Du leser nå
The Secret of Oz: Dokumentar om det gjeldsbaserte pengesystemet

22 minutter lesetid

Bill Still har laget en interessant dokumentar om hvordan vårt internasjonale gjeldsbaserte pengesystem har som evig makrotrend at nasjonene og befolkningene havner i stadig større gjeld.

(Sist oppdatert: 7. august 2013). Bill Still, som i 1996 lanserte den 3,5 timer lange dokumentarfilmen The Money Masters (YouTube), kom i 2009 ut med oppfølgeren, The Secret of Oz som er verdt å få med seg.

Filmen har tre hoved­­temaer.

1) Vårt internasjonale gjeldsbaserte pengesystem der staten må låne penger fra markedet, og hvor utstedelsen av penger er overlatt til en uavhengig sentralbank, har som evig makrotrend at bankvesenet tjener stadig mer penger mens nasjonene og befolkningene havner i stadig større gjeld. Den enkelte nasjon og det enkelte individ representerer en mikrotrend som bare kan gå i overskudd på bekostning av andre nasjoner og individer. Løsningen er å avvikle det gjeldsbaserte pengesystem til fordel for et lovbasert pengesystem der staten selv utsteder pengene og setter disse i sirkulasjon via budsjetterte infrastruktur-programmer.
2) Hvordan kampen om penge­systemet skulle være lovbasert eller gjeldsbasert var et av de mest betydnings­fulle dramaene i USA gjennom hele 1800-tallet.

3) L. Frank Baums klassiske barne­bok fra 1900, Trollmannen fra Oz, var skrevet som en allegori på denne kampen som USA tapte.

Pengesystemer

Før vi begynner på omtalen av The Secret of Oz, vil det være nyttig med en kort gjennomgang av de forskjellige typer pengesystemer (se Wiki-avsnittene under Penger #Pengesystemer).

 

1) Varebasert pengesystem

Wiki (no): Penger #Varebasert; Wiki (eng): Commodity money. Et varebasert pengesystem er definert ved at pengenes verdi kommer fra nytteverdien av objektet som brukes som penger. Dette kan være edle metaller (gull og sølv), kameler, korn og andre ting som egner seg å prise ting i. Når gull- og sølvmynter er priset etter vekt, er verdien varebasert. Når gull- og sølvmynter er priset etter påtrykt tall (som f.eks. i antikkens Hellas), er verdien lovbasert.

 

2) Lovbasert pengesystem

Wiki (no): Penger #Lovbasert. Et lovbasert pengesystem er definert ved at staten selv utsteder penger til betaling av offentlige utgifter, og trekker dem tilbake ved skatter. Staten trenger ikke å låne penger fra private aktører for å finansiere sine utgifter. Valutaen er i seg selv verdiløs, og kalles på engelsk for fiat money (Wiki: Fiat money).

 

3) Gjeldsbasert pengesystem

Wiki (no): Penger #Gjeldsbasert. Et gjeldsbasert pengesystem defineres ved at staten ikke utsteder egne penger, men må finansiere sine programmer og aktiviteter i samfunnet ved å ta opp lån fra private aktører. Utstedelsen av penger er overlatt til en uavhengig sentralbank. Det gjeldsbaserte pengesystemet og ”moderne bankvirksomhet” i Vesten har sitt opphav fra gull­smedenes benker på 1200-tallet i Italia. Herav ordet banco, de italienske benkene der transaksjonene i gamledager fant sted. Gullsmedene påtok seg oppgaven å lagre og sikre lokal­befolkningens verdier i gull og sølv. Personen som leverte inn sitt gull og sølv til oppbevaring mottok en personlig veksel (gjeldsbrev, gjeldsbevis). Etter hvert ble slike personlige veksler erstattet eller supplementert med upersonlige og standardiserte verdi­papir som kan overdras til en annen. Så overtok etter hvert bankene denne oppgaven. Sentralbanken fikk i oppgave å utstede den nasjonale valuta, der valutaens sedler er en videreføring av det standardiserte verdipapiret. Dette forklares inngående i Paul Grignons animasjons­trilogi Money as Debt. Den gjeldsbaserte valutaen er (i likhet med den lovbaserte valutaen) i seg selv verdiløs, og kalles på engelsk for fiat money (Wiki: Fiat money).

