Du leser nå
Epigenetikk: hvordan du og omgivelsene styrer genene

19 minutter lesetid



Epigenetikk: hvordan du og omgivelsene styrer genene

Det er ikke genene som styrer hva de selv brukes til, men signaler fra omgivelsene, hvilket inkluderer psyken og troen til organismens eier.

Sammenbruddet i 2001 av molekylærbiologiens sentrale dogme ble det store gjennom­bruddet for epigenetikk. Da hvert gen fungerer som sjablong eller mal for å lage alt fra ti eller 500 eller 38.000 ulike proteiner, men genet selv ikke påvirker hvilke av disse proteiner som skal lages fra kontekst til kontekst, ligger den aktive, styrende kraften altså ikke i genene selv. Det er signaler i omgivelsene som styrer hvilke proteiner som skal lages. Denne styringen involverer at et passende gen (sjablong) velges, fortrinnsvis det gen hvis informasjonsinnhold lettest kan endres til spesifik byggeinstruks for det ønskede protein. Med ”omgiv­elsene” menes cellen, vevet, organet og organismen SOM HELHET, samt psyken, viljen og troen til organismens eier! Mens psykens direkte innvirkning på kroppen tidligere har blitt fulgt og dokumen­tert ned på cellenivå, er det nye å følge denne innvirkningen helt ned til gen­ekspresjonsnivå. Implikasjonen herav er at Jeg’et kan ta kontroll over gen­ekspresjonen, i en ennå uutforsket grad, fremfor forestillingen om å være ”et offer for genene”. De overordnete implikasjoner av de epigenetiske innsikter blir sjeldent diskutert. I populærvitenskapen, mainstream media og hos folket råder fortsatt gensentrismen. I et evolusjonært perspektiv vil Jeg’et engasjere seg stadig mer i personlig livs­administrasjon, inkludert å styre sinn og kropp via positiv program­mering i dype bevissthets­tilstander.

 

Molekylærbiologiens sentrale dogme

Francis Crick hadde i 1970 en artikkel i Nature, Central Dogma of Molecular Biology. Ifølge Crick gikk det sentrale dogmet ut på at genene er organismens primære årsak, og at all informasjonsoverføring er énveisstyrt, fra DNA til organismen: 

            DNA → RNA → protein → celler, vev, organer → organismen

 

Crick erklærte at hvis bare én type levende celler bryter dette prinsippet, vil det skake hele det intellektuelle fundamentet for molekylærbiologien. 

 

Det sentrale dogmets sammenbrudd i februar 2001

Fra 1941 til 1990-tallet hadde genetikerne som hovedregel: ”Ett gen koder for ett protein”, selv om de siden 1977 erkjente unntak fra denne regelen (Wiki: One gene-one enzyme hypothesis). Da det var kjent at mennesket består av minst 100.000 ulike proteiner, tok man det for gitt at vi også består av minst 100.000 ulike gener. Human Genome Project var et internasjonalt genetisk kjempeprosjekt som hadde som mål å kartlegge det menneskelige genom (genom: artens totale DNA) ved å sekvensere de ca. 3,2 milliarder basepar som genomet utgjør (Wiki: Human Genome Project). Arbeidet begynte i 1990, og var i hovedsak fullført i 2003.

 

En grovversjon av det menneskelige genomet var ferdig i 2000, hvilket ble annonsert samtidig den 26. juni 2000 av USAs president Bill Clinton og av Storbritannias statsminister Tony Blair. Det var imidlertid først i februar 2001 at de to hovedgruppene som arbeidet med sekvens­eringen publiserte deres foreløpige arbeid på detaljnivå. De to prestisjefylte viten­skapelige tidsskriftene Science og Nature utga hvert sitt særnummer der de to hovedgruppene presen­terte sitt arbeid. Beskjeden om at vi ikke har flere enn 30.-40.000 gener kom som et sjokk på mange. Genetikeren Mae-Wan Ho hadde den 14. februar 2001 en interessant analyse av implikasjonene av disse funnene, The Human Genome Map, the Death of Genetic Determinism and Beyond.

