Du leser nå
Lovbasert pengesystem og Hitlers økonomiske mirakel

14 minutter lesetid



Lovbasert pengesystem og Hitlers økonomiske mirakel

Nasjonal suverenitet inkluderer økonomisk suverenitet. Da må staten selv utstede penger fremfor å ta opp lån fra en uavhengig sentralbank eller fra det private marked.

Hitlers økonomiske mirakel (1933-37) skyldtes flere smarte trekk, hvorav det viktigste var overgangen til et lovbasert pengesystem der staten selv utsteder penger. Ungarn, under den nåværende Fidesz-regjeringen ledet av statsminister Viktor Orbán, har blitt lei av å være en tøffel for EU, Det Internasjonale Pengefondet (IMF) og det gjeldsbaserte pengesystemet. De har derfor utarbeidet ny grunnlov, tatt kontroll over sentral­banken og er nå på vei mot en sunnere økonomi. I august 2013 ble Ungarns siste avdrag til IMF betalt ned før tiden, og sentralbanksjef Gyorgy Matolcsy har i et brev bedt IMF om å pakke seg ut av landet. Både Ungarn og Island vurderer å forlate EU pga. ønsket om økonomisk suverenitet.

Innledning

Kampen mellom de krefter som kjempet for et lovbasert kontra et gjeldsbasert pengesystem i England og USA fra 1690-tallet til 1900, har blitt grovskissert i min artikkel The Secret of Oz: Dokumentar om det gjeldsbaserte pengesystemet (NyS, 2013). Denne kampen, som pågikk i 200 år, var opptakten til oligarkenes aller største kupp, dannelsen av Federal Reserve i 1913. Dannelsen av Federal Reserve, og etterspillet, har jeg grovskissert i artikkelen Federal Reserve 100 år, og USA bankerott (NyS, 2013). I denne artikkelen er fokus på det lovbaserte penge­system (Wiki: Penger #Lovbasert).

 

Hitlers økonomiske mirakel (1933-1937)

I januar 1919 ble Det tyske arbeiderparti (DAP) dannet, som i februar 1920 skiftet navn til Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP). Hitler, som da var 30 år gammel, ble personlig godt kjent med dem som stiftet partiet. Dette var sterke personligheter med sterke meninger: Dietrich Eckart (1868-1923), økonomen Gottfried Feder (1883-1941), Anton Drexler (1884-1942) og Karl Harrer (1890-1926). Denne kjernen hadde i forbausende grad et felles verdensbilde som omfavnet langt mer enn politikk. To andre sentrale komponenter var intenst jødehat og interesse for det okkult-esoteriske. Hitler var på ingen måte et intellektuelt ubeskrevet blad da han møtte denne kjernegruppen, men det er heller ingen tvil om at denne gruppen sterkt formet hans verdensbilde.

Feders manifest mot gjeld- og renteslaveri

Feders manifest mot gjeld- og renteslaveri

 

Hitler skrev størstedelen av Mein Kampf da han satt i fengsel i 13 måneder fra november 1923 til desember 1924. Dette var hans selvbiografi og ideolo­giske manifest, som han skrev i en alder av 34-35 år. Hitler fulgte interessert med på rasehygiene-bevegelsen i USA, som han mente lå foran den tyske. Da New York-advokaten Madison Grant i 1925 fikk oversatt sin bok The Passing of The Great Race (1916) til tysk, var Hitler en av de første som leste den. Hitler skrev i takknemme­lighet et fan-brev tilbake, “Boken er min bibel”. Denne boken fremmet teorien om den nordiske rasens overlegenhet, og den argumenterte for en inhuman rasehygiene. På midten av 1920-tallet var hovedtrekkene i Hitlers verdensbilde og ideologi ferdig krystallisert (Wiki: Adolf Hitler’s political views).

 

Stifterne av NSDAP (Nazi-partiet) hadde forskjellige begrunnelser for sitt jødehat. Hitler kom til å betrakte jødene som de øverste representanter for den internasjonale bank/finans-eliten, og mente at jødene sto bak både kommunismen og kapita­lismen. Han mente at jødene sto bak en gigantisk konspirasjon som skulle gi dem verdensherredømme, der de forskjellige økonomiske ideo­logier bare var forskjellige jødiske strategier som skulle lede dem frem til samme mål. I Hitlers verdensbilde var det således en kamp mellom den jødiske og den ariske rase om verdensherredømmet. Hans drøm om å reise et nytt og sterkt Tyskland, Det tredje rike, skulle gå hånd i hånd med utryddelsen av den jødiske rase.

