Mattilsynet: Kontrollstatens brutale ansikt?

Da mange hendelser tydet på at Mattilsynet ikke var det de selv hevdet å være, begynte jeg å studere dem og deres aksjoner nærmere. Det var underlig å måtte slå fast at et statlig tilsyn så ofte tok i bruk løgn, bedrag og forfalskninger for å få det resultat de ønsket. De sjenerte seg heller ikke et øyeblikk for å bruke hersketeknikker av verste sort, fordi de ville oppnå noe de hadde bestemt seg for på forhånd.

Jeg kunne først ikke tro det jeg hørte, men bøndene jeg snakker med, fortalte alle det samme. Det som sto i avisene syntes også å bekrefte dette. Mens det sto på oppdaget jeg en underliggende rød tråd som kom til syne; det så ut som om Mattilsynet lot seg misbruke av utenforstående til å likvidere husdyrgårder.

Undersøkelsens konklusjon; grønn kommunisme

Resultatet av mine undersøkelser er at Mattilsynet må nedlegges. Konklusjonen er helt klar. Mattilsynet er og har vært en sosial katastrofe som allerede har berørt flere tusen nordmenn på verste måte. I denne sammenheng har embedsmenn og -kvinner i både Landbruks- og Næringsdepartementet som eiere av Mattilsynet gjort seg skyldige i lovbrudd og må straffeforfølges, men også ledende skikkelser i Politidirektoratet. Det har vært både overraskende, forbløffende og sjokkerende å finne ut hva som kunne ligge bak Mattilsynets tyranniske oppførsel. Trådene går bakover til Sovjet 1917 og kan karakteriseres som “grønn kommunisme”. Det er som i krigen: Først når tåka letter, er det lettere å se hvor fienden kommer fra, man slipper å kaste bort tid og kraft på unyttige ting. Lenker til avisartikler og andre referanser er lagt inn underveis i artikkelen.

Tilsyn, hvem er de og hva ser de etter?

“Mattilsynet er på tilsyn i alle typer dyrehold, med både produksjonsdyr, sportsdyr og kjæledyr. Vi prioriterer å inspisere dyrehold der vi mener det er risiko for brudd på regelverket” (fra Mattilsynets årsrapport 2016, se her).

Var ikke Mattilsynet et vanlig kontrollerende statstilsyn for å bedre kvaliteten på dyrevelferd og matproduksjon? Men hva var da forklaringen på de mange uforståelig avviklinger av gårdsbruk utført av Mattilsynet, brutale og blodige aksjoner, oppkonstruerte beskyldninger, bruk av tendensiøse foto i avisene, falske rykter og åpenbart egenproduserte bekymringsmeldinger? Var vi iferd med å få kontrollstaten inn bakveien, forkledd som det gode arbeid med dyrevelferd? Det virket som en slu plan og en stygg måte å føre folk bak lyset på. Mattilsynet var bekymret på vegne av alle dyrs ve og vel, sa de; kunne det kanskje være floskler og svada? Kanskje var dyrevelferd bare et påskudd? Så jeg leste meg opp på aksjonene til Mattilsynet og slo fast at når det kommer til stykket hadde lovene om dyrevelferd ikke så stor betydning, ikke for Mattilsynet. Kan dette bety at dyrevelferdslovene ble utviklet som et instrument for Mattilsynet til å ta kontroll? At Mattilsynet selv kunne se bort ifra dem når det måtte trengs? De er nyttige idioter, mente bonde Kristen Birkemo, husdyrbonde i 32 år på Sola i Rogaland, han mistet alle dyrene sine i 2018 (se her). Kan han ha rett? Hva mente han: For hvem var de de nyttige idioter?

Tvangsslakt hos sauebonde Rennehvammen

Datteren til bonden skriver: “Torsdag 31.05.2018 kom Mattilsynet med politi hjem på gården til Pappa med den hensikt å avvlive alle sauene på gården. Ca 65 dyr, alle hadde ikke fått lamma sine ennå. Over flere år har Pappa blitt trakassert av MT og deres lokale utsendinger. MT forlangte avvikling av drift i februar, Pappa’s advokat la inn midlertidig forføyning, men tapte dessverre i retten. 2 dager etter dommen kom sto MT på tunet, dommen var ikke engang rettskraftig. Pappa har 30 dagers ankefrist, men dyra er allerede borte. MT påberopte seg nødslakt av søyer, lam og drektige søyer. Helt friske, fine dyr i godt hold. Noen gikk på beite. Noen venta på å lamme. Og tre små lam var født samme dag og fikk kun leve noen timer.

Og deres siste timer må ha vært grusomme, atskilt fra mor og stående på ei slaktebil i flere timer. Ikke er det lov og transportere så små/nye lam heller. De drektige søyene ble avlivet på stedet. Men de tok ikke ut lamma, så de døde i mors liv…Før rettsaken hadde han på en mandag fått telefon fra avdelingsleder MT Buskerud: Nå er det nok, Even, hadde hun sagt. Nok, hva da, nok? svarte Rennehvammen, undrende seg over hva hun mente. Vi kommer å henter dyra dine på fredag, svarte hun. Tre dagers varsel gav hun (video, se her).

De dukket opp sammen med politi fra Gol og Uvdal, destruksjonsbil og dyretransportbil og 2 slaktere, alt klappet og klart. Hadde dommeren i rettsaken gitt Mattilsynet beskjed på forhånd? I sitt første brev til Mattilsynet den 2. oktober 2017, hadde han kanskje allerede en anelse hva de egentlig var ute etter: “Men det er vel ikke meningen at Dere aktivt skal bidra med å legge ned matproduksjon her til lands. Jeg føler meg svært urettferdig behandlet, og vil dersom det ikke er mulig å få en utsettelse og en ny vurdering av dyreholdet mitt, i ytterste konsekvens gå til sivilt søksmål for å få belyst dette så godt det lar seg gjøre”.

De mange klagene fra MT begynte med en anonym bekymringsmelding fra en nabo: Han fikk en vår ikke klipt alle sauene slik tradisjonen foreskrev. Siden har han hatt kontakt med en forsker i Rogaland som hadde forsket seg frem til at det er best om sauene klippes i august og ikke om våren. Men det ble som argument avslått av Mattilsynet. Rennehvammen ble anklaget for å ha mistet 40 lamm av 60 på beitet i fjellheimen. Dette var en anklage tatt ut av løse luften. Han kunne tilbakevise det ved hjelp av sin notatbok. Den ble godkjent som bevis i saken av dommeren. Der sto det at han bare hadde tatt imot 38 lamm, hvorav ett døde rett etter fødsel, på gården det året. Alikevel ble dette faktum som ble stadfestet i retten, “glemt” av MT og brukt mot ham  på nytt i en ny rapport skrevet etter rettsaken. Glemt? Rart at kjennsgjerninger ikke spiller noen rolle?

Hovedargumentet fra statsadvokaten var at bonden skulle fradømmes retten til å drive med dyr; man måtte unngå fremtidige lidelser (min utheving) hos dyra. Dette er en fullstendig livsfjern juridisk formulering som noen prøver å få juridisk presedens på; fordi den er lageleg for misbruk. En fagekspert ansatt i mange år hos Nortura sa det slik: “Det er ikkje dyra dom vi ha. Det e du dei ska ta, Even”.

Utdrag fra et brev: «…tankeflom om at er dette virkelig. Bor vi i NORGE i moderne tid, eller er vi satt tilbake til en fjern fortidskultur som var en gang der folk ble behandlet som dyr. Jeg gråter over de NORSKE myndigheter som ikke reagerer på disse overgrepene som blir utført av mattilsynet over hele landet. Dette finner jeg meg ikke i, jeg skal saksøke disse bødlene, om det så er det sist jeg gjør. Jeg gir meg ikke før de dømmes til å snu og begynne å bruke sunn fornuft».

Den fritt-talende sauebonde Salomonsen

Mandag 18/4-2011 aksjonerte Mattilsynet mot gårdbruker Sigmunn Salomonsen på Vestvågøy. Etter flere vedtak som de mente ikke var fulgt opp, godkjente Mattilsynets regionkontor en avvikling av hele dyreholdet og tvangsslaktet dermed 283 sauer samt 52 fjørfe. De fleste sauene var drektige og sto nær ved å lamme. En av søyene lammet på slakteriet. De seksten hestene på gården ble ikke tatt med av kapasitetsproblemer. Salomonsen fikk 2 års karantene, forbud mot å utøve sitt yrke som husdyrbonde (se her). Salomonsen forstår det idag slik (des. 2019) at det aldri skal bli opphevet.

Salomonsen forteller nov 2019: “Slakteriet spurte Mattilsynet hvorfor det skulle avvikles, jo dyrene stod uten mat og vann. Slakteriet sa de kunne skaffe mat og kunne skaffe folk til å ta seg av stellet. Nei det skulle avvikles. Fikk mange pålegg jeg aldri skulle ha hatt. Alt bare hopet seg opp til konflikter. Men tror de fikk et oppdrag (min utheving) at jeg skulle bort”.

