Naomi Klein: “Sjokkdoktrinen”. Del I

Den canadiske forfatteren Naomi Klein kom i 2007 ut med sin tredje bok, Sjokk­doktrinen: Katastrofe­kapitalismens fremmarsj. Boken gir en grundig og detaljert dokumentasjon av nyliberalismens historie: Hvordan nyliberal politikk ble tvangs­innført med vold i land etter land verden over. Det begynte med Chile og andre sør-amerikanske land på 1970-tallet, der CIA bidro med tortur og regimeendringer. Siden 1980-tallet har tvangs­­innføringen i Afrika og Asia skjedd ved hjelp av Pengefondet og Verdens­banken som har utnyttet gjelds­krisen til å kreve av landenes myndigheter at de først må godta struktur­tilpasnings­programmene før det er aktuelt å gi dem lån.

Globaliseringen av nyliberalismen er den største tragedien i menneske­hetens historie i form av lidelse og nød, fattigdom og død. Denne globale tragedien er i svært liten grad anerkjent og forstått, da det er vinnerne (nyliberalismens talsmenn) som skriver og tolker samtidshistorien. Nyliberalismen har siden 1980 vært den alvorligste konspira­­sjonen mot verdens­befolkningen og de demokratiske verdier. Som en parasitt som tar livet av vertsorganismen, har nyliberalismen resultert i den nåværende globale rese­sjonen (2007- ).

Hele anmeldelsen av Sjokkdoktrinen: Del I // Del II // Del III // Del IV // Om Israel // Del V.

Introduksjon

Seks år har gått siden Naomi Klein (HomePage) kom ut med sin sensasjonelle internasjonale bestselger, The Shock Doctrine (2007). Boken har blitt oversatt til over 30 språk, og i Norge kom den ut i 2008 på Forlaget Oktober, Sjokkdoktrinen: Katastrofe­kapitalismens fremmarsj. Siden 2005 har hennes navn vært å finne på rankinglister over verdens mest betydningsfulle intellektuelle.

I likhet med Naomi Kleins to foregående bøker – No Logo (2000) og Stengsler og åpninger: Rapporter fra frontlinjene i globaliseringsdebatten (2002) – er språket og formuleringsevnen i Sjokkdoktrinen usedvanlig godt. Klein har et nærmest unikt talent for å fortelle sammensatte historier og forklare komplekse teorier på en levende og forståelig måte. Den norske pocketutgaven av Sjokkdoktrinen er på totalt 576 sider, bestående av Introduksjon + 21 kapitler + Konklusjon (= 480 sider) + Noter (= 60 sider) + Takk og Register. Boken oppleves imidlertid som dobbelt eller tredobbelt så stor; for det første fordi innholdet er så mektig og konsentrert, for det andre fordi innholdet er følesesmessig og implikasjonsmessig tungt å fordøye.

I bokens Takk på syv sider, der Klein takker alle som har hjulpet henne med boken, forteller hun at boken er et resultat av et internasjonalt team av akademikere, faktagranskere, fakta­kontrollører, bibliotekarer, arkivarer, forleggere og endelig hennes egen akademiske familie. Denne kvalitets­sikringen merkes tydelig når man leser boken, som muligens allerede inngår som pensum­litteratur for mange universitetsstudenter. Klein har under arbeidet med boken reist verden over for å se egne øyne de steder hun omtaler. Noen negative bokanmeldere har benyttet dette faktum til å beskrive boken som ”journalistisk”. Det er en svært misvisende betegnelse.

Kapitlene 3-21 er konsentrerte sammendrag om:

• hvordan nyliberalismen ble innført i de forskjellige nasjoner verden over og hvilke nasjonale tragedier dette utløste,
• hvordan det Klein kaller for ”katastrofe­kapitalisme­komplekset” kynisk har utnyttet natur­katastrofer og andre nasjonale kriser til å la næringslivsinteressene få fri utfoldelse på bekostning av lokal­befolkningens interesser.

Den britiske filmprodusenten Michael Winterbottom kom i 2009 ut med dokumentarfilmen The Shock Doctrine (YouTube, 78 min.). I denne presenteres filmklipp fra den historien som Klein omtaler, iblandet noen utdrag fra  Kleins mange foredrag. Dokumentaren kan tjene som en kort introduksjon til boken, men kan på ingen måte erstatte den. 

Kap. 1

Om hvordan Ewen Camerons nevropsykiatriske eksperimenter i sjokkterapi resulterte i CIAs håndbok for tortur

Skotskfødte Donald Ewen Cameron (1901-1967) var på 1950- og 1960-tallet en av de høyest renommerte psykiatere i verden, med en rekke ansvarsfulle lederverv. Han var president for ikke mindre enn Canadian Psychiatric Association, American Psychiatric Association, World Psychiatric Associations, American Psychopathological Association og Society of Biological Psychiatry. Han pendlet mye mellom Canada og New York. Under hele 1950-tallet samarbeidet han med CIA i grufulle eksperimenter relatert til deprogrammering og reprogram­mering av menneskesinnet, og i årene 1957-61 var hans forskning finansielt støttet av CIA. Hans arbeid var en del av CIAs hemmelige program Project MKUltra. Han kan sies å være psykiatriens Dr. Mengele. 

Camerons livslange tro, som var utgangspunktet for mye av hans arbeid og torturaktige eksperimenter, var at menneskepsykens indre kjerne var et blant ark. For Cameron hadde denne troen tre primære implikasjoner som han testet ut:

• Den første implika­sjonen var at alt som skrives på dette arket, dvs. alle de erfaringer og den kulturelle programmering som man er gjenstand for fra fødselen og utover, ganske enkelt kan viskes ut gjennom forskjellige typer sjokkbehandling. Cameron lyktes til en viss grad i dette.

• Den andre implikasjonen var at etter en slik sjokkartet utvisking av personlige minner og erfaringer, kunne psykologer, psykiatere eller CIA-agenter legge inn nye programmer gjennom gjentatt suggesjon som ville styre individets psyke og atferd. Her var Camerons arbeid en gedigen fiasko.

• Den tredje implikasjonen var at personen psykologisk sett ikke tok skade av sjokk­behandlingen og av å få de personlige minner og erfaringer utvisket. Også her var Camerons arbeid en gedigen fiasko. Hans pasienter ble skadet for livet, psykisk og fysisk.

Det var ved psykiatrisk avdeling ved McGill-universitetet i Montreal (Canada) at Cameron utførte sine eksperimenter med sjokkbehandling, som inkluderte langvarig sanseberøvelse, hyppig gjentatt elektrosjokkbehandling (ECT) og meget sterke doser av hallusinogene og bedøvende midler (særlig LSD og PCP).

Selv om Camerons intensjoner og mål var å utvikle en ny form for nevropsykiatrisk terapi, så fungerte hans behandlingssenter ved McGill-universitetet i praksis som et torturlaboratorium. Hans mange eksperimenter resulterte i noe svært konkret, nemlig CIAs manual for bruk av tortur før og under avhør, Kubark Counterintelligence Interrogation (datert juli 1963). Manualen ble fullstendig deklassifisert og gjort tilgjengelig for offentlig­heten i 2004, og kan nå lastes gratis ned som pdf-fil. Klein skriver at Camerons arbeid og innsikter med sine ufrivillige pasienter utgjorde basisen for denne manualen.

Verken Cameron eller CIA drev tortur for torturens egen skyld. Deres tortur hadde et formål. For Cameron var formålet nevropsykiatrisk terapi, for CIA var formålet mer effektive avhør. Men at en utpreget sadistisk psykopatologi, eller i det minste en total mangel på menneskelig empati, var en essensiell komponent hos begge parter i deres tortur­metoder, kan det ikke herske noen tvil om.

Et av Camerons mange ofre var Gail Kastner (1942-2012), som i 2004 fikk kompensasjon på $100.000 for den behandlingen hun hadde blitt utsatt for. Naomi Klein oppsøkte og intervjuet henne for boken sin. 77 andre ofre fikk også kompensasjon, mens 253 fikk avslag på deres søknader. 

Kap. 2a

Om Milton Friedman som konkluderte at hans markedsøkonomiske utopier vil være så upopulære blant folk at de bør implemen­teres mens befolkningen er i sjokktilstand

Milton Friedman (1912-2006) ble professor ved samfunnsøkonomisk fakultet ved Chicago-universitetet i 1946, hvor han ble værende i 30 år frem til han pensjonerte seg i 1977. I 1976 mottok han Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel for sine bidrag på områder som forbruks­analyse, valutahistorie og -teori, samt for å demonstrere kompleksiteten i stabili­serings­politikk. 

Samtidig som Ewen Cameron utførte sine nevropsykiatriske sjokkterapi-eksperimenter ved McGill-universitetet i Canada, satt Milton Friedman sammen med sine studenter i Chicago-universitetet og diskuterte behovet for å gi befolkninger ”økonomisk sjokk”.

