Barnevernet, fylkesnemdene og menneskerettene

Et avgjørende spørsmål i enhver barnevernsak er om barna er foreldrenes barn, eller om de er statens barn – på velvillig utlån.

1. INNLEDNING

Jeg har ikke lagt skjul på at jeg synes det er et skremmende lavt kunnskapsnivå om grunnleggende menneskerettigheter i Norge. Konsekvensene av manglende kunnskapsnivå, er at mange føler at livet ødelegges og den byråkratiske holdningen til enkeltindividet bare forsterker følelsen av å bli utsatt for offentlige overgrep.

Det som beskrives, er arroganse og ufølsomhet og lang tid i nedverdigende situasjoner og mangel på folk som lytter og prøver å forstå deres smerte.

De som trenger støtte og håp, opplever isteden å bli krenket og ydmyket. Situasjonen er dramatisk. Det sitter tusenvis av mennesker i dette landet, som opplever smerte og fortvilelse over et system der man føler seg fullstendig overkjørt.

Menneskerettigheter er grunnleggende rettigheter som tilkommer ethvert menneske og regulerer først og fremst forholdet mellom staten og individet.

Menneskerettigheter er derfor først og fremst offentlige myndigheters ansvar, og de må ha kunnskap om menneskerettighetsloven og hva som er forbudt å gjøre mot individer. Ikke minst gjelder det i saker om omsorgsovertakelse.

2. ER FYLKESNEMNDAS AVGJØRELSER I STRID MED MENNESKERETTIGHETENE? MITT SVAR ER JA OG DA SÆRLIG I FORHOLD TIL EMK ARTIKKEL 6 OG 8.

Omsorgsovertakelse kan representere de mest inngripende vedtak overfor enkeltmennesker. Mange vil oppleve vedtak i fylkesnemnda som langt mer vidtgående og alvorlige enn en streng fengselsstraff.

Rettssikkerheten i denne type saker, er meget svak for å si det mildt og bryter med de grunnleggende menneskerettigheter.

Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker ble etablert 1. januar 1993. Det er i dag tolv fylkesnemnder; den enkelte fylkesnemnd dekker ett eller to fylker. Fylkesnemnda er et statlig organ som i faglige spørsmål har en uavhengig stilling i forhold til departement og fylkesmann.

Fylkesnemnda har som oppgave først og fremst å fatte vedtak etter lov av 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester. Disse vedtakene dreier seg bl.a. om barneverntjenesten skal overta omsorgen for et barn, samværsspørsmål og fratakelse av foreldreansvar med eventuelt samtykke til adopsjon. Videre fatter fylkesnemnda vedtak om tiltak for barn med atferdsvansker. Fylkesnemnda fatter også vedtak om tvangsinnleggelse av rusmiddelmisbrukere herunder gravide rusmisbrukere etter lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v., samt for Oslo og Akershus sitt vedkommende, tvangsvedtak etter lov av 5. august 1994 nr. 55 om smittevern. I tillegg ble fylkesnemndene for sosiale saker fra 1. januar 1999 klageorgan for visse vedtak om bruk av tvang eller makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming. Dette følger av sosialtjenesteloven § 6A-8.

Fylkesnemnda avsier vidtgående vedtak som så utvilsomt berører den enkeltes rettigheter og plikter. Rettigheter og plikter som er garantert under EMK artikkel 6 nr 1.

EMK artikkel 6 sier:

“In the determination of his civil rights and obligations …, everyone is entitled to a fair … hearing … by an independent and impartial tribunal …”

Spørsmålet er om fylkesnemnda er “tribunal” etter EMK art 6?

Til dette er det å si at fylkesnemnda, som utvilsomt er administrative forvaltningsorganer, ikke fyller kravene til å være et ”tribunal” og dermed er praksisen i strid med EMK artikkel 6 nr 1.

Selv i de enkleste straffesaker, er rettssikkerhetsgarantiene adskillig bedre enn i alvorlige barnevernssaker. I barnevernssaker mangler man fullstendig regler for innhenting av informasjon.

Omtrent slik er jeg blitt fortalt hvordan saksbehandlingen foregår:

• Den enkelte barnevernsarbeider avgjør fritt om samtaler med impliserte tas over telefon eller ved personlig fremmøte.
• I stor grad benyttes telefon.
• Den avhørte foreholdes ingen rettigheter og heller ikke mulige konsekvenser av saken.
• Ofte nevnes det ikke engang at de opplysninger som gis, blir skrevet ned og brukt i saken. Man får ikke lest opp hva saksbehandler skriver ned, og opplysningene blir ofte nedskrevet uten at det stilles et eneste kontrollspørsmål.
• Den informasjon som innhentes, nedskrives på en måte som synes å være av sterk subjektiv karakter, preget av den enkelte saksbehandlers oppfatning.
• Informasjonen blir også i stor grad sortert, ut fra hva den enkelte saksbehandler anser for å være relevant.

Som følge av at systemet i fylkesnemnda med utstrakt bruk av skriftlig materiale i stedet for å holde seg til muntlighetsprinsippet, som er helt sentralt etter EMK artikkel 6. nr 1, kan skriftlige «vitneutsagn» blir brukt ukritisk.