Salomonsen trodde det kunne være et oppdrag utenfra? Så? Var det ikke retningslinjene og forordningene som betydde noe? Ble de bare brukt for å få ham bort? Hvem kunne ha interesse av å få ham bort? En gretten nabo? En som vil overta hans eiendom? En som vil overta Salomonsens omsetning? En kjøttprodusent? En som hadde makt nok til å ringe Mattilsynet og gi et tips?

Mattilsynet arrangerte selv et av sine bevisfoto. Bildet ble lagt ved som billedbevis i Mattilsynets rapport om gårdbruker Salomonsen, et bevisdokument i retten, man skulle se hvilken elendig dyrebonde han var: «I tillegg sto en sau alene på langt tjor ute i en stålhall med skrot i umiddelbar nærhet» (se her). Først etterat bonden hadde påvist at han aldri ville finne på å binde fast en sau der og kunne gjøre det troverdig, het det at Mattilsynet hadde berget sauen fra havet og siden bundet den fast der…tro det den som vil.

Kontrollstatens kjennetegn er undertrykkelse av folk som står på egne bein og som har egne oppfatninger. Derfor har de etablert den politisk korrekte oppfatning. For at vi skulle bøye nakken. Øverst ved bordet sitter Storebror sammen med sine lakeier, tankepolitiet som overvåker innbyggerne. De tar seg av de få som ikke ligger som offer for propagandaen om den vidunderlige verden; en verden folk tror de lever i, mens de med egne øyne ser helt andre ting. At Norge er “verdens beste” land å bo i, er slik propaganda. George Orwell beskrev dette som Sannhetsministeriet; de som forteller oss hva som er sant og hva som ikke er det. Vi skal værsågod ta det for god fisk. Hvis følelser og hat kunne overta som grunner for folks handlinger, står kontrollstaten meget sterkere. “Det er jo horribelt, var Salomonsens reaksjon til Mattilsynets innrømmelse. Jeg har sett flere ganger at de har jukset i rapportene, men denne gangen klarte jeg å bevise det” (se her).

Var det kameraderi i domstolene?

De har de siste måneder kommet frem i offentligheten at samspillet mellom NAV og rettsapparat har vært for tett (se her). Det virker som om dommerne allerede før sakene ble åpnet var på NAVs side. Tenk seg, dommerne iført sine verdige håndvevde silkekapper med alvor i blikket og dommerklubben i sin høyre hånd, har dømt mange borgere av vårt land til fengselstraff for noe som ikke engang var verken lovbrudd eller straffbart.

Dommerne hadde vel tillit til at ihvertfall statsadvokaten kjente til lovene. Ikke de heller, nei?? De trodde kanskje at ihvertfall forsvarsadvokaten kjente til lovene? Virkeligheten var at ingen kjente til lovene. Pinlig. Tre dommere i Trygderetten hostet visstnok et par ganger, men det hjalp ikke. En meget alvorlig sak, som Skoghøy beklager ikke ble hensyntatt godt nok. Men dette betyr også at mye gikk på synsing og tillit til anklagerne, statsadvokatene eller også til Mattilsynet (Landbruksdepartementet). Var det som bandt partene sammen det usynlige lim, også kalt kameraderi?

Men kanskje stikker problematikken dypere enn som så? Kanskje ligger ikke selve den gordiske knute i den manglende kunnskap om EU-retningslinjene? Kanskje ligger problemet i det usynlige lim, i kameradiet mellom statsetatene, eller som Farhad Shæriæti, advokat i Trondheim sier om lakeimentalitet (se her)? “Nav-skandalen viser at mye av makthegemoniet i Norge forvaltes av kretser med lakeimentalitet – «I scratch your back, you scratch mine»-mentalitet”. Jeg tror mannen kan ha rett. At så mange taper sin sak ovenfor staten, er intet godt tegn. Den innstilling han tillegger våre statstjenestemenn og embedsmenn og -kvinner: Jeg klør deg på ryggen, så klør du meg, et forstadium til smøring, er ikke ukjent. I vår detalj-regulerte verden med en uendelige flod av forskrifter, forordninger og avgifter, er det ikke langt herfra og frem til svarte penger under skrivebordene.

Om ikke NAV-skandalen og det den har avdekket åpenbarer en praksis i rettsvesenet vi har sett også når andre statlige institusjoner var involvert? Professor Hans Petter Graver: “Dette er sjokkerende i seg selv. Det viser at det norske lovgivnings- og forvaltningsapparatet setter lojalitet til rettsstaten til side, og fremmer og opprettholder en praksis der rettigheter innskrenkes selv om lovligheten er tvilsom, og håndhever denne praksis overfor medborgere under et strengt straffansvar” (se VG her). Er ikke dette “rettigheter innskrenkes” det samme vi også har sett i både Barnevernet og Mattilsynet? Altfor mange saker har blitt dømt i barnevernets favør; kan det tyde på at noe har gått galt?

“Jusprofessor Jan Fridthjof Bernt mener saken er spesielt alvorlig for påtalemyndigheten og domstolene, som burde oppdaget feilen i vedtakene fra Nav når vedtakene ble overprøvd i domstolene. – Vi må huske på at her er det ikke bare Nav som har gjort feil, det er også påtalemyndigheten og domstolene. Jeg finner det tross alt mindre opprørende at et forvaltningsorgan som Nav gjør feil, enn at domstolene straffedømmer på uholdbart juridisk grunnlag, sier han, og fortsetter: – Det er påtalemyndighetens og domstolens oppgave å oppdage når forvaltningsorganene gjør feil” (fra DN: se her). Mitt spørsmål: Hvorfor det fikk gå så lenge før byllen sprakk? Kunne det være kameraderi?

Venstresiden har regjert Norges statsapparat med egne folk siden 1945. Kanskje begynner deres politiske rammeverk å gå opp i limingen? Om ikke vennskap, slektskap og familiebånd på lik linje med partiboka til AP, alltid hadde høyest verdi? Om ikke korrupsjon, bestikkelser og svarte penger fra begynnelsen var en venstrepolitisk arvelig familiesykdom, verre enn pesten? Om ikke hersketeknikker og brutal mobbing i avisene og på fjernsyn også var deres barn? Det var den politisk venstresiden som tillot bruk av vold i gatene; vel og merke når de hadde fordeler av det. Om ikke dette var en slags sykdom vi så; på linje med muggsopp. Den som i det stille kan spise opp et trehus innenfra? Men så leser vi at frisk luft og tilgang til lys, hjelper mot sopp? For det er først når ting blir belyst, man ser hvordan det egentlig er fatt. Kan vi slutte at også her gjelder sannheten? Er det kanskje den enkleste måte å rydde opp på (se her)?

Advokat Shæriæti skriver: “Makt har en tendens til å samle seg hos personer med de samme interesser. Hvis utvalget av de som skal beskytte våre rettigheter, blir påvirket av de samme statsvennlige makthaverne, kan menneskerettigheter og demokratiet bli illusoriske” eller denne: “Jusprofessor Ingunn Ikdahl kaller fenomenet for overivrig villighet (min uthevelse) til å tjenestegjøre hos visse aktører”(fra Shæriætis debattinnlegg, se her).

Var ikke dette også kommunismens, marxistenes og stalinistenes snublesten nummer en? Var de ikke av livet selv blitt tvunget til å henge opp skiltet butikken har stengt, fordi det ikke var noen varer igjen. Var det ikke dette som fikk torturistene til å skynde seg opp fra de mørke torturkamre, for de merket plutselig at begynte skipet å synke? Når altfor mange bønder ikke kommer igjennom i retten med det de hevdet, må spørsmålet stilles om retten virkelig var uhildet eller om den bare tok statsadvokatens ord eller det Mattilsynet hevdet for god fisk? Det gjaldt jo statens mektige Mattilsyn? Hvis det faktisk var slik, er rettsapparatet ikke lenger uavhengig. Har ikke da rettsvesenet opphevd sine egen berettigelse? Kan vi da lukke dørene i rettsalene og be dommerne finne seg noe annet å gjøre? Det samme de gjorde med en rekke husdyrbønder? Hadde bøndene faktisk vært uten rettssikkerhet allerede i en årrekke? Ble de bønder som ble utsatt for MTs avviklingsprosjekt, ofret? For hva?

