Du leser nå
«Til barnets beste» – staten som omsorgsperson

17 minutter lesetid



«Til barnets beste» – staten som omsorgsperson

Statens "omsorg for barn" fører til overgrep både mot barn og foreldre i Norge.

Hva skjer med barna når den norske, sosialdemokratiske staten opptrer som omsorgsperson? I dag er Norge på et nivå med Nord-Korea hva angår «den elskende faderens», statens, omsorg for sine barn. Det som skjer er at staten i det skjulte har overtatt eiendomsretten til barna, som fra nå av befinner seg i statens klamme favn.

De biologiske foreldrene er bare surrogater som gjør de praktiske oppgavene for å fø ungene. Statens forlengede arm i omsorgsarbeidet er NAV (Arbeids – og velferdsetaten), helsestasjon, barnehage, skole og selvfølgelig det allestedsnærværende barnevern. Disse legger beslag på over en tredjedel av det norske statsbudsjettet (1.064,9 milliarder kroner for 2013); barnevernet alene, 12 milliarder kroner.

Denne artikkelen forsøker å avsløre snikinnføringen av  milliardbudsjetterte og stort sett virkningsløse kommunistiske prinsipper i omsorgen for familier og barn i Norge innenfor en såkalt «norsk modell». Vi snakker om Arbeiderpartiets ikke-eksisterende og iskalde ” familiepolitikk”, med et oppblåst kommunalt, fylkeskommunalt og statlig barnevern som lederstjerne.

Tross flere hundre milliarder kroner til disposisjon, mest gjennom NAV, klarer ikke statens omsorgsapparat å hjelpe eksempelvis familier som faller utenom de vedtatte normene eller har  spesielle behov, slik som aleneforeldre, som  i dag må leve i fattigdom i ett av verdens rikeste land

 

Min erfaring som alenemor

Våren 1984 var jeg alenemor med ett barn. Jeg hadde fulltidsjobb som sykepleier med flere års ansiennitet, levde nøysomt, men klarte nesten ikke å få endene til å møtes. I protest mot vanskelige levekår for alenemødre startet jeg en sultestreik. Dette var i Trondheim. Det ble avis-skrivning både i høyresidens og venstresidens presse, og NRK laget en sak om streiken min for Dagsrevyen. Under streiken reiste jeg med mitt lille barn til Oslo og besøkte Stortinget. Jeg ble invitert til AKP m-ls partikontor og fikk hilst på formann Pål Steigan og aktivisten og legen Ebba Wergeland, som ga meg råd angående min sultestreik. I det store og hele fikk jeg belyst situasjonen til en helt vanlig alenemor. Men noe rikere ble jeg ikke. Heldigvis fikk jeg en litt bedre betalt ledende stilling i Nord-Norge, med bare dagvakter og med subsidiert bolig. Det er helt umulig kombinere turnusarbeid med rollen som alenemor for småbarn. Den lille familien kunne endelig leve nesten normalt.

Under sultestreiken ble jeg diskret kontaktet av en offiser i Forsvaret. Han fortalte meg at han kom med et budskap fra ”høyere hold” og advarte meg om  at det var folk der ute, som ikke likte det jeg gjorde for å få belyst situasjonen for alenemødre. Det viste seg ganske raskt at dette ” høyere hold ” dreide seg om frimurere og gamle menn i Stay Behind i Trondheim.

Statens rolle i omsorgen for barn er kun å føre kontroll

Staten Norge er en juridisk person og en bedrift, som inkluderer statsadministrasjon,  forsvaret, domstoler og politi. Staten delegerer oppgaver til kommuner og fylkeskommuner. NAV har kontor i hver kommune. Hver kommune har også en helsestasjon og et barnevern.

