Epigenetikk: hvordan du og omgivelsene styrer genene

8.2K visninger
14 minutter lesetid
27

Sammenbruddet i 2001 av molekylærbiologiens sentrale dogme ble det store gjennom­bruddet for epigenetikk. Da hvert gen fungerer som sjablong eller mal for å lage alt fra ti eller 500 eller 38.000 ulike proteiner, men genet selv ikke påvirker hvilke av disse proteiner som skal lages fra kontekst til kontekst, ligger den aktive, styrende kraften altså ikke i genene selv. Det er signaler i omgivelsene som styrer hvilke proteiner som skal lages. Denne styringen involverer at et passende gen (sjablong) velges, fortrinnsvis det gen hvis informasjonsinnhold lettest kan endres til spesifik byggeinstruks for det ønskede protein. Med ”omgiv­elsene” menes cellen, vevet, organet og organismen SOM HELHET, samt psyken, viljen og troen til organismens eier! Mens psykens direkte innvirkning på kroppen tidligere har blitt fulgt og dokumen­tert ned på cellenivå, er det nye å følge denne innvirkningen helt ned til gen­ekspresjonsnivå. Implikasjonen herav er at Jeg’et kan ta kontroll over gen­ekspresjonen, i en ennå uutforsket grad, fremfor forestillingen om å være ”et offer for genene”. De overordnete implikasjoner av de epigenetiske innsikter blir sjeldent diskutert. I populærvitenskapen, mainstream media og hos folket råder fortsatt gensentrismen. I et evolusjonært perspektiv vil Jeg’et engasjere seg stadig mer i personlig livs­administrasjon, inkludert å styre sinn og kropp via positiv program­mering i dype bevissthets­tilstander.

 

Molekylærbiologiens sentrale dogme

Francis Crick hadde i 1970 en artikkel i Nature, Central Dogma of Molecular Biology. Ifølge Crick gikk det sentrale dogmet ut på at genene er organismens primære årsak, og at all informasjonsoverføring er énveisstyrt, fra DNA til organismen: 

            DNA → RNA → protein → celler, vev, organer → organismen

 

Crick erklærte at hvis bare én type levende celler bryter dette prinsippet, vil det skake hele det intellektuelle fundamentet for molekylærbiologien. 

 

Det sentrale dogmets sammenbrudd i februar 2001

Fra 1941 til 1990-tallet hadde genetikerne som hovedregel: ”Ett gen koder for ett protein”, selv om de siden 1977 erkjente unntak fra denne regelen (Wiki: One gene-one enzyme hypothesis). Da det var kjent at mennesket består av minst 100.000 ulike proteiner, tok man det for gitt at vi også består av minst 100.000 ulike gener. Human Genome Project var et internasjonalt genetisk kjempeprosjekt som hadde som mål å kartlegge det menneskelige genom (genom: artens totale DNA) ved å sekvensere de ca. 3,2 milliarder basepar som genomet utgjør (Wiki: Human Genome Project). Arbeidet begynte i 1990, og var i hovedsak fullført i 2003.

 

En grovversjon av det menneskelige genomet var ferdig i 2000, hvilket ble annonsert samtidig den 26. juni 2000 av USAs president Bill Clinton og av Storbritannias statsminister Tony Blair. Det var imidlertid først i februar 2001 at de to hovedgruppene som arbeidet med sekvens­eringen publiserte deres foreløpige arbeid på detaljnivå. De to prestisjefylte viten­skapelige tidsskriftene Science og Nature utga hvert sitt særnummer der de to hovedgruppene presen­terte sitt arbeid. Beskjeden om at vi ikke har flere enn 30.-40.000 gener kom som et sjokk på mange. Genetikeren Mae-Wan Ho hadde den 14. februar 2001 en interessant analyse av implikasjonene av disse funnene, The Human Genome Map, the Death of Genetic Determinism and Beyond.

 

En ny sjokkerende presse­melding kom den 20. oktober 2004. En finere telling viste at bare 19.599 gener hadde blitt identifisert, og at 2.188 DNA-sekvenser hadde blitt funnet som trolig var gener. Pr. 2012 er estimatet at mennesket har ca. 23.000 gener, hvilket utgjør ca. 1,5 % av det totale genomet (Wiki: Human genome). Mer ydmykende kunne det ikke bli. En rundmark på 1 millimeter som består av presis 959 celler (C. elegans) har 19.099 gener. Høna har 20.-23.000 gener. Mange plante­arter har over 30.000 gener, risplanten har 37.544 gener (Nature 11/8-2005). Hvordan skal dette tolkes?

 

Siden 2004 har det vært klart at vi består av minst 250.000 ulike proteiner. Altså må det gjennom­­snittlige genet ”kode” for 10-11 ulike proteiner. Ett av våre gener ”koder” for hele 576 ulike proteiner. Rekorden så langt er det imidlertid banan­fluen som holder, der et gen er påvist som kan gi opphav til over 38.000 ulike proteiner!  

Ett av bananfluens 15.016 gener brukes til å lage over 38.000 ulike proteiner!

 

Det skjeve forholdet mellom antall gener og antall proteiner i en art, og at det gjennom­snittlige gen i den menneskelige organisme koder for 10-11 ulike proteiner, tvang frem den erkjennelse at genene ikke inneholder den spesifisitet som de hadde blitt tillagt. Med andre ord: Hvilke krefter velger hvilket protein som skal lages? Hvilke proteiner som faktisk blir laget, avhenger av biologisk kontekst, av tid og sted. Men selve kontrollen herav ligger utenfor genene. Trond Skaftnesmo skrev i sin bok Genparadigmets fall: sammenbruddet av det sentrale dogmet (2005): 

”Da opptellingen av genene i vårt genom ble kjent, var det mange som innså at fokus nå måtte skifte over fra det strukturelle til det prosessuelle, fra genkodene til gen­reguleringen, dvs. hvordan organismen ”leser” og anvender sine gener.”