Den forfulgt husdyrbonde Svein Johnsen fra Senja

Her er en episode fra september 2011 fra en gård på Finnsnes, fra MT kommer en kvinnelig veterinær som besøkte gården for andre gang i 2014; det kan høres ut som et engangstilfelle, men det var det ikke. Mange har kunnet fortelle og bekrefte akkurat dette. Det er faktisk, tro det eller ei, en gjennomgående holdning hos mange inspektører, åpenbart en del av en strategi som de har lært (her):

Svein Johnsen forteller: “Da hun oppdaget at det ikke var et eneste dyr på gården, og jeg ikke hadde hentet dyrene hjem ble hun forbannet. Hun brølte ut at hun hadde så stor makt at hun kunne få alle dyrene avlivet og beordre en gravemaskin til å grave en stor hål i bakken å grave de ned. Jeg hadde tilfeldigvis en mann på gården som het S.O., som hørte dette utbruddet. Han ble helt rystet og spurte, skal du virkelig skyte dyra til Svein og grave dem ned? Da svarte veterinær G. L., sitat: ‘Hold kjeft, du har ingen ting å si – det er jeg som er sjef – JEG HAR SÅ STOR MAKT, at jeg kan beordre bevæpnet politi til å fjerne deg fra gården, om så få deg skutt i en arm eller fot hvis du ikke slipper meg inn, så stor makt har jeg.'” Historien er så særegen, man kan ikke konstruere slikt; jeg mener den må være sannferdig. Man tror slikt ikke kan ha skjedd, før man leser det med egne øyne. Det ble etterhvert en rettsak. Lydklipp fra rettsaken (se her).

Men ved å gå etter opplysningene gjengitt i aviser og blader, mener jeg at bonden Svein Johnsen hadde sitt på det tørre og litt til. Faktum er at hans historie er strikket over samme lest (Mattilsynets) som de andres. Mattilsynet ville ta ham, koste hva det koste ville, som var dette en ordre fra de høyere makter. For da de ikke hadde nok på ham fra begynnelsen, og at han i tillegg protesterte energisk på anklagene og metodene, koblet de inn barnevernet. Saken ble henlagt. Johnsen ble også anklaget for seksuelle overgrep. Senere frikjent i tingretten i 2005. Kanskje var det en egen, anonym bekymringsmelding?

Blogger og bonde Ole Henriksen skriver i bloggen Bondetampen om Svein Johnsen 21. mars 2016: “Når en bonde får et pålegg fra kunnskapløse representanter fra mattilsynet, så er denne bonden i sin fulle rett til å anke dette vedtaket om han mente at dette påbudet var urimelig. Når jeg tillater meg å påstå at mattilsynet er kunnskapsløse, så begrunnes denne påstanden i alle de store husdyrene rundt omkring, som står ute med ræva mot østavinden vinterstid, som blåser og suger på en frossen rundballe, i en trang innhegning. Dyrene har et lønnlig håp om en ridetur eller en treningstur foran sulken, for å gjenvinne kroppsvarmen. Dette til sammenligning så var det ingen grunn til å frata Johnsen husdyrene” (se her og her).

Hvem sa bøndene var terrorister?

Dommene var merkelig. Særlig formuleringen “fare for dyrevelferden i fremtiden”, hentet fra den amerikanske Patriot Act (2001), som i utgangspunktet var ment for bekjempelse av terrorister. Etter min mening ble denne lovanvendelse hentet inn i norsk rettspraksis for senere å finne anvendelse på folk som var for våkne og for forstyrrende for det lille maktmiljø bak myndighetene. Den kan brukes til alt.

“Her er det snakk om å gripe inn for å forhindre at dyr lir i framtida”. Det sa prosessfullmektig Simen Hammersvik då han innleia i Sør-Trøndelag tingrett. Han representerer staten ved Regjeringsadvokaten. Hammersvik sa dette ikkje er ei “dyretragedie” slik vi høyrer om til tider. “For partane er samde om at ingen dyr svelt eller tørstar i hel på garden til Støvring” (se her).

Gården til Støvring ble ryddet av Mattilsyn, politi og sivilforsvaret i oktober 2019, de tok ca 200 dyr med tvang. Det nye i bildet var at fra nå er også sivilforsvaret ute i oppdrag for å undertrykke folk. Lovanvendelsen er i mine øyne en katastrofe for rettslivet. For fra nå av er det fritt frem for maktmisbruk fra statlig side: For er ikke en slik lovanvendelse på lik linje med å hevde at tanten til bonden har blitt angrepet av influensa. Da hun i fremtiden kan smitte bondens høner, må de ift dyrevelferdslovene slaktes med en gang, bare slik sikres fremtiden. Om ikke dette er en lovgivning for bakvendtland? Er ikke dette det samme som å hevde at en trønder kommer antagelig til å kjøre i fylla en gang i fremtiden, derfor må man arrestere alle trøndere med en gang? Er ikke juristene og statsadvokatene som tror på dette, langt ute på glattisen, uten den minste samfunnsforståelse? Er ikke dette en katastrofe for et rettsamfunn?

Også merkverdig var det gjennomgående fenomen at bøndene som havnet i Mattilsynets tannhjul og som forsøkte å forsvare seg i rettsapparatet allerede hadde mistet sin landbruksstøtte (Salomonsen, Kjølen og Støvring). Den som studerer sakene nærmere ser at dette ser ut til å ha vært en del av en strategi for å kneble bonden slik at han skulle knuses fullstendig. Merkelig.

“Jeg mener maktfordelingsprinsippet blir brutt av Mattilsynet. Dette fordi Mattilsynet både utformer den loven de selv skal kontrollere, og foretar straffereaksjoner etter samme lov. Men siden forvaltningen ikke kan utmåle straff, bruker man heller ord som «sanksjoner». Mattilsynet besitter alle tre sider av maktfordelingen. Uavhengig av hva den aktuelle sak handler om, er dette brudd på vår demokratiske tradisjon i Norge”, sier Ola-Jørn Tilrem til Bondebladet (se her). Mattilsynet har nå fått gjennomslag hos regjeringen for sitt eget forslag om å gjøre det lettere for Mattilsynet å omplassere vanskjøttede dyr, også i tilfeller der bonden ikke samtykker til omplassering. Tilrem mener å se mange eksempler på at bondens rettsvern svekkes. ” Vi ser for eksempel beslag i produksjonstilskudd på over en halv million kroner, uten at dette fremstilles som straff. Men når det tas beslag i inntekten, uten at det forsikres om at bonden har til livsopphold, er det en krenkelse som ikke er til å leve med i fortsettelsen – verken for landbruket eller staten”, sier ammekubonden.

Tilrem skrev i en epost: “Jeg tror det man ser hos Mattilsynet, er symptomer på noe som er mer dyptgripende og alvorlig enn folk flest tror. Jeg tror det dreier seg om et demokratisk problem der vi ikke har institusjoner lengre som vokter folkestyrets grunnprinsipper. Mattilsynet er bare en av ca 40 tilsyn, og problemene man finner hos Mattilsynet er på ingen måte enestående. Det er nok å nevne Barnevernet og Nav. Det som jeg synes gir mest grunn til bekymring, er at ordensmakten lar seg rekvirere av disse tilsynene, og i alt for liten grad vurderer sin egen rolle og borgernes rettigheter før de aksjonerer. Og aksjonerer proporsjonsløst. Når så det samme skjer med rettssystemet da har vi med en institusjonell degenerasjon å gjøre. Da er veien kort til diktaturet.”

Er vi ikke langt inne i diktaturet allerede, og er ikke det de fleste av oss har hatt vanskelig for å svelge? Var ikke aksjonen i Sokndal fullstendig proporsjonsløs (se her)? “…et demokratisk problem der vi ikke har institusjoner lengre…”; lurer på om ikke Ola-Jørn Tilrem kanskje traff spikeren på hodet?

Mattilsynet tatt i løgn på direkten

Så ble de tatt på fersk gjerning av pelsdyrbonden Per Olaf Lauvås i mai 2019, hvor det ble åpenbart at de hadde bestemt seg på forhånd, de ville avvikle bedriften hans. Men det gikk ikke alikevel. Bonden satte foten ned. Han hadde skjulte videoopptak. Mattilsynet må dra hjem, slukøret med uforrettet sak. Var ikke det selve kronbeviset på at Mattilsynet hadde fusket? Og hadde de fusket hos Lauvås, så hadde de fusket hos alle, var ikke fremgangsmåten den samme? At det var en annen agenda som gjaldt? Hvem var det egentlig vi hadde med å gjøre? Sannheten har ikke bare en betydning, men også en virkning. I et tysk eventyr heter det at finner du navnet, sprekker trollet. Det er en dyp vishet i ordtaket. Hvis du erkjenner hva slags uvesen du har foran deg, kan du fjerne dets livsbetingelser ved å erkjenne det. Fordi det bare kan virke hvis ingen ser hvem det egentlig er. Slik kan sannheten virke; dets rette navn får trollet til å sprekke. Men er det et troll vi har med å gjøre? Var ikke dette i den reneste kommunist-ånd: Var det ikke hersketeknikk MT tok i bruk: Skap redsel, bruk frykt, bruk den brutale makt. De har i flere tilfeller også hentet inn Barnevernet, for å skremme de som har barn. De sjenerte seg heller ikke for å offentliggjøre anklager om seksuelle overgrep for å få overtaket; de kan dette på fingrene, de er spesialistene som kan metodene for å knekke folk.

