Vestlig esoterisme, New Age og akademia

4.8K visninger
26 minutter lesetid
18

Sist oppdatert: 18. juni 2013.

Esoterismeforskningen har siden 1990-tallet blitt akademisert og profesjonalisert. Denne forskningen er et idéhistorisk, ikke et ontologisk, prosjekt. Esoterikere som er mer opptatt av Kosmos og ontologi enn av idéhistorie, vil likevel finne dette forsknings­feltet nyttig og interessant. Esoterismeforskningen har lykkes godt i å få frem den kulturhistoriske konteksten til de forskjellige ”esoteriske” systemer, tekster og forfattere. Slik kontekstinnsikt resulterer i revisjon av mange tradisjonelle esoteriske trosforestillinger.

Vi ser nærmere på to bøker av den ledende esoterismeforskeren professor Wouter J. Hanegraaff, ”New Age Religion and Western Culture” (1996) og ”Esotericism and the Academy” (2012). Under renessansen ble visdomstekster innen det okkulte og magi fra fortidens Babylon, Egypt og Hellas gjenoppdaget, som så ble basis for ”vestlig esoterisme” frem til 1800-tallet. Har de okkult-esoteriske bevegelsene på 1800-tallet blitt umoderne? Er New Age-kulturen (1975- ) ”modernisert esoterisme”? Er vi vitne til en progressiv åpenbaring av de evige, åndsvitenskapelige sann­heter?

 

Innhold:

1) Den profesjonaliserte esoterismeforskningen

2) Vestens idéhistorie fra renessansen og utover

3) Har esoterismen fra 1875-1949 blitt umoderne?

4) Er New Age-kulturen ”modernisert esoterisme”?

5) Ut med ”esoterisme”, inn med ”værenkjede”?

 

1) Den profesjonaliserte esoterismeforskningen

En av forløperne til den profesjonaliserte esoterismeforskningen var den britiske historikeren Frances Yates (1899-1981). Særlig hennes bok fra 1964, Giordano Bruno and the Hermetic Tradition, bidro til økt akademisk interesse for renessansens gjenoppdagelse av visdoms­tekster fra antikken, hvilken intellektuell-kulturell betydning denne gjenoppdagelsen hadde på 1500/1600-tallet, og at denne betydningen ble undertrykt av de intellektuelle fra opplysnings­tiden og utover. At Yates ikke oppga at hun i stor grad baserte seg på noen uoversatte fagartikler fra 1950-55 av den italienske renessansehistorikeren Eugenio Garin (1909-2004), samt at hun ga et temmelig forvrengt bilde av hvilke visdomskilder fra antikken som fikk størst betydning for renessansen (hun fremhevet den hermetiske tradisjon), var uheldig. Hun skrev imidlertid med lidenskap og sprudlende entusiasme, hvilket delvis er forklaringen på den enorme akademiske og folkelige responsen på hennes bok.

 

Antoine Faivre (f. 1934) var den første til å definere vestlig esoterisme som et tverrfaglig akademisk studium. I 1979 ble verdens første professorat for esoterismeforskning opprettet ved Sorbonne, for studiet av ”historien til esoteriske strømninger i det moderne og samtidens Europa”. Da Faivre i 1992 publiserte L’ésoterisme, et hefte på 127 sider, innledet han en ny og mer moden fase innen esoterismeforskningen ved å forlate det tidligere rådende tradisjonalist/perennialisme-perspektivet. Hanegraaff (2012, s. 353) skriver: ”As such, it was the first scholarly presentation of its kind that covered the entire field from early modernity to the present day, with due attention to its sources in antiquity, combining the broad scope of the generalist with an unparalleled level of historical expertise concerning the relevant primary sources.” L’ésoterisme (1992) skapte også akademisk interesse for å forske på ”det okkulte”.

 

Wouter J. Hanegraaff fra Nederland skrev i 1995 en 30-siders artikkel om hvilken metodo­logisk tilnærming som ville være mest fruktbar for den nye esoterismeforskningen, Empirical Method in the Study of Esotericism. Han kalte sin tilnærming for ”empirisk” og som ”metodologisk agnostisisme”. Han distanserte seg fra sosiologisk reduksjonisme og fra ”religionism” med sitt tradisjonalist/perennialisme-perspektiv. Faivre sa seg enig med denne tilnærmingsmetoden. Hanegraaff fikk i 1996 sin PhD-avhandling fra 1995 utigtt i bokform, New Age Religion and Western Culture: Esotericism in the Mirror of Secular Thought. Denne boken har løftet det akademiske studiet av New Age-kulturen opp til et nytt nivå.

 

I 1999 ble senteret History of Hermetic Philosophy and Related Currents (GHF) opprettet, tilknyttet det religionsvitenskapelige instituttet ved Universitetet i Amsterdam (UiA). Wouter J. Hane­graaff (HomePage via UiA) fikk stillingen som professor ved senteret, hvilket var verdens andre professorat innen vestlig esoterismeforskning. I 2009 ble et festskrift – Hermes in the Academy: Ten Year’s Study of Western Esotericism at the University of Amsterdam – utgitt, der man kan lese mer om hvordan professoratet ble opprettet, og om hvordan GHF utviklet seg til å bli en akademisk suksesshistorie.

Wouter J. Hanegraaff

 

I 2012 kom Hanegraaff med sin fjerde bok, Esotericism and the Academy: Rejected Knowledge in Western Culture. Dette er et historiografisk verk om hvordan renessanse-humanister, katolisismens apologeter og scientismens forsvarere fra 1700-tallet og utover har forholdt seg til de idé­strømninger som i dag klassifiseres som ”vestlig esoterisme”. Historio­grafi er utforskningen og fremstillingen av historiefagets egen historie. Jan-Erik Ebbestad Hansen, professor i idéhistorie, har skrevet en elegant anmeldelse, Vesentlig om Vestens esoterisme.

 

Hanegraaff har også redigert flere tunge vitenskapelige antologier. I 2006 kom utgivelsen av Dictionary of Gnosis & Western Esotericism (forlagsomtale). Denne mursteinen på over 1200 sider er det første omfattende oppslagsverket om vestlig esoterisme fra den sene antikken og frem til i dag. Verket består av over 400 artikler skrevet av 180 internasjonale spesialister.

 

Egil Asprem fra Norge, som har vært en av Hanegraaffs PhD-studenter, underviser og forsker ved UiA (HomePage via UiA). I 2012 fikk han utgitt sin første bok, Arguing with Angels: Enochian Magic & Modern Occulture, og han er en av redaktørene av det nylig utkomne verket Contemporary Esotericism (2013). Den 5. februar 2013 forsvarte han sin PhD-avhandling The Problem of Disenchantment: Scientific Naturalism and Esoteric Discourse, 1900-1939. Han står bak bloggen Heterodoxology, der man kan følge hans forskning og refleksjoner. På norsk kan man lese hans artikkel fra 2009, På epleslang i kunn­skapens tre: En kritisk drøfting av nyere teori i esoterismeforskning.

Egil Asprem

 

Verdens tredje professorat for vestlig esoterismeforskning ble opprettet i 2005 ved Universi­tetet i Exeter (England), Centre for the Study of Esotericism (EXESESO). Stillingen gikk til Nicholas Goodrick-Clarke (1953-2012), som bl.a. har skrevet flere bøker om nazismens forhold til diverse okkulte idéer. Den mest betydningsfulle av disse bøkene synes å være The Occult Roots of Nazism: Secret Aryan Cults and Their Influence on Nazi Ideology .