 

Gullsmedenes oppdagelse av at deres samlede kundemasse aldri tok ut alle sine verdisaker samtidig, slik at det alltid var et visst lager av oppbevart gull og sølv, fikk dem til å begynne med utlånstjenester der de skrev ut verdipapirer hvis totale sum langt overgikk det beløpet gullsmeden hadde kapitaldekning for. Stort sett gikk det bra, og i verste fall måtte de løpe for livet og flytte til et annet land. Den første banken som overtok denne praksisen var Amsterdam Wisselbank, som ble opprettet i 1609 og som etter et ”bank run” i 1791 erklærte seg insolvent. Praksisen var imidlertid uimotståelig for alle kommende banker, og er i dag kjent som Fraksjonert bankreserve­systemet der bankene bare har kapitaldekning på 8 % av bankens utlån (Wiki: Fractional Reserve Banking). De øvrige 92 % er kredittpenger ”skapt ut av intet”.

 

4) Blandingssystemer

Gullstandarden er et eksempel på et blandingssystem. Fra Wiki-avsnittet Penger #Gull­standarden:

”Gull var i utgangspunktet en varebasert standard i bruk men ettersom sentralbanken i Sverige, Riksbanken, begynte å praktisere brøkdelsreserve banksystemet så ble det en todelt standard. En blanding mellom et gjeldsbasert (bankkreditt) og varebasert (gull) penge­system. Dette var vanlig, men de vestlige myndighetene senket sakte ned til hvilken grad standarden var i gull eller gjeld. I Norge sitt tilfelle var det en ren gullstandard inntil Norges Bank begynte å utgi flere sedler enn innlagt gull. I begynnelsen av den klassiske gullstandarden i 1874 var dekning for gull 50 % og innen Første verdenskrig var dekningen blitt senket av myndighetene til 10 %. Pengemengden bestod da 90 % av bank­kreditt lagd av Norges Bank og de private bankene tilknyttet den. Men da flere europeiske land midlertidlig avbrøt gullstandarden i 1931, terminerte også Norge gullstandarden helt, og gikk over til et gjeldsbasert system. Gull var betalingsmiddelet i internasjonal handel da de fleste vestlige valutaer var på gullstandarden.”

 

Et sveip gjennom historien med fokus på USA

Vi følger herfra sekvensen i The Secret of Oz.

1) Romerriket

Den romerske stat hadde et lovbasert pengesystem der staten selv utstedte penger, i form av kobber- og messing­mynter, til folket. Dette fungerte forbløffende effektivt inntil Julius Caesar begynte å innføre gullmynter. Etter hans død ble kobber- og messing­myntene trukket ut av omløp. Penge­mengden ble redusert med 90 %, depresjon satte inn, og avstanden mellom de rike og de fattige økte.

 

2) England, fra 1100-tallet til 1694

Frem til 1100-tallet ble kvantiteten av penger, som besto av gullmynter, bestemt av gull­smedene. Henrik I av England (1068-1135) innførte tally sticks, trepinner med innskjæringer i, som den nye myntenheten. Bruken av tally sticks varte helt frem til 1826, og utgjorde 95 % av pengemengden. Ordet ble opphavet til det engelske stock for aksje.

 

Fra Wiki-artikkelen Henrik I av England:

”Henriks konge­dømme var fylt med lovmessige og finansielle reformer og han var en dyktig admini­strator. Han etablerte et system av reisende dommere og et profesjonelt statsbyråkrati, med blant annet en finans­minister, exchequer, for å håndtere kronens finansier. På mange måter var Henriks styre den spede begynnelsen på den moderne stats­makten England.”

 

Under Elizabeth I av England (1533-1603) hadde monarken enerett på å utstede penger. En hollandsk gruppe av pengelånere kjempet innbitt mot denne eksklusive rettigheten, og fikk i 1666 vedtatt the Free Coinage Act som ga almenheten rett til å bringe sitt gull og sølv til mynt­trykkeren for å få det stemplet til mynter.

