Urolighetene i Frankrike i juni hadde mange likhetspunkter med urolighetene rundt drapet på George Floyd i USA i mai 2020 og de opptøyer som fulgte etter dette. Hvorfor det? Var dette virkelig opptøyer og sosial uro som oppsto spontant eller hadde noen planlagt dette, hadde noen arrangert tyngdepunktene, så og si lagt opp hendelsene som knutene på en snor, i et tidsforløp?
Husker at under George Floyd-voldsomhetene ble voldsberedte ekstremister med skarpladde skytevåpen hentet inn langveisfra, at demonstranter fikk utgiftene dekket og lønn, de ble busset inn i hundretall, noen helt fra California, det var stor ståhei i Minneapolis.
Flammende slikket seg oppover i høydene langs veggene på gjerne forlengst forlatte bygninger, vindusrutene singlet i tusen biter, lagerhaller brant og butikker ble plyndret, mens biler gikk opp i flammer i stort antall. Svart røyk veltet opp i luften og røyktåken la seg over byen, mens en ond vind blåste gjennom byen.
Det var slik så det ut i avisene, på videosnuttene, i fjernsynsreportasjene. Og folk stormet butikkene, raserte og stjal som ravner. Det siste ble fremhevet av videosnutter, presse og fjernsyn, det var vesentlig å få vist dette over hele den vestlige velstandsverden: Looting var som å tappe ut alt blod av folk, et sted på den veien blir man meget blek, det var virkningen også mange skulle oppleve.
I Frankrike begynte opptøyene med politidrapet av Nahel Merzouk, fulgt opp av ødeleggelser av offentlig eiendom, eksplosive bil- og bussbranner, de gjør sin virkning på både videosnutter og fjernsyn, rasering og looting av butikker, bare de tilgrisede vegger sto igjen, til og med en våpenbutikk i Marseille ble robbet, tilfeldig? Jeg tror ikke det. Man kunne få et inntrykk av at hele Frankrike gikk amok i raseri på myndighetene, for slik ble det fremstilt gjennom media. Var det også slik i virkeligheten?
Det autoritære Frankrike
Hendelsen som utløste dette var politiets drap av ungdommen Nahel Merzouk, fransk statsborger, født i Nanterre i Paris i 2006. Frankrike har siden Napeoleons dager vært styrt fra Paris med et meget autoritært grep. Under urolighetene var opp til 45000 polititropper satt inn over hele Frankrike, likeså inneriksdepartement og tilhørige minister Gérald Darmanin, men selvfølgelig også president, Emmanuel Macron, som i sine intervju med presse og fjernsyn gav inntrykk av å være relativt uberørt, hendelsene for de franske myndigheter hadde kanskje for ham preg av å være en øvelse. Han var til og med dagen etter, 28. juni om kvelden, gjest på en konsert med Elton John hvor han ble fotografert. Var det tilfeldig?
Vi ser at opptaket av skuddscenen er gjort på en skråning ovenfor bilen ved siden av veien. Det tok ikke mange minutter å stoppe en bil og true sjåføren før han kjørte videre.
Vedkommende som gjorde opptaket, må ha stått der med klart kamera. I mine øyne må opptaket ha vært planlagt, var det tilfeldig, var det et Guds under, med englevakt, for video-opptaket herfra var en nøkkel for hele historiens troverdighet (foto, her). Se også vennens video, her.
Nahel hadde familierøtter i Algerie og Marocco. Jeg har ikke funnet ut noe om verken morens bakgrunn, det ble åpenbart holdt skjult, om også hun var immigrant, hvor hun egentlig hører hjemme, navngitt som Mounia, etter eget utsagn mor til Nahel. Hun er etter fotoene å dømme av sefardisk jødisk opprinnelse. Hennes alder er kanskje mellom 56 og 60 år, kanskje noe eldre.Nahel døde tirsdag den 27. juni om formiddagen, skutt og drept av politimannen Florian M., da han ikke stoppet motoren på bilen, men plutselig satte bilen i bevegelse mens politimannen siktet på ham, det var da skuddet falt.
Hvis moren er en jødinne, noe jeg mener hun kan være, har politimannen drept en ung jødisk araber, en som tilhører de øverste lag av det franske samfunn, den franske elite. Ingen fransk politimann ville våget å drepe en jødisk ungdom, et medlem av en franske elite, men hvis han var av jødisk slekt, støtter det teorien om at dette kan ha vært et fremragende planlagt og gjennomført skuespill fra begynnelse til slutt, men med helt andre motiver enn de som ble offentliggjort.
Også en venn satt i bilen ved veikrysset da Nahel døde, han løp avgårde og ble ikke tatt, han forble anonym, men har lagt ut en videoen på nett, med det sanne budskap om Nahel, dvs den ble lagt ut av av australske sky.news, en av de største bidragsytere av media i denne saken, hans video skal være denne, se, her.