“Jeg synes det er rart at det må en bonde fra Jæren til for å lære dem folkeskikk”, sa bonde Per Olaf Lauvås. Han la skjulte opptak på bordet da MT hadde fattet sin beslutning på det de hadde sett: «Situasjonen i dyreholdet vurderes som en dyretragedie som omfatter et stort antall dyr.» Tilsynet anbefalte at farmen skulle avvikles”, sa de, “utgjorde seg for å være politi”. Men saken var, det var ikke sant. Sannheten var det stikk motsatte (se her og her).

Tenk om det er sant, det Lauvås forteller? Et statlig tilsyn som skal sørge for at vi har tillit, men opptrer i virkeligheten med en helt annen agenda? Denne hensikt kom i tillegg helt tydelig frem; det var ikke til å ta feil av. Skal vi ikke ta dette på alvor? Dengang MTs øverste sjef, Harald Gjein, som åpenbart hadde stilt seg til disposisjon for denne skjulte agenda, annerledes kan vi ikke se det, ble plutselig rødmende febrilsk når det egentlige opplegg ble så overtydelig at media ikke kunne unnlate å skrive om det. Men – alikevel, selv om de hadde gått rett ut i den våte myra og hadde den skitne sumpen helt opp til halsen, gav de seg ikke, men svarte avisen Nationen følgende: “I overlevering av informasjonen skjedde det imidlertid misforståelser og tolkninger, bl.a. om hva som var oppsummert og kommunisert til bonden. Dette førte til feil konklusjon og et hastevedtak om avvikling som det på dette tidspunktet ikke var grunnlag for å fatte, skriver Mattilsynet” (se her). Var ikke det å ro så fossen sto om baugen? Det lignet jo ikke engang på en bortforklaring: Om ikke det var direkte løgn?? Hva fikk dem til å lyve rett i ansiktet på hele den norske befolkning?

Må vi ikke ta det alvorlig? Skal vi late som om det ikke har skjedd? Et det ikke er tragedie at 286 bruk ble avviklet siden 2015? Tok de ikke bort maten fra bordet for omkring 1100 mennesker? Ruinerte 286 bønder? Kanskje ble til og med indisier for nedleggingen produsert på løpende bånd av MT selv og brukt som bevis? Og at retten aksepterte dette? “Mattilsynet er en katastrofe. Et slags Frankenstein-monster. Veterinæren Ove Harald Fossen har vært på gården til Birkemo utallige ganger de siste årene”. Jeg mener mannen har rett (se her).

Lauvås til Nationen på fellesmøte om MT på Jæren den 23. august 2019: “Etter år med samtaler og kursing av inspektører fortsetter det bare. Jeg vil at vi skal være stolte bønder, og alle vet at min sak ikke er en enkelthendelse”, sa Lauvås til forsamlingen (se her). Nytter det å beklage seg? Den øverste leder Harald Gjein tok hatten og gikk etter Lauvås-affæren. Vi tilskuere forventet at nå skulle MT forandre seg. Men Gjein gikk ikke langt. Han fikk nytt kontor lenger inn i korridorene og beholdt sin lønn (se her). Ellers ble alt ved det samme. Har de ingen respekt for folk? Er ikke det å kaste blår i folks øyne? Om ikke dette er frekkhetens nådegave?

Hvordan beskrive dette? Jo, på den ene siden slår de om seg med høytravende svada og vakre fraser om de mange edle hensikter, noe man kan lese seg til i årsrapportene, om dyrevelferd. Mens i virkeligheten kommer løgn, bedrag og ondskapsfulle hensikter til syne. Er det å ta feil av? Dette er det de mange merker og som gjør dem fryktsomme. Ja, Mattilsynet kan til og med ha samtaler med deg og skryter av hvilken flink bonde du er, mens de samtidig i hemmelighet forbereder tvangsslakting, avvikling og din totale ruin (fra Kjølen gård i Solør). Når jeg hører hva Mattilsynets leder Kaupang svarer på spørsmål, virker det som om hun ikke har den minste kjennskap til den virkelighet som bøndene gjennomgående opplever. Ja, det er som om hun lever på en annen planet (les intervju adm. dir. Karina Kaupang, Mattilsynet, her). Kan det være at det bare er noen få som har all informasjon? Kanskje bare en? Bonde Salomonsen opplevde at Mattilsynet hatet ham. Han brukte faktisk ovenfor meg ordet hat. Bonde Svein Johnsen skjønte at Mattilsynet gjorde alt for å ta ham. De andre ble tatt på sengen. Var de navngitte ofre på en ønskeliste?

Hvem fant på at angiveri var samfunnsnyttig?

Hvorfor ble det sett ned på? Var det fordi det var en svakhet? Noe som ikke førte noe godt med seg? Er angiveri kanskje et slags overfall bakfra? Det man kaller “backstabber”, en kniv i ryggen, fra en som er skjult, en som listet seg innpå? Staten har tatt ibruk noe de kaller bekymringsmelding, en anonym person kan ringe og melde fra. Vedkommende behøver ikke identifisere seg. Det kan være en som er oppriktig bekymret, men det kan likegodt være en ondsinnet sladrehank som vil skape problemer. Begge sistnevnte tilfeller er grunner gode nok til å droppe anonymiteten, for godt. Undertegnede mener med lærer og sauebonde Brustad, (“…vi lever i et rettssamfunn. Skal jeg anmelde deg for noe, må jeg kunne stå for det”), at hele ordningen bør skrinlegges.

Advokat John Chr Elden skriver om angiveri: “Under den tyske okkupasjon av Norge ble motstandsbevegelsens folk og andre norske patrioter i stor utstrekning angitt (min utheving) til de nazistiske makthavere. Forholdet ble ansett som landsforræderi, og angivere ble etter frigjøringen straffet”…(les videre her). Angiveri er et ømt punkt i Norge. Etter krigen ble 92000 av en befolkning på 3 millioner stilt for retten for landssvik, det høyeste antall i Europa. Var vi allerede da et folk av ryktespredere, angivere og tystere?

Er resultatet av systemet med anonyme bekymringsmeldinger at Norge igjen er iferd med å bli et folk hvor de ondsinnede sladrehanker og knenøner tar ledelsen (se her)? Systemet med å melde sin bekymring gjelder idag i statsetatene som har mye med folk å gjøre. Systemet blir misbrukt i utstrekt grad. Det er en forgiftning av samfunnet. Jeg har bare sett at en person har gått ut i offentligheten og kritisert ordningen, han er nevnt overfor. Han er lærer og har sett hva denne sosiale forgiftning betyr i et klasserom blandt barn og unge. Et system med anonyme bekymringsmeldinger gjør at bygdedyret er det som først og fremst vokser seg stort i vårt lille land med de mange glesbygder; er det ikke ofte bitre mennesker som ofte sitter ensomme med kikkerten under kjøkkengardinet og lastebilspeil på ytterveggen?

Angiveri var alltid tilstede som en del av skyggen bak makten. Hvor makt huserte vokste angiveri gjerne som en slags ondartet soppvekst. Det var slik i kongens hoff, blandt hans tjenestemenn, blant hans undersåtter. Det er idag i alle statsetater. Ikke bare skolene, næringslivet, men også den politiske verden er gjennomsyret av dette. Det bygger på ryktemakeri, å lage intriger og grave graver for andre. Noen mennesker liker å holde på med den slags. Men å la dette få en sentral plass i et lands statsstrukturer, er et skritt i feil retning. I DDR (tidl. Østtyskland) hvor angiveri sogar var en av samfunnets byggestener, drev det også sprekker mellom foreldre og barn, og også mellom ektefeller. Men det gikk da også galt, til slutt. Tenk det, det gjorde de for staten, et fantasifoster med minimal betydning i det virkelige liv. Mange lidelseshistorier oppsto i kjølvannet av dette. Det var bygdedyrets glanstid; en eneste stor, svart og bunnløs myr. Det var kommet hit til lands i vårt statsapparat fordi noen få ville det. Det finnes ikke en eneste god grunn til å la oss plages med det. Se å få åpnet vinduene, og slipp lys og luft inn.

Mon tro om de ikke lyver, igjen?

Bruker de tendensiøse foto og propaganda? Narrer de leserne med tendensiøse overskrifter i avisene, med foto tatt ut av sin sammenheng, og gitt fotoene overskrifter som ikke stemmer, til og med egen-arrangerte foto, har jeg hørt, slik bonde Sigmunn Salomonsen fra Vestvågøy kunne føre bevis for? Det skal noe til å arrangere et foto og legge det frem som bevis i en rettsak, som statsetat, det lover ikke godt. Men det var kanskje ingen engangsforeteelse, for mange bønder har fortalt om lignende. Også tidl. husdyrbonde Kristen Birkemo i Rogaland mente at Mattilsynet til og med offentliggjorde foto de sa var tatt på hans gård, men de var i virkeligheten tatt andre steder; de hadde bruk for indisiemateriale mot ham (se her). Han prøvde de å tyne skikkelig, men han lot seg ikke lure, heller ikke pille på nesen. Under står et foto Mattilsynet selv har tatt på Kjølen gård etter nyttår 2019. De knyttet fotoet opp mot kugalskap ved hjelp av en overskrift. Da jeg fikk se foto og tekst satt sammen, skjønte jeg at Mattilsynet visste hva de holdt på med; jeg så straks en bevisst mobbing av bonden, en kampanje, det gjaldt å skape en opinion, så jeg spurte ham selv hva som lå bak. Er ikke kugalskap det verste som kan skje en husdyrbonde? Dyrenes hjerner råtner så og si på rot og det er smittsomt. Får ikke bare overskriften “kugalskap” i lokalavisen folk i omgivelsene til å sky gården (?); er ikke kugalskap like forferdelig som svartedauen og byllepest?

