Hva kan vi gjøre? Varsle!

De av oss som er utrustet med en natur som får oss til å bekymre oss over det som skjer rundt oss litt mer enn det som er vanlig, blir lett engasjerte. Resultatet blir at man skaffer seg mer og dypere informasjon gjennom de kilder som er tilgjengelige. Man leser bøker, ser på dokumentarer og film og blir kjent med andre mennesker som deler bekymringene.

Av og til blir man så kraftig engasjert at man føler behovet for å gjøre noe ekstra for å varsle andre og man gir ut eksempelvis en bok i håp om at den finner veien til de rette hender og hjerter. I dag er det enklere å gi ut en bok, men man er avhengig av noen tusenlapper i egenkapital. Men man blir oppmuntrert til å spare til formålet når en føler at det er noen der ute som kan ha nytte av det man har å si.

Det å engasjere seg og og varsle er ikke helt problemfritt. Man kan i prosessen støte på gradert materiale, noe som ikke er ment for offentligheten. Hver enkelt har ansvar for å vurdere om offentligheten har krav på denne informasjonen, utgi den hvis svaret blir ja, og bære konsekvensene og ubehagene. Det verste som kan skje, er at man får til dels alvorlige trusler fra anonyme kilder som sitter langt inn i maktens korridorer, men som regel blir det med lettere trakassering, telefonterror og forstyrrelser med posten og banken.

Men jeg vil ikke undervurdere slik trakassering. Den kan være svært ubehagelig, spesielt hvis det drar ut i tid. Av erfaring nytter det heller ikke å anmelde slike forhold til politiet. Det viser seg tvert imot ofte, at politiet er involvert i trakasseringen. Det kan lønne seg å ha tillit til en advokat, og holde ham orientert om det som skjer med en.

I prosessen kan man også komme til å støte på noen ofre og deres pårørende, som føler at de ikke har bedt om den slags offentlighet og i hvert fall ikke i denne kontekst. Derfor må man være ydmyk, og be om unnskyldning om noen føler seg støtt. Det er viktig å poengtere, at man føler med ofre og deres pårørende, og at man ønsker å varsle for å hindre at lignende ting skal skje med andre i fremtiden. For å forhindre at flere ofres.

De som varsler er ofte svært bekymret i sakens anledning. De er redd for sin egen og for sin familiens sikkerhet i det som plutselig kan skje med dem, uten at det blir varslet og dermed gitt anledningen til å ta forhåndsregler og beskytte seg. I sakens anledning har jeg i de siste par år varslet myndigheter i Norge og ellers i øst og vest.

Som med all annen varsling finnes det en fare for at denne aktiviteten slår tilbake mot en selv. Bak ligger en merkelig og mystisk naturlov, som jeg ikke klarer å få tak i. Men det finnes eksempler på det, spesielt fra arbeidslivet, hvor varsleren nesten helt uten unntak blir utstøtt fra felleskapet i den grad at vedkommende ikke har noe annet valg enn å forlate arbeidsplassen. I mitt eget tilfelle, når jeg hadde blitt erklært som samfunnsmessig «sikkerhetsrisiko», forsøkte jeg å ta opp kampen som jeg på forhånd var dømt til å tape. Jeg følte at jeg skulle knuses, koste hva det koste ville. Jeg ble bombardert med brev fra arbeidsgiveren tidlig i prosessen. Han var flink til å formulere seg og skrive brev, det skal han ha.

Det som er farlig er at disse folkene bestemmer over om hvorvidt ditt liv anses som verdig. De sitter med stempelet.

Det handler om å åpne bevisstheten om virkeligheten til det som foregår og skjer rundt i samfunnet. De fleste av oss ønsker å være en del av samfunnet og felleskapet. Det finnes naturligvis også slike som ønsker å trekke seg tilbake, ønsker å ta avstand ved å isolere seg på et øde sted, hvor man føler seg fysisk beskyttet av omverden.

De aller fleste bor og lever sitt liv tett sammen med andre i tettsteder og byer. Dessverre viser det seg at nettopp disse steder har blitt utrygge, og man må vise forsiktighet og være på vakt når man beveger seg utenfor sin egen dør.

Dessverre viser det seg at det ikke heller alltid er trygt hjemme. Det verste kan skje med hjemmet som ble satt opp i sin tid uten at noen av myndighetene viste interesse for om stedet var trygt å bygge på. Siden ingen reagerte og brydde seg, så bygde man huset sitt i uvitenhet om at huset en dag ble en dødsfelle for en selv og familien.

Det kan lønne seg at alle som eier et hus eller en leilighet undersøker forholdene nærmere rundt huset og i nærområder. Jeg ville ta en telefon til kommunen og spørre ut om forholdene rundt tomten. En bør spørre rett ut om det er fare for ras og hvilken beredskap som gjelder, og kommer kommunen til å evakuere forebyggende?

De aller fleste kommer til å merke den nye krigen og angrep ved at strømmen går og/eller kommunikasjonsmidler blir slått ut, i verste fall for noen uker. Det vil skape farlige situasjoner for dem som til daglig er avhengige av disse midler. Det kan til og med stå om liv og død, hvis helseinstitusjoner blir rammet.

De som er friske vil ikke være i umiddelbar livsfare, hvis en har sørget for forsyninger for 14 dagers tid. Vi snakker ikke om katastrofer som resultat av at en asteroide treffer jorden eller at jordens akse tipper. Hvis det skulle skje, og det finnes dem som mener at det vil skje før eller siden, så vil plan B bli noe mer omfattende! Det har skapt bekymringer og mistanke om Apokalypse, et ragnarok, enten menneskeskapt eller naturkatastrofe, som vil omfatte hele planeten.

Det lønner seg å tilegne seg en naturlig forsiktighet og evne til på forhånd å se konsekvenser av enkelte trender i samfunnet. Man skal heller ikke gi opp politikere. Det må fremdeles være legitimt å kreve fra politikere at de handler til befolkningens beste eller tilgi dem når det i ettertid viser seg at politikere ikke visste bedre, når det som ikke skal skje likevel skjer. Uten en viss tillit til politikere vil livet bli kaotisk og anarkiet vil råde, revolusjoner og andre samfunnsomveltninger vil skje, og ikke alltid til befolkningens beste.

Det er en tankevekker at i løpet av de siste par år, etter at jeg begynte å sende e-mail til stortingspolitikere, så er det kun ett parti som nesten alltid har tatt bryet med å svare meg tilbake, det er Kristelig Folkeparti, og jeg er takknemlig for det. Det viser at dette partiet lever i nåtiden og ønsker å være åpen for hvordan det oppleves å leve i Norge i dag og hva som er bekymringsfullt i fremtiden, sett fra en av innbyggerens side. Vi trenger slike holdninger også hos de andre partier.

Utfordringene for partier som ønsker å sitte ved makten, slik også Kristelig Folkeparti gjennom media gir uttrykk for å ville gjøre også i fremtiden, blir større hver måned som går, og nye utfordringer dukker opp.

Situasjonen kan plutselig bli svært alvorlig også for Norge. Jeg vil spå at det er ikke snakk om om det blir, men når det blir. Det dreier seg om svært kort tid.