Under en sosialdemokratisk politisk styrt stat, er familien en reproduktiv, økonomisk enhet, som sørger for nye generasjoner av arbeidere og at utearbeidende foreldre får mat og hvile hvor hen de nå har solgt sin arbeidskraft til. Barna av arbeiderklassen og middelklassen er under kontroll av staten gjennom flere titals  sosiale – og helseinstitusjoner, barnehager og skole. Disse institusjoner er tungt byråkratiske, hvor selve byråkratiet krever fleste arbeidstimer. Et eksempel fra psykiatrien: I Nordland finnes det en psykiatrisk poliklinikk, som behandler gjennomsnittlig under én pasient per dag. Tross milliardoverføringer til disse etatene får de fleste pasientene og klientene, barnehagebarn og skoleelever ikke hjelp. Lover og forskrifter om krav for behandling og støtte er kun papirtigre. Det ser pent ut på papiret og tjener kun for skryt for nasjonale og internasjonale statistikker, og selvfølgelig som valgflesk.

Fra det lille barnefosteret er bare 12 uker gammelt, blir det gjenstand for statens ”omsorg” ( les kontroll). Reproduksjon av en ny skatte – og avgiftsbetaler har begynt. I kulissene venter tålmodig en hær av medisinske spesialister og alskens forskere på fostertiden, svangerskap, fødsel og barnesykdommer. Elektromedisinsk utstyr for millioner av kroner står blankpusset og venter, og legemiddelindustrien tilbyr sine produkter for eksisterende og ikke – eksisterende (les forebyggende) sykdommer  for mor og barn. Fosteret, hvis det har overlevd en diskré påminnelse til moren om mulighet for abort ved den minste mistanke om at det feiler noe fosteret – er bare 12 uker gammelt! Gro Harlem Brundtland snakket om ” celleklumper” og fikk vedtatt loven om selvbestemt abort ved 12. uke i 1979. Moren (og faren ) har ingenting de skulle ha sagt i kaoset av alle ”ekspertene” rundt omstendigheten. Valgfrihet finnes ikke selv om moren mener at hun er frisk og svangerskapet er ikke en sykdom. De medisinske prosedyrene er viktigst. Hvis moren nekter å følge prosedyrene, og lar være å komme til medisinske kontroller under svangerskapet (svangerskapskontroll) så blir det gitt bekymringsmelding til barnevernet, og det allerede før barnet er født.

 

Medisinsk – og legemiddelindustri tar over

Når fosteret er 17 – 19 uker gammelt (12 uker gammelt er på trappene), frisk eller syk, så tilbys det så kalt ultralydundersøkelse som rutinemessig kontroll, (siden midten av 1980-tallet ). Så godt som 100% uvitende mødre møter opp på undersøkelsen. Ultralyd er stråling og det vites ikke hvordan denne type stråling påvirker fosteret. Private klinikker tilbyr i dag ultralydundersøkelser for fosteret for moro skyld, slik at foreldre kan få bilder av fosteret og kan selv se hvilket kjønn barnet har.

I 1982 – under mitt første svangerskap –  ble jeg satt på et forskningsprosjekt for ultralyd for fosterdiagnostikk på Regionsykehuset i Trondheim. Jeg møtte opp 2-3 ganger uvitende om at undersøkelsene var de aller første i faget, hvor legen prøvde seg frem ved hjelp av ultralydapparat. Som jeg har angret etterpå.

Moren tilbys diverse vaksinasjoner under svangerskapet, som mot røde hunder. Noen av mødrene blir satt på antidepressive medisiner.

Over 99% av fødsler i Norge skjer enten i en liten og mer intim fødestue (som selvfølgelig nedlegges over en lav sko), på et lokalt sykehus eller på større regionale sykehus. I Norge fødes det ca. 62.000 barn per år. Fødselen er overvåket med alskens medisinske instrumenter, selv om barnet er frisk, mest for forskningens skyld. Derfor blir fødslene sentralisert til store regionale sykehus. Instrumentene gjør fødselen unaturlig for moren, spesielt for førstegangsfødende. Staten overvåker fødslene via Medisinsk Fødselsregister ( Folkehelseinstituttet).

