I 2009 kom boken «Oppgjørets time – Om landssvikoppgjørets skyggesider» ut, skrevet av historiker Ingerid Hagen. Tross sitt grimme og ubehagelige innhold fikk den strålende kritikker, og det med god grunn.
Brev fra ukjent innsender til Dagbladet 15. desember 1945:
Den psykiske mishandlingen begynte straks etter innsettelsen ved at vaktsjefen høytidige leste opp min dødsdom som ville bli fullbyrdet straks det var blitt bestemt om jeg selv skulle grave graven, eller om andre skulle gjøre det. Dagen etter fikk jeg beskjed om at eksekusjonen skulle skje ved skyting, og at tyskerne skulle grave graven. I de følgende 10 dager ble jeg oppstilt til forskjellige tider på døgnet foran eksekusjonspelotongen. Henrettelsen ble alltid i siste øyeblikk forhindret under foregivende av at jeg ifølge nettopp ankommen ordre først skulle avhøres på nytt. Jeg ble tvunget hver natt gjennom 2 ½ måned til å ligge i en likkiste om natten. […] I likkisten ble det slått vann, hvorved jeg alltid lå våt. […] Kistelokket ble lagt på hvorved jeg en rekke ganger nær drepes av luftmangel. De stadige straffeeksersiser hver natt forhindret meg at jeg led kvelningsdød.
Etter at sko og strømper var tatt av meg, ble jeg lagt på ryggen med sammenbundne ben over en kasse hvoretter jeg med gummibatong ble slått under fotsålen for å fremkalle tilståelser av gjerninger jeg ikke hadde øvet. Slåingen varte til jeg falt i avmakt. Denne bastonade skjedde seks ganger. Under avhør ble jeg sparket i maven så jeg hadde blod i avføringen i ca. 3 uker. Jeg ble sparket en lang rekke anledninger, bl.a. i skrittet. For å fremkalle tilståelser ble jeg med kølle slått over ryggen og nyrene hvorved jeg fikk blod i urinen gjennom mer enn fire uker. Jeg ble underkastet straffeeksersis av varighet mellom 1 ½ time til 3 timer med banking eller pisking på bar overkropp opp opptil 3 timer pr. døgn gjennom 2 ½ måned. […]
For å fremkalle tilståelse ble jeg med bakbundne hender heist opp etter beina, fritt hengende med hodet ned, banket eller pisket inntil jeg besvimte. […] Jeg ble brent i munnen ved å bli tvunget i munnen en glødende kniv. […] Jeg ble flere ganger slått i hodet bl.a. ved hjelp av sleggeskaft inntil blodet strømmet fra venstre øre, nesen og munnen. […] Alt i alt ble det skutt mot meg med skarp ved 3 forskjellige anledninger. Alle mine begjæringer om legehjelp ble hånlig avslått.
«Oppgjørets time – Om landssvikoppgjørets skyggesider» er en tettskrevet bok, totalt litt over 450 sider, der de siste 100 er noter, kilder og litteratur. Forfatteren har tatt utgangspunkt i Marta Steinsvik, Oliver Langeland og Toralv Fanebust, tre personer som av ulike årsaker var kritiske til oppgjøret etter andre verdenskrig, og ble av den grunn møtt med massiv motstand fra myndigheter og pressen.
For å begrense materialet har Hagen fokusert på det som skjedde i Oslo og Akershus, der varetektsfanger fikk særdeles røff behandling. Det er her Marta Steinsviks bok fra 1946, «Frimodige ytringer», kommer inn. Steinsvik mottok diverse brev fra ulike varetektsfanger, brev som var smuglet ut, hvor det kunne berettes om forskjellig former for mishandling, bedervet mat, elendig boforhold og svært mangelfull legebehandling. I boken får vi mange beretninger om regelrett juling, opptil 8 timer straffeeksersis, liksom-henrettelser, frarøvelse av søvn, manglende sollys og likbæring – og ingen disse var ennå ikke dømte. I tillegg fikk de mat som var muggen, råtten eller midd-befengt, og det var daglige kalori-inntak av under 800 kalorier. De fleste fengsels-cellene var trekkfulle og hadde veggdyr og råte i gulvet, samt at de alle var overfylte. Det var jo tross alt over 92.000 mennesker som i løpet av noen få måneder som ble samlet og stuet sammen.
Ingen annen nasjon etter andre verdenskrig hadde et tilsvarende oppgjør, omkring 10 ganger så mange landssvikere som andre nasjoner. Dette sto i grell kontrast til hva som var lovet: et rettferdig oppgjør i verdige former. Men Hagen dokumenterer at nordmenn er et ganske brutalt folkeslag, hvis de får lov, noe som også har blitt understøttet i Eirik Veums triologi «Nådeløse nordmenn». Hagen legger til at det var britene, under general Sir Andrew Thorne ved Scottish Command, som formelt sett var enevoldshersker i landet det første halve året etter okkupasjonens slutt, og britene ønsket at tyskere og mistenkte landssvikere skulle få røff behandling.
Marta Steinsvik ble av familien frarådet å publisere «Frimodige ytringer», men hun gjorde det likevel. Først ble boken forsøkt hysjet ned, men da denne taktikken ikke lykkes, ble bokens innhold karakterisert som oppspinn, at hun var nazi-sympatisør og at landssvikere fortjente behandlingen. Steinsviks bok ble etterforsket av politiet, flere ganger, men verken hun eller fangevoktere ble dømt, men enkelte mistet jobben. Steinsvik ble satt under overvåkning av Sambandsavdelingen, som var en svært hemmelig avdeling underlagt Justisdepartementet, der bruk av provokatører, infiltrering, overvåkning og arrangerte rømninger sto sentralt. Sambandsavdelingen ble senere Politiets Overvåkningstjeneste (POT), i dag Politiets Sikkerhetstjeneste (PST). Hennes bok var sentral i Stortingsmelding nr. 64 fra 1950, og skapte mye hodebry og arbeid for det sittende Storting og dets juridiske embetsverk.
Oliver Langeland og hans to bøker; «Dømmer ikke» og «For at I ikke skal dømmes», er tidligere omtalt i denne artikkelen på Nyhetsspeilet: https://www.nyhetsspeilet.no/2012/11/den-farlige-sannheten-om-norge-under-og-etter-krigen/ Langeland, hans bøker og hans sak blir ganske grundig behandlet i «Oppgjørets time – Om landssvikoppgjørets skyggesider». Spesielt ille er det at en motstandsmann av Langelands kaliber, som bygget opp D-13, Milorgs Oslo-avdeling, ikke ble tatt med i Krigsleksikonet, trolig som straff for sitt engasjement rundt landssvikoppgjøret.
Saken om Toralv Fanebust er et resultat av hans publikasjoner i eget medium, «§ 100», hvor en sak omhandlet daværende riksadvokat Sven Arntzen, som var Norges første riksadvokat etter krigen. Fanebust mente å ha bevis for at en av Arntzens gjerninger, ubetenksomt og uklokt, som advokat under krigen, førte til tysk opprulling av XU, en av de norske motstandsgruppene. Opprullingen var faktisk den største tyskerne gjorde under okkupasjonen, og flere motstandsfolk ble enten drept, tok selvmord i fangenskap eller måtte flykte som følge av opprullingen. Arntzen fant Fanebusts påstander injurierende, gikk av, og så fulgte en lang og dramatisk rettsak, der mye grums kom opp, også personlige forhold. Fanebust ble til slutt dømt til 120 dagers fengsel, og ble overvåket og sabotert i mange år av Sambandsavdelingen. Toralv Fanebust er meg bekjent eneste person dømt til fengsel i Norge for injurierende uttalelser. Fanebusts barnebarn, Frode Fanebust, har tatt opp hansken og utgitt blant annet boken «Krigshistorien™ – oppgjør med mytene», en svært leservennlig og lærerik bok.
Sven Arntzen er for øvrig far til Andreas Arntzen, som var forsvarer av Arne Treholt, og bestefar til Wenche Elisabeth Arntzen, som var dommer i 22. juli-rettsaken mot Anders B. Breivik.
De tre; Steinsvik, Langeland og Fanebust, mente alle at «likhet for loven» var fraværende, da småfiskene ble straffet, mens de som tjente økonomisk unngikk straff, samt at, spesielt Langeland, mente politikerne og byråkratene slapp unna. Alle tre var av den oppfatning at det reelt sett ikke var et rettslig oppgjør, men et politisk. Dessuten var de kritiske, og mange jurister med dem, til lovene lagd av London-regjeringen som hadde tilbakevirkende kraft, hvilket strider imot Grunnlovens § 97, noe flertallet i Høyesterett valgte å se bort ifra. I tillegg mente de, og flere jurister, at lovene Quisling-regjeringen lagde under okkupasjonen var ugyldige, og domfelte i denne perioden burde få sakene sine opp på nytt, etter gjeldende norsk lov, men dette motsatte regjeringen seg.
Boken er interessant sett med dagens øyne, for taktikk, språk og argumentasjonsteknikk fra myndighetene er tydelig gjenkjennbar – det er bare aktørene som har endret seg. Pressen var også den gang lojal mot myndighetene, men i mindre grad enn hva tilfellet er i dag. Det samme gjelder fagforeningene, spesielt LO, som er makten lydig når «riktige parti» styrer. Etter krigen arrangerte fagbevegelsen i Oslo en massemønstring der en av plakatene hadde parolen: Vekk med landssvikere og unasjonale elementer – vi vil ha et renere samfunn! Analysene og konklusjonene Hagen kommer til i boken er, etter mitt syn, korrekte.
Mine spørsmål etter å ha lest «Oppgjørets time – Om landssvikoppgjørets skyggesider» er hvorfor det ble kalt landssvikoppgjøret? Burde det ikke vært kalt et rettsoppgjør eller krigsoppgjør? Var hele oppgjøret egentlig et teater, slik at befolkningen ble forledet til at de hadde blitt kvitt nazistene, men fikk egentlig kun byttet ut tyske med norske, altså «same shit, new wrapping»? Hvordan kan det ha seg at befolkningen godtok en slik kollektiv avstraffelse av masse mennesker? Var de ruset på fred, eller var egoismen så stor at de ikke brydde seg om andres ulykke? Så de ikke at dette var uklokt med tanke på samhold og nasjonalbygging? Og hvorfor anonymiserer Ingerid Hagen overgriperne, i motsetning til hva Veum gjør i sine bøker? Da overgriperne ikke gjorde noe ulovlig – de var verken i domstolene eller fengsel, skulle det ikke være grunner til å holde navn tilbake.
I sum: en velskrevet dokumentarbok om et ømtålig tema norske myndigheter helst ikke ville – og fremdeles ikke vil – prate om.
NRK om boken: http://www.nrk.no/kultur/bok/forfriskende-og-rystende-1.6871361
Wikipedia om landssvikoppgjøret https://no.wikipedia.org/wiki/Det_norske_landssvikoppgj%C3%B8ret
«Oppgjørets time – Om landssvikoppgjørets skyggesider» kan kjøpes blant annet her: http://www.spartacus.no/index.php?ID=Bok&ID2=475
