Du leser nå
Et åpent brev til dagens politisk og økonomisk ledelse

13 minutter lesetid



Et åpent brev til dagens politisk og økonomisk ledelse

Et økonomisk og politisk paradigmeskifte er nødvendig for å ta fatt på de systemiske problemene som plager individet, lokal-, nasjonal- og globalsamfunnet og miljøet.

Dette budskapet er rettet mot samfunnsledere så vel som folket som ser at vi har alvorlige globale og systemiske utfordringer som må møtes med nytenkning, besluttsomhet, mot og klarhet. Jeg ønsker å dele med leseren noen visjoner og forslag til endring fra et perspektiv som ser bort fra detaljene og setter fokus på mønstre som skaper løsninger på et lokalt, nasjonalt og globalt nivå samtidig. Forslagene er radikale sett i forhold til ”normen”. De er tabu belagte, farlige og en trussel mot det bestående systemet vi er alle født til, vant med og har lært å betrakte som noe vi bare må fortsette med.

De er svært vesentlige fordi forslagene er også peker på den eneste veien fremover dersom vi ønsker å skape et miljø som har livets rett, ikke bare oss selv, men også våre barn og deres barn inn i fremtiden. Jeg ønsker å dele en visjon som skaper de forutsetningene som vi alle trenger for å komme forbi, ”kampen for fred” og til langsiktig, bærekraftig vitalitet for selv, andre og miljøet. Om du synes det er ”farlig” eller en ”trussel” på noen som helst måte, må du være en del av problemet.

Derfor mener jeg at politiske og økonomiske myndigheter i særdeleshet er tjent med å ta inn over seg hva som må til for å ivareta deres egne langsiktig beste interesser som levende mennesker og ikke bare politiske/økonomiske ledere. Du er tjent med å tenke nytt om du vil unngå å stå til ansvar for din egen og andres selvutslettelse i massedrap, miljøkriminalitet, organisert menneskehandel og drift av slavesystemer.

For å tilby inspirasjon i forhold til visjoner om en annerledes modell for samfunnets ledelse vil jeg tilby noen særlig nyttige vitenskapelig fakta og observasjoner alle kan ta del i. Jeg henvender meg til naturens sann essens, noe som er veldig misforstått i politiske og økonomiske miljø. Det står i kontrast til de nåværende modellene av politisk og økonomisk ”vitenskap” som er bygget på en forståelse av naturen og dens spilleregler som er mekaniske, tilfeldige og uten medbragt intelligens. Jeg håper du vil bli overrasket og forbauset så vel som inspirert.

Den enkle biologiske cellen er alt annet enn enkel

Den biologiske cellen et nivå av naturens biologiske byggeklosser som danner grunnlaget for de enkleste og de mest kompliserte livsformer vi kjenner til. Om den står alene som en selvstendig livsform eller om den er en av mange celler i en mer komplisert livsform er dens essens mer eller mindre alltid den samme. Det trenges ikke så mye fantasi for å se likheten mellom et individ eller et kollektiv med individer – som en korporasjon, et lokalt, nasjonalt eller globalt samfunn.

Den enkle biologiske cellen inneholder uovertruffen kompleksitet og består av en design som tilpasser seg miljøet. Den består av sentrale minnesystemer, kraft produksjonssentre, fabrikker som setter sammen og bearbeider varer. Den har ompakkingsanlegg, transport systemer, og hundrede tusener av unike og spesifikke robot maskiner som består av protein molekyler med tre tusen atomer, hver i 3D konfigurasjoner. Den har omfattende kommunikasjonssystemer med kvalitets kontroll, feilsøking og reparasjons mekanismer. Den har også systemer for å kvitte seg med avfall.

Om en enkel celle ble forstørret 1,000-millioner ganger, vil hver atom i cellen være på størrelsen av en tennisball. Cellen består av 10-million, millioner atomer (1013). Dens samlede størrelse vil være cirka 16-km i diameter. Da en celle er tre dimensjonal, er den mye større enn en by på samme størrelse. En må da også tenke i høyde og dybde samtidig. Dens kompleksitet overgår verdens største fabrikk anlegg sammenliknet for eksempel med Ford Motor Company i Dearborn, Michigan, som produserer egen stål, glass og maling for å produsere biler av mange slag og modeller ut til millioner av brukere.