Fotoet var prangende. Leseren fikk det midt i fleisen. Det var planlagt slik. Bildet viser kadaver som var lagt klar til henting av Norsk Proteins kadaverbil, en bransjebil. Det var blitt en del, fordi MT hadde båndlagt dyreholdet, grunnet for dårlig merking av storfeet; dyra kunne derfor verken selges, slaktes eller nødslaktes. Kadaverne var avlivede dyr, som ellers skulle ha vært sendt til enten slakt eller nødslakt. Et resultat av en normal “opprydning” på lik linje med en fiskers fiskesløy han ikke kunne bruke. En normal del av enhver husdyrdrift. Og faktisk et svært viktig dyrevelferdstiltak. Men kadaverne ble liggende lenger enn planlagt. Kadaverbilen uteble. MT hadde tatt en telefon, fikk stoppet bilen, de trengte mere tid til å fotografere. Det var et planlagt foto. Det hadde i virkeligheten ingenting med kugalskap å gjøre. Tekst og foto forteller lesere som ikke vet hva det dreier seg om, at dyrene døde av kugalskap, den verste sykdom av alle sykdommer.

Her hadde bonden kjøpt inn beinmel til bruk for gjødsling av grasområder. Myndighetene har gitt retningslinjer hvordan dette skal brukes som gjødsel på beite og eng. Det var lagret på en låve nært gras- og beitearealer til dyrene, nedpakket. Det var benyttet som gjødsel, etter myndighetenes retningslinjer, på grasareal flere mil unna der dyra beitet. Bonden hadde for sikkerhets skyld sendt foto av alle sekkene (de var uåpnede) til Mattilsynet, slik at tanker om kugalskap ikke skulle komme opp, da beinmel som dyrefór, under skjeldne omstendigheter, kan forårsake slikt (denne årsakssammenhengen ble påvist en gang i England, 1986). Men det hjalp ikke. Mattilsynet sendte pressemelding til avisene og den ble publisert på nett den 13. juni 2019. Fredag den 5. juli 2019 utførte de aksjonen. Saken fikk også en dobbeltside i Glåmdalen avis og omfattend omtale i nettutgaven. Gjaldt det å få “publikumsforståelse” for aksjonen? Da Mattilsynet kom for å tvangshente dyrene, hadde de glemt hele historien om kugalskap; de kom med vanlige dyrebiler. De hadde jo allerede høstet nytten av avisoppslaget.

Det heter hos Veterinærinstituttet om kugalskap: “Dette støtter antagelsen om at denne ekstremt skjeldne (min utheving) sykdommen inntreffer spontant…” Wikipedia skriver: “Kugalskap er påvist én gang i Norge. I januar 2015 ble det påvist at en 15 år gammel ku fra en kjøttbesetning i Nord-Trøndelag hadde atypisk kugalskap”(Veterinærinstituttet, se her, Wikipedia, se her).

De klare fakta tatt i betraktning, var ikke de fete avisoverskriftene å rope litt vel høyt ? Det var da ingenting som tydet på kugalskap? Ikke engang i nærheten. BSE forekommer ikke bare meget sjeldent, men ekstremt sjeldent. Var dette et bevisst forsøk på spredning av angst, kanskje også for å berolige de mange bøndene som var blitt engstelige av Mattilsynets overgrep mot en kollega? Er det slik Mattilsynet bruker pressen, for å skape opinion, for å rettferdiggjøre sine hensikter: Se her, hadde vi ikke rett? Bondens gode venn og hjelper skriver: «Jeg har blitt vanvittig skremt i denne saken, hvordan en offentlig etat kan lage seg sin egen historie, og selge inn den til media, som sakens fakta. Og der media sluker det rått, og ikke tar noe til etterretning når man sender inn kontradiksjoner. Dessverre er “kugalskap-historien” bare en av MT sine mange historiefortellinger i denne saken, historier som har medført urettmessig avliving og destruksjon av over 350 flotte velfødde storfe, der mange var høydrektige, dyr av en verdi til over 8 millioner kroner”.

Konfrontasjon, ansvar og rettskraftig dom?

Flere bondefamilier forteller at Mattilsynet vil avvikle gårdsbruk. Det er en besluttet sak allerede før de kommer til gården. Så samler de sammen de mange bekker små, slik at de får en stor å; de vil ha en god grunn som duger, ikke bare ovenfor folk flest, men også i lokalpressen og på Dagsrevyen. Var det ikke det også sauebonde Rennehvammen måtte erfare? Det er ikke til å tro. Og folk flest tror det heller ikke, ennå. Men tilliten til et statlige tilsyn som vil bondens beste, har i lengere tid blitt undergravet av virkeligheten selv, av Mattilsynets folk. Nå gjelder det bare en ting: At bøndene tar affære.

Fra Bondebladet 25.april 2018, Mattilsynet besøker familie Mjåtveit i Nærbø: “Da gjestene får høre at familien bruker stut, reagerer en av dem. Det var så vanvittig: De som brukte stut, måtte bare legge ned. De var på vei mot forfall, minnes Solveig at han sa. De var på styrt avvikling, legger Trygve til. Jeg svarte at hva slags driftsopplegg vi har, har ikke noe med deres besøk å gjøre. I vårt opplegg fungerer det veldig godt, forteller Solveig”.

“Dette er livsverket til folk. Vi er bønder 24 timer i døgnet. Her legger du ned sjela di. Og så kommer de og tråkker på deg. Det gjør noe med deg, sier Solveig. Hun sier at de tross alt er to, og kan snakke med hverandre om det de har opplevd. Men hun er bekymret for dem som driver alene. Mange har satset. En sesong som dette kan gå på helsa løs. I stedet for å veilede og hjelpe, går Mattilsynet inn for å knekke folk. Det er det folk har inntrykk av. Det er vanvittig gale, sier hun. Når man snakker med naboer, er det ofte Mattilsynet de snakker om. At de frykter dem, skyter Trygve inn. Folk er livredde for Mattilsynet, og tør ikke si fra. Kommer det en fremmed bil i gårdsrommet, blir de redde: Kommer de på inspeksjon til meg nå? Sånn skal det ikke være! Vi har veid fram og tilbake om vi skal fortelle historien vår. For hva må vi betale for det, spør Solveig (se intervju Bondebladet her)”.

Hva er det vi står ovenfor her? Er det bare uprofesjonalitet , et tilsyn ennå i sine barnesko, som ennå ikke funnet hvordan de skal utføre sine oppgaver? Mattilsynet så dagens lys i 2004, barneskoene skulle for lengst være utgått. Herske- og politimentaliteten er en gjennomgående stil som de bruker ute i felten. Alle som er tilstede er fylt av dette. Det er påfallende å lese bortforklaringene lederne kommer med, når noen med rette påpeker at MT er helt ute på bærtur. Les avd leder Berget forklare de ulike opplevelser av MTs besøk, her; han klarer ikke å slippe tak i sin egen oppfattelse at MT har makta, bukten og begge endene. Han klarer ikke å legge fra seg oppfattelsen at Mattillynet i tillegg er den utøvende makten, at hva de til enhver tid måtte si, er det som gjelder. Dette er ingen ukultur som har fått vokse av seg selv; dette er en villet holdning fra toppen av og ned; de ansatte i Mattilsynet soler seg i sin egen mektighet, er høye på seg selv og sin makt. Problemet er at de har virkelig makt, gitt dem helt fra toppene av departementene, direktoratet og helt inn i rettsalene. Problemet er at det er vanskelig å begripe at det er virkelig slik det er. Vi vil rett og slett ikke tro det.

Mattilsynet kommer ikke til å forandre seg. Aksjonene blir forberedt ned til detaljnivå. Inspektørene og hjelperne “pusher hverandre opp” før det bryter løs, akkurat som i amerikansk fotball; det er forklaringen på at aksjonene hadde en gjennomgående lik attitude. Det står mektige folk bak Mattilsynet. Ikke bare de departementsrådene i Landbruks-, men også de i Næringsdepartementet. Det ser ut som om minister Bollestad av en eller annen grunn forsvarer det som blir gjort, men også stortingspolitiker Per Olaf Lundteigen som ingenting gjør, når han blir bedt om hjelp mot helt tydelige statlige overgrep. For politimakterklæringen har Politidirektoratet sørget. Det kommer derfor ikke til å hjelpe med møter og politikere, ikke med demonstrasjoner i gatene, ei heller å bruke lobbyister på Stortinget. For stortingspolitikerne har ikke all makt. At Landbruksdepartementet lyver når det gjelder granskingen, forbauset meg meget. Det ser ut til at det står noen over dem. Det kan hende at det er disse som heter kontrollstat, en mindre krets maktmennesker med planer. For Mattilsynet er deres, det er kontrollstatens brutale ansikt. Var det ikke iøyenfallende hvor lettvint MT tok i bruk den bevæpnede ordenmakt? Var ikke begrunnelsene syltynne?