 

Kort om hvordan proteiner lages

Cellens (og dermed livets) molekylære grunnlag består av en trio i intimt samarbeid med hver­andre: DNA-molekyler, RNA-molekyler og protein­molekyler. De utgjør faktisk et treenig prinsipp og har trolig alltid gjort det. Spekulasjoner om en ”opprinnelig RNA-verden” løser ingenting. DNA-molekylene og genene er inaktive av natur; deres reproduksjon besørges av de to andre gruppene i den molekylære trioen. RNA-molekylene og proteinene opptrer aktivt og intelligent, mens DNA-molekylene er enklest å fore­stille seg som passive og mekaniske sjablonger/maler som brukes som et utgangspunkt for å lage alt fra ti eller 500 eller 38.000 ulike proteiner.

 

De to hovedfasene i byggingen av et protein (”proteinsyntese”) kalles tran­skripsjon og trans­lasjon. Transkripsjon foregår i cellekjernen, mens translasjon foregår på organeller som flyter rundt i cyto­plasmaet. 

 

Informasjonen i det enkelte gen brukes som mal for mange ulike proteiner. Denne informasjonen modifiseres en eller flere ganger under proteinsyntesen for å bygge ETT spesifikt protein.

 

Først utfører enzymproteinet RNA polymerase (RNAP) en transkripsjon i cellekjernen der en RNA-kopi lages av den aktuelle DNA-sekvensen. Kopien kalles mRNA. Under transkripsjonen foregår såkalt alternativ splei­sing, der de ikke-kodende sekvenser (introner) fjernes og de kodende sekvenser (eksoner) settes sammen. Spleisingen innebærer også forskjellige typer endringer av den opprinnelige DNA-informasjonen, slik at informasjonen fra å være mal for mange proteiner endres til å være instruks for bare ett eller noen få proteiner (Wiki: Alterna­tive splicing). Alternativ spleising ble først oppdaget i 1977; siden har man erkjent at dette er normen. 

Diagram som illustrerer alternativ spleising

 

Den ferdige mRNA fraktes så ut av cellekjernen til en organelle i cytoplasmaet (hvilken organelle avhenger av om cellen er prokaryot eller eukaryot), der translasjon foregår som resulterer i et fullt ferdig protein. Under trans­lasjonen forekommer såkalt RNA-redigering der RNA-molekylet endres slik at det fungerer som instruks for et helt bestemt protein (som ikke var spesifisert verken i den opprinnelige DNA-sekvensen eller i mRNA) (Wiki: RNA editing). RNA-redigering ble først oppdaget fra 1986 og utover.

 

Alternativ spleising og RNA-redigering er altså uttrykk for bestemte valg som har blitt gjort om hvilke proteiner som skal lages, og kontrollen av disse valgene ligger i omgivelsene, ikke i genene. Også flere andre modifiseringsmekanismer – av DNA-sekvensen, av mRNA, og av peptiden – er kjent. Ikke fortvil hvis du ikke forsto så mye av avsnittene ovenfor; de er ment som knagger for dem søm ønsker å gå videre. 

 

Blekkspruter med RNA-redigering for vanntemperatur

Garrett og Rosenthal fikk i februar 2012 utgitt en artikkel i tidsskriftet Science, RNA Editing Underlies Temperature Adaptation in K+ Channels from Polar Octopuses. Andreas Tjerns­haugen har gitt et sammendrag herav for Bioteknologinemndas tidsskrift Genialt, Blekk­spruter med genetisk triks (7. mai 2012). Fra dette sammendraget: 

”RNA-redigering finner sted i mange slags organismer, også pattedyr. Redigeringen kan hjelpe cellene med å endre proteinproduksjonen etter hvor i kroppen de befinner seg, eller hvilket stadium i livet organismen har kommet til. Men Garrett og Rosenthals forskning på blekkspruter er den første studien som viser at RNA-redigering brukes av organismer til å tilpasse seg variasjoner i ytre miljøforhold… [min kursivering]

 

Neste skritt var å sammenligne RNA fra åtte forskjellige blekksprutarter som lever under helt forskjellige klimaforhold. Noen av dem ble for øvrig fanget av det norske forskningsfartøyet Jan Mayen. Analysene viste at hos blekkspruter fra både Arktis og Antarktis var det aktuelle området av RNA redigert i høy grad, selv om en mindre andel av den uredigerte varianten også forekom i de samme prøvene. Det betyr at kaliumkanalene i de polare blekksprutenes nerveceller i hovedsak er av den kuldetolerante typen. Også hos de tropiske artene fant forskerne noe redigert RNA, men bare en liten andel. Det var ganske systematisk slik at jo lavere vanntemperaturen var på fangststedet, jo større var andelen redigert RNA…

 

Et spørsmål forskerne fortsatt ikke vet svaret på, er om hver enkelt blekksprut kan bruke RNA-redigering til å tilpasse seg endrede temperaturer, eller om omfanget av RNA-redigering snarere styres av nedarvede egenskaper eller bestemmes tidlig i individets utvikling. Garret og Rosenthal antyder at det kan hende kuldetilpasningen virker ved at selve den kjemiske prosessen som her forandrer (redigerer) RNA, er temperaturfølsom…” 

 

Ulike blekksprutarter har det samme DNA’et som koder for en varmklima-tilpasset organisme. Blekksprutarter i kalde strøk driver med RNA-redigering som resulterer i kaldklima-tilpasning, mens DNA’et forblir uendret!

 

Dyptsittende formodninger styrtes

Kartleggingen av menneskets og andre arters genomer resulterte i at flere dyptsittende formod­ninger styrtet i grus. Det gjaldt bl.a. formodninger om forholdet mellom genom­størrelsen og antall gener, og forholdet mellom genomstørrelsen og organismens komplek­sitet. De knuste formodninger ble opplevd som gåter og paradokser, som ble formulert som ”The C-value enigma” (Wiki: C-value enigma). I 1971 ble det pussige misforholdet mellom genomstørrelsen (som man antok reflek­terte antall gener) og organismens kompleksitet påpekt. Dette mis­forholdet ble mindre betydningsfullt da man oppdaget at genomstørrelsen ikke reflekterer antall gener, da f.eks. bare 1-2 % av menneskets genom består av gener. Men denne nye oppdagelsen understreket bare et annet pussig misforhold, nemlig det manglende samsvar mellom antall gener og organismens komplek­sitet.

