NATO sine hensynsløse provokasjoner for å ødelegge Russland

Hva ønsker NATOs planleggere? Hva er målet med all denne utvidelsen og de hensynsløse provokasjonene mot Russland som har pågått siden 1949? Er det ikke opplagt at Russlands militære budsjett er en brøkdel av det amerikanske, dets globale militære nærvær ørsmå i forhold til USAs fotavtrykk?

Av professor Gary Leupp.

Fra starten til krigen mot Serbia

I 1990, etter fallet av Berlinmuren lovte USAs president George HW Bush gjennom hans utenriksminister James Baker den sovjetiske presidenten Mikhail Gorbatsjov at i bytte for sovjetisk samarbeid om tysk gjenforening ville NATO-alliansen fra den kalde krigen ikke utvides «en tomme» østover mot Russland.

Baker sa til Gorbatsjov:

«Hvis du fjerner dine [300 000] tropper [fra øst Tyskland] og godtar Tysklands samling i NATO, vil NATO ikke utvides en tomme østover.»

Det følgende året oppløste offisielt Sovjetunionen seg selv. Dens egen defensive militærallianse (kjent som Warszawapakten) var allerede nedlagt. Den kalde krigen var over.

Så hvorfor har ikke NATO også blitt oppløst, men i stedet utvidet seg ubønnhørlig, og omringer den europeiske delen av Russland? Hvorfor er ikke dette et sentralt spørsmål for diskusjon og debatt i dette landet?

NATO: den antirussiske alliansen fra den kalde krigen

Noen påstår at løftet fra Bush aldri noen gang ble gitt, selv om Baker gjentok det offentlig i Russland. Eller de hevder at det aldri ble satt ned på papiret, og derfor juridisk uten betydning. Eller de hevder at løftet ble laget til ledelsen av Sovjetunionen, som ble nedlagt i 1991, og kan ikke brukes om de påfølgende forbindelsene mellom USA og Russland. Men det er klart at USA har, til forferdelse for den russiske lederskapet, fortsatt en holdning av konfrontasjon med sin fiende fra den kalde krigen, noe som hovedsakelig tar form av en ekspansjon av NATO. Denne utvidelsen blir knapt kommentert i amerikanske massemedia, som behandler inkluderingen av en ny nasjon i NATO mye som det gjør opptak av en ny stat i FN – som om dette var helt naturlig og uproblematisk.

Men man må huske grunnleggende historie. NATO ble dannet den 4. april 1949, og bestod i første omgang av USA, Canada, Storbritannia, Frankrike, Italia, Nederland, Belgia, Luxembourg, Danmark, Island, Norge og Portugal. Den ble dannet som en militær allianse mot Sovjetunionen og først og fremst den russiske føderative sovjetiske sosialistiske republikken.

Den ble dannet bare fire år etter at sovjeterne hadde stormet Berlin og overvunnet nazistene. (Som du vet, invaderte Tyskland invaderte Russland seks måneder før Japan angrep Pearl Harbor, USA og Sovjetunionen var allierte under verdenskrigen mot fascistene. De viktigste seirene i det europeiske krigsteateret var Moskva, Stalingrad og Kursk – sovjetiske seire over nazistene; amerikanske soldater krysset Rhinen bare den 22. mars da den røde armé nærmet seg Berlin og erobret byen mellom den 16. april og den 2. mai med en kostnad på omtrent 80 000 sovjetiske døde. Hvis du ikke vet disse tingene, har du blitt nektet en skikkelig utdannelse.)

I fire årene mellom Hitlers selvmord og dannelsen av NATO hadde de to store seierherrene fra krigen delt Europa i innflytelsessfærer. Den nærliggende staten Sovjetunionen hadde bidratt uforholdsmessig mye til det fascistiske nederlaget: over åtte millioner soldater og over 12 millioner sivile døde, sammenlignet med USA, som led tap på rundt 186 000 døde i det europeiske krigsteateret og 106 000 i Stillehavet.

Det kan virke merkelig at den mindre helten i dette tilfellet (i denne epokegjørende konflikten mot fascismen) fikk alle godbitene i kampens etterspill: USA opprettet en blokk som inkluderte Storbritannia, Frankrike, Italia, størstedelen av Tyskland, Benelux-landene, Portugal, og det meste av Skandinavia, mens sovjeterne hevdet hegemoni – eller prøvde – over landets generelt mindre velstående klientstater. Men russerne var i alle fall ikke interessert hovedsakelig i å dra de rikeste nasjonene inn i sin fold; hvis det var tilfelle, ville de ikke har trukket ut sine soldater fra Østerrike i 1955.

Russland, som gjennom historien har blitt invadert mange ganger fra vest – fra Sverige, Litauen, Polen, Frankrike og Tyskland flere ganger, ønsket hovedsaklig å sikre landets vestlige grense. For å sikre etableringen av vennlige regimer, organiserte den valget i Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og andre steder. (Disse hadde omtrent like mye legitimitet som valg som holdes under amerikansk okkupasjon i Irak eller Afghanistan i senere år, eller når som helst i Latin-Amerika). Dette brakte de østeuropeiske «folkerepublikkene» inn i verden.

Amerikanerne og britene murret om den geopolitiske fremgangen til deres tidligere krigsallierte. I mars 1946 antydet den tidligere britiske statsministeren Churchill mens han besøke USA, at et «jernteppe» var i ferd med å falle over Europa. (Kanskje brukte han uforvarende bruker uttrykket Josef Goebbels hadde brukt bare tretten måneder tidligere. Den tyske propagandaministeren hadde fortalt en avis at «hvis det tyske folk legger ned våpnene,ville sovjeterne … okkupere hele Europa … Et jernteppe ville falle over dette enorme territoriet … «) Svært skremmende.

Men samtidig jobbet USA hardt for å befeste sin egen blokk i Europa. I mai 1947 tvang det amerikanske CIA de italienske og franske myndighetene til å renske kommunistiske medlemmer fra deres regjeringer, dannet etter valgsuksesser året før. (Amerika hadde enorm innflytelse, kjøpt gjennom Marshallplan verdt 13 milliarder dollar som ble påbegynt i april 1947. Den var ment å gjenopplive den europeiske kapitalismen og redusere forlokkelsen til marxismen.)