 

I 2005 ble European Society for the Study of Western Esotericism (ESSWE) [web-base] dannet, med Hanegraaff som president. ESSWE har et regionalt nettverk i Skandinavia, the Scandinavian Network for the Academic Study of Western Esotericism (SNASWE). De har opprettet bloggen SNASWE. ESSWE har via forlaget Brill utgitt det fagfelle­vurderte tids­skriftet Aries siden 2001, med Hanegraaff som redaktør frem til 2010. I 2006 begynte Brill utgivelsen av en egen bokserie, Aries Book Series: Texts and Studies in Western Esotericism. Den akademiske esoterismeforskningen har altså på kort tid greid å etablere seg i Europa i form av professorater ved religionsvitenskapelige institutter, egne konferanser, organisa­sjoner, vitenskapelige tidsskrifter og bokserier.

 

2) Vestens idéhistorie fra renessansen og utover

Hvis vi skal forestille oss et grovriss av Vestens idéhistorie fra renessansen og utover, kan vi se for oss kristendommen, naturvitenskap/scientisme og ”esoterisme” som tre bånd ved siden av hverandre som beveger seg gjennom århundrene frem til i dag. Utfordringen blir da å vise hvordan den relative akademisk-intellektuelle statusen til disse båndene endrer seg langs tidsaksen, samt å vise dynamikken innen hvert bånd.

 

Med scien­tisme menes vitenskap som er basert på et materialistisk-naturalistisk grunnsyn. De gryende naturvitenskapene fra 1500-tallet og utover var ikke i seg selv ideologisk orientert, men forskernes behov for å distansere seg fra kristen­ teologi og aristotelisk fysikk resulterte i at deres ideologiske pendel i tiltagende grad beveget seg mot scientisme. Metodisk natura­lisme skled ut til å bli metafysisk naturalisme.

 

2a) Renessansen gjenoppdager senantikkens “platonske orientalisme”

På 1480-tallet oversatte Marcilio Ficino (1433-1499) deler av Corpus Hermeticum, egyptisk-greske visdomstekster som ble tillagt den mytiske Hermes Trismegistus. Disse tekstene ble tillagt meget høy alder, hvilket under renessansen impliserte tilsvarende høy autoritet som sannhet.

 

I 1486 utga Giovanni Pico della Mirandola (1463-1494) Oration on the Dignity of Man, som har blitt stående som et manifest for renessansen. Her blir individets verdighet og guddommelige potensial fremhevet, i opposisjon til den kollektive underdanighet som den romersk-katolske kirken og det kristne verdensbildet hadde skapt. Oration var ment som introduksjon til et åndelig-intellektuelt storverk som skulle integrere de nylig gjenoppdagete idéstrømningene med de rådende, men dette verket rakk han ikke å skrive da han døde bare 31 år gammel.

 

I 1487 introduserte Pico en ny tradisjon, kristen kabbala, som han opphøyde til å være nøkkelen til å forstå og tolke korrekt både Kosmos og Bibelen. Pico mente at Moses opprinnelig hadde skapt den jødiske kabbala, etter diktat fra Gud selv, og at Bibelen var full av innlagte hemmelige koder som kunne dekodes gjennom kabbala.

 

Ficino og Pico konkluderte at de evige, åndsvitenskapelige sannheter hadde blitt uttrykt i sin mest fullstendig form i de aller eldste tider (ja, helt tilbake til Adam!), og siden hadde blitt fragmentisert, utvannet og korrum­pert. Denne forestillingen ble til en doktrine som fikk navnet prisca theologia. Forestillingen om at hermetisismen var urgammel, med tilhørende autoritet, ble imidlertid gitt dødsstøtet av Isaac Casaubon i 1614. Gjennom filologiske analyser av Corpus Hermeticum viste han at dette verket ikke kunne være eldre enn det første århundret e.Kr.

 

Agostino Steuco (1497-1548), bibliotekar ved Vatikanet og pavens fortrolige, utga i 1540 De perenni philosophia. Her prøvde han å vise at mange av idéene i de nyoppdagete visdoms­tekstene fra antikken i sin essens harmonerte og var forenlig med den katolske lære. Med dette gjenoppvekket han en eldre doktrine, kalt perennialisme, som sier at alle religioner springer ut fra den samme kjernen av høyere, universelle innsikter. Denne doktrinen har altså en annen vinkling enn prisca theologia på hvor de høyeste sannheter er å finne. Perennia­lismen fikk ikke så stor innflytelse i Steucos samtid, men ble frontet på 1800-tallet av teosofene og på 1900-tallet av den esoteriske tradisjonalisme-skolen.

 

Hanegraaff (2012, s. 331-34) er enig med John Walbridge (2001) i at det som ble gjen­oppdaget i renessansen var senantikkens ”platonske orientalisme”. Hanegraaff poengterer også at den britiske historikeren Frances Yates (1899-1981) tilla gjenoppdagelsen av hermetisismen alt for stor vekt:

”Viktigst, vi har sett at Hermes Trismegistus bare var én i en serie av orientalske visdoms­menn som var av betydning under renessansens debatt om oldtidens visdom. Hvis vi skulle navngi de forskjellige visdomsfortellingene etter vismannen som antas å være opphavspersonen, da er det opplagt at Plethon og Ficino ikke forsvarte en hermetisk men en zoroastrisk tradisjon, og Pico forsvarte en mosaisk tradisjon. Bare Lodovico Lazzarelli trodde på en spesifik “hermetisk” tradisjon. Dette faktum har lenge vært erkjent av de italienske akademikerne… I sterk kontrast til Lazzarelli, ingen av heltene til Yates kan beskrives som hermetister. I motsetning til den vanlige oppfatning, Ficino plasserte ikke Hermes i sentrum selv i det berømte forordet til hans Pimander; Pico betraktet ham bare som én av flere av visdomsmennene som kom etter Moses, og selv Bruno refererer bare sporadisk til ham. Kort sagt: Yates skrev de virkelige hermetistene ut av historien, og erstattet dem med et sett av mer berømte talsmenn som i liten grad passer beskrivelsen…”

 

Senantikkens ”platonske orientalisme” inkluderer:

  • Hermetisme (egyptisk-greske tekster tillagt den mytiske Hermes Trismegistus) i form av verket Corpus Hermeticum.
  • Den hebraisk-jødiske kabbala, en tradisjon som ble vedlikeholdt av bl.a. jøder i Spania frem til de ble utvist i 1492.
  • Greske tekster tillagt Zoroaster fra det gamle Persia,
  • Visdomstekster tillagt kaldeerne fra Babylon, som de kaldeiske orakler.
  • De ”okkulte vitenskaper”: alkymi, magi og astrologi.

 

Renessanse-humanistenes gjenoppdagelse av den platonske orientalismen, som de forsøkte å integrere med den katolske tro, dannet det filosofiske grunnlaget for ”esoterismen”.