Den skulle fungere som en viktig støtte for at historien om Nahel var sann. Heller ikke Al-Jazeera-intervju av en «nabo» av familien som skulle bekrefte hvor ordentlig guttungen hadde vært, hadde samme oppgave. Han utbrøt; «og nå ble han skutt for ingenting», og «bestemoren var så hensynsfull og varmhjertet, elsket i nabolaget», se video, det samme intervju ble også sendt av BBC.
Kan det ha vært sant? Vi husker intervjuene av «tilfeldige» fotgjengere i New York rett etter 911 hadde brutt ut, det viste seg senere at de overhodet ikke var tilfeldige, de var utplukket, forvalgt og var forberedt på å bekrefte det ønskede narrativ, se om video 0:26, 3:22 og 3:32, her. For det er narrativet som er viktig.
Drone-fotoet av siste reis ble tatt fra en videosnutt til en islamsk venn, ved bilen under et laken skal det ligge en død person. Kunne det tenkes at det hele var en øvelse for politifolkene? Det er 13 år siden ungdommene måtte bøte med livet på Utøya. Også dengang på Utøya var Deltatroppen underveis i en øvelse, et skuespill hvor de deltok som skuespillere. De hadde øvd hele dagen den 22. juli 2011, de godt trente terror-politi-spesialistene i Deltatroppen kan ha trodd lenge den dagen, at det bare var en øvelse.
Den som lærte leksene av den håndfull kinesiske videosnutter om covid-dødsfallene på gatene i Wuhan i 2020, var undertegnede. For den gang gikk jeg fem på, jeg trodde på dem. Lærdommen er: Vær skeptisk. At det var australske Skynews som la denne ut under sitt navn, var ikke tillitsvekkende, tvert imot. Underlig at Skynews (eier Rupert Murdock) helt fra Australia skal stå så sentralt i mediadekningen av en sak i Europas midte, de franske aviser var fraværende.
Men det var mere: En muslimsk ungdom, @farahmersni0, la ut den meget melankolske musikk-videosnutt om hendelsen, musikken vekket i meg en sterk anelsen om at her må det ligge noe annet, et annet motiv, bak hele Nahel Merzouk-historien. Musikken er så usigelig trist, som seig, tyrkisk honning, de smurte tykt på, som om den roper opp til den blodigste, helligste krig, Jihad (hør her).
Det fant sted en begravelse, lørdag den 1. juli, pressen hadde forbud mot å ta bilder. Flere må ha klaget på det, for ikke lenge etter dukket det opp foto av en nyspadd grav med et plastskilt dandert av blomster med navnet Nahel Merzouk. Men ingen har i denne saken fotografert et lik av den avøde. For hvis historien er fake, er det meget vanskelig å sminke frem et troverdig lik. Husker tilbake da US marines hadde overfalt og «henrettet» Osama Bin Laden i 2011. Men fikk vi se hans lik?
Nei, det var i all hemmelighet blitt dumpet fra en ukjent posisjon i Det arabiske hav, noe Hillary Clinton fortalte oss med ansiktet lagt i de alvorligste folder på fjernsyn, mens hele US White House staff satt omkring og nikket i stillhet. Den gang nektet jeg først å tro det jeg hørte, jeg satt der med åpen munn av ren forbauselse; hva tillot statsmyndighetene seg i verdens mektigste land, USA?
Det brutale franske innenriksdepartement
Det gjelder å åpne forhenget og titte lenger bak, inn i skyggene. De mange uroligheter i Frankrike er et faktum. Her finner vi også en dramatisk forhistorie og den har vært preget av gjennomgående en ting, av brutalitet. Annerledes kan jeg ikke begripe den følgende nye lovgivning: «Frankrike så en økning i politivold i årene før drapet. I 2017 ble det vedtatt en lov som tillater politiet å skyte på et kjøretøy som flykter fra en trafikkstopp, hvis sjåføren utsetter passasjerene eller forbipasserende i fare.
Denne skytingen var den tredje dødelige skytingen som skjedde under en trafikkstopp i Frankrike i 2023. I 2020 var det tre dødsfall, etterfulgt av to i 2021, og 13 i 2022 (her).» Politiet dreper altså uten konsekvenser. Også folk som av ulike årsaker ikke ser seg tjent med å snakke med politiet. Vi vet allerede hvor lettvint politifolk dreper med skarpe våpen. Akkurat som de siste årene i Norge. Tilfeldig? Jeg tror ikke det.
Ser vi på opprørslandskapet i det tjueførste århundredes Frankrike, finner vi at franske storbyer har store sosiale utfordringer, vi finner også at politiet er urimelig brutale, men hvorfor er det slik, hvem er det som gir slike ordre til politiet, for politiet er ordrefølgere, de gjør som det blir gitt ordre om, mens de som sitter over dem i hierarkiet er de som bærer hardheten i sine hjerter; hvorfor er lederne i det franske statsapparat så usedvanlig brutale?
