Politisporet – En kriminalroman om 22. juli fra det virkelige liv

Bokanmeldelse av Politisporet, en kriminalroman fra det virkelige liv om 22. juli 2011. Av Torstein Viddal, Glohug Forlag (2014).

Tenk å lukke døren, sette seg ned og finne på et plott, lage menneskelignende figurer til det og tillegge dem motiver for drapshandling. Det synes å være den vanlige vei å gå for en kriminalforfatter i dag. At det skulle være interessant å finne på et drap, å fantasere frem en historie hvor mennesker omgåes hverandre med makt og vold, var meg alltid uforståelig og ubegripelig.

For den som istedet åpner vinduene og ser inn i statsstrukturene kan iaktta at livet i departement, direktorat og etater idag har en dirrende undertone av bedrag. Korrupsjon florerer, egennytte settes langt foran det å tjene sine medmennesker. Det flyter over av ærgjerrighet, selvnytelse og maktlyst. Mange er villige til å gå meget langt for egennyttens skyld. Det blir daglig spunnet nett av løgn med målrettede baktanker. Og det er ofte intelligent skjult. Men den som vil ha elendigheten i hvitøyet må borre et stort nok hull i betonggulvet.

Ikke alt er bare elendighet. På den annen side er livet der også preget av mennesker som kjemper for det menneskelige samfunn. Det er færre mennesker som står for dette. De er ikke i flertall, de som arbeider for at folk flest skal få det bedre.

Jeg har vært så heldig å få møte noen av dem. Flotte, rakryggede folk. De slåss for at det gode skal få større tyngde enn det destruktive. De fleste av oss deltar ikke i det hele tatt i slikt, vi er konfliktskye. Vi vet kanskje ikke engang hvilken fot vi skal stå på og forholder oss avventende. Vi sitter på gjerdet.

Torstein Viddal har valgt å stå fram

Han så det som en spennende oppgave å være kriminalforfatteren i nåtid og skrive fra det virkelige liv. En som sporer opp maktbesatte manipulatører, skjult og gjemt i våre departementale strukturer – men det skulle ikke gå så knirkefritt. Det gjaldt den 22. juli 2011.

Han var rystet av det som hadde skjedd, men like forskrekket over de merkverdige offisielle forklaringer. Og det var mange av dem. Liksomforklaringer, bortforklaringer, hit- og ditforklaringer, bruk av løgn, kanskje også bedrag? Karlsen følte seg frem. Det gjaldt magefølelsen. Av og til merket han at det ble varmere… der han gikk og følte seg frem i bevissthetsmørket; altså var han på rett spor…

Karlsen, heter hovedpersonen. En etterforsker ung av år, men smykket med alderdommens vishet og intelligens mens han røyket sigaretter og drakk kaffe og førte samtaler med askøyværingen Mjelde. Viddals historie spiller seg ut i Bergen by. Førstnevnte motsigelse i etterdønningene etter 22. juli fant Karlsen i deltasjef Snortheimsmoens intervju i det tyske tidsskrift Der Spiegel. Der fortalte han at stabssjef Fredriksen var på kontoret den dagen. Karlsen hadde kryssjekket. Det stemte ikke. Fredriksen var på ferie med kona i Sverige.

Å få lese det på Karlsens blogg, likte ikke Snortheimsmoen noe særlig og lot kommunikasjonsavdelingen og en politiadvokat formulere dødsalvorlige og skremmende advarsler. Noen klarte til og med å holde politihelikopteret unna åstedet, mens drapene pågikk som verst. Her var det falske spor, tåkelegging og løgn.

Politiets stabssjef Johan Fredriksen var ansvarlig for dette, hadde Karlsen funnet ut. Det likte hverken terrorpolitisjef Snortheimsmoen eller Fredriksen å ha på seg, så de truet ham. Dette var det første åpenbare tegn på at et eller annet ikke stemte helt, enten har den godeste Snortheimsmoen forsnakket seg eller så hadde Fredriksen helt glemt at han var på ferie den dagen – dette var åpenbart en varm potet, for ikke bare Sølvi Glendrange, men også pressesjef Unni Turid Grøndal ved politiets kommunikasjonsenhet meldte seg hos Karlsen for å få faktumet ut av den våkne verden.

I tillegg hadde deltasjefen to ganger bedt om å få bruke politihelikopteret, men fått avslag, skriver Torstein Viddal – og han har rett. I onlineutgaven av avisa Adressa fra 1. september 2011, står det å lese at helikopteret sto (rykke)klart hele dagen. Det kunne ha vært i luften klokken 1630, men ble først innkalt klokken 1916. Selv om det var sent, sørget politi-inspektør Ole Vidar Dahl for at det ihvertfall kom opp.

