Bon Scott – Operation Death for Success
Skrevet av Glenn Olsen
Et av største mysterier i rockehistorien er hvordan AC/DC-vokalist Bon Scott egentlig døde. 44 år senere er det fortsatt ikke kommet en tilfredsstillende forklaring. Her foretas det en gjennomgang med løsningen. Konklusjonen er skremmende. Det første en merker seg når en leser om Bon Scotts siste timer, er at de ulike vitneforklaringene aldri matcher helt, hovedvitner forsvinner, mediene følger ikke opp og politi og obdusenter er kvikke på labben. På samme tid mangler det store bildet.
Hvem styrer underholdningsbransjen på topp nivå? Og hva er kjernen i den? Rockemagasiner og AC/DC-biografer lar være å se på den okkulte siden av dette australske rockebandet og av bransjen; de toner dessuten ned kynismen og trangen til å tjene penger – nær sagt koste hva det koste vil.
Vi ser på det her, og starter med albumcover «Highway to Hell», den siste AC/DC-utgivelsen som Bon Scott deltok på. Albumet kom sommeren 1979. Scott døde 19.2.1980 – 33 år gammel.
Bare Scott smiler – og djevelhalen peker på ham
«Highway To Hell»-coveret viser Bon Scott helt til høyre, smilende. De fire andre i bandet er alvorlige, som om de er til stede i en begravelse. Mellom de fire og Scott er det en rift og utfra denne virker det å være ild, røyk er dannet og omgir bandet. Det er lett å tenke seg et varm sted kjent fra Bibelen og andre skrifter. Nærmest Scott står sologitaristen med djevelhorn og djevelhale – og gjett hvem halen peker på: Den peker på Scott.
Symbolsk er det mulig å lese: Djevelen har plukket ut Scott som sitt offer. Selv synger han det jo rett ut i rockehymnen «Highway to Hell», altså tittelkuttet. Og for å understreke budskapet har vi andre sanger der: «Shot Down in Flames», «Touch Too Much», «Night Prowler» og «If You Want Blood (You’ve Got it)». Med andre ord helvete, flammer, for mye av det gode, nattvandrer med dårlige intensjoner, og blodlyst med mer.
Så kan en se på oppfølgeralbumet – bandets oppstandelse etter Scotts død – «Back in Black» – som kom fem måneder etter Scotts død og hadde et sort omslag for å vise sorgen. Det kom til å bli tidenes mest solgte rockealbum. Den nye vokalisten, funnet bare noen uker etter dødsfallet, messer med skrikerøst på «Back in Black» og «Hells Bells» som når millioner av fans og kanskje også er en oppsummering av Scotts forståelse av egen skjebne før han strøk med: «Du er ung og du skal dø», «Satan vil få deg», «jeg er tilbake i svart, etter at jeg sovnet (døde)».
Med andre ord den som var på vei til helvete, og havnet der, gjøre comeback eller gjenoppstår. Hva er forresten en naturlig redskap på en vei? Jo, det er en bil, og det var i en bil Scott døde i den mer eller mindre offisielle historien. Så kan en jo tenke på alderen til Scott da han døde, det okkulte tall 33. Hvor gammel var Jesus da han døde?
En ofte foreslått alder er 33. Hva elsker rockestjerner/okkultister/satanister? Gjøre narr av kristendommen. John Lennon i The Beatles uttalte eksempelvis i 1966: «Vi er mer populære enn Jesus nå.»
Men som vi vet, symboler må tolkes. Og AC/DC-biografer går ikke inn på det. Fansen bryr seg heller ikke der de kjøper seg blinkende djevelplasthorn som de tar på seg ved konsertstarten og har på seg konserten igjennom. Dette er bare moro, djevelen er tydeligvis en tegneseriefigur, og det onde er ikke en realitet. En kan nesten tenke seg at det største trikset djevelen har gjort er å få folk til å tro på at han ikke eksisterer.
