ er ingenting annet enn (enn så lenge) legalisert mafiavirksomhet, og i India spesielt, er det ett stadig större engasjement for å forby denne type lånehaivirksomhet. Men, i ett land med en milliard mennesker, desentralisert, demokratisk styre, tar ting tid. Men en ting er jeg helt overbevist om, att denne type aktivitet kommer til å bli forbudt.
Rolf Kenneth,
Denne artikkelen her er en skam! Mikrokreditt for å bekjempe fattigdom. Du spiller til krigsforbryterne i etablissementets pipe her. Han fredsprisvinneren der, og andre bankstere som ham, i India og andre steder i verden, som står bak såkalte ‘mikrokredittlån’ er ingenting annet enn lånehaier. De tar MINIMUM 60% renter årlig(!) for sine mikrokredittlån + gebyrer. Og han fredsprisvinneren, utover å väre en lånehaimafioso, er også ansvarlig for mord i India. Han var medeier (den störste medeieren) i Telenors datterselskap som ansatte barneslaver til å bygge ut telenettet i India. En skandale hvor flere mennesker, barn, mistet livet. Ett barn falt ned i ett basseng av syre og foreldrene stod igjen uten en kropp å begrave. Når skandalen ble kjent, hvor mange som hadde dödt i infrastrukturprosjektet til Telenor, trakk fredsprisvinneren og Telenor seg ut av selskapet og erklärte det konkurs, så ingen erstatning måtte betales. Til dags dato har ingen erstatning blitt betalt for de mange liv som gikk tapt, ei heller for barnearbeidet eller slaveriet. Han fredsprisvinneren er en milliardär selv, en av dem du viser til i artikkelbildet, og alt over den brukne rygg til gjeldsslaver og over döde lik til småbarn som var ansatt av staten Norge. Jeg gjentar det, denne artikkelen er en skam og en vitvasking av sannheten.
Enda en flott artikkel fra din hånd, Rolf Kenneth! Jeg håper riktig mange leser den.
Takk for nok en fin artikkel.
Vi kan begynne i det små selv på f.eks kiva.org hvor
vi låner ut $25 til vanskeligstillte man selv velger ut fra en lang liste fra det meste av verden. Riktig hyggelig og fra godstolen.
John berg