Menneskene har glemt Gud, det var derfor alt dette skjedde

Ord om Gud og Gudløshet

Gud er nødvendig for oss alle. Spesielt når det er vanskelige tider er det viktig å avklare hva Gud betyr. Norske skattekroner benyttes for tiden i betydelig grad til våpen som fremstår som investering i 3. verdenskrig. Og Alexandr Solzjenitsyn forklarte etter den russisk revolusjonen – med 60 millioner ofre – sammenhengen: «Menneskene har glemt Gud, det var derfor alt dette skjedde.»

Den russiske forfatteren og historikeren Aleksandr Solzjenitsyn holdt sin tale i London i 1983: «Gudløshet: Det første skrittet til Gulag»

Kilde: https://www.sott.net/article/386089-Alexander-Solzhenitsyn-Men-Have-Forgotten-God

Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Aleksandr_Solzjenitsyn

Ord om Gud

Henry Makow er også på banen med sin ferske artikkel: «Makow – et ord om Gud».

Kilde: https://henrymakow.com/2025/10/a-word-about-god.html

“Gud taler til hver og en av oss. Det er det essensielle budskapet jeg får. Sannheten jeg forkynner er heller ikke original. Ingen eier sannheten.

I en tid hvor vi ikke vet hva som er virkelig, vit dette: Gud er virkeligheten. Virkeligheten er moralsk og åndelig av natur.

Gud er perfeksjon, bevissthet, en dimensjon der åndelige absolutter som sannhet, kjærlighet, godhet, rettferdighet, skjønnhet og lykke er selvinnlysende. Sollys strømmer inn i et mørkt rom når gardinene åpnes. Universet er ikke tomt. Det pulserer av bevissthet. Himmelen!? 

Våre sjeler ble sendt fra himmelen og fengslet i aper. Vi ble atskilt fra Gud. Alt vi gjør er rettet mot selvrealisering, gjenforening med Gud. Gud er vår GPS. Uten Guds posisjoneringssystem er vi ulykker som venter på å inntreffe. Sjelen er vår indre slange. Gud putter luft i dekket vårt.

Vi vrir oss ved denne praten fordi vi har blitt hjernevasket av folk som har tilranet seg Guds posisjon og krever at vi tilber dem: «Adlyd!» Hensikten med livet er å tjene Gud. De vil at vi skal tjene dem!

Vi må bruke sunn fornuft igjen. Vi må bekrefte at Gud er virkeligheten. Fornektelsen av Gud er satanisme, religionen av lidelse, død og ødeleggelse. Uvirkelighet.

Dette er vårt valg.»

Det burde være klare ord.

Bibelen

I Bibelen blir naturligvis forholdet til Gud belyst. Et skriftsted er dette:

“Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner. Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det.”

(Evangeliet etter Johannes 15,5-7)

Se nettbibelen, her: https://bibel.no

Aleksandr Solzjenitsyns tale, ”Menneskene har glemt Gud”

Så flytter vi oppmerksomheten på talen til Aleksandr Solzjenitsyn. Her følger den:

”For mer enn et halvt århundre siden, mens jeg fortsatt var barn, husker jeg at jeg hørte en rekke eldre mennesker gi følgende forklaring på de store katastrofene som hadde rammet Russland: Menneskene har glemt Gud; det er derfor alt dette har skjedd.

Siden den gang har jeg brukt nesten femti år på å jobbe med historien om vår revolusjon; i prosessen har jeg lest hundrevis av bøker, samlet hundrevis av personlige vitnesbyrd og har allerede bidratt med åtte bind av mine egne til arbeidet med å rydde bort ruinene etter denne omveltningen. Men hvis jeg i dag ble bedt om å formulere så konsist som mulig hovedårsaken til den ødeleggende revolusjonen som slukte rundt seksti millioner av vårt folk, kunne jeg ikke sagt det mer presist enn å gjenta: Menneskene har glemt Gud; det er derfor alt dette har skjedd.