De siste timene
Så ser vi direkte på Bon Scotts siste timer og død – men ikke glem helt at en del kjendisdødsfall også kan være juks ved at de bare får ny identitet. Vær klar over at detaljene vedrørende Scotts død er behandlet i hundrevis av artikler og en rekke bøker. Men kjernen virker å være slik, formulert i innledningen av et kapittel i Clinton Walkers Bon Scott-biografi fra 1994:
«Nyheten dukket først opp i Londons Evening Standard på ettermiddagen onsdag 20. februar. Torsdag morgen var det i alle avisene, under slike forutsigbare overskrifter som «ROCKSTJERNE DRIKKER SEG TIL DØDE». Boken kan lastes ned gratis, her, kan kjøpes her.
Den samme historien gikk igjen i alle artiklene: Bon hadde dødd i en bil parkert utenfor en venns leilighet i Sør-London, etter å ha blitt overlatt til å sove av en full mandag kveld, eller mer nøyaktig i de tidlige timene tirsdag morgen. Bon’s venn, identifisert som Alistair Kinnear, en “bassgitarist”, hadde funnet ham bevisstløs tirsdag kveld. Bon ble deretter erklært død ved ankomst ved det nærliggende Kings College Hospital. Politiet sa at det ikke var noen mistenkelige omstendigheter.
The Evening Standards John Stevens lokaliserte Kinnear, og rapporterte:
I et intervju i sin leilighet i tredje etasje i Overhill Road, East Dulwich, beskrev en fortvilet Mr. Kinnear drikkekampen som førte til den australske stjernens død.
«Jeg møtte Bon for å gå til Music Machine, men han var ganske full da jeg hentet ham … «Da vi kom dit, drakk han fire whiskyer rett i et glass om gangen» … «Jeg kunne bare ikke flytte ham, så jeg dekket ham med et teppe og la igjen en lapp for å fortelle ham hvordan han skulle komme seg opp til leiligheten min i tilfelle han våknet.» …
«Jeg la meg da og det var senere på kvelden jeg gikk ut til bilen og jeg visste at noe var galt umiddelbart.» Disse kommentarene var de første og siste som Alistair Kinnear tilbød offentlig. Etter det så det ut til at han forsvant fra jordens overflate. De alternative teoriene dukket opp med det samme: Noen ville ha Scott ut av AC/DC – han ble myrdet av det nye managementet – og han oppholdt seg i et tungt narkotikamiljø.
Det først en merker seg i medie-informasjon er skråsikkerheten om at det handlet om alkohol. Avisene er sikre, og det til tross for at Scott var omgitt av narkomane som også solgte stoff: Alistair Kinnear, Silver Smith og Joe Fury. Politiet sier at det ikke er noe mistenkelig, selv om narkotikalanger Kinnear kom kjørende med en død rockestjerne i bilen til sykehuset – eller om det egentlig var slik at Kinnear fikk en ambulanse til å frakte sangeren dit, så var han den som sist hadde sett Scott.
Det selvsagte ville være at politiet undersøkte grundig hva Scott hadde fått i seg før de uttalte noe som helst. Så her har vi pressen som svikter, og politiet svikter. Og de videre dagene, hvor ble det av de sensasjonslystne britiske tabloidene? Ingenting virket det som. Hvem kastrerte dem? Krimreporter John Stevens, mannen med gode Scotland Yard-kontakter, fulgte heller ikke opp tydeligvis. Merkelig. Han hadde jo dekket så mange kriminalsaker og måtte forstå at narkomane og narkotikaselgere vil gjøre det meste for å slippe å få søkelyset på seg.
Det å legge en døddrukken mann i en liten bil midt på vinteren – går ikke det på etterlate noen i hjelpeløs tilstand? Litt etterforskning i den forbindelse ville være naturlig. Men nei, ingenting. En rettsmedisinsk undersøkelse ble i alle fall foretatt, og den ble offentligjort 22. februar, altså allerede tre dager etter at Scott ble funnet død. Dødsattesten omtalte det som «Death by misadventure» (død forårsaket av ulykke) og dødsårsaken var «acute alkoholic poisoning» (akutt alkoholforgiftning). «Inquest», en undersøkelse med jury, ble holdt samme dag.