CIAs stasjonssjef i Roma skrøt senere at «uten CIA», som finansierte en rød skremselskampanje og fremkalte voldelige, til og med dødelige sammenstøt på valgmøter, så ville «kommunistpartiet sikkert ha vunnet det italienske valget i 1948.» (Enhver som mener at sovjeterne fikset valg mens USA tilrettela for rettferdige valg som en prinsippsak, er håpløst naiv.)

I mellomtiden – før etableringen av NATO i april 1949 – hadde USA og Storbritannia utkjempet en krig i Hellas siden 1946 på vegne av monarkiet mot de kommunistledede styrkene som hadde vært ryggraden i den anti-fascistiske bevegelsen under andre verdenskrig. Kommunistene hadde bred støtte, og kunne godt ha vunnet borgerkrigen hvis russerne bare hadde støttet dem. Men Stalin fulgte forståelsen om innflytelsessfærer avtalt på Jalta og Potsdam, og nektet anmodninger om sovjetisk hjelp fra de greske (og jugoslaviske) kommunistene. De greske partisanene overga seg i oktober 1949, seks måneder etter dannelsen av NATO. (Men NATO var faktisk ikke utplassert i denne militære intervensjonen i Hellas, sett på som den første amerikanske militæraksjonen i kalde krigen under vidtrekkende antikommunistiske «Trumandoktrinen.»)

Bare en måned etter at NATO ble dannet, kunngjorde de pro-amerikanske lederne i Vest-Tyskland ensidig etableringen av Forbundsrepublikken Tyskland. (Den pro-sovjetiske Tyske demokratiske republikken DDR ble erklært bare seks måneder senere. Som i Korea, fremmet sovjeterne foreningen av okkupasjons-sektorene. Men USA var innstilt på å etablere klientstater, og å dele nasjoner om nødvendig for å demme opp for sovjetiske fremganger. Dette var også tilfelle med Vietnam.

Fire måneder etter etableringen av NATO gjennomførte sovjeterne deres første vellykkede kjernefysiske test. Den kalde krigen var i gang for alvor.

NATO ble dermed dannet for å aggressivt konfrontere Sovjetunionen og utnytte frykten for en antatt trussel om et sovjetisk angrep vestover (for å pålegge det sovjetiske sosiale systemet på uvillige folkeslag). Trusselen viste seg selvfølgelig aldri. Sovjeterne sperret Øst-Berlin fra den vestlige sektoren med Berlinmuren i 1961 for å hindre pinlig masseflukt. Men de har aldri invadert Vest-Tyskland, eller provosert noen sammenstøt med et NATO-land under hele den kalde krigen. (Faktisk, i lys av blodbadet som har hjemsøkt Europa siden 1989, fra borgerkriger på Balkan og Kaukasus til terrorbombinger i London, Madrid og Paris til kuppet ledet av nyfascister i Ukraina [..], synes den kalde krigen i ettertid som en lang periode med relativ fred og velstand på kontinentet.)

Sammenligning av amerikansk og russisk/sovjetisk aggresjon under den kalde krigen

NATO ble utvidet i 1952, og inkluderte nå det passiviserte Hellas og dets historiske rival Tyrkia. I 1955 brakte den Forbundsrepublikken Tyskland inn i folden. Bare da – i mai 1956, syv år etter dannelsen av NATO – klarte russerne i respons å etablere deres egen defensive militærallianse. ‘Traktaten om vennskap, samarbeid og gjensidig hjelp’ (Warszawapakten) inkluderte bare åtte nasjoner (mot NATOs 15): Sovjetunionen, Bulgaria, Tsjekkoslovakia, Øst-Tyskland, Ungarn, Polen, Romania og Albania.

Warszawapaktens styrker ble brukt bare én gang under den kalde krigen, for å knuse reformbevegelsen i Tsjekkoslovakia i 1968. (De ble ikke brukt under undertrykkelse av den «ungarske revolusjonen» i 1956, som skjedde fem måneder etter grunnleggelsen av alliansen. Denne operasjonen ble utført av sovjetiske tropper og lojalistiske ungarske styrker.) Den tsjekkoslovakiske intervensjonen foranlediget Albanias utmeldelse fra pakten, mens Romania protesterte på den og nektet å bidra med tropper. Dermed var Warszawapakten praktisk talt redusert til seks medlemmer mot NATOs 15. Den vestlige alliansen ble utvidet til 16 da Spania ble med i 1982.

Mellom 1945 og 1991 (da Warszawapakten og Sovjetunionen begge oppløste seg selv), hadde amerikanerne engasjert seg i tre store kriger ( Korea, Vietnam, og den Persiske Gulf); invadert Grenada og Panama; og intervenert militært i Guatemala, Den dominikanske republikk, Libanon, Cuba, Kambodsja, Laos, Nicaragua, Haiti og andre land.

I løpet av den samme perioden invaderte Sovjet østeuropeiske nasjoner to ganger (Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968), i utgangspunktet for å opprettholde status quo. Andre steder var det en kort grensekonflikt med Kina i 1969 som drepte rundt 150 soldater på begge sider. Og russerne invaderte selvfølgelig Afghanistan i 1979 for å styrke det sekulære regime overfor den islamistiske opposisjonen. Det er omtrent det hele. Egentlig, hvis du sammenligner den med den amerikanske listen, er det en ganske liten liste av aggresjon for en supermakt å være.

Som vi vet forvandlet den islamistiske opposisjonen i Afghanistan seg til Taliban, al-Qaida, og gruppen som ble grunnlagt i Irak av den tidligere rivalen til bin Laden, Abu Musab al-Zarqawi, som nå heter ISIL eller Den islamske staten. Den ble referert til – nesten kjærlig – av den amerikanske pressen i 1980 som «Mujahedin» («de som er engasjert i jihad»), Disse religiøse kjemperne ble på den tiden skrytt av som anti-kommunistiske hellige krigere av Jimmy Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski.

Brzezinski fortalte presidenten seks måneder før Sovjetunionen sendte inn tropper, at ved å støtte jihadistene kunne USA «fremprovosere en sovjetisk militær intervensjon.» USA hadde «muligheten til å gi USSR dens Vietnamkrig»og kunne nå » blø «sovjeterne som de hadde blødd USA i Vietnam.