 

* * *

 

Versaillestraktaten (1919) ble designet av det britisk-amerikanske oligarkiet, repre­sentert av deres myndigheter, for det formål å knuse Tysklands økonomi og hindre dem i å komme tilbake som en økonomisk og militær stormakt. Traktaten var økonomisk, militært og i innsnevringen av de nasjonale grenser intet mindre enn en radbrekking av Tyskland som nasjon og stat.

 

Hyperinflasjonen i Weimar­republikken – som var betegnelsen på Tysklands første periode som demo­kratisk republikk, 1918/19-1933 – var ikke statens skyld. Pengene ble utstedet av en privat­kontrollert sentralbank. Dette poenget kommer også frem i den norske Wiki-artikkelen Hyperinflasjonen i Weimar­republikken:

 

”Etter nederlaget i Første verdenskrig ble Tyskland i Versailles-traktaten dømt til å betale krigs­skadeerstatninger tilsvarende tre ganger all tomteverdi i landet. Det er en populær myte at staten simpelthen trykket pengene til å betale med, men dette er ikke tilfellet. Retten til å trykke penger tilhørte Riksbanken som var en privateid sentralbank, og vinnermaktene forbød staten å utøve kontroll over den. Pengene, den gang som i dag, kom i eksistens ved at noen måtte låne dem fra en bank.

I tillegg måtte gjelden betales i utenlandsk valuta, og det var dette som knuste papir­marken. Fordi staten måtte selge store mengder papirmark for å betjene gjelden gikk verdien ned. Valutaspekulatører kunne da låne mye mark, selge dem på valutamarkedet, kjøpe tilbake når verdien var gått ned, betale tilbake lånet og sitte igjen med fortjeneste. Dette økte pengemengden og ved salg på valutamarkdedet var med på å drive verdien nedover.”

 

* * *

 

Da Hitler kom til makten som rikskansler i 1933, var han omgitt av to dyktige økonomer som ga ham gode råd, Gottfried Feder (1883-1941) og Hjalmar Schacht (1877-1970). Feder hadde siden 1917 vært svært negativ til den internasjonale bankeliten. Han skrev i 1919 et manifest om hvordan man kunne bryte alle bånd til dem, avvikle renteprinsippet, og i stedet nasjonali­sere bankvesenet. Schacht var riksbankpresident fra 1923 til 1930 og igjen fra 1933 til 1939. Hitler var en genial pragmatiker når det gjaldt nasjonaløkonomien, og det er ham som må gis den øverste æren for det som er kjent som Hitlers økonomiske mirakel (1933-37). Det var han som var øverst ansvarlig for å balansere de forskjellige økonomiske strategiene og rådene opp mot hverandre (Wiki: Economy of Nazi Germany).

 

Hitler og Hjalmar Schacht.

Hitler og Hjalmar Schacht.

 

Økonomen Henry C. K. Liu har skrevet en lang artikkel om Nazi-økonomien, PART 10: Nazism and the German economic miracle (Asia Times, 2005), som vi nedenfor gjengir et utdrag fra. Vær oppmerksom på at adjektivet suveren i denne konteksten er relatert til det folke­rettslige begrepet suverenitet. Betyd­ningen er da ”av staten/myndighetene”, som motsetning til f.eks. ”av bankvesenet eller det private marked”.

 

“Nazistene kom til makten i Tyskland i 1933, på et tidspunkt da landets økonomi var i total kollaps, med ruinerende krigsreparasjonsforpliktelser og null utsikter til utenlandske investeringer eller kreditt. Likevel, gjennom en uavhengig monetær politikk i form av suveren kreditt og et offentlig program for full sysselsettelse, ble Det tyske riket i løpet av fire år forvandlet fra å være bankrupt til å bli den sterkeste økonomien i Europa, og det før våpenopprustningen begynte og uten oversjøiske kolonier som kunne utnyttes.

Mellom januar 1933 og juli 1935 steg antall ansatte i Tyskland med nesten 50 %, fra  11,7 til 16,9 milioner. Over 5 millioner nye jobber ble skapt, med lønninger som man kunne leve av. Arbeidsledighet ble bannlyst fra den tyske økonomien, og hele nasjonen var produktivt engasjert i gjenoppbyggelsen av landet. Inflasjon ble bragt under kontroll gjen­nom lønns­frysing og priskontroll.

For tyskerne var alt dette bevis på at Hitler var den som ikke bare hadde bragt Tyskland ut av den økonomiske depresjonen, men som også, med ny stolthet, ville bringe nasjonen direkte til velstand. Det tyske folkets tillit til sin Führer steg dramatisk.