Ei framifrå uredd sjel

22/7-kommisjonsrapporten som skulle oppklare og belyse, reiste flere spørsmål enn den besvarte; en gigantisk dekkoperasjon, kommenterer Viddal, en avledningsmanøver, akkurat som den første psykiatrirapporten, som hadde tåkelegging som formål – betryggende begrunnet av spesialister og fagfolk som man kan bestille til å gjøre hva man måtte ønske.

Viddal har evnet å gripe fatt i det vesentlige. Ingen tvil om at vi har med en framifrå uredd sjel å gjøre. Han har oppdaget et miljø i Norge som har vært medvirkende til 22/7-myrderiene. Han har banket på deres dør. De likte det lite. Han har mot nok til å nevne navn. Det er bra. For i denne sammeheng er det viktig å få vite hvem som har latt seg bruke.

Kedegåri? Viddal skriver på Bergensk – en dialekt med masse humor. Å «vekke den slumrende undergrunnen» er absolutt veien å gå når våre dags- og riksaviser ikke vil være med på leken. Så tåkelegger de eller mørklegger, som Viddal beskriver, opplysninger som ville ha hatt avgjørende betydning for forståelsen av det som hadde skjedd, om at Snortheimsmoens menn hadde øvelse hele uken igjennom, en øvelse som hadde sin avslutning på Utøya fredag den 22. juli 2011, klokken 1500.

Øvelsen hadde som tema en omsegskytende mann på Utøya som drepte mindreårige. Tilfeldig? Ja, sier Snortheimsmoen. Nei, sier resten av oss, ikke i det hele tatt.

Avisene har i det hele tatt mørklagt alle terrorhendelser som har vederfaret menneskeheten de siste 75 år. Og hvorfor har det det? Jo, fordi opplysninger om dette ikke var i eiernes interesse. Det var mørkt i avisene, i fjernsynet, i parlamentene og kongressene, skriver Viddal.

Dette er en kriminalroman fra det virkelige liv. Her har vi med veldedighetstroende menn å gjøre som ikke har den minste respekt hverken for lover eller medmennesker. Store ord om media og avisers betydning bleknet raskt de siste årene.

I dag er det en skam å være journalist. Dette kjellermiljø er det Viddal har tatt fatt i. Han er så og si blitt en dyneløfter. Det er klart at folkene i bakgrunnen for dette ikke var begeistret for å bli belyst, det vitner den skarpe henvendelse fra politiets kommunikasjonsavdeling om. Om det var folk i POD (politidirektoratet) som grep inn her, vet jeg ikke. Men sikkert er det at det var for mange baller i luften på en gang.

Snortheimsmoen gikk i surr og klarte ikke å holde orden på fakta. Avhøret eller forhøret synes å være Viddals egne personlige erfaring. Ikke en del av en konstruert historie, men rett og slett virkelighet, med alle sine merkverdigheter slik den ofte opptrer. Ingen fantasikonstruert Harry Hole eller William Wisting, men fakta. Fakta enhver med åpne øyne kan se.

Hvordan maktgrupper i statsapparatet på machiavelliansk vis manipulerer og kokkelerer for å oppnå dette og hint, på skjult vis, selvfølgelig. De har sine midler og metoder og går ikke av veien for selvmord, hjertestans og slaganfall.

Kjente politikere og kjempere som Jens Bjørneboe, Tore Tønne, Knut Frydenlund, Johan Jørgen Holst og Arne Haugestad, gikk de kanskje med i det samme brunsvarte dragsuget? Var det disse kunnskaper som gjorde at Karlsen ble redd?

Avhøret av Karlsen var et klart misbruk av vårt rettsapparat og bekrefter eksistensen av de brunsvarte miljøer, staten innefor staten. Viddal var i sin full rett da han var på leting etter sannheten. Men påtalemyndighetenes tråtrekkere satset på at han ville gi seg.

Nato og opium

Hvis vi tar forfatterens antydninger alvorlige så må vi begynne å gå NATO nærmere etter i sømmene. Viddal mener at NATO importerer narkotika. Er det derfor på tross av toll og spesialpoliti narkotikaflommen er like stedig som den alltid har vært? Det som flommer innover i land og strand kan liksom ikke stoppes.

Viddal uttrykker det slik « …mens NATO-importerte landbruksprodukter fløt rundt i årene til Steffen og Thomas». Det meldes også at produksjonen av opium (basisen for heroin) aldri har vært høyere etter at amerikanerne (og NATO) invaderte Afghanistan.

Vårt land og folk er tynget av rundt ett hundre tusen narkotikaofre. De beste av våre ungdommer, de sannhetshungrige, har blitt suget inn i misbruk, et liv uten styring i helveteshavet. Hvem er de som sluser inn de store mengder stoff år etter år, uforstyrret tiår etter tiår inn til det norske folk til tross for spesialstyrker, strenge dommer og lange fengselstraffer?

Er det noen som har kanaler som ikke kan forstyrres av offentlige tjenestemenn og etater? Kan det virkelig være NATO som gjennom egne kanaler hover inn svarte penger og på det verst tenkelige, kyniske vis ødelegger landets ungdom. Et vi vitne til en krigsføring mot et helt folk?

Palmemordet

Drapet på Olof Palme har fått en sentral plass i Politisporet. Viddal antyder flere parallelle linjer mellom Utøyadrapene og drapet på Olof Palme. Både Holmér og Fredriksen hadde samme tilholdsted da skuddene gikk. Etter anmelders mening er det verdt å se nærmere på. Kanskje var også Palmes kandidatur til jobben som generalsekretær i FN av betydning for hans bane.

Han spør seg hva sosialdemokratene egentlig holder på med, hvem de egentlig er? Han føler at de lyver. Hva hadde de med Utøyadrapene å gjøre? Hvorfor forhindret Stoltenberg jakten på de ansvarlige syndebukker?

AP-kvinnen Hildur Bakkane hadde mistet sin søster i drapsbølgen, men ble hysjet ned av partiet fordi hun stilte ubekvemme spørsmål – utrolig rart – Hildur meldte seg da også sporenstreks ut av Arbeiderpartiet.

Og ikke minst dette underlige, dårlige teater vårt lands godt utstyrte spesialforsvarspolitistyrke, terrorpolitiet med Snortheimsmoen i spissen, gjorde på scenen. En hel uke hadde de øvd på massaker og plutselig så skjedde den. Denne øvelse var ikke nevnte med ett ord i den store kommisjonsrapporten, understreker Viddal.

Ifølge ham er det også en del av Oslosyndromet: «En angrepet nasjon der myndighetene først med alle midler prøver å frikjenne terroristene, for dernest å forsøke å unnskylde og frikjenne alle medhjelpere».  Dette er vårt lands ledelse bekrevet i et nøtteskall.

Dypstaten

I en situasjon hvor så mange har blitt angrepet og drept, hvor større miljøer i fred og ro og uforstyrret har kunnet planlegge kompliserte hendelser som Utøyadrapene og sprengningen av regjeringsbygget, er det naturlig å tenke seg at det måtte store ressurser til.

Da er det naturlig å spørre seg, hvem styrer egentlig landet? Er det politikerne på tinget eller er det andre?

Viddal antyder at det er Pentagon som trekker i trådene, også i Sverige: «…Sånn at Sverige selv får styre den offisielle og liksom-demokratiske rettsstat, mens USA og de militære sitter der på bakrommene, i den dystre dypstaten, og griper inn og finjusterer når demokratiet etter deres mening tar seg for store friheter».

Sikkerhetsmyndighet

Avslutningen på boken finner jeg vanskelig. Karlsen lar seg ansette hos Norsk Sikkerhetsmyndighet som desinformatør (DI) hvor han har tatt på seg oppgaven å spre en plantet informasjon om Israels sionisters medvirkning i attentatet på Utøya. Det hele virker på meg som en kunstig brems i hele bokens sannhetshunger.

Da er plutselig ikke sannheten viktig lenger, løgn og løgnsprederen (forgifteren) blir hevet opp på bokens siste siders podium. Jeg må si meg enig i Halvor Raknes som kommenterer under Maalmannens anmeldelse av boka:

«For selv om boka er «fiksjon» så bidrar denne utgivelsen likevel til å etablere memet om at israelsk innblanding i 22. juli-terroren er et plantet blindspor kun egnet til å avlede og forvirre den ukompromitterte sannhetssøkingen».

Uvisst av hvilken grunn har Viddal bygd inn denne sperre som siste kapittel i boken. Var det av ubetenksomhet? I tillegg er den av helt typisk desinformativ karakter: Den kaster en påstand opp, binder en bestemt følelse til den som gjør den vanskelig å berøre… Mon tro om Viddal falt for fristelsen å ri på flere flere hester samtidig?

Etter å ha studert 22. juli 2011 inngående er min personlige oppfatning at verdenssionismen (merk; sionister og ikke jøder i sin alminnelighet) og deres mørkladne mordorganisasjon Mossad står bak systematikken i dette. Hele aksjonen fra begynnelse til slutt hadde deres fingeravtrykk, og den militære effektivitet i utføringen, ikke minst timingen, kan tyde på at NATOs komité for terrorplanlegging (Clandestine Planning Committee, også kontor på Kolsås) har hatt en finger med i spillet.

I NATOs ‘clandestine’ komitéer har det lenge vært sionistenes tenkning og metoder som har vært gjeldende. De har over mange år ålet og sneket seg inn på alle mulige viktige steder og dit tar de med seg sine kjente metoder. For dem består verden ikke av nasjoner, men av områder det gjelder å erobre.

At 22. juli 2011 var mulig å gjennomføre, betyr at norsktalende sionister i departement, direktorat, rettsvesen og media trakk i trådene. Med dette mål for øyet fant et komplisert samspill av flere statlige etater sted; de militære bombeeksperter i regjeringskvartalet, politihelikopteret som ble holdt på bakken, det topptrente terrorpolitis merkelige oppførsel og ikke minst, flere drapsmenn på Utøya. En liksom-kontrollkommisjon (håndplukket) utstyrt med glinsende sløyfer og medaljer med gullfarge, etter gammel-sovjet mønster. Og et gedigent skuespill av en rettsak ment for offentligheten.

Sionistene sitter idag spredt rundt i statsstrukturene som skjulte muldvarper med etatene i sine maktgrep (etter min mening er krumtappen justisdepartementet og riksadvokatens kontor) fordi de vil styre land og folk i Norge inn sitt spor, tidligere kalt den permanente kommunistiske verdensrevolusjon (fritt etter Leon Trotsky). Det heter idag Den Nye verdensorden (the New World Order).

Boken alt i alt

Boken har mange interessante og viktige tankekors. Viddals kommentarer til terrorpolitiets ukesøvelse frem til 22. juli kl. 15:00, kommisjonen og kommisjonsrapporten (Gjørv) og ikke minst, denne framvisning av rettferdigheten som skulle skje fyldest, selve rettsaken. Det hele regissert med en sterk tone av vularitet, akkurat som gayparadene har det, de vrenger innsiden ut; et umiskjennelig kjennetegn. Men Viddals kommentarer forblir på kommentarnivå og kommer ikke under overflaten.

Men det var også særdeles vanskelig i månedene etter hendelsen å komme lenger enn det overfladiske, da vi i de dager uten stans ble pepret med massive mengder av fordreide opplysninger. Kanskje kan Viddals videre private etterforskning bli hans neste kriminalroman fra virkeligheten?

At han avdekker det finmaskede nett som lenge har ligget der som grunnlag for de høykriminelle handlinger vi har vært vitne til.

Akkurat som den tidligere flyvertinne Rebekah Roth beskrev oppsiktsvekkende ting fra 911-hendelsene i sin kriminalroman Methodical Deception (2015) som hun i sin private etterforskning hadde avslørt.

At Viddal formulerer fortvilelse og gråt etter 22. juli 2011 har han til felles med mange her til lands. Det fortjener honnør. Mange av oss har ikke på langt nær grått seg ferdig. Mitt inderligste ønske er at han gjennom sin bok bidrar til at Norge går ut av NATO og at medsammensvorne i stats-, partiapparat og frimurerlosje blir blottstilt og straffet.

Anbefalte artikler om 22. juli hos Nyhetsspeilet

22. juli, Serco og det okkulte: https://www.nyhetsspeilet.no/2014/09/22-juli-serco-og-det-okkulte/

Breiviks budskap om de anonyme bakmenn: https://www.nyhetsspeilet.no/2012/07/breiviks-budskap-om-de-anonyme-bakmenn-3/

22. juli avslørt: https://www.nyhetsspeilet.no/2012/11/22-juli-avslort/

Alle Nyhetsspeilets artikler om 22. juli: https://www.nyhetsspeilet.no/tag/22-juli/

Kilder

Nye funn om Utøya og bombingen i regjeringskvartalet: http://www.jostemikk.com/

Anmeldelse av boken hos Maalmannen:https://www.maalmannen.no/2015/08/politisporet-22-juli-ein-farleg-fiksjon/

Artikkel in Der Spiegel: http://www.spiegel.de/panorama/justiz/breivik-festnahme-das-einsatzprotokoll-der-delta-force-a-777681.html

Om politihelikopteret: http://www.adressa.no/nyheter/terrorangrepet/article1687650.ece

Intervju med Torstein Viddal: http://fokusert.com/?p=37538