(La oss pause et øyeblikk og tenke over moralen her. Sovjeterne hadde hjulpet vietnameserne kjempe mot et upopulært, amerikansk-støttet regime og møtte grusomhetene i det amerikanske angrepet på deres land. Nå kunne USA hjelpe ekstreme islamister som med en middelaldersk tankegang til å «fremprovosere» en sovjetisk intervensjon, slik at de kunne drepe unge menn som utførte den sovjetiske verneplikten og hindre framveksten av modernitet.)

De anti-sovjetiske jihadistene ble ønsket velkommen til Det hvite hus av president Ronald Reagan under et besøk i 1985. Reagan, som kanskje allerede viste tegn på Alzheimers, erklærte dem som «den moralske motstykket til USAs grunnleggere.» Dette er da den store hovedtyngden av amerikansk (CIA) støtte til Mujahedin gikk inn i skattekista til Gulbuddin Hekmatyar, en brutal krigsherre som nå er på linje med Taliban. Han er en av mange tidligere amerikanske aktiva (Saddam Hussein inkludert) som hadde en uoverensstemmelse med sjefen. Han var målet for minst ett mislykket droneangrep fra CIA i 2002.

Dermed fikk vi Sovjetunionens eneste langvarige militære konflikt under den kalde krigen, som varte fra desember 1979 til februar 1989 og koster omtrent 14 000 sovjetiske liv. Det var en konflikt med hva amerikanske forståsegpåere har begynt å kalle «islamistisk terrorisme.»

Sovjeterne sto sikkert ikke ovenfor antikommunister som lengtet etter «frihet» som den blir tenkt på i noen moderne ideologi. Fienden inkluderte stammeledere og geistlige som protesterte mot mulige endringer i statusen for jenter og kvinner, særlig deres klesdrakt, og underkastelsen til patriarkalsk myndighet i slike saker som ekteskap.

Det aspirerende sovjet-støttede revolusjonære møtte religiøse fanatikere som var uvitende om kvinners medisinske behov, fiendtlige til selve ideen om offentlige helsestasjoner, og i mot kvinners utdannelse, (Faktisk var sovjeterne i stand til å heve lesekyndigheten for kvinner på 1980-tallet – en prestasjon de nye okkupantene siden 2001 ikke har greid – men dette var først og fremst på grunn av det faktum at de opprettholdt kontroll over Kabul, der kvinner ikke kunne bare få skolegang, men kunne gå rundt uten dekket hode.)

De dagene endte da det sovjetinstallerte regime til Mohammed Najibullah ble veltet av ‘Nordalliansen’ i april 1992. Ting ble bare verre. Borgerkrigen mellom pastuneren Hekmatyar og hans tajikiske rivaler brøt umiddelbart ut, og Hekmatyars styrker bombarderte brutalt hovedstaden, noe som ikke hadde skjedd i de verste dagene i Sovjet-tiden.

Mens borgerkrigen utvidet seg dukket Taliban opp, og presenterte seg selv som en moralsk oppreist, Sharia-basert ledelse. De fikk en stor sosial base og tok Kabul i september 1996. Blant de første handlingene var å gripe Najibullah, som hadde søkt tilflukt i FN-hovedkvarteret i byen tre år tidligere, kastrere ham, og hengte ham offentlig, for så å nekte ham en muslim begravelse.

Akkurat da de nykonservative pranget om kapitalismens triumf over kommunismen og den antatte «historiens slutt», hevet det Frankensteins monster som het islamisme sitt stygge hode. Ingen i de vestlige hovedstedene gråt over Najibullah. Men Taliban ble sett på med bekymring og avsmak og FNs sete forble i besittelsen til den tidligere regimet til ‘Nordalliansen’ som bare kontrollerer 10% av landet.

Hvordan den kalde krigen oppmuntret en «radikal islam»

Det var klart at USA hadde latt sovjeterne blø, og enhver som turte å alliere seg med dem. Amerikanerne hadde pakket opp og dratt etter den sovjetiske tilbaketrekningen, og forlot pakistanere med et massivt flyktningproblem og Afghanistan i en tilstand av kaos. Og det er sikkert at denne hendelsen bidro til gjennomføringen av Brzezinskis kjæreste ønske: Sovjetunionens sammenbrudd.

Etter å ha organisert rekrutteringen og opplæringen av horder av jihadister fra hele den muslimske verden til å blø Sovjet, produserte det hele også islamistisk terrorisme, på stor skala. USA var nå nødt til å forholde seg til ‘blowback‘, og landets svar førte til mer terror.

Er det ikke åpenbart at amerikanske militære aksjoner mot diverse ulike «terrorist» mål i den utvidete midtøstenregionen, inkludert Afghanistan, Irak, Syria, Jemen og Libya – har sterkt svulmet rekkene av al-Qaidas grener, samt ISIL?

Og vil ikke hendelsesforløpet i Afghanistan – der regjeringen i Kabul forblir paralysert og udugelig, krigsherrer styre byene i provinsene, høyesterett dømmer folk til døden for religiøse forseelser og mye av landet har blitt overlatt til Taliban, som også gjør innhugg i nord – overbevise deg om at USA ikke burde ha slått seg sammen med jihadister mot de sovjet-støttede sekulære kreftene for trettifem år siden?

I et intervju i 1998med Jeffrey St. Clair og Alexander Cockburn ble Brzezinski spurt om han angret på å «ha gitt våpen og råd til fremtidige [islamistiske] terrorister.»

Brzezinski: Hva er viktigst i verdenshistorien? Taliban eller sammenbruddet av det sovjetiske imperiet? Noen opphissete muslimer eller frigjøringen av Sentral-Europa og på slutten på den kalde krigen?

Cockburn: Noen opphissete muslimer? Men det har blitt sagt mange ganger: islamsk fundamentalisme representerer en trussel mot verden i dag.

Brzezinski: Tull! Det sies at Vesten hadde en verdensomfattende politikk i forhold til islam. Det er dumt. Det finnes ikke en verdensomfattende islam. Ser på islam på en rasjonell måte og uten demagogi eller følelser. Det er den ledende religionen i verden med 1,5 milliarder tilhengere. Men hva er felles blant Saudi-arabisk fundamentalisme, det moderate Marokko, Pakistans militarisme, det pro-vestlige Egypt eller den sentralasiatiske sekularismen? Ingenting mer enn det som forener kristne land.

Med andre ord, å vinne konkurransen med Russland – å blø det i hjel – var viktigere enn noen risiko for å fremme militant islamsk fundamentalisme. Det er tydelig at den mentaliteten henger igjen, når selv i verden etter 11. september (2001 noen tjenestemenn i utenriksdepartementet heller vil se Damaskus falle til ISIL enn at byen forsvares av russere til støtte for et sekulært regime.

NATO til unnsetning i verden etter den kalde krigen

Siden Sovjetunionens fall og forvitringen av Warszawapakten, hva har NATO syslet med? Først av alt beveget den seg for å fylle et maktvakuum på Balkan. Jugoslavia var falt i fra hverandre. Det hadde vært nøytral under hele den kalde krigen, verken et medlem av NATO eller Warszawapakten. Mens regimer falt hele Øst-Europa skapte separatistbevegelser i den multietniske republikken utbredt konflikter. USAs utenriksminister James Baker var bekymret for at oppløsningen av Jugoslavias ville skape regional ustabilitet og var imot uavhengighet for Slovenia.

Men den tyske utenriksministeren Hans Dietrich Genscher og kansler Helmut Kohl, full av stolthet over Tysklands gjenforening og innstilt på å spille en sterkere rolle i verden, presset for Jugoslavias oppløsning. (Det var en dyp tysk historisk interesse i dette landet. Nazi-Tyskland hadde okkupert Slovenia 1941-1945, etablere et 21 000-sterke slovenske Heimevernet og skapte handelsforbindelser. Tyskland er nå med stor margin Slovenias største handelspartner) Kohls politiske linje vant .

Jugoslavia, som hadde vært en modell for interetnisk harmoni, ble revet i stykker av etniske stridigheter på 1990-tallet. I Kroatia, kjempet kroater mot etniske serbere støttet av den jugoslaviske folkehæren; i Bosnia-Herzegovina, stred bosniaker, kroater og serbere om hvordan de skulle dele landet. I selve Serbia produserte opphevelsen av autonomi for provinsene Kosovo og Vojvodina raseri blant etniske albanere. I 1995 ble bilder av avmagrede bosniske menn og gutter i serbisk-byggete fangeleirer bredt omtalt i verdenspressen, mens Bill Clinton bestemte seg for ikke å la Rwanda (les: folkemord!) skje igjen. Ikke mens han var president. Amerikanerne ville redde dagen.

Eller rettere sagt: NATO ville redde dagen! Clinton hevdet at langt fra å være mindre relevant etter den kalde krigen, var NATO den eneste internasjonale styrken stand til å håndtere denne type utfordring. Og dermed bombet NATO, og bombet for første gang noensinne i en virkelig krig, inntil de bosniske serberne ba om nåde. Den nåværende sammensetningen av Bosnia-Hercegovina; en dysfunksjonell føderasjon som inkluderer en serbisk minirepublikk, ble diktert av USAs utenriksminister Warren Christopher og hans stedfortreder Richard Holbrooke på møtet i Dayton, Ohio i november 1995.

Russland, den tradisjonelle allierte av serberne, ble nødt til å se på passivt da USA og NATO tegnet om kartet det tidligere Jugoslavia. Russland var selv på 1990-tallet i totalt kaos med den forfyllete klovnen Boris Jeltsin som president. Økonomien stupte; fortvilelsen seiret; mannlig levealder falt som en stein. Den nye staten var alt annet enn stabil. Under den «konstitusjonelle krisen» i september-oktober 1993, hadde presidenten beordret hæren til å bombardere parlamentsbygningen for å tvinge lovgiverne til å godta hans dekret om å oppløsning. Russerne var i grepet til korrupte oligarker og vill-vest kapitalisme. De ble desillusjonerte og demoraliserte.

Så kom ytterligere fornærmelser fra vest. Under Jeltsins siste år som president, i mars 1999, ønsket amerikanerne tre nye nasjoner til velkommen i organisasjonen : Tsjekkoslovakia (senere Tsjekkia og Slovakia), Ungarn og Polen. Disse hadde vært den mektigste Warszawapaktlandene bortsett fra Sovjetunionen og Øst-Tyskland. Dette var den første utvidelsen av NATO siden 1982 (da Spania ble med), og forståelig nok opprørte det Kreml. Hvilken mulig grunn var det til å utvide NATO nå? Spurte russerne, bare for å bli forsikret om at NATO var ikke rettet mot noen.

Senatet hadde stemt for å gi medlemskap til Polen, Ungarn og Tsjekko-slovakia i 1998. På den tiden ble George Kennan – den berømte amerikanske diplomaten som hadde utviklet strategien fra den kalde krigen om ‘oppdemming’ av Sovjetunionen – bedt om å kommentere.

«Jeg tror det er begynnelsen på en ny kald krig» sa den 94-år gamle Kennan. «Jeg tror russerne vil gradvis reagerer ganske negativt, og det vil påvirke deres politikk. Jeg tror det er en tragisk feil. Det var ingen grunn for dette overhodet … Det viser så liten forståelse for russisk historie og sovjetisk historie. Selvsagt kommer til å bli en dårlig reaksjon fra Russland, og deretter vil [talsmennene for en NATO-utvidelse] si at vi alltid fortalte deg at det er slik russerne er – men dette er rett og slett galt.»

NATO mot Serbia

I samme måned, i mars 1999, begynte NATO (inkludert tre nye medlemmer) å bombe den serbiske hovedstaden Beograd. Det var første gang siden andre verdenskrig at en europeisk hovedstad ble utsatt for luftbombing. Den offisielle grunnen var at serbiske statsstyrer hadde utført overgrep mot albanerne i Kosovo-provinsen; diplomati hadde sviktet; og NATOs intervensjon var nødvendig for å sette saken i orden. Denne begrunnelsen ble ledsaget av grovt overdrevne rapporter om serbiske sikkerhetsstyrkenes drap på kosovoalbanerne, som angivelig hadde utgjort «folkemord».

Dette var i stor grad tull. USA hadde krevd på konferansen i Rambouillet i Frankrike, at Serbia skulle trekke sine styrker fra Kosovo og gjenopprette autonomi til provinsen. Den serbiske presidenten Slobodan Milosevic hadde godtatt dette. Men USA krevde også at Beograd godtok NATO-styrker i hele territoriet til Jugoslavia – noe ingen leder av en suveren stat kunne akseptere. Beograd nektet, støttet av Russland.

En «høytstående tjeneste[kvinne] i utenriksdepartementet» (trolig USAs utenriksminister Madeleine Albright) skrøt til journalister at i Rambouillet «satte vi med vilje listen for høyt for serberne å etterkomme… Serberne trengte litt bombing for å se fornuft»

Henry Kissinger (ingen fredens mann) fortalte pressen i juni:

«Teksten i Rambouillet-avtalen, som ba om at Serbia godtok NATO-tropper i hele Jugoslavia, var en provokasjon og unnskyldning for å starte bombingen. Rambouillet er ikke et dokument som en den beste serber kunne ha akseptert. Det var et forferdelig diplomatisk dokument som aldri skulle vært fremsatt på denne måten.»

USA hadde fått FNs godkjenning for NATOs angrep på Bosnia-Hercegovina fire år før. Men det gjorde det ikke denne gangen, og prøvde heller ikke å organisere en FN-styrke for å løse Kosovo-problemet. I realiteten insisterte de på at NATO skulle bli anerkjent som representant for ‘det internasjonale samfunnet.’

Det var vanvittig. Likevel ble den amerikanske opinionen i stor grad overtalt om at serberne ikke hadde gått til fredsforhandlingene med god vilje, og fortjente derfor bombingen som ble heiet fram av pressen, særlig CNNs ‘internasjonale korrespondent,’ Christiane Amanpour, en insider i utenriksdepartementet som fortalte hennes seere, «Milosevic fortsetter å peke nese til det internasjonale samfunnet» – fordi han hadde nektet et ensidig ultimatum fra NATO som selv Kissinger identifiserte som en provokasjon!

Etter masseslakt av kosovoalbanerne ble en realitet (da NATO-bombene begynte å falle på Kosovo), og etter to og en halv månedene av bombing fokusert på Beograd, endte en russisk-meglet avtale kampene. Beograd var i stand til å unngå den NATO-okkupasjonen som landet tidligere hadde nektet. (Med andre ord, NATO oppnådde ikke noe som serberne ikke allerede hadde godtatt i Rambouillet!)

Da våpenhvilen trådte i kraft den 21. juni, ble en kolonne med cirka 30 pansrede kjøretøyer som frakter 250 russiske soldater fra fredsbevarende oppgaver i Bosnia beveget til området for å etablere kontroll over Kosovos Tina Lufthavn. (Bare som en liten påminnelse om at Russland også hadde en rolle å spille i regionen.)

Dette tok den amerikanske sjefen for NATO Wesley Clark på sengen. Han beordret britiske og franske fallskjermsoldater til å ta kontroll flyplassen, men den britiske generalen sir Mike Jackson satte seg klokt på bakbeina. «Jeg kommer ikke til å la mine soldater starte tredje verdenskrig,» erklærte han.

Jeg tror det er sannsynlig at denne dramatiske siste liten gest på flyplassen var oppfordret av den oppadstigende Vladimir Putin, en rådgiver til Jeltsin som snart skulle bli utnevnt visepresident og deretter Jeltsins etterfølger fra desember 1999. Putin ville vise seg en mye høyrøstet fiende av NATOs utvidelse enn hans pinlige forgjenger.

Samarbeid møtes med provokasjon

To år senere, den 11. september 2001, påkalte USA Atlanterhavspakten  og oppfordret sine NATO-allierte til å gå inn i krigen i Afghanistan. Putin tilbød å la alliansen transportere krigmateriell til Afghanistan gjennom russisk territorium. (I 2012 tilbød utenriksminister Lavrov NATO bruk av en base i Ulyanovsk for å transportere utstyr ut av Afghanistan.) Denne afghanske invasjonen var bare den tredje utplasseringen av NATO-styrker i krig, etter at Bosnia og Serbia, og Moskva aksepterte den uten problemer. Russland til og med hold styr på sine bekymringer når det amerikanske militæret etablerte militære baser i de tidligere sovjetiske sentralasiatiske republikkene Usbekistan og Kirgisistan.

Men i 2004 ble NATO igjen utvidet til å inkludere Estland, Latvia og Litauen, som alle hadde vært en del av Sovjetunionen selv og som grenset opp mot Russland. Samtidig ble Bulgaria, ble Romania og Slovenia tatt opp, sammen med Slovakia, som var blitt atskilt fra Tsjekkia. Russerne spurte: «Hvorfor?»

I 2007 begynte amerikanerne å forhandle med polakkene om å installere et NATO-rakettforsvarssystem i Polen, med et radarsystem i Tsjekkia. Angivelig var dette ment for å skyte ned eventuelle iranske raketter rettet mot Europa i fremtiden! Men Moskva var rasende, og anklager USA for å ønske å starte et nytt våpenkappløp. Takket være en stor grad av anti-militaristiske følelser blant polakker og tsjekkere, ble disse planene skrinlagt i 2009. Men de kunne bli gjenopplivet når som helst.

I 2008 anerkjente amerikanerne Kosovo som et selvstendig land. Det var nå vert for den største amerikanske militærbasen (Camp Bondsteel) utenfor USA. Selv om USA opp til dette punktet hadde insistert på at det anerkjente Kosovo som en provins i Serbia (og kanskje til og med forstått dets betydning som kjerneområdet for de serbisk-ortodokse), hadde det nå (gjennom Condoleezza Rice) proklamert Kosovo som en «sui generis»(enestående) fenomen. Så glem internasjonal lov; den gjelder bare ikke.

I denne samme året, 2008, kunngjorde NATO dristig at Georgia og Ukraina «ville bli medlemmer av NATO.» Deretter begynte Georgias komiske president Mikhail Saakasvili å bombardere Tskhinvali, hovedstaden i den selverklærte staten Sør-Ossetia som hadde motstått integrering i dagens Georgia siden oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. I dette tilfellet forsvarte Russland Sør-Ossetia, og invadere Georgia. Så anerkjente det uavhengigheten, både for Sør-Ossetia og Republikken Abkhasia fra Georgia. (Dette kan bli sett på som et motsvar på USAs beslutning om å anerkjenne Kosovos uavhengighet fra Serbia seks måneder tidligere.)

Det var en seks dager lang krig som resulterte i cirka 280 militære dødsfall (inkludert 100 på den sør-ossetiske/russiske siden) og ca. 400 sivile dødsfall. Og det har ikke vært noen russisk krig siden. Krim ble ikke «invadert» i fjor, men ganske enkelt grepet av russiske styrker allerede på plass, med generell støtte i befolkningen. Og det er lite som tyder på at vanlige russiske styrker møter ukrainske statlige styrker; etniske russere gjør det, og får uten tvil støtte fra frender over den historisk foranderlige grensen. Men anklagen om en «russisk invasjon av Ukraina» er et propagandatema fra det amerikanske utenriksdepartementet. Meningen er å ‘gjøre det sant’ gjennom uendelige gjentagelser som automatisk blir gjentatt av forståsegpåere i det offisielle pressekorpset.

Saakasvili forventet kanskje at USA ville beskytte ham mens han provoserte Moskva i august 2008. Mens han fikk solid støtte fra senator John McCain, som erklærte «Vi er alle georgiere nå», fikk han lite hjelp fra utenriksdepartementet og George W. Bush, som var skeptiske til å provosere fram en tredje verdenskrig. Georgia var ennå ikke medlem av NATO i stand til å bruke Atlanterhavspaktens klausul om gjensidig forsvar.

Saakasvili forlot embedet i 2010, og er nå under tiltale av georgiske domstoler for misbruk av embedet. Etter en kort periode [som lærer] på Fletcher School of International Law and Diplomacy i USA , tok han i 2014 ukrainsk statsborgerskap – han mistet sitt georgiske statsborgerskap som resultat – og som ett av mange eksempler på hvor gal det nåværende lederskapet i Kiev inkludert Jatsenjev og Porosjenko kan være, ble han utnevnt til guvernør i Odessa i mai i fjor!

Gitt fiaskoen i 2008, vil land som Tyskland neppe akseptere georgiske inntreden i nær fremtid. De ser ikke mye nytte i å provosere Russland ved å endeløst utvide den «defensive» alliansen fra den kalde krigen. Likevel ble Kroatia og Albania lagt til NATO i 2009, i det første året av Obama-administrasjonen, akkurat i tide til å delta i NATOs fjerde krig mot Libya.

Igjen var det ingen grunn for en krig. Oberst Gadafi hadde vært regelrett hjertelig mot vestlige regimer siden 2003, og hadde samarbeidet tett med CIA mot islamistisk terrorisme. Men når den «arabiske våren» feide over regionen i 2011, overbeviste noen vestlige ledere (ledet av den franske presidenten Nicolas Sarkozy, men inkludert den alltid krigsglade Hillary Clinton) seg selv om at Gadafis fall var nært forestående, og derfor ville det være best å bistå opposisjonen i avsette ham, og dermed komme å godsiden av eventuelle etterfølgere.

FNs sikkerhetsråd vedtok en resolusjon om å etablere en flyforbudssone for å beskytte sivile fra Gadafis tropper som angivelig utførte folkemord. Men hva NATO slapp løs var noe helt annet: en krig mot Gadafi som førte til det brutale mordet på ham og til det fryktelig kaoset som siden har hersket i Libya – som nå er en pålitelig base for al-Qaida og ISIL. Russland og Kina protesterte begge, mens krigen var fortsatt i gang, at NATO hadde forvrengt betydningen av FN-resolusjonen. Det er usannsynlig at de to faste medlemmene av Sikkerhetsrådet igjen vil bli lurt til et slikt samarbeid.

Vi kan derfor legge den mislykkede staten Libya til de dysfunksjonelle statene i Bosnia-Hercegovina, Kosovo og Afghanistan, til vår liste over NATO-prestasjoner siden 1991. For å oppsummere: Etter sammenbruddet av Sovjetunionen har USA og noen allierte (vanligvis i egenskap av NATO-allierte) ført krig mot bosniske serbere, Serbia, Afghanistan, Irak og Libya, mens de angrep mål i Pakistan, Jemen, Somalia og andre steder med straffefrihet. Russland har gått til krig nøyaktig én gang: i åtte dager i august 2008, mot Georgia.

Og likevel forteller deg hver eneste forståsegpåer i de mainstream TV-nyhetene midt i fleisen at Putins er den som «invaderer land.»

Hva er poenget med NATOs utvidelse?

Så mens NATO har økt antall medlemmer, har alliansen også en økende tendens til å gå til krig, fra Sentral-Asia til Nord-Afrika. Man må lure på – hva er poenget?

Den formentlige poenget i 1949 var forsvaret av «Vest-Europa» mot en angivelig sovjetisk invasjon. Den begrunnelsen er fortsatt i bruk; når NATO-støttespillere i dag taler til fordel for inkluderingen av Litauen, for eksempel, kan de si at hvis Litauen hadde holdt seg utenfor alliansen ville russerne sikkert ha invadert, nå under påskudd av å forsvare etniske russernes rettigheter, osv.

Det er faktisk ganske tynt grunnlag for påstandene om russiske ambisjoner, eller Putins egne ambisjoner, for å gjenskape den tsaristiske imperiet eller Sovjetunionen. (Putin klaget bare for noen dager siden: «Vi vil ikke ha Sovjetunionen tilbake, men ingen tror på oss.» Han har også sagt «at folk som ikke føler nostalgi for Sovjetunionen – som de fleste innbyggerne i det tidligere Sovjetunionen ung nok til å huske den sier de er – har ikke hjerte, mens de som ønsker å gjenopprette den har ingen hjerne.»)

Mens NATO utvidet seg ubønnhørlig mellom 1999 og 2009, svarte Russland ikke med trusler, men med rolig forargelse.

Putins bemerkninger om at oppløsningen av Sovjetunionen var en «geopolitisk tragedie», og hans ord en sjelden gang angående språkrettigheter og andre rettigheter for russere i tidligere sovjetrepublikker, utgjør ikke militaristiske trusler. Som alltid velger de nykonservative en setning her og en setning der mens de prøver å skildre Putin som (enda en) annen Hitler. Faktisk har russerne, relativt sett, vært fornuftens stemme de siste årene. Skremt av konsekvensene av de amerikanske handlingene i Midtøsten, har de søkt å begrense amerikansk imperialisme mens de utfordrer islamistisk terrorisme.

I august 2013 truet Obama med å angripe Syria, angivelig for å straffe regimet for å bruke kjemiske våpen mot sitt folk. (Den opprinnelige anklagen har blitt diskreditert av blant andre Seymour Hersh.) Et kløktig inngrep fra Russlands utenriksminister Sergej Lavrov og avslaget av den britiske Underhuset på å støtte et angrep (noe som sikret at det ikke ville, som Irak-krigen, vinne allmenn støtte fra NATO-landene), og innenlandsk [i USA] motstand hjalp til avverge nok en amerikansk krig i Midtøsten.

Men det er som om ‘krigshaukene’ i utenriksdepartementet, som er ergerlig på Russlands suksess i å beskytte sin syriske allierte fra Gadafis skjebne, og snurt på landets fortsatte evne til å opprettholde luft- og marineanlegg på den syriske kysten, fordoblet deres forsøk for å provosere Russland. Hvordan kunne en bedre gjøre dette enn ved å blande seg inn i Ukraina, som ikke bare hadde vært en del av Sovjetunionen, men en del av den russiske staten fra 1654 og faktisk var kjernen i den opprinnelige Kievriket i det tiende århundre?

NATO hadde vært på frierføtter Ukraina siden 1994 – fem år før alliansen ble utvidet til å omfatte Polen, Ungarn og Tsjekkoslovakia. Kiev skrev under på en plan for fremtidig NATO-medlemskap i 2008 da Viktor Jusjtsjenko var president, men dette ble satt på vent da Viktor Janukovitsj ble valgt i 2010. Han nøt solid støtte fra den russisk-talende øst, og Janukovitsj vant hva internasjonale observatører kalte et fritt og rettferdig valg.

Janukovitsj ønsket ikke at Ukraina skulle bli med i NATO: han ønsket et nøytralt Ukraina som oppretthold det tradisjonelt nære forholdet mellom Ukraina og Russland. Dette gjorde Victoria Nuland, lederen av Eurasia-kontoret i utenriksdepartementet, rasende. Hun har gjort det til hennes livs prosjekt å trekke Ukraina inn i NATO. Dette ville være NATOs endelige pris i Øst-Europa: et land med 44 millioner velutdannede mennesker, på størrelse med Frankrike, strategisk plassert ved Svartehavet, historisk dominert av den russiske Svartehavsflåten. Et etnisk delt land, med et generelt mer pro-russisk og russisk-talende øst, og en mer vestlig-orientert ukrainsk-talende vest med en usedvanlig kraftig –  og sterkt anti-russisk –  nyfascistisk bevegelse, som var akkurat på rett sted og ventet på å bli brukt.

Nuland var en tidligere assistent av Cheney, og hennes nykonservative verdenssyn tiltrakk Hillary Clintons positive oppmerksomhet, og resulterte i hennes forfremmelse. Hun er kona til Robert Kagan, den nykonservative ‘guruen’ og heialederen for Irak-krigen. (Kagan var en av grunnleggerne av den beryktede tankesmia ‘Project for a New American Century’.) Paret representerer to fløyer av uopphørlige nykonservative intriger: de som arbeider for å ødelegge Russland, og de som arbeider for å ødelegge Midtøsten. De bruker bevisst løgner for å forvirre massene om deres virkelige mål.

I en tale til pressekorpset i desember 2013 skrøt Nuland av at USA (gjennom slike «frivillige organisasjoner» som ‘National Endowment for Democracy’) hadde brukt 5 milliarder dollar i Ukraina for å støtte Ukrainas «europeiske ambisjoner.» Denne med vilje vage formulering er ment å henvise til amerikansk støtte for Kievs opptak i EU. Anklagen USA bygget opp mot Janukovitsj var ikke at han avviste NATO-medlemskap; det ble aldri nevnt i det hele tatt. Hun bygde saken på Janukovitsj’ angivelige svik av hans folks ambisjoner om EU-medlemskap, ved først å ha underskrevet, og deretter forkastet, en assosiasjonavtale med handelsblokken. Janukovitsj fryktet at avtalen ville bety en gresk-lignende spareregime («austerity») pålagt landet utenfra.

Fra november 2013 samlet folkemengder seg på Maidanplassen i Kiev for å protestere (blant annet) mot Janukovitsj ombestemmelse om EU-medlemskap. Det amerikanske utenriksdepartementet omfavnet deres sak. Man kan spørre seg hvorfor USA var så interessert i å fremme ethvert lands medlemskap i unionen, siden EU utgjør en konkurrerende handelsblokk. Hvilken forskjell gjør det for deg og meg om Ukraina har et tettere økonomisk bånd til Russland enn til EU?

Den skitne lille hemmeligheten her er at det amerikanske målet har bare vært å bruke kampsaken «å bli europeisk» for å trekke Ukraina inn i NATO, noe som kan bli fremstilt som det neste naturlige steget i Ukrainas geopolitiske omstilling.

De bygget på den folkelige forakten for Janukovitsj for hans korrupsjon, men arbeidet også ved å samarbeide med politikere kjent for å favorisere inntreden i NATO og utvisning av russiske marinestyrker fra basen på Krim de har hatt siden 1780-tallet. De inkluderte også nyfascistiske krefter som hater Russland, men også misliker EU.

Nuland og hennes team sammen med den allestedsnærværende John McCain dukket opp på Maidan og delte ut småkaker og oppmuntret folkemengden til å fjerne presidenten.

Nuland på Maidanplassen

Selvfølgelig fungerte det. Den 22. februar, en dag etter å ha underskrevet en avtale forhandlet fram med europeisk hjelp om statlige reformer og nyvalg, tenkte presidenten at situasjonen var under kontroll. Men samme dag ble Janukovitsj tvunget til å flykte for livet. De nyfascistiske kreftene i Svoboda og Høyresektoren fungerte som stormtropper for å knekke regimet. Nulands utspekulerte manøvreringer hadde seiret; en nykonservativ jøde hadde brukt åpne antisemitter for å fjerne et regime og plante et regime poitive til NATO i stedet.