Dessuten kan hendelsene i den russiske revolusjonen bare forstås nå, på slutten av århundret, mot bakgrunnen av det som siden har skjedd i resten av verden. Det som fremkommer her er en prosess av universell betydning. Og hvis jeg skulle bli bedt om å kort identifisere det viktigste trekket ved hele det tjuende århundre, ville jeg heller ikke her kunne finne noe mer presist og konsist enn å gjenta nok en gang: Menneskene har glemt Gud.

Svakhetene i den menneskelige bevisstheten, fratatt sin guddommelige dimensjon, har vært en avgjørende faktor i alle de store forbrytelsene i dette århundret. Den første av disse var første verdenskrig, og mye av vår nåværende situasjon kan spores tilbake til den. Det var en krig (minnet om det ser ut til å falme) da Europa, sprengfullt av helse og overflod, falt i et raseri av selvskading som ikke kunne annet enn å tappe dets styrke i et århundre eller mer, og kanskje for alltid. Den eneste mulige forklaringen på denne krigen er en mental formørkelse blant Europas ledere på grunn av deres tapte bevissthet om en øverste makt over dem. Bare en gudløs bitterhet kunne ha fått tilsynelatende kristne stater til å bruke giftgass, et våpen som så åpenbart er utenfor menneskehetens grenser.

Den samme typen defekt, feilen med en bevissthet som mangler enhver guddommelig dimensjon, manifesterte seg etter andre verdenskrig da Vesten ga etter for den sataniske fristelsen til «atomparaplyen». Det var det samme som å si: La oss legge bekymringer fra oss, la oss frigjøre den yngre generasjonen fra deres plikter og forpliktelser, la oss ikke anstrenge oss for å forsvare oss selv, for ikke å snakke om å forsvare andre – la oss lukke ørene for stønnene som kommer fra Østen, og la oss i stedet leve i jakten på lykke. Hvis fare skulle true oss, skal vi beskyttes av atombomben; hvis ikke, la verden brenne i helvete for alt vi bryr oss om. Den ynkelig hjelpeløse tilstanden som det moderne Vesten har sunket til, skyldes i stor grad denne fatale feilen: troen på at forsvaret av fred ikke avhenger av sterke hjerter og standhaftige menn, men utelukkende av atombomben…

Dagens verden har nådd et stadium som, hvis det hadde blitt beskrevet for tidligere århundrer, ville ha fremkalt ropet: «Dette er apokalypsen!»

Likevel har vi blitt vant til denne typen verden; vi føler oss til og med hjemme i den.

Dostojevskij advarte om at «store hendelser kunne komme over oss og fange oss intellektuelt uforberedt.» Dette er nettopp det som har skjedd. Og han spådde at «verden vil bli frelst først etter at den har blitt besatt av ondskapens demon.» Om den virkelig vil bli frelst, må vi vente og se: dette vil avhenge av vår samvittighet, vår åndelige klarhet, vår individuelle og felles innsats i møte med katastrofale omstendigheter. Men det har allerede skjedd at ondskapens demon, som en virvelvind, triumferende sirkler rundt alle jordens fem kontinenter…

I sin fortid kjente Russland en tid da det sosiale idealet ikke var berømmelse, rikdom eller materiell suksess, men en from livsstil. Russland var da gjennomsyret av en ortodoks kristendom som forble tro mot kirken i de første århundrene. Datidens ortodoksi visste hvordan den skulle beskytte sitt folk under åket av en utenlandsk okkupasjon som varte i mer enn to århundrer, samtidig som den avverget urettferdige slag fra sverdene til vestlige korsfarere. I løpet av disse århundrene ble den ortodokse troen i vårt land en del av selve tankemønsteret og personligheten til vårt folk, formene for dagliglivet, arbeidskalenderen, prioriteringene i ethvert foretagende, organiseringen av uken og året. Troen var nasjonens formende og samlende kraft.