Hvis barnevernet har fått bekymringsmelding om moren under hennes svangerskap, får moren ikke se mer til barnet sitt. Barnevernet henter babyen fra barselavdelingen eller fra barneavdelingen.

http://www.f-b.no/nyheter/her-tar-barnevernet-en-nyfodt-baby-1.5505293

Barnet blir gjenstand, og omfattende objekt for ”vitenskap”

Etter hjemkomsten venter helsestasjon for barnet. Barnevaksinasjonsprogrammet starter allerede ved 3 måneders alder og slutter ikke før i 10.klasse. Det vaksineres mot ti forskjellige sykdommer. I løpet av det første leveår får barnet tre doser med difteri, stivkrampe, kikhoste, poliomyelitt, Hib-infeksjon ( haemophilus influenza type b ) og pneumokokksykdom ( lungebetennelse). Vaksine mot meslinger, kusma og røde hunder gis i 15 mnd alder.

Det private Folkehelseinstituttet, som i Norge administrerer Barnevaksinasjonsprogrammet skriver på sine hjemmesider at fordelene med vaksinasjon overstiger ulempene, som  til dels alvorlige bivirkninger, såkalt risiko. Folkehelseinstituttet får årlig hemmelige utbetalinger fra det amerikanske privateide Rockefeller institutt (The Rockefeller University) for medisinsk forskning.

Nå må det tilføyes at barnevaksinasjoner er kun et tilbud. Det er frivillig i Norge å la sine barn bli vaksinert, men over 90% av foreldre velger vaksinasjon, de fleste uvitende om farene. Friske barn utsettes med vitende vilje for legemiddelindustriens profittjag.

Nasjonalt vaksinasjonsregister (SYSVAK), Folkehelseinstituttet, overvåker vaksinasjon i Norge.

 

Helsestasjonene og skolehelsetjenesten overvåker barn og familie

Nå skal barnets fysiske, psykiske og sosiale utvikling overvåkes med tette bånd mellom personalet ved helsestasjonen, barnehage, skole og barnevernet.

Det finnes både diagnose og tiltak for barn for  alle avvik fra det ”normale”. Barnet  begynner med psykofarmaka fra 2 års alderen. Barnets fysiske, psykiske og sosiale utviklingsløp er standardisert ved forskning  gjennom flere tiår. Standardisert utviklingsløp følger Gauss kurve (normalfordeling), 50% av barna ligger midt i mellom (”normal”), 25% ligger over kurven (”avvikende”) og 25% på den nederste delen av kurven (”avvikende”). Dette betyr, at kun 50% av barna ansees å være så kalt normale. Dette førte til at det i sin tid dukket opp alskens spesialister for barn, som fostermedisin, barneleger, barnekirurger, barnepsykiatere , barnepsykologer, barnepedagoger, førskolelærere, sosionomer, vernepleiere, barnesykepleiere, barnepleiere, skolelærere  og spesialister for familie, jurister, politi osv., alle som én tilpasset landets politiske system. I Norge opererer sosialdemokratiet med kjempediger statlig innblanding (”omsorg”) over familiens og barnets livsfaser, ”fra vugge til grav” (NAVs motto).

Nå er jeg ikke motstander av at det forskes på barn (vel og merke etisk forsvarlig) eller at det opprettes stillinger for barnespesialister. Barn er ikke små voksne. Men disse institusjonene har utviklet seg til tunge, byråkratiske og fragmenterte spesialistmiljøer, som har mistet kontakten med dem de er satt til å behandle. Byråkratiet tar største delen av arbeidstiden. I dag er virkeligheten, at den ufaglærte, unge assistenten (LO – organisert og derfor forholdsvis godt betalt) gjør jobben og bruker mest tid hos barnet på sykehuset, barnehagen og skolen (skolefritidsordningen).