I Friedmans utopiske fantasier har stat og regjering i størst mulig grad avviklet seg selv som en faktor i nasjonaløkonomien og i den internasjonale/globale økonomien. I hans utopier har denne verdens arbeidstagere, dvs. folk flest, av en eller annen merkelig grunn valgt å være mest mulig passive i forhold til sine egne interesser. Det vil si at de organiserer seg ikke, de bare stiller seg til disposisjon på arbeidsmarkedet og håper på det beste. I hans utopier får arbeidstagerne heller ikke benytte seg av regjeringen til å fremme deres interesser, selv om regjeringen er demokratisk valgt til å representere dem. I Friedmans utopier får altså nærings­livet og arbeidsgiverne utfolde seg fritt og hemningsløst, både nasjonalt og inter­nasjonelt/globalt. Og det er innenfor denne konstruerte utopien at Friedman mener at markedsøkonomien, som i hans øyne er fullkommen i seg selv, vil fungere optimalt.

Friedmans utopiske fantasier er for det første fullstendig virkelighetsfjerne; for det andre har de intet med helhetlig, ansvarlig eller evolusjonær samfunnsøkonomi å gjøre; og for det tredje er fantasiene 100 % partiske til hva som tjener vinnerne innen næringslivet.

Friedmans nyliberale teorier begynte ikke som en konspirasjon, Friedman selv var antagelig ikke direkte involvert i noen konspirasjoner. Han var livet igjennom hellig overbevist om at hans markedsøkonomiske visjoner var til verdens beste, til tross for all den evidens på det motsatte som presenterte seg fra 1970-tallet og utover i form av menneskelige tragedier på nasjonalt nivå verden over. Det tok over 20 år før US-oligarkene fant hans forskrudde idéer, som opplagt ville tjene deres egne interesser, verdt å prøve ut i et utenlandsk ”laboratorium”, Chile. Det tok over over 30 år før to vestlige oligarkier, Storbritannia og USA, turde å imple­men­tere hans idéer som nasjonal politikk.

Konspirasjonen ligger i å presentere nylibera­lisme som noe annet enn økonomisk politikk som tjener eliten, og i å implementere nylibera­lisme på nasjonalt og globalt nivå gjennom list, tvang, vold og tortur. Klein skriver:

”Selv om Friedmans visjon alltid var innhyllet i matematikkens og vitenskapens språk, sammenfalt den med interessene til de store multinasjonale selskapene, som av natur hungrer etter enorme, nye og uregulerte markeder. I den første fase av den kapitalistiske ekspansjon ble den slags glupsk vekst skapt av kolonialismen – ved å oppdage ”nye” landområder og slå kloa i grunnen uten å betale, for deretter å utvinne rikdommer fra jorden uten å gi erstatning til den lokale befolkningen. Friedmans krig mot ”velferds­staten” og ”Big Government” bød på et løfte om en ny kilde til hurtig rikdom – bare at denne gangen ville det i stedet for erobring av nytt land være staten selv som skulle være det nye grenseområdet, og dens offentlige tjenester og eiendeler skulle auksjoneres bort for langt mindre enn de var verdt.”

Sjokkdoktrinen er ikke et angrep på kapitalismen, slik noen negative kritikere av boken har prøvd å fremstille den som, men et angrep på den nyliberale turbo-versjonen av kapitalisme. Boken er heller ikke et forsvar av kommunistisk planøkonomi. Hele diskusjonen om kapita­lisme kontra marxisme/kommunisme er forlengst avlegs og utdatert. Boken dreier seg om sosial­demokratisk blandingsøkonomi (Wiki: Mixed economy) kontra markedsøkonomi (Wiki: Market economy; Neoliberalism).

For Friedman var den farlige fienden som han hele tiden måtte bekjempe, ikke kommunistisk stats­sstyrt økonomi, men de forskjellige former for blandings­økonomi som nøt stadig større popularitet og suksess, særlig i Latin-Amerika fra 1950-tallet og utover.

Mens US-oligarkenes politisk-militære fiende var Sovjetunionen og kommunisme, var US-oligarkenes økonomiske fiende sosialdemokratisk blandingsøkonomi. Det siste kunne de imidlertid ikke innrømme i det offentlige rom, så deres retoriske strategi var å gi inntrykk av at sosialdemokratisk blandingsøkonomi i utlandet var ”nothing but” forkledt kommunisme, Communism Light. Og denne Communism Light burde stoppes fortest mulig, tas med roten, før de onde kommunistiske kreftene som sto bak valgte å kaste av forkledningen. 