Det virket som om etter 14 år med vekst NATO snart var i stand til å ta imot et stort nytt medlem inn i sine rekker, fullføre omringingen av Russland, og ved å sparke ut den russiske flåten, gjøre Svartehavet til en innsjø for NATO.

Dessverre for de nykonservative og «liberale intervensjonistene», så fremmedgjorde det nye regimet utvalgt av Nuland – Arsenij Jatsenjuk og hans allierte i Svoboda-partiet – umiddelbart den østlige russisk-talende befolkningen, som fortsatt er i revolt og gjør landet uregjerlig, mens økonomien kollapser; tanken om å utvise russerne fra Sevastopol har blitt utenkelig.

Men hva ønsker NATOs planleggere? Hva er målet med all denne utvidelsen og de hensynsløse provokasjonene?

Russland: en «eksistensiell trussel»?

Først av alt: NATO-forkjemperne, mens de ofte gjentar at «Vi er ikke mot Russland, dette handler ikke om Russland,»faktisk tar for gitt en varig russisk trussel. General sir Adrian Bradshaw, den mest høytstående britiske offiseren i NATO, uttalte i februar at Russland utgjør «en åpenbar eksistensiell trussel mot alt vi er.» General Joseph Votel, leder av den amerikanske ‘Special Operations Command’ fortalte på det viktige sikkerhetsforumet i Aspen i juli at «Russland kan utgjøre en eksistensiell trussel mot USA.»

Lederen for forsvarskomiteen (HASC) i representantenes hus, Mac Thornberry, rådet Obama til å signere en bevilgning av penger til militæret fordi Russland utgjør «en eksistensiell trussel» mot USA. Filantropen George Soros (som liker å finansiere «fargerevolusjoner») skrev i tidsskriftet New York Review of Books i oktober, at«Europa står overfor en utfordring fra Russland mot selve dets eksistens.»

Dette er ville, dumme ord som kommer fra mennesker i høye posisjoner. Er det ikke opplagt at Russland er den som blir omringet, presset og truet? At landets militære budsjett er en brøkdel av det amerikanske, dets globale militære nærvær ørsmå i forhold til USAs fotavtrykk?

Men alle som ser debattene mellom de amerikanske presidentkandidatene, og som kan oppfatte den utbredte paranoiaen om Russland; den tankeløse godtakelsen av temaet «Putin som Hitler»; og de obligatoriske uttalelsene om viljen til å gjøre Amerika»sterkere» – kan forstå hvorfor utvidelse av NATO er så forferdelig farlig.

Folk som ikke tenker rasjonelt eller med en tankegang som er forvridd av arroganse kan se på kartene over NATOs utvidelse og stolt tro: «Dette er slik det bør være! Hvorfor skulle noen stille spørsmål om behovet for folk å beskytte seg ved å alliere seg med USA? Det er allianser som NATO som bevarer fred og stabilitet i verden.»

(Kanskje noen er i stand til å tro det, men faktum er at verden har blitt mindre fredelig og langt mindre stabil enn det var under den kalde krigen da de to supermaktene holdt hverandre i sjakk. Etterpå utviklet USA seg til hva en fransk diplomat har kalt en «hyper-puissance» eller hypermakt, som intervenerer ustraffet i mange land og produsere nye, ofte stygge, former for motstand.)

Folk som ser på kartet over NATO i Europa kan mentalt også fargelegge Montenegro. En liten republikken ved Adriaterhavet med under 650 000 mennesker, det ble formelt invitert av NATO til å sende inn sin søknad om medlemskap den 2. desember Hvilke andre land har ennå ikke underskrevet?

Som nevnt kunngjorde NATO i 2008 at Georgia og Ukraina kom til å bli med. Men deres søknader ser faktisk ut til å ha blitt satt på vent. Hviterussland, kilt mellom Polen og Russland, har vært styrt av den selvutnevnte «autoritære» presidenten Alexander Lukasjenko siden 1994. Regimet anses å være nær Moskva, og ble angrepet i en mislykket amerikansk-finansiert «fargerevolusjon» i mars 2006. Amerikanerne favoriserte Mikhail Marynich, en tidligere ambassadør til Latvia og talsmann for NATO-medlemskap. (Han deltok i en NATO konferanse «Krig og fred» i Riga i november 2006 bak lukkede dører.)

Så er det Moldova, tidligere Den moldovske sosialistiske sovjetrepublikk, som ligger mellom Romania og Ukraina.
Til øst er utbryterrepublikken Transnitria, hvor etniske moldovere er en minoritet og russere og ukrainere utgjør nesten 60% av befolkningen. Det er en sone med en «frosset konflikt». De nykonservatives drøm er å til slutt endre alle disse regimene og trekke dem inn i den varme omfavnelsen til NATO.

Én ring skal samle dem, én ring skal finne dem

én ring betvinge dem og i mørket binde dem

I det dunkle Mordor hvor skyggene rår.

Hva gjør du når du har fullført den vestlige omringingen av Russland? Da destabiliserer du landet selv, i håp om å skjære det i stykker! Russland er fortsatt en multietnisk, flerkulturell nasjon. Det finnes spenninger og løsrivelsesesbevegelser som kan utnyttes, spesielt i Kaukasus, men også på det karelske neset og i Sibir.

Hvis Russland er en eksistensiell trussel, er selve landets eksistens en trussel, ikke sant? Så hvorfor ikke skjære det opp?

Krever ikke logikken i NATOs ekspansjon en fiende, og leder ikke USA verden i å bekjempe fiender?

Eller hvis dette ikke er tilfelle, er ikke selve NATO den virkelige trusselen? (Tross alt, totalvraket den ikke i dens nyeste store prosjekt den moderne staten Libya, og som et resultat destabiliserte  Mali?)

Burde ikke vi ikke ønske velkommen spenninger innenfor NATO, og svikten i medlemslandene til å bevilge den nødvendige 2% av nasjonalproduktet til militære utgifter? Burde ikke vi ønske velkommen motstand mot videre utvidelse, klager på amerikanske hardhendte taktikker og oppfordringer til samarbeid med Russland i stedet for konfrontasjon og ødeleggelse?

Oversatt av TM med vennlig tillatelse fra Gary Leupp.