De franske myndigheter har vært interessert i Morocco, mens Algerie var regnet av mange som en del av den franske nasjon, fordi det var ønsket av dem. Algerie var et land med store ressurser, ca 3,5 ganger så stort som Frankrike (som er knappe to ganger større enn Norge).
«I løpet av kampen for uavhengighet led over 1,5 millioner algeriere martyrdøden, mens flere hundre tusen ble skadet, tvunget fra hjemmene sine eller de forsvant bare.»
«Frankrike må erkjenne sine folkemordsforbrytelser mot algerierne siden 1830″, sa den algeriske historikeren Mohammed al-Ameen Balghaith til Anadolu Agency.»
«Årets uavhengighetsjubileum kommer midt i folkelige protester som tvang den mangeårige president Abdelaziz Bouteflika til å gå av i april. Under protestene ba demonstranter om å bryte med Frankrike både på kulturelt og politisk nivå og fjerne bruk av det franske språket i statlige institusjoner, skoler og universiteter. Demonstranter ga også Paris skylden for den nåværende politiske og økonomiske situasjonen i Algerie» (Tekst av Ahmed Asmar, her, mer info om Algerie, Wikipedia, her).
Her ligger det nok mere begravet: for 62 år siden skjøt politiet og drepte over ett hundrede mennesker med kaldt blod, fordi de demonstrerte. Frankrike var dengang under ledelse av President Charles de Gaulle (1890-1970), en lidenskapelig militæroffiser fra krigens dager.
Charles de Gaulle og hans myndigheter
‘«Det var et mirakel at jeg ikke ble kastet i Seinen», husket algerieren Hocine Hakem om en beryktet, men lite kjent massakre i den franske hovedstaden for 60 år siden. Herr Hakem var 18 år på den tiden og fortalte historien sin til avisen L’Humanité tiår etter hendelsen, som ble fortiet av media på den tiden. Han var blant rundt 14 000 algeriere som ble arrestert under operasjonen.
Rundt 30 000 algeriere hadde tatt til gatene i Paris i en fredelig protest mot et portforbud, og ba om uavhengighet nesten syv år inn i krigen mot fransk styre i Nord-Afrika, som tidvis hadde skapt gatekamper i gatene av den franske hovedstad. Den 17. oktober 1961 drepte politiet minst 100 demonstranter, hvorav noen ble kastet i elven Seinen, noe som gjorde hendelsen til en av de mørkeste sidene i Frankrikes mangesidige kolonihistorie (tekst fra BBC, her )’.
«Den 17. oktober 1961 demonstrerte titusenvis av algeriere i Paris mot den franske okkupasjonen av landet deres. Fransk politi åpnet ild mot demonstranter og drepte rundt 345. Ifølge franske tjenestemenn gjennomførte kolonimyndighetene 17 atomeksperimenter i den algeriske ørkenen i perioden mellom 1960 og 1966. Algeriske historikere angir imidlertid tallet til 57.
Den 13. februar 1960 gjennomførte Frankrike sin første atomprøvesprengning, med kodenavnet «Gerboise Bleue» (Blue Desert Rat) i Sahara-ørkenen, sørvest for Algerie. De franske atomeksperimentene har forårsaket døden til rundt 42 000 algeriere og skadet tusenvis på grunn av kjernefysisk radioaktivitet, i tillegg til de omfattende skadene mot miljøet» (tekst av Ahmed Asmar i Ankara, her).
De mange stridigheter i Frankrike
Frankrikes befolkning har alltid vært modige, engasjerte og har stilt opp hvis det trengtes, i gatene. De har aldri funnet seg i myndighetenes verken inngrep eller overgrep gjennom nye lover, nye skatter eller dårlige service, men straks tatt til gatene i tusenvis, blokkert motorveier, spylt ned ministrenes kontorer med maursyre, kumøkk og andre verre ting, mens norske bønder forsiktig og omtenksomme først sørget for en presenning på gaten utenfor Stortinget, sånn at kumøkka de helte ut, fikk noe beskyttende, mykt under seg. Hvorfor forsøkte de franske myndigheter så ofte å gå på akkord og overkjøre sin egen befolkning? Var det derfor folk flest strømmet ut i gatene, forarget og opphisset, med plakater, bannere og slagord:
• Opprøret fra oktober–november 2005, som involverte ungdommer som i voldelige angrep tente på biler og offentlige bygninger. Utløseren var de utilsiktede dødsfall da de kom borti høyspentledninger på T-banen under flukt fra politiet – Zyed Benna og Bouna Traor – de hadde flyktet fordi politiet ville sjekke deres identitet.
