(Sist oppdatert: 7. august 2013). Bill Still, som i 1996 lanserte den 3,5 timer lange dokumentarfilmen The Money Masters (YouTube), kom i 2009 ut med oppfølgeren, The Secret of Oz som er verdt å få med seg.
Filmen har tre hovedtemaer.
1) Vårt internasjonale gjeldsbaserte pengesystem der staten må låne penger fra markedet, og hvor utstedelsen av penger er overlatt til en uavhengig sentralbank, har som evig makrotrend at bankvesenet tjener stadig mer penger mens nasjonene og befolkningene havner i stadig større gjeld. Den enkelte nasjon og det enkelte individ representerer en mikrotrend som bare kan gå i overskudd på bekostning av andre nasjoner og individer. Løsningen er å avvikle det gjeldsbaserte pengesystem til fordel for et lovbasert pengesystem der staten selv utsteder pengene og setter disse i sirkulasjon via budsjetterte infrastruktur-programmer.
2) Hvordan kampen om pengesystemet skulle være lovbasert eller gjeldsbasert var et av de mest betydningsfulle dramaene i USA gjennom hele 1800-tallet.
3) L. Frank Baums klassiske barnebok fra 1900, Trollmannen fra Oz, var skrevet som en allegori på denne kampen som USA tapte.
Pengesystemer
Før vi begynner på omtalen av The Secret of Oz, vil det være nyttig med en kort gjennomgang av de forskjellige typer pengesystemer (se Wiki-avsnittene under Penger #Pengesystemer).
1) Varebasert pengesystem
Wiki (no): Penger #Varebasert; Wiki (eng): Commodity money. Et varebasert pengesystem er definert ved at pengenes verdi kommer fra nytteverdien av objektet som brukes som penger. Dette kan være edle metaller (gull og sølv), kameler, korn og andre ting som egner seg å prise ting i. Når gull- og sølvmynter er priset etter vekt, er verdien varebasert. Når gull- og sølvmynter er priset etter påtrykt tall (som f.eks. i antikkens Hellas), er verdien lovbasert.
2) Lovbasert pengesystem
Wiki (no): Penger #Lovbasert. Et lovbasert pengesystem er definert ved at staten selv utsteder penger til betaling av offentlige utgifter, og trekker dem tilbake ved skatter. Staten trenger ikke å låne penger fra private aktører for å finansiere sine utgifter. Valutaen er i seg selv verdiløs, og kalles på engelsk for fiat money (Wiki: Fiat money).
3) Gjeldsbasert pengesystem
Wiki (no): Penger #Gjeldsbasert. Et gjeldsbasert pengesystem defineres ved at staten ikke utsteder egne penger, men må finansiere sine programmer og aktiviteter i samfunnet ved å ta opp lån fra private aktører. Utstedelsen av penger er overlatt til en uavhengig sentralbank. Det gjeldsbaserte pengesystemet og ”moderne bankvirksomhet” i Vesten har sitt opphav fra gullsmedenes benker på 1200-tallet i Italia. Herav ordet banco, de italienske benkene der transaksjonene i gamledager fant sted. Gullsmedene påtok seg oppgaven å lagre og sikre lokalbefolkningens verdier i gull og sølv. Personen som leverte inn sitt gull og sølv til oppbevaring mottok en personlig veksel (gjeldsbrev, gjeldsbevis). Etter hvert ble slike personlige veksler erstattet eller supplementert med upersonlige og standardiserte verdipapir som kan overdras til en annen. Så overtok etter hvert bankene denne oppgaven. Sentralbanken fikk i oppgave å utstede den nasjonale valuta, der valutaens sedler er en videreføring av det standardiserte verdipapiret. Dette forklares inngående i Paul Grignons animasjonstrilogi Money as Debt. Den gjeldsbaserte valutaen er (i likhet med den lovbaserte valutaen) i seg selv verdiløs, og kalles på engelsk for fiat money (Wiki: Fiat money).
Gullsmedenes oppdagelse av at deres samlede kundemasse aldri tok ut alle sine verdisaker samtidig, slik at det alltid var et visst lager av oppbevart gull og sølv, fikk dem til å begynne med utlånstjenester der de skrev ut verdipapirer hvis totale sum langt overgikk det beløpet gullsmeden hadde kapitaldekning for. Stort sett gikk det bra, og i verste fall måtte de løpe for livet og flytte til et annet land. Den første banken som overtok denne praksisen var Amsterdam Wisselbank, som ble opprettet i 1609 og som etter et ”bank run” i 1791 erklærte seg insolvent. Praksisen var imidlertid uimotståelig for alle kommende banker, og er i dag kjent som Fraksjonert bankreservesystemet der bankene bare har kapitaldekning på 8 % av bankens utlån (Wiki: Fractional Reserve Banking). De øvrige 92 % er kredittpenger ”skapt ut av intet”.
