Fra dyreparken i Kristiansand, prosjekt Kardemomme by, https://www.barnibyen.no/kristiansand/aktivitetstilbydere/dyreparken/arrangementer/kardemomme-by/

Kardemomme jul i Kardemomme land

922 visninger
32 minutter lesetid
1

Thorbjørn Egner

Jeg mener Egner var velmenende. Han ville oss alle det beste, det var i den ånd han skrev sine teaterstykker og lesebøker. Trivelige sanger, hyggelige folk og røvere, morsom tannpuss; husker ennå “ikke gjør som mora di sier” og dyr som talte som mennesker. Men kom ikke sammen med hans teaterstykker og lesebøker også idéene inn i det norske hus, idéer Thorbjørn Egner var begeistret for? Støpte han ikke over de mange årene idéer inn i den norske grunnmur, hvorpå vi bygde våre hus. Og trodde ikke mange av oss på Egner, at religion var tøvete og at det onde bare var skryt?

I julen fikk jeg et skriftelig bidrag om Thorbjørn Egner i min postkasse, et anonymt bidrag, hvilket jeg fant bemerkelsesverdig spennende, for også jeg hadde vært i Kardemomme by, i Hakkebakkeskogen, også jeg kjente Karius og Baktus og hadde lest i Egners lesebøker, de var alle en del av min sjel. Den anonyme artikkelforfatter skriver faktisk at Thorbjørn Egner hadde en grunn for det han gjorde. En god grunn, mente Egner sikkert selv, også. Om hans verk skriver artikkelforfatteren følgende:


Forfatter anonym

Kardemomme by er en isolert kommunistisk bystat-skapning av Thorbjørn Egner (1912-1990). Dette litterære universet ble skapt under den kalde krigen i 1955. «Folk og røvere i Kardemomme by» ble massivt lansert i NRKs barnetime i 1955. For deretter å komme i bokform, slik at alle vi nordmenn født etter 1945 fikk våre barnesinn påvirket.

Først gjennom NRKs radiomonopol og deretter ved Arbeiderpartiets enhetsskole kalt Folkeskolen. Kardemomme by har en nesten helt flat samfunnsstruktur. Overklassen består av bare to personer: Politimester Bastian og Tobias i tårnet. Begge to definerer seg selv som snille, og det finnes ingen som er i posisjon til å protestere mot at de er det.

Tobias i tårnet er den religiøse lederen i Kardemomme by. Han står i et muslimsk bønnetårn og speider ut over havet. Derfra spår han været, som alltid er bra. Og så passer han på at det ikke kommer skip inn og ut til bystaten. Det trengs ikke, for det er ingen import eller eksport inn og ut av byen. Det finnes ingen industri og ingen havneanlegg i bystaten Kardemomme. Det bakes brød hos bakeren, til tross for at det ikke finnes jordbruk. Til tross for at det ikke blir produsert strøm, går det en elektrisk trikk rundt i sirkel inne i byen. Det finnes intet avfallsproblem, og det trengs ikke drikkevann. Bystaten Kardemomme by er langt på vei den ideelle kommunistiske utopi av et klasseløst samfunn, altså fullstendig løgnbasert.

Her er «Thorbjørn-Thorbjørn Egner» fra den steinete by-grenda Kampen på Oslos sentrale østkant fotografert ca 1961 da hans leseverk ble massivt introdusert for hele den norske enhetsskolen. Egner holdt seg unna 1. skoleklasses undervisning med ABC, for det fantes jo ingen egne Egner-bokstaver. Thorbjørn Egner vokste opp på Kampen, Oslo, også kalt Petrograd, da det bodde mange kjente kommunister der, foto, her.

All kommunisme er en form for løgnprosjekt fra en plyndrende overklasse. Kardemomme by har faktisk en synlig overklasse, selv om den bare består av to personer. Da trengs det et effektivt angiver-system for å hindre at befolkningen reiser seg mot denne lille overklassen. Tante Sofie er sjefs-angiveren som sørger for at alle er snille og greie mot politimester Bastian. Hun er også oppdrageren som får folk til å slutte å være slemme, slik at politimesteren slipper å gripe inn med fysisk makt. Politimester Bastian er jo en despotisk diktator innerst inne, men han er glad for å slippe å vise det så lenge folk oppfører seg som de skal.

Politimester Bastian er både eneveldig lovgiver, har eneveldig voldsmonopol i byen og er dessuten den eneveldige dommeren som kan putte folk i fengsel. Han legger ikke skjul på sine selvbestaltede roller:


Jeg har laget en kardemommelov som er for byen her, og i denne kardemommeloven står: Man skal ikke plage andre, men skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.


Det bor tre røvere rett utenfor byen, og Bastian finner seg merkelig nok i at røverne holder seg med sin egen voldsmakt, som er en stor men snill løve. Røverne kan få trøbbel med politimester Bastian hver gang de drar på plyndringstokt til snille mennesker inne i byen hans. Men røverne får lov til å forsvare seg, der de forteller at de egentlig ikke ønsker å bryte kardemommeloven: Vi røver bare det vi må, og det som vi behøver.

Bastians diskrete sympati ligger hos røverne, noe vi ser ved at det kun er røverne og ikke ofrene for røvertoktene som får lov til å forklare seg. Bastian har mer til felles med røverne enn han har med sine undersåtter, og det er ikke så rart fordi han har sin egen voldsbeskyttelse, slik som røverne også har. Røverne er egentlig sterkere enn Bastian dersom de velger å bruke sin egen løve. Dessuten gjelder ikke Kardemommeloven for røverne, siden de bor utenfor byen som Kardemommeloven gjelder for. Og dersom folk ikke hadde merket noe til naskingen deres, så hadde alt vært greit, noe politimester Bastian er enig i. Norske barn har lært av Egner at det er greit å naske små sjokolader i store butikker.

Det er slik man utvikler et «bærekraftig» kommunistisk sinnelag, hvor løgnaktighet, lureri og svindel kamufleres av overfladisk høflighet. Etter hvert finner Bastian ut at han må putte røverne i fengsel, til tross for han oppfatter røverne som snille og greie samarbeidspartnere. Dette er et politisk triks fra Bastian, for å roe ned befolkningen så de ikke skal begripe at han er på parti med røverne. Uten røverne som ytre fiende kunne jo ikke Bastian skremme befolkningen tilstrekkelig, og ville selv ha framstått som slem.