Mange tror at Mattilsynet har med bekymring om bønders husdyrhold, dyrevelferd og matsikkerhet å gjøre. Kan det være at de bare smykker seg med det, på utsiden? Er det slik de gang på gang kaster blår i øynene våre slik at vi ikke skal se hva som egentlig foregår? Går de sakte fremover, et lite skritt av gangen, sånn at vi tilskuere ikke skal merke det? Kanskje venter de først til kysten er klar, og kommer først da til syne med hele sin ekvipasje? Var vi ikke igjen og igjen vitne til utvetydige overgrep, så vi ikke igjen og igjen at dommerne i rettsalene bukket for dem, også. Var vi ikke fullstendig hjelpeløse? Hvis vi skal kunne konfrontere det, må vi ikke lære det å kjenne? Må vi ikke se virkeligheten i øynene, og se tilsynet som det forferdelige uvesen det er? Hvorfor oser Mattilsynet av maktmisbruk, løgn og tvang. Hvorfor har de i løpet av de siste årene lagt sine regler til rette for et omfattende (makt)system som skal gripe inn ovenfra? Hvorfor skal det virke som om selveste overmakten kommer nedover oss, kaster en kald skygge over oss alle og skremme vettet av oss, slik at vi, våte av kaldsvette, gir oss med en eneste gang? Kanskje er Mattilsynet et av instrumentene til den fullstendige kontroll av hele befolkningen, slik også Barnevernet virker å kunne utvikle seg til? Kjenner vi noen som gjorde tingene på samme måte, fra tidligere?

Hvem sto bak de lavmåls overfall?

Kjøttindustrien er mektig i Norge. De har sine tentakler inne på mange merkelige steder. Viste du at “Opplysningskontoret for egg og kjøtt årlig tilføres åtte ganger så mange (statlige, min tilføyelse) millioner kroner som Opplysningskontoret for frukt og grønt”? «Hovedboka i faget «Mat og helse» innenfor det offentlige skolevesen, Kokeboka mi, viste seg på vårparten også å være finansiert av kjøttindustriens interessekontor», skriver Geelmuyden. Om ikke dette er de små tegn?

Geelmuyden påviser i sin bok Sannheten på bordet at fiskeriminister Berg-Hansen fra Arbeiderpartiet (2009-2013) brukte sin posisjon til å besette sentrale posisjoner i fiskeoppdrettsindustrien og dens tilknyttede fagorganisasjoner med folk av riktig innstilling, slik at det munnet ut i at hennes private bedrift kunne høste fordelene av det. Annerledes kan man ikke si det; hun var en betydelig medeier i en stor (lakse)sjømatbedrift. Rendyrket korrupsjon (se kapitlet Bukken og havresekken), ikke bare usedvanlig frekt, men også meget stygt. At hun ikke ble stoppet på et tidlig tidspunkt, kan bare tyde på en omfattende korrupsjonskultur som gjennomsyrer hele Arbeiderpartiet. For meg kom det overraskende, jeg hadde aldri tenkt på det før. Men da jeg leste følgende setninger i Geelmuydens bok, ble jeg klar over at vi kanskje snakket om korrupsjon, ikke bare i Næringsdepartementet (hvor fiskeriministeren huser), men også i Landbruksdepartementet og dermed også Mattilsynet:

“De (SIFO) poengterte at Statens Næringsmiddeltilsyn frem til opprettelsen av Mattilsynet i 2004 hadde en forbrukerorientert rolle som “matpoliti”. Etter innlemmelsen i det fusjonerte Mattilsynet kan det ifølge SIFO-forskerne se ut til at næringspolitiske hensyn har hatt overhånd”. Jeg leste de “næringspolitiske hensyn” etter jeg hadde lest fortellingen om fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansens personlige, korruptive tilretteleggelsestokt. Jeg så det slik: Det kunne bety at en større aktør grep inn i markedet av kjøttprodusenter for å forme dette etter sitt eget forgodtbefinnende. Ved hjelp av Mattilsynet.

Da jeg hadde gjennomgått detaljene av flere av Mattilsynets aksjoner, kom jeg dette mafialignende handlingsmønster i hu, som gikk igjen gjennom alle aksjoner, om aksjonene fant sted i sør, i øst eller i nord i landet. Det ble tydelig for meg at bøndene kunne ha blitt utsatt for et slags makabert maktspill, et bedrag. Bonden Kristen Birkemo i Rogaland lot seg ikke vippe av pinnen, han hadde kanskje oppdaget dette på et tidlig tidspunkt, hvilke man kan lese mellom linjene i NRK-oppslaget (se her), han brukte uttrykket nyttige idioter. Kanskje nettopp bedraget besto i at Mattilsynet henviste dyreeierne til dyrevelferdslover og -retningslinjer som ikke ble overholdt? Og kanskje var det ikke engang den utslagsgivende grunn? Ja, man så jo at Mattilsynets folk selv ikke tok det så tungt når de selv brøt dyrevelferdslovene, det var et faktum. Så ble den virkelige grunn kanskje ikke engang nevnt. Men den kunne de kanskje ikke nevne heller; mye taler for at inspektørene selv kanskje ikke kjente til denne. Var dette bekreftelsen på det som Kristen Birkemo hadde iakttatt, at inspektørene var underveis i oppdrag av andre?

Var det bare den store aktøren bak, som visste om de virkelige motiver; for vedkommende hadde jo gitt oppdraget til Mattilsynet? Her synes det at årsakene til løgnene kan ligge, de som skulle til for å få tettet hullene i historien. Også flertallet av de utsatte bøndene stilte spørsmål ved en rekke merkelige ting de hadde iakttatt. Men klippefast i brenningene står den årelange drift alle nevnte bønder hadde hatt bak seg. År av tradisjonell drift av husdyr uten at noen hadde hatt noe å innvende. Sigmunn Salomonsen hadde hatt sauedrift i 20 år, John Kjølen på Kjølen gård hadde drevet med husdyr i 31. Husdyrbonde Kristen Birkemo fra Rogaland i 32. Even Rennehvammen på Gjermundrud gård i Uvdal hadde drevet med sau i 37 år, også han uten at noen trakk på øyenbrynenen av det. Men så plutselig var det altså ikke godt nok. For hvem, egentlig?

For meg ble det klart at det ikke var det dårlige dyrehold det gjaldt. Det var et påskudd. Kanskje ble sogar det omfattende juridiske materialet skrevet for akkurat for dette? Hadde de ikke egne folk som satt bøyde over skrivebordene mens de produserte vide og brede, korte og smale forskrifter, regler og retningslinjer i høyt tempo siden fusjonen av Mattilsynet i 2004? Kanskje gjorde de med med skjulte hensikter? Kanskje var det noen som sto bak dem og trakk i trådene, noen med en agenda? Mektig nok til at ikke bare det bevæpnede politi, men at også sivilforsvaret (og faktisk også det militære, har jeg hørt) bukket for dem? Om det kan være en stor kjøttforedlingsbedrift som har en usynlig, men åpen kanal til Mattilsynet? Nortura? Andre? For et mellomledd må det ha vært. Noen som sto bøndene nært. Det kunne ha vært nok at Mattilsynets øverste leder fikk en liste stukket i neven en gang hver halvår. Ikke engang Mattilsynets styre behøvde å vite om dette. Dette er i større markeder i mange bransjer, ikke uvanlig. Der pågår det en slags eviggående krig, en slags krig perpetuum mobile, og de bruker også de verst tenkelig metoder.

En høyere sjef i celluloseindustrien beskrev dette ovenfor meg som et haibekken, han skjønte ikke hva jeg skulle der å gjøre, frivillig. Den ene gravde kontinuerlig på den andres grav, slik han så det. Det kunne forholdt seg slik: En beskyttet infiltratør satt oppe i systemet til Mattilsynet og gjennomgikk navnelisten han hadde fått, det gjaldt likvidasjon av husdyrgårder, kanskje visste bare han og styreleder om listen; med sine ledere planla han hvordan dette skulle utføres, men nevnte aldri verken listen eller hvem som forsørget ham med den. Kanskje var det oppdragsgiver som hadde skaffet ham den høye posisjon med den høye godtgjørelse? Om det kanskje også var en fet bonus for hver bonde som la inn årene? For meg er det helt klart at det er kriminellt, men metodene er ikke ukjente: Hvis bonden ikke vil selge, kan man brenne gården hans ned. Man har folk til den slags. Den minkfarm man ikke får eierskapet til, fordi eier ikke vil den fra seg, kan plutselig stå i fyr og flamme (man kan faktisk brenne til seg eiendommer; om skogbrannene i Australia, se her). Man har folk til det, óg. Kanskje var den ikke engang fullverdiforsikret? Jeg hørte om et slikt tilfelle for mange år siden, beskrevet for meg av eierens sønn. Dette er metodene når de ikke får viljen sin. Det er haienes verden (her).