 

Barn og familie under sosialdemokratisk stat

Den norske ”velferdsmodellen” for barn og familie er ikke bedre enn at systemet har tingliggjort sine medlemmer, redusert dem til ”forbrukere”, klienter og pasienter, og tillater markedsliberalistisk (les kapitalistisk) angrep på sine sårbare medlemmer på alle livets områder. ”Massene”, er gjenstand for fri og kontinuerlig klandestin kriminell eksperimentering og ”forskning” fra alskens spesialister for helse og miljø som tjener iskalde markeder som blant annet mat – og legemiddelindustri som i sin tur produserer giftig, billig mat og medisiner, med fattige og andre sårbare grupper som hovedmål. Barna blir feil – og underernærte tross fedme (!), som forårsakes av at maten består kun av sukker og billig fett uten næringsstoffer. Foreldrene tvinges til å putte i barna giftige medisiner (psykofarmaka, antidepressive og narkotiske medisiner så som amfetamin) og tilskudd (fluor). I dag har minst én elev per skoleklasse diagnosen ADHD.

Arbeiderpartiet leder den sosialdemokratiske staten  Norge. Partiet har (selvfølgelig) ingen familiepolitisk program, det er jo staten som fører omsorg for familier og barna. Jeg leitet gjennom partiets prinsipprogrammer, det siste fra slutten av 2000-tallet. Det eneste jeg fant var et eget kapittel for barnevern, hvordan gi barnevernet mer makt og ta fra foreldrene bestemmelsesretten overfor sine egne barn.

Den mektige og elitistiske fagbevegelsen, LO (Landsorganisasjon), med sine 880.000 medlemmer, gjør Norge til proletariatets diktatur. 50% av medlemmer er kvinner (!). Organisasjonen har tentakler innen absolutt alle nivåer av statsadministrasjonen og annet samfunnsliv. Heller ikke LO har  et eget familiepolitisk program, men inkluderer dette inn i programmet for likestilling. Likestilling er ensbetydende med at flest mulig kvinner er i arbeid. Kvinner er billig arbeidskraft. Dermed ”barnehage for alle”. Men bare for den resurssterke og velstående eliten i arbeiderklassen og middelklassen. De fattige kvinnene har verken arbeid eller råd til å ha barna i barnehagen. Barna i fattige familier fullfører ikke den videregående skolen og de har ikke råd til å ta høyere utdanning.  De havner i NAVs og psykiatriens livslange labyrint, blir uføretrygdet senest  ved fylte 30 år, og vips er de   plassert i gruppen for useless eaters. De kommer ikke med i statistikken for arbeidsledige, hvilket får til følge at det blir gitt et  feil bilde av den virkelige situasjonen.

 

Plukk fra Statistisk sentralbyrå

I Norge er det 1.118.200 barn under 18 år fordelt på 629.027 familier. Kun 61% av foreldrene er gift. 614.000 barn går i grunnskolen, 9% får spesialundervisning. Hele 55% av alle barn under 20 år ble behandlet for sykdommer på poliklinikken i et somatisk sykehus (ikke psykiatri).89.7% av barn mellom 1-5 år går i barnehage. Barnevernet foretok 35.100 undersøkelser i 2011, det vil si at 7 av 1000 norske barn mellom 0-17 år ble undersøkt av barnevernet.  85% av barn mellom 9-15 år bruker fritiden til å lese Donald Duck, som er kjent til å gi barna skadelige subtile meldinger. 91% av barna mellom 13-19 år bruker Internett 126 minutter (2 timer) daglig. På et annet sted sier Statistisk sentralbyrå, at når det gjelder ungdommens bruk av Internett, TV og andre skjermer, kan tidsbruken være dobbelt så høy per dag.

10% av lønnsmottakere får lavest lønn, 21.100 kr per måned. 10% får høyest lønn, 75.100 kr per måned. De rikeste av familiene, 17% av familiene i Oslo Akershus, tjener 1 million kroner per år. De med lavest lønn/inntekt tilhører minstepensjonister, sosialhjelpmottakere, innvandrere, langtidsledige, langtidssyke, unge aleneboende, uføre, aleneforeldre, rusavhengige, kriminelle, hjemløse osv. Disse er de aller fattigste. Karl Marx og Vladimir Lenin kalte dem ”filleproletariat” (sic), som man ikke kunne stole på når det kom til sosialistisk revolusjon (!).  I Norge har de  med lavest lønn og offentlige overføringer, 100.000 barn. Disse barn er aldri eller sjelden på ferie, de har ingen fritidsaktiviteter på grunn av at foreldrene ikke har  råd til å kjøpe utstyr. Disse barna blir mest mobbet  allerede  på barnehagestadiet for ikke å snakke om på skolen.

