Økonomisk krise vil eksplodere

2016 er knapt begynt og tapene på aksjemarkedene rundt om i verden er kolossale: Nesten 8000 milliarder dollar i løpet av de første tre ukene i januar ifølge beregningene til Bank of America.

Av Ariel Noyola Rodríguez.

USAs regjeringspolitikk har gjort investeringsbanker avhengig av billig kreditt. Og nå som Federal Reserve avslutter dette pengestimuleringssystemet, må hele verden betale konsekvensene.

På det siste Davosmøtet kunne en registrere stor usikkerhet blant «big business»: Ingen vet når den neste krisen vil eksplodere.

En finansiell skjelving hensatte Davos-klubben i en tilstand av pessimisme. Over 2000 forretningsmenn og politiske ledere møttes i Sveits (fra 20. til 23. januar 2016) og de visste ikke helt hvordan de skulle få overbevist verdens befolkning om at økonomien er under kontroll.

Noen få dager etter utgivelsen av den XLVI utgaven av Verdens Økonomiske Forum fikk investorer panikk: de første tre ukene i januar tapte verdens aksjemarkeder 7800 milliarder dollar.

For USAs investeringsbank vil denne januarmåneden bli husket som det mest dramatiske øyeblikket for finansene siden den store depresjonen i 1929. Internasjonale finansieringskretser er i økende grad blitt sårbare.

PricewaterhouseCoopers (PwC) offentliggjorde nylig resultatet av en undersøkelse hvor de hadde innhentet vurderingene  til 1409 CEOer (administrerende direktører) i 83 land om de økonomiske utsiktene: 63% av de som ble intervjuet så det slik at deres foretak stod overfor større trusler i dag enn for tre år siden. Bare 27% trodde at situasjonen ville bli bedre.

Usikkerheten er slik nå at under Davos-møtet var det ingen enighet blant de største forretningsgigantene om når den neste krisen ville slå til. Selv med dette utgangspunktet nølte ikke den vestlige pressen med å peke på at deklarasjonene til Kina var den viktigste årsaken til uroen i verdensøkonomien.

Faktisk hevdet spekulanten George Soros (som stod bak ødeleggelsen av pund sterling på 1990-tallet) at en voldsom landing av den kinesiske økonomien er «uungåelig». Og dette er uten tvil en overdrivelse.

Slik jeg ser det går det nå en propagandakampanje mot Beijing som går ut på å skjule de alvorlige økonomiske og sosiale motsetningene som er innad i de industrialiserte landene (USA, Tyskland, Frankrike, UK, Japan etc.).

Til tross for den triumferende tonen til presidenten til USAs sentralbank-system (FED), Janet Yellen, har USAs økonomi de siste ukene begynt å vise tegn på svakhet. Produksjonssektoren har falt for andre måned på rad i desember til det laveste nivå på seks år. Samtidig har fallet i råvareprisene resultert i en oppvurdering av dollaren og på den måten blir det vanskeligere for USAs regjering å fjerne faren for deflasjon.

Utsiktene er nå enda mer dyster siden den internasjonale prisen på olje har falt under 30$ fatet. Enda verre er det at Det Internasjonale Pengefondet (IMF) reduserte vektprognosene for verdensøkonomien (BNP) for 2016 fra 3,6% til 3,4%.

Sannheten er at politikken med billige lån som ble iverksatt av sentralbankene i industrialiserte land etter konkursen til Lehman Brothers forårsaket enorme forstyrrelser i kredittmarkedet og nå må verden betale regningen.

Ifølge utregninger til investeringsfondet Elliot Management (ledet av Paul Singer), har sentralbankene til stormaktene sprøytet inn omtrent 15.000 milliarder dollar siden krisen i 2008 ved kjøp av statsgjeld og statlige obligasjonslån og i boliglån. Dessverre har denne strategien ikke gitt grunnlag for noen stabil forbedring, men til det motsatte: økende finansiell skjørhet.

Eurosonen har ikke kommet ut av den lave økonomiske vekstraten. Krisen har ikke bare rammet land som Spania og Hellas. Det sentrale Europa har møtt alvorlige vansker: deflasjon truer nå Tyskland etter at tall viser en konsumprisvekst på 0,3% for 2015, det laveste siden 2009 da Tysklands BNP falt 5%; og den franske presidenten, Francois Hollande, annonserte nylig en form for «økonomisk unntakstilstand» på grunn av høy arbeidsledighet og sviktende investeringer.

Dette har ført til at presidenten til den Europeiske Sentralbanken, Mario Draghi, har fått nok å gjøre. Han er blitt tvunget til vurdere en forlengelse av stimuleringstiltakene til ut mars. Det samme har skjedd med «Bank of England» og «Bank of Japan» som til tross for å ha senket rentenivået til et minimum og satt i verk aggressive programmer for innsprøyting av frisk kapital, likevel ikke har klart å få deres respektive økonomier ut av knipen og heller ikke klart å øke inflasjonen vesentlig. Det er langt frem til det offisielt ønskede målet på 2%.

Med dette utgangspunktet og med den overveldende dollardominansen i det globale kapitalmarkedet, fører dette til at USA spiller en avgjørende rolle for pengepolitikken i andre land. Det er ingen tvil om at sentralbanken i USA (FED) gjorde feil da de hevet styringsrenten sist desember. Det var ganske enkelt ikke tilstrekkelige signaler som ga grunnlag for konklusjonen om at bedringen i USAs økonomi var solid og varig.

Uansett er det store problemet nå fordi ingen vet hvordan finansmarkedene vil reagere selv på svært små justeringer fra FED. Vil det gradvise fallet på Wall Street forårsake en verdensomspennende nedgang? Vil dollarhegemoniet bli avgjørende skadet av de massive salget av USAs statsobligasjoner? I hvilken grad vil Kina og andre fremvoksende økonomier klare seg?

Den kommende krisen er en Pandoras krukke for alle.