Demonstranter erklærte at uroen var et uttrykk for frustrasjon over høy arbeidsledighet, polititrakassering og brutalitet. «Folk slår seg sammen for å si at vi har fått nok,» sa en demonstrant. «Vi bor i gettoer. Alle lever i frykt» (fra Associated Press).
• Opptøyene oppsto i Val-d’Oise i 2007 (en annen Paris-forstad bebodd av for det meste migranter) etter to tenåringer (Moushin S., 15, og Larami S., 16) hadde blittt drept, hvis motorsykkel kolliderte med et politikjøretøy. Både ofrene og de fleste opprørerne var av nordafrikansk avstamning. Biler og bygninger ble brent, inkludert et bibliotek, to skoler, en politistasjon og flere butikker (her).
• I 2009 fant det sted en serie opptøyer på Bastilledagen i kommunen Montreuil, en østlig forstad til Paris, etter drapet av en ung mann fra Algerie, Mohamed Benmouna, som døde i politiets varetekt. Franske ungdommer satte fyr på 317 biler og tretten politifolk ble skadet.
• I juli 2013 brøt det ut opptøyer i Trappes, en forstad i Paris, etter at politiet arresterte en mann som angrep politimannen som hadde forsøkt å sjekke identiteten til kona hans med muslimsk slør.
• I juli 2014 utartet en pro-palestinsk protest mot den israelske bakkeinvasjonen av Gaza til et antisemittisk opprør i Sarcelles, en nordlig forstad til Paris. Jødisk-eide og ikke-jødisk-eide virksomheter ble angrepet og plyndret av lokale ungdommer bevæpnet med metallstenger og treklubber.
• I 2017 startet protester etter anklager om at en politimann hadde sodomisert en ung svart mann med en stafettpinne. Anti-politi-protester fortsatte langt inn i mars 2017, da migranter ble møtt med motstand fra parisere (tekst hentet fra artikkel i UK-column, her, se gjennomgang av tidligere protesthendelser, her).
Et dødsfall kan knuse familien
Å miste et barn er et skjebnesslag, knusende, dagene blir stående stille, man kommer ikke over det, bare tiden kan lege slikt. Alle som har barn vet dette, foreldre var alltid redde for at barna skulle bli utsatt for brutalitet, vold og narkotika, i bygatene. Noen av oss ble tvunget til å gjennomleve det i det virkelige liv. Det er en prøvelse av rang, vi vet det alle sammen: Men moren til Nahel virket ikke å ha det slik, ikke det aller minste. Hvorfor det?
Mounia opptrådte tvert imot som en sentral kraft i protesttoget på torsdag. Hun hadde til og med en mann i rød skjorte som passet på henne, en egen livvakt. Interessant: Hvorfor hadde hun det? Ble hun truet? Ikke bare det: På noen få dager hadde de klart å trykke opp tusenvis av T-skjorter og mange store bannere med den samme tekst; Justice Pour Nahel. Var det virkelig slik, eller hadde det blitt forberedt flere uker i forveien? Jeg mener slikt tar tid, og den var med sikkerhet lengere enn to dager. Det betyr at historien begynte lenge før Nahel ble drept, mens den ble presentert offentligheten som en spontan reaksjon på hans død, drept av en politimann. Var den ikke det alikevel?
Hvem betalte for alt dette, livvaktene, t-skjortene og bannerne, det kan ikke ha vært billig? Og moren var ifølge media ikke spesielt formuende. Hun bodde iflg eget utsagn med sin sønn og mor i en stor blokk med mange små leiligheter for innvandrede i Nanterre. Var det noen andre som hadde tatt utgiftene til den mektige og imponerende demonstrasjon med tusener av deltagere? Men velgjørerne ble ikke nevnt noe sted, såvidt jeg har sett. Ingen forening, ingen engasjert gruppe, ingen statsinstitusjon. Kanskje ville de ikke det? Ingen, ikke engang noen anonyme kledd i finlandshetter, ringte avisen og tok på seg ansvaret, hvorfor det? Var det viktig at de holdt seg skjult?
Hvem skulle true henne?
Hva kunne den virkelige historie være? Motivet? I tilfelle var Nahel en brikke i et planlagt spill, for kanskjehadde ikke drapet funnet sted, kanskje var han ikke engang tilstede i sin egen begravelse? Var kisten tom eller utstyrt med en dukke med samme tyngde? Var hans død og begravelse bare påstander uten dekning? Hadde han blitt utstyrt med parykk og forlengst reist med tog til sin snille onkel i Marseille?