4) Blandingssystemer
Gullstandarden er et eksempel på et blandingssystem. Fra Wiki-avsnittet Penger #Gullstandarden:
”Gull var i utgangspunktet en varebasert standard i bruk men ettersom sentralbanken i Sverige, Riksbanken, begynte å praktisere brøkdelsreserve banksystemet så ble det en todelt standard. En blanding mellom et gjeldsbasert (bankkreditt) og varebasert (gull) pengesystem. Dette var vanlig, men de vestlige myndighetene senket sakte ned til hvilken grad standarden var i gull eller gjeld. I Norge sitt tilfelle var det en ren gullstandard inntil Norges Bank begynte å utgi flere sedler enn innlagt gull. I begynnelsen av den klassiske gullstandarden i 1874 var dekning for gull 50 % og innen Første verdenskrig var dekningen blitt senket av myndighetene til 10 %. Pengemengden bestod da 90 % av bankkreditt lagd av Norges Bank og de private bankene tilknyttet den. Men da flere europeiske land midlertidlig avbrøt gullstandarden i 1931, terminerte også Norge gullstandarden helt, og gikk over til et gjeldsbasert system. Gull var betalingsmiddelet i internasjonal handel da de fleste vestlige valutaer var på gullstandarden.”
Et sveip gjennom historien med fokus på USA
Vi følger herfra sekvensen i The Secret of Oz.
1) Romerriket
Den romerske stat hadde et lovbasert pengesystem der staten selv utstedte penger, i form av kobber- og messingmynter, til folket. Dette fungerte forbløffende effektivt inntil Julius Caesar begynte å innføre gullmynter. Etter hans død ble kobber- og messingmyntene trukket ut av omløp. Pengemengden ble redusert med 90 %, depresjon satte inn, og avstanden mellom de rike og de fattige økte.
2) England, fra 1100-tallet til 1694
Frem til 1100-tallet ble kvantiteten av penger, som besto av gullmynter, bestemt av gullsmedene. Henrik I av England (1068-1135) innførte tally sticks, trepinner med innskjæringer i, som den nye myntenheten. Bruken av tally sticks varte helt frem til 1826, og utgjorde 95 % av pengemengden. Ordet ble opphavet til det engelske stock for aksje.
Fra Wiki-artikkelen Henrik I av England:
”Henriks kongedømme var fylt med lovmessige og finansielle reformer og han var en dyktig administrator. Han etablerte et system av reisende dommere og et profesjonelt statsbyråkrati, med blant annet en finansminister, exchequer, for å håndtere kronens finansier. På mange måter var Henriks styre den spede begynnelsen på den moderne statsmakten England.”
Under Elizabeth I av England (1533-1603) hadde monarken enerett på å utstede penger. En hollandsk gruppe av pengelånere kjempet innbitt mot denne eksklusive rettigheten, og fikk i 1666 vedtatt the Free Coinage Act som ga almenheten rett til å bringe sitt gull og sølv til mynttrykkeren for å få det stemplet til mynter.
I 1694 ble den privateide Bank of England etablert, som kom til å bli modellen for de fleste sentralbanker verden over. Fra da av var det Bank of England som utstedte penger, og staten ble en låntaker på markedet. Staten måtte som alle andre låntakere også betale renter for lånene som den pådro seg. For å kunne betale rentene måtte staten skvise mer og mer penger ut av sine kolonier, inkludert de fattige koloniene i Nord-Amerika. Med etableringen av Bank of England gikk England over fra et lovbasert til et gjeldsbasert pengesystem, og resten av verden fulgte etter i de kommende århundrene. Bank of England ble ”nasjonalisert” i 1946, men den praktiske betydningen herav var bare at trykkingen av papirpenger, som utgjør ca. 3 % av nasjonens pengemengde, ble overført til myndighetene. De private bankene står fortsatt for skapelsen av 97 % av pengemengden, ved å gi kreditt.
3) USA 1691-1815
De første lokale myndigheter i Nord-Amerika som innførte et lovbasert pengesystem der myndighetene utstedte sine egne papirpenger, var provinsen Massachusetts i år 1691. Andre kolonier fulgte etter, og utstedte deres egne papirpenger. Papirpengene ble kalt Colonial scrip [Wiki: Early American currency]. Benjamin Franklin (1706-1790), som på en måte personifiserte det kommende USAs positive potensial og sunne vei, ble regnet som papirpengenes far. Dette var et radikalt eksperiment den gang.
Det britiske parlamentet svarte på kolonienes papirpenger ved å vedta The Currency Act of 1764, som krevde at all privat og offentlig gjeld skulle betales i gull- eller sølvmynter. Denne loven var en bidragende faktor til Den amerikanske uavhengighetskrigen (1775-1783). Under krigen utstedet Den kontinentale kongressen Continental Currency for å kunne betale krigskostnadene. Pga. hyperinflasjon ble denne valutaen nærmest verdiløs, hvilket Still forklarer med at britene trykte opp enorme mengder med falske papirsedler.
Da Continental Currency kollapset i mai 1781, valgte Kongressen Robert Morris til øverste administrator for USAs finanser. På hans initiativ ble Bank of North America åpnet den 4. januar 1782. Dette var nasjonens første sentralbank. Den var privateid og hadde Bank of England som modell. Kongressen var imidlertid så frustrert over hyperinflasjonenen og den økonomiske situasjonen generelt etter tre år, at sentralbanken mistet sitt charter i 1785.