Røverne har det selvfølgelig veldig bra i fengsel, og Bastian er attpå til så snill at han slipper dem ut når tårnet til Tobias begynner å brenne. Røverne klarer å slokke brannen, og derved blir de helter uten å endre holdninger. Røverne oppnår å bevise at de ikke bare er snille innerst inne, men at de er modige og redder byens innbyggere fra en katastrofe. Så kan ting bli normalt igjen, med røverne på plass som den permanente ytre voldsmakten Bastian trenger. Røverne hedres hele veien ved at de tildeles navn: Kasper, Jesper og Jonatan. Alle som nevnes med navn i Egners bok får en indirekte opphøyd status.

Kardemomme land ble stiftet i 1961
Han gjorde et stort arbeie for å få sine ideer ut til norske barn; utgitt av det kommunistiske forlag Cappelen.

Oslo-fødte og Oslo-oppvokste Thorbjørn Egner hadde i 1961 fått satt sitt Oslo-sentraliserende kommunistiske preg på etterkrigs-Norge ved å få utgitt sitt stat-linistiske enhetsverk «Thorbjørn Egners lesebøker» for norskundervisningen i 1-6 klasse i folkeskolen. Her skrev Egner all tekst, tegnet alle tegninger og fargela dem og brøt kopirettigheter i stor skala ved å skrive sin egen versjon av norsk historie, kultur og andre forfatteres tekster.

Egner inviterte andre forfattere inn i prosjektet, men vi vet ikke hvor stor frihet disse fikk til å skrive egne ting. Men i Norge skjules statsdespotiet bak en silkehanske, derfor var det ikke staten men det kommersielle forlaget Cappelen som utgav dette makkverket.

Allerede i første bind som kom ut i 1950, introduserte Kampen-gutten «Thorbjørn-Thorbjørn Egner» sin bymessige forakt for den produktive landsbygda ved figuren «Ola-Ola Heia». En bondegutt ble døpt med dette tåpelige dobbelt-navnet, fordi han i følge Egner var oppkalt etter begge bestefedrene med samme navn Ola. Heia er et dårlig navn for en gård, som antyder veldig steinete og bratt terreng. Man kan ha noen kuer, holde seg med høner og hogge ved. Kanskje dyrke litt poteter, men ikke ha så mye annet av landbruk. Egner sa ved flere anledninger at han «regnet lesebøkene som det viktigste han har gjort». I motsetning til de fleste andre lesebokverk både før og senere var verket i svært stor grad skrevet av én hovedforfatter og redaktør.

En av hans mange lesebøker for barne- og ungdomsskolen som ble lest i iver og glede. Også her Cappelen forlag, foto, her.

Riktignok trakk Egner inn klassiske tekster fra kulturarven, og han spesialbestilte tekster fra mange samtidige forfattere, men i overveiende grad var lesebokverket én manns verk. I de to første bindene introduseres to miljøer av gjennomgangsfigurer, som etterhvert møter hverandre. Fra gårds- og bygdemiljø møter leserne Ola-Ola Heia, som Egner først hadde skrevet om i boka Ola-Ola som alle dyra var så glad i (1942).  Det andre miljøet var Humlegata i «byen», hvor søsknene Petter og Kari og Brumle Grønn bor. Familien Grønn kommer tilbake i femte bind, hvor de reiser på ferie til Sørlandet. Det ser så landlig ut at en byfamilie heter Grønn. Men disse er kakser som har råd til å reise til Sørlandet på ferie.

Og etternavnet Grønn er ikke et norsk familienavn, like lite som Brun, Guel, Zwart, With eller Graah er det. Etniske nordmenn tar ikke farger som familienavn, men på kontinentet er dette en kjent tradisjon. Etternavnet Rød kan unntaksvis være norsk, men kan da bety rydning og ikke den kommunistiske fargen Rød.

Men han fullførte sitt verk for alle 2. til 7. skoleår i 1963. Heldigvis ble Egners verk ikke obligatorisk pensum for alle skoler, og han ble tatt litt på senga med ungdomsskolereformen. Han ble litt forsinket med sitt indoktrineringsprosjekt for hele grunnskolen, som ble fullført i 1972 med komplette lesebøker for norskfaget helt fra 2. klasse til 9. klasse. Egner-propagandaen i norsk grunnskole lignet en del på Albania med hensyn til kommunistisk ensretting av pensum i albanskfaget eller norskfaget. Det hjalp ikke mye at vi hadde Borten-regjering mens Egner skrev de siste bindene i sitt monolittiske indoktrineringsverk for morsmålet i grunnskolen.

Det hjalp heller ikke nynorskfolkets bygdekultur at Trysil-bondesønnen Sven Moren lot sin datter være stemoren for bygdenes norskopplæring: Halldis Moren Vesaas hjalp Thorbjørn Egner med å spre disse klasebombene fra Kampen-klassekamp som Oslo-teppebombing over nynorskfolket langs vår kyst. Vinje-fruen Halldis oversatte Egners imperialistiske leseverk til nynorsk, slik at odelsguttene ble plaget med Ola-Ola Heia som nynorsk-lekse mellom fjøsøktene.

En Kardemomme-koloni i Vest-Telemark

Halldis og ektemannen Tarjei Vesaas i Telemarks fjellkommune Vinje trengte ikke å dra langt for å omgås storfolk i den norske dypstaten: Det holdt i massevis å dra til prestegården i Rauland, hvor fetteren til Halvard Lange var sokneprest fra 1934 til 1946: Odd Godal (1905-1959) fant likevel å måtte forlate Vinjes nabobygd Rauland etter at hans nære bekjente Vidkun Quisling offisielt ble skutt høsten 1945. Odd Godal kom seg til Hamar (Furnes) og i perioden 1956-59 avsluttet han sin prestekarriere på Ullern i Oslo hvor han i 1956 fikk markert seg sterkt som kosmetisk motstander av Human-Etisk Forbund.

Gabriel Langfeldts bok, gåten Vidkun Quisling

Hans bok «Human-etisk eller kristent livssyn?» var merkelig nok ferdigskrevet da Human-Etisk Forbund ble stiftet på den symbolske datoen 9. april 1956 (se her).

Enda merkeligere var det at psykiatri-professor Gabriel Langfeldt var medforfatter av boka til presten Odd Godal.

Særlig når vi tar inn over oss at Langfeldt skrev en biografi om Vidkun Quisling i 1969: «Gåten Vidkun Quisling». Her er omslagssiden og innholdsfortegnelsen til Langfeldts bok.

Odd Godal kunne ikke unngå å bli kjent med Vidkun Quisling, fordi Odd fikk en stilling som sokneprest 1934-1946 i Vest-Telemark prosti hvor Quisling hadde vokst opp som sønn av selveste prosten.

To av Odd Godals barn – Ingvald Godal (1934-2019) og Ellen Bojer Nordstoga (født 1941) – flyttet som voksne tilbake til Vinje kommune, hvor faren hadde vært sokneprest mens de var mindreårige.

Men Odd Godal levde ikke lenger enn til 1959, tre år etter at Human-Etisk Forbund var blitt stiftet, med Odds medforfatter Gabriel Langfeldt som en av stifterne. Odd Godal opplevde heldigvis at hans egen fetter Halvard Lange var utenriksminister, uavbrutt i 14 år fra 1945. Og han opplevde sannsynligvis at hans egen sønn Tore Godal (født 1939) ble «evig studievenn» av Gro Harlem Brundtland på slutten av 1950-tallet.

Noe Tore fortsatt er i en alder av 83 år, i kraft av de globale svindelfirmaene GAVI og CEPI som han har stiftet for hekse-Gro i Geneve. Hele verden har merket Tore Godals klo under den CEPI-organiserte Corona-farsen fra mars 2020 til mars 2022. Nede på Tores eget av-gudehov Torshov, i Marcus Thranes gate 2, hvor episenteret CEPI for det globale epidemi-jukset heldigvis er blitt rigget ned i 2022.

Familiefar Odd Godal interesserte seg for marxismen, det er seg verdt å merke, kanskje var det derfor også hans sønn Tor knyttet seg opp til marxismen og i det skjulte ble ble Gro Harlem Brundtlands høyre hånd? Foto her.

Tore Godal har en offisiell CV som overgår farens kjenning Vidkun Quisling i å omgås globale verstinger: Han var spesialrådgiver for Gro Harlem Brundtland da hun var generaldirektør i WHO (1998-1999) og har vært rådgiver for Bill and Melinda Gates Foundation. Fra 2005-2009 var Godal spesialrådgiver for Jens Stoltenberg på Statsministerens kontor. Siden 2009 har Godal vært spesialrådgiver for global helse i Utenriksdepartementet. Men den unge og lovende Tore opplevde pussige ting som ung medisinstudent: Først døde hans far Odd Godal i 1959. Deretter ble hans kjødelige onkel Tord Godal (1909-1993) biskop i Nidaros.

Tord Godal var fra 1961 til sin pensjonsavgang i 1979 den øverste lederen for Den norske kirke, såkalt preses i bispekollegiet. Tord Godal ble utnevnt av diskoskasteren Helge Sivertsen (AP-kirkeminister) til Nidaros-biskop høsten 1960 og vigslet i Nidaros domkirke januar 1961. Den AP-klarerte Tord Godal var altså øverste kirkelig ansvarlige for kvinnekuppet i Berg og Torsken i det okkulte året 1961: Ingrid Bjerkås ble ordinert til prest i Hamar domkirke rett etter at Tord Godal var blitt øverste kirkeleder, og dermed var veien for embetskirkelige protester blokkert. Ingrid Bjerkås fylte 60 år da hun startet som kvinnelig sokneprest i havgapet på Senja 1961 (om Bjerkås, se her).

Hun ble pensjonert etter fire år, slik at Borten-regjeringen fra 1965 ikke kunne gjøre noe fra eller til med den statsfeministiske signaleffekten som Ingrid Bjerkås etterlot seg. Ingrid Bjerkås var Oslo-kvinne, og foretok seg ting under krigen som skaffet henne en heltinne-status innenfor den kontrollerte motstandsbevegelsen. Det er aldri bygde-Norges egne folk som foretar seg ikoniske bragder ute i havgapet langt vekk fra Oslo, for dette ville være altfor risikabelt i Kardemomme land.

Kommunismen ser snill ut i Kardemomme land

Dypstaten gjør grundige forberedelser hver gang det tradisjonelle norske samfunnet svekkes trinnvis ved tilsynelatende milde direktiver fra Oslo. På overflaten var etterkrigs-Norge ikke en total-kontrollert Sovjet-republikk. Dette var ikke nødvendig, på grunn av vår geografiske nærhet til kommunismens arnested London. Det ideologiske jerngrepet ble tykt sminket ved at Thorbjørn Egner måtte bruke et privat forlag Cappelen for å kamuflere sin kommunistiske statspropaganda for grunnskolen, som han fullførte i 1972. Ingen tenkte vel heller at Cappelen var et kommunistisk propaganda-forlag i 1973 da det Albania-vennlige partiet AKP m-l dukket opp.

Oktober Bokhandel i Trondhjem, foto, her

De stiftet jo sitt eget forlag Oktober, ved en ivrig ung mann Pål Steigan som påtok seg å pleie forbindelsene til Albania og Kambodsja, to kommunistland som ikke stod på god fot med Kreml i Moskva. Men hva tenkte folk da den samme Pål Steigan skrev den offisielle boka om AKPs historie i 1985 «På den himmelske freds plass. Om m-l bevegelsen i Norge»? For deretter å gå rett inn i en meget etablert jobb i Egner-forlaget Cappelen. Pål Steigans egne ord om seg selv: «Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997».

Det finnes nok mer kommunisme i våre bokreoler enn hva vi nordmenn er klar over. Og det er mer av kommunist-ideologisk vinkling på ivaretagelsen av vår historiske arv enn vi liker å tenke på: Pål Steigans 24 år yngre AKP-elev Aslak Sira Myhre sitter og bestemmer hva som skal kastes og hva som skal digitaliseres (nesten-kastes) av vår nasjonale hukommelse. Dypstaten med blåfarget regjering bestemte i 2014 at han skulle være øverste leder for det norske Nasjonalbiblioteket, som derved pakkes inn i anti-nasjonalistisk-global klassekamp med overtoner fra Internasjonalen (om Myhre, her).

Aslak Sira Myhre (født 28. mai 1973 i Stavanger) er en norsk tidligere journalist og politiker (RV). Han blei i 2014 utnevnt til nasjonalbibliotekar, og dermed øverste leder for det norske Nasjonalbiblioteket[1]. Som Nasjonalbibliotekar har Myhre vektlagt formidlingen av den historiske samlingen, utvikling av digitale tjenester og utvikling av bibliotekene som folkeopplysningsinstitusjoner. Han var tidligere daglig leder for Litteraturhuset i Oslo fra før oppstarten i 2007 og fram til 2014. Han har videre vært aktiv i partiene RV og Rødt og var leder for førstnevnte parti fra 1997 til 2003. Han satt i kommunestyret i Stavanger fra 1999 til 2003.

Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013), om Steigan, her.

Kardemomme jul feires 2022

Vi har nå sett hvordan Norges fortidshistorie og nåtidshistorie har to kommunistiske bukker til å forsyne seg jevnlig av havresekken: Pål Steigan og Aslak Sira Myhre. Pål Steigan sitter inne med så mye personlig ervervet kunnskap at vi faktisk trenger ham. Men vi må vite at han alltid peker i feil retning på de bakerste årsakene. Han fortier de klare forbindelsene mellom krigsprofitørene i London, den religiøse makten i Vatikanet og militærmakten i Washington D.C. Det må Steigan nødvendigvis gjøre, siden det var Londons bankstere som finansierte både utarbeidelsen av kommunismen og de to tidligere verdenskrigene.

Pål Steigan er forbilledlig åpen på at han får en slump penger fra jesuittpaven i Vatikanet for å restaurere et gammelt kloster for ham i Italia. Kosmetisk opposisjon kan vi kalle dette, i og med at Jonas Gahr Støre er jesuittutdannet i Paris og har en prestekone Marit Slagsvold som åpent bekjenner seg til ignatiansk jesuitt-teologi. Dette er et ekstremt illojalt grep innenfor vår rest-lutherske norske kirke: Faktisk er Marit Slagsvold mer katolsk enn jesuittpaven, fordi han ikke anerkjenner kvinnelige jesuittprester i sin egen romersk-katolske kirke.


25. desember 2022 ble Norge bombardert med forfalsket krigshistorie på TV og kino. Vi kan virkelig snakke om Kardemomme jul i Kardemomme land.


Filmen 1. juledag 2022 om Kardemomme by, vi skal ikke glemme den byen så lett, den første offentlig marxistiske by i Norge, her.

Her er plakaten til filmen som blir vist på kino fra 1. juledag, for å fortelle barn i alle aldre hva slags stat vi lever i. Først får vi resirkulert denne kommunist-utopiske Egner-propaganda-byen Kardemomme by. Merk at det alltid er pent sommervær i denne byen, det må det jo være fordi ypperstepresten Tobias i tårnet kikker ut over havet etter værtegn. De eldste skolebarna som ble bombardert med Egner-propaganda, er allerede 80 år gamle nå i 2022. De er født i 1942, og var 8 år gamle i 1950 da første bind av Egners leseverk ble lansert for barn i andre klasse på folkeskolen. Kardemomme land foretok enda en massiv lansering av Kardemomme jul 25. desember 2022. Det spektakulære slaget i Narvik 9. april til 8. juni 1940.

Et rent teatralsk bestillingsverk fra London, for å definere tyskerne som skurker, mens gullet vårt ble fraktet uten tyske motaksjoner. Med skip ut til London fra den lange kysten vår mellom de to byene Oslo og Narvik, som ble angrepet samtidig 9. april 1940. Nordmenn og tyskere drepte hverandre i Narvik, noe som ble applaudert av krigsprofitørene i London. Det var store eksplosjoner, og skip ble senket. Men jernbanen ble ikke skadet, og det store kaianlegget ble heller ikke tilført store skader. Deretter var det fredelige forhold i Narvik de neste 5 år, slik at malmtransporten fra Kiruna til Tyskland skulle foregå uhindret. Londons krigsprofitører ville jo ikke at Hitler skulle mangle jern til å drive krig.

Filmen, Kampen om Narvik, trenger noen som brenner for oppgaven, mente anmelder, se her.

Derfor var den teatralske menneskeofringen i Narvik en nødvendighet, som forløper for «business as usual» de påfølgende fem år. Det hadde ikke vært noe problem for de allierte å bruke en dag på å bombe i stykker jernbanen fra Kiruna til Narvik, eller få noen til å sabotere kaianlegget. Hvor var alle disse Kjakan-lignende krigsheltene? Skjønte de ikke at Narvik var stedet for å stanse krigen? Nei, for de skjønte at de ikke skulle stanse krigen, bare handle på oppdrag fra krigsprofitørene i London. Narvik-filmen er en nødvendighet for å hindre nordmenn i å tenke at de som tilsynelatende står oss nærmest som allierte, statsledere og helsetopper, egentlig er våre verste fiender som land og folk. Kardemomme land har i likhet med Kardemomme by, ingen farlige langreiste fiender.


Carl Joachim Hambro (1885-1964), her.

«For gullet. For frihet. For Norge.»

Hva var det verste røvertoktet som ble foretatt mot Norge i 1940? Kardemomme land syntes det var en heltegjerning å røve alt statsgullet vårt, selvsagt. 15. desember 2022 ble den påkostede storfilmen «Gulltransporten» lansert på Viaplay, med de babylonske løgn-stikkordene: «For gullet. For frihet. For Norge.»


Dypstatens egen hoff-avis VG anmelder dypstatens egen film, og forundrer seg over hvordan den kan tjene inn penger uten å bli vist på kino. Sitat fra VG-anmeldelsen av Morten Ståle Nilsen publisert 15.12.2022: For undertegnede føltes det som en film som er blitt laget fordi noen trengte å lage noe, og fordi Viaplay hadde penger og plass til mer «innhold». Den hadde blitt bedre, tror jeg, dersom den hadde blitt tatt hånd om av noen som brant for oppgaven. «Gulltransporten» utspiller seg under andre verdenskrig. Men den har sannelig ikke mye å si om den (anmeldelse VG, her).

Julefilmen 2022 om gulltransporten, den norske befolknings samlede gull blir fraktet til England, mange trodde i det ble brakt i sikkerhet, men i virkeligheten var det tvert om, de er de dyktigste bedragere den dag idag (her).

Det var jo krigsprofitørene i London som ved sin egen agent Carl Joachim Hambro sørget for å stjele samtlige 100 tonn med norsk gullbeholdning, før de lot en annen London-dekorert agent Vidkun Quisling invitere tyskerne inn som «farlige okkupanter». London ville ikke ha noe av store krigshandlinger på den andre siden av Nordsjøen, derfor ble det kun organisert ett stort slag i Norge, nord for polarsirkelen i Narvik.

Det ville bli for mye å lansere to store kinofilmer med historisk løgnpropaganda fra Kardemomme land i Kardemomme Jul 2022. Derfor blir filmen «Gulltransporten» ikke vist på kino og heller ikke på TV, bare på Viaplay. Men den blir sikkert NRK-stoff etter hvert, for NRK ble jo grunnlagt i 1925 som Londons egen propaganda-kanal i byen som skiftet navn til Oslo på diktat fra London.

Pussig nok tillater dypstatens hofforgan VG kritikk av dypstatens egen propaganda-film «Gulltransporten», og de blir tildelt et velrettet ballespark fra en VG-leser Petter L.

Hva hjelper det om vi reddet gullet den gang, når Bondevik-regjeringen klarte å selge mange tonn med gull ut av Norge i 2003? Var det ikke nordmenns eiendom? Og hva hadde dette gullet vært verdt i dag?

Kommentatoren har rett i sin kritikk, alt gullet er jo borte vekk. Er vi nordmenn virkelig så dumme at vi feirer det vi tapte? Vi bør heller våkne fra den kardemomme-duftende tornerosesøvnen og innse at gulltransporten aldri var annet enn simpel plyndring utkledd som det motsatte – en redningsoperasjon. Gulltyveriet 1940 var et sjofelt bestillingsverk fra de kommunistiske krigsprofitørene for å plyndre norske realverdier, noe som i dag følges opp av strømplyndringen vi utsettes for. Etter Kardemomme lands røvertokt i 1940 ble 2/3 av gullet vårt liggende i USA og Canada hele tida.


Det var bare 1/3 av vårt statsgull som ble fraktet tilbake til Norges Banks nybygg i 1987.


Litt over 30 tonn gull av en opprinnelig beholdning på 100 tonn lå i 17 år i hvelvene til Norges Bank. En viktig markering av «nødvendigheten» med å bygge et bygg til flere milliarder kroner. Hva brukes disse hvelvene til etter 2004, da alt vårt statsgull utenom noen utstillingsobjekter er blitt dumpingsolgt i England? Hvelvene brukes utvilsomt, men ikke til å oppbevare det norske folks realverdier. De brukes sannsynligvis til informasjon som skal hemmeligholdes for det norske folk, altså stikk motsatt av den offisielle begrunnelsen for å bygge hvelvene. Forberedelser til CBDC-systemet er den skitneste hemmeligheten som Norges Bank trenger hvelvene sine til.

Men Norges Bank forsøker ikke engang å hemmeligholde sine planer om å fjerne all form for økonomisk frihet i Norge. De bare unngår å gi detaljer som gjør det mulig for etniske nordmenn å gripe inn for å stanse planene (om CBDC, central bank digital currency, se her). Dette systemet vil fjerne enhver personlig frihet, ved at alle penger til enhver tid vil befinner seg i private banker. Ekte statlige banker ville aldri ha laget et slikt system. Kun private banker han ha dette profittmotivet. Vi bør innse at alle tungt markedsførte ideologier egentlig er spindelvevnett finansiert av bankkjeltringer: Høyre-ekstremisme, venstre-ekstremisme, sosialisme, kapitalisme, fascisme, nazisme.


Markedsføringen må jo foretas, og da er det de som tjener på markedsføringen som utfører den. Det trengs et mangfold av -ismer for å fange inn ulike mennesker, på samme vis som ulike fiskeredskaper trengs for å fange ulike fiskeslag.


Kardemomme-imperialisme i distrikts-Norge

Skapelsen av dypstats-ikoner langt vekk fra Oslo er et sårbart punkt i utviklingen av Kardemomme land. Vi vil her bare ta for oss en person oppvokst i den trønderske småbyen Namsos, Knut Løfsnes. Han var sønn av en sagbruksarbeider og utvilsomt en vanlig etnisk nordmann, men med eksepsjonelle personlige egenskaper. Han fikk stipend i 1935 for å gå på Trondheim katedralskole, og tok artium der i 1938. Vi skal ikke kimse av betegnelsen katedralskole. Slike skoler var sammen med landsgymnasene en form for initieringsanstalter som kunne legge til rette for videre karriere for talenter fra distrikts-Norge. Ungdommer som måtte bo på internat eller hybel kunne skoleres og finsiktes på ulike måter som vi ikke trenger å spekulere over.

Men et fellestrekk antydes ved utsagnet
• There is no free lunch

Å avansere fra et helt vanlig liv til å få innflytelse på riksplan, medfører alltid omkostninger, som det gjerne må ties stille om. Ofte må Oslos etablerte makthavere «ha noe på» den som kommer seg fram. Store opposisjonsbevegelser i Norge kan bare dannes fra Oslo, har historien vist oss, og da bør vi forundre oss over hvor opposisjonelle de egentlig er. Dagens parti Rødt som er dannet fra AKP m-l har alltid vært Oslo-dominert på toppen, men med interessante innslag fra Trøndelag. Knut Løfsnes (1918-1996) stod sentralt så lenge han levde, for han stiftet jo Sosialistisk Folkeparti i 1961 som partiets første partileder. Løfsnes skaffet seg ungdomsbevegelsen SUF m-l som i 1973 ble til et eget kommunistparti AKP m-l.

Knut Løfsnes og Finn Gustavsen (SV) i 1965, foto, her.

Knut Løfsnes ble allerede som 22-åring i hjembyen Namsos betrodd viktige oppdrag fra London våren 1940. Så ble han arrestert av tyskerne i 1942, og satt fengslet en måned før han kom seg til Sverige. Knut Løfsnes ble involvert i den superhemmelige virksomheten XU under krigen, hvor noen av de bakerste bakmennene var med på begge sider. Ikke før i 1988 ble XU eksponert for det norske folk. Opphavsmannen til XU var Lauritz Andreas Sand (1879-1956), men i 1940 var han allerede over 60 år og ble ikke regnet som en effektiv organisator.

Ivan Thoralf Koss Rosenqvist (1916-1994) påtok seg en hovedjobb for organiseringen av XU. Lauritz Sand ble tatt til fange allerede høsten 1941 og satt fengslet resten av krigen.

Sand ble torturert under krigen og hadde det fælt. Men han gjorde nytte for seg i historiefortellingen om XU som helter på rett side, noe som ikke stemmer. Det er umulig å vite hva Sand egentlig stod for, og om XU ble det han hadde tenkt at det skulle bli. Ivan Rosenqvist ble deretter arrestert våren 1942, og dømt til døden, sannsynligvis kosmetisk. Han fikk nemlig arbeidsro til å skrive doktoravhandling i fengselet, og ble benådet (om Sand, her). Knut Løfsnes var bare en unggutt under krigen, men fikk tildelt en ledende rolle som XU-ansvarlig for de nordlige landsdelene. En ung Oslo-mann Arvid Kristian Storsveen (1915-1943) er tildelt æren for å ha ledet XU fra begynnelsen og til sin død (om XU, her).

Oliver Schjerven Steigan  i 1938 (foto her).

Han kan ha trodd at dette var en bevegelse for nasjonalkonservative nordmenn, og slike folk tildeles en datostempling med begrenset holdbarhet. Storsveen ble avlivet av Gestapo, men det kan ha vært et bestillingsverk fordi XUs bakmenn mente at han hadde gjort det han skulle. Følgende utsagn om Storsveen virker oppkonstruert: Gestapo kjente ikke til at han var leder for XU, og hans død førte dermed ikke til noen opprulling av organisasjonen.

Knut Løfsnes klarte seg fint gjennom krigen, hvor han ble kjent med to andre unge folk i XU: Oliver Schjerven Olsen (1914-1998) og Helga Borgny Schjelderup Dynna (1917-1971). Disse to giftet seg i 1944, og Oliver tok da det egenkomponerte etternavnet Steigan.

Oliver Steigan og kona fikk sønnen Pål i 1949. Foreldrene gav ham en allsidig utdannelse av typen «learning by doing», som knapt noen andre har fått i Kardemomme land. Pål Steigan kjenner til nesten alle sider i nesten alle viktige saker, både i Norge og resten av verden siden 1945. Vi bør derfor lytte til alle fakta Pål Steigan vektlegger, fordi de er relevante. Pål driver ikke med avsporinger, men hans forklaringer og resonnementer må vi ta med noen klyper salt.

Knut Løfsnes foretok en formidabel klassereise fra Namsos, helt inn til de innerste maktsirkler Oslo. Han forårsaket stiftelsen av to partier til venstre for Arbeiderpartiet, både Sosialistisk Folkeparti (SF) i 1961 og Arbeidernes kommunistparti marxist-leninistene (AKP m-l) i 1973.

Vi kan si at det sitter to Løfsnes-partier på Stortinget i dag, begge med andre navn enn de hadde da han stiftet dem:
• Knut Løfsnes’ minneparti 1 (SV med 13 representanter)
• Knut Løfsnes’ minneparti 2 (Rødt med 8 representanter)

BLE OVERVÅKET: Juristen og politikeren Knut Løfsnes var en av stifterne av Sosialistisk Folkeparti i 1961, og partiets første formann frem til 1969.

Det er alt annet enn en sensasjon at XU-lederen Knut Løfsnes fikk en agent-posisjon hos MI6-avleggeren KGB i Sovjet, allerede i 1943. Hva hadde man ellers XU for? Krigsprofitørenes mest betrodde folk skulle jo ha en finger med hos alle parter i krigen. Men Knut Løfsnes var en politisk «one hit wonder», altså et enmannsprosjekt innenfor sin egen generasjon. Han hadde ingen sterk slekt bak seg, og skulle ikke få bygge en altfor sterk etterslekt. Det er alltid et dilemma for dypstaten hvordan dens innleide etniske nordmenn skal behandles videre, når det ikke lenger er bruk for dem. Deres etterkommere må noen ganger holdes i sjakk, dersom de ikke blir innvevd og absorbert i sterke maktklaner.

Vi vil ikke gå inn på Knut Løfsnes etterslekt. De har klart seg bra, men er ikke inkludert i maktens innerste sirkler i samme grad som ham. Knut Løfsnes ble massivt overvåket av dette Kardemomme land som han selv var med på å forme etter krigen, og vi antar at det var for å holde hans egen nokså alminnelige familie under oppsikt. Men vi kan nevne at familielivet til Knut Løfsnes startet på en høyst merkverdig måte, i Stockholm 1945. Krigshelten Martin Linge (1894-1941) ble avlivet under Måløy-raidet 1941, som han ledet. Ikke i kamp, men på en hotelltrapp. Sønnen til Martin Linge ble den berømte båtkonstruktøren Jan Herman Linge (1922-2007). Unge Jan Herman var også motstandsmann og mye på farten under krigen, men opplevde at XU-mannen Knut Løfsnes stakk av med hans unge kone i Stockholm 1945 (om Linge, her).

Eva Marie Bjørnstad (1924-2010) hadde som svært ung giftet seg med Jan Herman Linge, og bodde for sikkerhets skyld i Stockholm. Det er vanskelig å finne detaljer om denne ekteskapsoppløsningen, men Eva Marie ble i alle fall gift med Knut Løfsnes i 1945. Overvåkningen av Løfsnes-ekteparet og deres fire barn hadde sammenheng med foreldrenes bakgrunn under krigen i Sverige, for dette er folk som vet mye.

Kardemomme nyttår 2023?

Siden vi nå har blitt pådyttet Kardemomme jul i Kardemomme land, må vi lure på hva Kardemomme nNyttår er for noe rart. Vi er helt sikre på at vi ikke ønsker oss det, etter to nyttårsrunder hvor maskering og stikking var oppfordringen fra noen stygge TV-tryner som satt der uten maske og kalte seg statsledere. Siden de satt der helt uten maske i ansiktet, må vi anta at de heller ikke hadde latt seg stikke annet enn av saltvannsprøyter.


Her hadde Jonas kastet Bastian på sjøen og Erna hadde fjerna hans kardemommelov, når de befalte
• Gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør!
• Ta på deg maske, jeg gjør det ikke!
• La deg kvakksinere, jeg gjør det ikke!
• Stakkars deg om du gjør hva jeg gjør og ikke hva jeg sier!


Holodomor i Ukraina 1932-1933, foto her.

Nå er det merkelig stille om maskebæring og stikking med giftsprøyter mot en mild snue. Alt handler om at vi skal ha det så kaldt som mulig i hus og hytter, og at den norske kortreiste, kraftkrevende industrien skal gå nedenom og hjem i alle fjordarmer fra Sørlandet og til Finnmark. Staten Norge er i den merkelige situasjonen at de som kaller seg våre statsledere drømmer om å plyndre oss alle fullstendig i løpet av januar, februar og mars 2023. Denne aktuelle plyndringen handler utelukkende om å frata oss energien som vårt moderne samfunn er bygd på. Å plyndre Norge for energi etter 1991 er vanskelig, faktisk enda vanskeligere enn det var å skape sult i verdens kanskje beste område for korndyrking, Ukraina.

Ufattelig nok er Wikipedia relativt saklig i beskrivelsen av sultkatastrofen Holodomor i Ukraina fra høsten 1932 til sommeren 1933. Holodomor (ukrainsk: Голодомор,  avledet fra морити голодом, «å utsulte til døde») var en menneskeskapt hungersnød som rammet Ukraina fra høsten 1932 til sommeren 1933. Holodomor var del av en mer vidtrekkende hungerkatastrofe i kornproduserende områder av Sovjetunionen som ble utløst av Stalin-regimets tvangskollektivisering av landbruket og innføring av planøkonomi. Det tok 15 år fra Oktober-revolusjonen i Russland 1917 og til Holodomor-prosjektet ble utført i 1932. Og det tok 10 år fra Sovjet-republikken Ukraina ble skapt i 1922 og til sultkatastrofen ble skapt.


Ingen må tro at dette var noe som skjedde over natta.


På samme vis har det tatt mange år med planlegging for å forsøke å lage energimangel i Norge vinteren 2023. Galskapen startet med Gro Harlem Brundtlands regjering i 1990. Her har man bannlyst fyringsolje for oppvarming, fjernet effektiv vannbåren varme i offentlige bygg, skapt enormt behov for kontinuerlig ventilasjon som ikke er energieffektiv, fraktet all gass for industriell bruk og oppvarming rett ut av landet i store rør. Man har lagt til rette for enorm misbruk av elektrisitet i form av kostbar batteridrift av tunge kjøretøyer, som sliter på veiene og er svært kollisjons- og brannfarlige. Et skrekkeksempel er batteribusser som kjører rundt i Oslos gater med trikkeledningene hengende over seg.

Vidkun Quisling var en mye mer ansvarlig tilrettelegger for driften av Norge under krigen, enn hans dårlige etteraper Jonas Gahr Støre er i dag. Vidkun trengte ikke å bure seg inne på Akershus festning før våren 1945, mens Jonas har sin statsminister-celle bak tykke murer nokså nær der Quisling satt fanget. Det var jo reell energikrise i Norge den gangen, fordi vi hadde altfor liten import av olje som vi var avhengige av. Men den London-betrodde statslederen Quisling visste råd, for han hadde jo vokst opp blant bønder i Fyresdal og snakket deres vest-telemark-dialekt da han kom til Drammen som 6-åring og skulle begynne på skolen der. Det var en godt utbygd strømforsyning til Oslo, men mangel på bensin og diesel i 1940. Quisling-regimet fikk skaffet byen trolleybusser, som gikk på elektrisitet akkurat som trikken, men uten å trenge skinner.

Oslo Sporveier hadde det bedre før, dengang det var kunnskap og innsikt som rådet, foto her, mer om de elektriske sporveisbussene, her.

Strømsløser-Jonas’ lekesaker av Raymobil-batteribusser i Oslo holder ikke samme standard som disse effektive 1940-bussene. Raymobilene er kostbare, altfor tunge og gammeldagse der de kjører rundt med trikkeledningene hengende over seg. Så må batteribussene stå stille lenge og lade, omtrent like lenge som hester trenger å spise havre. Dessuten er dette en ekstremt ineffektiv bruk av strømmen, i forhold til å hente strømmen nesten tapsfritt rett fra luftledninger. Det trengs bare en mindre dieselmotor for å kjøre hybrid-trolleybusser fra en Oslo-gate med installerte trikkeledninger til en annen gate med trikkeledninger. Ikke mange folk hadde privatbiler i 1940, men drosjer og busser måtte jo kunne kjøre utenfor Oslo. Løsningen da bensin og diesel manglet var å kjøre dem på ved, som Norge har og hadde nok av. Her måtte en nokså enkel teknologi brukes, knottgeneratoren (se her).

Ingen av dagens falske statsledere og digitaliserte teknologer vil vedkjenne seg disse enkle løsningene fra fortida. I stedet ønsker man å trekke strømledninger ut til oljeplattformene for å kunne stanse oljeutvinningen ved å skru av en bryter i Oslo. Dette plastsøppel-prosjektet til havs koster mangfoldige milliarder før man skrur på strømmen, og oljeselskapene ønsker selvsagt ikke å rigge ned sine egne gasskraftverk der ute. Hvem skal betale for å rigge ned gasskraftverkene? Hvor dyr blir strømmen dersom oljeplattformene tvinges til å bruke den? Hva slags land får vi når oljeselskapenes plattformer er de eneste som har råd til å betale markedspris for strømmen i Norge, slik at det meste av vår landbaserte industri forsvinner?


Dette planlagte «Rust Belt Norway 2023» må stanses. La det forbli en tvangsforestilling inne i hodene til Jørgen Randers og Gro Harlem Brundtland. La alle demonene inne i Schwab-hodet bli så sinte at de kreperer av Klaus-trofobi der inne i mørket bak det eggformede skallet.


Kardemomme lands trøste-bære-kraft-system fra 1990

Vi skal se på det spinnville Kardemomme bære-, og trøste-kraftsystem som Gro Harlem Brundtland initierte i 1990. Etter 32 år er det overmodent for skraphaugen det burde ha vært plassert på.

Gerd Liv Valla aksjonerer mot høye strømpriser (her).

Tidligere LO-leder Gerd Liv Valla sier sannheten som alle voksne mennesker skjønte i 1990:

• Strøm er infrastruktur

Men Gros bære- og trøste-kraftprosjekt definerer strøm som et fascistisk spekulasjonsobjekt som er designet til å hoppe opp og ned i pris slik at riggerne av systemet kan forsyne seg hver gang noen andre taper på riggingen. Her ser vi det demoniske løgnsystemet fra svarteste Babylon: Kabbalah-kommunismen hvor alt er snudd opp ned.

Et kraftsystem hvor riggede markedskrefter brukes til å skape en kunstig usikkerhet omkring pris og forsyning. Slik at et rigget nettmonopol kan brukes til ytterligere ødeleggelse ved overprising av installasjonene. Det kan ikke bli stort galere enn denne programerklæringen for norsk bære- og trøste-kraftsystem. Et kraftmarked som forsyner seg ut fra egen vinning medfører jo det stikk motsatte av forsyningssikkerhet.

Et markedsbasert kraftsystem

Sitat: Kraftmarkedet sørger for at ressursene utnyttes effektivt, at forsyningssikkerheten ivaretas og bidrar til at kraften ikke blir dyrere enn nødvendig. Et viktig prinsipp i reguleringen av kraftsystemet er skillet mellom monopolvirksomhet og virksomhet som egner seg for konkurranse. Det er energiloven som ligger til grunn for fritt kjøp og salg av elektrisk energi og en strengt regulert nettvirksomhet (her).

Et markedsbasert kraftsystem er i Norge det samme som et ødeleggende plyndringssystem satt opp for å plage befolkning og industri. Dersom noe skulle være markedsstyrt, så måtte det være nettvirksomheten i de store byene.

Her kunne befolkningen ha to forskjellige nettleverandører å velge mellom, for da ville vi kunne få bremset den vanvittige overprisingen som dagens monopol-nettleie innebærer, og som gjør at vi tvinges til å betale for unyttige milliardprosjekter for å legge til rette for eksport inn og ut av landet. Uten nettleien hadde vi sluppet å få disse likeretterne som frakter strømmen langt vekk. Og da ville det aldri ha vært aktuelt å importere vindkraft fra utlandet til Norge, som trenger minst tre mellomledd med kostbare og unyttige omformingssystemer på veien til oss.


Og fordi dette er en skitten strøm som medfører enorme tap over lange avstander. Importen av vindkraft er en hyklersk-grønn symbolpolitikk i den aller verste betydning.


En mild kommersialisering av nettleien i byene ville bringe nettleien raskt ned fra denne astronomiske overprisingen som gradvis er blitt bygd opp ved Statnetts monopolvirksomhet de siste 30 år. Og den ville være meningsfull i den forstand at det faktisk var ulike ledninger man fikk den fysiske strømmen fra. Dessuten ville et slikt dobbelt-system gi et ekstra vern mot strømbrudd.
På den annen side er liksom-kommersialiseringen vi har slitt med fra jungelen av ulike strømleverandører, meningsløs på alle måter. Den virker utelukkende fordyrende, og medfører ingen former for samfunnsmessige eller økonomiske fordeler for kundene. Dessuten er den meningsløs i fysisk forstand, da det er akkurat den samme strømmen vi får inn gjennom kontaktene når vi skifter strømleverandør.

Thorbjørn-Thorbjørns Kardemomme-nettverk
Slottet på Kampen. Lå det ikke i oppnavnet “slottet på Kampen” drømmer og forhåpninger i stjernebesatte, glitrende øyne? Fotografert  fra boken Tilværelsen på Kampen s. 117 av Jan Erik Thorsesen, maleri av N. Amundsen, 1931.

Thorbjørn Egner (1912-1990) – født på den numerologisk babylonsk-magiske datoen 12.12.12 – ville ikke ha kommet noen vei her i verden dersom han hadde holdt seg innenfor sin egen by-grend Kampen på Oslos sentrale østkant hele sitt liv. Rett nok har de egen kirke oppå der, med fin arkitektur som ligner litt på et jagerfly. Befolkningen har sin lille park, som er blitt hedret med sin egen absurde tegneserie Kampen Park.

Ellers er Kampens bidrag til vår nasjonale litteratur beskjedent. Fruktbonden i Hardanger – Olav H. Hauge – hedret en Kampen-gutt med sitt korte dikt «Kuppern skrid i Squaw Valley». Skøytehelten Knut Johannesen var ikke snauere enn at han skrev selvbiografien «Fra Kampen til Squaw Valley» som solgte godt og senere kom ut i luksusutgave.

Men det fantes ingen skøytebane oppå Kampen-platået. «Kuppern» måtte gå et kvarters tid ned til Jordal stadion for å trene på naturisbanen der. En ny verden åpnet seg for unggutten Knut Johannesen i 1952 da olympiske drømmer materialiserte seg i form av en skøytekuppel Jordal Amfi, rett østenfor og nedenfor Kampen. Denne olympiske skøytehallen lå på det passende stedet Galgeberg som er endestasjonen for bussrute 20.

Bussen går fra Satantempelet Vigelandsparken og Frogner Stadion hvor begge skøytemonarkene Oscar Mathisen og Sonja Henie fra Oslo vest hadde trent seg opp. Bydelen Kampen hadde i likhet med Kardemomme by en trikk, og den var i drift da Thorbjørn Egner lanserte sitt Kardemomme-univers i 1955.

Men den ble dessverre nedlagt rett etter at Knut Johannesen fra Kampen var blitt olympisk mester i 1960. Thorbjørn Egner vokste opp med denne sin kjære Kampen-trikk, som var i drift allerede år 1900, før utkant-Norge hadde fått strømforsyning. Unge Egner kan ha fått noen skrudde ideer om hvem som er produktive her i verden da han kom seg rundt på Østlandet som guttunge og så at de ikke hadde trikk, som gikk av seg selv i hans barndoms gate. Mange folk på bygda hadde ikke engang strøm, som gjorde at stuene ble opplyst av seg selv der oppe på Kampen, til tross for at Kampen ble regnet som et fattig arbeiderstrøk.

Det virker demonisk-logisk at Thorbjørn Egner markeres så voldsomt julehelgen 2022. Han døde nemlig selv på en julaften, 24. desember 1990. Egners mer humoristiske motstykke fra bygde-Norge, Kjell Aukrust, døde på julaften 2002 og har alltid hatt en plass i norsk julefeiring siden da. Begge disse multikunstnerne døde i Oslo eksakt to uker etter at Nobels fredspris var blitt delt ut i Oslo. En årlig baby-londonsk dødsmarkering av Alfred Nobels død 10. desember 1896 i San Remo på den italienske riviera.


Den aller siste norske idrettsnyheten i 2022 kan kalles «Kardemomme Hopp»: Thorbjørn Egners oldebarn Halvor Egner Granerud vant suverent Oberstdorf-hopprennet som innledet den tysk-østerrikske hoppuka torsdag 29. desember 2022.


 

0 0 stemmer
Artikkelvurdering
Varsle om nye kommentarer
Varsle om
guest

1 Kommentar
Nyeste
Eldste Mest populær
Inline Feedbacks
Vis alle kommentarer
finn
finn
Anonym
11 måneder siden

Eneste sammenligningen som kan gjøres med kardemommeby er at det er en fantasiverden samme som artikkelforfatteren lever i. Det er for øvrig vanskeligg å se hvor det “anonyme brevet” stopper og hvor artikkelforfatteren begynner. Mistenker da at det ikke er noe anonymt brev.

Kanskje du neste gang kan skrive tullet ditt uten å dra Egner gjennom søla?

« Forrige artikkel

Oppfordring til borgerlig revolusjon

Neste artikkel »

Satanistiske ritualer, – og meningen bak

1
0
Vi vil gjerne ha din mening. Fritt og anonymt.x
()
x