 

I 1694 ble den privateide Bank of England etablert, som kom til å bli modellen for de fleste sentral­banker verden over. Fra da av var det Bank of England som utstedte penger, og staten ble en låntaker på markedet. Staten måtte som alle andre låntakere også betale renter for lånene som den pådro seg. For å kunne betale rentene måtte staten skvise mer og mer penger ut av sine kolonier, inkludert de fattige koloniene i Nord-Amerika. Med etableringen av Bank of England gikk England over fra et lovbasert til et gjeldsbasert pengesystem, og resten av verden fulgte etter i de kommende århundrene. Bank of England ble ”nasjonalisert” i 1946, men den praktiske betydningen herav var bare at trykkingen av papirpenger, som utgjør ca. 3 % av nasjonens pengemengde, ble overført til myndighetene. De private bankene står fortsatt for skapelsen av 97 % av pengemengden, ved å gi kreditt.

Bill Still viser frem en stor tally stick.

Bill Still viser frem en stor tally stick.

 

 

3) USA 1691-1815

De første lokale myndigheter i Nord-Amerika som innførte et lovbasert pengesystem der myndig­hetene utstedte sine egne papirpenger, var provinsen Massachusetts i år 1691. Andre kolonier fulgte etter, og utstedte deres egne papirpenger. Papirpengene ble kalt Colonial scrip [Wiki: Early American currency]. Benjamin Franklin (1706-1790), som på en måte personi­fiserte det kommende USAs positive potensial og sunne vei, ble regnet som papirpengenes far. Dette var et radikalt eksperiment den gang.

 

Det britiske parlamentet svarte på kolonienes papirpenger ved å vedta The Currency Act of 1764, som krevde at all privat og offentlig gjeld skulle betales i gull- eller sølvmynter. Denne loven var en bidragende faktor til Den amerikanske uavhengighets­krigen (1775-1783). Under krigen utstedet Den kontinentale kongressen Continental Currency for å kunne betale krigs­kostnadene. Pga. hyperinflasjon ble denne valutaen nærmest verdiløs, hvilket Still forklarer med at britene trykte opp enorme mengder med falske papirsedler.

 

Da Continental Currency kollapset i mai 1781, valgte Kongressen Robert Morris til øverste administrator for USAs finanser. På hans initiativ ble Bank of North America åpnet den 4. januar 1782. Dette var nasjonens første sentralbank. Den var privateid og hadde Bank of England som modell. Kongressen var imidlertid så frustrert over hyper­inflasjonenen og den økonomiske situa­sjonen generelt etter tre år, at sentralbanken mistet sitt charter i 1785.

 

I 1787 ble USAs grunnlov forfattet. I Grunnlovens Section 8 tillates staten å låne penger. I Section 10 forbys delstatene å trykke mynter, og bare gull- og sølvmynter tillates som betalings­­middel for gjeld (denne paragrafen har imidlertid aldri blitt praktisert). Bill Still mener derfor at den fundamentale defekten som tillater USAs gjeldsbaserte pengesystem ligger i Grunnloven. Det var denne defekten som bankierene utnyttet da de i 1790 hevdet at tiden nå var inne for å gjøre et nytt forsøk på å etablere en privateid sentralbank. Året etter ble First Bank of the United States etablert, med et charter på tyve år. Thomas Jefferson – den primære forfatteren av uavhengighets­erklæringen, visepresident 1797-1801 og president 1801-1809 – innså hvilken tragedie som her hadde blitt USAs skjebne, og skrev at han ønsket at det var mulig med en grunnlovs­endring som forbød de føderale myndigheter å låne penger.

 

I 1811, da tiden var kommet for å fornye sentralbankens charter, var den offentlige debatten heftig. Pressen angrep sentralbanken og kalte den for ”et stort bedageri”. I Kongressen vant de som ikke ville fornye charteret med én enslig stemme. De som hadde hevdet at banken var styrt av utenlandske interesser, fikk sine mistanker bekreftet. Ved bankens likvidering kom det fram at 18.000 av bankens 25.000 aksjer var eid av utlendinger, hovedsakelig fra England og Holland. Fem måneder senere var 1812-krigen (1812-15) i gang mellom USA og Storbritannia.