http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/navkontor-svikter-hjelpetrengende-barn-3962529.html

Frivillige organisasjoner, tar seg av av de aller fattigste i Norge i 2013, slik de også gjorde det i middelalderen. Statens omsorg for de fattigste begrenser seg til støtte, som holder menneskene akkurat ved sultegrensen.

http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/barn-i-norge-gaar-sulten-til-sengs-3974158.html

Den rødgrønne regjeringen har ikke gjort noe for denne gruppen barn og familier. I sosialistisk stil mener staten at alle skal i tillegg yte etter evne. Denne gruppen har det like ille uansett sosialistisk eller borgelig regjering.

 

Kvinnens stilling

I dagens Norge er mange av  kvinnene i reproduktiv alder trippelarbeidende. De er mor til 2-3 egne barn og muligens 2-3 stebarn , gjør mesteparten av arbeidet i hjemmet og serverer  hjemmebakt brød på frokostbordet. De er utearbeidende, dog de fleste i deltid (det skulle bare mangle !) og blir påskjønnet med dårlig lønn, samtidig som  de altfor ofte, i mangel av offentlig omsorg, bærer hovedansvaret for omsorgen for gamle foreldre og kanskje også for svigerforeldre, og/eller andre slektninger.

Hver fjerde kvinne er et offer for vold, hver tiende for grov vold.

Disse kvinnene er ” frigjorte ” og ” likestilte ” i sosialistenes øyne tross at mange av dem bryter sammen og påtar seg stressykdommer som ME (kronisk utmattelsessyndrom). Noen ” møter veggen” og blir innskrevet i psykiatrien. Disse kvinner (før de har blitt syke) har alltid vært en grunn til stolthet og beundring hos det sosialdemokratiske Arbeiderparti, som i mange kommuner har opprettet en egen, årlig, pris for dem ”en slitarpris” som var ment som en samfunnets og nærmiljøets påskjønnelse.

Etter hvert har likevel også det sosialdemokratiske kvinneglansbildet falmet. Et sted går grensen for samfunnets rovdrift av den svakeste halve delen av befolkningen. Partiet holder på å reagere. De har lovet, hvis de vinner valget til høsten 2013, å SE på kvinnehelsen. Noen detaljer får vi ikke vite om. Kvinner er en verdigfull og billig arbeidskraft, til og med gratis for familien, gamle foreldre og svigerforeldre, under det være seg en sosialistisk eller en borgerlig regjering. Kvinner må holdes på bena til enhver pris.

Tilleggsbyrder for den ”frigjorte” og ”likestilte” kvinnen er overgrepene over henne selv og barna. Vold, voldtekt, all voldskultur, og krigene, bombinger som barna er ofre og vitne til  gjennom TV og data, barnepornografi og drapskriminalitet. Nyheter om skoleskytinger og kidnappede barn, barn som fryser og sulter i hjel i flyktningeleirer. Mellom disse erfaringene må kvinnen finne tid og ikke minst anledning til å oppdra barna, hjelpe til med lekser, følge dem til aktivitetene og bursdager. Leve så ”normalt” som mulig ( se Barneloven).

 

Familien under staten

Staten har alltid elsket å angripe og ødelegge kjernefamilien. For den sosialistiske staten er familie en økonomisk enhet hvor mann og kvinne parer seg med hverandre og avler avkom. Det kalles ufølsomt; reproduksjon. Menneske er et intelligent dyr, intet annet, etter den marxistiske ideologien. Kjærlighet kan ikke påvises vitenskapelig.