 

En ny sjokkerende presse­melding kom den 20. oktober 2004. En finere telling viste at bare 19.599 gener hadde blitt identifisert, og at 2.188 DNA-sekvenser hadde blitt funnet som trolig var gener. Pr. 2012 er estimatet at mennesket har ca. 23.000 gener, hvilket utgjør ca. 1,5 % av det totale genomet (Wiki: Human genome). Mer ydmykende kunne det ikke bli. En rundmark på 1 millimeter som består av presis 959 celler (C. elegans) har 19.099 gener. Høna har 20.-23.000 gener. Mange plante­arter har over 30.000 gener, risplanten har 37.544 gener (Nature 11/8-2005). Hvordan skal dette tolkes?

 

Siden 2004 har det vært klart at vi består av minst 250.000 ulike proteiner. Altså må det gjennom­­snittlige genet ”kode” for 10-11 ulike proteiner. Ett av våre gener ”koder” for hele 576 ulike proteiner. Rekorden så langt er det imidlertid banan­fluen som holder, der et gen er påvist som kan gi opphav til over 38.000 ulike proteiner!  

Ett av bananfluens 15.016 gener brukes til å lage over 38.000 ulike proteiner!

 

Det skjeve forholdet mellom antall gener og antall proteiner i en art, og at det gjennom­snittlige gen i den menneskelige organisme koder for 10-11 ulike proteiner, tvang frem den erkjennelse at genene ikke inneholder den spesifisitet som de hadde blitt tillagt. Med andre ord: Hvilke krefter velger hvilket protein som skal lages? Hvilke proteiner som faktisk blir laget, avhenger av biologisk kontekst, av tid og sted. Men selve kontrollen herav ligger utenfor genene. Trond Skaftnesmo skrev i sin bok Genparadigmets fall: sammenbruddet av det sentrale dogmet (2005): 

”Da opptellingen av genene i vårt genom ble kjent, var det mange som innså at fokus nå måtte skifte over fra det strukturelle til det prosessuelle, fra genkodene til gen­reguleringen, dvs. hvordan organismen ”leser” og anvender sine gener.”

 

Kort om hvordan proteiner lages

Cellens (og dermed livets) molekylære grunnlag består av en trio i intimt samarbeid med hver­andre: DNA-molekyler, RNA-molekyler og protein­molekyler. De utgjør faktisk et treenig prinsipp og har trolig alltid gjort det. Spekulasjoner om en ”opprinnelig RNA-verden” løser ingenting. DNA-molekylene og genene er inaktive av natur; deres reproduksjon besørges av de to andre gruppene i den molekylære trioen. RNA-molekylene og proteinene opptrer aktivt og intelligent, mens DNA-molekylene er enklest å fore­stille seg som passive og mekaniske sjablonger/maler som brukes som et utgangspunkt for å lage alt fra ti eller 500 eller 38.000 ulike proteiner.

 

De to hovedfasene i byggingen av et protein (”proteinsyntese”) kalles tran­skripsjon og trans­lasjon. Transkripsjon foregår i cellekjernen, mens translasjon foregår på organeller som flyter rundt i cyto­plasmaet. 

 

Informasjonen i det enkelte gen brukes som mal for mange ulike proteiner. Denne informasjonen modifiseres en eller flere ganger under proteinsyntesen for å bygge ETT spesifikt protein.

 

Først utfører enzymproteinet RNA polymerase (RNAP) en transkripsjon i cellekjernen der en RNA-kopi lages av den aktuelle DNA-sekvensen. Kopien kalles mRNA. Under transkripsjonen foregår såkalt alternativ splei­sing, der de ikke-kodende sekvenser (introner) fjernes og de kodende sekvenser (eksoner) settes sammen. Spleisingen innebærer også forskjellige typer endringer av den opprinnelige DNA-informasjonen, slik at informasjonen fra å være mal for mange proteiner endres til å være instruks for bare ett eller noen få proteiner (Wiki: Alterna­tive splicing). Alternativ spleising ble først oppdaget i 1977; siden har man erkjent at dette er normen. 

Diagram som illustrerer alternativ spleising

 

Den ferdige mRNA fraktes så ut av cellekjernen til en organelle i cytoplasmaet (hvilken organelle avhenger av om cellen er prokaryot eller eukaryot), der translasjon foregår som resulterer i et fullt ferdig protein. Under trans­lasjonen forekommer såkalt RNA-redigering der RNA-molekylet endres slik at det fungerer som instruks for et helt bestemt protein (som ikke var spesifisert verken i den opprinnelige DNA-sekvensen eller i mRNA) (Wiki: RNA editing). RNA-redigering ble først oppdaget fra 1986 og utover.