 

4) USA 1816-1872

I 1816, bare ett år etter at 1812-krigen var over, var bankiererne tilbake med sitt evindelige Gollum-gnål om å få lov til, enda en gang, å få opprette sin precious privateide sentralbank. I 1817 ble Second Bank of the United States etablert, igjen med et charter på tyve år. Den mest markante kritikeren av den nye sentralbanken var Andrew Jackson (1767-1845), som var USAs president 1829-37. Jackson var en tøff og aggressiv type. Politisk kjempet han mot det han mente var et lukket, udemokratisk aristokrati. Kampen mellom Jackson-regjeringen og Second Bank of the United States er kjent som the Bank War. Jackson begrunnet sin motstand til sentralbanken i følgende punkter:

 

  • Sentralbanken konsentrerte nasjonens finansielle styrke i en eneste institusjon,
  • Sentralbanken eksponerte myndighetene for å bli kontrollert av utenlandske interesser,
  • Sentralbanken tjente hovedsakelig til å gjøre de rike rikere,
  • Sentralbanken utøvde for mye kontroll over medlemmene av Kongressen,
  • Sentralbanken favoriserte de nordøstlige statene på bekostning av de sørlige og vest­lige statene,
  • Bankene var kontrollert av noen få utvalgte familier.

 

Jackson-regjeringen klarte å forhindre at banken i 1836 fikk fornye sitt charter. Jackson ble utsatt for et mordforsøk, som mislyktes da ingen av attentatmannens to pistoler fungerte.

Illustrasjon av Andrew Jackson i kamp mot det mangehodete bankmonsteret.

Illustrasjon av Andrew Jackson i kamp mot det mangehodete bankmonsteret.

 

* * *

 

Den amerikanske borgerkrigen varte i fire år, fra den 12. april 1861 til den 9. april 1865. Elleve sørlige slavestater erklærte løsrivelse fra USA og dannet Amerikas konfødererte stater (Konføderasjonen). De ble ledet av Jefferson Davis og kjempet mot den amerikanske føderale regjeringen (Nordstatene) som ble støttet av alle fristatene og de fem grensestatene i nord. Det var i disse fire årene Abraham Lincoln (1809-65) var president for USA, han sto på Nord­statenes side. Han ble valgt til president én måned før borgerkrigen begynte, og han ble drept seks dager etter at borgerkrigen var over.

 

På overflaten dreide borgerkrigen seg om hvorvidt slaveriet skulle avskaffes eller ikke. Mange mener imidlertid at denne reelle konflikten ble utnyttet som en kile av de britiske myndig­heter, som ønsket en borgerkrig mellom de to partene. Håpet var at de to partene skulle utarme hverandre til de grader at Stor­britannia etterpå kunne kolonisere begge.

 

Lincoln dro i 1861 til New York for å be om lån til den kommende krigen, fra hva han håpet var patriotiske ameri­kanske banker. Men bankdirektørene viste ingen patriotisme, de kjente kanskje til britenes plan, og forlangte 36 % renter. Tomhendt og deprimert vendte Lincoln tilbake til Washington. Det var da han kom på sin mest briljante idé, å gå tilbake til koloni­tidens monetære røtter og lovbaserte pengesystem. Han trengte ikke noe banklån, han kunne i stedet la staten utstede sine egne penger! Fra 1862 til 1865 trykte han 450 millioner dollar som han kalte US Notes, som var valuta uten iboende verdi (eng.: Fiat money). For å skille disse sedlene fra gjeldsbasert valuta trykket han baksiden i grønn farge (derav navnet greenbacks) og forsiden med et rødt stempelmerke.

 

En greenback fra borgerkrigen

En greenback fra borgerkrigen

Systemet med greenbacks fungerte utmerket. Lincoln kunne betale soldatene lønn og dekke krigs­utgiftene, uten å måtte betale renter til noen. Greenbacks ble svært populært blant folket, som hyllet dem med egne sanger.