 

En annen dyptsittende formodning har vært at genomisk likhet innebærer organismisk, arts­messig og evolusjonær likhet. Med andre ord: Man forventet at jo likere genomene til to arter er, dess mer skal de ligne hverandre og stå hverandre evolusjonsmessig nær. Sjimpansen har ca. 22.500 gener. Den siste omfattende undersøkelsen slår fast at mennesket og sjimpansen har 96 % identisk DNA, men hvis vi forholder oss til det DNA’et som er biologisk utslagsgivende er den genetiske likheten nærmere 99,94 % (Nature 1/9-2005)! Menneske og mus hadde et felles opphav for ca. 75 millioner år siden. Pr. mai 2005 ble musens genom anslått til ca. 25.500 gener. En sammenlignende undersøkelse av genomene til menneske og mus i 2002 kom fram til at ca. 99 % av musens gener har et samsvarende gen i det menneskelige genom (Nature 5/12-2002). Videre: Den genetiske forskjellen mellom to arter av rundmark, som bare eksperter kan skille fra hverandre, er fire ganger større enn den genetiske forskjellen mellom menneske og mus!  

Når det gjelder DNA med biologisk funksjon, er mennesket og sjimpansen 99,94 % genetisk like. Dét betyr at hovedforskjellen på de to artene ikke ligger i genomet, men i genekspresjonen.

 

En tredje dyptsittende formodning har vært at det vi på funksjonsnivået kaller ”et gen”, på det molekylær­biologiske nivået er identisk med en bestemt DNA-sekvens. Dette er imidlertid unntaket, ikke regelen. Det vi sikter med ”mendelske gener” og ”mendelske arveanlegg” er på det molekylær­biologiske nivået et samvirke av et stort antall DNA-sekvenser (”strukturelle gener”). Trond Skaftnesmo (2005, s. 50) skriver:

 

”Så lenge vi snakker om biokjemiske strukturer som DNA-molekylet og gitte base­sekvenser, kan vi uttrykke oss på en forholdsvis presis måte. Straks vi begynner å anvende betegnelsen ”gen” kommer vi inn i et begrepsmessig uklart farvann. Skal vi derfor unngå denne termen? Det lar seg vanskelig gjøre, til det er den nok for innarbeidet. Men vi kan bidra til en viss begrepsoppklaring ved at vi konsekvent bruker termen mendelske gener, eller mendelske arveanlegg, når vi omtaler arvegangen i forbindelse med blå øyne, haiketommel, fri øreflipp, rulle tunge, ”fars hake” og ”mors øyne” osv. Mendelske gener finner vi generelt ingen koder for i DNA, skjønt det selvsagt er mange proteiner som deltar i utformningen av hvert trekk. Bare øyenfarven involverer tusenvis av ulike gener (molekylærbiologisk definert), selv om den i et mendelsk skjema for arvegang betraktes som ett gen.

 

Dersom vi vil ha en ryddig debatt, som går på sak og ikke på ordbruk, må vi derfor reservere den uspesifiserte termen ”gen” til den enkleste og minst teoribefengte definisjonen, nemlig den molekylærbiologiske: En strukturelt spesifisert DNA-sekvens, som inngår i produksjonen av ett eller flere unike proteiner.”

 

Bruce H. Lipton om epigenetikk

Bruce H. Lipton, utdannet cellebiolog (CV), utga i 2005 boken The Biology of Belief: Unleashing the Power of Consciousness, Matter & Miracles. Bokens 14. utgave, som kom i november 2011, har referanser til og med 2010. Boken har blitt anmeldt av Hans Gaarder i artikkelen Bruce Lipton: Om bevissthetens kraft (NyS, oktober 2010). Lipton definerer epigenetikk slik: 

Epigenetikk (”kontroll over genene”) er vitenskapen om hvordan signaler fra omgiv­elsene utvelger, modifiserer og regulerer genaktivitet.

 

Det var i 1985, på den karibiske øyen Grenada der Lipton underviste medisinerstudenter i cellebiologi, at han hadde den store eureka-opplevelsen, nærmest en mystisk åpenbaring, som transformerte ham fra ”kjernesentrert” til ”membransentrert” cellebiolog. Biologisk konven­sjonell visdom betrakter cellekjernen som cellens ”hjerne”. Likevel: Flere celletyper kan leve i over to måneder, og fungere bra, etter at cellekjernen med DNA’et har blitt fjernet! La oss heller ikke glemme at det første organiske riket på Jorden, som også vil bli det siste riket som dør ut, er bakterieriket som er basert på den prokaryote kjerneløse celle.

 

Liptons eureka-opplevelse var at det er i cellemembranen vi finner cellens ”hjerne” eller admini­strative enhet. [På engelsk lyder dette bra: ”mem-brain”!]. Cellekjernen fungerer bare som cellens reproduksjonssenter, hvilket bakteriene greier seg fint foruten. Det er celle­membranens integrerte membranproteiner (IMP) Lipton betrakter som selve hjernen (Wiki: Integral membrane protein). IMP kan inndeles i to hovedgrupper:

  • receptor-proteinene, med hvilke cellen sanser signaler i omgivelsene.
  • effector-proteinene, med hvilke cellen responderer og agerer på de mottatte signaler. Eksempler på effector-proteiner er transportmolekyler, cytoskeletale proteiner og alle typer enzymer [Wiki: Effector (biology)].

 

Dersom receptor- eller effector-proteinene fjernes fra cellemembranen, går cellen øyeblikkelig inn i ”koma”. Hvordan IMP virker, har siden 1972 blitt et eget studium i cellebiologien, kalt signal­transduksjon (Wiki: Signal transduction). Lipton skriver: 

”Da jeg først hadde forstått hvordan IMP virker, måtte jeg konkludere at cellens aktivi­teter primært er formet av cellens interaksjon med omgivelsene, ikke av dens genetiske kode.”  [Liptons kursivering] 

”På det cellulære nivået er evolusjonshistorien i hovedsak historien om å maksimere antall basalenheter av ”intelligens”, nemlig membranens receptor- og effector-proteiner.”

 

Gitt sammen­bruddet til molekylærbiologiens sentrale dogme, har Lipton utviklet et nytt informasjons­flytdiagram som inkluderer de epigenetiske innsikter: 

Signaler
fra omgivelsene

↓↓   ↑

Regulerende
proteiner

↓↓   ↑

DNA

↓↓   ↑

RNA

↓↓   ↑

Protein

 

I diagrammet over er det signaler fra omgivelsene som er organismens primære årsak, ved at det er der vi finner den aktive bruken og kontrollen av det passive genomet. Informasjons­overføringen er toveis, men som pilene viser, så skjer informasjonsoverføringen primært fra omgivelsessignaler til proteinsyntese. Det synes å være store og strenge begrensninger for informasjonsoverføring den motsatte vei.