 

2b) Opplysningstiden: Kristendom og akademia utstøter esoterismen

Opplysningstiden (ca. 1650-1790) var idéhistorisk sett preget av den vitenskapelige revolusjon, der naturvitenskapen etablerte seg som en selvstendig og ekspanderende virksomhet, riktignok innenfor det kristne verdensbildet. Det kristne verdensbildet ble ikke akkurat nedkjempet, men ble i tiltagende grad opplevd som irrelevant og unødvendig (både som rammeverk og som forklaringsmodell) fra et akademisk-intellektuelt perspektiv. Det ble et stadig tydeligere skille mellom kristen tro på den ene siden og rasjonalistisk-empirisk filosofi og vitenskap på den andre siden. Begge disse leirene så det imidlertid som ønskelig, av hver sine grunner, å distansere seg fra ”esoterismen”. Kirken fryktet at den rene kristne teologi sto i fare for alvorlig kontaminasjon, og kom med diverse angrep på forsøkene på synkretisme (”sammenblanding”). Som et eksempel på et slikt angrep kan nevnes den tyske teologen Ehregott Daniel Colberg (1659-1698) som i 1710 fikk publisert i Leipzig Das Platonisch-Hermetische Christenthum. Den rasjonalistisk-empiriske leiren kom i tiltagende grad til å betrakte kristendom og esoterisme som tilhørende samme kategori, som prerasjonelle magisk-mystiske verdensbilder.

 

Hanegraaff nevner den tyske filosofi­historikeren Johann Jakob Brucker (1696-1770), hvis syvbindsverk Kurze Fragen aus der philosophischen Historiae (1731-1736) fikk enorm innflytelse over hele Europa ved at senere encyclopedier kopierte og stjal mye herfra. Brucker omarbeidet så dette verket til en utgave på latin, Historia Critica Philosophiae (1742-44), som i 1791 ble oversatt til engelsk. Dette verket skapte i sterk grad den kommende normen, langt inn på 1800-tallet, for hvilke ”tankeformer” og filosofier som skulle anses som rasjonelle og logiske, og hvilke ”tankeformer” som ikke kvalifiserte hertil. Verket formet identiteteten til opplysningstidens representanter. Her ble grensene lagt mellom:

  • filosofihistorie, som rasjonelt og akademisk respektabelt,
  • bibelske åpenbaringer, som trosmessig fullt respektabelt,
  • ikke-kristne religioner og forsøk på å blande disse med kristenteologi, som både rasjonelt og trosmessig ble konkludert å være ikke-respektabelt.

 

Selv om ”esoterismen” under opplysningstiden mistet all akademisk-intellektuell status og interesse, skjedde samtidig en oppblomstring blant folk når det gjaldt interessen for magi og det okkulte. Denne bølgen kulminerte i populariteten til martinisme og mesmerisme på slutten av 1700-tallet. De okkult-esoteriske romaner gjorde sitt inntog, med fantasifulle beskrivelser av hemmelige selskaper og ordener, vise adepter og farlige magikere. En av de første romaner som bidro til å skape denne genren, var Nicolas Pierre Henri Montfaucon de Villars’ Comte de Gabalis (online) fra 1670, der hovedpersonen blir fristet av en tysk greve innvidd i kabbalaens hemmeligheter til å etablere seksuelle forhold med hunnene innen de fire typer av naturånder. Den mest betydningsfulle romanen i denne genren på 1800-tallet var Zanoni (1842) av Edward Bulwer-Lytton. Hovedpersonen er en broder innen Rosenkors­ordenen som har levd siden Babylons dager, og som står i fare for å miste sin potensielle udødelighet dersom han forelsker seg. I romanen diskuteres okkult-mytiske emner som naturåndene, livs­eliksiren og astrologi.

 

2c) Romantikken gjeninnfører den besjelede og fortryllede verden

Romantikken  var en kunstnerisk, litterær og intellektuell bevegelse som oppsto i Europa på slutten av 1700-tallet og som i de fleste områder nådde sitt høydepunkt i perioden 1800-1840. Romanti­kken hadde ifølge Hanegraaff renessanse-esoterismen som bakteppe, og oppsto som en reaksjon på opplysningstidens stadig mer mekaniserte verdensbilde der universet ble fremstilt som kaldt og livløst. Romantikken gjeninnførte den besjelede og fortryllede verden, der mystikken igjen kunne oppleves av alle som turde å åpne sitt hjerte og sine sanser.

 

Romantikken var frustert over forskjellige trender i samfunnet som urbanisering og industri­ali­sering, empirismen og ensidig dyrkning av fornuften. Romantikkens motreaksjon var å dyrke intuisjon og fantasi; sterke emosjoner som lidenskap, skrekk og ekstase; den ville og stormfulle natur; det eksotiske og det ukjente; myter og eventyr; folkekunst og det nasjonale; geniet og individua­listen som går sin egen vei fremfor å adlyde konvensjonell visdom og sosiale normer. I Emily Brontés roman Stormfulle høyder (1847) utfoldes et konfliktfylt drama preget av at romantikkens voldsomme og destruktive elementer har blitt satt opp mot opplysnings­tidens elementer.

“The Course of Empire: The Savage State” (1836) av Thomas Cole

 

Eliphas Levi og Arthur Edward Waite

Franskmannen Eliphas Levi (1810-1875), født Alphonse Louis Constant, kom til å spille en viktig rolle som grunnleggeren av den moderne, seremonielle magi. I 1853 besøkte han England, der han traff Edward Bulwer-Lytton. Dette resulterte i at Levi bare to år senere, i 1855, utga boken Dogme de la Haute Magie, som ble startskuddet på hans karriere som forfatter innen det okkulte og seremoniell magi. Åpningslinjene til 1861-utgaven av boken er verdt å merke seg:

”Bak sløret til alle de hieroglyfiske og mystiske allegoriene i de eldgamle doktrinene, bak mørket og de merkelige ildprøvene ved alle innvielser, under seglet til alle hellige skrifter, i ruinene av Ninive eller Theben, på de smuldrende steinene i de gamle templene og på de svertete fjesene til de assyriske og egyptiske sfinxene, i de monstrøse eller fantastiske maleriene som for Indias troende gir tolkninger av vedaenes inspirerte sider, i de kryptiske emblemene på våre gamle bøker om alkymi, i seremoniene som praktiseres ved mottak innen alle hemmelige samfunn, finnes indikasjoner på en doktrine som overalt er den samme og som overalt er omhyggelig skjult.”

 

Det Levi tolket som indikasjoner på en felles okkult-esoterisk ”doktrine”, har Sitchin-fans siden 1976 tolket som sporene etter anunnakiene! Fra Wiki-artikkelen Eliphas Levi:

”Levis versjon av magi ble en stor suksess, særlig etter hans død. At spiritualisme ble populær på begge sider av Atlanterhavet fra 1850-tallet bidro til denne suksessen. Hans lære om magi var fri for åpenbar fanatisme, selv om den forble ganske mørk. Han hadde ingenting å selge, og han lot ikke som om han var en innvidd i en eldgammel eller fiktiv hemmelig orden. Han innarbeidet Tarot-stokken i sitt magiske system, med det resultat at Tarot-stokken har blitt en betydningsfull del av parafernaliene til vestlige magikere. Han hadde dyp innflytelse på magien til the Hermetic Order of the Golden Dawn og senere på ex-Golden Dawn medlemmet Aleister Crowley. Han var også den første til å erklære at pentagrammet eller den femtakkete stjerne med én tagg ned og to tagger opp representerer det onde, mens pentagrammet med én tagg opp og to tagger ned representerer det gode.”

