Ny forfatter fra Nyhetsspeilet under angrep

Klippet og limt fra: http://uncletaz.com/norsktaz/humanbrev.html

ÅPENT BREV TIL HUMANETISK FORBUND:

Kjære Menighet!

Ja, er ikke Humanetisk Forbund en menighet, og Humanist menighetsbladet deres? Jeg slo nemlig opp i Gateavisas Store Forbrukerguide til Åndsmarkedet som kom ut i 1989, hvor jeg fant følgende oppsummering:

Produktbeskrivelse:
Kristendom uten Gud & Jesus. Bygger sin livsanskuelse på billig borgelig humanisme.

Bedriftsprofil:
En nasjonal og solid bedrift i rasjonalismen og vitenskapens ånd. Satser særlig på å utkonkurrere statskirken på hjemmemarkedet og har derfor kopiert en mengde av dennes ritualer og ytre kjennetegn.

Markedsføring:
Jevn og trutt, appellerer til snusfornuft og klassiske dannelsesidealer.

Hva lover reklamen?
Et uangripelig livssyn renset for metafysiske spekulasjoner og et høflig indre liv.

I bruk:
Bruksanvisning enkel og grei, og produktet er som sitt forbilde statskirken anvendelig til det meste, et all-round livssyn. Kundekontakten er haltende.

Design:
Fargeløs, formløs og safe.

GA-panelets uttalelse og forslag til merking:
Spiselig, men ikke god. Farger av ved temperaturer over 37 grader. Oppbevares utilgjengelig for hedninger.

I denne forbrukerguiden er Humanetisk Forbund plassert i selskap med Scientologikirken, Jehovas Vitner, Hare Krishna, Den Norske Kirke, Islam, Arbeidernes Kommunistprti m.m. Og i dette selskap passer de helt ypperlig. Jeg har nemlig festet meg ved to trekk ved humanetikerne som gjør dem fortjent til å karakteriseres som en sær sekt. For det første driver de med misjonering og rekruttering. Dette kommer klart frem i diverse annonser som går ut på at hvis du vil ut av statskirken, bør du helst gå rett inn i Humanetisk Forbund. For det andre praktiserer humanetikerne en slags demonisering av annerledes tenkende. Denne demoniseringen av mennesker med livssyn som oppfattes som konkurrerende (på åndsmarkedet) er kanskje en smule mer tilslørt og subtil enn f.eks. i Oslo Fullevangelistiske Kirke, men den er allikevel tilstede i høyeste grad.

Når jeg bruker uttrykket “demonisering av annerledes tenkende”, kan dette virke paradoksalt i og med at humanetikerne forfekter en nærmest fundamentalistisk ateisme som følgelig gjør demoner, onde ånder eller djevler til absurde abstraksjoner. Men mitt poeng er ikke bare at de annerledes tenkende, dvs. kristne, buddhister, muslimer, teosofer, antroposofer, hinduister, astrologer osv. får det meste av sitt tankegods latterliggjort som absurde abstraksjoner. Det viktigste, og samtidig det mest tilslørte og subtile, ved humanistenes demonisering av “de andre” er tendensen til å antyde at for å kunne tenke og handle etisk eller nestekjærlig, må man helst ha et ateistisk utgangspunkt. Av denne grunn blir det ateistiske grunnsyn koblet inn i de underligste sammenhenger, f.eks. i debatter om fengselspolitikk og andre sosialetiske temaer. Reklamen for et verdensbilde blottet for oversanselige fenomener, eksistens før fødselen og/eller etter døden osv. trekkes inn overalt selv på områder hvor den virker totalt usakelig.

Dette minner sterkt om kristen fundamentalisme. Under den kalde krigen ble russerne fremstilt som djevler fordi de var “gudløse kommunister”. Dvs. uten Gud gikk du rundt med Satan, og dermed ble hele den russiske befolkningen fremstilt som satanister. Humanetikerne er riktignok mindre ekstreme i sin demonisering av “de andre”, men men de har en tendens til å mene at fordi en kristen person er mindre rasjonell i sin måte å resonnere på, har han jo en skrue løs et sted, hvilket man automatisk får hvis man tukler med religion eller okkultisme. Derfor har han også en større tilbøyelighet til å mishandle sin familie eller skyte sin nabo enn en ateist.

I tillegg blir det nærmest betraktet som en psykologisk mishandlig av barn i form av hjernevask når foreldre påvirker dem med religiøse oppfatninger. Denne vinklingen kommer gjerne fra rabiate ateister som vokste opp i hjem preget av ekstreme former for kristendom forfektet av psykologisk forstyrrede foreldre. Den eneste grunnen til at f.eks. Mahatma Gandhi ikke blir fremstilt som djevel, skrulling eller idiot, er at man må helst til India for å finne hinduistiske ektremister.

Personlig mener jeg at kultur, religion, kunst, litteratur og vitenskap bør domineres av total tanke- og åndsfrihet. Det bør med andre ord være mulig å praktisere frihet på disse områder uten uoppfordret innblanding og trakassering fra humanetikere. Så lenge mesteparten av denne trakasseringen finner sted i menighetslefsa deres (Humanist) for å underholde rett-troende medlemmer ved å forsikre dem om “de andres” dårskap og galskap, er det helt iorden. Det irriterende med humanetikere i samfunnet forøvrig er deres evangeliserende oppfordringer til å debattere livssyn i det vide og det brede. Snart kommer de vel masende på døren to og to akkurat som Jehavas Vitner og Mormonene. Av den grunn nekter jeg å sette en merkelapp på mitt livssyn. Livssyn er en privatsak, og jeg foretrekker å bli latt i fred med mine irrasjonelle eksentrisiteter.

Jeg forstår at humanistene bekymrer seg over smitteeffekten av bedragerier og løgner. “Religion er opium for folket,” skrev Karl Marx, og Mao Tse-Tung gjorde sitatet berømt med sin lille røde bok. Undertegnede er en pusher som hører hjemme på Ila. Men i motsetning til humanetikere og kristne karismatikere har jeg ikke til hensikt å anbefale noe alternativ til dem som tygger fornøyd på en ufordøyelig kosmologi. De må få sitte i sitt livløse, kjedelige univers. De skal få være i fred. Live and let live, som det heter – selv om en James Bond-tittel kunne være mer passende, nemlig Live and let Die.

Også er det den dikteriske fantasien da, som er så moralsk forkastelig. Kanskje ikke så mye hos Ibsen som hos Shakespeare med sine ufordragelige referanser til greske guder overalt som om de var realiteter til og med! Enda verre er det med Krishna, Buddha, Platon, Kristus, Mohammed, Frans fra Assissi osv. og i senere tider typer som Swedenborg, Baily, Blavatsky og Steiner. Kanskje noen av dem var litt snille og derfor ikke så veldig onde, men de drev jo med bevisst løgn, bedrageri og fanteri alle sammen ved å fornærme humanetikernes katekisme og forføre både samtidige og etterkommere med sin ondsinnede fantasidiktning. Medmindre samtlige ovennevnte personer var schizofrene, og at de derfor kom til å tro på sine patologiske hallusinasjoner, hvilket hevdes av enkelte freudianske ateister.

Den humanetiske katekisme, hva er nå det? Joda, Det Humanetiske Vatikanet har skapt en liste over obligatoriske oppfatninger. Det er f.eks. strengt forbudt å mene at noen form for liv eller bevissthet kan eksistere uavhengig av et fysisk-biologisk legeme. En humanist har riktignok lov til å kalle seg for tviler og dermed ha et åpent sinn med hensyn til slike spørsmål. Menighetsbladet vil allikevel minne slike agnostikere på at de befinner seg i faresonen, uhyggelig nær kjetteriets truende avgrunn, og at de i egen interesse bør vende tilbake til den ateistisk-fundmentalistiske sikkerhetssonen med vett og forstand i behold. (Humanetikerne burde faktisk ha flere møter med kristne karismatikere, for de deler en rekke oppfatninger, bl.a. at alle ikke-kristne religioner er av det onde, eller i det minste psykologisk usunne beskjeftigelser.)

Enhver humanetiker er forpliktet til å forstå hva den sunne fornuft har å si om livets opprinnelse, nemlig at livet ikke stammer fra noe levende, men fra noe livløst. Dette hører til selve ABC-en i humanetisk logikk, og de som tenker annerledes er så gale at de sannsynligvis mishandler barna sine og skyter på dem de ikke liker.

Humanetikerne har mye å bidra med når det gjelder etisk problematikk som f.eks. politivold, medisin, rettsvesen, politikk osv. Men når det gjelder livssyn, har de intet å tilby. Bokstavelig talt absolutt intet. En norsk politiker skal nemlig en gang ha svart da han ble spurt om sitt forhold til religion eller det hinsidige: “Jeg kommer fra intet, og jeg går til intet.” Man kan like gjerne si til et optimistisk barn som farer omkring med åndelig-religiøse oppfatninger: “Du innbiller deg at du er noe mer enn du ser i speilet, men i virkeligheten er du et stort null akkurat som alle oss andre.” Janteloven passer ypperlig til den ateistiske katekismen.

