Går vi mot et fascistisk kontrollsamfunn?

Jeg vokste opp i barsk natur sammen med hardføre lofotværinger og tenkte alltid at jeg hadde vært så heldig å inkarnere i verdens beste land. Jeg bodde også i utlandet noen år, og husker så godt hvor deilig det var å komme hjem til alt kjent og kjært. Nå har jeg mistet mye av følelsen av ”hjem”, og det er en sår erkjennelse som jeg tror jeg deler med mange som har tatt en titt bak det sløret av illusjoner som utgjør vår felles nasjonale identitet.

Opp i gjennom tida har det vært en rekke enslige pionerer som har gått på tvers av samfunnets comme-il-faut. De har som regel måttet betale en høy pris for sitt engasjement i form av statlig forfølgelse, tap av materielle og sivile rettigheter, tvangsinnleggelser og fysisk avstraffelse i form av mer sublime metoder som stråling eller strålevåpen. Det gjelder Per-Aslak Ertresvåg, Norulv Øvrebotten, Rauni-Leena Luukanen Kilde og Synnøve Fjellbakk Taftø blant mange andre. Hvor rammende avsløringene deres enn har vært har de alltid bare blitt møtt av en måtelig respons, en murrende uro i snevre kretser, men aldri noen generalisert, massiv reaksjon blant folk flest.

Nå er det annerledes. Sosiale medier er en aktiv arena for bevisstgjøring rundt ”konspirasjoner”, og Nyhetsspeilet har nå mellom 20-25 000 lesere i uka, og øker stadig. Hvorfor har det blitt sånn? Hva har forandret seg? Hva er det som gjør at langt fler i samfunnet oppfatter landet vårt annerledes? Hva er det som gjør at mitt barndoms 70-talls paradis har gått tapt?

Hva kjennetegner et fascistisk styresett?

Etter nazi-Tyskland konkluderte sosiologisk forskning med at en så brutal og omfattende omveltning i samfunnet  kunne skje fordi folk ikke hadde forstått å tyde tegnene i tiden. Det å kunne tyde slike  tegn  krever en særlig årvåkenhet. Vi har vært vant til å tenke at media innehar rollen som årvåken observatør og at vi selv ikke behøver å følge med. Det kan vise seg å koste oss dyrt nå.

I et samfunn med få elementer av tradisjonelle klasseskiller, og en enorm grad av ensretting – som i Norge – blir de sosiale identifikasjonsfaktorene så mange at vi alle likner på hverandre.  Når Stoltenberg også sykler til jobb og går på ski i marka når det er snø nok, får han akkurat det tilsnittet av gjenkjennelighet som gjør alt han står for plausibelt. Det er langt mer krevende å tenke politisk konsekvens, eller underliggende agenda, når statsministeren ser ut som naboen vår. Subtiliteten i det som vil vise seg å være fatale forskjeller mellom oss, gjør det vanskelig å kjenne igjen hva som er hva. Enhver kan se at verken Stoltenberg eller Obama er noen Mussolini eller Pinochet. Dessverre. Et visst monn av stereotypier hadde gjort diagnostiseringen mye enklere.

Vi må derfor lete etter noen markører. Medias rolle, grad av overvåkning og grad av politisk kontroll og hierarki er slike markører. Ihht til www.wordnetweb.princeton.edu kan fascisme defineres på denne måten: ”a political theory advocating an authoritarian hierarchical government (as opposed to democracy or liberalism)”. Som kjent kalte Mussolini sin fasciststat for “den korporative staten”.

Fascisme har en rekke definisjoner, og jeg skal ikke etterstrebe en etterrettelig fortolkning her. Men, i sinnene til folk flest står fascisme for en blanding mellom kapitalisme og absolutt statlig kontroll. I alle fall i mitt. En overgang fra gulrot til pisk. Der mener jeg vi er nå.

Medias rolle som organ for propaganda og økonomisk vinning

Mitt inntrykk er at mediene kjemper en hard kamp for å opprettholde et tingenes status quo, og at ”konspirasjonene” nettopp skjer i skjæringspunktet mellom medias manglende rapportering, og tilgjengelig informasjon fra alternative kilder som utfordrer medias virkelighetsbilde. Når vi får for stor divergens her, skaper det selvfølgelig en følelse av at sentrale biter mangler i mediebildet. Noe holdes tilbake.

Fram til i dag, har vi levd i innefor rammen av et nasjonalt paradigme, -vi har kunnet avgrense oss mot andre land og folks virkelighet. Vi har kunnet velge å fokusere på hjemlig trivia, og vi har hatt nok materiale her til å fylle det offentlige rom. Vi har kunnet leve i en ukomplisert verden. Nå, som verden har rykket helt nær, blir vår egen rolle innenfor en global virkelighet mye tydeligere. Vi får se, virkelig se, hva slags aktør Norge har vært, hvilke allianser våre politikere har inngått og hvilken agenda Norge har forfektet globalt; det har vi bare hatt et mer eller mindre grumsete bilde av tidligere. Aller viktigst, har imidlertid sosiale mediers rolle vært i å avdekke informasjon vi ikke har hatt tilgang til før, -eller som vi ikke har kunnet vurdere i perspektiv, i det minste. Nå som vi kan innta det globale perspektivet for å foreta analysen av vår egen nasjon, ser vi raskt at virkeligheten ser litt annerledes ut enn det vi trodde før.

Det går nå opp for stadig fler at  aviser og TV ikke er nøytrale og objektive informasjonsformidlere, men tvert i mot en del av en større medieindustri med svært få eiere, og med inntjening og propaganda som primærformål. All medieindustri i USA har til sammen 5 eiere, og Norge har vi ikke stort mer enn 3 eierallianser. I 1917 kjøpte J. P. Morgan opp de 25 største avisene i USA, og ansatte en redaktør i hver av dem. Hensikten var å kontrollere hvilken type informasjon som gikk ut til mediene; full kontroll av landets politiske liv. Rupert Murdoch har flere ganger bekreftet at dette er tilfelle også i dag. Når journalister henter nyhetene sine fra det mange, i alle fall jeg, lenge har trodd har vært nøytrale nyhetsleverandører som Reuter, Associated Press, NTB etc, så har alle disse tvert i mot akkurat de samme få eierne.

Mange av oss har tenkt at det heldigvis ikke gjelder i Norge; at her er det frie og uavhengige journalister som i stor grad kan bestemme agenda selv. I svineinfluensasaken fikk vi imidlertid veldig klart se et eksempel på media som én konform blokk, fri for dissens, og vi fikk se et propagandaapparat i aksjon for å få folk til å ta svineinfluensavaksinen Pandemrix.

Til min skuffelse ble myten om den uavhengige journalisten gravlagt en gang for alle, og avstanden mellom Cubas eneste avis og kanal for partipolitisk diskurs, Granma, og norsk media ble forsvinnende liten. Dette var bare ett, veldig tydelig, eksempel på en tendens som nå blir klarere i samfunnet.

En lydig forvaltning og en tapt menneskelighet

Der har vært mange teorier rundt holocaust og hva som gjorde implementeringen av en grenseløst grotesk politikk mulig. En nødvendig forutsetning har vært lydigheten; den servile holdningen og plikttroskapen som gjorde norske rektorer i stand til å identifisere og innrapportere jødiske barn til Gestapo for utsendelse til konsentrasjonsleire.

På ungdomsskolen lærer mange barn om holocaust, og mange drar også på tur til Polen og Tyskland, nettopp for å få innprentet et budskap som skal gjøre at dette ikke skal kunne skje igjen. Et sentralt moment er da å lære og si i fra hvis urett blir begått, selv om det strider i mot hva de andre sier. Motgiften mot destruktiv konformitet, er mot og evne til selvstendig tenkning. Det vi imidlertid ser mer og mer av, er det motsatte.

I forbindelse med svineinfluensaproblematikken, kunne vi se hvordan alle offentlige kontor og ikke minst alt skolepersonell, la seg flate for en instruks om å advare mot en ”pandemi” som enhver fornuftig avveining ville tilsi ikke eksisterte. All informasjon pekte på at dette var en sykdom så å si uten symptomer, og med svært lav dødsrate. Allikevel gikk så mange med på å utbre en skremselpropaganda i den ultimate irrasjonalitetens navn. Dette var ikke en stor overtredelse, men symptomatisk for den overveldende viljen til å underkaste seg enhver instruks fra en autoritet, uansett hvor latterlig eller skadelig den måtte være.

Vi ser det stadig mer på offentlige kontor: absurde pålegg, og en redsel for ikke å gjøre jobben skikkelig, selv om det betyr at du må ofre enhver følelse av integritet. Vi ser at barnevernskontor, likningskontor, sosialkontor, immigrasjonsmyndigheter og andre, bytter ut  menneskelighet med regelrytteri under et dekke av egalitetsprinsippet. Selv om velferd skulle være intensjonen, ser vi at reglene er viktigere enn resultatet. Hver gang. Hva blir det igjen av oss når vi mister menneskeligheten og må fravike alle prinsipper om empati, medfølelse, medmenneskelighet og omsorgsevne for å beholde jobben? Eller for å klatre i samfunnet?

Vil vi ha et demokrati hvor staten er så stor at den nødvendigvis må dehumanisere sine funksjonærer for å få jobben gjort? En mastodont som spiser seg innover til den har fortært alt?

Overvåkning

Datalagringsdirektivet er det ultimate beviset på det inverterte maktforholdet, hvor vi – folket – har blitt statens slaver, i motsetning til at staten tjener folket. I korthet betyr dette direktivet at alle elektroniske spor etter oss skal kunne lagres i 24 mnd, for i et eventuelt tilfelle å kunne brukes mot oss. Alle samtaler, mailer, smser, all nettverksbygging. Hva faen?? Dette innebærer at den implisitte kontrakten mellom folk og ledere i den skandinaviske oppskrytte velferdsmodellen har gått i tusen knas, for så vidt uten at vi løfter en finger eller hever et øyebryn.

På 70-tallet ble vi opplært til en følelse av ukrenkelighet, og verdier som integritet og kritisk analyse. Hva har skjedd? Har vi blitt dopet ned av medias andre funksjon, utover propagandering: en fullkommen rasering av ethvert forsøk på selvstendig tenkning og intelligent refleksjon i form av en underholdningsindustri så under pari at den ikke ville ha streifet noen som en mulighet en gang for kort tid siden. Eller er det Mattilsynet som gjennom sin konsekvente avsmak for naturlig mat har rukket å punktere vår biologiske mulighet for kognitiv tenkning?

For å sitere en venn på Facebook: ”EU er Hitler’s visjon i økonomisk format, én stat, én grunnlov, én sentralbank, én myntenhet og full kontroll på folket og anti-terror lover som gir fullmakt til å bortføre potensielle fiender av staten.”

Enhver ”konspirasjonsteoretiker” vet at kontroll er det ultimale målet for den globale eliten som vi ser nærer tette bånd til norsk politikerelite. Vi vet også at en rekke ”false flag” operasjoner settes i verk i den hensikt å skape et klima av utrygghet og frykt, for så å kunne forsvare innførsel av strengere overvåkningssystemer. For oss som etter hvert kjenner lusa på gangen, blir agendaen umiddelbart opplagt når vi hører om ”trusebombere” eller andre plantede trusler som til slutt skal få oss til å trygle om større sikkerhet.

Datalagringsdirektivet er så fordummende i sitt innhold at det i seg selv burde få oss til å stritte med alle pigger, helt uavhengig av tilsvarende prosesser i andre land og uten henblikk på noen annen agenda enn den offisielle. Hvorfor i all verden skjer ikke det? Slik jeg ser det, har ”the dumbing down –and numbing down-of society” nådd et nivå hvor ikke noe skiller oss fra den mentaliteten som gjorde nazi-Tyskland mulig. Hva er forskjellen?

Jeg kunne også ha inkludert et avsnitt om Bilderberg, Trilateralkommisjonen, CFR, Club of Rome og sentrale norske politikeres komplette mangel på respekt for demokratiske og åpne prosesser.

Dette utgjør bunnlinjen i samfunnsutviklingen slik vi ser den nå, og er sannsynligvis også den underliggende årsaken til at det har blitt som det har blitt. Jeg vil anbefale disse artiklene her på Nyhetsspeilet:

www.nyhetsspeilet.no/2009/05/arets-bilderbergmøte-er-over-og-deltagerne-er/

www.nyhetsspeilet.no/2009/09/demontering-av-demokrati/

www.nyhetsspeilet.no/2009/05/finanseliten-feirer-finanskrisen/