Illustrasjon fra “Dogme de la Haute Magie” (1855)

 

Arthur Edward Waite (1857-1942) var den første som tok for seg det okkulte og esoteriske på en systematisk måte. Hans mange bøker om emnet skapte positiv interesse også blant akademikere. Han oversatte også bøkene til Eliphas Levi til engelsk. For noen er han best kjent som medskaperen av den klassiske og populære Rider-Waite tarotstokken som ble lansert i 1909. Hanegraaff (2012, s. 248-49) skriver bl.a. følgende om Waite:

”Mer enn noen annen forfatter i den engelsk-språklige verden har denne selvlærde studenten, poeten, okkultisten og mystikeren vært ansvarlig for å etablere og popularisere begrepet om en ”esoterisk tradisjon” i den vestlige kultur. Dette gjorde han gjennom en imponerende serie av store og lærde bøker som ble publisert fra midten av 1880-tallet og frem til slutten av 1930-tallet; om historien til alkymi, magi, kabbala, mystisisme, Rosenkorsordenen, frimureri, Tarot-stokken, Gral-legenden, samt mange utgaver og over­settelser av kilde-litteratur… I fraværet av seriøse konkurrenter gjorde Waites enorme produksjon ham til en nærmest uunngåelig autoritet til langt inn på 1900-tallet for enhver som ønsket å plassere de forskjellige strømninger assosiert med ”det okkulte” inn i et historisk rammeverk. I en rettferdig evaluering av Waites innsats må man ta i betraktning at hans utdannelse var minimal, at han aldri studerte ved noe universitet, at han nærmest var uten modeller eller forløpere i sine detaljerte historiske studier av hva han selv kalte Vestens ”Hemmelige Tradisjon”…

Kombinasjonen av denne troen på mystikk med en historisk tilnærming til alkymiske, magiske og kabbalistiske tekster resulterte i en type lærd okkultist som har blitt oppsiktsvekkende innflytelsesrik på 1900-tallet. Selv i dag fortsetter denne typen å være en meget betydningsfull faktor i gråsonen av forfatterskap halvveis mellom esoterisk religiøsitet og rigorøs akademisk forskning. Deres grunnleggende formodning er at begrepet ”esoterisme” refererer ikke primært til innvielsessentre (selv om slike også kan være inkludert), men til ”indre” åndelige dimensjoner som antas å være diskrét tilstede under overflaten av ”eksoteriske” tradisjoner.”

Arthur Edward Waite (1857-1942)

 

3) Har esoterismen fra 1875-1949 blitt umoderne?

De mest kjente vestlige esoteriske systemene som oppsto i perioden 1875-1949 var teosofi (1875-), Golden Dawn (1887-), antroposofi (1912-) og Gurdjieffs system (1886-1949). I tillegg kommer de okkult-esoteriske verkene til Alice Bailey (1880-1949), Aleister Crowley (1875-1947) og Dion Fortune (1890-1946). Hvilken status og popularitet har disse systemene og verkene i dag i de alternative miljøer? Har vitenskapelige fremskritt, UFO/ET-kulten fra 1947 og utover, samt New Age-kulturen, gjort disse systemene noe umoderne og ”utkonkurrerte”? Selv om man ikke skal forveksle kvalitet med popularitet, er det mye som tyder på at svaret er bekreftende. To eksempler kan gis.

 

a) Fra seremoniell magi til Silva-metoden

Den moderne seremonielle magien som ble grunnlagt av Eliphas Levi fra 1855 og utover er basert på troen på et omfattende kompleks av usynlige men for magikeren utnyttbare relasjoner (”okkulte korrespon­danser”) mellom planeter, tall, geometriske figurer, organer eller kjertler i menn­eskets kropp, farger, metaller, lukter, ånder og demoner, osv. Aleister Crowley mente at verdien av de teatralske effektene ved seremoniell magi primært er den psykologiske virkningen. I Silva-metoden, som ble utviklet av José Silva (1914-1999) på 1960-tallet og som har blitt svært populær innen New Age-kulturen, er alle korrespondansene, alle parafernaliene og alt det seremonielle borte. Det som er tilbake er de psykologiske ”nøklene” eller indre teknikkene for å utøve magi (realisering av konkrete mål der høyere sfærer og krefter brukes som instrument).

 

b) Fortidsvisjoner: Fra rotrase-teorien til Ancient Astronaut Theory

Rotrase-teorien ble første gang presentert av den britiske teosofen Alfred Percy Sinnett i Esoteric Buddhism (1883). Teorien ble senere støttet og modifisert i personlige versjoner av Madame Blavatsky i The Secret Doctrine (1888); av William Scott-Elliot i The Story of Atlantis (1896) og The Lost Lemuria (1904); av Annie Besant i Man: Whence, How and Whither (1913); og av Rudolf Steiner i Atlantis and Lemuria (1913). Rotrase-teorien var koblet sammen med de teosofiske og senere antroposofiske teorier om tapte kontinenter som Atlantis og Lemuria. I dag har rotrase-teorien ingen utbredelse utenfor de teosofiske og antropo­­sofiske miljøer, og muligens er teorien også der i stor grad forlatt.

 

I dag er Ancient Astronaut Theory (AAT) en populær alternativ­teori til opphavet til Homo sapiens. AAT hevder at utenomjordiske skapte Homo sapiens som en hybrid, og at de videre bragte sivilisasjonen til mennesket. AAT ble først fremmet av Erich von Däniken i hans første bok fra 1968. Pr. idag har Däniken skrevet over 30 bøker, som har blitt oversatt til 32 språk og samlet solgt i over 63 millioner eksemplarer. Däniken er pr. i dag tidenes mest solgte non-fiction forfatter. Han har imidlertid ikke utviklet AAT i noen grad særlig grad i de 45 årene han har holdt på.

 

Zecharia Sitchin (1920-2010) publiserte fra 1976 og frem til sitt siste leveår 14 bøker som fremmet en spesifik versjon av AAT. Denne versjonen, basert på hans tolkninger av bl.a. sumeriske tekster, går ut på en gruppe utenomjordiske humanoider kom fra planeten Nibiru til Jorden for et par hundretusen år siden for å finne gull. Nibriu skal være en planet med en ekstremt lang elliptisk bane som ca. hvert 3.600 år krysser ekliptikken nær Venus’ bane. Nibiruanerne som ankom Jorden fant etter hvert ut at de trengte mer manuell arbeidskraft, og skal ha skapt Homo sapiens som en hybrid som skulle fungere som arbeidsslave. Helt mot slutten av deres opphold på Jorden bestemte de seg for å overføre sivilisasjonen til mennesket, og det ble sumererne som først mottok denne overføringen. Sumererne kalte nibiruanerne på Jorden for anunnaki’er (”de som kom fra Himmelen til Jorden”). Anunnakienes globale høyteknologi-sivilisasjonen, som gikk mot sin slutt for ca. 3600 år siden, skal det være spor av over hele verden. Sitchins AAT-versjon ble fra 1995 og utover støttet, og på enkelte punkter modifisert og utdypet, av Nancy Lieder som via web-basen ZetaTalk hevder at hun representerer en ET-gruppe kalt zeta’er som hun er i telepatisk og fysisk kontakt med. Bidragene fra Sitchin og ZetaTalk har resultert i en spennende ny versjon av menneskehetens fortid, som av undertegnende har blitt presentert i web-boken Menneskets historie: Integras­jon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk (2012).