I 1787 ble USAs grunnlov forfattet. I Grunnlovens Section 8 tillates staten å låne penger. I Section 10 forbys delstatene å trykke mynter, og bare gull- og sølvmynter tillates som betalingsmiddel for gjeld (denne paragrafen har imidlertid aldri blitt praktisert). Bill Still mener derfor at den fundamentale defekten som tillater USAs gjeldsbaserte pengesystem ligger i Grunnloven. Det var denne defekten som bankierene utnyttet da de i 1790 hevdet at tiden nå var inne for å gjøre et nytt forsøk på å etablere en privateid sentralbank. Året etter ble First Bank of the United States etablert, med et charter på tyve år. Thomas Jefferson – den primære forfatteren av uavhengighetserklæringen, visepresident 1797-1801 og president 1801-1809 – innså hvilken tragedie som her hadde blitt USAs skjebne, og skrev at han ønsket at det var mulig med en grunnlovsendring som forbød de føderale myndigheter å låne penger.
I 1811, da tiden var kommet for å fornye sentralbankens charter, var den offentlige debatten heftig. Pressen angrep sentralbanken og kalte den for ”et stort bedageri”. I Kongressen vant de som ikke ville fornye charteret med én enslig stemme. De som hadde hevdet at banken var styrt av utenlandske interesser, fikk sine mistanker bekreftet. Ved bankens likvidering kom det fram at 18.000 av bankens 25.000 aksjer var eid av utlendinger, hovedsakelig fra England og Holland. Fem måneder senere var 1812-krigen (1812-15) i gang mellom USA og Storbritannia.
4) USA 1816-1872
I 1816, bare ett år etter at 1812-krigen var over, var bankiererne tilbake med sitt evindelige Gollum-gnål om å få lov til, enda en gang, å få opprette sin precious privateide sentralbank. I 1817 ble Second Bank of the United States etablert, igjen med et charter på tyve år. Den mest markante kritikeren av den nye sentralbanken var Andrew Jackson (1767-1845), som var USAs president 1829-37. Jackson var en tøff og aggressiv type. Politisk kjempet han mot det han mente var et lukket, udemokratisk aristokrati. Kampen mellom Jackson-regjeringen og Second Bank of the United States er kjent som the Bank War. Jackson begrunnet sin motstand til sentralbanken i følgende punkter:
- Sentralbanken konsentrerte nasjonens finansielle styrke i en eneste institusjon,
- Sentralbanken eksponerte myndighetene for å bli kontrollert av utenlandske interesser,
- Sentralbanken tjente hovedsakelig til å gjøre de rike rikere,
- Sentralbanken utøvde for mye kontroll over medlemmene av Kongressen,
- Sentralbanken favoriserte de nordøstlige statene på bekostning av de sørlige og vestlige statene,
- Bankene var kontrollert av noen få utvalgte familier.
Jackson-regjeringen klarte å forhindre at banken i 1836 fikk fornye sitt charter. Jackson ble utsatt for et mordforsøk, som mislyktes da ingen av attentatmannens to pistoler fungerte.
* * *
Den amerikanske borgerkrigen varte i fire år, fra den 12. april 1861 til den 9. april 1865. Elleve sørlige slavestater erklærte løsrivelse fra USA og dannet Amerikas konfødererte stater (Konføderasjonen). De ble ledet av Jefferson Davis og kjempet mot den amerikanske føderale regjeringen (Nordstatene) som ble støttet av alle fristatene og de fem grensestatene i nord. Det var i disse fire årene Abraham Lincoln (1809-65) var president for USA, han sto på Nordstatenes side. Han ble valgt til president én måned før borgerkrigen begynte, og han ble drept seks dager etter at borgerkrigen var over.
På overflaten dreide borgerkrigen seg om hvorvidt slaveriet skulle avskaffes eller ikke. Mange mener imidlertid at denne reelle konflikten ble utnyttet som en kile av de britiske myndigheter, som ønsket en borgerkrig mellom de to partene. Håpet var at de to partene skulle utarme hverandre til de grader at Storbritannia etterpå kunne kolonisere begge.
Lincoln dro i 1861 til New York for å be om lån til den kommende krigen, fra hva han håpet var patriotiske amerikanske banker. Men bankdirektørene viste ingen patriotisme, de kjente kanskje til britenes plan, og forlangte 36 % renter. Tomhendt og deprimert vendte Lincoln tilbake til Washington. Det var da han kom på sin mest briljante idé, å gå tilbake til kolonitidens monetære røtter og lovbaserte pengesystem. Han trengte ikke noe banklån, han kunne i stedet la staten utstede sine egne penger! Fra 1862 til 1865 trykte han 450 millioner dollar som han kalte US Notes, som var valuta uten iboende verdi (eng.: Fiat money). For å skille disse sedlene fra gjeldsbasert valuta trykket han baksiden i grønn farge (derav navnet greenbacks) og forsiden med et rødt stempelmerke.