 

Lipton om hvordan psyken og troen styrer kroppen

I Liptons bok The Biology of Belief er kapittel 3 om cellemembranen det ene høydepunktet; det andre høydepunktet er kapittel 5: ”Biology and Belief”. I kapittel 5 prøver Lipton å løse to oppgaver. Den første oppgaven er å presentere evidens for psykens og troens direkte påvirkning av kroppen, og helst vise mekanismene for denne påvirkningen. Lipton refererer til artikler og bøker som dokumenterer: 

  • helbredelse gjennom hypnose, selv av medfødte hudproblemer.
  • spontan helbredelse av kreft
  • placebo- og nocebo-effekten

 

I min egen artikkel Fra biomedisin til værenkjedebaserte terapier, under seksjon 3: Psyko­somatikk / psyko­fysiologi, blir også en rekke forskere presentert som har bidratt med verdi­fulle psykosomatiske innsikter.

 

Den andre oppgaven er å finne frem til de beste metodene for å programmere (og/eller omprogrammere) underbevisstheten og det bevisste sinnet i retning mot optimal livsholdning og optimal generell positivitet til seg selv og livet, uten å fortrenge eller ignorere livets negative og mørke sider. Slik programmering, i form av visualisering og affirmasjoner, blir mest effektiv på hjernebølgemønstrene alfa- og theta-nivå. En grundig ”husvask” av ens psyke, som inkluderer dyp aksept og tilgivelse for den man har vært og er, er også å anbefale. Her vil jeg personlig anbefale Silva-metoden, mens Lipton er meget positiv til systemet til Rob Williams, Psych-K. På Liptons web-side Resource Links, under overskriften Energy Psycho­logy Modalities, har han for øvrig listet opp en rekke relevante metoder og teknikker.

 

Her kommer et par sitater fra kapittel 5:

”Vi kan aktivt velge hvordan vi skal respondere på de fleste signaler fra omgivelsene, og hvorvidt vi overhodet ønsker å respondere. Det bevisste sinnets evne til å trumfe over det underbevisste sinnets programmerte atferdsmønster er fundamentet for den frie vilje…”

 

”Jeg tror grunnen til at sinnets innflytelse [over kroppen] i medisinen har blitt avvist uten videre ikke bare skyldes dogmatisk tenkning, men også er økonomisk motivert. Dersom kraften i ditt sinn kan helbrede din syke kropp, hvorfor skulle du da gå til en doktor? Og enda viktigere: Hvorfor skulle du da behøve å kjøpe medisiner?”

 

”Det faktum at de fleste leger ikke er trent i å vurdere virkningen av placebo-effekter er ironisk, da noen historikere har argumentert godt for at medisinens historie i hovedsak er placebo-effektens historie…”

 

”Selv om spørsmålet om hvordan placebo virker i hovedsak har blitt ignorert av skole­medisinen, har enkelte mainstream medisinske forskere nylig vendt sin oppmerksomhet mot dette emnet (Erdmann 2008; Price et al. 2008; Niemi 2009). Resultatene fra disse studiene antyder at det ikke bare er skrullete behandlingsformer fra 1800-tallet som kan fremme placebo-effekten, men også den moderne medisinens sofistikerte teknologi, inkludert den mest ”konkrete” av de medisinske verktøyene, kirurgien.”

 

”I behandlingen av depresjon, har placebo-effekten stjernestatus. Faktisk i den grad at psykiater Walter Brown ved Brown University School of Medicine har foreslått at placebo-piller bør være den første behandlingsmetoden for pasienter med mild eller moderat depresjon (Brown 1998).”

 

”I en artikkel fra 2002 i the American Psychological Association’s Prevention & Treatment, ”The Emperor’s New Drugs”, fant professor Irving Kirsch ved University of Connecticut at 80 % av virkningen av antidepressiva, som ble målt ved kliniske forsøk, kunne tilskrives placebo-effekten (Kirsch et al. 2002).”

 

Temaet i kapittel 5 blir også godt belyst i et intervju Lipton ga i 2008 til magasinet Super­Consciousness, Genetics, Epigenetics, and Destiny. Interview with Dr. Bruce Lipton

 

Aldri for tidlig, og aldri for sent, å begynne!

Lipton presenterer i kapittel 7 (“Conscious Parenting: Parents as Genetic Engineers”) forsk­ning som viser hvor stor betydning det har for barnets utvikling hvilken indre tilstand foreldrene er i, og deres forhold til barnet, allerede under svangerskapet og spebarnsperioden. Optimal omsorg tidligst mulig, inkludert svangerskapet, bidrar til at barnas genetiske potensial (som vi knapt kan ane) realiseres mest mulig. Suboptimal omsorg begrenser det genetiske potensialet for hvert år som går, inntil en reprogrammering evt. senere gjøres av individet selv. På en måte er vi personlig ansvarlig for alt i vårt liv, men med en viktig modifikasjon: 

”Du er personlig ansvarlig for alt i ditt liv, når du først har erkjent at du er personlig ansvarlig for alt i ditt liv”.

 

Omsorgsfulle og harmoniske foreldre, allerede under svangerskapet, gir de beste forutsetninger for at barnets genetiske potensial realiseres.

 

Kilder og ressurser:

The Living Matrix: The Science of Healing. Dokfilm av Becker og Massey, 2009. 84 min. Filmens HomePage.

Lipton, Bruce H: HomePage

Lipton, Bruce H: The Biology of Belief: Unleashing the Power of Consciousness, Matter & Miracles (14. utg. 2011). 

Lipton, Bruce H: Spontaneous Evolution: Our Positive Future and a Way to Get There from Here (1. utg. 2009; 3. utg. 2010). 

SuperConsciousness (Sep. 2008). Genetics, Epigenetics, and Destiny. Interview with Dr. Bruce Lipton

Mae-Wan Ho (Feb. 14, 2001): The Human Genome Map, the Death of Genetic Determinism and Beyond [artikkel].