Jeg vil ikke overbeviste noen om verken det ene eller andre, bare peke på noen sentrale fakta som kanskje kan inspirere noen til å gjøre egne iakttagelser? Temaet er fiendtlig overtagelse.

I Norge tror de fleste av oss, også undertegnede i lang tid, er fornuftige folk ikke bruker tiden på å planlegge en fiendlig overtagelse av andres eiendom. Men der tok jeg feil. Min oppvåkning begynte i 1989, da Østtyskland erklærte seg konkurs og åpnet muren i Berlin. Fra Østtyskland myldret folk over grensen for å få puste inn luften i den “frie” Vesten. Men det vi ikke hørte særlig mye om, var de som strømmet andre veien. Det var haiene. Ingen er grådigere enn haiene, de ligner hverandre i mangt og meget og de er mange. Dengang skulle de overta de østtyske store og små fabrikker, for en slikk og ingenting. Det var i mange tilfeller livsverk til ildsjeler som gikk tapt, hundrevis sto igjen med bare smulene tilbake etter et helt livs innsats, en storstilt (grav)plyndring og røveri av verste sort. Også statsbedrifter gikk med i det uimotståelige dragsug. Grunnen til at jeg fikk med meg hva som foregikk, var at jeg oppholdt meg i Tyskland under disse årene.

En kriminell, politisk sammensvergelse?

Bare kriminelle omgivelser kunne gi næringsbunnen til metodene vi har sett hos Mattilsynet; kontrollstatens metoder. Den største aktør i det norske kjøttmarked er vel Nortura. En bonde skrev til meg: “Skal liksom være bøndenes samvirkeslakteri, men bøndene har mistet styringen, forlengst”. Kanskje har de ikke bare mistet styringen, kanskje ble Nortura forlengst overtatt av folk med en egen agenda (se her og her)? At disse folkene, av en eller annen grunn, ville tegne markedet av leverandører på nytt? Hvis ikke, kunne det være andre? Jeg vet ikke svaret, men det kan gi resultater å følge dette sporet. Vi lever idag i hvittsnipp-forbryternes glanstid. Jeg kan ikke utelukke at det var derfor at noen bak Mattilsynet mente det var fritt fram, at de sammen med en korrupt ordenmakt og et korrupt rettsvesen kastet seg ut i lovløsheten.

Joseph Stalin utførte bankran, av alle ting (29 år gammel, i 1907), i den lille byen Tbilisi hvor noen hadde vært så vennlig å gi ham, den lutfattige studenten, en liten jobb ved et meteorologisk institutt. Det betød ingenting for ham at byfolk hadde vært vennlige. Han skrøt av bankranet og viste dermed at han ingenting hadde forstått, verken om mennesker eller samfunnsmekanismer. Men siden han var den som gikk først og ble så mektig, var det mange blinde beundrere som fulgte etter i samme fotspor. Med Stalin ble forbrytelser og kriminalitet et slags politisk samfunnsideal for mange. Om det ikke var Stalin som var forbildet for Storebror? Kjenner vi ikke Storebror allerede? Han ble introdusert på fjernsyn for en årrekke siden. Da gjaldt den fete overskriften: Storebror ser deg. Det de ikke fortalte dengang var at Storebror hadde kontor i New York. Hans administrasjonsapparat var de Forenede Nasjoner; de som tok mål av seg å bli verdensregjeringen, de som ville redde verden og oss andre fra undergangen (og brukte bl.a. ekstremklima for å nå dette mål, se her). De som allerede har strukket sine tentakler langt inn i de enkelte lands statsstrukturer. Også i Norge. Kan det være dem? Fiendtlig overtagelse behøver ikke bare dreie seg om overtagelse av små og store bedrifter og fabrikker (se her og her). Den tyske forfattere Thilo Sarrazin bruker uttrykket «fiendtlig overtagelse» når han beskriver muslimenes overtagelse (migranter) av Tyskland i sin bok Feindliche Übernahme (2018).

Men det behøver ikke være nedenfra. Det kan også være ovenfra. Det det da dreier seg om er overtagelse av hele nasjoner med alle dens ressurser. Ukraina er et eksempel hvor et bestemt politisk miljø i USA, aksjonen i 2014 ble ledet av Victoria Nuland og Georg Soros, fikk innsatt sine folk i ledelsen av den ukrainiske stat. Ordfører av Kiev, den tidligere bokser Vitali Klitschko, var en av deres menn. At Zelinsky vant løpet i 2019 over Poroshenko, ble sett som rigging utført av Georg Soros (se her og her) Ja, tenk å eie en hel stat med alle dens ressurser? Mon tro om Ukraina var interessant for George Soros fordi Ukraina blir regnet som Europas kornkammer (se her og her, her og her)? Henry Kissinger representerte et bestemt maktmiljø i USA. Hans uttalelse om makt (1973) gjennom å kontrollere mat, gikk ikke upåaktet hen: “Den som kontrollerer matforsyningen kontrollerer folket; den som kontrollerer energien kan kontrollere hele kontinenter; den som kontrollerer penger kan kontrollere hele verden”. Men det var ikke bare han som var opptatt av makt. Det var en hel gruppe mektige bak ham som hadde dette som sitt utgangspunkt, kontrollen av de andre. Om ikke Georg Soros tilhører det samme miljø?

Sentrale miljøer i myndighetene har de siste årene vært opptatt av å knytte det norske samfunn opp mot FNs Agenda 2030. Det er dette de nå om dagen ubemerket prøver å snikinnføre i all hemmelighet. Ubemerket fordi de ikke ønsker å fortelle hvem de er og hva de vil, en sammenheng som ligger opp i dagen for den som tar seg tid til å se etter. Det er her vi finner motivene for avviklingen av jordbruk, husdyrbruk og pelsdyroppdrett. Var det fordi de ønsket å forbli ukjente at de brukte dyrevelferdsreglene som brekkstang? Kanskje var hele det omfattende forordnings-justis-apparatet, en bløff? Kunne det tenkes at verdensregjerings-globalistene (142 av 169 stortingsgrepresentanter støtter globalismen) som vil en verden uten grenser også vil ha et jordbruk uten grenser? Dvs et globalt jordbruk som de bestemmer over? Mange signaler gitt, antyder dette. Kanskje det er dem som ønsker bort alle norske ammekyr og mjølkegeiter, nesten alle norske vinterfora sauer, nesten alle norske purker og nesten alle norske melkekyr (se tabell nedenfor)?

For se: Ifølge FN er rødt kjøtt ikke bærekraftig (sustainable), er ikke det merkelig (se her og her)? Vil FN bestemme hva vi skal spise?! Var ikke det påfallende? De som først og fremst var opptatt av makt, av krig og fred, av å ha den største betydning i verden? Var det de som brukte berømtheter som kona til hotelleier Petter Stordalen fra Porsgrunn, Gunhild for å gjøre det kjent (se her, her og her)? “Heile landbruket blir rasert”, seier geitebonde Halvard Veen i Bjerkreim i Rogaland, om EAT initiativet til Gunhild (se her). Hvis vi tar utgangspunkt i at noen mektige står bak henne? Er det ikke relevant å spørre hvem som kunne tenke seg å legge ned hele det norske landbruk for å overta matproduksjonen for den norske befolkning? Er ikke et helt folks matbehov “the biggest business, ever”? Er dette bare en begynnelse? Kan det være en stor aktør som vil legge ned norsk jordbruk og overta hele markedet? Hvorfor synes Gunhild Stordalen at det er greit å rasere landbruket? Enn Jens Ulltveit-Moe, fikk han jobben som FNs løpegutt (se her)? Kanskje vil FN meget mere enn bare å fjerne rødt kjøtt? Hvem er FN egentlig (se her)?

Statskupp, den fiendlige overtagelse av en hel nasjon

Kan det se ut som om noen forbereder et statskupp? Selv om jeg har kommet godt oppi årene, fikk jeg først nylig vite at Arbeiderpartiet og folkene rundt dem i mellomkrigstidsårene hadde fiendtlig overtagelsen av den norske stat i sitt politiske programm. Aldri hadde jeg tenkt slike tanker før. Men jeg skjønner at kanskje noen andre har gjort det. Det gjaldt statskupp. Forbildet var kommunistenes overtagelse av den russiske stat i 1917. Far til Gro Harlem Brundtland, Gudmund Harlem var blant disse, medlem av gruppen Mot Dag, grunnlagt av Erling Falk. På sitt høydepunkt hadde de 200 medlemmer hvor kjente størrelser som Arnulf Øverland, Odd Eidem og Sigrud Hoel deltok; var de blandt de glødende fanatikere som brant sine lys i begge ender?