Adressen på Scotts dødssertifikat er «Morford Cresent», men den eksisterer ikke i London. Det korrekte som skulle stått er «Morpeth Terrace». Er det mulig å gjøre en slik feil? Jesse Fink er sjokkert i sin biografi: Hvorfor i all verden skulle en adresse som ikke eksisterer være å finne på Scotts dødsattest? Han fortsetter: «Ble en falsk adresse gitt til politiet, og i så fall hvorfor og av hvem? For å gi ukjente personer adekvat tid til å gå igjennom Scotts leilighet før politiet ankom? Det er en mulighet. Men hvorfor er det ingen som har plukket det opp? Allerede er det nok informasjon til å begynne å tvile på dødsattestens troverdighet.»
Hvem kom dødsattesten fra? Jo, fra rettsmedisinsk lege Sir Montague Bernard «Monty» Levine. Fink skriver videre at Scotland Yard dagen etter Scotts død kom med utsagnet om at «det var ikke mistenkelig omstendigheter.» Og det er jo frekt og hastig konkludert. Hvordan kunne politiet undersøke så fort? Neste dag, 21. februar, ble resultatet fra obduksjonen gjort kjent. 22. februar stilte Alistair Kinnear opp på «inquest» ledet av nevnte Sir Montague Bernard «Monty» Levine. Fink registrerte: «Fra oppdagelsen av Bons kropp til konklusjonen fra Levine’s undersøkelse var den behandlet og pakket inn på mindre enn 72 timer.»
Så en kan spekulere på hvorfor dette gikk så raskt. Men en åpenbar ting er at det kan ta uker, kanskje måneder, å foreta grundige undersøkelser.. Noen mente muligens at den tiden ikke var nødvendig å bruke. Rart er det likevel at det virker som en overså det opplagte: Her var det mer i bildet enn “acute alcoholic poisoning”. Fink trekker fram patologen som undersøkte ved Scotts død, det var Dr. Arthur Keith Mant, mannen som ledet den spesielle medisinske seksjonen i den britiske hær da de undersøkte nazistenes krigsforbrytelser.
Men så Mant etter narkotiske stoffer eller giftstoffer i Scotts kropp, var han interessert i å se etter det? En grundig undersøkelse i den retningen ville altså ta uker eller til og med måneder. Fikk Mant vite om alle stoffer Scott gikk på som legemidler eller kokain eller heroin? Inspiserte han bilen der Scott ble funnet? Var det eneste vitnet de snakket med Alistair Kinnear? Det vet ingen. Biograf Fink konkluderer: “Det var en mangelfull prosess”. Boken til Jesse Fink kan lastes ned gratis, her, kjøpes, her.
Narkotikahandel
Men var det en dypere grunn til at dette? Lot politiet narkotikaselgerne få frie hender? I Mike Walls AC/DC-biografi fortelles det om en Paris-tur i 1978 der Silver Smith, Scotts ekskjæreste ledet an. Hun hadde med seg Scott. De to reiste til Paris for å møte gitaristene i Rolling Stones. Wall spekulerer på om Smith faktisk leverte «varer» til begge gitaristene, der spesielt Keith Richards var på sitt verste forbruk av heroin og kokain. Silver reiste også til Australia i denne perioden. Alistair Kinnear kjente til dette. Og en kan undre seg over om Silver brukte Scott for å dekke over narkotikahandel. Mike Walls AC/DC biografi kan lastes ned gratis, her.
Videre kan en spørre seg om AC/DC, som muligens Greatful Dead, var en del av et omreisende narkotikasirkus, bandene ble kanskje da brukt til å dekke over narkotikaomsetning når de var på turneer. Sologitaristen i AC/DC har i alle fall sagt dette i et intervju: «Every dopdealer in the world waiting backstage». Det er ikke sikkert at Scott reflekterte dypt over det. Men da han selv ble et offer, så er det ikke utenkelig at ble det hele feid under teppet av politiet og apparatet som kontrollerte dem.
Handling med symbolsk innhold
Ser en på dødsfallet til rockestjernen med tanke på et ritual, registrerer en det med en gang om en finner fram et kart over London. Veien der Scott døde, 67 Overhill Road er adressen, er sett sammen med Underhill Road formet som en fallos. Hva er en fallos? Det er en gjengivelse av det mannlige kjønnsorgan og symbolisert kraft og fruktbar – særlig i forbindelse med religiøse fester. Dionysos-kulten benyttes seg av symbolet, vi havner også i kompaniskap med guder som Osiris, Hermes og Pan. Fokus til Dionysos er vinen, fokus til Scott var for øvrig spriten og som vinen kan den gi glede og lidelse. Kart London, Overhill og Underhill Road, her.
Dionysos-kulten skal også være «kulten for sjelene», de døde ble matet via blodofring («If you want blood, you got it»), av og til omtalt som død-og-oppstandelses-guden. Dionysos er assosiert med underverden («Highway to Hell», «Hells Bells»). Bon Scott sammenlignet seg med lynet i ACDC-logoen. Mulig var han inspirert av Bibelen hvor det jo står i Lukas 10.18: «Da sa han til dem: Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn.»
Og Scotts tekst i «Rock’n Roll Singer» (1975): «I can see my name in lights/And I can see the queue/I’ve got the devil in my blood/Telling me what to do». Ser en videoen til «Let There Be Rock» (1977) var Scott prest (omvendte farger?) og tullet med skapelsesberetningen fra Bibelen. Gamle Erik satte nok pris på det. Adressen på Overhill Road er 67, som vi vet 6 + 7 er 13. Albumet «Back in Black» starter opp med «Hells Bells» som innledes av kirkeklokker (en kan tro helvetesklokker), og de slår – joda – 13 ganger.
Rett overfor «fallosen» i Overhill Road finnes en gammel kirkegård, Camperwell Old Cemetery, der udyr har blitt observert, «the beast». Ser en på satellittbildet finner en formasjon av noe som ligner en pyramide og nedenfor «et øye» med et kors. Det framstår som om det korset er oppned sett fra stedet der Scott ble funnet død i bilen. Som de fleste vet som har sett en amerikansk 1-dollarseddel, pyramide og øye er kjære okkulte symboler for ikke å snakket om et kors oppned.
En kjent figur for de i hemmelig samfunn er den egyptiske guden Osiris. Han ble kuttet opp i 14 deler av broren sin Set (Satan). Hustruen til Osiris var gudinnen Isis. Hun fant 13 av delene igjen, men en del fant hun ikke, penisen. Men penisen er å finne midt i London på veien der Scott døde («Highway to Hell»), bruker vi kartet. Osiris er guden som styrer underverdenen, livet etter døden, de døde – men er også Gud for oppstandelse og fornyelse. En skikkelig solgud. Vi ser her symbolsk at Scott døde og havnet i dødsriket, men stod opp igjen i Brian Johnsons skikkelse («Back in Black»). Bandet fulgte med på ferden og ble mer populære enn noen gang.
Det er kanskje verdt å merke seg at Osiris ble lokket ned i en kiste, Scott ble lokket inn i en bil. Som det heter i myten: «Da det var Osiris sin tur passet kisten. Seth hadde med vilje designet kisten for å passe til kroppsformen og størrelsen til Osiris. Så snart Osiris var i kista, forseglet Seth umiddelbart kisten og kastet den i Nilen. Osiris ble overlatt til å kveles og dø i kisten mens den fløt nedover Nilen,» historien, her, kjente mystiske dødsfall, her.