Finansieringen av nazistenes økonomiske reformprogrammer skjedde gjennom suveren kreditt­skapelsesteknikker som det ble eksperimentert med allerede før Hitler ble utnevnt til rikskansler. Det som endret seg etter 1933 var regjeringens villighet til å skape massiv kortsiktig suveren kreditt og dens resolutte forpliktelse til å trekke fullstendig tilbake den gjelden som ble skapt av denne kreditten. Kortsiktig suveren kreditt var viktig for å endre det generelle klimaet av mistro ang. regjeringskreditt.

Nazistenes økonomiske eksperter forsto at suveren kredittskapelse for det formål å skape jobber ikke utgjorde en inflasjonstrussel, og at dette ville være en langt mer ansvarlig politikk enn den konservative tilnærmingen som består i å øke skattene og kutte i vel­ferden for å balansere statsbudsjettet. Den idiotiske politikken med å stramme inn penge­bruken og redusere utgiftspostene innen sosialomsorgen for å kunne betale utenlands­gjelden blir fremdeles frontet av Det internasjonale pengeforbundet (IMF) til gjelds­nasjoner verden over – med unntak av USA, verdens største gjeldsnasjon, som bruker dollar­hegemoniet som en fluktløsning.

Hitlers avvisning av den lojale nasjonalistiske støtten fra tyske jøder spilte ubenektelig en rolle i hans eget nederlag. De jødiske bidragene til oppblomstringen av tysk økonomi, kultur og sivilisasjon hadde vært sterkere enn i noen annen europeisk nasjon. Nazi-forfølgelsen av jøder var en strategisk feil mer fundamental enn Nazi-invasjonen av Sovjet­­unionen.”

 

 

Christian Rakovsky (1873-1941) – lege, journalist, revolusjonær, Bolsjevik-politiker og Sovjet-diplomat – uttalte:

”Hitler overtok privilegiet å skape penger, ikke bare fysiske penger men også finansielle. Han overtok det uberørte falsifiseringsmaskineriet [med å skape kredittpenger] og satte det i sving til fordel for staten… Er du istand til å forestille deg hva som ville ha skjedd dersom [lignende overtakelse] hadde smittet over til en rekke andre stater og hadde resul­tert i en periode av autarki?”

 

 

Autarki betyr selvforsyningsøkonomi. Den britiske statsminister Winston Churchill skrev til Lord Robert Boothby:

 

”Tysklands utilgivelige forbrytelse før Andre verdenskrig var forsøkene på å frigjøre sin økonomiske makt fra verdens handelssystem, og [i stedet] skape sin egen mekansime for utveksling [av varer og tjenester], hvilket ville hindre verdensfinansen muligheten til å profitere herpå.”    [fra forordet til Sidney Rogersons Propaganda in the Next War (2. ed. 2001; orig. 1938)]

 

 

J. F. C. Fuller – britisk historiker, generalmajor og Aleister Crowley-fan – skrev i bind III av sitt storverk Military History of the Western World (1957):

 

”Hitler var av den mening at så lenge det internasjonale monetære pengesystemet er basert på gull, vil en nasjon som får kontroll over gull kunne tvinge gjennom sin vilje hos dem som mangler gull. Dette kan gjøres ved å ”tørke opp” deres kilder for byttemidler, og dermed tvinge dem til å akseptere rentelån…

Hitler bestemte derfor: 1) Å forby utenlandske rentebærende lån, og å basere den tyske valutaen på produksjon fremfor på gull. 2) Å skaffe seg importprodukter gjennom bytte­handel. 3) Å sette en stopper for det som ble kalt ”Freedom of the exchanges”, dvs. lisens til å gamble i valutaer og i å flytte private formuer fra det ene landet over til det andre alt etter den politiske situasjonen. 4) Å skape penger når arbeidskraft og råvarer er til­gjengelig for arbeid, fremfor å galoppere inn i gjeld ved å låne penger.

Fordi livet til den internasjonale finansen var avhengig av utstedelsen av rentebærende lån til nasjoner under økonomisk stress, kom Hitlers økonomiske program til å bety hans ruin.”

 

* * *

 

Hitler gjorde bl.a. den store feil å identifisere den internasjonale finanskonspirasjonen med en etnisk gruppe (jødene) fremfor med en bestemt profesjon (bank­eliten). Denne eliten hadde allerede full kontroll over USA og England, som de i stor grad identifiserte seg med. Ellen Hodgson Brown skrev i Web of Debt (2012, s. 231):

 

“[Gottfried] Feder og Hitler skilte lag fra de amerikanske Greeenbackers ved å identifisere gruppen som finansierte [det økonomiske] slaveriet av befolkningen med den etniske rasen av dagens prominente bankiérer. Resultatet var å oppmuntre til en bølge av anti­semittisme som formørket Tyskland og som svertet navnet på nasjonens leder. 1800-tallets Greenbackers så klarere hvem den virkelige fienden var – ikke en etnisk gruppe, men et finansielt komplott som overførte makten til å skape penger fra folkets kollektive representant til en privat bankelite.”