 

Alternativ spleising og RNA-redigering er altså uttrykk for bestemte valg som har blitt gjort om hvilke proteiner som skal lages, og kontrollen av disse valgene ligger i omgivelsene, ikke i genene. Også flere andre modifiseringsmekanismer – av DNA-sekvensen, av mRNA, og av peptiden – er kjent. Ikke fortvil hvis du ikke forsto så mye av avsnittene ovenfor; de er ment som knagger for dem søm ønsker å gå videre. 

 

Blekkspruter med RNA-redigering for vanntemperatur

Garrett og Rosenthal fikk i februar 2012 utgitt en artikkel i tidsskriftet Science, RNA Editing Underlies Temperature Adaptation in K+ Channels from Polar Octopuses. Andreas Tjerns­haugen har gitt et sammendrag herav for Bioteknologinemndas tidsskrift Genialt, Blekk­spruter med genetisk triks (7. mai 2012). Fra dette sammendraget: 

”RNA-redigering finner sted i mange slags organismer, også pattedyr. Redigeringen kan hjelpe cellene med å endre proteinproduksjonen etter hvor i kroppen de befinner seg, eller hvilket stadium i livet organismen har kommet til. Men Garrett og Rosenthals forskning på blekkspruter er den første studien som viser at RNA-redigering brukes av organismer til å tilpasse seg variasjoner i ytre miljøforhold… [min kursivering]

 

Neste skritt var å sammenligne RNA fra åtte forskjellige blekksprutarter som lever under helt forskjellige klimaforhold. Noen av dem ble for øvrig fanget av det norske forskningsfartøyet Jan Mayen. Analysene viste at hos blekkspruter fra både Arktis og Antarktis var det aktuelle området av RNA redigert i høy grad, selv om en mindre andel av den uredigerte varianten også forekom i de samme prøvene. Det betyr at kaliumkanalene i de polare blekksprutenes nerveceller i hovedsak er av den kuldetolerante typen. Også hos de tropiske artene fant forskerne noe redigert RNA, men bare en liten andel. Det var ganske systematisk slik at jo lavere vanntemperaturen var på fangststedet, jo større var andelen redigert RNA…

 

Et spørsmål forskerne fortsatt ikke vet svaret på, er om hver enkelt blekksprut kan bruke RNA-redigering til å tilpasse seg endrede temperaturer, eller om omfanget av RNA-redigering snarere styres av nedarvede egenskaper eller bestemmes tidlig i individets utvikling. Garret og Rosenthal antyder at det kan hende kuldetilpasningen virker ved at selve den kjemiske prosessen som her forandrer (redigerer) RNA, er temperaturfølsom…” 

 

Ulike blekksprutarter har det samme DNA’et som koder for en varmklima-tilpasset organisme. Blekksprutarter i kalde strøk driver med RNA-redigering som resulterer i kaldklima-tilpasning, mens DNA’et forblir uendret!

 

Dyptsittende formodninger styrtes

Kartleggingen av menneskets og andre arters genomer resulterte i at flere dyptsittende formod­ninger styrtet i grus. Det gjaldt bl.a. formodninger om forholdet mellom genom­størrelsen og antall gener, og forholdet mellom genomstørrelsen og organismens komplek­sitet. De knuste formodninger ble opplevd som gåter og paradokser, som ble formulert som ”The C-value enigma” (Wiki: C-value enigma). I 1971 ble det pussige misforholdet mellom genomstørrelsen (som man antok reflek­terte antall gener) og organismens kompleksitet påpekt. Dette mis­forholdet ble mindre betydningsfullt da man oppdaget at genomstørrelsen ikke reflekterer antall gener, da f.eks. bare 1-2 % av menneskets genom består av gener. Men denne nye oppdagelsen understreket bare et annet pussig misforhold, nemlig det manglende samsvar mellom antall gener og organismens komplek­sitet.