Salg av sjelen
Det er også myte at en må selge sjelen sin for å få suksess. Bob Dylan har beskrevet det slik (i 2004):
Interviewer: Why are you still out here?
Dylan: It goes back to that destiny thing. I made a bargain with it, you know, long time ago. And I’m holding up my end.
Interviewer: What was your bargain?
Dylan: To get where I am now.
Interviewer: Should I ask who you made the bargain with?
Dylan: With the Chief Commander.
Interviewer: On this Earth?
Dylan: In this earth and in a world we can’t see.
Liste over kjente folk fra historien som solgte sin sjel, her.
Hva synger Bon Scott på «Highway to Hell», innspilt mindre enn ett år før han døde: Hey Satan/Payin’ my dues/Playin’ in a rocking band/Hey mama/Look at me/I’m on the way to the promised land/Woo!
Et av aspektene er “faustisk handel” (“Faustian bargain”) som peker på kontrakten romanfiguren Faust (skuespill av Goethe) gjorde med djevelen, der han solgte sjelen for innsikt og verdslige gleder. Et moderne uttrykk, som også peker på alle dødsfallene i pop- og rockebransjen, er “Death for Success”. Og vi registrerer jo at da Bon Scott som AC/DC-vokalist døde, ble bandet verdens største. Opplagt, ikke sant?
Videre, hvem styrer underholdningsbransjen? En bok som forteller om dette er «The Commitee of 300» av John Coleman. Den er klar på at underholdningsbransjen, inkludert rockebransjen, er styrt av eliteorganet Tavistock Institute of Human Relations med adresse i London (Wikipedia, her). Kjernebegrepet er «social engineering». Det gjelder å styre tanker og oppførsel til den vanlige mann og kvinne, og forandre samfunnet. Målet er en verdensregjering eller som president Bush sa det i 1990, the New World Order.
I Colemans bok er dette en beskrivelse, et av målene:
«Å introdusere nye kulter og fortsette å booste de som allerede fungerer, som inkluderer rocke-“musikk”-gangstere som den skitne, degenererte Mick Jaggers “Rolling Stones” (en gangstergruppe mye favorisert av European Black Nobility) og all den Tavistock-skapte «rockegrupper» som begynte med ‘The Beatles’.»
I denne miksen finner vi også Led Zeppelin – og sannsynligvis AC/DC. Hva kjennetegner disse bandene? Foruten fyll og spetakkel, alle mistet ett medlem. John Lennon i Beatles ble skutt, Brian Jones (Rolling Stones) ble druknet i bassenget sitt, trommeslager John Bonham (her) i Zeppelin drakk seg i hjel – slik Bon Scott offisielt også gjorde – begge i 1980, året Lennon ble drept. Bonham var dessuten koblet til heroin, slik Scott var det, og i tilknytning til begge dødsfall går det på kvalt av eget spy («pulmonary aspiration»). Og i et slikt bildet er også Jimi Hendrix med (her).
For å understreke: En hypotese kan da være at for å oppnå suksess, må en inngå en djevelsk pakt. Det innebærer at én i kulten/bandet må død. «Death for Success». Hvem som måtte styre noe sånt, er jo vanskelig å være sikker på. Men i hemmelige samfunn, de okkulte, er det jo slik at de selv mener at de har kontakt med demoner og kan bli styrt av dem. På en måte er de djevelens håndlangere i den fysiske verden. At de kjenner seg kallet til å følge opp med ritualer, er naturlig å tro, enten menneskene som deltar i dem gjør det frivillig eller ikke, forstår det eller ikke. Det finnes mer enn det vi ser.
666
I et You Tube-klipp kan en se Scott (fra 1979) i en slags losje med Baphomet-hodet i bakgrunnen. Scott skal ordne med drikkevarene, rundt ham er det tre lysestaker med seks lys hver seg. Som alle skjønner 6 + 6 + 6. Dyrets merke. 666. Den første vokalisten i AC/DC, før Scott, opptrer forresten rundt med en t-skjorte: «Team Satan 666». Dette kan følges opp av gravsteinen til Scott, han er gravlagt i Fremantle i Australia. Det står: «Passed away February 19TH, 1980, Age 33». Altså 19.2.1980 og alder 33. Legger en det sammen får en 153 = 15 + 3 = 18 = 6 + 6 + 6.
Et annet tall for de okkulte. Det var 22 uker og 3 dager fra Scott dødsdag til «Back In Black» ble utgitt. 322 er nummeret til Skull and Bones, dødslosjen til blant annet Bush-presidentene, her.
Men så tilbake London februar 1980 med Bon Scott og hans venner og bekjente. Verdensturneen «Highway To Hell» var nettopp avsluttet. Scott hadde vært på spansk TV den 9. februar – der han faktisk igjen står separert (som på cover «Highway to Hell») fra de andre i bandet, synger (mimer) «Highway to Hell», foran et digert øye med lyssetting, du gjettet det, som en pyramide; ett øye vises på Scott siden håret faller ned over det andre, og i halsen virker han å ha plass pentagram-smykket sitt. Det er den siste opptreden. 10 dager senere er Bon Scott død.
En siste oppsummering
Så kan vi virkelig komme til en endelig konklusjon på mysteriet: Hvordan døde Bon Scott? Vi gjør et forsøk. Det første en må ha som grunnlag er at den mer eller mindre offisielle historien er full av hull og selvmotsigelser. Alle som leser den vil slite med å veie det som er fakta mot det som ikke er fakta. Nøkkelvitnet Alistair Kinnear virker å være intervjuet tre ganger, først på Scotts dødsdag 19.2.1980, så i et tysk magasin i 1981, og deretter via e-post i 2005. Men er det Alistair Kinnear eller er det en som gir seg ut for å være Alistair Kinnear? Det kan ingen si med sikkerhet. Mannen forsvant jo rett etter at Scott var død. Deretter ble han borte for godt på havet i 2006. Det virker mildt sagt for mye av det gode.
Vi antar at Alistair Kinnear har blitt beordret eller lokket til å be Scott komme ut på byen. Og det han lokker med er heroin. Det er grunn til å tro at Bon Scott var utpekt som offer i lang tid før han faktisk døde, i alle fall før albumet «Highway to Hell» ble utgitt sommeren 1979. Men tekster i 1977 og 1975 peker allerede i den retning. Her et eksempel, «Carry Me Home» (1977) merk koblingen til sol og vin, skjebne i ensomhet – og en form for drap.
I’m sinkin’ whiskey and you’re sippin’ fine wine… And we can’t afford a taxi, and it’s too late for the bus.
But I’ve been told by friends of mine you’re someone I can trust…Don’t leave me lying here, in all this beer! … I’m bleary eyed and you’re waiting for the sunshine to come and kill me/Just like the man who threw me on the floor/Don’t matter, while I’m down here, I might as well try and find the back end door … ‘Cause I’m gonna be sick/I’m dead drunk and heavin’/Hangin’ upside down/And you’re gettin’ up and leavin’/You think I’m gonna drown … Oh, won’t you carry me home? (I need your help)/Carry me home (Hahahahaha).
Rent teknisk vil en ordre om å arrangere et dødsfall bli gitt til etterretningsvesenet i England som er ekspert i slikt, enden det er konkrete drap eller teaterdrap. Noen mener Lennons drap var det siste, juks, han overlevde og fikk ny identitet. Om det skjedd med Scott? Ingen vet. Men det meste peker på at han døde 19.2.1980. Hvis det var mord, er britisk etterretningstjeneste hovedmistenkt.
Det første som ville ha skjedd om det ikke var en tilfeldig fyllekule, er at Scott ville være totalt overvåket. Merk her at rytmegitaristen i AC/DC forteller at bandmedlemmene ble overvåket rett etter at Scott døde, i så fall var de nok overvåket før dødsfallet også. En ny kjæreste, Anna, kom inn i bildet bare tre uker før dødsfallet. Ekskjæresten Silver Smith har ingen ordentlige foreldre, og kan godt være et barn avlet opp tilknyttet etterretningsapparatet.
Joe Fury virker også tvilsom, og var en mann som kan ha fungert som en barnepike for Scott, foruten å drive narkotikabusiness i England-Australia, kanskje sammen med Smith. Etterretningen visste i så fall til dette, og var selv muligens med på affærene. De ville benytte seg av Smith og Fury om de arrangerte et drap, i slekt med måten Brian Jones og Jimi Hendrix endte sine liv. Det hele måtte planlegges nøyaktig. Et narrativ som skulle gis til pressen og fansen likeså. Og det var naturligvis at alkoholikeren Scott drakk for mye, kastet opp i søvne og ble kvalt – en ulykkestilfelle; bandet vurderer å slutte, men neida det gjør de ikke, de gir alt for fansen og lar seg ikke knekke av et dødsfall.
Narrativet kun det bygges på videre, slik som i 1984/1985 da bandets musikk ble koblet til en massemorder og satanist. «Satan get you». En kan si «social engineering» for viderekommende, her.
Biograf Fink mener en måte å løse mysteriet på er å ta utgangspunkt i e-postintervjuet fra 2005, angivelig med Alistair Kinnear. Det kan godt tenkes at intervjuet er juks og bedrag, for det er annerledes enn intervjuet med angivelig samme mann i 1981, men la oss følge Fink og ta det på alvor. Her forteller Kinnear at etter Scott var lagt i bilen, gikk han selv å la seg, men dagen etterpå ble han vekket av en kamerat, Leslie Loads. Siden Kinnear var fyllesyk, ba han Leslie Loads sjekke om Scott var i bilen fortsatt.
Det ble gjort, og tilbakemeldingen fra Leslie Loads var at Scott hadde forlatt bilen. Kinnear gikk og la seg igjen. Da han på kvelden skulle ut å kjøre, oppdaget han en livløs Scott i bilsetet, her.
Så hva har vi her? En rockestjerne drikker mye av natten, legger seg i en bil, våkner etter fyllekula, tar seg en tur i London før han går inn i bilen for å dø. Ikke sannsynlig. Men det peker på muligheten for at liket til Scott ble gjemt et annet sted før han ble fraktet til sykehuset. Hvorfor ingen har spurt Leslie Loads i ettertid? Fordi ingenting tyder på at han eksisterer.
Alistair Kinnear kunne kanskje ha forklart mer om det om han ikke forsvant på sjøen i 2006, uten at noen fysisk hadde snakket med ham siden 1981, eller mest sannsynlig 1980. At fans og familie og andre har godtatt dette i 44 år, er vanskelig å forstå når Scotts død med vitner som ikke finnes eller forsvinner på sjøen framstår som en klassisk etterretningsoperasjon. Politietterforskningen og obduksjonen virker å være samkjørt med adlede personer og tidligere militært toppersonell.
Den er vanskelig å komme unna det, Bon Scotts død var en etterretningsoperasjon, koblet til okkulte og kommersielle aktører i underholdningsbransjen styrt av Tavistock Insitute of Human Relations. Scott måtte dø av okkulte årsaker og av kommersielle. Etterretningsfolkene benytter seg av heroinmiljøet i London. Bruker Alistair Kinnear som lokkedue. Han er et LSD-offer og lett å manipulere (merk dog at Kinnear kan være i to utgaver, de bytter originalen ut i løpet av natten).
Scott, som er alkoholiker og mulig narkoman, blir gjerne med ut. Kinnear gir ham stoff allerede i leiligheten til Scott omkring midnatt, muligens servert sammen med sprit som kan ha vært forgiftet eller dette skjer ved hjelp av ukjente (etterretningsagenter) på selve klubben de gjestet. Scott kollapser på klubben eller rett etterpå i bilen. Bevisst forgiftet. Et planlagt mord er i ferd med å bli utført.
Kinnear kjører rundt i London eller mest sannsynlig blir han byttet ut med en annen sjåfør med medhjelper. De kveler Scott, og det er derfor Walker skriver i sin biografi at kroppen til sangeren «var krøllet rundt girspaken, halsen vridd, hans tannplate hadde løsnet» («Kicked in the Teeth Again»).
Biograf Fink forteller om merker på nakken, som om noen hadde forsøkt førstehjelp, men dette kan dessverre også være tegn på mord. Og det var på morgenen Scott døde; slik Paul Chapman i bandet UFO forteller, Scott døde ikke på kvelden – slik Kinnaer og britisk politi hevder. Scott legges i bilen, under tepper, eller blir dratt inn i en leilighet til han legges ut i bilen på kvelden. Han blir fraktet til sykehus i ambulanse eller kjørt i bilen av Kinnear som bare er en nyttig idiot i dette tilfelle (hvis ikke han er byttet ut og i praksis er en leiemorder). Avisene og politiet kjører versjonen de har fått beskjed om, en rockesanger har fått for mye å drikke og dør av det. Ikke mye nytt. Livet går videre.
For å forvirre politiet, om en eller annen ærlig sjel befinner seg der ville ta turen til Scotts leilighet for å sjekke, en skal ikke utelukket at drapet faktisk skjedde her, så oppgis det feil adresse, og det ble masse tull med nøkler. Leiligheten til Scott blir hermetisk lukket slik at tingene hans, inkludert den svarte kladdeboka, blir fjernet. Noen av tekstene dukker muligens opp på «Back in Black», men blås i det. En død rockestjerne kan en tjene gode penger på. Se på Elvis.
Det kan tillegges at Jimi Hendrix i sin tid kan ha blitt kvalt av rødvin av fremmede («waterboarding»), enten i en leilighet eller i en ambulanse, skulle Scott ha vært usatt for det samme er det grunn til å tro at whisky ville ha blitt benyttet. Sologitaristen i AC/DC refererte en gang til rykter om at Scott ble forgiftet og at regjeringen var involvert, ikke sikkert at det var så langt unna sannheten. Leiligheten til Alistair Kinnear blir hvert fall ransaket, og han forsvinner kort tid etterpå, ekskjæresten til Scott, Silver Smith, blir borte, Joe Fury synker i jorda.
Japanske Anna glir stille inn i skyggene. Etterretningsapparatet følger sitt vanlige mønster, fjerner vitner, gir dem nye identiteter og får mediene til å danse etter deres pipe. Intet nytt under solen. Og de som skriver biografene om Bon Scott og AC/DC, får de skrive det de vil? Tvilsomt. Rockemagasiner og bøker er også en del av underholdningsapparatet som sannsynligvis er 100 prosent kontrollert. Var det noen i den bransjen som eksempelvis protesterte under korona-pandemien? Ikke veldig merkbart i alle fall.
Rolling Stones kjørte vel et vaksinopplegg på sine konserter. Representerer du eliten, må du følge det opp.
Om fansen bryr seg? Sikkert, men de virker ikke å ha evne til å sette seg dypere inn i tingene. Det er jo slik at verden vil bedras. Og at Scott og andre underholdningsstjerner ryker på denne måten, er på sitt vis som forventet. Kanskje til og med prinsesse Diana var utsatt for noe lignende. Men så lenge vi har så sløve innbyggere og en så kynisk maktelite, må vi regne med at dette vil fortsette. Og at Scott og AC/DC var og er et verktøy for å forandre samfunnet, virker sannsynlig.
Stakkars Bon Scott som døde uten en virkelig venn i nærheten. Stakkars oss alle sammen når en først begynner å tenke på det.