Det kunne ha vært slik: Alikevel måtte det ha vært mange provokatører i arbeid. De skulle varme opp befolkningen i de utvalgte bydeler. For det måtte skje. Også politiets tilstedeværelse i stort antall skulle gi seriøsitet. Uten provokatørene og opprørspoliti, ville ingenting ha skjedd. Etterretningstjenesten er ansvarlige for provokatørene, det kunne de. Vi husker voldsberedte Christian Høibø fra Kongsberg som jobbet som provokatør for PST i Norge under demonstrasjoner, han var den som oppfordret til vold og kriminalitet, slik at politiet skulle få anledning å arrestere noen. Han var godt betalt (se, her).
Den franske etterretningstjeneste er instruert av Mossad, de er alltid tilstede når noe dramatisk skjer i samfunnene, de er de aller beste på å arrangere og utnytte demonstrasjoner i Europa, kanskje i hele verden. Men hvis historien var påfunnet, som det ser ut til, var det for å bane vei for andre ting. Da hadde Mounia rollen som crisis-skuespiller, godt betalt, som ledet en demonstrasjon bygd på falske premisser. Da var det hele teater, men som selvfølgelig hadde en hensikt, men et helt annet motiv enn raseriet over at myndighetene tok enda et menneskeliv.
Å være på flukt fra sin fortid
For å bedre begripe det som skjedde i Frankrike de siste dager av juni 2023, er bakgrunnsrammene og forhistorien helt avgjørende. Her kan jeg bare antydningsvis nevne noen aspekter som jeg mener er helt vesentlige. Det franske samfunn har i lang tid vært under innflytelse av ekstremt brutale folk, folk som i sine hjerter befant seg på samme nivå som Kong Leopold 2. av Belgia (1865-1909), som så kongoleserne fra Sentralafrikas avhugde hender som troféer, mens han i Europa markedsførte seg, akkurat som Bill Gates gjør idag, som velgjører og filantrop (les mere om Leopold 2., her). Folk gikk på limpinnen også den gang.
Men hvorfor var de så usedvanlig brutale? Den franske revolusjon fant sted 1789-1799, les mere, her. Den var preget av mobb og pøbler, det de kalte revolusjon var i virkeligheten ramp, kriminelle og lovløse, folk som følte seg trygge i gatene, behersket gatejustis, visste om kjellerskyggene, vant med å lyve seg bort, overfalt for å stjele; var det de som hadde makten under gatekampene?
I tillegg skrøt man av å ha fanget selveste kongen: De mente at det var en betydelig historisk handling å legge ham, Kong Ludvig den 16. bakbundet på skafottet før Guillotinens tunge kniv falt, bare fordi han var hatet av dem, han var Solkongens barnebarn. Hvilket ulykksalig lavmål de hadde oppvist.
Frankrike var kulturlandet fremfor noe annet land i Europa, all europeisk elite snakket noe fransk. Kunstnerne, de rike russere og polakker som hadde leiligheter i Paris, satt gjerne på fortauskafeene i verdensbyen fremfor noen og samtalte. Frederic Chopin var en av dem (1810-1849). De hadde alle reist til Paris for å trekke inn den samme pust som Solkongen, man ble så frisk og rask av den.
Også danske og norske kunstnere og embedsmenn beundret Solkongen og hans hoff dypt, de var alle dypt sjokkert og rystet over at solkongens tronearving, Kong ludvig den 16. skulle bli halshugget. Senere måtte hans vakre dronningen Marie-Antoinette gå samme vei. Det kunne ingen begripe, det var helt uforståelig.
I virkeligheten hadde det i Paris dengang inntrådt lov- og rettsløshet, godt forberedt, de hadde begynt på gateplan, drevet igjennom av folk som visste å utnytte mobben, tyvene og kjeltringene, skyggemenneskene. Fulle av maktbegjær, skruppel- og æreløse, drevet av misunnelse, drevet av hat for lov og orden, tok de seg til rette, trakk i trådene. Det var like pøbelaktig brutalt som da de senere henrettet Tsar Nikolai II og hans familie i Russland i 1918.
For det var rampen og mobben som hadde overtatt, hensynløse hadde de kommet opp fra sine mørke kjellere, de været sin sjanse. Man ville senere ha det til at de hadde vært helter og redningsmenn, men i virkeligheten var de enkle sjeler, det var en steinete grunn, de ønsket å bli rike, koste hva det koste ville. I Jekaterinburg i 1918, etter henrettelsene av den russiske tsarfamilie pakket de bevæpnede morderne gull, sølv og juveler innunder vadmelsskjortene før de forsvant ut i nattemørket.
Muldvarpene
Var det dem som var de utsendte som infiltrerte, kledd i anonyme klær, under falsk identitet? De hadde reist i alle land og narret til seg fotfeste: Som spilte skuespill i en årrekke, ble en av familien, men som levde i de halvmørke gangene under jorden, som muldvarper? Som den prestisjetunge franske avis, Le Figaro, meddelte i et brev i 2010 til de 100 øverste politiledere i landet at deres President Nicholas Sarkozy, 2007 – 2012, var en spion og hadde vært en høytstående agent for Mossad, se her?
Vi merket oss: Mens hendelsene rundt Nahel gikk sin gang gjennom media, var det en kvinne som startet en pengeinnsamling på nett, en gofundme-innsamling. Men den skulle ikke gjelde for Nahel eller mor Mounia og familien, men for konen til politimannen Florian M., som skjøt og drap den 17-årige Nahel.
Firmaet som utførte dette måtte legge ned innbetalingssiden , da det kom inn for mye penger: De meddelte at de har utbetalt 1, 6 mio Euro til politimannen Florian Ms kone, i norske kroner 16, 8 millioner kroner. Vi forstår at den franske befolkning er dypt splittet (les mere, her). Var dette en viktig del av hele prosjektet, å få den franske befolknings fremmedhat opp i lyset; de som hadde blitt påtvunget den massive innvandring og påfølgende uttapping av statskassen? 16, 8 millioner kroner er en oppsiktsvekkende sum.
Det gikk de rykter om den umenneskelig brutalitet som fant sted under kolonitiden, særlig i Sentral-Afrika, men også i India, Nordafrika og Lille-Asia, men som senere ble hysjet ned, det skulle man ihvertfall ikke snakke om. England og Frankrike var blant de største kolonibesittere.
Hvem var dem i bak myndighetene som ville ha kolonier, ville røve andres verdier og ressurser for selv å få et liv i silketøfler, slåbrok og sigarer? Som attpåtil var klar for å ta det med skarpslepne sverd, våpenmakt og blodutgydelser? Hvor kom denne brutale grådighet fra? Satt de høyt oppe i statsapparatene slik at de bare med litt innsats kunne få hele det gigantiske statsvesen i bevegelse?
Skal vi komme videre i Europa, er det slike hendelser vi er nødt til å bevisstgjøre oss. Det er uvitenheten om slikt som skaper mørket omkring oss. Vi skader oss selv og dem hvis vi later som om det ikke har skjedd. Fordi dette preger vår underbevissthet. Vi må hente frem de ansvarlige og se dem i dagslys. Dette kommer ikke bare oss til gode, men også dem. De forblir fanget inn i sine rollemønster så lenge heller ikke vi vil se de virklige handlinger, som ved svart magi. Derfor må de konfronteres med sine handlinger, slik at også de får anledning å fri seg fra dem.
Koloniveldet som tok sin begynnelse i det 19. århundrede, åpenbarte forferdelige grusomheter, grusomheter som var grunnlagt i en sjelelig kultur. Var dette en bandittkultur? Jeg tror det. Det gjaldt maktmiljøer i England og det gjaldt maktmiljøer i Frankrike, derfor ble brutalitet betraktet som nødvendig: Fordi de var kjeltringer. Hvorfor har dette vært tildekket av en øredøvende taushet helt frem til idag? Fordi de har gjort alt for å tildekke dette, til og med forfalsket historiebøkene.
Ingen stat er idag så brutale som den israelske stat. De har ikke bare store fengsler, verdens største konsentrasjonsleir og gigantiske interneringsleire, de har også torturkamre. De fengsler barn, unge og gamle. De torturerer barn, unge og gamle. Hver uke dreper de palestinere, barn, unge og gamle, enten i Gaza eller på Vestbanken eller andre steder. Hvorfor finner vi oss i det? De har kalt seg selv azkenazijøder. I virkeligheten er de ikke jøder i det hele tatt. De skjuler seg bak jødene, de misbruker jødenes navn. De er infiltratørene.
Ingen steder i Europa lever flere azkenazijøder enn i Frankrike (les mere, her). Etter at dronning Isabella av Spania utviste jødene i det 15.århundrede emigerte de fleste til Frankrike. I Frankrike etablerte familien (James Mayer de) Rotschild sitt finansdynastiet i 1812 (les mere, her) og dannet grunnmuren for de franske statsfinanser. Da begynte det steintunge møllehjul å dreie seg.
De mistet Algerie, og ble besatt av Israel
Mange av dem og deres beslektede familier erobret med årene de høyeste posisjoner i det franske statsapparat. Det fant sted et skisma mellom de sefardiske og azkenazijøder under som glødet intenst i mellomkrigstiden. De politiske sionister av azkenazi-bakgrunn som skjulte sin identitet i samfunnene de levde i, sørget for at de sefardiske jøder ble innhentet og fraktet i jernbanens godsvogner til konsentrasjonsleirene i Østeuropa og Tyskland. Dette var en del av planen for å tvinge disse til å emigrere til ørkenområdene i Palestina. Dette skulle siden danne befolkningsgrunnlaget for nasjonen Israel . Man skulle bygge det nye landet på dem (les artikkel om Krystallnatten, her).