Systemet med greenbacks fungerte utmerket. Lincoln kunne betale soldatene lønn og dekke krigsutgiftene, uten å måtte betale renter til noen. Greenbacks ble svært populært blant folket, som hyllet dem med egne sanger.
Etter drapet på Lincoln, som britene kan ha stått bak, begynte bankeliten å ta tilbake kontrollen over USAs penger. Den 12. april 1866 ble the Funding Act, også kalt the Contraction Act, vedtatt, som ga finansministeren i oppdrag å ta greenbacks ut av omløp og redusere kvantiteten av penger. I løpet av de neste tyve årene ble antall milliarder dollar i omløp redusert fra 1.8 til 0.4, og antall dollar i omløp pr. innbygger ble redusert fra 50.5 til 6.7. Dette ledet til utarming av folket og økonomien:
5) USA 1873-1900
Før 1873 hadde USA støttet dollaren med både gull og sølv (”bimetallism”). I 1873 vedtok Kongressen Coinage Act of 1873, en lov som omfavnet gullstandarden og avviklet sølv som støtte for dollaren. Denne loven ble i januar 1875 fulgt opp av Specie Payment Resumption Act, som innebar tilbaketrekning og innløsning av tidligere ustøttede US-sedler. Med innføringen av gullstandarden falt myndighetenes etterspørsel av sølv drastisk. Den nye loven ble i pressen omdøpt til The Crime of ’73. Med denne loven fikk bankeliten enda større kontroll over USAs økonomi, og med inndragelsen av sølvpengene ble pengemengden i omløp ytterligere redusert. Panikken i 1873 var en finanskrise som skapte alvorlig økonomisk depresjon både i USA og i Europa, og som varte i over seks år. Depresjonen var kjent som ”Den store depresjonen” frem til 1930-tallet, men kalles nå av noen for the Long Depression.
Et syndikat av internasjonale banker basert i New York og London hadde stått bak de to lovene (Irwin Unger, 1959). De internasjonale bankiererne i syndikatet inkluderte August Belmont & Co. som representerte London-banken N.M. Rothschild & Sons; J. and W. Seligman & Co. som representerte Seligman Brothers; Drexel, Morgan & Co., hvis partner var J.P. Morgan og som representerte Junius S. Morgan & Co. i London, banken til J.P. Morgans far.
I 1875 ble American Bankers Association (ABA) etablert. På deres årsmøte i 1877 ble de enige om å gjøre alt som var mulig for å stoppe tanken på en tilbakegang til greenbacks. ABAs sekretær James Buel skrev et brev til sine medlemmer der han oppfordret dem til å undergrave ikke bare Kongressen, men også pressen. I 1891 ble et memo sendt ut fra ABA, som inneholodt en plan for å skape en økonomisk depresjon tre år frem i tid, og den skulle begynne på en bestemt dato. I 1892 utga ABA en brosjyre som ble kjent som ”Panikk rundbrevet”, som ble trykt i mange aviser. Der ble alle medlemmene oppfordret til å forsterke den økonomiske depresjonen mest mulig. Bankelitens interesser står altså i klar motsetning til folkets og nasjonens interesser.
I 1880 ble James Garfield valgt til USAs president. Han kjente godt til bankelitens agendaer og stategier, som han i 1881 avslørte i en offentlig tale. Noen uker senere, den 2. juli 1881, ble han myrdet.
I 1890 dukket en ny mann opp på den politiske scenen, William Jennings Bryan (1860-1925). I årene frem til 1896 var han lederen av Free Silver-bevegelsen”, som hadde som mål en gjeninnføring av sølv som valuta, ved siden av gullet. Bevegelsen ønsket at sølv og gull skulle brukes som valuta i forholdet 16:1, dvs. at 16 kg sølv skulle være verdt 1 kg gull. Denne gruppen ble kalt for the Silverites, i motsetning til the Goldbugs som kjempet for en eksklusiv gullstandard.
Panikken i 1893 var en alvorlig økonomisk depresjon som begynte i 1893 og varte frem til 1897. Dette var den verste depresjonen USA til da hadde opplevd. Den begynte med at europeiske investorer bare godtok betaling i gull for sine varer og tjenester.
Ifølge Bill Still var det den enorme innsatsen til William J. Bryan som forsinket etableringen av en ny privateid sentralbank med tyve år, frem til 1913. I The Secret of Oz går ikke Still nærmere inn på hendselsesforløpet rundt dannelsen av the Federal Reserve, da dette er tema for hans neste dokumentarfilm som muligens kommer ut i andre halvdel av 2013 (se intervju med Still).
L. Frank Baum og Trollmannen fra Oz
Spørsmålet om å gjeninnføre sølv som valuta ved siden av gull forsvant fra den offentlige diskusjonen på slutten 1890-tallet. Still går derfra over til å introdusere Lyman Frank Baum (1856-1919). Etter å ha mislyktes som teatermann og kjøpmann, hadde Baum eventyrlig suksess i 1900 med utgivelsen av barneboken The Wonderful Wizard of Oz. Boken har blitt en av de store klassikerne innen barnefortellinger, på linje med Lewis Carrolls Alice’s Adventures in Wonderland (1865).
I 1964 hevdet Henry Littlefield, høyskolelærer og historiker, at fortellingen om Trollmannen fra Oz er rik på symbolikk fra det dramaet om USAs pengesystem som utspilte seg særlig på 1890-tallet. Barnefortellingen inneholder også en symbolsk analyse over hvorfor det amerikanske folket tapte kampen. Fortellingen indikerer videre at folket uten å vite det sitter med nøkkelen til å få etablert et lovbasert pengesystem.
I dokumentaren blir bl.a. Ellen Hodgson Brown intervjuet, som har skrevet boken Web of Debt: The Shocking Truth About Our Money System and How We Can Break Free (5. utg. 2012). Hun står også bak web-basen Web of Debt. Vi går ikke her nærmere inn på tolkninger av Trollmannen fra Oz. Interesserte som vil gå videre med dette kan f.eks. begynne med Wiki-artikkelen Political interpretations of The Wonderful Wizard of Oz.
Løsninger
Still intervjuer briten James Robertson. Robertson foreslår gjeninnføringen av et lovbasert pengesystem der staten selv utsteder penger ved betaling av offentlige utgifter. Han foreslår videre at forretningsbanker forbys å låne ut mer penger enn de har kapitaldekning for. Han foreslår med andre ord en avvikling av Fraksjonert bankreservesystemet (Wiki: Fractional Reserve Banking). Hvis forretningsbankene vil øke sin ansvarlige kapital, må de konkurrere på det åpne markedet på linje med andre næringer. I Wiki-artikkelen Kapitaldekning kan man lese:
”For banker er kapitalkravet åtte prosent kapitaldekning av bankens utlån (forvaltningskapital), men er i praksis lavere fordi dette justeres ned avhengig av hvilken risikogruppe de individuelle lånene kommer under. For eksempel er lån til staten uten kapitalkrav. Kapitalkravet er en del av de internasjonale Basel II bankreguleringene som ble utstedt av Den internasjonale oppgjørsbanken i 2004.”
Når det gjelder løsninger på delstatsnivå, nevner Still Bank of North Dakota som pr. i dag er USAs eneste delstatseide bank. Banken ble dannet i 1919, og har vært en stor suksess for sin delstat. Nyhetsorganisasjonen Mother Jones hadde i mars 2009 en interessant web-artikkel om banken, How the Nation’s Only State-Owned Bank Became the Envy of Wall Street. Se også Ellen Browns artikkel for Yes!, More States May Create Public Banks (13. mai 2010).
For Still er spørsmålet om valutastandard (gull, sølv, symbolpenger) av underordnet betydning, så lenge pengesystemet er lovbasert. Still og Paul Grignon (produsenten av Money as Debt-trilogien) har her samme mening: At gullstandarden i dag er fullstendig uaktuell. For det første er det alt for lite gull i verden til å etablere gullstandarden på ny, for det andre har den digitale teknologien nå kommet så langt at vi kan gå over til digital valuta. Still og Grignon er her i konflikt med G. Edward Griffin, forfatteren av The Creature from Jekyll Island: A Second Look at the Federal Reserve (5. utg. 2010), som mener at vi må tilbake til gullstandarden. For utdypning av dette, se Stills diskusjonstråd Response to Ed Griffin. Tråden inneholder også interessante kommentarer om Eustace Mullins’ (1923-2010) bok Secrets of the Federal Reserve (1983).
Men bør vi stole mer på politikerne gitt et lovbasert pengesystem, enn på dem som styrer en sentralbank gitt et gjeldsbasert pengesystem? Still svarer at demokratiet og et folkevalgt parlament er det beste vi har. Hvordan kan en stat tillegges suverenitet hvis den ikke en gang kontrollerer pengeproduksjonen?
Faren for å skape inflasjon er tilstede uansett hvem som utsteder pengene, myndighetene eller en sentralbank. Så ved å overlate oppgaven til myndighetene, har man i det minste tatt ett stort skritt bort fra at en bank/finans-elite får anledning til å mele sin egen kake via en sentralbank.
Avslutningsvis bør det advares mot den reduksjonisme å tro at all økonomisk elendighet i verden skyldes det gjeldsbaserte pengesystem. Hvordan de rike landene institusjonaliserer økonomisk politikk som gjør de rike landene rikere og de fattige landene fattigere, samt hvordan myndighetene institusjonaliserer økonomisk politikk som gjør de rikeste 10 % av befolkningen rikere og de 80 % fattigste av befolkningen fattigere, er selvstendige og komplekse temaer som selvsagt ikke kan reduseres til valg av pengesystem.
Norge
Som det fremgår av Wiki-avsnittet Penger #Gjeldsbasert, er også pengesystemet i Norge gjeldsbasert. Norges Bank kan ikke yte lån til staten, jamfør Sentralbankloven og prinsippet om at sentralbanken skal være uavhengig staten. Norges Bank har operasjonelt sett ansvar for opplåningen, men dette er kun på vegne av staten.
Staten låner i stedet norske kroner i markedet (av banker og private sparere) ved å utstede statskasseveksler og -obligasjoner. Staten må betale renter til långiverne på sine veksel- og obligasjonslån. Den norske stat kan ikke utstede penger. Norges statsgjeld var pr. 2011 på 571 milliarder kroner, hvilket da utgjorde ca. 20 % av de 3000 milliarder som vi hadde inne på statens pensjonsfond utland (Wiki: Norges statsgjeld).
I Norge skiller man skarpt mellom basispengemengden som opprettes av sentralbanken, og pengemengden som opprettes ved bokføring («kontopenger») av bankene når de gir ut lån. Sentralbanken har enerett til å lage kontanter (mynter og pengesedler); disse inngår i pengemengden (ikke i basispengemengden). Kontanter utgjorde 2,7 prosent av pengemengden i Norge ved utgangen av juli 2011. Basispengemengden har en regulerende effekt på banksystemet ved krav til hvor mye en bank må ha på konto i sentralbanken i forhold til hvor mye kontopenger den oppretter
Kilder og ressurser
Brown, Ellen Hodgson:
* Web of Debt. Web-base for hennes bok.
* Web of Debt: The Shocking Truth About Our Money System and How We Can Break Free. Bok, 5. utg. 2012. 544 s.
Grignon, Paul:
Grignon har nådd de samme hovedkonklusjoner som Bill Still. Grignon presenterer sine innsikter gjennom tale og animasjoner. Han har også skrevet artikler, som ligger på Money as Debt: Homepage.
* Money as Debt: HomePage. Web-base for dokumentar-trilogien.
* Money as Debt I (Rev. ed., 2009). YouTube, 47 min.
* Money as Debt II: Promises Unleashed (2009). YouTube, 77 min.
* Money as Debt III: Evolution Beyond Money (2011). YouTube, 2t:25min.
Still, Bill:
* HomePage.
* The Money Masters. Dokumentarfilm, 1996. 3t:29min. YouTube.
* The Secret of Oz. Dokumentarfilm, 2009. 1t:56min. YouTube (svensk teksting); DVD (All regions).
* No More National Debt. Bok, 2. utg. 2011. 348 s.
* Still’s Monetary Reforum. Diskusjonsforum.
*****************************
Artikkelen over inngår i mitt temaprosjekt
Oligarkisk økonomi & politikk & historie.
**********************
Her er det kommende sammendraget i en revisjon av denne artikkelen (revisjonen publiseres evt. et annet sted):
“Med «det gjeldsbaserte pengesystem» menes at kommersielle banker er landets primære kredittskapende organ; i motsetning til «det lovbaserte pengesystem» der staten er det eneste kredittskapende organ som utsteder mynter, sedler og kontopenger. I det gjeldsbaserte pengesystem skaper kommersielle banker landets kreditt gjennom den praksis som kalles Fractional-reserve banking (FRB), dvs. at banker kan skape og låne ut kredittpenger som er X ganger større enn reservekravet. Reservekravet, som fastsettes av sentralbanken, er den prosentandel av kundenes samlede innskuddsbeløp som bankene pålegges å ha i reserve, som ikke kan brukes til utlån. Hvis reservekravet er 10 %, tillates bankene «å skape ut av intet» 1000 kredittkroner for hver hundrelapp som kunden setter inn. Reservekravet varierer mellom landene, og endres i det enkelte land fra tid til annen, og mange land har avviklet helt reservekravet. Sentralbanker (privateide og uavhengige) og FRB-praksisen oppsto uavhengige av hverandre i siste halvdel av 1600-tallet.
Det gjeldsbaserte pengesystem har som uunngåelige konsekvenser at den rentebærende statsgjelden og den nasjonale pengemengden kontinuerlig vokser med tiden. Andre konsekvenser er inflasjon, panikkuttak og bankkonkurser. Det gjeldsbaserte pengesystem tjener bankeliten, på bekostning av befolkningen og samfunnet. Det finnes ingen gode grunner til at myndighetene skal overlate landets primære kredittskapning til kommersielle banker, hvilket er ensbetydende med at myndighetene gir fra seg den økonomiske suverenitet.
I USA foregikk en heftig kamp og offentlig krangling mellom tilhengerne av et lovbasert pengesystem og en internasjonal bankelite som ville ha sin privateide sentralbank, i ca. 130 år, fra 1780-tallet til dannelsen av Federal Reserve i 1913. USA er i dag i en særdeles miserabel og prekær økonomisk situasjon, som bare kan løses ved at staten tar tilbake den økonomiske suverenitet og avvikler FRB-praksisen.”
I 2011 kom et originalt forslag om at de amerikanske myndigheter kunne løse gjeldskrisen ved at Finansdepartementet trykker et par mynter som hver har en verdi på 1 milliard dollar (!), og innløser disse hos FRS. Denne muligheten synes prinsipielt å ligge innunder “det lovbaserte pengesystem”, og være et brudd med “det gjeldsbaserte pengesystem”.
https://en.wikipedia.org/wiki/Trillion_dollar_coin
Trond Andresen skrev et innlegg i Klassekampen om dette på side 2 i Klassekampen 22/8-11.
______________________________________________
“Obama bukket nylig under for republikanernes utpressing, slik at han kunne få vedtatt et noe høyere gjeldstak for å kunne dekke løpende utgifter, blant annet pensjoner. Eller kanskje også han ønsket et påskudd for å få en “tverrpolitisk” plan om å skjære ned på ytelsene til USAs underklasse, i stedet for å beskatte de søkkrike. Som vanlig bruker Obama ordet “kompromiss” for det mange kaller “unødvendig kapitulasjon”. For det var unødvendig. I januar i år ble det lansert et forslag i USA om hvordan Obama med loven i hånd kunne vist republikanerne fingern, og nøytralisert Kongressens gjeldstak.
“Taket” innebærer at regjeringa bare kan ha lån opp til et visst nivå. Men samtidig finnes det en kuriøs, men helt gyldig lov som gir finansdepartementet rett til å utstede mynter i platina, med vilkårlig påtrykt verdi. Det er helt opp til regjeringa å bestemme hvilken verdi mynten skal preges med – metallverdien er uten betydning. USAs statsgjeld er cirka 14,500 milliarder (14,5 billioner) dollar. Og i august ville regjeringa stanget mot gjeldstaket. Det originale, men helt lovlige forslaget (bekreftet av ledende jurister), var at Obamas finansdepartement kunne utstedt et par mynter på – la oss si – en billion dollar hver. Disse kunne så veksles inn hos sentralbanken (the Federal Reserve – “Fed”), som da ville økt regjeringas konto der med tilsvarende beløp. Som så kunne brukes til å nedbetale regjeringsgjeld. En slik platinamynt som er utstedt av finansdepartementet er lovlig betalingsmiddel, uansett påstemplet verdi. Fed er derfor forpliktet til å akseptere slike. Ved dette grepet ville plutselig hele utpressingsgrunnlaget til republikanerne forsvunnet. Obama har sjølsagt vært klar over forslaget siden det ble lansert. Det ville blitt et hyl fra opposisjonen og finanspressa, men de kunne ikke stoppet det. Fra Obamas side har dette vært spørsmål om politisk ryggrad. Men den, eller viljen, har manglet.
I prinsippet kunne denne mynt-metoden vært anvendt for å fjerne hele den amerikanske statsgjelda, fordi denne utelukkende er i dollar, ikke i annen valuta. 15 mynter a 1 billion dollar ville da gjort jobben. Hvis du synes dette virker absurd, kan det være fordi mediene underslår det særegne ved USAs statsgjeld. Sentralbanken er tross sin “uavhengighet”, underlagt statsapparatet i landet. Det er derfor den er forpliktet til å akseptere enhver mynt utstedt av finansdepartementet. Samtidig har Fed som eneste instans i verden, rett til å skape dollar ut av ingenting. Derfor vil staten USA alltid være i stand til å innfri en hvilken som helst dollar-gjeld. Og overraskende lite (31%) av denne gjelda er til utlendinger. I tillegg er svært mye av gjelda lån fra andre statlige amerikanske institusjoner (42%), deriblant 9% i lån fra Fed! Med andre ord skylder staten penger til seg sjøl – et særs kunstig “problem”. Men som likevel telte på linje med annen regjeringsgjeld, da USA i juli nærmet seg det latterlige gjeldstaket.
Ut av denne historien kan vi trekke den konklusjon at hvis USAs regjering vil, kan de bruke mengder av nye statlige dollar, uten å låne innenlands og utenlands, til svære infrastrukturprosjekter og umiddelbar offentlig sysselsetting av millioner av arbeidsløse amerikanere. For de som måtte frykte inflasjon, blir slikt et problem først hvis økonomien nærmer seg kapasitetsgrensa. Den er i dag meget langt unna denne. Og når man nærmer seg den, kan regjeringa kjøre overskuddsbudsjetter, det vil si inndra dollar. Ikke minst ved beskatning av landets søkkrike overklasse. Å snakke om “hyperinflasjon” a la Zimbabwe er bare tull og skremsler, og ekstra irrelevant i dagens situasjon. Forøvrig ville det vært klokt å tilstrebe en viss inflasjon (antydningsvis 5-6%) i en lengre periode, for å få ned realverdien av den uholdbare private gjeldsbyrden i USA.”
E24 (2014): “Derfor har Norge 604 milliarder kroner i statsgjeld: Det er tre grunner til at staten låner milliarder, selv om den sitter på en pengebinge.”
http://e24.no/makro-og-politikk/derfor-har-norge-604-milliarder-kroner-i-statsgjeld/22777193
Ellen Brown author of Web of Debt runs for treasurer in California.
https://realcurrencies.wordpress.com/2014/01/13/ellen-brown-runs-for-treasurer-in-california/
[…] pengesystem i England og USA i perioden 1690 til 1900 er blitt beskrevet i min artikkel The Secret of Oz: Dokumentar om det gjeldsbaserte pengesystemet (NyS, 2013). Denne kampen, som strakte seg over 200 år, dannet opptakten til hva som kan kalles […]
Også Spetalen tok opp det forholdet at to folkevalgte statsministre ble fjernet og erstattet med teknokrater som kom fra det samme miljøet som i utgangspunktet forårsaket fadesen i de to landene. Spetalens uttalelse kom i dokumentaren NRK laget om Terra- kommune skandalen.
Se den uhyre interessante og kompentente artikkelen i ROAR Magazine (15. november 2011): “The Great Putsch: Welcome to Post-democratic Europe.”
Om hvordan den internasjonale bankeliten sto bak utkastelsen av de demokratisk valgte statsministrene George Papandreou (Hellas) og Silvio Berlusconi (Italia), og erstattet dem med sine egne ikke-valgte såkalt nøytrale teknokrater.
http://roarmag.org/2011/11/crisis-europe-democracy-italy-greece-frankfurt-group/
ROAR Magazine bør studeres nærmere…
Artikkel om et interessant eksperiment med komplementær valuta fra Italia i år 2000, utført av en professor som mener at det gjeldsbaserte pengesystemet er en konspirasjon av bankeliten:
”Conspiracy Theory Gains Currency, Thanks to Town’s Professor Auriti”
av YAROSLAV TROFIMOV (Staff Reporter of The Wall Street Journal).
https://www.laleva.cc/economy/news_wsj.html
Dette var for meg en stor overraskelse og skuffelse at Norge som nasjon ikke er den som utsteder valutaen vår. Helt forferdelig syns jeg. Men takk for en viktig opplysning. Jeg lurer på hvor stor del av befolkningen som er klar over dette? Hvor mange av våre politikere er klar over dette og hvor opptatt er de av dette?
Vel det er mulig jeg har vert godtroende i den tro at Norges bank eies av staten(folket) og at Norges bank har monopol på å trykke den Norske kronen. Og at staten låner kronen fra seg selv. Er dette helt feil, må jeg innrømme at jeg er blitt lurt trill rundt. Og da tror jeg også mange andre har tatt helt feil. Er dette virkelig feil???
Spørsmålet om Federal Reserve, eller Norges bank, er privateid eller ikke, er galt formulert. Dette spørsmålet bringer oss bare inn i en rekke tekniske diskusjoner ang. institusjonens organisasjonkart. Det virkelige spørsmålet er om det nasjonale pengesystemet er lovbasert eller gjeldsbasert: Det vil si om myndighetene selv utsteder/skaper penger eller må ta opp lån via det private marked. På norsk er ”lovbasert” og ”gjeldsbasert” pengesystem fagbegreper, det engelske språk mangler tilsvarende fagbegreper som har denne eksakte og spesifikke betydning.
Jeg er veldig glad for at vi ikke er blitt medlem av EU og eurosamarbeidet siden ingen kan svare på hvordan eierforholdet er med den Europeiske sentralbank. Så lenge det er så liten kunnskap om eierforholdet vil det være galskap å gamble med å gi slipp på selvstyre og kronen. I Norge er det vel folket via staten som eier sentralbanken som har monopol på å trykke kronen.Skulle vi gi den retten over til noen private ville jo det være det samme som å gi alle pengene våre vekk til noen og så låne de tilbake mot renter.
Jeg har sterk mistanke om at EU er nettopp et sånt falskt verk skapt nettopp av en privat elite for å utarme og slavegjøre folk flest.
Jeg synes et slikt spørsmål som jeg stillte, som nå er strøket, har relevans til artikkelen i høyeste grad.
Rabalder,
Definisjonen av det gjeldsbaserte pengesystem er at staten må ta opp lån fra det private marked, fremfor å utstede penger selv. Norge tilhører derfor fullt ut det gjeldsbaserte pengesystem, enten vi er med i EU eller ikke. Vårt forhold til EU er derfor ikke noe sentralt poeng her.
Norges statsgjeld var pr. 2011 på 571 milliarder kroner, hvilket utgjorde ca. 20 % av de 3000 milliarder som vi da hadde inne på statens pensjonsfond utland:
http://no.wikipedia.org/wiki/Norges_statsgjeld
Det KAN bli interessante diskusjoner ut av dette emnet, men det krever disiplin og en streng moderator. Som et eksempel på hvordan det i verste fall kan utarte seg, se Skepsisforum-tråden ”Pengemanipulasjon i markedet!”
http://forum.skepsis.no/index.php/topic,771.0.html
Det synes å være behov for:
1) En streng tematisk avgrensning av hva som skal diskuteres og særlig hva som IKKE skal diskuteres,
2) At diskusjonen hurtigst mulig forankres i korrekt fagterminologi.
Alle linker som legges ut må kommenteres eller gis et kort sammendrag av. Man kan gjerne linke til YouTube’s og diverse videoer, men man må SELV formulere på godt norsk det man mener de argumenterer for. Altså ikke noe goddamn linkspam!