 

Mens tyskerne selv betraktet den radbrekkende Versaillestraktaten som kimen til Andre verdens­krig, har flere som har inntatt et økonomisk perspektiv på forholdet mellom Tyskland og det britisk-amerikanske oligarkiet antydet at det var Hitlers økonomiske mirakel der han frigjorde den tyske økonomien fra det gjeldsbaserte penge­systemet som var kimen til Andre verdenskrig. Hitler var av raseteoretiske (og sikkert andre) grunner sympatisk innstilt til USA og England, og ønsket ikke å gå til krig mot dem. Spørsmålet er om oligarkiet i England og USA ønsket å gå til krig mot Det tredje riket, og hva som i så fall var primærmotivet. Hitlers konspirative syn at jødene var identisk med den internasjonale bank/finans­-eliten blir i dag ført videre av flere subgrupper innen konspi-miljøet.

 

Ungarn ”nasjonaliserer”

Etter Andre verdenskrig var Ungarn under sovjetisk innflytelse, og var en kommunistisk ettpartistat frem til 1989. Siden den gang har Ungarn vært en demokratisk republikk, og ble med i NATO i 1999 og i EU i 2004. I parlamentsvalget i 2010 ble Fidesz landets største parti, og den populære Viktor Orbán ble statsminister for andre gang. Partiets store flertall med hele 68 % av parlamentets seter ga dem rett til å endre grunnloven. Denne retten har de til det fulle benyttet seg av, med høylydte måkeskrik-protester fra EU-kommisjonen og flere andre trans/inter-nasjonele institusjoner som misliker at Ungarn prøver å ta tilbake noe av sin suverenitet. Fidesz utarbeidet og vedtok en ny grunnlov som kom i kraft i 2012, og som siden har blitt utvidet med over 200 tillegg.

 

Viktor Orbán

Viktor Orbán

 

Fidesz-regjeringen har gitt staten betydelig mer makt over sentral­banken, slik at nasjonen nå er på vei mot økonomisk suverenitet. Nasjonaløkonomien er på riktig vei mot sunnhet, selv om det ennå er et godt stykke igjen. I august 2013 ble Ungarns siste avdrag til IMF betalt ned før tiden, og sentralbanksjef Gyorgy Matolcsy har i et brev til IMFs administrerende direktør Christine Lagarde bedt IMF om å pakke seg ut av landet. Både Ungarn og Island vurderer nå å forlate EU pga. ønsket om økonomisk suverenitet.

 

Fidesz ble dannet i 1988, og beskrives i dag som et nasjonalistisk-konservativt parti. Men hva betyr ”nasjonalistisk” i disse dager? Har ”nasjonalistisk” blitt et upresist ord for alter­globalistisk, at man motsetter seg en trans­nasjonalisering som man mener skjer på feile premisser? Hvis man f.eks. mener at EU er et elitært kjeltringprosjekt som verken fremmer demokratiets eller nasjonens interesser, til tross for Barroso-retorikk herom, er man dermed en nasjonalist? Hvis man mener at selviske grupper som primært er opptatt av å mele sin egen kake står bak visse transnasjonale prosjekter, så gjør man jo lurt i å distansere seg fra disse, uten at man dermed har ytret ønske om å bevege seg bakover i tid eller har ytret ønske om å ville isolere seg fra den omgivende verden.

 

Artikler:

 

 

Det lovbaserte pengesystem

Det lovbaserte pengesystem, der staten selv utsteder penger fremfor å måtte ta opp lån enten fra en uavhengig sentralbank eller fra det private marked, blir frontet av stadig flere.

 

Brown, Ellen Hodgson:

* Web of Debt: The Shocking Truth About Our Money System and How We Can Break Free. Bok. 5. utg. 2012. 544 s.

* Web of Debt. Web-base for hennes bok.

 

Emry, Sheldon: Billions for the bankers: Debts for the people (pdf). 1998. 17 sider.

 

Still, Bill:

* HomePage.

* No More National Debt. Bok, 2. utg. 2011. 348 s.

* Still’s Monetary Reforum. Diskusjonsforum.

 

Robertson, James:

* Wiki, Homepage.

* Future Money: Breakdown or Breakthrough?. Bok, 2012.

* Creating New Money: A Monetary Refom for the Information Age. Medforfatter: Joseph Huber. 2000, 107 sider. Kan lastes ned gratis som pdf-fil.

 

 

*****************************

 

Artikkelen over inngår i mitt temaprosjekt

Oligarkisk økonomi & politikk & historie.

 

**********************

 

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
38%
Opplysende
50%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
13%
Om forfatter
Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

20 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *