Shadasaken, psykologisk styring av det norske folk?

Blir vi styrt uten at vi vet det, av smart bruk av fjernsyn, aviser, internett og falske autoriteter som vil føre oss inn i bestemte følelser og oppfatninger? Hvem er egentlig de falske autoriteter; er de på fjernsynet, på Stortinget, på bedehusene eller kan det være fastlegen? Kanskje er det lurt å se nærmere hva som presenteres oss på sosiale medier? Kanskje ser vi et mønster vi kan forske videre på uten å miste fornuften?

Gledet var stor over Eivind F. Skjellums meget befriende analyse av VGs håndtering av Shadasaken på Facebook; han demonterte løssalgs-avisen og kalte en spade en spade, her har VG noe å lære (vi trykker den med hans tillatelse; overskrifter er våre redaksjonelle tillegg):

Artikkelforfatter Eivind F. Skjellum

VGs sak om Shadas død fremstår som et åpenbart forsøk på psykologisk manipulasjon av et helt folk. Det kan jeg ikke si på bakgrunn av inngående kjennskap i Shada-saken, men på bakgrunn av dybdeanalyse av VGs journalistikk.

Selv har jeg bare fulgt saken perifert. Jeg har sett intervjuer med Sjødin og Vinsrygg på Rettssikkerhet for alles Youtube kanal, og jeg har fulgt Marius Reikerås sine betraktninger. Men gitt at jeg har brukt tusenvis av timer på å studere narrative strukturer i film, mytologi, propaganda, salg og markedsføring de siste nesten 20 år, så har en del blitt synlig mellom linjene.

Med dette ønsker jeg å fremheve nettopp de usynlige psykologiske våpnene VG benytter under overflaten, og å gjøre meg noen generelle refleksjoner om det autoritære tankegodset som introduseres i del 6 av saken. Jeg lar andre mer sakkyndige uttale seg om kriminaltekniske observasjoner, men kan avsløre at jeg tilhører de som synes sakens påståtte dødsårsak høres komplett absurd ut.

VGs sak: https://www.vg.no/spesial/2026/shada/1/

Løgn om dødsårsaken

DEL 1: VG legger tidlig kortene sine på bordet. Her gjøres Shadas bror Mohammed til hovedperson i narrativet, og det er hans frustrasjoner og lidelse som fremheves. Et tilsynelatende pussig grep, men det er nødvendig for å nå målet som eksponeres i del 6 (vi kommer tilbake til det).

Meta-narrativet kommer også til syne: Problemet er ikke barnevernet og de altfor mange barn som dør under deres “omsorg”, men snarere at norske borgere involverer seg i å undersøke hva som skjer med dem.

Særlig lege Vinsrygg blir introdusert nærmest som en James Bond skurk. Budskapet er klart: Systemet er de gode, individene de onde.

Det er også viktig å merke seg at empati benyttes som metode gjennom en rød pulserende knapp som på mykt vis spør “Trenger du noen å snakke med?” Dette grepet lar VGs journalister definere seg selv som “de gode” i fortellingen, og det brukes flittig gjennom hele saken.

Hollywood vet at effektiv historiefortelling i kort og mellom-format krever enkel historiefortelling med karikerte figurer og enkle fiendebilder. Men når de involverte ikke lar seg karikere med grov pensel, så må mer subtilte metoder tas i bruk. Og da er det godt med seks deler.

DEL 2: Etter at metanarrativet nå er etablert skal saken eksponeres i større dybde, og påstander tilbakevises. VGs journalister og Faktisk.no hevder her å ha fått innsyn i viktige saksdokumenter, og diverse “ekspertuttalelser” blir også presentert.

Her skal vi legge merke til den selektive åpenheten i saken. Taushetsplikt er et gjennomgående tema, men sakens forfattere har fått akkurat nok åpenhet til å tilbakevise alt som er et problem for maktstrukturene. Hvorfor det, og hvorfor nå?

Finnes det noen som tror at VG ville ha investert betydelige ressurser i denne saken om ikke folket hadde presset på om åpenhet i nesten 7 år?

De riktige spørsmål

Med den forståelsen er det betimelig å spørre: Hva er denne åpenheten som kommer til uttrykk? I hvilken grad er det en strategisk åpenhet? Hvorfor er store deler av saken fremdeles lukket? Og hvis systemet er fritt for skyld, hvorfor syv år med stillhet?

“Av hensyn til offeret og de etterlatte” selvsagt. Igjen, systemet er ikke slemt, men snilt. Alltid. (Her jobber de blinkende røde knappene overtid for å definere VG og maktapparatet som de gode.) Og hvem er disse ekspertene? Skal vi bare tro alt de sier fordi de er “eksperter”? Jeg tror vi er forbi det punktet. Mistilliten har slått rot. Det er et problem.

Men et folk som har vokst opp i den oppfatning av at de bor i et fritt og demokratisk rike slipper ikke den oppfatningen uten å gjennomlevd grove svik. Det er lavpannet tøv å hevde at nordmenns mistillit til statsapparatet kommer av folkets overkonsum av desinformasjon. Hadde myndigheten oppført seg som anstendige mennesker så hadde ikke en sjel vært interessert i å konsumere såkalt “desinformasjon”. Og hadde ekspertuttalelser konsekvent vist seg å være rett hadde folk hatt tillit til dem.

Men sånn er det ikke.

De innfløkte selvbedrag

“Eksperter” nå for tiden virker i stadig større grad å være fanget i fenomenet Dan Kahan observerte gjennom sin forskning på “Identity protective cognition”. Forskningen hans tilsier at jo mer “intelligente” folk i akademia blir, jo mindre rasjonelle blir de.

Dan Kahan, “The Laws of Cultural Cognition and the Cultural Cognition of Law”, last ned forskningsrapporten, her.

Gitt at deres identitetsfølelse som “gode mennesker” er langt viktigere for dem enn fakta, benytter de sin intelligens til mer innfløkte selvbedrag, og ikke til problemløsning. Med andre ord er deres identitet som rasjonelle, gode mennesker en maske for et dårlig regulert følelsesliv.

Dette er meget interessant forskning, og verdt å lese seg opp på for å forstå verden bedre. Selv om Vinsryggs påstander skulle være gale (jeg regner med at noen er det) døde Shada, og altfor mange andre andre barn, under barnevernets omsorg.

Og hvis systemet ikke gir noe som helst inntykk for at det er et problem, så må du allerede ha dype sår på sjelen for ikke å begynne å stille spørsmål.

Reinspikka Hollywood, frakoblet virkeligheten

DEL 3: Her forsøker VG å svartmale alle de som har vært involvert i å løfte frem Shadas sak. Dette er så pill råttent at det er til å bli matt av. Her forsøkes det å mistenkeliggjøre mennesker i mest mulig grad og å tilskrive dem økonomiske vinningsmotiver. Dette er reinspikka Hollywood.

Dette er den delen av filmen der du blir eksponert for en så grov ondskap at du begynner å bli stressa, og har behov for å slippes fri fra dine egne følelser gjennom heltens inntreden. Det gjøres mer subtilt må vite, men helten – det er VG og systemet det.

Men helt ærlig, hvem har vinningsmotiver her? Dette er journalister som har blitt betalt godt for å gjennomføre karakterdrap på nordmenn og å hvitvaske et system som har normalistert barnedød.

For sin jobb kommer de nå nesten garantert å hylles fra scener og podier for deres “viktige dybdejournalistikk”. De vil få penger, status, og mer tilgang på maktnettverk.

Lojalitet skal lønne seg. Men lønner det seg å stå opp for mannen i gata? Helt ærlig: Er det slik man tjener penger slik VG antyder?

Hvis noen faktisk tror det, da er de så langt nedi Never Neverland at det knapt finnes en vei tilbake. Det er komplett frakoblet virkeligheten.

Forfølgelse av tungvektere

DEL 4: Delen virker som et forsøk på å avvæpne Shada-sakens virkelige tungvektere. Det gis inntrykk av at VG samlet alt de hadde av ammunisjon og gjorde revolverintervju med folk som advokat Sjødin og stortingsrepresentant Gustavsen.

DEL 5: Her gir VG litt rom til å si det som det er. Systemets svikt blir omtalt tilstrekkelig til at den jevne mann i gata får inntrykk av at systemet tar selvkritikk. Den umenneskelige praksisen av å splitte søskenflokker beskrives, uten at den problematiseres i tilstrekkelig grad.

Shada som offer får også litt plass. Men jeg gir ikke VG for mye kreditt for det, for jeg har erfaring fra salg. I salg finnes et konsept om å adressere potensielle kunders indre negativer. Ideen er at en selger i større grad lykkes med sitt salg når vedkommende proaktivt adresserer negative tanker og følelser som kommer i veien for et potensielt kjøp.

Del 5 fremstår slik som en sales pitch, en selgers forsøk på å adressere indre negativer, slik at de kjøper del 6, der salgsvaren skal vise seg å være svært farlig.

DEL 6: Om du følger med her bør det faktisk gå kaldt nedover ryggen din. Ja, det finnes selvkritikk i del 6, men la oss se nærmere på denne selvkritikken. Dreier den seg om hvordan systemet behandlet Shada og søskenflokken på? Nei.

Politiet snubler, uprofesjonelt eller med vilje?

Den dreier seg om maktapparatets manglende evne til å sensurere det norske folks sannhetssøken.

Teksten går som følger (Mohammed snakker):
“— Jeg gikk inn på nettet og så plutselig bilder av henne. Jeg så bilder av at hun ligger på gulvet og er hengt og har blåmerker og blod.
Det blir stille i rommet på politihuset. Det er helt utrolig.
— Veldig uheldig, svarer krimteknikeren.”

Men i stedet for å ta selvkritikk for metoden med å legge lokk på saken i nesten syv år fortsetter teksten “Politiet erkjenner at de burde ha gjort mer for å få fjernet åstedsbildene av Shada.” Omskrevet: De burde ha gjort mer i kampen mot “de onde” i narrativet — de som utsatte Mohammed for emosjonell påkjenning ved å lete etter svar.

Personlig ville jeg ikke ukritisk delt slike fotografier på internett, men dette er en selvfølgelig respons i folket på en sak som er håndtert på ekstremt kritikkverdig vis. Gjennom fem deler har VG bygget fundamentet for en gigantisk avledningsmanøver. Den reelle saken er at Shada ble drept/døde etter umenneskelig behandling i barnevernet, og at saken ble holdt hermetisk lukket.

Om hun ble offer for trafficking er i grunn et sidespor, og kanskje også feil. Vanskelig for meg å vurdere. Men nå, i del 6, avdekker VG en omdefinert sak, der det reelle problemet er at Shadas bror ble offer for emosjonell belastning av at nordmenn gravde dypere og spredte åstedsbilder på internett. Dette er to helt forskjellige problemstillinger.

Den egentlige problemstillingen løses ved reform av barnevernet og større åpenhet fra statlig hold. Den omskrevne problemstillingen løses med sensur av nordmenn og forfølgelse av individer som sier systemet i mot.