Kap. 2b

Om hvordan US-oligarkene forberedet militærkuppet i Chile

Militærkuppet i Chile den 11. september 1973 var resultat av 17 år med forskjellige initiativer fra US-oligarkene for å sette en stopper for den populære og suksessrike blandingsøkonomien (i en av sine versjoner kalt developmentalisme) som hadde spredd seg til store deler av Latin-Amerika. Som Klein skriver: ”Developmentalismen var så overveldende vellykket at Latin-Amerikas sørlige kjegle ble et mektig symbol for fattige land over hele verden.” Nettopp fordi denne versjonen av blandingsøkonomi var så vellykket, ble den en stor trussel for US-baserte multinasjonale selskaper og for økonomisk US-imperialisme.

Hovedaktørene bak US-oligarkenes regimeskift verden over var som regel en allianse mellom Utenriks­departementet, CIA, USAID (som utad representerer bistandshjelp), ledelsen i US-baserte multinasjonale selskaper, og kupp­villige grupper i det gjeldende landet. På 1950-tallet var Utenriksdepartementet og CIA ledet av Dulles-brødrene, som sier noe om hvor intimt samarbeidet på toppen kunne være. John Foster Dulles (1888-1959) var utenriksminister 1953-59, mens hans yngre bror Allen Dulles (1893-1969) var CIA-sjef 1953-61.

I perioden 1957-1970 fikk hundrevis av chilenske studenter utdanning ved Chicago-universitetets samfunnsøkonomiske fakultet, med undervisning og utgifter betalt av ameri­kanske skatte­betalere og amerikanske stiftelser. De ble kalt for ”the Chicago Boys”. I 1965 ble programmet utvidet til å omfatte studenter fra hele Latin-Amerika, med særlig stor deltagelse fra Argentina, Brasil og Mexico. Det overordnete målet var at disse studentene når de ferdig utdannet vendte tilbake til sine hjemlande skulle bidra til å transformere den økonomiske politikken i nyliberal retning. Hva Chile angikk var dette prosjektet fullstendig mislykket, for der forble blandingsøkonomien like populær som før. Da Salvador Allende ble valgt til Chiles president i 1970 så det virkelig svart ut for US-oligarkenes ambisjoner. Allende hadde nemlig lovet en omfattende nasjonalisering av landets industrier, hvilket betydde at de US-baserte multi­nasjonale selskapene ville få en økonomisk kompensasjon for så å bli hevet ut. Allendes økonomiske politikk kunne lett spres til de øvrige latin-amerikanske landene. 

Forberedelsene av det US-regisserte kuppet fulgte to ulike spor: Det militære kuppet og utarbeidelsen av et 500-siders økonomisk program som skulle implementeres umiddelbart etter kuppet. Klein skriver:

”Da kuppet i Chile endelig kom, kunne det oppvise tre ulike former for sjokk, en oppskrift som umiddelbart skulle bli gjentatt i nabolandene, og som tre årtier senere skulle gjen­oppstå i Irak. Sjokket over selve kuppet ble umiddelbart etterfulgt av ytterligere to andre former for sjokk. Det ene var Milton Friedmans kapitalistiske ”sjokkbehandling”, en teknikk som hundrevis av latinamerikanske økonomer nå hadde fått undervisning i ved Universitetet i Chicago og dets forskjellige lisensinstitusjoner. Det andre var Ewen Camerons forskning i sjokk, medikamenter og sanseberøvelse, som nå var kodifisert som torturteknikker i Kubark-håndboken og utbredt gjennom de omfattende CIA-drevne under­visningsprogrammer for latinamerikansk politi og militære.

Disse tre formene for sjokk konvergerte på latinamerikanernes kropper og regionens stats­legeme, der det ble skapt en ustoppelig, gjensidig forsterkende orkan med ødeleggelse og gjenoppbygging, utslettelse og nyskapning. Sjokket som ble frembragt av kuppet beredet grunnen for økonomisk sjokkbehandling; torturkammerets sjokk terroriserte alle som tenkte på å stå i veien for de økonomiske sjokkene. Ut fra dette levende laboratoriet oppsto den første Chicagoskole-staten og den globale kontrarevolusjonens første seier.”

Kap. 3-5

Om tvangsinnføringen i Sør-Amerika 1973-79. Om Orlando Leteliers innsikt som ble tabu i Establishment-media

Kapitlene 3-5 tar for seg tvangsinnføringen, opprettholdelsen og de menneskelige konse­kvensene  av nyliberalisme i Chile, Brasil, Uruguay og Argentina på 1970-tallet. Disse nasjonale tragediene går vi ikke nærmere inn på her, men det er verdt å nevne hvordan sammen­hengen mellom nyliberalisme og systematisk tortur var og er et tabu i Establishment-media og i rapportene til menneskerettighetsorganisasjoner.