Er humanistene så etiske som de hevder? Et karakteristisk element i deres “idealistiske” filosofi er den tvers igjennom dvaske hedonismen. Ikke noen irrasjonell, vill nytelseshedonisme som går på liv og helse løs – denslags er det for mye moro i. Humanetikerne preges tvertimot av en snusfornuftig gråværshedonisme, en slags havrelefse-og-striskjorte-hedonisme: Å søke velvære og unngå smerte, sånn i dagliglivet. Asketer møtes av den grunn med spesiell forakt eller uforstand, og det samme gjelder hvem som enn måtte mumle f.eks. at deres egne lidelser føles fortjente av en eller annen mystisk grunn som “synd” . Historiens fremragende, gåtefulle personligheter som har ofret all egeninteresse for kjærligheten – den lidenskapelige, totalt irrasjonelle, selvfornektende kjærligheten – blir helst uthengt som schizofrene fjolls som barn ikke bør få lov til å lese eller høre om, medmindre man vil risikere at de havner på Ullevåls psykiatriske akuttavdeling før turen går videre til Gaustad.

Humanetikerne blir ofte konfrontert med forvirrende og frustrerende problemer når de søker etter sine rollemodeller i form av ateistiske fundamentalister som har utmerket seg på det moralske området. Her mener man å ha funnet et fortreffelig eksempel i Albert Schweitzer nesten utelukkende fordi han kombinerte høy moral med skepsis til det kristne evangelium. Men Mahatma Gandhi, Martin Luther King og Moder Theresa var alle dypt religiøse skikkelser. King mente til og med at ufortjent lidelse var forløsende – denslags vås vil man vel helst ha seg frabedt.

Når det gjelder kunstnere og forfattere, har man selvsagt skikkelser som Arnulf Øverland og – Jack London? Risikabelt valg, for Tvangstrøyen handler om reinkarnasjon, og i Kong Alkohol beskriver han en indre samtale med selveste Djevelen, som han kaller “Den Hvite Logikk”. Ateister tyr meget ofte til John Lennons Imagine: “Imagine there’s no heaven/It’s easy if you try/No hell below us/Above us only sky”. Men Lennon er også veldig farlig, livsfarlig, for i Across the Universe kommer han med følgende: “Limitless undying love which shines around me like a million suns and calls me on and on across the universe – ” For ikke å snakke om hans siste låter, f.eks. i Woman: “After all, it is written in the stars,” og i Cleanup Time: “The gods are in the heaven – ” Fy fy, John. Nå er du veldig slem med humanistene. Skam deg.

Isaac Asimov er imidlertid ganske trygg, og han ble vel i sin tid betraktet som biskop eller pave for humanetikernes menighet. Denne biologiprofessoren skrev mellom fire og fem hundre bøker med rullgardinene nede, for det meste science fiction om roboter, men også alt han mente om vitenskapens historie. Hans holdning til vitenskaper og filosofier som tok en oversanselig dimensjon i betraktning, var preget av en nærmest snerrende arroganse og forakt. Humanetisk Forbund burde kanonisere Asimov, dersom de ikke allerede har gjort det.

Når jeg ser på vår kulturelle utvikling, føler jeg meg en smule skadefro. Den okkulte bølgen som blomstret i mellomkrigsårene har i etterkrigstiden utviklet seg til noe mange har karakterisert som den okkulte eksplosjonen. Blavatsky-inspirerte New Age-religioner, kosmologier og ufologier blomstrer overalt. Folk snakker om sine reinkarnasjoner og Kristus-åpenbaringer. Vi har hyperpopulære tidsdskrifter som Alternativt Nettverk, alternativ-messer i store lokaler, yogaseminarer, shamaner, guruer, Krishna-restauranter osv. For ikke å snakke om antroposofer og steinerskoler, bibeltroende kirker, healere og Jesus-marsjer.

Hvorfor sitter de ikke i isolat på Ullersmo alle sammen, undrer humanistene. De burde holde seg langt unna skoler og barnehager hvor våre unger befinner seg. Denslags skulle ha vært lovfestet. Når skal det bli slutt på denne galskapen?

Kanskje legene på Gaustad har løsningen. Ifølge Humanist har alle behov for psykiatrisk hjelp eller kriseterapi som måtte mene noe i retning av menneskets eksistens før fødselen eller etter døden uavhengig av fysisk biologi, eller at det finnes engler, guder, demoner, alver eller nisser hinsides sansenes verden. Så hvis et par humanetikere skulle banke på min dør akkurat som Jehovas vitner, ville de nok ikke komme i dress og slips, men i hvite frakker. Og de ville heller ikke ha bibler under armen, men tvangstrøyer. Med en sjåfør som ventet. I ambulanse. Og da ville det være for sent å sverge til striskjorte-og-havrelefse-hedonismen deres.

Mitt livssyn, som er og blir en privat affære, har ingen merkelpp så lenge det det er i utvikling. Men når jeg stagnerer, skal jeg også smykke meg med en eller annen “isme”. Humanisme? Meget tvilsomt.

Tarjei Straume