En nasjon kan ikke flykte fra sin fortid; like lite som det enkelte individ kan det; tidligere utøvd brutalitet hadde støtte i visse franske maktmiljø, det åpenbarer seg gjennom de mange opprør og protester i de fransk gater, som åpne væskende sår langt inn i margen av den franske samfunnskultur, smertefulle og verkende.
Men den politiske elite vil ikke se det. Ingen har noen gang oppvist verre brutalitet enn (azkenazi)jødene, noe historiene fra Det gamle testament bekrefter, opprinnelig hadde de sitt sentrum i gamle Babylon i dagens Irak.
Det ligger et eldgammelt hat bak Israels alt-ødeleggende proxykrig mot Irak; de lovte de irakiske offiserers og soldater trygghet under sitt tilbaketog fra Quwait (under George H. Bush), men brøt alle løfter tvert og meiet dem ned til siste mann, flyktende soldater som høytidelig var lovet sikker retrett, som var på vei hjemover, ble meiet ned med de mest moderne maskinkanoner fra US marinens jetfly (Bagdad Highway massacre).
Man kalte det jødisk krigstaktikk: Og grov med bulldosere ned og kvalte 3000 irakiske soldater og offiserer levende i grøfter. Krigen mot Irak var Israels krig og kostet 1,5 mio mennesker livet, derav 500 000 barn. Såvidt jeg vet, er dette fakta, azkenazijødiske fakta, men fjernet fra internett fordi de ikke liker å høre det. Alle azkenazijødener bærer alle handlinger som denne folkegruppe utøver, i sine sjeler, hele tiden. Det skaper den beryktede sjelelige ubalanse og sykdom. Men – de vil ikke snakke om det. Ingen vil snakke om det. De vil ikke høre det. Ingen vil høre det. Men rømme fra det, vil de, som om man kan rømme fra slikt.
Dette ser jeg som noe av bakgrunnene for Frankrikes mange eksplosive opptøyer og protester. Frankrike har i så måte skritt for skritt blitt ledet frem til å bli en lettantennelig krutt-tønne, det lettest antennelige europeiske land, det ligger nå «lagelig til for hogg», klart for Den nye revolusjon styrt fra et lite land i Midtøsten.
Drap av en spedalsk, bilbrann, ødeleggelse av offentlig eiendom og looting av butikker
Dette opptak ble gjort kjent i god tid etter han ble tatt i å stjele solbrillene på Gardermoen og fikk meg til å stusse (se videoen på Instagram, her).
Ble han ført bak lyset av noen, kanskje en kopi av hans egen stemme sendt via mikrobølger som hvisket svakt i hans hode? Teknikken finnes. Video offentliggjort på Instagram 30. juni, produsert av NRK.
I Frankrike åpnet opptøyene med drapet av vår tids «spedalske», en innvandrerungdom, i USA var det drapet av en svart, begge utført av politiet. Det fulgte omfattende ødeleggelser som under raseri, av offentlig eiendom, bilbranner og looting av butikker. Det var nøyaktig de samme elementer tatt i bruk under George Floyd i Minnepolis. Mengden av medieoppslag avgjør hva slags betydning de forskjellige elementer har. Åpningen fikk den aller bredeste dekning, i USA understreket av bevegelsen BLM, Black Lives Matter, en underavdeling av det voldelige Antifa.
Tilstede under demonstrasjonene var terrorpoliti, uro-politi, sivilpoliti, men også en større mengde provokatører fra det hemmelige politi, de er alltid til stede ved demonstrasjoner, mobb-lignende gatebråk, hærverk og almenne ødeleggelser. Uten dem, intet opprør. Hos oss båndholdt av PST. Uten provokatørene, ingen vold.
Mossads gutter i Marseille i juni 2023: På en video opptrer to svartkledte, intenst opptatt med å knuse vindusglasset i butikkvinduet ut mot gaten (se begynnelsen på denne video, her). I Gøteborg for noen år siden, opptrådte fire, godt trente svartkledte, på en middels stor parkeringsplass. De knuste siderutene, kastet inn brannelementer i bilene og antente dem.
Jeg antok den gang at det var brannvåpen av militær type, fordi de eksploderte kraftig med en gang med intense, kastende, sprutende flammer. Jeg fikk senere opplysning om at Mossads folk alltid var å påtreffe i nærheten av sosial uro i Europas byer. De opptrådte alltid svartkledd.
Hva med fremtiden? Er det de som styrer Mossad som også skal styre det som skal skje i Europa? Var det også dem som styrte hva som skjedde rundt George Floyd i USA? Jeg tror begge deler er korrekt. Kommer det til å skje lignene opptøyer i andre land? Selvfølgelig gjør det det: I alle land hvor unge innvandrere i soldatmoden alder befinner seg, kommer de til å være en del av opptøyene, mens for en stor del styrt av det aggressive Islamske brorskap: Man trenger nemlig en gatemobb til å danne en betonggulv i et opprør.
