Alvorlig Gang Stalking i Norge – et vitnesbyrd

Nyhetsspeilet fikk tilsendt dette vitnesbyrdet fra Anne Ødegård, som forteller, at hun er et offer for alvorlig Gang Stalking (skjult forfølgelse) i Norge. Hennes historie avslører, kan hende, mer, enn det hun skriver om av egne erfaringer. Vi kan spørre, om det ligger mer bak. Om dette som hun forteller om er vanlig praksis hos klandestine kriminelle krefter. I så fall kan hennes avsløring være den første i Norge.

Av Anne Ødegård

Jeg har prøvd i lang tid nå å få politiet til å hjelpe meg da jeg har lydopptak av folk som snakker om å drepe meg. Opptak fra Elverum og Oslo. Disse opptakene har jeg sendt til en privat etterforsker i Sandefjord, Thomas Mathiesen, som sa dette var svært alvorlig og at han skulle være med meg til politiet slik at jeg fikk anmeldt saken. Det var før jeg hadde nevnt begrepet Gang Stalking. Etter at jeg nevnte det ble han fiendtlig innstilt og sa at samarbeidet var over for hans vedkommende.

Jeg har vært flyktning i mitt eget land siden våren 2014. Det finnes ikke hjelp å få noe sted. Grunnen til at jeg skriver denne e-posten er at jeg frykter for livet også her på Løbakk.

Jeg er tilsynelatende helt uten rettigheter. Jeg forsøkte å få hjelp av Glåmdal Krisesenter i november 2014. Det første de gjør er å få politiet til å hente meg. Iført håndjern blir jeg fraktet til en lege som lar meg slippe med skrekken. Og han rister på hodet av at krisesenteret har ringt mannen jeg nettopp rømte fra for å få hans uttalelse om min mentale tilstand for å bruke den som et argument for innleggelse. Legen klapper meg på skulderen og sier at jeg får prøve å holde hodet kaldt.

Tilbake på krisesenteret skjønner jeg at det ikke var meningen at jeg skulle tilbake dit. Og kveldsvakten sier: Ja, ja, da ble det ingen innleggelse i dag da.

Jeg skjønner at jeg må holde munnen lukket og ikke snakke mer om dette. I løpet av den første uken blir jeg beskyldt for å låse andre brukere ute samt å stjele fra dem. Jeg gråter meg i søvn.

Nøyaktig en uke senere sier de at jeg skal til ny undersøkelse. Denne gangen blir jeg hentet med sykebil, spent fast på båren og fraktet til fastlegen min i Hamar.

Også denne gangen slipper jeg med skrekken. Legen ringer krisesenteret og jeg hører at han må krangle med dem for å få sendt meg tilbake dit.

Måten jeg ble behandlet på der er så fryktelig at jeg forstår at folk ikke vil tro det. Det finnes ikke samsvar med det de uttrykker at de står for og det jeg faktisk opplevde. De gjorde alt etter “Gang Stalker Manualen”. De gikk inn på rommet mitt, klippet små hull i klærne mine, stjal småting og rotet i mitt omhyggelig sorterte klesskap. Antagelig for å sende meg til tvangsinnleggelse om jeg skulle klage.

Så jeg smilte og latet som ikke noe.

Jeg trodde jo at jeg skulle få hjelp der, men etter noen uker hvor de hadde ignorert problemene mine fullstendig sa de at jeg kunne jo ikke bo der da.

Jeg hadde i løpet høsten fått kontakt med en gammel kjenning i Elverum og reiste for å besøke ham. Jeg hadde besøkt ham flere ganger mens jeg var på senteret. Jeg var først glad for å treffe noen som var på min side for å si det sånn. Han fortalte meg mye om hvordan dette systemet fungerer.

Hvordan de overvåker alt du gjør og vedder om hvordan du vil reagere på forskjellige ting. Hvordan de tjener ekstra på såkalte “treff” osv. Jeg ble der i tre dager og da jeg ville komme tilbake til krisesenteret hadde de gitt rommet mitt til noen andre. Jeg trodde ikke mine egne ører.

Min bekjente i Elverum tilbød meg tak over hodet til jeg fant på noe annet.

Det viste seg at han hadde baktanker med dette. Han fortalte meg som sagt en hel del. Han sa at han ikke visste hvorfor jeg var den “utvalgte”, og at han ikke forsto hvorfor det skulle være så mye hjerteløs tortur. Jeg stolte på ham helt til jeg hørte ham og andre “venner” av meg snakke om at han skulle ruse seg og vente inne når det skjedde. Første gangen jeg hørte det la jeg ikke noe vekt på det og slo det bort som innbilning. Da jeg hadde “innbilt” meg at jeg hørte mistenkelig snakk flere ganger bestemte jeg meg for å sette på opptaksutstyr og forlate huset. Slik fikk jeg disse opptakene som forteller at jeg skal drepes. Han bekreftet faktisk at det var tilfelle. Jeg spurte hvorfor han hatet meg sånn. Svaret var at det ville jeg ikke vite.

Da jeg var på Glåmdal Krisesenter la jeg merke til en mann som var der i et møte i forbindelse med flytting av senteret. Der skulle de ha gitter i vinduene så folk skulle være trygge. I følge min bekjent var det for å holde slike som meg inne.. Han kalles TIK Tor Inge…. Knudsen?

Det som bekymrer meg er at i kveld hilste jeg på samme mann. Han er nattevakt her i natt. Jeg vet hvem han er fra tidligere. Han var en “venn” av han som er far til de to eldste barna mine. Faren til ungene døde for tre år siden av en plutselig hjernesvulst. Lurer på om de fikk noen utbetaling på ham?

Det er ingen som snakker til meg lenger av folk jeg engang kjente. Ikke en eneste en. Og alle jeg hadde kontakt med i kommunen sluttet i jobben rett før dette braket løs i 2014. Det samme med kontakten i banken. Og Erik Wold (gift med min kusine) sluttet i NRK. “Alle” vet at jeg slåss som en løve og ville gjort alt for å få ham til å hjelpe. Jeg er omgitt av mennesker som Jeg aldri har hatt noe med å gjøre. Og de mener å vite alt om meg på bakgrunn av en korrupt rapport skrevet av en lege som for skams skyld snakket med meg i ti minutter.

Jeg stiller alle disse det samme spørsmålet: Hvis det er slik at jeg har hatt innbrudd og hærverk på eiendeler i to år, hvis det er slik at jeg kan bevise at pc’en er hacket, hvis jeg har opptak av folk som vil drepe meg og en tidligere samboer har sagt at han skal i begravelsen min, hvis det er slik at jeg har møtt flere som har innrømmet at de vet at jeg er jaget fra hus og hjem, har jeg grunn til å tro at noen er ute etter meg da?

De rødmer og ser ned i golvet. Ett menneske har vært anstendig nok til å svare ja. Det var en pleier på Sanderud Sykehus.

Dette systemet er så gjennom råttent og korrupt. Og menneskelig grådighet er en av drivkreftene. De har betalt på disse forsikringene i femten år. Og brukt store ressurser på å knekke meg. Nå vil de ha belønningen.

Dette er bare litt av hva jeg kunne fortelle om det å være offer for verdens raskest voksende kriminalitet.

Jeg håper at dere vil følge med på hva som skjer med meg så jeg ikke har kjempet forgjeves.

Hvis dere ikke hører mer fra meg vet dere at de endelig har greid det.

Mvh
Anne Ødegård