Troen var nasjonens formende og samlende kraft

Men på 1600-tallet ble russisk ortodoksi alvorlig svekket av et internt skisma. På 1700-tallet ble landet rystet av Peters tvangsinnførte forandringer, som favoriserte økonomien, staten og militæret på bekostning av den religiøse ånden og det nasjonale livet. Og sammen med denne skjeve Petrine-opplysningen følte Russland den første lukten av sekularisme; dens subtile giftstoffer gjennomsyret de utdannede klassene i løpet av 1800-tallet og åpnet veien for marxismen. Ved revolusjonens tid hadde troen praktisk talt forsvunnet i russiske utdannede kretser; og blant de uutdannede var dens helse truet.

Det var Dostojevskij, nok en gang, som hentet lærdommen fra den franske revolusjonen og dens tilsynelatende hat mot kirken om at «revolusjon nødvendigvis må begynne med ateisme». Det er helt sant. Men verden hadde aldri før kjent en gudløshet så organisert, militarisert og seiglivet ondsinnet som den marxismen praktiserte. Innenfor Marx og Lenins filosofiske system, og i hjertet av deres psykologi, er hat mot Gud den viktigste drivkraften, mer grunnleggende enn alle deres politiske og økonomiske pretensjoner. Militant ateisme er ikke bare tilfeldig eller marginal i forhold til kommunistisk politikk; det er ikke en bivirkning, men det sentrale vendepunktet.

På 1920-tallet i Sovjetunionen var det en uavbrutt prosesjon av ofre og martyrer blant det ortodokse presteskapet. To preget av storbyen ble skutt, hvorav den ene, Veniamin av Petrograd, hadde blitt valgt av folkeavstemningen i sitt bispedømme. Patriark Tikhon selv gikk gjennom hendene på Tsjeka-GPU og døde deretter under mistenkelige omstendigheter. En mengde erkebiskoper og biskoper omkom.

Titusenvis av prester, munker og nonner, presset av tsjekistene til å gi avkall på Guds ord, ble torturert, skutt i kjellere, sendt til leirer, forvist til den øde tundraen i det fjerne nord, eller sendt ut på gatene i sin alderdom uten mat eller husly. Alle disse kristne martyrene gikk urokkelig i døden for troen; tilfeller av frafall var få og langt mellom. For titusenvis av lekfolk ble tilgangen til kirken blokkert, og de ble forbudt å oppdra barna sine i troen: religiøse foreldre ble revet fra barna sine og kastet i fengsel, mens barna ble vendt bort fra troen av trusler og løgner …

I en kort periode, da han trengte å samle krefter til kampen mot Hitler, inntok Stalin kynisk en vennlig holdning overfor kirken. Dette bedragerske spillet, som Bresjnev fortsatte i senere år ved hjelp av utstillingspublikasjoner og annen vindusdekorasjon, har dessverre blitt tatt for pålydende i Vesten. Likevel kan den seigheten som religionshatet er forankret med i kommunismen bedømmes ut fra eksemplet til deres mest liberale leder, Khrusjtsjov: for selv om han tok en rekke viktige skritt for å utvide friheten, gjenopplivet Khrusjtsjov samtidig den vanvittige leninistiske besettelsen av å ødelegge religion.

Men det er noe de ikke forventet: at i et land hvor kirker har blitt jevnet med jorden, hvor en triumferende ateisme har herjet ukontrollert i to tredjedeler av et århundre, hvor presteskapet er fullstendig ydmyket og fratatt all uavhengighet, hvor det som er igjen av kirken som institusjon bare tolereres for propaganda rettet mot Vesten, hvor selv i dag sendes folk til arbeidsleirer for sin tro, og hvor de som samles for å be i påsken blir klappet i straffeceller inne i selve leirene – kunne de ikke anta at den kristne tradisjonen ville overleve i Russland under denne kommunistiske dampvalsen.

Det er sant at millioner av våre landsmenn har blitt korrumpert og åndelig ødelagt av en offisielt pålagt ateisme, men likevel er det mange millioner troende igjen: det er bare ytre press som hindrer dem i å si ifra, men som alltid er tilfelle i tider med forfølgelse og lidelse, har bevisstheten om Gud i mitt land oppnådd stor skarphet og dybde.

Det er her vi ser håpets gryning: for uansett hvor formidabelt kommunismen herjer med stridsvogner og raketter, uansett hvor suksessfull den oppnår med å erobre planeten, er den dømt til aldri å beseire kristendommen.

Vesten har ennå ikke opplevd en kommunistisk invasjon; religion her forblir fri. Men Vestens egen historiske utvikling har vært slik at også den i dag opplever en uttørking av religiøs bevissthet. Også den har vært vitne til voldsomme skismaer, blodige religionskriger og bitterhet, for ikke å snakke om sekularismens bølge som fra senmiddelalderen og utover gradvis har oversvømmet Vesten. Denne gradvise tappingen av styrke innenfra er en trussel mot troen som kanskje er enda farligere enn noe forsøk på å angripe religion voldsomt utenfra.

Umerkelig, gjennom flere tiår med gradvis erosjon, har meningen med livet i Vesten sluttet å bli sett på som noe mer opphøyet enn «jakten på lykke», et mål som til og med har blitt høytidelig garantert av grunnlover. Begrepene godt og ondt har blitt latterliggjort i flere århundrer; forvist fra vanlig bruk, har de blitt erstattet av politiske eller klassemessige hensyn av kortvarig verdi. Det har blitt pinlig å si at ondskap slår seg ned i det individuelle menneskehjertet før det går inn i et politisk system. Likevel anses det ikke som skammelig å gjøre daglige innrømmelser til et integrert onde.

Dømt etter det fortsatte raset av innrømmelser som gjøres foran øynene på vår egen generasjon, glir Vesten uunngåelig mot avgrunnen. Vestlige samfunn mister mer og mer av sin religiøse essens ettersom de tankeløst overgir sin yngre generasjon til ateisme. Hvis en blasfemisk film om Jesus vises over hele USA, som visstnok er et av de mest religiøse landene i verden, eller en stor avis publiserer en skamløs karikatur av Jomfru Maria, hvilke ytterligere bevis på gudløshet trenger man? Når ytre rettigheter er fullstendig ubegrensede, hvorfor skulle man gjøre en indre innsats for å avholde seg fra uverdige handlinger?

Eller hvorfor skulle man avstå fra å brenne for hat, uansett hva dets grunnlag er – rase, klasse eller ideologi? Slikt hat tærer faktisk på mange hjerter i dag. Ateistiske lærere i Vesten oppdrar en yngre generasjon i en ånd av hat mot sitt eget samfunn. Midt i all fornærmelsen glemmer vi at kapitalismens mangler representerer de grunnleggende feilene i menneskets natur, som tillates ubegrenset frihet sammen med de forskjellige menneskerettighetene; vi glemmer at under kommunismen (og kommunismen puster alle moderate former for sosialisme, som er ustabile) løper de samme feilene løpsk i enhver person med den minste grad av autoritet; mens alle andre under det systemet faktisk oppnår «likhet» – likheten til fattige slaver. Denne ivrige oppildningen av hatets flammer er i ferd med å bli kjennetegnet på dagens frie verden. Jo bredere de personlige frihetene er, desto høyere er velstandsnivået eller til og med overflodsnivået – desto mer heftig blir dette blinde hatet paradoksalt nok.

Det moderne utviklede Vesten demonstrerer dermed med sitt eget eksempel at menneskelig frelse verken kan finnes i overflod av materielle goder eller bare i å tjene penger.

Dette bevisst nærede hatet sprer seg deretter til alt som er levende, til selve livet, til verden med dens farger, lyder og former, til menneskekroppen. Den forbitrede kunsten i det tjuende århundre går til grunne som et resultat av dette stygge hatet, for kunst er fruktløs uten kjærlighet. I Østen har kunsten kollapset fordi den har blitt slått ned og tråkket på, men i Vesten har fallet vært frivillig, et tilbakefall til en konstruert og pretensiøs søken der kunstneren, i stedet for å forsøke å avsløre den guddommelige planen, prøver å sette seg selv i Guds sted. Her er vi igjen vitne til det ene resultatet av en verdensomspennende prosess, der Øst og Vest gir de samme resultatene, og nok en gang av samme grunn: Menneskene har glemt Gud.

Med slike globale hendelser som truer over oss som fjell, ja, som hele fjellkjeder, kan det virke upassende og urimelig å huske at den primære nøkkelen til vår væren eller ikke-væren ligger i hvert enkelt menneskehjerte, i hjertets preferanse for spesifikt godt eller ondt. Likevel er dette fortsatt sant selv i dag, og det er faktisk den mest pålitelige nøkkelen vi har. De sosiale teoriene som lovet så mye har demonstrert sin konkurs og etterlatt oss i en blindvei.

Vestens frie folk kunne med rimelighet ha blitt forventet å innse at de er plaget av en rekke fritt nærede usannheter, og ikke la løgner bli påtvunget dem så lett. Alle forsøk på å finne en vei ut av dagens verdens vanskelige situasjon er fruktløse med mindre vi omdirigerer vår bevissthet, i anger, til Skaperen av alt: uten dette vil ingen utgang bli opplyst, og vi vil søke den forgjeves. Ressursene vi har satt av til oss selv er for fattige til oppgaven. Vi må først erkjenne den grusomheten som ikke utføres av en ytre kraft, ikke av klasse- eller nasjonale fiender, men i hver enkelt av oss individuelt og i hvert samfunn. Dette gjelder spesielt for et fritt og høyt utviklet samfunn, for her har vi helt sikkert brakt alt over oss selv, av egen fri vilje.

Vi selv, i vår daglige tankeløse egoisme, strammer den løkken…

Vårt liv består ikke i jakten på materiell suksess, men i søken etter verdig åndelig vekst. Hele vår jordiske eksistens er bare en overgangsfase i bevegelsen mot noe høyere, og vi må ikke snuble og falle, og vi må heller ikke dvele fruktløst på ett trinn på stigen. Materielle lover alene forklarer ikke livet vårt eller gir det retning. Fysikkens og fysiologiens lover vil aldri avsløre den udiskutable måten Skaperen konstant, dag ut og dag inn, deltar i hver enkelts liv, og usvikelig gir oss eksistensens energi; når denne hjelpen forlater oss, dør vi. Og i hele planetens liv beveger den guddommelige ånd seg helt sikkert med ikke mindre kraft: dette må vi forstå i vår mørke og forferdelige time.

Til de uoverveide håpene fra de siste to århundrene, som har redusert oss til ubetydelighet og brakt oss til randen av kjernefysisk og ikke-kjernefysisk død, kan vi bare foreslå en målrettet søken etter Guds varme hånd, som vi så forhastet og selvsikkert har forkastet. Bare på denne måten kan øynene våre åpnes for feilene i dette uheldige tjuende århundre, og våre bånd styres mot å rette opp i dem. Det er ingenting annet å klamre seg til i raset: den samlede visjonen til alle opplysningstidens tenkere utgjør ingenting.

Våre fem kontinenter er fanget i en virvelvind. Men det er under slike prøvelser at den menneskelige ånds høyeste gaver manifesteres. Hvis vi går til grunne og mister denne verden, vil feilen være vår alene.

Aleksandr Solzjenitsyn, «Gudløshet: Det første skrittet til Gulag». Templeton-prisforelesning, 10. mai 1983 (London).