Den nye Svinesund bruen en verdifull offentlig infrastruktur

Bør infrastruktur privatiseres?

2.9K visninger
11 minutter lesetid
10

Privatisering lanseres gjerne av private og politiske krefter som snakker høyt om alle de fordelene som privatisering, også kjent som ”konkurranseutsetting”, fører til. Forført av løfter om større effektivitet, billigere tjenester, flere valgmuligheter og forminsket skattetrykk, blir gjennomsnitts velgeren lurt inn i en felle.

Fordi de lettkjøpte logiske konsekvensene av privatisering sjelden blir utfordret på alvor sier vi ”Ja” til at stat og kommune selger felles ressurser, goder og tjenester til et system som har kun én agenda og det er å tjene penger på noe du og jeg er avhengig av.

På en bar eller restaurant regner du med at det finnes en toalett. Det som går inn må også, før eller senere, komme ut. Du regner med at toalettet er gratis å bruke. Det er en del av tjenesten som stedet må yte for å være komplett. Det er en nødvendig del av dens infrastruktur. Så kommer dagen der eieren av restauranten kommer på en ide om å tjene penger på sin ellers så gratis infrastruktur – så mye at prisen på mat og drikke kan halveres. Folk kommer strømmende til, men når de må ”tømme seg” oppdager de at det koster tusen kroner for å gå på do. Selvfølgelig er det ingen andre tilbud i området og det er forbudt ved lov som håndheves strengt å bare gjøre fra seg på uegnet sted.

Er dette eksemplet økonomisk kreativitet eller kynisk utnyttelse av noe du rett og slett er avhengig av? Du kan kanskje si at svaret til det spørsmålet bestemmes av hvilken side av regnskapet du sitter. Fra mitt ståsted er et dette et etisk spørsmål. Det knytter seg veldig opp til dagsaktuelle politiske beslutninger som tas rundt fellesskapets infrastrukturer. Vil du leve i et samfunn der det du er avhengig av drives hovedsakelig av kapitalinteressene?

Hva er en ”infrastruktur”?

En infrastruktur er mange ulike ressurser, ting og tjenester. Deres betydning strekker seg fra individnivået til det globale. Det er ”limet” som holder ting sammen slik at de fungerer. Det er parkeringsplassen foran sykehuset eller handlesentret. Det er din mobil telefon og alt som gjør at den fungerer. På et samfunnsnivå er det alt som er så stort at det blir for mye ansvar for ett eller noen få mennesker å forvalte alene. Vei, bruer, vann, kloakk, strøm, drivstoff, flyplasser, brannvesenet, politiet, forsvaret, post osv. Felles for alle infrastrukturer er hvor avhengig vi alle er av å ha de når vi trenger dem. Vi merker det veldig fort når de blir borte. Alle infrastrukturer har en felles oppgave for sin eksistens. Det er å tjene brukeren nå og i fremtiden. Mens noen infrastrukturer er helt nødvendig for å opprettholde livet, er andre mer luksusorienterte – disse ivaretar våre komfortsoner så å si. Temaet for denne artikkelen er de infrastrukturene samfunnet trenger for å fungere. I dagens samfunn, i Norge, har vi en blanding av private og kollektiv eide infrastrukturer. Tendensen er veldig klar og alarmerende. Mer og mer av det vi er avhengig av drives for profitt. Det vil si at du – blir mer og mer som en melkeku for andres grådighet og det er mindre og mindre du kan gjøre for å slippe unna.

Infrastrukturer og politiske oppgaver

I forhold til samfunnets utviklingsprosess er mange av de oppgavene som berører oss på et kollektivt plan, som vann, vei, kloakk, brannvesen, politi og forsvar, blitt overført til kollektive forvaltningsorganer – i dag kalles disse for politiske organer. I praksis betyr det stat, kommune, by. En av de største politiske oppgavene, og sannsynligvis også selve årsaken til politisk virksomhet sett i et historisk perspektiv er ivaretakelse av samfunnets kollektive infrastrukturer. Alle land har hver sin tolkning på hva som er en del av den individuelle og en del av den kollektive infrastrukturen. Uansett hvordan du snur og vender på politiske partier er de store forskjellene i hva de sier de er villig til å ta ansvar for når det gjelder forvaltning av våre kollektive infrastrukturer.