 

Etter drapet på Lincoln, som britene kan ha stått bak, begynte bankeliten å ta tilbake kontrollen over USAs penger. Den 12. april 1866 ble the Funding Act, også kalt the Contrac­tion Act, vedtatt, som ga finansministeren i oppdrag å ta greenbacks ut av omløp og redusere kvantiteten av penger. I løpet av de neste tyve årene ble antall milliarder dollar i omløp redusert fra 1.8 til 0.4, og antall dollar i omløp pr. innbygger ble redusert fra 50.5 til 6.7. Dette ledet til utarming av folket og økonomien:

Hvordan pengemengden ble redusert

Hvordan pengemengden ble redusert

 

5) USA 1873-1900

Før 1873 hadde USA støttet dollaren med både gull og sølv (”bimetallism”). I 1873 vedtok Kongressen Coinage Act of 1873, en lov som omfavnet gullstandarden og avviklet sølv som støtte for dollaren. Denne loven ble i januar 1875 fulgt opp av Specie Payment Resumption Act, som innebar tilbaketrekning og innløsning av tidligere ustøttede US-sedler. Med inn­føringen av gullstandarden falt myndighetenes etterspørsel av sølv drastisk. Den nye loven ble i pressen omdøpt til The Crime of ’73. Med denne loven fikk bankeliten enda større kontroll over USAs økonomi, og med inndragelsen av sølvpengene ble pengemengden i omløp ytter­ligere redusert. Panikken i 1873 var en finanskrise som skapte alvorlig økonomisk depresjon både i USA og i Europa, og som varte i over seks år. Depresjonen var kjent som ”Den store depresjonen” frem til 1930-tallet, men kalles nå av noen for the Long Depression.

 

Et syndikat av internasjonale banker basert i New York og London hadde stått bak de to lovene (Irwin Unger, 1959). De internasjonale bankiererne i syndikatet inkluderte August Belmont & Co. som repre­sen­terte London-banken N.M. Rothschild & Sons; J. and W. Selig­man & Co. som represen­terte Seligman Brothers; Drexel, Morgan & Co., hvis partner var J.P. Morgan og som represen­terte Junius S. Morgan & Co. i London, banken til J.P. Morgans far.

 

I 1875 ble American Bankers Association (ABA) etablert. På deres årsmøte i 1877 ble de enige om å gjøre alt som var mulig for å stoppe tanken på en tilbakegang til greenbacks. ABAs sekretær James Buel skrev et brev til sine medlemmer der han oppfordret dem til å undergrave ikke bare Kongressen, men også pressen. I 1891 ble et memo sendt ut fra ABA, som inneholodt en plan for å skape en økonomisk depre­sjon tre år frem i tid, og den skulle begynne på en bestemt dato. I 1892 utga ABA en brosjyre som ble kjent som ”Panikk rund­brevet”, som ble trykt i mange aviser. Der ble alle medlemmene oppfordret til å forsterke den økonomiske depre­sjonen mest mulig. Bankelitens interesser står altså i klar motsetning til folkets og nasjonens interesser.

 

I 1880 ble James Garfield valgt til USAs president. Han kjente godt til bankelitens agendaer og stategier, som han i 1881 avslørte i en offentlig tale. Noen uker senere, den 2. juli 1881, ble han myrdet.

 

I 1890 dukket en ny mann opp på den politiske scenen, William Jennings Bryan (1860-1925). I årene frem til 1896 var han lederen av Free Silver-bevegelsen”, som hadde som mål en gjeninnføring av sølv som valuta, ved siden av gullet. Bevegelsen ønsket at sølv og gull skulle brukes som valuta i forholdet 16:1, dvs. at 16 kg sølv skulle være verdt 1 kg gull. Denne gruppen ble kalt for the Silverites, i motsetning til the Goldbugs som kjempet for en eksklusiv gull­standard.

William Jennings Bryan

William Jennings Bryan

 

Panikken i 1893 var en alvorlig økonomisk depresjon som begynte i 1893 og varte frem til 1897. Dette var den verste depresjonen USA til da hadde opplevd. Den begynte med at europeiske investorer bare godtok betaling i gull for sine varer og tjenester.

 

Ifølge Bill Still var det den enorme innsatsen til William J. Bryan som forsinket etableringen av en ny privateid sentralbank med tyve år, frem til 1913. I The Secret of Oz går ikke Still nærmere inn på hendselsesforløpet rundt dannelsen av the Federal Reserve, da dette er tema for hans neste dokumentarfilm som muligens kommer ut i andre halvdel av 2013 (se intervju med Still).