Orlando Letelier (1932-76) var en av de første som belyste dette tabuet, i en kronikk i The Nation den 28. august 1976, The Chicago Boys in Chile: Economic Freedom’s Awfull Toll. Letelier var chilensk økonom, politiker og diplomat under regjeringen til Salvador Allende. Under diktaturet til general Pinochet flyktet han til Washington D.C., hvor han aksepterte flere akademiske stillinger og ble en ledende skikkelse for den chilenske motstands­bevegelsen. Han ble drept av Pinochets DINA-agenter den 21. september 1976, som hadde plassert en bombe under bilen han kjørte i. Det er indikasjoner på at CIA og Henry Kissinger hadde forhånds­informasjon om det planlagte drapet. Naomi Klein skriver:

”Letelier avviste den fremherskende tanken om at juntaen hadde to adskilte prosjekter som var helt uavhengige av hverandre – det ene et modig eksperiment i økonomisk reform, det andre et ondt system med skremmende tortur og terror. Den tidligere ambassa­døren insisterte på at det bare var ett prosjekt, der terror var det sentrale virke­middelet i omformingen til et frimarked.” 

Klein gir i kapittel 5 en sviende kritikk av hvordan Amnesty International og andre menneske­rettighets­organisasjoner fragmen­tiserte innsikten om sammenhengen mellom systematisk tortur i Sør-Amerika og tvangs­innføring av nyliberalistisk politikk.

”Milton Friedman hadde fått Nobelprisen i økonomi i 1976 for sitt ”originale og vektige” arbeid om sammenhengen mellom inflasjon og arbeidsledighet. Friedman brukte sin Nobel-tale til å argumentere for at økonomi var en like stram og objektiv vitenskap som fysikk, kjemi og medisin, som baserte seg på en upartisk undersøkelse av de tilgjengelige fakta. Han fant det passende å ignorere at den sentrale hypotesen som han fikk prisen for, svært anskuelig ble falsifisert av brødkøene, tyfusutbruddene og de gjenspikrede fabrikkene i Chile, der det eneste regimet som var hensynsløst nok til å sette idéene hans ut i livet, var å finne.

Ett år etter skjedde noe annet som definerte rammene for debatten om den sørlige kjeglen: Amnesty International fikk Nobels fredspris, i stor grad for sitt modige og banebrytende arbeid for å avdekke brudd på menneskerettighetene i Chile og Argentina. Med de to Nobelprisene hadde verdens mest prestisjefylte jury avsagt sin dom: Sjokket fra torturkamrene skulle fordømmes på det sterkeste, mens de økonomiske sjokk­behandlingene skulle bifalles – og de to formene for sjokk var, slik Letelier med bitenende ironi hadde skrevet, ”helt uavhengige av hverandre”…

Amnestys stilling, som var typisk for menneskerettighetsbevegelsen i sin helhet på den tiden, var at siden brudd på menneskerettighetene var et universelt onde og i seg selv galt og ondt, var det ikke nødvendig å dokumentere hvorfor overgrep skjedde, men å dokumentere dem så nøyaktig og troverdig som mulig…

En annen viktig utelatelse var at Amnesty presenterte konflikten som begrenset til det lokale militære og de venstreorienterte ekstremistene. Ingen andre deltakere er nevnt – ikke USAs regjering eller CIA, ikke lokale jordeiere, ikke multinasjonale selskaper. Uten en undersøkelse av den mer altomfattende planen om å påtvinge Latin-Amerika ”ren” kapitalisme og de mektige interessene bak dette prosjektet, gir de sadistiske handlingene i rapporten overhodet ingen mening – de var bare tilfeldige, uberegnelige onde handlinger som drev rundt i den politiske eteren, og som måtte fordømmes av alle mennesker med samvittighet, men ellers var umulige å forstå…

Chicago Boys’ første eventyr på syttitallet burde ha vært en kraftig advarsel til menneskeheten: De står for farlige idéer. Ved at ideologien ikke ble gjort ansvarlig for forbrytelsene som ble begått i dens første laboratorium [Sør-Amerika], fikk denne subkulturen av ikke-angrende ideologer immunitet og var fri til å gjennomsøke verden etter neste erobring. I dag lever vi igjen i en tid med korporatistiske massakrer og med land som utsettes for enorm militær vold sammen med organiserte forsøk på å gjøre dem til modeller for det ”frie markeds” økonomi. Forsvinninger og tortur er tilbake i fullt monn. Og igjen behandles målet om å bygge frie markeder og behovet for en slik brutalitet som om de var helt uten forbindelse med hverandre.” 

***************************** 

Artikkelen over inngår i mitt temaprosjekt

Oligarkisk økonomi & politikk & historie. 

**********************