Et eksempel på politiske forskjeller når det gjelder infrastrukturer er sterkest å se ved å sammenlikne partier som Høyere mot partier som SV. Høyere står i større grad for at staten skal ha minst mulig ansvar for infrastrukturer mens SV går ofte inn for et utvidet ansvar for forvaltning av infrastrukturer. Sett fra et politisk perspektiv, må vi si at jo mer ansvar som staten og kommunen tar for de kollektive infrastrukturer, desto mer ”tungrodd” blir stat og kommune. Det sier seg selv – mer ansvar betyr mer skatt og flere ansatte med større organisasjon. Det er her de største politiske diskusjoner blir skapt – rundt hvor mye skatt vi skal betale og hvor mye som stat og kommune skal bestemme over sine borgere. Vi ønsker frihet – ikke sant?

På en eller annen måte har vi kjøpt den ideen om at staten er ute av stand til å drive forvaltningsansvar på en forsvarlig måte. Det blir sagt at staten kan ikke drive bedrifter – Jo det er kanskje sant, men forvaltning av infrastrukturer har aldri hatt som intensjon å tjene penger. De skal heller tjene landets borgere. Om den politiske driften er seg bevisst nok så trenger ikke de så mye annet enn å holde styr på hva deres intensjon egentlig går ut på. De skal forvalte ressurser og tjenester på en måte som er rimeligst mulig og som tjener brukerne på best mulig måte. Næringsinteresser har sett på disse samfunnsområdene med et sultent blikk og påvirket mange politiske prosesser ved å forlede dem til å tro at de drives feil – fordi de ikke er lønnsomme. De blir sett på som pengesluk. Jo det koster penger å forvalte landets infrastrukturer slik at de fungerer. Det vi har en tendens til å glemme er at det koster mye mer å ha det samme når oppgaven glir over fra det å tjene folket, til å tjene penger. Derfor ender vi opp med infrastrukturer som fungerer veldig bra for å tjene pengene mens folket blir utnyttet som melkekuer underveis.

I vinter fikk vi høre at statens veivesen ikke lengre kunne opplyse om kjøreforhold over fjellet da det var så mange mindre aktører som var på kontrakt at de mistet oversikt på hvem som hadde vært ut for å strø og måke. Takket være privatisering.

Grunnleggende prinsipper

Alle mennesker og menneskelig skapt organisasjoner er tjent med å ha en velformet oppgave eller hensikt. Når det gjelder våre infrastrukturer er saken helt klar – De skal være med på å gjøre livet lettere eller mer funksjonelt. Det er en overfladisk definisjon. En som er mer gjennomtenkt lyder slik: Hensikten med våre infrastrukturer er at de skal tjene våre langsiktige, beste interesser nå og i fremtiden – uten at de går på bekostning av noen andre grupper, infrastrukturer, eller individer. Denne definisjonen er skapt innenfor rammen av systemisk tenkning. Det vil si at vi sikrer oss løsninger som ikke lager flere problemer andre steder i systemet.

Et prinsipp som jeg mener alle er tjent med å ta innover seg er følgende: Dine infrastrukturer er ”hellige. De må beskyttes, vedlikeholdes og utvikles fordi din opplevelse av velvære er avhengig av at dine infrastrukturer fungerer etter sin hensikt. Det er nettopp her at privatisering blir en sak som må diskuteres. Når noen kommer til deg med påstander om at dine infrastrukturer vil fungere bedre, billigere, med flere valgmuligheter og mindre skatt som privatisert, må du huske på følgende.

1. Konkurranseutsatt næringsdrift har en hovedinteresse og to nødvendig forutsetninger. Det vil si at det er tre interesser som disse må tjene til enhver tid dersom de vil sikre overlevelse: De må tjene penger, tjene markedet og tjene sine ansatte. Når en av delene klapper sammen, klapper hele systemet sammen. Privatiserings ideen selges som om dette er rammevilkårene for fremtidig drift av infrastrukturen. Det er ikke tilfelle.

2. Privatisering av infrastrukturer betyr i praksis ”privat monopol”. Selv med løfter om statlig eller kommunal kontroll, er privatiserte infrastrukturer ikke konkurranseutsatte med mindre at det er flere tilbydere av samme infrastrukturen. Da dette lønner seg sjelden, er det bare én tilbyder av infrastruktur tjenester. Monopol tjenester trenger slett ikke tenke på noe annet enn sin hovedinteresse og det er å tjene penger nå og i fremtiden. Om du ikke liker det – kan du gå et annet sted – det er bare det at det er ikke noe annet sted å gå.