Tidligere fengselsfugler, særlig folk dømt livsvarig for mord fra Sudan, Mogadishu og Saudi Arabia egner seg godt. Hvilket land har i Europa har kommet lengst i konfrontasjonene med islamister fra Brødraskapet? Etter min bedømmelse står Sverige for tur. Det er Brødraskapet som har regien, mens ordrene kommer sentralt fra azkenazi-sionistene, muligens familien Wallenberg, men kanskje også London city. Sverige hadde flaks at en Hans Jensevik dukket opp.
Looting; å invitere folkemassen til å tømme butikkene for varer, gratis og etterlate alt inventar slått til pinneved
Hvis ingen er villige til å storme butikkene, blir det ingen looting. De trenger folk som vil stjele, folk som liker å stjele. Folk som synes det er spennende å løpe ut av butikkene med armene fulle av varer, uten å betale for seg, gratis. I USA er det så mange fattige, at mange melder seg med en gang. Men om de gjør det i Sverige i like stor grad, tror jeg ikke. Heller ikke i Norge. Men at mange kan oppdraes til å gjøre det, det tror jeg. Det er her Moxnes’ brilletyveri kommer inn.
Mannen hadde rik slekt, rike foreldre, rike venner, var formuende og hadde over millionen i lønn. Han visste det var kamera overalt. Alikevel gjorde han det, var det som om han gikk i søvne? Det virker sånn. Hadde hans handling en forbindelse med fremtiden å gjøre, med noe som ingen vet om ennå, noe som skal skje? Det var videosnutten produsert av NRK, men lagt ut på Instagram om hans fremtidige butikktyverier som gav meg et spor.
Jeg ble først tatt på sengen da han gjorde dette. Utrolig merkelig, forekom det meg. Men da det ble slått opp som hovedsak i landets ledende løssalgsaviser i dagevis, skjønte jeg at saken Moxnes ble brukt til noe. Det var derfor jeg skjønte den hadde vært planlagt, forberedt og gjennomført. De som sto bak den ville noe med den. Hva var det de ville?
Skulle de plante et frø? Har vi om fem år en lignende situasjon i Norge som Sverige har idag med hensyn til islamister og sosial uro? Alt peker den veien, faktum er at ingen ønsker å gjøre noe konkret for å stoppe den ulykkelige utvikling, ihvertfall ingen politikere på Tinget. Idag i Sverige er det bare en håndfull personligheter som har trukket konsekvensene av sine erkjennelser og gjort konkrete ting. Og vi trenger ikke være voldelige. Det er noen som forsøker å innbille oss det, fordi de alltid har vært brutale, alltid. Men det er bare fordi de kan ikke annet.
Jeg har møtt mennesker som likte å stjele. De var godt situerte, god jobb med god lønn, egne barn og eget hus. Alikevel stjal de fra butikkene, til påske, til sommerferien og til jul, utenom alle lørdagene hvor de også stjal. Uten et eneste glimt av dårlig samvittighet. Det var bibeltekster som lå bak dette, tolket jeg. Fra historien om «smulene fra de rikes bord», med Lasarus. Disse finnes i velstandnorge, mange av disse bor til og med på Holmenkollåsen og andre rikmannsstrøk, har jeg hørt.
Er dette miljøene som har glede av «looting», folk som kan være fortroppene som stormer gatene, knuser butikkvinduene og pakker kofferter og jakkermer fulle av gullklokker, juveler og elektronika, før de stikker av som skygger i natten?
Looting, butikktyveri og velstand
«Looting» treffer en spiker på hodet, velstandsspikeren. Det har pågått allerede i lengere tid i Sør-Afrika. Det er et hovedtema for de kunstig skapte opptøyer. Det er velstandskulturen som skal brytes ned, akkurat slik den ble bygget opp, med brutalitet. Først etablereres forakt for butikkene, for supermarkedene og innkjøpsentre. Dette har skjedd i USA og Sør-Afrika. Så skal deres liv og levnad umuliggjøres. Dette skal skje i Frankrike, dette skal skje i Tyskland, dette skal skje i Sverige og dette skal skje i Norge; den brutale prisstigningen på mat og strøm, bekrefter det, det er begynnelsen. Dette synes for meg å være motivet for å få narret rike Moxnes til å stjele et par fine solbriller; de bretter ut historien dag og natt ut i presse og fjernsyn, slik at alle får det med seg og får noe å tenke på. Om noen år er det med sikkerhet mange flere i Skandinavia som vil stjele i butikker, akkurat som populære Moxnes.
Kan vi kalle det manipulasjon? Det synes så. Moxnes syntes å ha vært bergtatt i mange dager etter handlingen, men landet etterhvert på alle fire på jorden, han skjønte hvor dumt det hadde vært.
Les mer om Israel, her.