Mae-Wan Ho (2009): Development and Evolution Revisited [artikkel (koster 50 kr.)]. 

Myhre, Rolf Kenneth (2012): Fra biomedisin til værenkjedebaserte terapier [artikkel]. 

Skaftnesmo, Trond (2005): Genparadigmets fall: Sammenbruddet av det sentrale dogmet [bok]. 

Tjernshaugen, Andreas: Blekkspruter med genetisk triks. Genialt, 7. mai 2012.  

Rolf Kenneths helseside

  

*****************************************************

Bilde av far med barn: Alf Raknes med Jr. 

*****************************************************

 

 

 

Rolf Kenneth Myhre

Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

0 0 stemmer
Artikkelvurdering
Varsle om nye kommentarer
Varsle om
guest

27 Kommentarer
Nyeste
Eldste Mest populær
Inline Feedbacks
Vis alle kommentarer
sjarl
sjarl
Abonnent
10 år siden

Terje Toftenes kom ut med en DVD i 2012 med tittelen “Levende Helse – På sporet av nøkkelen”

Dokumentaren tar opp tema som kvantefysikk, energimedisin, biologi, ernæring osv. dr Bruce Lipton deltar, der han tar opp emner innen epigenetikken.

Enda en gang har Toftenes laget en meget bra dokumentar.

http://newparadigmfilms.squarespace.com/news/2012/6/15/se-levende-helse-na.html

Naina Holsve
Naina Holsve
Abonnent
11 år siden

Fant denne videoen som kan gi en enklere forklaring for oss som synes det er litt vanskelig å forstå epigenetikk:

Seitasis
Seitasis
Abonnent
Svar til  Naina Holsve
11 år siden

Meget god/super video Naida!.
Kanskje ikke så lett å se sammenhengen i kommentarene.
Oppsumering :
1. Celler kan eksistere uten DNA, røde har ingen.
2. Dyr og mennesker kan overfører informasjon, noe med EPI- ?
3. Bakterier ville overtatt verden hvis det ikke hadde vært for en ukjent
regulator, EPI- ?
4. Lakselusen gir beskjed om at det er altfor mye laks og formerer seg uhemmet? EPI- ?
Hvis du vil forske på dette Naina, må du si ifra, så ringer jeg deg i fremtiden.

Monica Waade
Forfatter
Svar til  Seitasis
11 år siden

Tusen takk Naina for link til interessant video. Når jeg så der de viste brudd i DNA slo det med at det er som jeg forklarte i denne kommentaren… http://www.nyhetsspeilet.no/2012/05/epigenetikk-hvordan-du-og-omgivelsene-styrer-genene/comment-page-1/#comment-85959
… om hvordan jeg kan føle blokkering i energiflyten til mennesker og dyr.

Der de viser hvordan russiske forskere reparerte slike brudd med radio og lysfrekvenser viser oss hvordan healing virker, der f.eks. jeg kun ved hjelp av kjærlighet får kraft fra kilden som gir mottakeren ekstra energi til å helbrede seg selv.

Der de viser kroppen med antenne på hodet, ser da for meg livstråden jeg fortalte om. :-)

Videoen viser også det om å koble seg til energifeltet, det nevnte jeg også i kommentar på forrige side, når man er justert inn der hvor man kan sende og motta budskap både til de som lever og de som er døde. Ikke så rart kanskje at det advares i Bibelen mot å ha kontakt med de døde, noen ønsker at man ikke skal få forståelse for og finne sannheten sånn at de mister kontrollen over menneskeheten som sine slaver.

I denne artikkelen forteller jeg om å ha kontakt med en som er død.
http://www.nyhetsspeilet.no/2011/12/doden-er-bare-en-synsrand/

Og i denne artikkelen forteller jeg om å koble seg på filmen (feltet) hvor alt som skjer befinner seg.
http://www.nyhetsspeilet.no/2010/11/microchip-er-dyrets-merke/

Seitasis du er absolutt inne på noe, jeg har tenkt det samme, hvordan menneskene skaper ubalanse i alt som er og deretter skal leke guder i sine tafatte forsøk på å reparere skadene med vaksiner og dritt som bare ødelegger balansen enda mer. Det er folk og dyr som er ofre for dette jeg hjelper ved å gi dem healing og videoen Naina fant viser jo så tydelig hvorfor healingen virker på disse skadeskutte individene.

Og nei RK dette er ikke avsporing, dette er med på å finne forståelse for det som artikkelen din handler om, et tema som er veldig spennende. :-)

smurfen
Redaksjonen
11 år siden

Takk for nok en fin artikkel Roffe :)

Hva mener du er årsaken til at man ikke finner mendelske gener i DNA og hvordan kan man forene reinkarnasjons teorien med Liptons teorier og i så tilfelle hvor mye innvirkning har bevistheten fra et tildligere liv på utformingen av det nye ?

Seitasis
Seitasis
Abonnent
Svar til  Rolf Kenneth Myhre
11 år siden

“Jo høyere utviklet sjelen/essensen er ved fødselen, dess tidligere begynner sjelen/essensen å forme omgivelsene aktivt, fremfor at sjelen/essensen blir passivt formet av omgivelsene.”
skulle vært:
“Jo mindre undertrykt og invalidert sjelen/essensen er av omgivelsen ved fødselen og de første 15 leveår, dess tidligere begynner sjelen/essensen å forme omgivelsene aktivt.

Cosmomind
Cosmomind
Abonnent
11 år siden

Her har vi en kar som har tatt interaksjon med omgivelsene til et høyere nivå!
Det er nesten så en kan begynne å tro på “shapeshifters”! :D
http://www.forbiddenknowledgetv.com/videos/animals/shapeshifting-octopus—amazing.html

Naina Holsve
Naina Holsve
Abonnent
11 år siden

Den russiske forskeren Dr. Pjotr Garajajev og hans kollegaer oppdaget etter å bygge videre på biofysikeren Fritz-Albert Popp’s studier, at DNA molekylet i seg selv både mottar og sender elektromagnetisk stråling, og “tolker” dem.

Kun ca. 10% av DNA molekylet brukes til å bygge proteiner. De resterende 90% som har blitt betegnet som “søppel-DNA”, viser seg å følge samme type regelsett som vi finner i språk og gramatikk. Gjennom forsøk, har man så bevist at DNA’ets vibrasjonsfrekvens blir påvirket av språk bl.a. via radiobølger. De har videre vist at DNA’et både “tolker” og “kommuniserer”.