Monopoler – kapitalistens ”himmel”

I et samfunn der penger synes å bli mer og mer viktig, er det krefter som har beveget seg mer og mer i retning av å være i den posisjonen der de er enerådende når det gjelder markedet. Det vil si at market, eller forbrukeren har ingen annen valg enn å velge den ene aktøren. Det er hele ideen bak globalisering. Det eksisterer en illusjon om valg og ulike tilbud, mens, i virkeligheten, alle tilbyderne eies av en aktør. En annen måte å sikre seg monopol interesser er å komme inn i samfunnets infrastrukturer. Da er det slutt med reklame utgifter. Det er slutt med kunde service. Det er bare å legge inn en automatisk telefonsvarer som sier, ”Dessverre, på grunn av mye trafikk er det lang vente tid.” Du kan klage så mye du vil, du må fortsatt betale for den samme dårlige servicen.

Jo mer betydningsfull infrastrukturen er for samfunnet, desto mer makt har den som driver infrastrukturen. Når den makten er i private hender er det kort vei til integrering av politiske interesser og næringsinteresser. Det kalles ”fascisme”. Bare den som kun henter sine nyheter fra en globalisert nyhetsmedia kan unngå å oppfatte politiske tendenser til denne form for politisk ledelse. I USA har en demokratisk republikk blitt mer og mer en næringsstyrt politikk ettersom den militære industrien tok til seg mer og mer innflytelse siden 1950-tallet. Et kjennetegn på hvor langt systemet har gått mot fascisme er å se på systemets infrastrukturer og stille følgende spørsmålet – hvor mye er privatisert?

I dag er det tre type kilder til trusler om utvidet privatisering av det norske samfunnet. Næringsinteresser er den mest opplagte gruppen en må følge med på. Disse driver ofte utstrakt lobby/påvirkningsvirksomhet på et politisk plan slik at forslagene kommer fra den politiske ledelsen. En å finne fram til hvem det er som står bak. Den andre kilden er selvfølgelig globale aktører. Disse står for sentralisering med all verdens løfter om problemløsning mens de selv står bak de fleste problemer. Snakk om en global sentral bank i disse dagene gjør den saken høyst aktuell. Den tredje aktøren er enda mer skummel da den er godt kamuflert – Det er de globale eller verdens-regionale organisasjoner – som FN og EU. Gjennom slike organisasjoner mister Norge mer og mer av sin suverenitet over våre infrastrukturer. EU direktiver gjennom EØS avtalen har alle sammen blitt akseptert av Norge, til tross for Norges rett til veto. Det betyr at infrastrukturer som Internett blir utsatt for global overvåkning under en falsk unnskyldning av å beskytte oss fra terror. Nå den andre mai i Sandvika er det et stort møte der deltakerne blir informert om Codex – en reguleringsforslag som kommer til å forringe våre muligheter til å bestemme over tilgang til vitaminer og mineraler, samt giftstoffer som skal tillates i maten vi spiser. Dersom Codex blir ratifisert i Norge kan det bety at alle levende dyr må gå med rfid chips i kroppen, at det kan bli slutt for økologisk dyrket mat og til og med ulovelig å dyrke egne grønnsaker. Tenk på det som en inngripen i din infrastruktur.

Nå nylig ble jeg informert om noe som heter ”vannbevegelsen” i Norge. Følgende ble sakset derfra:

Forslag til ny lov om vass- og kloakkavgifter er ensbetydende med kommersialisering.

Et forslag til ny Lov om vass- og kloakkavgifter er for tiden ute på høring. Endringene bygger på et privat innspill fra Lundteigen og Vedum, som siden er modifisert av Stortinget. Forslaget går ut på at vann og avløp skal eies av kommunene. Kommunene tillates imidlertid å konkurranseutsette driften.

Idag eies vann og avløp av abonnentene. Der vann og avløp er omorganisert til egne foretak eiet av kommuner, er dette gjort på sviktende juridisk grunnlag. Hvis lovforslaget går igjennom og vann og avløp overføres til kommunene, er dette ensbetydende med ran av abonnentene. Like ille er det at lovforslaget tillater konkurranseutsetting. Da vil vann og avløp falle inn under Tjenesteloven, som er et resultat av EUs Tjenestedirektiv. Det innebærer plikt til å tilby anbud på utføring av tjenesten i hele EØS-området. Det innebærer fri bevegelighet av tjenesteytelser, etableringsrett og ikke-diskriminering. Det innebærer ikke minst at vann og avløp blir kommersialisert!

Vann og avløp ligger helt nede i de mest fundamentale av Maslows behovshierarki. Den dagen disse ressursene/tjenestene er satt ut på anbud til mer eller mindre globale aktører er det noe av det samme som at vi alle sier ”Ja-takk” til å bli avhengig av dop – vi er slaver i samme forstand. Etter at norsk vannkraft ble privatisert har forbrukeren måtte betale kunstig høye priser på en ressurs som tilhører folket. Nå skal de selge det vannet vi drikker – dette må vi sette en stopper for.

Det er vårt politisk ansvar å være bevisst hva privatisering betyr i forhold til våre nødvendige infrastrukturer. Den som vil selge disse til høystbydende begår intet mindre enn forrederi slik jeg forstår det. Norges infrastrukturer tilhører folket. Det har allerede gått langt nok i dette landet. Hver gang våre politiske myndigheter privatiserer våre infrastrukturer, gir de fra seg en større og større bit av deres legitimitet som forvalter av landets infrastruktur. Til slutt blir de meningsløse i den forstand at de ivaretar ingen av våre kollektive interesser lengre. Kan det også være derfor at våre myndigheter vil at vi skal bli mer og mer gjennomsiktig mens de blir mer og mer hemmelighetsfulle? Vi er tjent med å huske hvorfor vi har en politisk styringsmyndighet. De er ikke der for å gjøre oss til slaver, men for å forvalte våre felles ressurser, infrastrukturer og tjenester. Det er fordi oppgaven er for stor for individet. Utenom det har vi faktisk ikke behov for styringsmyndigheter har vi vel?

Neste gang du hører om privatiseringsforslag, har du ingen grunn til å gå forbi uten å engasjere deg. Du vet hvordan du føler det hver gang du må parkere ved et Norsk sykehus som har leid ut sin grunn til Europark. De tar penger fra deg til langt over smertegrensen fordi du har ingen annen valg. Det er der de vil ha deg. Spørsmålet blir til slutt hvor mye du skal leve ditt liv som slave – eller melke ku for andres grådighet?

birdlovers-72

Slik jeg ser det er kvaliteten av den politiske ledelsen i et hvilket som helst land noe som kan måles med hvor vidt den egentlig ivaretar folkets infrastrukturer og ressurser slik at kapitalinteressene ikke er den styrende kraften men heller befolkningen. Sett fra mitt ståsted er det grunn til å stille spørsmål om vi har så høy kvalitet av ledelse i dagens norsk politikk. Spør du meg er det næringsinteressene som bestemmer langt mer enn folket. Kanskje det blir et politisk parti i fremtiden som synes det er på tide å gjøre noe med det!

Mike Cechanowicz

Om forfatteren: Mike Cechanowicz er Norsk statsborger, tidligere prisbelønnet reklamefotograf og kunstmaler. Han har viet sitt liv til forsking rundt bevissthetens essens siden 1987. Han er sertifisert NLP-instruktør siden 1994. Han har holdt en omfattende praksis med psykoterapi siden 1990 og undervist NLP, hypnose og systemtenkning. Han har skrevet en rekke bøker. Den første var ”Den Psykososial Arbeidsplassen” for LO-Industri, ”Livets Håndbook” 2007, ”Skjult Agenda” og ”Spillet” - 2008.

0 0 stemmer
Artikkelvurdering
Varsle om nye kommentarer
Varsle om
guest

10 Kommentarer
Nyeste
Eldste Mest populær
Inline Feedbacks
Vis alle kommentarer
R.Rahl
R.Rahl
Abonnent
14 år siden

Hadde vært bedre om du/dere var litt mer forsiktige med “delete”-knappen, da de fleste av artiklene her inne overlapper hverandre. Vi diskuterer jo tross alt utviklingen i verden i dag, med alle de forskjellige detaljer i denne, som jo også overlapper hverandre i høyeste grad.

Forstår godt sletting av poster når trolla dukker opp og begynner å avspore eller spamme, men i mitt tilfelle skrev jeg tydelig “til beamer”, da jeg fant den vinklingen inn på problemet med salg av vår infrastruktur høyst interessant. Man kan si jeg ble inspirert til å kommentere akkurat dette, og det er leit å se at et innlegg som man tok seg tid til å forfatte og formulere med håp om videre debatt evt. få noen til å tenke litt nytt, sveipes til siden i nettopp dette fora.

Jeg kan beklage at dette noe avsporende tema kom her, men dere burde få opp egne forum-sider hvor folk kan kommentere mere fritt i så fall. Hvis dere virkelig er ekte vare i deres opplysnings-arbeide her da..

“The scornful nostril and the high head gather not the odors that lie on the track of truth.” – George Eliot

R.Rahl
R.Rahl
Abonnent
14 år siden

Hvorfor ble innlegget mitt, hvor jeg ville diskutere videre det Beamer snakket om, mangelen på undersøkende journalistikk, fjernet????

Temaet er da så absolutt relevant til denne saken, og jeg kan ikke forstå at jeg brukte hverken støtende ord eller ubegrunnet argumentasjon.

Dette var skuffende..

R.Rahl
R.Rahl
Abonnent
14 år siden

Forresten utrolig fint det bildet av de fuglene Mike. Inspirerende.

Armin Bahrami
Forfatter
14 år siden

Det er feil Øyvind. Det ender opp med at vi forbrukerne må betale mer.
En parkeringsbot fra Oslo kommune koster 300. Den samme fra Euro park koster 700kr.

Du hadde vell vært for å privatisere fengselsystemer og du om jeg kjenner deg?

oyvindrepvik
oyvindrepvik
Abonnent
14 år siden

Det er på ingen måte ulovlig å ikke ha fast adresse. Jeg har selv vært UFB (uten fast bopel, som sosialkontoret kaller det), og det var ikke som om snuten kom og arresterte meg av den grunn…

Hva er problemet med EuroPark? Det er outsourcing på samme måte som man kan outsource IT-avdelingen.
Politikontoret slipper å ansette noen for å følge med parkeringsplassen og ilegge parkeringsbøter, og får leieinntekter fra EuroPark.
Tror du parkeringsplassene hadde vært gratis om det hadde vært offentlig håndtert?
Det er ikke gratis parkering hos Trondheim Politikammer heller. Det er ikke engang gratis parkering hos St. Olavs hospital. Og slik var det også før EuroPark begynte.

Er det tilfeldig at 95% av kommentarene mine forsvinner når jeg poster de?

Kjetil S
Skribent
14 år siden

Må si meg enig med deg Mike. Dette er en meget skummel utvikling.

Det som er mest bekymringsfullt er etter mitt syn den impotensen våre folkevalgte politikere viser i de virkelig prinsipielle spørsmål. De kan vise et enormt engasjement i saken om navnevalget til SatoilHydro, i lederlønninger, rundt kontantstøtten etc. Men når det kommer til å selge ut arvesølvet er det beskjedent, uengasjert, mumlende, unnvikende, ja rett og slett feigt. Hvor blir det av det brennende engasjementet, de sterke personlige meningene, den politiske ryggraden, de prinsippielle standpunktene? I prinsipielt viktige spørsmål er det eneste man hører og leser forhåndsprogrammerte intetsigende setninger formulert og utformet slik at intet standpunkt tas, ingen personlig mening formidles, ingen lovnader gis, forbehold tas, “fluktrutene” holdes åpne. Det viktige er å ha fullstendig ryggdekning for alle eventualiteter, ikke å være prinsipiell.

Og i samme åndedraget, hvor er journalistene? Hvor har det blitt av den undersøkende jounalisten med ryggrad av stål og bein i nesa som stiller den politiske unnfallenheten til veggs, som krever konkrete svar, som ikke godtar ulne, diffuse svadasvar? Har de gått av med pensjon? Har de blitt kneblet?

oyv
oyv
Abonnent
14 år siden

Toalett-eksempelet er jo lett banalt. Jeg hadde investert i et toalett og satt opp et konkurrerende sanitærtilbud så snart det hadde latt seg gjøre. Dermed hadde privatiseringen ført til økt konkurranse, og et totalt bedre tilbud for forbrukerene.

« Forrige artikkel

Nyhetsspeilet TV: Chemtrails-aktivister i 1. mai-toget

Neste artikkel »

Svineinfluensa skapt med baktanker?

10
0
Vi vil gjerne ha din mening. Fritt og anonymt.x
()
x