Over 50% av norske ektepar har hittil giftet seg kirkelig. Bibelen lærer, at ekteskap er et sakrament (hellig ritual). Den sosialistiske staten Norge skal nå frata kirken retten til vigsel. Ekteskapsløftet  reduseres til hvilken som helst avtale med to partnere, som for eksempel å inngå en avtale med en treningssenter! På lengre sikt kan avkommet, barna, plasseres hos hvilken som helst annen familie og med bioteknologiens hjelp skal avkommet aldri få vite, hvem de biologiske foreldrene er. Biologiske forbindinger mellom foreldrene og barn skal helst fjernest allerede på fødeklinikken.

 

Barnekonvensjonen til punkt og prikke

Norges egen lov om barn og foreldre, Barneloven, ble vedtatt i 1981. Loven bygger på norske tradisjoner om familie og barn hvor foreldrene har det overordnete ansvar for barnas ve og vel. Loven er brukbar, selv om den kom sent historisk sett. Alt ble verre for familie og barna når FN vedtok så kalte Barnekonvensjonen i 1989. Der står det at ”…staten har ansvaret for barna i landet …”. Norge ratifiserte barnekonvensjonen i 1991 under Gro Harlem Brundtlands tredje regjering ( 1990-96, Brundtland III ). Etter ratifiseringen gikk det fort for seg, Barnevernloven ble vedtatt i 1992. Men FN er ikke fornøyd. FNs barnekomité sendte merknader til den norske regjeringen i 2010 ”… (det bør være) fullt samsvar mellom den nasjonale lovgivningen og konvensjonen ” er kravet fra FN.

 

Den norske regjeringen mener, at ”Barnekonvensjonen gir barn og ungdom under 18 år et særlig menneskerettighetsvern” (Barne – , og likestillings -, og inkluderingsdepartementet). Det finnes mange meninger om ”menneskerettigheter”.

 

Framtiden for barn og kvinner i et gjennomført kommunistisk Norge

Pgogrammet, som danner grunnlag for alle kommunistiske, sosialistiske og det sosialdemokratiske partiet og LO i Norge heter » Manifestet » av Marx og Engels. Der finnes det oppskrift for statsmakten under proletariatets diktatur.

Ekteskapet vil bli avskaffet fordi kjærlighet innen familie er motbydelig (sic!) og sammenlignes med offentlig prostitusjon. Kvinnene vil bli  plassert i » et kvinnefelleskap «, hvor barna og deres oppdragelse og velferd tilhører kollektivet. Avskaffelsen av ekteskapet er dagens politikk for Arbeiderpartiet. Alle andre former for samliv enn inngått ekteskap blir oppmuntret og beskyttet med lover. Gjenværende kjærnefamilier blir splittet ved at barna blir plassert til fremmede fosterfamilier.

Arbeiderpartiet bruker kapitalistiske metoder for å ta knekken på familien. 75% av barnevernet er satt bort til private aktører i 2013, som forrige år hadde 220 millioner kroner i overskudd, ren fortjeneste. En «mor» eller «far» i fosterfamilien får utbetalt opp til 500.000 kroner per fosterbarn per år og beholder barnets barnetrygd og bidrag.

Det er på tide at det norske folk våkner før det er for sent. Problemet er at tendensene er globale. Målet for verdens elite er å innføre grenseløs verdenskommunisme ved hjelp av EU, FN og andre politiske og økonomiske verdensomfattende sammenslutninger.

 

Kilder: Taushetsplikt om barn. Kommunikasjon og samarbeid mellom helseetaten, skoleetaten, sosialtjenesten og barnevernet ”, Asbjørn Kjønstad, 2009, ” Neuvolakirja ” Chymos, Orion, Remeda, 1980, ” Marxist Philosophy ” V.G. Afanasyev, 1980, Arbeiderpartiet.no, LO.no, Drammens tidende, Internett

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
88%
Opplysende
13%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Maarit M. Hanssen

er utdannet spesialsykepleier i barnesykepleie og eldreomsorg og medlem i Norsk Sykepleierforbund. I 1995 ble jeg klar over at verden egentlig ble styrt av en hemmelig maktelite. I 2008 gav jeg ut en bok, som heter » Tors hammer. Geofysiske våpen, en realitet eller science – fiction. HAARP i Norge «. Er mor til to voksne døttre og gift med en datakonsulent.

292 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *