I 2010 kom boken «Varsleren – viktig og verdig» ut, ført i pennen av Kjell Horn. Forfatteren beskriver igjennom 12 sterke historier om hvordan enkelte varslere i Norge blir behandlet.
I henhold til arbeidsmiljøloven skal en varsler ha beskyttelse, bli tatt på alvor og ikke bli personlig rammet. Dette lovverket går professor emeritus Henning Jakhelln igjennom i bokens andre del, som er noe tørt i forhold til varslersakene, som fyller bokens 380 første sider, av totalt 448. I følge beretningene i boken får ikke alltid varslerne behandling etter lovens intensjon. Av bokens 12 saker endte 7 i rettsak. Der varsleren gikk seirende ut vant én i tingretten, én i lagmannsretten etter anke, mens de andre tapte, fire av dem sågar i alle rettsinstanser. I følge en FAFO-undersøkelse fra 2005 opplevde 17 % av varslerne at reaksjonene på sin handling var negative.
Forfatteren går grundig gjennom hver sak, også sin egen, som er den siste av de 12. Mitt ankepunkt er at boken kan fremstå noe ensidig og til dels følelsesladet, for boken er helt klart et partsinnlegg, og den siste er nok den svakeste. Vi møter flest kvinner i boken. Om det er tilfeldig, mangel på menn som ønsker å eksponere seg eller om det er flest kvinner som varsler, forteller boken ikke noe om. Det gjengis utdrag fra en rekke dokumenter og kommunikasjon som helt klart viser hvordan systemet utnyttes kynisk, spesielt der den ene parten har rikelig med ressurser i motsetning til varsleren selv, som ofte må bruke private midler, oppsparte eller lånte. Det merkelige, og gjennomgående, er at varslersakene vrenges bort fra selve temaet varsleren har kommet med og over til å bli en personalsak, der varsleren gjerne beskyldes for være uegnet, kverulerende, lite fleksibel, til og med psykisk syk.
Metoder som brukes mot varsleren er innledningsvis gjerne bagatellisering, men gir ikke varsler seg kan det resultere i pålessing av arbeidsoppgaver, da også gjerne hastesaker, eller fratakelse av arbeidsoppgaver og ansvar, med nytt kontor innerst i et hjørne, tvangsomplassering, sykeliggjøring, mistenksomgjøring, utfrysning, mobbing og falske beskyldninger. Hjelper ikke dette blir det en papirmølle, der kommunikasjon, skriftlig så vel som muntlig, ofte bli juridiske spissfindigheter og bevisførselen pålegges varsleren.
De fleste sakene som gjennomgås i Horns bok er innen det offentlige, der ansatte, også lederne, har et solid ansettelsesvern, noe lederne tydeligvis vet å benytte. I tillegg er det å anlegge sak mot det offentlige ganske risikabel, da dommerne selv er offentlig ansatte, og i realiteten inhabile, noe som kanskje er årsaken til at det offentlig som regel vinner rettsaker anlagt fra individer. Dessuten vet offentlig ansatte ledere, at arbeidsgiver (les skattebetalerne) finansiere eventuelle rettsaker, og erstatning for tap, med mindre vedkommende selv har gjort noe ulovlig i stillingen. Så det er i praksis full rettsbeskyttelse og ingen risiko for en offentlig ansatt leder å handle som denne vil, for dumskap eller latskap er som kjent ikke ulovlig.
Jeg velger å gjøre et kort resyme av en av bokens omtaler, for å poengtere overnevnte.
I boksens femte sak møter vi Siri Stedje, som jobbet i Kripos, og var tillitsvalgt, og som varslet om kameraderi og fordelinger av jobber som ikke fulgte lovens prosedyrer. Dette ble starten på en behandling bestående av fratatte arbeidsoppgaver og studier, feilinformasjon, tilbakeholdelse av informasjon, forvrenging av fakta, rykter og feilaktige påstander, både til henne og andre som tok tak i saken. Hun fikk mikroskopisk bistand fra Politiforbundet, og det hele munnet ut i diverse sykdommer og mistet jobb. Hun anla sak, men trakk den før det den kom i retten, for Stedje orket ikke påkjenningen det ville medføre, samt risikoen for tap og økonomiske problemer, som det gjerne er når staten saksøkes.
Boken til Horn er, tross noen skrivefeil, lettlest, oversiktlig og levende, og forteller om mennesker som gjerne vil det beste, men møter motstand fra folk som er redd for konsekvensene, de være seg økonomiske eller prestisjemessige. Boken anbefales på det sterkeste, for den gir en klart innblikk på hvordan makten opererer og lovverket kan misbrukes. Det er umulig ikke å bli følelsesmessig involvert i historiene, for noen ganger ble jeg oppgitt, andre ganger forbanna. Har du tenkt å varsle, les denne først, ikke for å avskrekke, men for å lære hva som bør og ikke bør gjøres. Og ta kontakt med Varslerunionen, de kan hjelpe.
Jeg velger å avrunde denne bokanmeldelsen med avslutningen fra et brev advokat Bjørn Erik Serkland skrev på vegne av Ingrid Eng Lilleng (hvis sak blir omtalt i boken) til Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget, da jeg føler den gjelder ALLE oss som jobber med å varsle folk om hva som foregår:
Jeg har kjempet en 14 år lang kamp, fordi jeg torde å si fra. Det har kostet meg mye å følge samvittigheten.
Mitt håp er at det må komme forandring i systemet. At det kommer noe godt ut av min kamp. Og at jeg selv får noe igjen for min kamp. Jeg har tort å si fra, og meg og min familie har måtte betale en høy pris for dette. Jeg godtar ikke likegyldighet.
«Den største fare finne i likegyldigheta. Likegyldigheta muliggjør grusomhetas vekst og utvikling».
Bra Johannes En viktig artikkel. Våre folkevalgte, holder de ikke seg oppdaterte i det hele tatt om faenskapen som har foregått og foregår innenfor deres egne rekker? Tungvektere som Norulv Øvrebotten og Aslak Ertresvåg f.eks. blir fullstendig satt tilside, personer som treffer midt i blinken når de detaljerer hva og hvem som ødelegger samfunnet. Altså, vi har de beste menneskelige resurser derute som ingen hører på blant våre politikere. Og nå til sist også Kjell Horn.
Takk for denne bokanmeldelsen. Fikk virkelig lyst til å lese denne. Dette virker til å være en bok som er nyttig og opplysende sett utifra arbeidsmiljø generelt og arbeidspsykologi spesielt. Rundt om i Norge er det vel en hel del som har opplevd, observert eller vært med på noe på en tidligere arbeidsplass som i ettertid kan sees å ha vært både urettferdig, ondskapsfullt, om ikke direkte kriminelt også. Med risiko for å bli utfryst, forbigått og medansvarlig, er det viktig at hver og en tenker grundig igjennom hvilket valg en vil ta i forhold til det en opplever eller får kjennskap til.
Det er noe vi all burde kunne lære av; modighet, stå opp for sannheten, uten feighet. Å arbeide hardt for, om en så må risikere sitt liv, for at sannheten skal komme frem, og avsløre løgnere og eksponere disse for å forhindre at de kan fortsette sine bedrag ufortrødent videre overfor en uvitende og godtroende befolkning, – det er den ultimate helten i mine øyne. Hadde alle vært så modig, ville det neppe vært et Norge som i dag, – mye råttent spill som lever sitt liv under den “perfekte” overflaten av et “vellykket” Norge.
Her i alle fall i én som uten tvil stod på og hadde tatt det riktige valget, selv om han til slutt måtte bøte med livet:
http://www.nyhetsspeilet.no/2015/10/hvem-drepte-jan-wiborg/
Per-Aslak Ertresvåg sine bøker MÅ leses og SIRKULERE. Viktig informasjon om hva som foregår under overflaten.
http://www.nyhetsspeilet.no/2009/02/ertresvag-intervjuet-som-norske-aviser-ikke-ville-trykke/