De automatiserte funksjonene til delfabrikkene i en celle består av hundrede tusener av ulike typer. Hver av disse bruker et digitalt språk og dekodingssystemer. De har hver sine minnebanker for lagring av informasjon. De har elegante kontroll systemer som regulerer automatisert sammensetning av mange ulike deler. De bruker prefabrikasjon og modulær konstruksjonsprinsipper. De har enheter som leser korrektur av kodet informasjon og retter på feil for kvalitetskontroll i alle ledd av produksjon.

Alle av cellens systemer fungerer nærmest som et symfoni orkester. Forutsetningen for dens vellykkede prestasjoner er at alle gjør sine oppgaver i konsert med hverandre etter behov og i et samkjørt tempo. Alle delene får tilført akkurat den mengden energi og råvarer de trenger for optimal funksjon. All informasjon er delt i øyeblikket på en sannferdig måte og ingenting er hemmeligholdt eller fragmentert. Det er selvfølgelig fullstendig fravær av behov for penger og energi er symmetrisk fordelt etter behov uten forbehold. Intelligensen er åpenbart jevnt fordelt mellom alle delene som synes å vite nøyaktig det som må til for at de skal utføre sine funksjoner. Det er ingen overflødig deler og ingen er arbeidsledig. Ingen utfører oppgaver de ikke er egnet til. De går ikke på skoler, har ikke politiske systemer, ”PR” eller reklame. De har ikke systemer for straff og belønning, ingen deler som lager spilleregler eller tar ressurser for andre på deres bekostning. Og til slutt er det absolutt ingen konkurranse mellom delene.

Når vi vet at den biologiske cellen er naturens mest sentrale av byggeklosser som finnes i alle levende organismer, og at alle fungerer etter de samme prinsippene, kan vi si at vår form for organisering er mer intelligent, mer avansert eller mer hensiktsmessig?

Fra den enkelte cellen til et organisert livsform, er prinsippene de samme

En voksen menneske kropp består av cirka fem trillioner unike celler i et biologisk mangfold. Disse er intelligent organiserte og har et ukjent antall forskjellige spesialiserte egenskaper og funksjoner. Noen er mer fast i forhold til oppholdssted mens andre er alltid på farten og andre igjen flytter seg hitt og ditt etter behov.  Cellene danner unike organer og systemer til transport, bærekraft, mobilitet, informasjon, næring, selvforsvar, søppel transport, bearbeiding av varer, bygg og vedlikehold med mer. For å ivareta integriteten og vilkår for vitalitet har alle livsformer et særdeles intelligent forsvarssystem; et som er passivt og et som er aktivt. Disse har til oppgave å utrydde fremmede celler og molekyler som har en konkurrerende agenda med delene eller helheten av organismen.

Ledelsesprinsippet som brukes hos de individuelle cellene, så vel som helheten er anarkistisk i utgangspunkt. Det vil si alle deler og systemer er selvledet på et nivå som er automatisk hele døgnet. Når det er sagt er det også et annet styresystem hos mennesket og andre organismer og det er sammenliknbart med orkester konduktøren.

Symfoniorkestret

Et symfoni orkester har som kjent en dirigent som leder orkestret. Dirigentens funksjon er å samordne koordineringen av takt og tempo til de enkelte orkester medlemmene og instrument gruppene etter gjensidige avtaler om orkestrets musikalsk fremføring. Ingen av orkestrets medlemmer er overflødig og alle er like viktige for gjennomføringen av den musikalske prestasjonen. Selvledelsesprinsipper i samspill med miljøet/dirigenten må til i frivillig enighet for at musikken som resulterer kan kalles en fremragende prestasjon.

Orkesterets dirigent, i metaforisk forstand, er lik menneskets bevisste sinn i et harmonisk samspill med det ubevisste sinnet eller sjelen til det levende vesenet. Som det neste eksempel vil påpeke, er det åpenbart at sinnet og hjernen er to ulike vesener. Å lete etter bevissthet i hjernen er som å lete etter nyhetsleseren inne i TV-en. Med andre ord… i det levende vesenet er orkester dirigenten usynlig, men likevel svært tilstedeværende.