Sett i sammenheng med epigenetikken beskrevet over, hvor Bruce Lipton mener at cellekjernen (som inneholder DNA molekylet) IKKE nødvendigvis er den administrative enheten, men at denne er å finne i cellemembranens integrerte membranproteiner, da basert på funnet om at bakterier kan leve uten en cellekjerne, må vi ikke da se på den muligheten at det finnes to sett “hjerner” eller “administrative” enheter, hvorav den ene er å finne i DNA’et i cellekjernen, og den andre i cellemembranens proteiner?

Uansett viser begge resultater at mennesket (på lik linje med dyrene) har et genetisk sinn som er 100% programmerbart. Det er dermed ikke til å komme utenom at vi finner “underbevisstheten” vår på cellenivå, det er ikke i seg selv en hjernefunksjon som den almenne legevitenskapen vil ha det til. L. Ron Hubbard konkluderte i sin bok Dianetikk i 1950 med det samme, altså før det ble påvist gjennom studier som ovenfor, at mennesket har et sinn på cellenivå. Gjennom sin egen forskning kom han også frem til at menneskets (biologiske?) hovedformål er overlevelse.

Sett opp mot hverandre, at mennesket har et genetisk programmerbart sinn på cellenivå, samtidig som hovedformålet er overlevelse, bør vi her ha påvist årsaken og løsningen på ethvert mentale problem som kan oppstå hos et menneske.

For det første, det genetiske sinnet registrerer, tolker og lagrer ethvert sanseinntrykk til enhver tid. Sanseinntrykk som oppleves samtidig puttes i en samlet streng, eller sammen i en “skuff”. Når du for eksempel spiser en appelsin, vil det genetiske sinnet lagre “appelsin” som en kombinasjon av lukt, lyd, smak, synsinntrykk, lyd, følelse gjennom svelg osv. Dette er en pågående prosess som skjer hele tiden i alt vi opplever. Hvis du f.eks. er uheldig å spise en appelsin med mugg på, vil også smaken av mugg komme som et tillegg til den allerede eksisterende hukommelsesstreng av “appelsin”. Var opplevelsen ubehagelig nok, vil du hver gang du tilbys en appelsin, huske smaken av mugg, og sjekke en ekstra gang om appelsinen er fersk før du spiser den.

Eksempelet ovenfor er relativt harmløst, men når kroppen registrerer smerte (som er en impulsfunksjon for kroppens forsvar og overlevelse), vil du få en reaktiv impuls ved restimulering.

Om du legger hånden på en glovarm komfyrplate, vil kroppen automatisk trekke vekk hånden før du med hjernen rekker å registrere smerten. I dette smertetidspunktet hvor det genetiske sinnet lagrer smerten, lagrer den følelsen av smerten sammen med alle andre sanseinntrykk som kommer gjennom syn, hørsel, lukt, følelse, bevegelse osv. Alle disse sanseinntrykk vil på et senere tidspunkt være restimulerende for tolkning av smerte.

La oss si at du noen år senere står foran en annen glovarm komfyrplate i en butikk. Selgeren forteller deg at den er produsert med en ny teknologi som gjør at kokeplaten umiddelbart blir kald med én gang den registrerer at noe annet enn en magnetisk kjelebunn bli satt på platen. Med andre ord, forteller han deg at du trygt kan legge hånden ned på den glovarme kokeplaten uten å brenne deg. Selgeren vil at du skal teste det ved å legge ned hånden på platen etter han selv har demonstrert det og vist deg at han ikke har brent seg. Du vil gjerne forsøke, og du vet at du ikke vil brenne deg, men hånden din vil ikke lystre kommandoen fra hjernen din. Kroppen din trekker automatisk hånden vekk hver gang du prøver, og du føler deg dum.

Kroppen din har blitt programmert i det genetiske underbevisste sinnet, til å registrere den varme kokeplaten som smertefull og skadelig, og vil overtrumfe dine analytiske vurderinger for å beskytte deg mot skade.

Et annet aspekt som Hubbard beskriver i Dianetikk, og som han påviste gjennom “auditering” (en form for regresjonsanalyse), var at man kunne hente frem “minner” fra før fødselen og fra opplevelser hvor man har vært bevisstløs. Dette er minner som ikke finnes i hjernens hukommelse, men som er lagret i kroppen. Han påviste med andre ord, at kroppen på cellenivå, registrerer og lagrer alle sanseinntrykk også når man er bevisstløs. I motsetning til annen informasjon som lagres når man er bevisst, vil denne informasjonen være totalt ufiltrert, altså ha blitt programmert rett inn i underbevisstheten uten noen form for bevisst analysering eller tolkning av sanseinntrykkene. Og alle disse sanseinntrykkene registreres, tolkes og lagres som “fare” mot kroppens overlevelse gjennom smerteimpulsene.

Annen programmering som kan komme totalt ufiltrert inn i underbevisstheten, er programmering gjennom hypnose. Dette ser man eksempler på i underholdningsprogrammer hvor hypnotisører får sine “ofre” til å følge deres skjulte “ordre” per automatikk uten at de selv forstår hvordan eller hvorfor. I tillegg får man delvist ufiltrert informasjon til det underbevisste når man er påvirket av narkotika, alkohol og visse legemidler.

Videre har jeg gjennom å lese om psykiske problemer hos krigsveteraner, kommet frem til en teori om at kroppen under sterk frykt og direkte trussel mot overlevelse, fungerer per automatikk for å forsvare seg selv, og også her lagrer sanseinntrykkene i samme “skuff” som “fare” helt eller delvist ufiltrert. Analytisk sett vet også en krigsveteran at f.eks. en ambulansehelikopter er totalt harmløs, men allikevel kan han dersom hans opplevelser, enten ved bevisstløs tilstand og skade eller dyp frykt for å bli drept, har involvert lyden av et helikopter, føle dyp ubehag og attpåtil gå rett i forsvarsposisjon ved lyden av ambulansehelikopteret.