Men det var også andre som kjente deres hensikter; den norske generalstaben, den militære ledelse fulgte med.  «Han vet at den norske Generalstaben har bygget opp en hemmelig intern tjeneste med bakgrunn i mellomkrigsårenes programmfestede trusler om en marxistisk revolusjon i Norge fra partiene på venstresiden» (fra boken Mot stupet, side 65 av Kjell Fjørtoft). Vi leser faktisk “venstresiden”; vi leser “trusler om en marxistisk revolusjon”. De som har møtt marxistene vet når de snakker om revolusjon, betød det bevæpnet revolusjon, det ble ofte understreket av glødende øyne. Men det var ikke det aller minste romantisk, ikke det aller minste arbeideren som vant over kapitalisten. Først mange år senere skjønte jeg at dette var bare lokkemiddel, en limpinne; berørte du den satt du bom fast. For det virkelige liv viste at det var blind vold, store strømmer av blod, utallige drap; fengslinger, tortur og henrettelser, en endeløs strøm av forferdelige elendigheter.

Arbeiderpartiet var i utgangspunktet et kommunistisk parti. Einar Gerhardsen var en ivrig kommunist, en “ivrig revolusjonær aktivist” (sitat NRK dokumentar del 1) og deltok i de fleste aksjoner; de sprang rundt og forstyrret lov og orden som ungdommene i det norske Antifa gjør idag (se NRK dokumentarer her). Viten om venstresidens revolusjonære hensikter var medvirkende til at Vidkun Quisling som forsvarsminister ikke bare stilte opp med soldater, men også beordret marinen til å stille opp med skip under Menstadslaget i Skien i 1931, da det var flere militærleire med våpenlagre i de nære omgivelser. Vidkun Quisling som ansvarshavende, stolte ikke et øyeblikk på kommunistene. Et menneskeliv hadde heller ikke dengang stor verdi for dem, han kjente deres hensikter altfor godt fra sine år ved ambassaden i Moskva.

Et faktum verdt å merke seg er at det første ungdommen som sto under angrep på Utøya den 22. juli 2011 spurte seg om, var om det hadde skjedd et bevæpnet statskupp i Oslo? Jeg stusset lenge over den uttalelsen. Var dette bekreftelsen på at venstresiden i norsk politikk aldri gav slipp på sine ideer om fiendlig overtagelse eller som de selv kalte det, væpna revolusjon? Da jeg først de siste årene gjentatte ganger ble vitne til at politiet, ordensmakten viste brutalitet, var mange med meg dypt sjokkerte, jeg trodde vi levde i et demokrati hvor borgerne hadde rettigheter og rettsvern. Men da både Mattilsyn og Barnevern gjentatte ganger gjennomførte overgrep i møte med bønder og foreldre, støttet av bevæpnet politi, måtte vi svelge at noe oss fullstendig fremmed var i ferd med å vokse frem. Om vi ikke må ta slikt på største alvor og reagere?

For folks som sto i det vanlige hverdagsliv langt bortenfor det politiske klima, som undertegnede, var spørsmål om statskupp, absurde spørsmål. Men det var det ikke for AUF-ungdommene og Eskil Pedersen. Hadde de fått begrepet statskupp inn med den politiske morsmelk? Eskil Pedersen står idag (2019) midt oppe i sitt politiske liv som styreformann i Antirasistisk Senter, den norske avdeling for Antifa. Han bestemmer hvem som skal ta på seg slåsshanskene, når og hvor det skal skje. Kan det være tilfeldig? For de fleste av oss var uvante med tankeganger om vold og brutalitet, fordi det var så fjernt og unyttig. Men det finnes i det virkelige liv en god del folk som tiltrekkes av brutalitet. De nyter det. De liker å fremkalle smerter hos andre, de liker å beskue ofrene mens opprivende smertene jager igjennom deres marg og ben: Disse søker gjerne yrkesposisjoner i livet hvor de kan ta i bruk sine tilbøyeligheter. Det var mange av dem i det stalinistiske Russland. En av disse var Andrei Sverdlov i Ljublankafengselet, kommunistenes hemmelige politis spesialfengsel og torturkjeller i Moskva. Han var tyve år gammel det året Menstadslaget i Skien sto.

«En av de mest fryktede og frastøtende monster kjent fra Ljublankafengselet var Andrei Sverdlov, sønn av Yakov Sverdlov, den første Sovjets president og tsarmorder. Til og med som guttunge var han informant for GPU (kommunistene hemmelige politi), og skrev anonyme bekymringsmeldinger (min oversettelse av denunciations) om sine skolekamerater, barna til andre mektige kommunister. Straks han var gammel nok, meldte han seg inn i Cheka (forløper til GPU), og viste snart en en spesiell smak for yrket som etterforsker, hvor han fikk full uttelling for sin patologiske grusomhet. Der er et utall av vitnemål gjort av ofre som fikk tennene sine slått ut, armer, ben eller ribbein brukket av sønnen til Sovjets første president. Han lot til og med som om han var en innsatt i Det indre fengslet, og etter noen uker var det han som forhørte sine cellekamerater og slo dem sønder og sammen, uten nåde», skriver Valdas Anelauskas på side 152 i boken Zionism and Russia (til nedlastning her), foredrag holdt i Oregon, USA 2006. Bruken av bevæpnet politi, siviliforsvar og militære styrker ovenfor sivile borgere, ovenfor bønder og foreldre med barn må vi ta på største alvor. Ingen ville gjort det ovenfor sin egen familie, aldri. Men de gjorde det de som sto bak, det er et ufravikelig faktum. Og det var tydelig, ikke å ta feil av og ikke minst, pussig; ingen kjensgjerning såvidt meg bekjent tilsa at bevæpning skulle være nødvendig ovenfor verken bondefamiliene eller barneforeldrene, men vi hadde folk blandt myndighetene som lette etter påskudd for å få det på plass. Det var helt åpenbart. Det var det ene.

Det andre var å ta med sivilforsvaret, slik fortelles det, under aksjonen mot den enslige mor og bonde Merete Støvring på hennes flotte gård Fogdegården Borten i Melhus kommune i Trøndelag. Like merkelig. Oppbudets størrelse, omkring 25 mann mot en enslig mor; det stemte overhodet ikke. Hva var det de hadde tenkt? Kunne det tenkes at det var noe annet de hadde fore? Kanskje var det noen som sto høyere oppe i systemet som så fremover i et lengere tidsperspektiv? For en ting er å ta med bevæpnet politi, noe ganske annen er det å stille opp med sivilforsvaret. Gjennom å bruke sivilforsvaret fikk saken helt andre proporsjoner enn det den skulle ha hatt, nesten en nasjonal karakter, som om det gjaldt en større fiende? I tillegg oppførte de seg brutalt; hun, en vennlig, hyggelig og alltid imøtekommende kvinne, ble tvunget ned på gulvet og holdt fast der, av tre politimenn. For brutalitet er et språk, det betyr noe for dem som utøver den, de brukte anledningen å vise seg frem, vise hva de kan, vise hva de tør, de vil alltid ligge øverst, de vil alltid ha overtaket. De øvde seg, slik terrorpolititroppen Delta hadde øvelse helt inn i skytingen på Utøya, de øvde seg på å komme for sent frem til de som drap ungdommene. Sentrum for planleggingen av alle statlige voldshendelser ligger, slik jeg ser det, i Politidirektoratet (POD), den mørkebruneste flekken i det norske statsapparatet. De sørget også for Mattilsynets alle nødvendige fullmakter, dvs den fulle ryggstøtte, helt inn i rettsvesenet og var også særdeles aktive under Utøyakatastrofen. Det det er snakk om her, er holdninger.

Det var dette George Orwell beskrev. Den totalitære stat, den totale overvåkning. Når noen har angsten i blodet, arvet ned gjennom slektsledd etter slektsledd, bygger de nettopp opp en kontrollstat for å sikre seg. Hvilken storslagen genistrek Orwell fikk være med på; at noen som sto inne i dette viste ham hva som var på gang, er jeg dypt takknemlig for. Uten dette hadde vi ikke visst noe om det som var underveis, det som skulle komme. Det var George Orwells novelle 1984s fødselsdag for ikke lenge siden (utgitt den 8. juni, 1949), 70-års jubileum. Det skulle ha vært en stor fest med hurratog, flagg og janitsjarmusikk i gatene. Men det ble det ingenting av. Tenk det, var det ikke rart; myndighetene som elsket jubileum, medaljer og priser? De tidde. Det var en trykkende stillhet. I USA var det noen få som nevnte det (se her). I Norge holdt globalistene pusten, unntatt disse (her, her). De (NRK, VG, Dagbladet, Aftenposten, Dagens Næringsliv og Morgenbladet) største håpet nok at ingen skulle merke det og gikk forbi i stillhet, med lysene slukket, nakken bøyd og henda i bukselommene. Georg Orwell hadde i 1949 kledt globalistenes fedre nakne, slik at de frøs. Det har de aldri glemt; de hatet ham bittert, siden.