 

Vestlig esoterisme om evolusjonisme, metempsykose og reinkarnasjon

Hanegraaff (1996) forklarer at først på 1700-tallet begynte vestlig esoterisme å adoptere idéen om sjelens evolusjon (heretter kalt evolusjonisme). Idéen ble raskt etablert som en hoved­komponent i vestlig esoterisme, og dukket senere opp som en hovedkomponent i New Age-kulturen. Noen av de personer som på 1700-tallet bidro til evolusjonismen, var Joseph Addison (1672-1719), Emanuel Swedenborg (1688-1772), Gotthold Ephraim Lessing (1729-1781) og Karl von Echartshausen (1752-1803). Disse 1700-tenkerne var imidlertid alle negative til reinkarnasjonsteorien; de fremmet i stedet teorien om ”stigende metempsykose” som går ut på at sjelen etter døden utvikler seg videre ved å stige oppover i det åndelige hierarkiets sfærer.

 

1700-tallets evolusjonisme inngikk også som en komponent i Madame Blavatskys første verk Isis Unveiled (1877), der tittelen gir et hint om hvilken visdomskultur hun mente var den eldste og mest autoritative. I dette verket er reinkarnasjonsteorien knapt nevnt. I hennes verk The Secret Doctrine (1888) har hun imidlertid en annen oppfatning om hvilken visdoms­kultur som var eldst og mest autoritativ, og først i dette verket gir hun reinkarnasjons­teorien sin fulle støtte. Men det er ikke reinkarnasjonsteorien i sin østlige ”hjulkontekst” hun adopterer, der individet enten er ”fanget” inne i hjulet, eller så er frigjort fra alle begrensninger. Slik Vestens evolusjonsime var fremmed for Østen, var Østens hjulkontekst like fremmed for Vesten. Blavatsky synes å ha trukket reinkarnasjons­­læren ut av Østens hjulkontekst og plassert den inn i Vestens evolusjonisme-kontekst.

 

4) Er New Age-kulturen ”modernisert esoterisme”?

Hanegraaffs PhD-avhandling fra 1995 ble som nevnt utgitt i bokform i 1996, New Age Religion and Western Culture: Esotericism in the Mirror of Secular Thought. Dette er en akademisk tungvekter som har løftet studiet av New Age-kulturen opp til et nytt nivå. I boken har han valgt å definere New Age-kulturen tidsmessig ved å si at den brøt frem ca. 1975, og nådde sin fullt utviklete form på 1980-tallet. Flere av trekkene i den modne New Age-kulturen på 1980-tallet var imidlertid også å finne i den motkulturelle hippie-kulturen fra ca. 1967-75, men Hanegraaff mener altså at de to sub­kulturene med fordel bør skilles analytisk fra hverandre. Hanegraaff analyserer New Age-kulturen til å bestå av en rekke hovedtrender, som han så diskuterer inngående. Her nevnes de viktigste:

 

a) Kanalisering. Begrepet ”kanalisering” skal forstås som en New Age-infrakulturell (emisk) term for ”artikulerte åpenbaringer”, ikke som en transkulturell, objektiv beskrivelse av et fenomen. Kildene bak kanaliseringene hevdes å være av mange slag: Ånder, avdøde, Mestere, utenomjordiske, engler, demoner, Gud, guder, gruppevesener, Høyere selv, naturånder… Kjente eksempler er Edgar Cayce, Jane Roberts og The Seth Material, Helen Schucman og A Course in Miracles, Ramala og Ramtha. Den sentrale betydningen som kanalisering har, gjør at New Age-kulturen forsåvidt kan kalles en åpenbaringsreligion.

 

b) Healing og personlig vekst. Når New Age-kulturen bruker begrepet healing, legger de implisitt eller eksplisitt værenkjeden til grunn, og legger størst vekt på individets psykologisk-åndelig-eksistensielle subjektive dimensjon. Individets subjektive opplevelse av mening står sentralt. Problemer og patologier på de øverste nivåene i værenkjeden kan forplante seg nedover, og resultere i blokkeringer og ubalanser på vitalplanet, og i konkrete sykdommer og plager i den fysiske kroppen. Noen ganger er primærårsaken til en kroppslig lidelse naturligvis å finne på det fysisk planet, som f.eks. ved benbrudd. New Age-kulturen oppfordrer til å ta fullt ansvar for egne sykdommer, samt å ta ansvar for egen helbredelse i form av valg av terapeutiske metoder.

 

Skolemedisin viser ingen interesse for individets psykologisk-åndelig-eksistensielle subjek­tive dimensjon, og avviser at denne dimensjonen har betydning for forståelsen og behand­lingen av sykdommer. Kampen mellom skolemedisin og den stadig mer forflatete psyko­logien på den ene side, og alternativ medisin og alternativ dybdepsykologi på den annen side, er av ideologisk og metodologisk karakter, samt dreier seg om store penger og fundamental mangel på tillit til hverandre. Den alternative siden anklager motparten for profitt­drevne konspira­sjoner (”Big Pharma”), mens skolemedisin og konvensjonell psykologi anklager motparten for humbug og prerasjonalitet.

 

c) New Age-fortolkningen av vitenskap. New Age-kulturens overordnete agenda hva viten­skap angår, er å få bekreftet værenkjeden der bevisstheten (fremfor materien) presenteres som tilværelsens primære dimensjon. Alt annet er underordnet.

 

New Age-kulturen er unison i avvisningen av det materialistisk-naturalistiske grunnsyn, og er derfor like unison i avvisningen av scientisme, dvs. vitenskap som er basert på det materialistisk-naturalistiske grunnsyn. Dermed oppstår den noe paradoksale situasjon at New Age-kulturen er svært positiv til og interessert i vitenskap, men forbeholder seg likevel retten til å tolke dens funn og konklusjoner ut fra eget grunnsyn. Det samme kan imidlertid også sies om scientisme-tilhengerne. I den grad forskere kommer i konflikt med scientisme-tilhengernes dogmer, blir disse forskerne umiddelbart avvist av scientistene som represen­tanter for pseudovitenskap.

 

Eksempler på kjente forskere med New Age-fortolkninger, er David Bohm (1917-1992, teoretisk fysikk), Ilya Prigogine (1917-2003, dissipative strukturer), Karl H. Pribram (f. 1919, nevrokirurg), Stanislav Grof (f. 1931, psykiater, transpersonlig psykologi), Fritjof Capra (f. 1939, fysiker), Amit Goswami (teoretisk fysikk), Rupert Sheldrake (f. 1942; biokjemiker, para­psykologi) og Bruce Lipton (f. 1944, utviklingsbiolog, epigenetikk). Ken Wilber (f. 1949) bør også nevnes her pga. sin innsats innen transpersonlig psykologi og med å skape en integrativ kosmologi, selv om han verken er forsker eller identifiserer seg med New Age.