Ovenstående er kun eksempler som kan forklare noen “psykiske lidelser”, men jeg mener bestemt at alle disse “lidelser” kan forklares med ovenstående forskning og teorier, og faktisk er et resultat av at kroppen fungerer perfekt i sitt formål for overlevelse. I tillegg kan man med basis i denne kunnskapen, vise hvordan vi mennesker gjennom trening, gjentagelser, smertepåvirkning, tro og erfaring, programmeres hver eneste dag, og hvordan vi programmerer oss selv og hverandre til bestemte tanke- og handlingsmønstre.

Epigenetikken, kvantefysikken, DNA forskningen og Dianetikken samlet sett, presenterer en kunnskap som er en reell trussel mot bl.a. legemiddelindustrien og psykiatrien. Med andre ord, står det som en direkte trussel mot mektige interesser i samfunnet, og det vil være en nærmest umulig oppgave å få det akseptert og presentert som allment kjent vitenskap.

Med utgangspunkt i epigenetikken, kunne jeg godt tenke meg å finne noen å diskutere dette videre med, da jeg har en teori som viser de forskjellige måter vi blir programmert på, hvorfor vi må være 100% programmerbare for å overleve, hvorfor “selvprogrammering” er det viktigste verktøy vi har, og hvordan programmering fra eksterne kilder ikke bare kan skape “psykiske lidelser”, men også kan misbrukes til å undertrykke hele befolkningsgrupper.

useless2
useless2
Abonnent
Svar til  Naina Holsve
11 år siden

Ron Hubbard hadde utvilsom svært høye tanker om seg selv og hans dianetikk er meget omstridt og en type pseudovitenskap som er lite anerkjent i det vitenskaplige miljø. Hans scientologi er da også mest kjent for helt andre ting det du skriver om her. Å bevisst utnytte andre mennesker psykisk og økonomisk er en stygg sak.

http://no.wikipedia.org/wiki/Scientologi

Naina Holsve
Naina Holsve
Abonnent
Svar til  useless2
11 år siden

Jeg tar ikke stilling til scientologi, og det finnes faktisk flere utbrytere fra scientologikirken som fortsatt tilbyr auditering (regresjonsterapi) innenfor dianetikk som vitenskap. Dianetikk viser bl.a. resultatet av Hubbards vitenskaplige forskning om mennesket på det biologiske plan, scientologi er hans utvikling av en religion på bakgrunn av et åndelig aspekt. Han valgte å blande vitenskapen om dianetikk sammen med scientologi, men dianetikk og scientologi er egentlig to forskjellige ting. Uansett hvilken holdning man har til scientologikirken, kan man ikke benekte at mye av hans forskning om menneskesinnet på det biologiske plan, nå er bevist gjennom de senere års genforskning. Det er med andre ord, flere enn Hubbard som tar utgangspunkt i det samme innenfor denne forskningen, og da blir det feil å si at hele hans forskning er verdiløs på grunn av andre sider ved hans liv og virke. For meg er scientologikirken uinteressant i denne sammenhengen, og jeg tar ikke utgangspunkt i hans dianetikk i mine tolkninger av vitenskapen utover den grunnleggende tese om et biologisk menneskesinn på cellenivå, samt hans oppdagelser rundt programmering under smerte og bevisstløshet.

sjarl
sjarl
Abonnent
Svar til  Naina Holsve
11 år siden

Naina Holsve
Interessant innlegg som samsvarer med mitt ståsted der jeg anser forskningen til Fritz Albert Popp og Pjotr Garajajev som sentral.

Dr. Popp som både er lege og bio-kjemiker fant ut i 1975, i sitt laboratorium i Kaiserlauten noe han kalte Biophoton-emission. Og nøkkelen var en kode til liv. En kommunikasjons form som virket mellom alle former for liv. Og den koden var LYS. Dr. Popp hadde funnet ut at DNA molekylet, ikke bare absorberte lys, men at det også ga fra seg et lys, et koherent lys.

Koherens betyr muligheten for at bølger overlapper hverandre slik at det resulterer i en strukturert tilstand hvor bølger kan forme et koherent og kommuniserende område. Tenk på laser stråler som er lys i koherent form.
Moderne lys-forskning begynner å finne beviser for kinesernes meridianer. Doktor Bjørn John Øverbye ved Institutt for Energiforskning har skrevet følgende:

“Første trinn for utforskning av farger er vanlig farget lys. På 60- tallet begynte russiske forskere, anført av professor Injushin å erstatte farget lys med ensfarget rødt laserlys. Laser står for Light Amplification by Stimulated Emission of Radiation, eller på godt norsk “ forsterket lys dannet gjennom stimulert stråling”. Lyset dannes ved at en gass bombarderes med intensiv stråling.
Lyset som dannes, frigjøres i korte, intensive støt som skaper et slags lys der ”alle lys-partikler” (fotoner) unslipper gassen i kraftige glimt. Dette i motsetning til vanlig lys, der fotonene mer eller mindre ramler ut av lyskilden lik en flokk mennesker på flukt, noen fort ut, andre sent. En laser-lyskilde derimot sparker ut alle fotonene på likt, flere millioner ganger pr. sekund.
Forskere kaller slikt lys ”monokromatisk” (ensfarget) og ”koherent” (samlet) og ”i fase) ( i samlet tropp). Slikt lys har særskilte egenskaper som er mange ganger sterkere enn sollys og lampelys. Selv i små mengder virker det brennende og kan brukes som en lyskniv. Ved meget svake styrker er det kaldt men det helbreder sykdommer. Årsaken, mener Injushin, er at lyset tilfører syke celler en type energi som virker som et ”lysvitamin”.
Det røde laserlyset er bevist kunne helbrede kreft, hele sår, nydanne manglende vev, og andre ord er: ansiktsløftning og antirynkebehandling, drepe bakterier, dempe smerter og helbrede muskel-og nerveskader.”

Her en interssant samling artikler med dr Pjotr Garajajev`s og Vladimir Poponin`s forskning:
http://www.rexresearch.com/gajarev/gajarev.htm

Intervju med dr Fritz Albert Popp:
http://www.youtube.com/watch?v=2STCpAJtSRw

Om dr Fritz Albert Popp`s forskning:
Del 1: http://www.youtube.com/watch?v=Fyndwxx-rYQ&feature=relmfu
Del 2: http://www.youtube.com/watch?v=mERDgdeg8tM&feature=relmfu
Del 3:http://www.youtube.com/watch?v=17Oo8BhjZlM

Intervju med dr Konstantin Korotkov:

Naina Holsve
Naina Holsve
Abonnent
Svar til  sjarl
11 år siden

Tusen takk, sjarl. Interessant å høre dem snakke om sin forskning. Jeg var i kontakt med Garajajev for en tid tilbake, da jeg finner resultatene de har kommet frem til som banebrytende. Utfordringen min, er at de fokuserer lite på det psykologiske aspekt utover psykosomatikk og fysisk helse, samt at forskningen deres har fått mest oppmerksomhet i forbindelse med spiritualitet og kvantefysikk Jeg ser selv hvor viktig spiritualitet i en eller annen form er for livsglede, fremgang og bedre helse, og at spiritualitet i de fleste tilfeller kan hjelpe mennesker med psykososiale problemer. Likevel ønsker jeg å ta forskningen videre inn i psykologien, da jeg mener den også gir svar på årsaken til “psykiske lidelser”. Det er vanskelig å finne riktig person å samarbeide med innen de forskjellige miljøer for å påvise og utvikle teorien om genetisk programmering av menneskesinnet. Det jeg håper på, er at noen vet om en som kan vise seg å være den rette person for dette.

Seitasis
Seitasis
Abonnent
Svar til  Naina Holsve
11 år siden

Genetisk programmering av rottesinnet, der de viser at rotteungene arver frykt etter en generasjon. Reve-farmene der genene forandres etter et par generasjoner, får en krøll på halen (vet ikke hvorfor men kan kommer av buret). Hvis du prøver å forstå programmereren, spiriten, og forbedre den,gi den noen ahaa opplevelser er jo interessen der med med engang :))

sjarl
sjarl
Abonnent
Svar til  Naina Holsve
11 år siden

Jeg kan nok ikke hjelpe deg med kontakter ang din forskning. Derimot ønsker jeg å vise til linken med dr. Peter Gariaev som oppdaget “DNA Phantom Effect”
http://www.bibliotecapleyades.net/ciencia/ciencia_genetica04.htm

Dette er favorittemnet til David Wilcock der han sier:
“Multiple scientific experiments have demonstrated that one species can be genetically transformed into another species — strictly by energetic influences. This includes the work of Ciba-Geigy, Pier Luigi Ighina, Dr. Dzang Kangeng and Dr. Peter Gariaev.
This completely defeats the Darwinian model of evolution. Random mutations are corrected by evolutionary influences — they are not the cause of them.

http://wakeup-world.com/2011/08/26/what-governments-dont-want-you-to-know-the-source-field-investigations/

Naina Holsve
Naina Holsve
Abonnent
Svar til  Naina Holsve
11 år siden

Tusen takk, dere :-)

Ja, det må være noe i at erfaringer nedarves via DNA på samme måte som de fysiske arveegenskaper, da man jo skaper et nytt menneske av en celle som allerede er programmert. Så det psykiske aspekt hos et menneske må være en kombinasjon av arv og miljø. Og sannsynligvis et eller annet åndelig aspekt som kan få et menneske til å utvikle seg i en annen retning enn arv og miljø skulle tilsi…..

Dette er et utrolig spennende tema, og jeg er veldig glad for å ha lest alt dere skriver og presenterer her.

DocTore
DocTore
Abonnent
11 år siden

At molekyærbiologien gjennomgikk noe epigenetisk paradigmeskifte i starten av dette århundret, er sterkt misvisende. Forventningene til genomprosjektet, var ikke at det ville gi oss forståelsen av hva som definerer vår art.
Vi som tok vår naturvitenskapelige grunnutdannelse på 80-tallet, kjente godt til samspillet mellom gener, og gener og miljø. Operoner og andre genetiske omkoplere, introner og eksoner, at DNA ikke bare var en oppsamling av gener, og alt det der, står det om i tidlige utgaver av “The Cell” o.a lærebøker. At menneskets genom, er lite i forhold til liljer, f.eks. – er gammel kunnskap. At antidepressiva ikke virker mot depresjon, er noe kun enkelte leger tror. (De best indoktrinerte, og/eller med psykopatiske trekk).
Det var ikke mange positivister på slutten av 1900-tallet, heller. De må ha vært på filosofisk- eller psykologisk institutt, ikke på biokjemisk eller biologisk…
Har dere kastet alle bøker som er fra før 2001 ?
Jeg tar meg kun litt nær av at du omtaler alt du skriver, som om det er banebrytende nyheter, men jeg er ikke mye uenig i de ideene du presenterer, kun litt forbauset over at du tror at biomedisinsk forskning, er like preget av dogmatisk reduksjonisme, som de som vil bruke dens oppdagelser til økonomisk vinning og sosialt maktmisbruk.

useless2
useless2
Abonnent
11 år siden

Menneske og mus hadde et felles opphav for ca. 75 millioner år siden skriver du. En utrolig evolusjon styrt av hva eller hvem? Hvis påstanden i hele tatt skal kunne være troverdig, må man distansere seg fra tilfeldighetens iboende uorden. Man får nemlig ikke en styrt utvikling uten en skaperkraft.

Du nevner videre Mendel. Hans arvelover står fremdeles ved lag, for de er jo faktisk dokumentert. Mendels arvelover lever altså i beste velgående, men står i strid med sitatet øverst her.
http://no.wikipedia.org/wiki/Mendels_arvelover

Artkkelen er eller 100% konsentrert om materie. Jeg tror den åndelige dimensjon er langt viktigere, og det er jo faktisk denne som skiller oss mennesker fra alle andre organismer vi omgir oss med

Seitasis
Seitasis
Abonnent
Svar til  useless2
11 år siden

La oss ta en celle, den består av over 100.000 deler, i tillegg kommer livskraften og vanlig elektrisitet. Så hvor lang tid vil vi bruke på å bygge et vokabular for å beskrive delene og samspille, hmmm.
Rolfen beskriver jo en årsak, gener påvirkes fra en annen kilde en seg selv, er ikke det flott da, samme som å si vi trenger ikke å være roboter hvis vi velger noe annet da.

« Forrige artikkel

Den nye jorden – på en, to eller tre?

Neste artikkel »

Måneformørkelse og Venuspassasje

27
0
Vi vil gjerne ha din mening. Fritt og anonymt.x
()
x