 

En annen dyptsittende formodning har vært at genomisk likhet innebærer organismisk, arts­messig og evolusjonær likhet. Med andre ord: Man forventet at jo likere genomene til to arter er, dess mer skal de ligne hverandre og stå hverandre evolusjonsmessig nær. Sjimpansen har ca. 22.500 gener. Den siste omfattende undersøkelsen slår fast at mennesket og sjimpansen har 96 % identisk DNA, men hvis vi forholder oss til det DNA’et som er biologisk utslagsgivende er den genetiske likheten nærmere 99,94 % (Nature 1/9-2005)! Menneske og mus hadde et felles opphav for ca. 75 millioner år siden. Pr. mai 2005 ble musens genom anslått til ca. 25.500 gener. En sammenlignende undersøkelse av genomene til menneske og mus i 2002 kom fram til at ca. 99 % av musens gener har et samsvarende gen i det menneskelige genom (Nature 5/12-2002). Videre: Den genetiske forskjellen mellom to arter av rundmark, som bare eksperter kan skille fra hverandre, er fire ganger større enn den genetiske forskjellen mellom menneske og mus!  

Når det gjelder DNA med biologisk funksjon, er mennesket og sjimpansen 99,94 % genetisk like. Dét betyr at hovedforskjellen på de to artene ikke ligger i genomet, men i genekspresjonen.

 

En tredje dyptsittende formodning har vært at det vi på funksjonsnivået kaller ”et gen”, på det molekylær­biologiske nivået er identisk med en bestemt DNA-sekvens. Dette er imidlertid unntaket, ikke regelen. Det vi sikter med ”mendelske gener” og ”mendelske arveanlegg” er på det molekylær­biologiske nivået et samvirke av et stort antall DNA-sekvenser (”strukturelle gener”). Trond Skaftnesmo (2005, s. 50) skriver:

 

”Så lenge vi snakker om biokjemiske strukturer som DNA-molekylet og gitte base­sekvenser, kan vi uttrykke oss på en forholdsvis presis måte. Straks vi begynner å anvende betegnelsen ”gen” kommer vi inn i et begrepsmessig uklart farvann. Skal vi derfor unngå denne termen? Det lar seg vanskelig gjøre, til det er den nok for innarbeidet. Men vi kan bidra til en viss begrepsoppklaring ved at vi konsekvent bruker termen mendelske gener, eller mendelske arveanlegg, når vi omtaler arvegangen i forbindelse med blå øyne, haiketommel, fri øreflipp, rulle tunge, ”fars hake” og ”mors øyne” osv. Mendelske gener finner vi generelt ingen koder for i DNA, skjønt det selvsagt er mange proteiner som deltar i utformningen av hvert trekk. Bare øyenfarven involverer tusenvis av ulike gener (molekylærbiologisk definert), selv om den i et mendelsk skjema for arvegang betraktes som ett gen.

 

Dersom vi vil ha en ryddig debatt, som går på sak og ikke på ordbruk, må vi derfor reservere den uspesifiserte termen ”gen” til den enkleste og minst teoribefengte definisjonen, nemlig den molekylærbiologiske: En strukturelt spesifisert DNA-sekvens, som inngår i produksjonen av ett eller flere unike proteiner.”

 

Bruce H. Lipton om epigenetikk

Bruce H. Lipton, utdannet cellebiolog (CV), utga i 2005 boken The Biology of Belief: Unleashing the Power of Consciousness, Matter & Miracles. Bokens 14. utgave, som kom i november 2011, har referanser til og med 2010. Boken har blitt anmeldt av Hans Gaarder i artikkelen Bruce Lipton: Om bevissthetens kraft (NyS, oktober 2010). Lipton definerer epigenetikk slik: 

Epigenetikk (”kontroll over genene”) er vitenskapen om hvordan signaler fra omgiv­elsene utvelger, modifiserer og regulerer genaktivitet.

 

Det var i 1985, på den karibiske øyen Grenada der Lipton underviste medisinerstudenter i cellebiologi, at han hadde den store eureka-opplevelsen, nærmest en mystisk åpenbaring, som transformerte ham fra ”kjernesentrert” til ”membransentrert” cellebiolog. Biologisk konven­sjonell visdom betrakter cellekjernen som cellens ”hjerne”. Likevel: Flere celletyper kan leve i over to måneder, og fungere bra, etter at cellekjernen med DNA’et har blitt fjernet! La oss heller ikke glemme at det første organiske riket på Jorden, som også vil bli det siste riket som dør ut, er bakterieriket som er basert på den prokaryote kjerneløse celle.

 

Liptons eureka-opplevelse var at det er i cellemembranen vi finner cellens ”hjerne” eller admini­strative enhet. [På engelsk lyder dette bra: ”mem-brain”!]. Cellekjernen fungerer bare som cellens reproduksjonssenter, hvilket bakteriene greier seg fint foruten. Det er celle­membranens integrerte membranproteiner (IMP) Lipton betrakter som selve hjernen (Wiki: Integral membrane protein). IMP kan inndeles i to hovedgrupper:

  • receptor-proteinene, med hvilke cellen sanser signaler i omgivelsene.
  • effector-proteinene, med hvilke cellen responderer og agerer på de mottatte signaler. Eksempler på effector-proteiner er transportmolekyler, cytoskeletale proteiner og alle typer enzymer [Wiki: Effector (biology)].

 

Dersom receptor- eller effector-proteinene fjernes fra cellemembranen, går cellen øyeblikkelig inn i ”koma”. Hvordan IMP virker, har siden 1972 blitt et eget studium i cellebiologien, kalt signal­transduksjon (Wiki: Signal transduction). Lipton skriver: 

”Da jeg først hadde forstått hvordan IMP virker, måtte jeg konkludere at cellens aktivi­teter primært er formet av cellens interaksjon med omgivelsene, ikke av dens genetiske kode.”  [Liptons kursivering] 

”På det cellulære nivået er evolusjonshistorien i hovedsak historien om å maksimere antall basalenheter av ”intelligens”, nemlig membranens receptor- og effector-proteiner.”

 

Gitt sammen­bruddet til molekylærbiologiens sentrale dogme, har Lipton utviklet et nytt informasjons­flytdiagram som inkluderer de epigenetiske innsikter: 

Signaler
fra omgivelsene

↓↓   ↑

Regulerende
proteiner

↓↓   ↑

DNA

↓↓   ↑

RNA

↓↓   ↑

Protein

 

I diagrammet over er det signaler fra omgivelsene som er organismens primære årsak, ved at det er der vi finner den aktive bruken og kontrollen av det passive genomet. Informasjons­overføringen er toveis, men som pilene viser, så skjer informasjonsoverføringen primært fra omgivelsessignaler til proteinsyntese. Det synes å være store og strenge begrensninger for informasjonsoverføring den motsatte vei.

 

Lipton om hvordan psyken og troen styrer kroppen

I Liptons bok The Biology of Belief er kapittel 3 om cellemembranen det ene høydepunktet; det andre høydepunktet er kapittel 5: ”Biology and Belief”. I kapittel 5 prøver Lipton å løse to oppgaver. Den første oppgaven er å presentere evidens for psykens og troens direkte påvirkning av kroppen, og helst vise mekanismene for denne påvirkningen. Lipton refererer til artikler og bøker som dokumenterer: 

  • helbredelse gjennom hypnose, selv av medfødte hudproblemer.
  • spontan helbredelse av kreft
  • placebo- og nocebo-effekten

 

I min egen artikkel Fra biomedisin til værenkjedebaserte terapier, under seksjon 3: Psyko­somatikk / psyko­fysiologi, blir også en rekke forskere presentert som har bidratt med verdi­fulle psykosomatiske innsikter.

 

Den andre oppgaven er å finne frem til de beste metodene for å programmere (og/eller omprogrammere) underbevisstheten og det bevisste sinnet i retning mot optimal livsholdning og optimal generell positivitet til seg selv og livet, uten å fortrenge eller ignorere livets negative og mørke sider. Slik programmering, i form av visualisering og affirmasjoner, blir mest effektiv på hjernebølgemønstrene alfa- og theta-nivå. En grundig ”husvask” av ens psyke, som inkluderer dyp aksept og tilgivelse for den man har vært og er, er også å anbefale. Her vil jeg personlig anbefale Silva-metoden, mens Lipton er meget positiv til systemet til Rob Williams, Psych-K. På Liptons web-side Resource Links, under overskriften Energy Psycho­logy Modalities, har han for øvrig listet opp en rekke relevante metoder og teknikker.

 

Her kommer et par sitater fra kapittel 5:

”Vi kan aktivt velge hvordan vi skal respondere på de fleste signaler fra omgivelsene, og hvorvidt vi overhodet ønsker å respondere. Det bevisste sinnets evne til å trumfe over det underbevisste sinnets programmerte atferdsmønster er fundamentet for den frie vilje…”

 

”Jeg tror grunnen til at sinnets innflytelse [over kroppen] i medisinen har blitt avvist uten videre ikke bare skyldes dogmatisk tenkning, men også er økonomisk motivert. Dersom kraften i ditt sinn kan helbrede din syke kropp, hvorfor skulle du da gå til en doktor? Og enda viktigere: Hvorfor skulle du da behøve å kjøpe medisiner?”

 

”Det faktum at de fleste leger ikke er trent i å vurdere virkningen av placebo-effekter er ironisk, da noen historikere har argumentert godt for at medisinens historie i hovedsak er placebo-effektens historie…”

 

”Selv om spørsmålet om hvordan placebo virker i hovedsak har blitt ignorert av skole­medisinen, har enkelte mainstream medisinske forskere nylig vendt sin oppmerksomhet mot dette emnet (Erdmann 2008; Price et al. 2008; Niemi 2009). Resultatene fra disse studiene antyder at det ikke bare er skrullete behandlingsformer fra 1800-tallet som kan fremme placebo-effekten, men også den moderne medisinens sofistikerte teknologi, inkludert den mest ”konkrete” av de medisinske verktøyene, kirurgien.”

 

”I behandlingen av depresjon, har placebo-effekten stjernestatus. Faktisk i den grad at psykiater Walter Brown ved Brown University School of Medicine har foreslått at placebo-piller bør være den første behandlingsmetoden for pasienter med mild eller moderat depresjon (Brown 1998).”

 

”I en artikkel fra 2002 i the American Psychological Association’s Prevention & Treatment, ”The Emperor’s New Drugs”, fant professor Irving Kirsch ved University of Connecticut at 80 % av virkningen av antidepressiva, som ble målt ved kliniske forsøk, kunne tilskrives placebo-effekten (Kirsch et al. 2002).”

 

Temaet i kapittel 5 blir også godt belyst i et intervju Lipton ga i 2008 til magasinet Super­Consciousness, Genetics, Epigenetics, and Destiny. Interview with Dr. Bruce Lipton

 

Aldri for tidlig, og aldri for sent, å begynne!

Lipton presenterer i kapittel 7 (“Conscious Parenting: Parents as Genetic Engineers”) forsk­ning som viser hvor stor betydning det har for barnets utvikling hvilken indre tilstand foreldrene er i, og deres forhold til barnet, allerede under svangerskapet og spebarnsperioden. Optimal omsorg tidligst mulig, inkludert svangerskapet, bidrar til at barnas genetiske potensial (som vi knapt kan ane) realiseres mest mulig. Suboptimal omsorg begrenser det genetiske potensialet for hvert år som går, inntil en reprogrammering evt. senere gjøres av individet selv. På en måte er vi personlig ansvarlig for alt i vårt liv, men med en viktig modifikasjon: 

”Du er personlig ansvarlig for alt i ditt liv, når du først har erkjent at du er personlig ansvarlig for alt i ditt liv”.

 

Omsorgsfulle og harmoniske foreldre, allerede under svangerskapet, gir de beste forutsetninger for at barnets genetiske potensial realiseres.

 

Kilder og ressurser:

The Living Matrix: The Science of Healing. Dokfilm av Becker og Massey, 2009. 84 min. Filmens HomePage.

Lipton, Bruce H: HomePage

Lipton, Bruce H: The Biology of Belief: Unleashing the Power of Consciousness, Matter & Miracles (14. utg. 2011). 

Lipton, Bruce H: Spontaneous Evolution: Our Positive Future and a Way to Get There from Here (1. utg. 2009; 3. utg. 2010). 

SuperConsciousness (Sep. 2008). Genetics, Epigenetics, and Destiny. Interview with Dr. Bruce Lipton

Mae-Wan Ho (Feb. 14, 2001): The Human Genome Map, the Death of Genetic Determinism and Beyond [artikkel].

Mae-Wan Ho (2009): Development and Evolution Revisited [artikkel (koster 50 kr.)]. 

Myhre, Rolf Kenneth (2012): Fra biomedisin til værenkjedebaserte terapier [artikkel]. 

Skaftnesmo, Trond (2005): Genparadigmets fall: Sammenbruddet av det sentrale dogmet [bok]. 

Tjernshaugen, Andreas: Blekkspruter med genetisk triks. Genialt, 7. mai 2012.  

Rolf Kenneths helseside

  

*****************************************************

Bilde av far med barn: Alf Raknes med Jr. 

*****************************************************

 

 

 

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
100%
Opplysende
0%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Profilbildet til Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

27 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *