Norge dilter trofast etter USAs neokonservative, som de kaller seg, miljøet som sto bak planleggingen, utførelsen og den etterpåfølgende tildekking av 911, det gjaldt Project for the New American Century (PNAC), sentralt dengang sto Paul Wolfowitz, som begynner å bli en gammel mann nå. En av hans gamle “venner” ble nettopp tatt i å uttale usannheter.
Tipper løgneren, slik ble han i all offentlighet betegnet i en høring i US Congressen, Alejandro Nicholas Mayorkas, ofret seg tidlig for de rette politiske forbindelser og korrekt politisk mening, miljøet hadde plassert ham som leder for Homeland Security. Hør kommentarer fra Fox News, med intervju om Mayorkas forsøk på å uskyldsvaske seg, her. Jeg har aldri før hørt noen få så mye juling i en høring. Hør medlem av Congress, Jeff Van Drew, Twitter, her. Jerusalem Post mente allerede i 2020 at de måtte dempe uroen over de mange khazar-jødiske innslag i Biden-regjeringen, men det var jo positivt for dem, her.
Er det folk som Mayorkas våre egne ledere beundrer, fordi de er politisk begavet og kloke? Nei, jeg tror ikke det er her det ligger, de tilhører samme maktklan, samme maktfamilie; de er ordrefølgere som utfører de store edderkoppers befalinger, åpner de munnen kommer det alltid løgnaktigheter ut av den, men blir det for varmt er de blant de første som hopper i sjøen.
Det er den slags folk som politisk mer eller mindre behersker vår vestlige verden idag, også Norge. Her ligger også grunnen til at våre skattepenger ble pøst ut i mengder, dekket bak åpenlys løgn og bedrag, til oligarkmiljøene bak Bill Gates og vaksineindustrien under pandemien, men også til våpen under krigen i Ukraina, en krig i oppdrag av Den nye verdensorden. Det er disse folkene som har manipulert plass helt foran til Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Det er disse folkene de logrer for.
Nå nærmer seg Arendalsdagene og noen av våre sentrale rikspolitikere skal dit, også Jens Stoltenberg. Dette er bakgrunnen de tar med seg når de er ute å går i offentligheten, de mange bevæpnede livvakter demper deres angst og den krypende, kalde redsel, noe. Følgende anonyme bidrag, i anledning de kommende Arendalsdagene, beskriver dette.
Forfatter anonym
Putin er en uunnværlig skurk siden mars 2022
Vi har nå opplevd siden mars 2022 at Vladimir Putin er blitt forvandlet image-messig, uten at vi makter å tro på at han har endret sine holdninger eller følelser. Vi er pålagt av noen andre enn Putin å oppfatte hans teatralsk-reelle rolle som en helt annen enn hans faktisk nøytrale rolle i det farsepregede Corona-narrativet i fulle to år. Siden mars 2022 er Putin blitt et skurkeikon som de fleste lands befolkninger er pålagt å hate.
Det virker som om hele NATOs troverdighet henger på en enkeltpersons onde følelsesliv, hans skurkeholdninger og skurkehandlinger. Faller Putin ut av en meget slitsom skurkerolle, er det gode grunner for å tenke at hele NATOs troverdighet kollapser. Ikke rart at noen har hatt hastverk med å melde Finland og Sverige inn i NATO. Det mest absurde grepet for å skremme våre naboland inn i NATO er å anklage Putin for å være så sint på Vesten at han sprengte sitt eget store gassrør sør for Bornholm.
Gass i Russland har Putin fortsatt, i massevis. Han er altså ikke så sint på sin egen befolkning at han nekter dem noen form for gassforsyning – innad i Russland. Vi misunner faktisk russerne, fordi våre «egne» politikere med Jonas Gahr Støre og Espen Barth eide i spissen, er sinte på hele det norske folk. Så sinte er de på oss, uten at vi er like sinte på dem, at de ikke vil la oss bruke noe som helst av de enorme gassforekomstene rett utenfor norskekysten. Faktisk har vi mye mer gass per innbygger enn hva russerne har.
I tillegg vil det være billigere å forsyne alle større norske byer med egen gass enn det har vært for russerne. Vi har sterkere grunner for å være sinte på Jonas og Espen enn vi har for å være sinte på Putin. Putin har neppe tenkt tanken at han skal frata oss vår egen gass. Skurkeprosessen mot Putin ligner en baker-for-smed-prosess. Smeden hadde begått en fryktelig forbrytelse, men byen trengte ham. Byen hadde derimot to bakere, og kunne klare seg med kun en av dem.
For å straffe forbrytelsen, avlivet man bakeren selv om han var helt uskyldig. Vi ønsker ikke Jonas og Espen en slik vanskjebne, men trenger bare å få sendt begge to til Sveits. For sikkerhets skyld med brev- og besøksforbud tilbake til Norge. Gjør vi det, og begrunner det med at strømprisen må ned, ja da går strømprisen ned til 50 øre. Dersom Jonas og Espen roer seg med «våre» utflaggede finanskakser i Sveits, slik at vi får bygd noen gasskraftverk og tatt i bruk spillvarme med varmepumper.
Fordelen med gassbruk er at den vil effektivisere all annen energibruk i Norge. Vi har i tretti år slitt med at strømforsyningen i Norge ikke har noen konkurrent. Gassrør langs hele kysten og i de største dalene vil tvinge den enorme nettleien ned, og stanse videre utbygging av strålingsfarlige høyspentledninger, som er på høy tid. Strøm er ikke lønnsomt å frakte lenger enn ca 50 km, i motsetning til hva de fleste nordmenn tror. Gasstransport i rør over større avstander knuser høyspentledninger på både lønnsomhet og skånsomhet mot naturen.
Norge har ikke bruk for både Jonas og Espen, faktisk trengs ingen av disse to tilstedeværende i dette landet. Noen mediestøttet skurkeimage trenger de ikke, for de er flinke nok. Alt av slike prosesser har forløpere et stykke tilbake i tid. Når vi tenker etter, var Putin tillagt en tvilsom rolle også før 2010. Vi må derfor ta for oss historikk bakenfor den offisielle delen av en svært møysommelig global skurkebygging.
Før 1918 var verden annerledes og mindre medie-brutal. Da BBC startet sine offisielle sendinger 18. oktober 1922, begynte tiden da alle skurker på et overnasjonalt nivå må bygges via stemmene deres og portrettene deres. Radioen var først ute ved å bygge skurkenes stemmer, og oppgi deres navn. Da var det filmer, tidsskrifter og aviser som fikk tildelt oppdraget om å bygge skurkenes portretter, supplert med korte reklamefortellinger.
Radioens tidlige bygging av helter/skurker
Radioen var alltid i forkant av avisene som avisenes strenge skolemester med sin ABC, pekestokk og spanskrør. Avisene måtte skrive om det som radioens verbale BBC hadde fortalt skribentene med sine bokstaver lært i ABC. Derav forkortelsen BBC. Dagens lego-logo med satanist-svarte firkanter og inverterte konsonant-bokstaver feiret denne avis-dikteringens 99 års jubileum.
Denne tradisjonen som vi har fått at TIME Magazine skal utrope skurker mange år før de strengt tatt trengs på global skala, begynte så smått i 1927. Året da en senere London-legendarisk radiofigur Bjørge Lillelien ble født i Norge. To år etter at Kristiania hadde skiftet navn til Oslo på diktat fra London og fått en egen privat BBC-avlegger NRK. Den samme Lillelien dukket brått opp som fargerik radiostjerne i NRK-sporten 1960, samtidig med at NRK TV startet i svart/hvitt uten langreiste sportssendinger.
TIME – Man of the Year
Den første «Man of the Year” var flypioneren Charles Lindbergh (1902-1974). Slett ingen skurk, men en som protesterte mot at USA skulle delta i noe så dumt og meningsløst som «verdenskriger» langt vekk fra USA. Hans far med samme navn hadde protestert sterkt mot USAs involvering i krigen 1917, og Charles Lindbergh gjorde eksakt det samme i 1941.
Derved ble det satt en slags standard om at verdenskrigers aktører måtte ha sterke bånd til TIME-konseptet «Man of the Year». Et hevn-aspekt kan også være med i bildet, ettersom man ikke klarte å true Lindbergh til å støtte WW2, heller ikke klarte man å ta livet av ham. Men han tilbrakte sine siste år på Hawaii-øya Maui, noe som antyder at han kan ha vært truet på livet.
Lindbergh hadde nemlig vært frekk nok til å skaffe seg førstehånds innsyn i den såkalte måneferden i 1969, men fikk så vidt vi vet aldri sagt hva han trodde og mente om den. Feminismen slo hardt ned på konseptet Man of the Year, såpass hardt at hele konseptet måtte nullstilles og bli til en slags «årets maske». Egentlig mye bedre, fordi det da blir tydeliggjort at moderne skurke- og heltebygging er et maskeradeball, et veneziansk maskeradeball i det lange historiske perspektivet.
Venezias rikdom var bygd på to pilarer der ute i den store brakkvannslagunen:
• Gull og sølvhandel hvor Vesten og Østen hadde ulik verdisetting av de to edelmetallene
• Maskebæring i denne mest personlig teatralske av alle byer i verdenshistorier. Det var fullt lovlig å bære maske innenfor denne bystatens grenser, omtrent halve året.
Veldig viktig var maskebæringen for gull- og sølv-handlerne, slik at de ikke skulle få trøbbel med rivaliserende bystater. Ingen skulle kunne vite hvem som stod for den store, men fiktive «verdiskapningen» ved Venezias lokale valutaspekulasjon fram og tilbake mellom gull og sølv. Det samme prinsippet brukes ved dagens narkotikadistribusjon. Ingen skal vite hvordan, hvor og når de største «verdiøkningene» skjer mellom narkodistributører. Derved kan toppfolkene i de internasjonale narkopyramidene leve et besteborgerlig liv.
Dette betyr at narkotika har overtatt noe av rollen for verdisetting av valutaer etter 1971 da gullstandarden ble opphevet. Men offisielt er det fortsatt petrodollaren som har den rollen. Reelt sett er disse to virksomhetene sauset sammen, noe både Afghanistan-krigen og Jugoslavia-krigen røper. Vietnam-krigen representerte spiren til en delvis narko-satt valuta, mens gullstandarden fortsatt eksisterte. Offisiell farmasi har sneket seg inn og trolig blitt en større del av dette valuta-spleiselaget enn hva illegal narkotika utgjør. Corona-farsen utkonkurrerte midlertidig den illegale narkobransjen, men svekket den ikke.
Man/Woman of the Year
Magasinene TIME og LIFE har arrogante navn, dem om det. Det svært gloriøse LIFE avsluttet seg selv i år 2000, uten at vi vet hvorfor. Pengemangel var neppe en reell grunn. Men feminismen tok et stygt balletak på det atskillig mer langtlevende tidsskriftet TIME i år 2000, eksakt samtidig som LIFE kastet inn badehåndklærne. Alltid skrevet med store bokstaver, som et forstørret ego-jeg med I på ego-engelsk.
«Man of the Year» var svært ofte skurker, stygge og skremmende, men mandige. Mange av skurkene er svært reelle, og det er patetisk å se at de utstyres med TIMEs skitne englevinger. Kvinnelige autoriserte skurker har verden ennå aldri sett, selv om vi vet om flere kvinner som har forsøkt på det. Bygdøys nabolag har sett en slik både på stranda, i bakeriet og nærbutikken, selv om det nå er noen år siden sist.
Wallis Simpson (1936), Dronning Elizabeth (1952) og Corazon Aquino (1986) er de eneste tre «selvstendige kvinnene» som har oppnådd fuglebur-hederen å bli «Woman of the Year» i TIME magazine mellom 1927 og 1999. Selvstendigheten deres er minimal: Den første klarte å degradere en britisk konge til prins. Den andre var niesen til den abdiserte kongen, og ble regjerende dronning 1952.
Å bli årets kvinne i hele verden samme året som hennes far – kong Georg 6 – ble begravet, så ikke bra ut. Den tredje kvinnen i verden var ikke en filippinsk skosamler, hun het Imelda Marcos og var presidentfrue helt til Corazon Aquino ble «demokratisk valgt» i 1986. Aquino satt som enslig enke fanget i presidentskap mellom 1986 og 1992. Hennes politikk-karriere skjøt fart fra nesten ingenting da mannen hennes ble skutt på Manilas flyplass i 1983.
De fleste politikere som lander på flyplassen ser sannheten i hvitøyet når de får høre flyplassens navn. Har man vært selvstendig kvinnelig president – Filippinenes første – så trenger man ikke å være husket best som flyplass-enke. Ville Gro ha likt at Fornebu hadde fått et forlenget liv under navnet «Arne Olav Brundtland local airport»? LIFE var et magasin som idylliserte et middelklasseliv på 1900-tallet. Mens TIME etter 2000 er ideologisk kjønnsnøytralt, dersom noe slikt er mulig der oppe i de høyeste eller laveste maktsfærer av griskhet og brutalitet.
