Menneskerettigheter i arbeidslivet

Når vi snakker om arbeidslivets rettigheter, tenker de fleste umiddelbart at disse er regulert i arbeidsmiljølovens bestemmelser. Til en viss grad er nok dette  riktig, men spørsmålet er hvilken reell beskyttelse denne gir.

Mange arbeidstakere opplever å bli systematisk trakassert av ulike organer. Mange av sakene berører arbeidsmiljølovens varslingsbestemmelser, men denne har vist seg ikke å være så effektiv som de politiske signaler ga uttrykk for.

Mens arbeidsmiljølovens bestemmelser legger en rekke forutsetninger til grunn for å komme til anvendelse, er den europeiske menneskerettskonvensjon langt mer brukbar i sin beskyttelse. Dette kommer av at dommerne i Den europeiske menneskerettsdomstol anvender den såkalte prinsipplæren der de samme prinsipper anvendes på en rekke forskjellige saker. På den måten favner bruken av menneskerettighetene langt videre enn hva tilfellet er ved bruken spesifikke norske lover.

Etter min mening vil mange arbeidstakere i sine saker ha et langt bedre vern ved å anvende menneskerettighetene på en effektiv måte. Forutsetningen er imidlertid at den aktuelle arbeidsrettssak faller innenfor EMK sitt virkeområde.

De såkalte varslingssaker er eksempler på dette. Altså eksempler på saker som er beskyttet av konvensjonens regler.

At avskjeds- og oppsigelsessaker er saker som faller innefor konvensjonen, er saken mellom Dorothea Vogt og Tyskland fra 1995 et illustrerende eksempel på: Her kom Den europeiske menneskerettsdomstol til at det ikke var nødvendig i et demokratisk samfunn å sparke fru Vogt fra sin stilling som lærer fordi hun hadde særegne politiske synspunkter.

Her ble Tyskland dømt for å krenke artikkel 10; rettigheter som verner om ytringsfriheten.

På samme måte vil det ikke være noe legitimt ved å sparke ansatte som varsler om kritikkverdige forhold. Også disse vil være vernet av konvensjonen.

Min påstand er dermed at arbeidstakere har et enda sterkere vern etter EMK artikkel 8 og 10 enn hva de har tradisjonell arbeidsmiljøjuss.

Det avgjørende i denne type saker vil ofte falle ned til hvorvidt det er nødvendig i et demokratisk samfunn å foreta de inngrep som avskjeds- og oppsigelsessaker medfører.

I denne sammenheng er det viktig å huske på at begrepet “private life” i EMK artikkel 8 er et bredt uttrykk som ikke inneholder noen uttømmende definisjon.

Den europeiske menneskerettsdomstol har gjentatte ganger slått fast at den dekker den fysiske og psykologiske integriteten til en person og således gir en vidtgående beskyttelse innenfor det tradisjonelle arbeidsliv.

Begrepet kan derfor videre flere aspekter av personens fysiske og sosiale identitet

Videre beskytter artikkel 8 utvilsomt retten til personlig utvikling, og retten til å etablere og utvikle relasjoner med andre mennesker.

Disse tanker styrkes for øvrig gjennom forståelsen av Den internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter som Norge har ratifisert.

I Artikkel 7 står det at:

”Konvensjonspartene anerkjenner retten for enhver til rettferdige og gode arbeidsvilkår som særlig sikrer:

• a) Godtgjørelse som skal gi alle arbeidere som et minimum:
  • i) Rettferdige lønninger og lik lønn for likt arbeid uten forskjellsbehandling av noe slag, særlig skal kvinnen sikres arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn mannens, med lik lønn for likt arbeid;
  • ii) En anstendig tilværelse for dem selv og deres familie i samsvar med bestemmelsene i denne konvensjon;
• b) Trygge og sunne arbeidsforhold;
• c) Samme mulighet for alle til å bli forfremmet i sitt arbeid til en passende høyere stilling uten hensyn til andre forhold enn ansiennitet og dyktighet;
• d) Hvile, fritid, en rimelig begrensning av arbeidstiden og tidvisse fridager med lønn, så vel som godtgjørelse for offentlige fridager.”

En absolutt rettighet

Den Europeiske Menneskerettskonvensjon artikkel 13, garanterer ALLE som med grunn kan hevde at deres konvensjonsrettigheter er krenket, rett til et effektivt, nasjonalt rettsmiddel.

Bestemmelsen lyder:

«Enhver hvis rettigheter og friheter fastlagt i denne konvensjonen blir krenket, skal ha en effektiv prøvingsrett ved en nasjonal myndighet uansett om krenkelsen er begått av personer som handlet i offisiell egenskap».

FN- konvensjonen om Sosiale og Politiske rettigheter (SP), inneholder en liknende bestemmelse i artikkel 2(3). Den offisielle, ikke autoritative, norske oversettelsen lyder:

«Hver konvensjonspart forplikter seg til:

• a. Å sikre at enhver, hvis rettigheter og friheter etter denne konvensjonen blir krenket, skal ha adgang til effektive rettsmidler, uansett om krenkelsen er foretatt av personer som har handlet i offisiell tjeneste,
• b. Å sikre at enhver som gjør krav på slike rettsmidler skal få sin rett til dette prøvd av kompetente judisielle, administrative eller lovgivende myndigheter, eller av annen myndighet som er kompetent i henholdt til statens rettsordning, samt å utvikle mulighetene for overprøving for domstolene,
• c. Å sikre at de kompetente myndigheter tar en klage til følge dersom den er funnet å være berettiget.»

Retten til et effektivt, nasjonalt rettsmiddel etter EMK artikkel 13 og SP artikkel 2(3) knytter an til mekanismene for gjennomføring av konvensjonene på nasjonalt nivå. Retten til et effektivt, nasjonal rettsmiddel er derfor også saklig begrenset til spørsmålet om krenkelse av rettigheter eller friheter fastsatt i de respektive konvensjonene. Saken må dessuten gjelde påstand om konkrete krenkelser av vedkommendes konvensjonsrettigheter.

Etter gjeldende praksis, inntrer retten til et effektivt, nasjonalt rettsmiddel for den som med rimelig grunn kan påstå at han eller hennes rettigheter eller friheter er krenket; den som har «an arguable claim».

Uttrykket «arguable claim» lar seg vanskelig definere på det abstrakte plan, men må avgjøres på grunnlag av omstendighetene i den enkelte sak, knyttet til det bevismessige og rettslige grunnlaget for vedkommendes påstand om krenkelse.

Forutsetningen om at rettsmidlet skal være effektivt innebærer kort sagt at dette i praksis er tilgjengelig, gir grunnlag for en prøving nettopp av det forhold som påstås konvensjonsstridig i relasjon til konvensjonenes egne regler, eller regler som i substans for det vesentlige svarer til konvensjonenes, og gir mulighet for adekvat reparasjon dersom det viser seg å foreligge krenkelse.

Retten til et effektivt rettsmiddel, er ikke avhengig av om vedkommende vinner frem i realiteten. Det avgjørende er om han eller hun har hatt den påkrevde muligheten for å få spørsmålet prøvd, og eventuelt kunne ha fått reparasjon dersom han eller henne hadde vunnet frem.

Det er viktig at disse rettighetene forblir praktiske og effektive og ikke bare teoretiske og illusoriske.

Poenget er altså at det er viktig å tenke nytt. På den måten vil arbeidstakeres rettsvern bli betydelig styrket og ved å øke kunnskapsnivået om disse grunnleggende rettighetene, så vil konfliktnivået i arbeidslivet kunne bli betraktelig redusert.