Det saksbehandler skriver ned, blir ofte et viktig bevis i seg selv. I barnevernssaker bygges det derfor ofte på annen-, tredje- og fjerdehånds opplysninger, og ikke sjelden på anonyme meldinger. Anonyme meldinger vil ofte være umulig å forsvare seg mot.

Den europeiske menneskerettsdomstol har gjentatte ganger sagt at vil det er ulovlig å bruke anonyme henvendelser på denne måte.

Det er ofte behov for sakkyndig utredning i barnevernssaker. Gang på gang oppnevner barnevernet, uten forutgående kontakt og fullstendig over hodet på den private part, sakkyndige. Ofte benyttes da sakkyndige med tilknytning til barnevernet, eller sakkyndige satt opp på lister utarbeidet av barnevernet. Dette kan være sakkyndige som mer eller mindre er økonomisk avhengig av barnevernet, ofte tidligere ansatte eller med nær tilknytning her.

Slike sakkyndige opptrer ikke sjelden på møter med barnevernet uten at den private part er tilstede, og får svært ensidig informasjon. Slik får man i utgangspunktet negative synspunkter på den private part, før utredningen er påbegynt. I sakkyndige rapporter kan vi ikke sjelden lese at de sakkyndige ukritisk bygger på helt feil faktisk grunnlag, f.eks. barnevernets subjektive nedtegning av vitneforklaringer, angivelig «referater», som sterkt bestrides av vitnene selv.

I straffe- og barnefordelingssaker er det et selvsagt prinsipp at det er retten som oppnevner sakkyndige, etter at partene har hatt anledning til å uttale seg. Det ville ha medført ramaskrik om politiet, fordi de satt med økonomiske midler, ensidig skulle kunne oppnevne sakkyndige, eller om den rike part i en barnefordelingssak skulle kunne bestemme dette, fordi den annen part ikke har midler.

I barnevernssaker er det barnevernet som har midler og derfor ofte tiltar seg retten til enerådende å oppnevne sine sakkyndige. Om et barn skal fortsette å bo hos sine foreldre eller ikke, vil ikke sjelden være avhengig av om den ene eller den annen sakkyndige oppnevnes.

Barnevernet avgir sin innstilling, som ofte er et sammendrag av negative opplysninger om de foresatte.

Kanskje er grunnen til rettsløsheten at det ofte dreier seg om samfunnets svakeste. I tillegg er saker om omsorgsovertakelse et lukket system, der presse og offentlighet ikke har adgang, og der byråkratiet får leve i fred i sin egen verden, og kan møte kritikk med taushet, under henvisning til taushetsplikt. Også dette selvsagt i strid med EMK artikkel nr 6 nr 1. Så lenge systemet får fortsette å leve som i dag, vil overgrep skje i rettsløshetens navn.

Når denne praksisen er i strid med EMK artikkel 6, så må dette stoppes. Men, det er flere artikler etter Den europeiske menneskerettskonvensjon som jeg mener brytes. Ikke minst EMK artikkel 8.

Det essensielle ved artikkel 8, er å beskytte den enkelte mot vilkårlig innblanding av offentlige myndigheter. Dette innebærer de positive forpliktelser som ligger i en effektiv “respekt” for familieliv.

I saken mellom B. v. UK (Application no. 9840/82) 8 July 1987 er følgende slått fast i premiss 60 flg:

”A. General principles
60. The mutual enjoyment by parent and child of each other’s company constitutes a fundamental element of family life. Furthermore, the natural family relationship is not terminated by reason of the fact that the child is taken into public care. It follows – that the Authority’s decisions resulting from the procedures at issue amounted to interferences with the applicant’s right to respect for her family life.
61. According to the Court’s established case-law:
(a) an interference with the right to respect for family life entails a violation of Article 8 [ art.  8 ] unless it was “in accordance with the law”, had an aim or aims that is or are legitimate under Article 8 § 2 (art. 8-2) and was “necessary in a democratic society” for the aforesaid aim or aims (see notably, mutatis mutandis, the Gillow judgment of 24 November 1986, Series A no. 109, p. 20, § 48);”

Etter min mening, er dette det viktigste prinsippet som Den europeiske menneskerettsdomstol har nedfelt i forholdet mellom privat livets fred og det offentliges inngrepen. Det EMD her sier, må medføre at barnevernet og fylkesnemnda må tenke nytt.

3. AVSLUTTENDE KOMMENTARER

Ved å sikre at fylkesnemnda og barnevernet følger de signaler som de er pålagt av EMD, oppnår vi minst to ting: For det første oppnår vi en langt bedre rettssikkerhet for den familie som berøres. Ved at en kan være sikker på at rettssikkerheten blir ivaretatt, vil også forholdet mellom stat og individ bedres.

Det har oppstått en dyp tillitskrise mellom barnevernet og fylkesnemnda på den ene siden og det enkelte individ som berøres av de inngrep som skjer. Derfor må endringer skje i tråd med gjeldende menneskerettigheter og det nå!