Sustainable Mask of the Year
Magasinene TIME og LIFE var en slags siamesiske tvillinger fram til 2000, men ble stygt skadet av atskillelsen. Redaksjonen i den eneste overlevende tvillingen TIME sliter ennå med skadene, som veldig raskt ble skudd i egen fot. «Person of the Year» ble umiddelbart nokså sørgelige saker i forhold til hva «Man of the Year» hadde vært. Tenk hvilke flotte og ulastelige ikoner som hadde vært årets mann 1927-1999:
Vi nøyer oss med å nevne Adolf Hitler i 1938. En fullgod, men halvhjertet nominasjon siden han ikke ble plassert på forsiden. Og fordi TIME ventet til 2. januar 1939 med å gi Hitler denne æresbevisningen: «Du er vår mann» for 1938. Josef Stalin ble raskt med som snill skurk for 1939 (han hadde flott ikke-angrepspakt med Hitler). Og så dukket den stuevarme Stalin opp bare tre år senere – i 1942 – som vår uforskammet frekke helt. Som «Man of the Year» 1942 ble Stalin instruert til å slåss heltemodig og helhjertet mot sin tidligere kompis Hitler fram til 1945.
Det er klart at Stalins skiftende masker var et problem for konseptet Man of the Year. Stalin skulle nok en gang forvandles, renovert skurk var hans rolle fra 1948 og resten av sitt liv. «Person» er ikke et kjønnsnøytralt begrep. Det er et intetkjønnsbegrep fordi det har grunnbetydningen «maske». Vi kan anta at den første politiske likestillingen skjedd i Venezia hvor enkelte storvokste kvinner med tykke klær gikk med maske, utkledd som menn.
Dette stemmer godt overens med den første kvinnelige Person of the Year 2005: Melinda Gates. Hun er bærekraftig, altså ikke selvstendig, siden hun måtte dele prisen med sin ektemann Bill Gates og en rockeartist. Bills frue fikk en skikkelig kalddusj på kinoplakater allerede året etterpå: Konseptet «Man of the Year» ble latterliggjort noe helt forferdelig med en film (her).
Naive sjeler vil sikkert tenke at kvinnerollen blir styrket ved at fortidas mannssjåvinisme rigges ned, men her er det tvert i mot kvinners permanentruller som er det mest komiske. Og Melinda Gates var den eneste kvinnen som hadde blitt løftet fram som gjengmedlem i «Persons of the Year», utelukkende som fruen til Bill Gates. Ikke særlig feministisk – på grensen til kvinneundertrykkelse.
Rett nok var det noen ukjente kvinnelige «fløyteblåsere» var blitt vanæret i 2002 som «Persons of the Year». En syklubb som snakket stygt om både Enron, WorldCom og CIA. Enron gikk kosmetisk konkurs i 2006, WorldCom skiftet eiere, mens CIA fortsatte med de samme eierne. «The Fed’s» ikoniske skurk Alan Greenspan trengte Enron-konkursen i 2006 fordi han samtidig sluttet som sjef for svindelfirmaet Federal Reserve, med tette bånd mot Enron.
USA har dominert stort i håndplukkingen av årets personer. Men de eneste to kvinnene som er blitt «Person of the Year» for TIME, er slett ikke amerikanere:
2015: Angela Merkel – født Kaźmierczak omskrevet til Kasner. Tysklands «stasilige statsleder» i 16 dårlige år for landet med hensyn til innvandring, amerikansk okkupasjon og feilslått energisatsing på slitne vindpropeller. Oppvokst i DDR, uten mye tysk slekt. Far med polsk navn, mor oppvokst i dagens Polen.
2019: Greta Thunberg. En ubehjelpelig svensk 16 åring, tungt aspergersk. Faren måtte hjelpe henne med å få seilt over Atlanterhavet i en luksusbåt eid av Monacos fyrstefamilie. Hun skulle prøve å snakke med Trump for redde klimaet og sånn. «Sånn» var de store utgiftene til mannskap og slitasje på super-havseileren.