 

d) New Age neopaganisme (Wiki: Contemporary paganism; Nyhedendom). Hanegraaff hevder at i sentrum av New Age neopaganisme står Wicca-bevegelsen, som ble dannet av briten Gerald Gardner (1884-1964) på 1950/60-tallet. Noe utenfor sentrum står gudinne­dyrkelsen. Et eksempel på en person som tilhører begge leirene, er Starhawk som i 1979 fikk utgitt bestselgeren The Spiral Dance.

 

Magi kan defineres som alle indre og ytre handlinger som er rettet mot oppnåelsen av et bestemt mål, der handlingenes virkning skal forplante seg via andre plan enn det fysiske for så å materialisere seg i form av målets realisering. Neopaganisme inkluderer seremoniell magi og heksekunst. Ifølge Hanegraaff er neopaganisme en fortsettelse av 1800-tallets seremonielle magi, som igjen har sine historiske røtter i gjenoppvekkelsen av hermetismen på 1500-tallet.

 

e) Millenaristiske visjoner. Millenaristiske visjoner er forestillinger om en framtidig og total transformasjon av verden. Slike visjoner kan inndeles i to faser, der den første fasen er forbundet med destruksjonen av den gamle verdensorden, av det bestående systemet. Idéene om hvilken form denne destruksjonen kan ta, varierer stort, fra globale kataklysmer til religiøs apokalypse til menneskeforårsaket undergang. Generelt er ikke New Age-kulturen så opptatt av å diskutere hvilken form destruksjonen kommer til å ta. Den andre fasen av slike visjoner er forbundet med dannelsen av en ny verdensorden som resulterer i ”paradis på Jorden”. Akkurat hvordan dette skal skje, er uklart. Den generelle New Age-oppfatningen er at Jorden heves til en høyere fysisk frekvens, og/eller at den gjenlevende menneskehet i den post-apokalyptiske æra heves til et høyere kognitiv og etisk nivå.

 

f) Holdning til livet. New Age-kulturens holdning til livet er karakterisert ved en sunn ”denne verden”-orientering kombinert med en optimistisk tro på ”denne verden”-eutopier.

* * *

 

New Age-kulturen ble på slutten av 1970-tallet selvbevisst, og har bidratt med en rekke intellek­tuelle analyser av seg selv. Som eksempler på forfattere og bøker av denne typen kan nevnes Marilyn Ferguson (1938-2008) som i 1980 fikk publisert bestselgeren The Aquarian Conspiracy (som allerede ti år senere var utdatert); Peter Russell som bl.a. har utgitt The Global Brain Awakens (1995) og From Science to God (2002); og David Spangler som betraktes som en av grunnleggerne av New Age-bevegelsen.

 

Hanegraaff (1996) prøver helt til slutt i boken å klargjøre hva som gjør New Age-kulturen til en helhetlig bevegelse, dvs. hva alle newage’rne har til felles. Hanegraaff tolker New Age-kulturen som ”secularized esotericism”, med hvilket jeg antar han mener ”modernisert esoterisme”. I oversettelse av sitater fra engelsk til norsk vil det imidlertid være mest korrekt å skrive ”sekularisert esoterisme”, så kan leseren selv bytte ut ordet ”sekularisert” med ”modernisert”.

”New Age som kulturkritikk:

All New Age-religion er karakterisert ved en kritikk av dualistiske og reduksjonistiske tendenser i den (moderne) vestlige kultur, eksemplifisert på den ene side av (det som emisk oppleves som) dogmatisk kristendom, og på den annen side av rasjonalistisk-scientistiske ideologier. Den tror på en ”tredje mulighet” som verken avviser religion og spiritualitet eller vitenskap og rasjonalitet, men kombinerer dem i en høyere syntese. Den hevder at de to trender som hittil har dominert den vestlige kultur (dogmatisk kristendom og en like dogmatisk rasjonalistisk-scientistisk ideologi) har vært ansvarlig for den nåværende verdenskrisen. De hevder denne krisen først vil bli løst hvis og når denne tredje mulighet blir dominerende i samfunnet.” (s. 517)

New Age som sekularisert esoterisme:

All New Age-religion er karakterisert ved det faktum at den uttrykker sin kritikk av den moderne vestlige kultur ved å presentere alternativer avledet fra sekularisert esoterisme. Den låner fra tradisjonell esoterisme den overordnete betydningen av personlige religiøse opplevelser og av ”denne verden”-typer av holisme (som alternativer til dualisme og reduk­sjonisme), men nytolker generelt esoteriske trossetninger fra sekulariserte perspek­tiver. Da de nye elementene – som ”kausalitet”, studiet av religioner, evolusjonisme, og psykologi – har blitt grunnleggende komponenter, kan ikke New Age-religionen karakteri­seres som en tilbakevending til verdensbilder fra før opplysningstiden [som begynte ca. 1650/1700], men må ses som en kvalitativ ny synkretisisme av esoterisme og sekulære elementer. Paradoksalt nok, New Age-kritikken av den moderne vestlige kultur er i betydelig grad uttrykt på den samme kulturens premisser…” (s. 522)

 

5) Ut med ”esoterisme”, inn med ”værenkjede”?

Esoterisme-begrepet har vært mye drøftet blant esoterismeforskerne. Det er ikke noen konsensus om begrepet, og begrepet brukes forskjellig av ulike grupper. For dem som betrakter seg som esoterikere, har esoterisme en ontologisk betydning og er nærmest synonymt med ”innvidd kunnskap om de høyere sann­heter, opprinnelig erkjent på transrasjonelt vis”. For dem som ikke betrakter seg som esoterikere, er esoterisme en idéhistorisk sekkebetegnelse. Flere esoterismeforskere ønsker derfor å komme seg bort fra begrepet. Men også de som betrakter seg som esoterikere kan ha fordel av å finne andre termer som uttrykker mer presist og nøytralt hva de mener. Hvilke strukturelle trekk og minstekrav setter de for at en kosmologi skal kunne kalles esoterisk?

 

Selvutnevnte esoterikere vil i dag si at kosmologien for det første må være basert på væren­kjeden. Det vil si at Kosmos betraktes hierarkisk strukturert bestående av en årsak-virkningskjede av sfærer fra bevissthetens sfære ned til det fysiske planet. Når det gjelder dimensjons­skalaen, er den moderne trenden å betrakte Kosmos som holarkisk strukturert ved at spiralen som går nedover i mikrokosmos og oppover i makrokosmos er uendelig i begge retninger.

 

Evolusjonisme ble som nevnt en hovedkomponent i vestlig esoterisme på 1700-tallet, og er videre en hovedkomponent i New Age-kulturen. Reinkarnasjonsprinsippet regnes i dag som et selvfølgelig aspekt av evolusjonismen inntil et svært høyt utviklingstrinn har blitt nådd der vesenet forlater det fysiske planet for godt. Esoteriske systemer og religioner har til felles diverse idéer om hvordan sjelens eller bevissthetens klatring oppover væren­kjeden kan påskyndes og gjøres mer effektiv. Nedenfor har jeg erstattet uttrykket ”esoteriske systemer” med ”værenkjede(VK-)systemer”.

 

VK-systemer som (emisk) kategori synes å være under utvikling og ekspansjon når det gjelder infrastruktur og detaljrikdom. VK-systemer må med jevne mellomrom moderniseres og integreres med ny informasjon fra andre innsiktskilder og perspektiver. Uten slik moderni­sering og integrering blir systemet gradvis avlegs, og mister da sin appell og menighet. I forhold til de VK-systemene som delvis ble gjenoppdaget og delvis skapt under renessansen, er teosofien og Gurdjieffs system to gode eksempler på en ny generasjon av moderniserte og integrerte VK-systemer som oppsto i perioden 1875-1920. Men nå har også systemene fra dén perioden blitt noe avlegse, umoderne og utilfredsstillende for dagens mennesker. To gode eksempler på en ny generasjon av VK-systemer er den intuisjonsbaserte kosmologien til dansken Martinus (1890-1981) og det integrative og moderniserte rammeverket for en åndsviten­skapelig kosmologi til Ken Wilber.

Martinus Thomsen (1890-1981)

 

Her deler jeg altså New Age-kulturens sterke tro på en  progressiv åpenbaring av de evige, åndsvitenskapelige sannheter. Dette er i konflikt med renessanse-forestillingene om:

  • prisca theologia, at de evige, åndsvitenskapelige innsikter ble mest fullstendig uttrykt i de eldste religiøse tradisjoner, og siden har blitt utvannet og korrumpert.
  • perennialisme, at de evige, åndsvitenskapelige innsikter er tilstede i alle religiøse tradisjoner.

 

Det kan argumenteres for at den type permanent opplysthet som Buddha angivelig nådde, og som har blitt nådd av tusenvis før og etter ham, resulterer i en bestemt type av eksistensiell-åndelige kjerneinnsikter. Disse kjerneinnsikter er imidlertid av en så generell karakter at når mottakeren av disse skaper en spesifik lære som så resulterer i en spesifik tradisjon, dominerer det spesifikke ved hver av disse læresystemene i forhold til de felles kjerneinnsiktene. Osho (1931-1990) – som selv hevdet at han ble permanent opplyst bare 21 år gammel (fire år senere ble han professor i filosofi) – gjorde det til sin livsmisjon å vise hvordan mange vismenn både fra Østen og Vesten snakket ut fra de samme eksistensiell-åndelige kjerneinnsikter, men ga dem et personlig og kulturelt preg. Dette ”teppet” av gullkorn fra opplyste vismenn, som vi finner over hele verden, er imidlertid ikke identisk med det som representantene for vestlig esoterisme har lagt inn i begrepet perennialisme.

 

Kilder og ressurser

* Frontbilde: ”Study” av David Wyatt (England). David Wyatt Etsy Shop.

* European Society for the Study of Western Esotericism (ESSWE).

* Scandinavian Network for the Academic Study of Western Esotericism (SNASWE).

 

En stor takk til Egil Asprem som har lest gjennom manuset og kommet med verdifulle kommen­tarer.

 

***********************************************

 

Rolf Kenneth Myhre

Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

0 0 stemmer
Artikkelvurdering
Varsle om nye kommentarer
Varsle om
guest

18 Kommentarer
Nyeste
Eldste Mest populær
Inline Feedbacks
Vis alle kommentarer
Menneske
Menneske
Abonnent
11 år siden

Veldig interessant artikkel. Takker og bukker for mer input.
Det var en som fortalte meg at “esoterisk” betyr selvinnsikt.
Noe usikker på hvor mye “selvinnsikt” som sikkert mange mennesker har i følge dette: “Jeg har innsikt i mennesket, dets skjel, og spiritualitet”.

Farlig, farlig.

Jeg håper at Menneskeheten (med stor M) vil bli i stand til å fokusere mer på seg selv, før de blir i stand til å skape universale sannheter for andre.

Krystallbarn
Abonnent
11 år siden

Hei. Håper noen her vil lage en artikkel om Buffy Sainte Marie, fakta om henne og hennes budskap.

http://www.youtube.com/watch?v=0ZjbidjIivY

http://bsnorrell.tripod.com/id99.html
Hun har veldig mye viktig informasjon å komme med, og hennes egen historie er vel så viktig og generelt opplysende som det hun snakker om ellers.

Julia
Julia
Abonnent
11 år siden

Flott artikkel Rolf Kenneth. Når det gjelder kanalisering f.eks, så tror jeg så gjerne man kan kalle det “modernisert esoterisme”. Utfra både bibeltekster og andre skrifter er jeg vel ikke i tvil om at kanalisering har foregått i all tid. Jeg tør også kaste den brannfakkelen det måtte være, og se nærmere på hvem som “kommer igjennom” i kanalisering. Kanskje særlig i bibelen kan man jo tørre å spørre hvem som egentlig snakker….

IdarHaugen
IdarHaugen
Abonnent
11 år siden

Dagens fysikk er i ferd med å viske ut de skillelinjer mellom religion, filosofi og vitenskap som har vokst seg stadig sterkere gjennom de siste århundrer. Samtidig er den viten som kun har vært forbeholdt spesiellt innviede i stor grad gjort lett tilgjengelig gjennom teosofien, antroposofien og det som med et samlebegrep kalles New Age. For dem som er oppriktig interessert i temaet som denne artikkelen tar opp, anbefaler jeg følgende bok:
“Vestens Mysterier – en innføring i okkultismens historie. av Jan Bojer Vindheim utgitt på Ex Libris forlag (ISBN 82-7384-107-3)

For de som kun kjenner frimureriet overfladisk anbefaler jeg boken:
Frimureriet – Mysterier, Fellesskap, Personlighetsdannelse. Skrevet av Sverre Dag Mogstad og utgitt på Universitetsforlaget (ISBN 82-00-03984-6)

DØDEN SKAL MAN IKKE FRYKTE. FOR NÅR DEN ER, ER JEG IKKE. OG NÅR JEG ER, ER DEN IKKE……………….

Uffda
Uffda
Abonnent
Svar til  IdarHaugen
11 år siden

Her er du inne på noe vesentlig nemlig at det tradisjonelt esoteriske ikke lenger er esoterisk, men i den nye tid en kjent integrert del av universets lover. Ikke noe system kan eksistere og fungere isolert i naturen og kan iflg Nassim Haramein forklares med bla fractal equations.
Han har flere 4 timer pluss videos på Goggle, og tenker nytt uten den akademisk-intelektuelle prestisje som ofte blokkere for innsikt.

gudfrid
gudfrid
Abonnent
Svar til  Rolf Kenneth Myhre
11 år siden

Nå er det mye viktigere å bli innviet enn å lage en artikkel om idehistorie. Kanskje du heller burde stille litt viktigere spørsmål i din neste artikkel?

gudfrid
gudfrid
Abonnent
Svar til  Rolf Kenneth Myhre
11 år siden

Skulle ønske jeg kunne utrykke meg bedre, jeg er skikkelig dårlig til å skrive, men likevel er jeg innviet, ikke hele tiden, men jeg vet hvordan jeg “kobler meg på”. Du er flink til å skrive, men ikke innviet. Du burde ønske deg innvielse og jeg må ønske meg bedre skriveferdigheter. :-)

gudfrid
gudfrid
Abonnent
Svar til  Rolf Kenneth Myhre
11 år siden

Snille, Rolf, kanskje du kan hjelpe oss å lage en tråd om “Hvordan bli innviet superfort”? Kanskje overskriften er nok, så har vi skravlebøtter et sted å være uten å plage andre.. :)

Jeg fikk skikkelig skaper-angst da du foreslo at jeg skulle skrive, jeg er jo vant til å bare kritisere. Er nok ikke sterk nok til å ta all kritikken som ville komme etter min artikkelen, he he.

gudfrid
gudfrid
Abonnent
11 år siden

Jeg må først beklage at innlegget mitt over ble skrevet før jeg hadde lest hele artikkelen og også at jeg var sløv i min egen forklaring. Skal prøve å rette opp :-)
Esoterisme og New age har samme mål, å innvie. Esoterisme var for de få, mens New age er for alle.

Utvikling gjør at ting går fortere, arbeid, transportmidler, og veier til opplysning går fortere og fortere. Det er derfor ingen grunn til å velge en mer gammeldags og tregere vei, hvis en da ikke nyter denne veien, Helst bør man velge den raskeste fordi vi har litt dårlig tid! En venn av meg har studert Gurdjieff i over 20 år, og er fortsatt ikke opplyst. Grunnen kan være intelektuell stolthet og ego selvfølgelig. Jeg innrømmer gjerne at først ønsket jeg innvielse for å bli sett opp til, he he, det er helt umulig å få det gjennom på denne måten. Man kan ikke forstå dette intellektuelt, man MÅ føle det. Man må ønske det inderlig, spørre om å få være en hjelper i Guds vilje. Man føler seg fri ved å slippe å bli styrt av ego, det er stressende å hele tiden måtte tilfredsstille meg selv og mine meningsløse avhengigheter. Det er en glede å få være en hjelper og la hjertet/ditt høyere selv/Gud styre. Hjertet vet alltid hva som er best.
Til de som vil ha en rask innvielse vil jeg ikke anbefale Blavatsky eller Fortune , velg heller Eckart Tolle. Drit i intelektuell stolthet og FØL :-)

gudfrid
gudfrid
Abonnent
Svar til  gudfrid
11 år siden

Til de som tror New age er synonymt med hoax. Selvfølgelig mye lureri og misforståelser innen New age som overalt ellers. Men sannhetene innimellom alt dette er nr 1 viktigste fokus. Derfor kjører eliten latterligjørings-kampanjer mot føle-damer, kanalisering og utenomjordiske. Slik jeg ser det, er det gjennom innvielse vi vinner over eliten. Slutter vi å dyrke vårt eget ego, vil eliten heller ikke få pengene våre eller ha annen makt over oss. Vi kan aldri forandre eliten, vi kan bare forandre oss selv. Lager vi mathager og skaffer oss tilgang på fri energi, som er fullt mulig, er vi helt fri fra dem. Så fort dere å bli innviet, det er eneste vei! :-)

gudfrid
gudfrid
Abonnent
11 år siden

Har esoterismen fra 1875-1949 blitt umoderne?
Neida, tvert imot, den er bare enklere å forstå, lettere tilgjengelig, ikke så “hemmelig” lenger. Den samme veien til opplysning som de eldre esoteriske skolene lærer oss, kan forstås veldig enkelt. Feks innvielse er avhengig av at man gir slipp på egoet, lar den guddommelige kraften slippe til og jobbe gjennom seg. Forståelse av begrepet “vi er ett”, er også en enkel vei til opplysning. Åpning av hjerte og 3. øyet er ganske moderne. Jeg møtte nylig en som spekulerte/børs og hadde gått kurs i åpning av hjerte/3.øye for å se hvordan fremtidige børsnoteringer ville se ut, he he, livet hans ble forandret. :-)

IdarHaugen
IdarHaugen
Abonnent
Svar til  gudfrid
11 år siden

Innvielse er ikke å gi slipp på egoet slik du skriver. Innvielse er en helt annen og mye alvorligere sak. Innvielse er å koble ut bevisstheten og åpne alle dine åndelige forsvarsmurer og slippe til alt av ånd som ønsker å ta bolig i deg og utvikle deg slik “leieboeren” din ønsker at du skal være. Dette er ikke frihet slik noen liker å tro, men derimot en slavetilværelse.
Såfremt du tror at kjøtt er en midlertidig bolig for din ånd, og at ditt virkelige jeg er en udødelig ånd bør din første prioritet være å bevare og styrke ditt virkelige “jeg”. Det er en sunn egoisme. Å la seg forføre kjødelig er for intet å regne i forhold til en reise inn i det ukjente uten noen form for forsvarsverk.

Thunder
Thunder
Abonnent
Svar til  IdarHaugen
11 år siden

Kan fortelle litt om min egen innvielse :-)
Skal man være klar til å ta steget videre, må man slippe egoet. Det betyr ikke å slippe taket på seg selv, man må være sikker på hvem man er og ha de riktige verdiene. Det er greit å være jordnær for å si det sånn. En Jesus eller Buddha gir heller sitt liv for menneskeheten enn å gi tapt for djevelen som forfører egoet. Så alt snakk om messias som skal tilbes på en jordlig trone er ikke forenelig med det guddommelige, det er djevelens drøm. Penger, vold, makt, egoisme, hevn må ut av bevisstheten. En perfekt mor og far gjør ikke forskjell på barna og tilgir og forstår det meste, det viktigste er å ta lærdom av feilene.

Min egen innviels ble guidet. Jeg har fortalt om det før….Men ikke alt. Det høres kanskje rart ut, men man kommer opp i frekvens med å hoppe i jevn og samme takt over lang tid. Man kommer da muligens opp rundt kroppens egenfrekvens og jeg antar sjelens frekvens. Gjør man dette foran et speil, vil man se underlige ting. Små lys i forskjellige farver som chakraene eller regnbuen. Når man har samlet og balansert disse, er man i en høyere frekvens og dimensjon. Da kan døren åpne seg og sjeler av små hvite lys komme flyvende gjennom vegger og slikt. Veldig morsomt! Det hele ble avsluttet med en sjel som “blåste” seg opp. Jeg hørte et elektrisk knepp og plutselig kom et rødt skjold på 5-6 cm flyvende i mot meg. Rotschild tenker man kanskje….Uansett tror jeg ethvert menneske på jorden har en god sjel inni seg, men ikke alle kan styre unna fristelser. Selv var jeg overbevist om at jeg hadde vært skikkelig drittsekk i et annet liv og var klar for å gjøre godt for meg. Om det er sant, vet ikke jeg, men det var en grei innstilling å ha. Denne gangen skulle det bli riktig. Denne gangen har jeg ikke andre ønsker enn å leve i fred med familie og venner. Ønsker vi ikke alle det?

Man møter på dette røde skjoldet i andre mennesker man møter. Det hele blir som Matrix med agent Smith som kommer igjennom. Så man først starte med seg selv. ALDRI la seg styre av hat, vold, agresjon, maktbegjær, rikdom, frykt. Unngå strid, gi slipp på stolthet og ære.
Gjør som Jesus, hold budene eller Neo, om du har problemer med Jesus. Vær et skritt foran, man slår ikke djevelen med ju jitsu, hehe!
To brødre, Kain & Abel. Den ene 95% kjærlighet, 5%ondskap. Den andre 95% ondskap og 5% kjærlighet. Hvem vinner til slutt?

« Forrige artikkel

Oppgjørets time

Neste artikkel »

EISCAT og HAARP er ferdigstilt som våpen i 2013

18
0
Vi vil gjerne ha din mening. Fritt og anonymt.x
()
x