Bevissthetsforskning fra 1930-tallet

Maks Planck, mentoren til Albert Einstein, oppdaget at fokusert oppmerksomhet – bevissthet over tid, var i stand til å trenge gjennom materie med en sterkere kraft enn det høy energetiske gammastråler. Hans forskning på fenomenet viste at fokusert bevissthet over tid er i stand til å påvirke de fysiske bestanddelene til materie. Hans arbeid på dette feltet er allmennkjent som forskerens evne til å påvirke resultater av vitenskapelig eksperimenter, simpelthen ved forskerens tilstedeværelse og forventninger. Implikasjoner av dette arbeidet og hans videre forskning på bevissthet som en kraft i seg selv er av stor betydning for å komme forbi de mekaniske modellene som vitenskapen er programforpliktet til å støtte, om de skal være politiske korrekte.

Oppdagelsene til Maks Planck har støtte fra mange hold i moderne forskning rundt bevissthetens essens. Alle disse forskningsgrener er plaget av manglende støtte til den materialistiske modellen til virkelighetsoppfatningen. Som støttende vitenskapelig forskningsgrener kan jeg nevne: Nær Døden Opplevelsen, Studier utført av Prinston University om menneskets kollektiv bevissthet og dens målbare effekter på elektroniske systemer, militær og sivil forskning på ute av kroppen opplevelser, ”remote viewing” og telekinese. Jeg kan også neve Amerikansk og Russisk militær og sivil forskning i forhold til studier av reiser i tid med bevissthet.

Mye av forskningsresultatene rundt bevissthet er beviselig blitt undertrykket av politiske kontroll årsaker. Selv forskningen til Maks Planck, som arbeidet i herdig for å oppnå en Nobel Pris for arbeidet var effektivt stoppet. I dag er denne og liknende informasjon blitt mer allmennkjent blant interesserte takket være fri spredning av informasjon gjennom Internett.

Moderne forskning rundt bevissthet viser langt mer evidens for at bevissthet er en bestanddel av all fysisk materie, en hittil uforstått energiform, enn at fysisk materie er universets mest fundamental bestanddel. Vitenskapens fundamentale materialistiske antagelser er i dag utfordret på mange hold. Evidensen tilsier at nye modeller må erstatte de gamle om kartet skal stemme med terrenget.

Politisk vitenskap er bygget på en materialistisk forståelse av virkeligheten –  nærmest som en mekanisk klokke uten med bragt intelligens i et univers av tilfeldigheter og mekaniske spilleregler. De forutgående eksemplene presentert her viser med all tydelighet at politiske modeller er bygget på fundamentale feilaktige antagelser. Nyere viten synes å tyde veldig på at ”Universet” er levende på alle nivåer av dens fysisk essens.

Er konkurranse et naturlig, nødvendig og utviklende fenomen?

Vitenskapelig forskning rundt spørsmålet, ”Hva er den optimale mengden med konkurranse som skal til for at et levende biologisk eller død mekanisk system skal kunne prestere optimale resultater?”, er besvart med mange tverrfaglig eksperimenter og svaret er enstemmig-NULL. Konkurranse i et hvert system er opphavet til motstand, friksjon, konflikter, sykdom, dysfunksjon og død i alle tilfeller.

Politiske styringssystemer som fremmer konkurranse som en forutsetning for å drive samfunnet fremover viser seg å ha den motsatte effekten. Denne er noe som mange kjenner på kroppen i dag gjennom et mangfold av motstand, konflikter, stress og ”dis-ease”, blant annet kronisk utmattelsessyndromet. Konkurranse må faktisk opphøre dersom samfunnet og individet skal kunne oppnå et ukjent potensiale til selv-aktualisering.

Konkurransefenomenet er heller en form for tankevirus som mennesket kan velge å ta til seg eller avvise. Fenomenet er opphav til kjente underliggende problemskapende fenomener som: fragmentering, hemmelighold, overvåkning, konspirasjoner, kriminalitet, kommersielle lover, politisk/kommersiell juridiske systemer, straffe metoder, forbruker mentaliteten, skjevdeling av sannferdig informasjon, skjevdeling av energi og natur ressurser, sosial og økonomisk kannibalisme, menneskehandel, slave systemer, grådighet og egotisme. Det er så å si primær årsaken til de fleste av våre systemiske utfordringer, inklusiv forurensning av naturen.

Konklusjoner

Globale, nasjonale, lokale og individuelle forhold i samspillet mellom mennesket og miljøet bærer absolutt preg av feilslåttbruk av både konkurranse, ledelsesfilosofi og usymmetrisk fordeling av makt, ansvar og myndighet på alle nivåer. Eksisterende modeller som har sitt historisk opphav i feilaktig modeller for evolusjon er essensielt selvutslettende. De korporative modellene med sentralisert pengestyring, maktfordeling, ressursfordeling, konkurranse og utnyttelse av miljøet på alle måter har skapt et mangfold av systemiske årsaker for åpenbar kollaps av forutsetningene for å opprettholde livets forutsetninger på vår Jord.

Verdens befolkning, inklusiv den norske befolkningen er i økende grad blitt oppmerksomme på situasjonen og selvbergingsprinsipper forutsetter umiddelbare strakstiltak for å rette på situasjonen som vi alle befinner oss i.

Det eksisterende maktsystemet også i Norge er en representant for sosial parasittisme som ledelsesfilosofi. Det er et kannibalistisk slave system der største andelen av økonomisk ”verdiskapning” er ivaretatt med selvutslettende og menneskefiendtlig forbruk, produksjon og tjenester. Mesteparten av denne virksomheten er klart kriminell, sett gjennom internasjonal lovgivning.

Da vi alle har vært født til dette systemet som jeg her beskriver og fordi det er da naturlig å betrakte situasjonen som ”normal” er det et flertall av ledere innen politikk og næringsliv som er ute av stand til å betrakte løsninger som må til for å rette på den alvorlig situasjonen som storsamfunnet befinner seg i. Problemene med det eksisterende systemet er systemiske. Den sosiale arkitekturen som ligger bak og tjener som et fundament for det eksisterende vil kollapse av sin egen mangel på bærekraftighet over tid og dermed skape enorme mengder med lidelse og tap av liv. Alternativet er å gripe inn i begivenhetenes ubønnhørlig kollaps og foreta en umiddelbar, omfattende nasjonal og global omstillingsprosess.

Det er i dag tilstrekkelig med individer med systemisk oversikt, kompetanse og midler til å foreta denne omstillingen på et nasjonalt så vel som globalt plan. Jeg ber om at de politiske kreftene som råder i Norge i dag umiddelbart tar fatt på løsninger ved å inkludere de individene som mest er skikket til å føre de nødvendig tiltak mot et vellykket resultat for alle parter. Disse er i dag ofte betraktet som ”konspirasjonsteoretikere” og i følge politiets trend rapport for 2011 uttalt som en fare for rikets sikkerhet. Dersom rikets sikkerhet defineres som, ”Den bestående modellen” er svaret kanskje, ”JA”. Dersom rikets sikkerhet defineres som Norges evne til langsiktig bærekraftig utvikling er svaret absolutt, ”NEI”.

Endringen av tilnærmingen til optimal ledelse vil endre på fordelingen av posisjoner, maktforhold så vel som økonomisk fordeling av ressurser. Den som ikke ser seg tjent med å godta en intervensjon i dag gjør seg skyldig i å tvinge frem en destruktiv revolusjon i den nærmeste fremtid – noe som INGEN er tjent med.

Jeg ber om at denne informasjonen straks mangfoldiggjøres, publiseres og oversettes til flere språk for å sikre størst mulig grad av aksept og deltakelse blant de som faktisk er i stand til å løse dette prekære problemet i et kooperativ samspill.

 

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
0%
Opplysende
0%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Mike Cechanowicz
Om forfatteren: Mike Cechanowicz er Norsk statsborger, tidligere prisbelønnet reklamefotograf og kunstmaler. Han har viet sitt liv til forsking rundt bevissthetens essens siden 1987. Han er sertifisert NLP-instruktør siden 1994. Han har holdt en omfattende praksis med psykoterapi siden 1990 og undervist NLP, hypnose og systemtenkning. Han har skrevet en rekke bøker. Den første var ”Den Psykososial Arbeidsplassen” for LO-Industri, ”Livets Håndbook” 2007, ”Skjult Agenda” og ”Spillet” - 2008.

4
Kommentarer

avatar
4 Comment threads
0 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
4 Comment authors
JeopardVejvadjabTerje Wulfsberg Recent comment authors
Nyeste Eldste
Terje Wulfsberg
Skribent

Ingen tvil om at konkurranse er et destruktivt prinsipp. I tidligere tider da vi var huleboere samlet noen ved, andre passet bålet, andre igjen jaktet og sanket. Vi var altså avhengige av å samarbeide for å overleve.
Når en rekke aktører konkurrerer med hverandre om å selge oss de samme varene, er resultatet at mange varer blir stående på lager og aldri blir solgt. Et enormt sløseri. Hvorfor skal for eksempel ca 10 ulike supermarkedkjeder konkurrere med hverandre om å selge oss akkurat de samme varene? De vil jo til enhver tid være flere ganger så mye varer i hyllene enn det er kjøpere til? Kombiner dette med datostempling hvor de fleste varer er like bra flere uker etter såkalt utgått dato og vi har dagens enorme sløseri med en av planetens viktigste ressurser. Hvorfor har vi så mange varianter innenfor samme varetype? For eksempel 15-20 forskjellige typer appelsinjuice som omtrent smaker likt? Det kalles frihet til å velge, men er det ikke egentlig frihet til å sløse?

jab
Abonnent
jab

Takk Mike, du ser sammenhengene bedre enn de fleste og kan uttrykke det fint, selv om språket halter. Forståelig med din bakgrunn, og norsk er jo ikke
noe enkelt språk heller. Vi skriver f.eks. hund, og uttaler det, bikje.

Verdiskapning idag betyr jo bare penger i kassa. Finnes ikke verdi i annet enn penger ser det ut som. Som gammel sjømann er det skremmende å se hvordan utviklingen har ødelagt velfungerende og trivelige samfund, til hektiske asfaltjungler, og det skjer i et forrykende tempo.
Verdi er bærekraftig livskvalitet for alle, på alle plan, ikke penger.
Samarbeide og åpenhet må til, ikke konkuranse og hemmelighold, men inngrodde
vaner og hektisk hverdag gir lite tid til å tenke gjennom tingene og se sammenhengene. Man trenger oxo pause og adspredelse, og for mange er det tv. Der får man forvrengte nyheter og tom underholdning med konkuranser av ymse slag. Så må man sove fort for å rekke jobben igjen.

http://wakeup-world.com/2013/11/10/the-one-secret-to-changing-the-world-nobody-talks-about/

Vejvad
Abonnent
Vejvad

Ja, riket fattes vital værdi. Det bør kaldets ‘fattiget’, da det ikke er rikt. At denne fattigdom værnes med sikkerhed, for at udelukke vitale ændringer er tydeligt tegn på politisk degeration. Altså afmagt. De der agerer denne afmagt er alle naive falskspillere. De har først bedraget sig selv og dernæst bedraget andre. Politik er derfor hult og tomt . Vitalitet eksisterer slet ikke. Enhver lov lavet af politik består af en begrænsning. Ingen lov indeholder potentiale, der exponerer livets udvikling. Det betyder at politik er destruktiv. Heldigvis! Fordi, så vil politik udrydde sig selv. Hvilket foregår lige i øjeblikket, hvor ingen magt i noget rike kender en løsning. De er løbet tør for falske løsninger. At miserkende livet er en fatal fejl, alle politikere lider af. derfor klamrer de sig til en ideologi. Enhver ideologi er separatisme, hvilket er roden til tyranni og vold.

Årsagen til politiks død bliver at ingen havde ansvar – ansvar har det enkelte individ bibeholdt intakt i sig selv. Vi har ansvaret og er klar til at bruge det, når politik er væk.

Jeopard
Abonnent
Jeopard

Et innlegg i kjent Mike-stil, som burde få noen og enhver til å begynne å tenke. Selv jobba jeg i salg og markedsføring i nærmere 10 år før jeg så galskapen i at man skulle konkurrere om kunder der marginene var minimale og «den enes død var den annens brød». Særlig klart sto dette for meg da Energiloven kom i 1991 og begynte å bli praktisert rundt 1993. Det er snakk om en vare som er utbygd av det offentlige, med offentlige midler og med en omsetning på «børs» kontrollert av det offentlige, hvor overskudd på kraftsalg går inn i kommunale budsjetter som salderingspost eller i lomma på multinasjonale korporasjoner. Når korporasjonene får overtaket selger kraftprodusentene «arvesølvet», mens innbyggerne får svi for salget i all framtid. Nå er det nok planen at vannressursene våre går samme veien – blir vel som i U.S.A. der man bøtelegges for å samle regnvann når man ikke har råd til å kjøpe dyrt flaskevann..