VG/Dagbladets Putinisme på forsidene
Vladimir Putin var litt helt, men mest skurk som Person of the Year 2007 i TIME Magazine. Helterollen hans går først og fremst ut på at det henger veldig høyt å være skurk i hele 16 år. Tenk hvor mye arbeid det ligger bak å utvikle en slik skurkerolle og opprettholde den så godt at den bare har økt fram til forsommeren 2023. Hitler fikk knapt 7 år som skurk (1938-1945), og noen fullverdig skurk var han blitt ikke før 3 av årene var gått.
Rett nok fikk rest-nazistene en tilleggstid 1945-1948 med etterpåklokt skurkeskap, til dels med døden til følge. Hitlers rolle som skurk var i prinsippet avsluttet hele den perioden. Det er mye vanskeligere å gjøre en kjønnsnøytralt kastrert «Person» til skurk enn en «Mann». Og skurke-Putin har ligget brakk mange av disse 16 årene, derfor måtte han relanseres sterkt i mars 2022. Krigen som ingen skjønte Putins egeninteresse av siden han har så mye halvgod jord fra før, har stått dønn stille i et førsteklasses landbruksområde.
Putins mange ansiktsuttrykk på VG og Dagbladets forsider har fått oss til å tenke at han helt sikkert trenger denne dype moldjorda til økologisk landbruk siden han forgifter den så grundig med resirkulert ammunisjon. «Avgiftingen blir desto mer effektiv og bærekraftig», mener vi å ha hørt hvisket fra en takterrasse på Bygdøy. Det ble også sagt at den eneste måten å få krigingen til å slutte av seg selv, er å sende stadig nye våpen ned dit og kreve at de blir brukt.
Stadig nye hjelpesendinger med våpen vil ikke bare framskynde en effektiv fred i Ukraina, men vil tjene til å overbevise de fleste nordmenn om at skattene må settes ytterligere opp.
Det er klokt å lage en Putin-statan-stikk over VG og Dagbladets forbilledlige skurkestempling av Putins glattbarberte fjes fram mot den forbilledlig våpenløse Arendalsuka. Alle som tvilte på det norske demokratiet før 2010, må vel ha blitt overbevist da de har sett at barnetoget i Oslo er blitt beskyttet med en mengde våpen som bevis for hvor fredelige og ufarlige vi er. Arendalsuka er kanskje det mest våpenløse arrangementet av denne typen i hele verden.
Rett nok er det en skog av maskingeværer og pistoler rundt de snille og eiegode lederne våre, men vi antar at det er mest rødfis i våpenmagasinene. Dersom ett eneste skarpt skudd skulle bli avfyrt foran brygga i Arendal august 2023, er vi helt sikre på at de første som ville hoppe på sjøen i full panikk er statslederne, ikke folket. Sørlendingene er så flegmatiske at de ikke rekker å få panikk før de har fått tenkt seg om.
Og de har helt rett i at ingen ville gidde å skyte på dem. Lettlurte folk vil jo lurendreierne helst beholde som lettlurte. Men ingen kan beskytte dagens illegitime statsledelse mot frykten for volden de selv velger å omgi seg med. Arendal er en forferdelig skremmende by for dem, fordi folket ikke er voldelig i det hele tatt.
All voldsmakt rundt Arendalsdagene er derfor noe Oslo-makthaverne krever rundt sine engstelige kropper og sjelstomme hoder. Og de blir samtidig skremt av at all deres vold kommer for en dag til allmenn spott og spe, ingenting kan gjemmes bort under bakken ved Arendals indre havn.
Dagbladet flesker likevel til med et Putin-bilde i farger når vi scroller nedover, men i artikkelen er dette bildet ikke inkludert. Uautorisert bilde uten kjent fotograf, uten oppgitt kilde. Krigen kommer «uunngåelig» til Russland, sies det, men det gjør den ikke, fordi Putins teaterrolle er å være den onde angriperen som driver med å maltraktere «et velfungerende Ukraina».
Vladimir Putin som Gorbatsjovs etterfølger
Vladimir Putin ble utdannet i Berlin på 1970-tallet mens den høye muren rundt DDRs kommandosenter Vest-Berlin gjorde oss helt sikre på at det ikke eksisterte noen tunneler under bakken der. For å overbevise oss om at Londons bankfolk ikke hadde noen som helst befatning med DDR, fikk de anlagt to flotte motorveier gjennom DDR. Veiene mellom Vest-Tyskland og den britiske sektoren av kakestykket Berlin sørget for at muren rundt Vest-Berlin var pottetett avskjermet fra omverdenen i sammenhengende 28 år fra 1961 til 1989.
DDR-regimet var så lydige mot Londons bankfolk de knapt la merke til byggingen av NATOs to veiprosjekter gjennom DDR. Et mesterstykke av kommunistisk planøkonomi, hvor Londons bulldozere overkjørte den private eiendomsretten som London allerede hadde avskaffet i DDR. Vladimir Putin visste at han var eslet til skurk en gang i framtida, men han måtte holde seg i ro på hele 1980-tallet og kjørte visstnok drosje. Ellers kunne han fort ha forstyrret fylliken i Kreml – Boris Jeltsin – som passet på å passivisere Sovjet-byråkratiet så de ikke skulle blande seg bort i Gorbatsjovs og Kissingers gjenopprettelse av en rekke stater rundt Russland, som strengt NATO-samordnede og dermed «fullstendig frie og uavhengige» stater.
Denne setningen tar nobelprisen i løgntirade om politikk og sånn:
«I løpet av høsten 1991 kunngjorde de grunnleggende republikkene i Sovjetunionen sin uavhengighet etter hverandre, uten at sovjetpresident Gorbatsjov hadde muligheten til å motsette seg den med makt» (her). Det var jo den «allmaktsløse» sovjetpresident Gorbatsjov som selv koordinerte hele nedriggingen av republikkene han var felles-president for. Slik at Russland raskt ble omringet av NATO-makt fra Londons bankstere på alle kanter. Gorbatsjov fikk en oppmuntrende nobelpris i Oslo allerede i 1990 for innkapslingen av Russland med et belte av London-dikterte stater.
At det var Londons 5Eyes som stod bak denne «oppløsningen» av Sovjet-samveldet, la man ikke skjul på. Først gjorde man statene «helt uavhengige av hverandre» for umiddelbart å knytte man dem sammen igjen som en dårlig kopi av det britiske samveldet (her): Å lage et tett samvelde av «uavhengige stater» som ligger tett som erteris geografisk, var en eksponert og samtidig beskyttet absurditet. Et eget flagg for absurditets-samveldet kontrollert av NATOs overordnede organ 5Eyes ble laget (her):
Her er Londons all-seeing eye i midten av flagget, formet som en dråpe med sol inni. Et svært, men permanent tivoli-monument ble bygd i London 1999 (her). Russland skulle etter år 2000 privatiseres ved at London-klarerte oligarker kunne forsyne seg mer direkte av realverdiene enn de hadde klart via Sovjets tungrodde Kreml-byråkrati. Berlin-utdannede Vladimir Putin var utplukket av London til å være framtidas ledende oligark-hjelpemann. Han skulle videreutvikles i en spagatrolle for å kunne bli nasjonalhelt i Russland og samtidig farlig skurk i alle land styrt av NATO og 5Eyes.
Putin ble av London plassert i Leningrad fra 28. juni 1991, som «utenriksminister» i byen London kuppet Russland med ved å menneskeslakte tsar-familien i 1917. Det var symbolsk veldig viktig at Putin fikk posisjonen mens byen fortsatt hadde dette syke kommunist-navnet.
6. september 1991 ble det opprinnelige navnet St. Petersburg tatt i bruk igjen etter en folkeavstemning. Sovjet-president Gorbatsjov hersket jo trygt over både sin Jeltsin-slave i Moskva og sin Putin-slave i Leningrad fram til Mette-Marits myndighetsdag (sikkert tilfeldig) 19. august 1991. Et vanvittig teatralsk kupp mot Gorbatsjov varte i to dager, han trengte jo dette vrøvlet som den eneste Sovjet-presidenten noensinne (her).
Å være helt allmektig og samtidig helt avmektig Sovjet-president høsten 1991 var litt av en balansegang, godt for noen av norske media hadde likeglad sympati med fyren året etter at han fikk Nobels fredpris 1990. Trolig fikk han Oslo-prisen for å klare å bli den første Sovjet-presidenten i 1989, at dette ondskapsimperiet endelig fikk en fullverdig president trengte jo en fredsmarkering.
Londons bankstere ser på Norge som lett match
Norge er det mest London-servile av alle land på planeten, fordi man siden 1945 har klart å kontrollere oss ved hjelp av to grep uten å bruke synlig vold mot befolkningen. Media og økonomi. Media har siden 1925 fortalt oss fra London-skapte NRK hva som er viktig her i verden, hva som er snilt utenfor Norge og hva som er slemt utenfor Norge. At den norske staten har vært snill og styrt av norske velgere i hyggelige valgfarser hvert 4. år, har ikke vært nødvendig å si, fordi alle nordmenn tenker selv og skjønner det. Den flinke piken Vibeke Fürst Haugen leder nå NRK på en forbilledlig emosjonell måte.
Økonomien er siden 1990 blitt dominert av to private banker, Norges Bank (NB) og Den norske Bank (DNB). Disse institusjonene ledet av flinke piker plager oss ved å plyndre oss ved hjelp av skatt og styringsrenter. Den andre plager oss så fælt med renter at vi føler oss rike og uavhengige. Aller mest på vår selveide hytta hvor vi kobler godt av i solveggen for å slippe å tenke på hyttelånet som vi jobber fulltid med å betale når vi ikke er på hytta.
De flinke pikene Ida Wolden Bache og Kjerstin Braathen leder nå NB og DNB på en forbilledlig emosjonell måte. En viss uavhengighet har de overfor hverandre fordi NB er bastet og bundet til Sveits-institusjonen BIS i Basel, mens DNB er bastet og bundet til Sveits-institusjonen WEF i Geneve. Sveits er uavhengig av London, FN, NATO med mere fordi Sveits har bankhvelvene med gull som sumpbyen London ikke klarer å passe på nede i gjørma. NB og DNB snakker dessuten ikke med hverandre fordi de både har og ikke har et felles organ for penger og sånn – DN (Dagens Næringsliv).
Ingen nordmenn klarer å tenke at DN, DNB og NB har noe med hverandre å gjøre. Forkortelsene røper at en diskret samordning mellom disse tre er absolutt utenkelig. Og at deres tre hovedkvarterer ligger noen hundre meter unna hverandre i gangavstand (både over og under bakken) fra Akershus festning styrker alle nordmenns visshet om at de er helt uavhengige. Ikke minst fordi statsminister Jonas Gahr Støre sitter innesperret på et militært bevoktet statsministerkontor inne på Akershus festning.
Den historisk-hysteriske følelsesfarsen rundt Putin siden mars 2022
Hva nordmenn tenker om «det farlige følelseslivet» til Vladimir Putin er av stor betydning. Det sitter jo en fomlete hjelpemann uten pappa (Jens Stoltenberg) og fikler med NATOs atomknapp i Vesten. Vi stoler på at Putin har bedre åndsnærværelse til sine atomer enn hva Jensemann har. Putin klarer det kunst-stykket det er å holde all krig utenfor Russland, til tross for sine vaklevorne stridsvogner.
Løsfisk-media, også kjent som løssalgsavisene VG og Dagbladet, tester hver dag hvordan det norske folk reagerer på Vladimir Putins luner. Dette er en slags værvarsling hvor vi leter etter furer i Putins portretter på VGs og Dagbladets forsider. Vi vet ikke hvem som har tatt Putin- bildene. Heller ikke hvordan VG og Dagbladet har tilgang til minst 1000 ulike Putin-bilder som danderer ut over oss uten snev av opphavsrettsbeskyttelse fra Kreml siden mars 2022.
Putins ansikt er alltid Poker-glattbarbert, så vi begynner å lure på om fyren har dårlig skjeggvekst. En liten skjeggtust på haka trengs jo for å bli GOAT – «greatest of all time» som skurk. Hitler hadde en smal, men veldig tett bart, og uten den hadde han aldri klart å bli GOAT fra og med 1941. Charles Spencer Chaplin var Londons egen masterveileder da Hitler avla muntlig skurkeeksamen i perioden 1941-1945, og vi mener å vite at Hitler fikk karakteren A i Londons eksamensprotokoll.
«Du må fjerne design-barten din på datoen 30. april 1945» var Chaplins budskap til Hitler med tidenes eneste GOAT-mastergrad i skurkefaget. Tok Hitler livet av hele kroppen sin, eller nøyde han seg med å ta barten der nede i den militære bunkeren? Hitlers følelsesliv ble aldri beskrevet i media, fordi hans skrikende Donald-stemme og fektende armbevegelser gjorde adjektivene overflødige.