 

L. Frank Baum og Trollmannen fra Oz

Spørsmålet om å gjeninnføre sølv som valuta ved siden av gull forsvant fra den offentlige disku­­sjonen på slutten 1890-tallet. Still går derfra over til å introdusere Lyman Frank Baum (1856-1919). Etter å ha mislyktes som teatermann og kjøpmann, hadde Baum eventyrlig suksess i 1900 med utgivelsen av barneboken The Wonderful Wizard of Oz. Boken har blitt en av de store klassikerne innen barnefortellinger, på linje med Lewis Carrolls Alice’s Adventures in Wonderland (1865).

 

I 1964 hevdet Henry Littlefield, høyskolelærer og historiker, at fortellingen om Troll­mannen fra Oz er rik på symbolikk fra det dramaet om USAs pengesystem som utspilte seg særlig på 1890-tallet. Barnefortellingen inneholder også en symbolsk analyse over hvorfor det ameri­kanske folket tapte kampen. Fortellingen indikerer videre at folket uten å vite det sitter med nøkkelen til å få etablert et lovbasert pengesystem.

 

I dokumentaren blir bl.a. Ellen Hodgson Brown intervjuet, som har skrevet boken Web of Debt: The Shocking Truth About Our Money System and How We Can Break Free (5. utg. 2012). Hun står også bak web-basen Web of Debt. Vi går ikke her nærmere inn på tolkninger av Trollmannen fra Oz. Interesserte som vil gå videre med dette kan f.eks. begynne med Wiki-artikkelen Political inter­pretations of The Wonderful Wizard of Oz.

 

L. Frank Baum

L. Frank Baum

 

 

Løsninger

Still intervjuer briten James Robertson. Robertson foreslår gjeninnføringen av et lovbasert pengesystem der staten selv utsteder penger ved betaling av offentlige utgifter. Han foreslår videre at forretningsbanker forbys å låne ut mer penger enn de har kapitaldekning for. Han foreslår med andre ord en avvikling av Fraksjonert bankreserve­systemet (Wiki: Fractional Reserve Banking). Hvis forretnings­bankene vil øke sin ansvarlige kapital, må de konkur­rere på det åpne markedet på linje med andre næringer. I Wiki-artikkelen Kapitaldekning kan man lese:

 

”For banker er kapitalkravet åtte prosent kapitaldekning av bankens utlån (forvaltnings­kapital), men er i praksis lavere fordi dette justeres ned avhengig av hvilken risikogruppe de individuelle lånene kommer under. For eksempel er lån til staten uten kapitalkrav. Kapitalkravet er en del av de internasjonale Basel II bankreguleringene som ble utstedt av Den internasjonale oppgjørsbanken i 2004.”

 

Når det gjelder løsninger på delstatsnivå, nevner Still Bank of North Dakota som pr. i dag er USAs eneste delstatseide bank. Banken ble dannet i 1919, og har vært en stor suksess for sin delstat. Nyhets­organisasjonen Mother Jones hadde i mars 2009 en interessant web-artikkel om banken, How the Nation’s Only State-Owned Bank Became the Envy of Wall Street. Se også Ellen Browns artikkel for Yes!, More States May Create Public Banks (13. mai 2010).

 

Bank of North Dakota: USAs eneste delstatseide bank.

Bank of North Dakota: USAs eneste delstatseide bank.

 

For Still er spørsmålet om valutastandard (gull, sølv, symbolpenger) av underordnet betyd­ning, så lenge pengesystemet er lovbasert. Still og Paul Grignon (produsenten av Money as Debt-trilogien) har her samme mening: At gullstandarden i dag er fullstendig uaktuell. For det første er det alt for lite gull i verden til å etablere gullstandarden på ny, for det andre har den digitale teknologien nå kommet så langt at vi kan gå over til digital valuta. Still og Grignon er her i konflikt med G. Edward Griffin, forfatteren av The Creature from Jekyll Island: A Second Look at the Federal Reserve (5. utg. 2010), som mener at vi må tilbake til gull­standarden. For utdypning av dette, se Stills diskusjonstråd Response to Ed Griffin. Tråden inneholder også interessante kommentarer om Eustace Mullins’ (1923-2010) bok Secrets of the Federal Reserve (1983).

 

Men bør vi stole mer på politikerne gitt et lovbasert pengesystem, enn på dem som styrer en sentralbank gitt et gjeldsbasert pengesystem? Still svarer at demokratiet og et folkevalgt parlament er det beste vi har. Hvordan kan en stat tillegges suverenitet hvis den ikke en gang kontrollerer pengeproduksjonen?

 

Faren for å skape inflasjon er tilstede uansett hvem som utsteder pengene, myndighetene eller en sentralbank. Så ved å overlate oppgaven til myndighetene, har man i det minste tatt ett stort skritt bort fra at en bank/finans-elite får anledning til å mele sin egen kake via en sentralbank.

 

Avslutningsvis bør det advares mot den reduksjonisme å tro at all økonomisk elendighet i verden skyldes det gjeldsbaserte pengesystem. Hvordan de rike landene institusjonaliserer økonomisk politikk som gjør de rike landene rikere og de fattige landene fattigere, samt hvordan myndighetene institu­sjonaliserer økonomisk politikk som gjør de rikeste 10 % av befolk­ningen rikere og de 80 % fattigste av befolkningen fattigere, er selvstendige og komplekse temaer som selvsagt ikke kan reduseres til valg av pengesystem.

 

Norge

Som det fremgår av Wiki-avsnittet Penger #Gjeldsbasert, er også pengesystemet i Norge gjeldsbasert. Norges Bank kan ikke yte lån til staten, jamfør Sentralbankloven og prinsippet om at sentral­banken skal være uavhengig staten. Norges Bank har operasjonelt sett ansvar for opplåningen, men dette er kun på vegne av staten.

 

Staten låner i stedet norske kroner i markedet (av banker og private sparere) ved å utstede stats­kasseveksler og -obligasjoner. Staten må betale renter til långiverne på sine veksel- og obligasjonslån. Den norske stat kan ikke utstede penger. Norges statsgjeld var pr. 2011 på 571 milliarder kroner, hvilket da utgjorde ca. 20 % av de 3000 milliarder som vi hadde inne på statens pensjonsfond utland (Wiki: Norges statsgjeld).

 

I Norge skiller man skarpt mellom basispengemengden som opprettes av sentralbanken, og penge­mengden som opprettes ved bokføring («kontopenger») av bankene når de gir ut lån. Sentral­banken har enerett til å lage kontanter (mynter og penge­sedler); disse inngår i penge­mengden (ikke i basispengemengden). Kontanter utgjorde 2,7 prosent av pengemengden i Norge ved utgangen av juli 2011. Basispengemengden har en regulerende effekt på banksystemet ved krav til hvor mye en bank må ha på konto i sentralbanken i forhold til hvor mye kontopenger den oppretter

 

Kilder og ressurser

Brown, Ellen Hodgson:

* Web of Debt. Web-base for hennes bok.

* Web of Debt: The Shocking Truth About Our Money System and How We Can Break Free. Bok, 5. utg. 2012. 544 s.

 

Grignon, Paul:

Grignon har nådd de samme hovedkonklusjoner som Bill Still. Grignon presenterer sine innsikter gjennom tale og animasjoner. Han har også skrevet artikler, som ligger på Money as Debt: Homepage.

* Money as Debt: HomePage. Web-base for dokumentar-trilogien.

* Money as Debt I (Rev. ed., 2009). YouTube, 47 min.

* Money as Debt II: Promises Unleashed (2009). YouTube, 77 min.

* Money as Debt III: Evolution Beyond Money (2011). YouTube, 2t:25min.

 

Still, Bill:

* HomePage.

* The Money Masters. Dokumentarfilm, 1996. 3t:29min. YouTube.

* The Secret of Oz. Dokumentarfilm, 2009. 1t:56min. YouTube (svensk teksting); DVD (All regions).

* No More National Debt. Bok, 2. utg. 2011. 348 s.

* Still’s Monetary Reforum. Diskusjonsforum.

 

 

*****************************

 

Artikkelen over inngår i mitt temaprosjekt

Oligarkisk økonomi & politikk & historie.

 

**********************

 

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
100%
Opplysende
0%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Profilbildet til Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

14 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *