AIDS-spektre og risikogrupper. Del II

4.4K visninger
19 minutter lesetid
5

Dette er den andre av to artikler der AIDS presenteres som en pseudodiagnose for seks overlappende sykdomsspektre. Hvert sykdomsspekter har sitt årsakskompleks og sin risiko­gruppe.

 

Introduksjon

I denne artikkelen ser vi nærmere på to risikogrupper samt på en interessant gruppe som ikke er risikogruppe:

  • Homser med høyt konsum av poppers og antiinfektiva.
  • Afrika-AIDS: Infeksiøse og parasittiske sykdommer induserer HIVt+.
  • Prostituerte som ikke er intravenøse stoffmisbrukere er IKKE en risikogruppe for HIVt+/AIDS.

 Forkortelsen ”HIVt+” står for HIVtest-positiv.

 

a) Homser med høyt konsum av poppers og antiinfektiva 

 
Gay-kulturens høye konsum over flere år av poppers og antiinfektiva resulterte i immunsvikt og sykdommer som utgjorde det opprinnelige AIDS-spekteret.

 

Ca. 2/3 av alle AIDS-diagnostiserte i USA er mannlige homoseksuelle, og 1/3 er mannlige og kvinnelige intravenøse stoffmisbrukere. I Europa er halvparten av alle AIDS-diagnostiserte mannlige homoseksuelle, og den andre halvparten er intravenøse stoffmisbrukere (hvorav over 75 % er menn) [WHO (2001): Global AIDS surveillance, Part II. Weekly epidemio­logical record 76: 390-396; og Duesberg and Rasnick (1998)].

Mens hippie-revolusjonen utgjorde en egen subkultur som varte fra 1967 til sommeren 1970, så oppsto en annen normfrigjørende subkultur utover på 1970-tallet i storbyene i USA, den såkalte Gay-kulturen. Gay-kulturen var karakterisert ved hyperaktivt promiskiøst seksualliv, hvilket krevde et høyt konsum av rekreasjonelle og seksualstimulerende stoffer kalt poppers, som igjen nødvendiggjorde et tilsvarende høyt konsum av ”beskyttende” anti­infektiva: anti­biotika, anti­fungale og antivirale medikamenter.

”Poppers” er gatermen for diverse alkylnitritter – særskilt amylnitritt, butylnitritt og isobytulnitritt – som tas for å oppnå rekreasjon og seksual­stimulering gjennom direkte inhalering. På 1950/60-tallet ble amylnitritt-inhalanter i ampuller brukt som medisin for å behandle hjertekrampe. Navnet ”popper” refererer til poppe-lyden som høres når en ampulle knuses. Homser oppdaget hvilken seksual­stimulerende funksjon amylnitritt har, og noen kjemikere begynte å eksperi­mentere med forskjel­lige nitrittløsninger (som butylnitritt og isobytulnitritt) som hadde enda kraftigere virkning. Poppers gjør at de anale (samt vaginale) lukkemusklene slapper bedre av og gjør inntrengning av penis mindre smertefullt. Samtidig forsterkes den seksuelle nytelsen (Wiki-artikkel: Poppers).

Poppers i spennende innpakninger

 

De farma­søytiske selskapene så et enormt marked i gay-kulturen, og hev seg på karusellen. Ampullene ble erstattet med små brune flasker med skrukork, og de ble annonsert i gay-magasiner som duftoljer som kunne fungere som luftforfriskere (romparfyme). Disse små brune flaskene med muskaktig duft ble snart uunnværlige på de offentlige badene og i klubbkulturen der homo­seksuelle unge menn kom sammen for å sjekke hverandre opp. Rundt 1990 ble salg av poppers til rekreasjonelle og seksualstimulerende formål forbudt i store deler av den vestlige verden.

I dokumentarfilmen House of Numbers (2009) får man et fem minutters gløtt  inn i gay-kulturen på 1970-tallet (se 61.-66. minutt). Ian Young har skrevet en kort og interessant artikkel om historien til poppers, The poppers story: the rise and fall and rise of ”The Gay Drug”. Artikkelen er en tilpasning fra hans bok The Stonewall experiment: A gay psychohistory (1995).

Det var livsstilen i denne gay-kulturen som etter 5-10 år frembragte to svært sjeldne sykdommer som kombinert ble det kliniske kjennemerket på det opprinnelige AIDS-spekteret. De to sykdommene er lungebetennelse med pneumocystis (PCP) og en ny type av svulst­sykdommen Kaposis sarkom (KS). PCP er kjent som en opportunistisk infeksjons­sykdom som først bryter ut etter at immun­systemet har blitt svekket (se f.eks. den norske artikkelen Lungebetennelse med pneumocystis og den engelske Wiki-artikkelen Pneumo­cystis pneumonia).

Kaposis sarkom (KS) er en sjelden svulstsykdom som angriper blodårene i huden, og som første gang ble beskrevet av hudlegen Moritz Kaposi i 1872 (Wiki-artikkel: Kaposi’s sarcoma). I 1994 oppdaget man at et bestemt virus, HHV-8, er forbundet med KS. I dag skiller man mellom fem typer av KS, ”som har blitt rapportert i fem separate kliniske kontekster, med forskjellige presentasjoner, epidemiologi, og prognoser” [Andrews’ Diseases of the Skin: Clinical Dermatology (10. utg., 2005)]. Den ene av de fem KS-typene har fått navnet ”AIDS-assosiert Kaposis sarkom” (KS-AIDS) (Wiki-artikkel: AIDS-associated Kaposi sarcoma). KS-AIDS ble første gang beskrevet i 1981 av tre separate grupper. Dette bringer oss til historien om Michael Gottlieb som i januar 1981 var  assisterende professor ved UCLA Medical Center og spesialiserte seg i immunologi. Han sendte en immunolog under opplæring til å tråle gjennom syke­husets avdelinger på jakt etter sjeldne tilfeller av immunsvikt som kunne brukes som eksempler i undervisningen. 

Den 5. juni 1981 sto en 2-siders rapport i CDC’s ukentlige nyhetsbrev Morbidity and Mortality Weekly Report (MMWR) om fem homoseksuelle menn som uten kjent årsak hadde pådratt seg PCP. To av de fem pasientene hadde alle­rede dødd. Den 4. juli 1981 sto en lignende rapport i MMWR, denne gang om homoseksuelle menn i New York og California som i tillegg til PCP hadde utviklet KS. I juli 1982 utga CDC en oppdateringsartikkel om dette nye sykdomskomplekset: 452 tilfeller fra 23 stater var nå kjent der homo­seksuelle menn hadde PCP eller KS, svekket immun­forsvar og diverse opportunistiske sykdommer. I august 1982 brukte tidsskriftet Science for første gang betegnelsen Aquired Immuno­deficiency Syndrome om dette sykdoms­komplekset. MMWR brukte termen AIDS måneden etter. 

Livsstil-forklaringen på dette sykdomskomplekset ble av de fleste forskerne funnet mest sann­synlig. Livsstil-forklaringen ble imidlertid brutalt avvist fra og med den 23. april 1984, da den legendariske pressekonferansen i Washington DC ble holdt. Margaret Heckler, nyutnevnt sekretær for US Health and Human Services, annonserte der at virlogen Robert C. Gallo ved National Cancer Institute hadde isolert et virus som trolig var årsaken til AIDS. For forskere som var avhengig av offentlige forskningsbevilgninger til sine forskningsprosjekter, hvilket gjaldt de aller fleste, var det fra nå av bare ett tog å hoppe på, å akseptere og forske innenfor HIV=AIDS-dogmet. 

Papadopulos-Eleopulos et al. fikk i 1992 publisert artikkelen Kaposi’s Sarcoma and HIV i fagtidsskriftet Medical Hypotheses. I artikkelen foreslås at ”KS er resultat av forlenget og gjentatt eksponering for nitritter og/eller sæd”. Artikklen gir en detaljert gjennomgang av den medisinske KS-litteraturen og av de forskjellige KS-typene. Til slutt i artikkelen gis noen forutsigelser som kan testes ut ved kontrollbaserte studier. 

Forfatter og aktivisten John Lauritsen fikk den 13. juni 1994 trykt artikkelen The Poppers – Kaposi’s sarcoma connection i gay-avisen New York Native. Artikkelen tar utgangspunkt i en medisinsk konferanse på høyt nivå som ble holdt utenfor Washington DC den 23.-24. mai 1994, Technical Review: Nitrite Inhalants, arrangert av epidemiologen Harry Haverkos. Selv Gallo viste seg der positiv til å inkludere andre faktorer enn HIV i forståelsen av AIDS og KS. Journa­listen Tom Bethell fikk i 1994 utgitt artikkelen AIDS and poppers, der han tar utgangs­punkt i Harry Haverkos’ faglige interesse for å finne ut hvorvidt KS er resultat av et seksuelt overførbart virus eller av den popper-dominerte livsstilen knyttet til Gay-kulturen. 

Etter at disse artiklene ble publisert har den mest interessante forskningsaktiviteten rundt sammenhengen mellom nitritter og KS kommet fra professor Lee S. F. Soderberg, som i 1998 fikk publisert:

 

Soderberg: Immunomodulation by nitrite inhalants may predispose abusers to AIDS and Kaposi’s sarcoma. J Neuroimmunol. 1998 Mar 15;83(1-2):157-61.

“Abstract: Epidemiological studies indicating that nitrite inhalant abuse is a co-factor in HIV infection and in Kaposi’s sarcoma are supported by recent experimental studies, described in this review. Inhalation exposure to the nitrites produce a nonspecific cytotoxicity, depleting many cells of the immune system. Apparently distinct from this cytotoxicity, inhalation of the nitrites impairs a variety of immune mechanisms, affecting both humoral and cell-mediated immunity. In addition, the inhalant-increased macrophage production of the inflammatory cytokine tumor necrosis factor-α (TNF-α), can directly stimulate HIV replication and can also stimulate the growth of Kaposi’s sarcoma cells. Thus, nitrite inhalants may impair immune resistance to infection and actively promote viral replication and tumor growth.”

 

Soderbergs web-side der han presenterer sine forskningsinteresser, skriver han:

”We previously studied the effects of nitrite inhalants, such as amyl, butyl, and isobutyl nitrites, on the immune system. Epidemiological studies have shown that individuals who abuse these drugs have a statistically higher probability of becoming infected with human immunodeficiency virus (HIV). In addition, AIDS patients with a history of abuse of nitrite inhalants are more likely to have Kaposi’s sarcoma (KS) than are non-abuser AIDS patients. If these inhalants compromise immune mechanisms, that might suggest that abusers have reduced resistance to infection with HIV or to HHV-8, the likely etiologic agent of KS. 

In my laboratory, we developed a mouse model of inhalation exposure to study the immunotoxicity of the nitrite inhalants. Using this model, we have shown that regular exposures to isobutyl nitrite impaired three major immune mechanisms, T-dependent antibody induction, cytotoxic T cell induction, and macrophage tumoricidal activity. When mice were implanted with a syngeneic tumor, exposure to nitrite inhalants increased tumor growth by 4-fold. Intriguingly, accessory cells, macrophages and dendritic cells, appear to be the principal targets of the toxicity. We are currently investigating the effects of nitrite exposure on accessory cell functions, including the processing and presentation of tumor antigens and signal transduction pathways. Our hypothesis is that the increase in tumor growth was caused by inhalant-induced immunosuppression, acting primarily on accessory cell functions. Looking forward, we will test the ability of the nitrite inhalants to modulate the growth of Kaposi’s sarcoma and the replication of HIV and HHV-8.”

 

Gay-kulturen med sitt høye konsum av poppers og antiinfektiva gir en langt bedre forklaring på sykdomskomplekset immunsvikt-PCP-KS enn et seksuelt overfør­bart virus. Dersom Papadopulos-Eleopulos’ personlige hypotese – om at store doser sæd i rektum over lengre tid gjennom et hyperakivt seksualliv medfører eller bidrar til oksidativt stress – skulle bli bekreftet, vil dette være en ekstra årsaksfaktor. Virus­forklaringen ble fremmet, mot all fornuft, av en medisinsk forsknings­gruppe (retrovirologene) som de siste ti årene hadde blitt stadig mer irrelevant og overfløding i den bio­medisinske forskningen, og som her så sin store sjanse til å gjenvinne sin status. 

 

b) Afrika-AIDS: Infeksiøse og parasittiske sykdommer induserer HIVt+

 
Milliardbeløp skytes årlig inn til meningsløs bekjempelse av HIV-AIDS, mens de REELLE fattigdomsårsakene, fattigdomsproblemene og sykdommene i Afrika forblir som før.

 

Ifølge UNAIDS Report on the Global AIDS Epidemic 2010 representerte befolkningen sør for Sahara i 2009 68 % (ca. 22,5 millioner) av alle HIV-smittede i verden. Rapporten sier videre at i befolkningen sør for Sahara er flere kvinner enn menn HIV-smittet. I 2009 skal ca. 1,3 millioner mennesker sør for Sahara ha dødd av HIV-relaterte årsaker, hvilket utgjør 72 % av det globale antall på ca. 1,8 millioner som skal ha dødd av HIV-relaterte årsaker. 

I mangel av medisinske laboratorier i mange av de afrikanske landene ble det vanskelig og for kostbart å gjennomføre HIV-testing basert på blodprøver. CDC og WHO ble da enige om å utarbeide en liste over kliniske kriterier som skulle brukes til AIDS-diagnostisering i utviklings­landene i Afrika. Denne listen over kliniske kriterier ble vedtatt i oktober 1985, og fikk navnet Bangui-definisjonen (Wiki-artikkel: 1985 World Health Organi­zation AIDS surveillance case definition). Bangui er hovedstaden i Den sentralafrikanske republikk, der vedtaket ble gjort. Bangui-definisjonen gjaldt frem til 1994, men som Wiki-artikkelen nevnt over påpeker:

The 1985 WHO AIDS surveillance case definition ble hardt kritisert, både på medisinsk og politisk grunnlag. The 1994 expanded World Health Organization AIDS case definition ble introdusert i 1994 for å innlemme den kunngjøring at HIV-testing bør utføres. Dog, dersom HIV-testing ikke er tilgjengelig, da bør Bangui-definisjonen fortsatt brukes.”

 

Dette betyr i praksis at Bangui-definisjonen for AIDS-diagnostisering fortsatte å gjelde også etter 1994, på alle de steder der HIV-testing basert på blodprøver ikke kunne gjennom­føres. 

Bangui-definisjonen består av en liste på 13 symptomer. Hvert av symptomene har fått et vekttall fra 1-4, med unntak av generell Kaposis sarkom som har fått vekttallet 12. Dersom en person har symptomer hvis vekttall sammenlagt gir en score på 12 eller høyere, får personen AIDS-diagnosen. Noen av symptomene med sine vekttall er: vekttap over 10 % av kroppens vekt (4), svakhet over lengre tid (4), kontinuerlig feber eller gjentatte feberanfall over én måned (3), diaré som varer over én måned (3), hoste (2). De fem første symptomene gir altså samlet en score på 16, mens Kaposis sarkom alene er nok til gi AIDS-diagnosen. Alle de typiske fattigdomssykdommene i Afrika – som malaria, tuberkolose, meslinger, lunge­betennelse, diaré-sykdommer og parasittiske sykdommer – innebærer flere av de symptomer er inkludert i Bangui-definisjonen (Wiki-artikkel: Diseases of Poverty). 

I 1994 ble Bangui-definisjonen formelt erstattet av 1994 expanded World Health Organi­zation AIDS case definition, der den viktigste endringen var at man også skulle kreve en positiv HIV-test før AIDS-diagnostisering (Wiki-artikkel: 1994 expanded World Health Organi­zation AIDS case definition). Dersom de tvilsomme kriteriene for AIDS-diagnostisering i de afrikanske utviklingslandene hadde blitt omfavnet av leger og forskere med høy etisk standard og ingen profittmotiver, kunne det i praksis ha gått bra. Men da legene, forskerne og ikke minst befolkningen fikk sluset inn millioner av dollar til administrasjon, forskning, behandling og støttetiltak, proporsjonalt med antall personer som ble AIDS-diagnosert, gikk det meget galt. AIDS-diagnosen ble mange afrikanske landsbyers økonomiske redningsplanke, og for befolkningene selv spilte det liten rolle om deres symp­tomer ble forklart som AIDS eller som utslag av deres velkjente fattigdomssykdommer. 

Papadopulos-Eleopulos et al. fikk i 1995 publisert artikkelen AIDS in Africa: distinguishing fact and fiction (J Microbiol & Biotech). Artikkelen er elegant formulert, og har følgende sammendrag:

”Det konkluderes at både ervervet immunsvikt (AID) og symptomene og sykdommene som utgjør det kliniske syndromet (S) har en lang tradisjon i Afrika, og affiserer begge kjønnene i samme grad, og er forårsaket av andre faktorer enn HIV. Tilstedeværelsen av HIV-positivt serum i afrikanere representerer ikke noe annet enn kryssreaktivitet forårsaket av en overflod av antistoffer indusert av tallrike infeksiøse og parasittiske sykdommer som er endemiske i Afrika [”endemisk”: begrenset til geografisk område eller befolknings­gruppe]. Med andre ord: En positiv HIV-test beviser ikke HIV-infeksjon. Gitt det ovenstående, vil man forvente å finne høy prevalens av antistoffer av ”AIDS” og ”HIV” i Afrika. Slike funn er ikke bevis for heteroseksuell overføring av HIV eller AIDS.”

 

Om fraværet av reelle studier av AIDS-dødelighet:

”AIDS i Afrika fikk en sådan avgjørende betydning for HIV/AIDS-teorien at i 1990 hadde nesten 600 ”AIDS-relaterte” studier blitt gjennomført i Afrika. Likevel, selv frem til 1994:  ”Det har vært få studier av virkningen av HIV1-infeksjon på dødeligheten i Afrika, og ingen studier finnes for den generelle landsbybefolkningen” (Mulder et al., 1994). I denne vidt publiserte rapporten, som ble trykt i Lancet, hadde Mulder og hans team testet blod­prøver fra bønder i landsbygdene i Uganda for ”HIV1-antistoffer ved Uganda Virus Research Institute”. Av 9.389 personer som ble testet, var 4,8 % positive. ”Dødsfall ble registrert over en periode på to år”, som det var 198 tilfeller av. Dødsfallene representerte 109 seronegative og 89 seropositive personer. 73 av de seropositive var voksne.”

 

”Dersom AIDS i Afrika utgjør det samme sykdomskomplekset med den samme årsak som alle andre steder i verden, da ville AIDS i Afrika og AIDS i den vestlige verden være identisk. Dette er ikke tilfelle, og hva som kalles AIDS i Afrika er nærmest ugjenkjennelig forskjellig fra AIDS i Vesten, i den grad at hvis afrikanske AIDS-pasienter plutselig skulle flytte til et annet kontinent, ville svært få av dem fortsatt ha blitt betraktet som AIDS-tilfeller. Dette skyldes de mange AIDS-definisjoner: Én for Afrika (den samme for barn og voksne); én for voksne i Nord-Amerika, Europa og Australia; én for barn i disse landene; og én for Latin-Amerika. I motsetning til AIDS-definisjonen i Vesten, krever ikke WHOs Bangui-definisjon for Afrika immunologiske tester (av T4-lymfocytter eller antistoffer) eller en spesifikk sykdomsdiagnose, men består hovedsakelig av symptomer så som vekttap, diaré, hoste og feber. 

… Som oppsummering: Selv om de mest kjente forskerne på Afrika-AIDS åpenbart aksepterer at både AID og AID-syndromet (AIDS) eksisterte i Afrika lenge før AIDS-æraen og at de var forårsaket av andre agens enn HIV, forventer de samme forskerne at verden skal godta at det er en ny sykdom i Afrika, AIDS, forårsaket av et nytt virus, HIV. 

… Gitt det faktum at de mest kjente HIV/AIDS-ekspertene på Afrika-AIDS erkjenner at: a) det som er kjent som AIDS i Afrika har vært tilstede der i århundreder og er likt fordelt blant kvinner og menn; b) en positiv HIV-test behøver ikke å være resultat av HIV-antistoffer men kan forklares med tilstedeværelsen av antistoffer dannet som respons på malaria, tuberkolose, spedalskhet og mange parasittiske sykdommer; kunne man forutsi at i Afrika vil det være lik kjønnsfordeling blant dem som har ”AIDS” og blant dem som tester positivt. Det er ikke behov for å trekke frem aktiviteten til et virus ved navn HIV for å forklare disse observasjoner. Faktisk, teorien om at AIDS i Afrika overføres hetero­seksuelt skaper flere problemer enn den løser.”

 

Forfatterne kommenterer den utrolige skjelneevnen som det mytiske HIV-viruset må ha:

”I medisinens historie har det aldri vært et eksempel på en seksuelt overførbar sykdom som spres énveis [mellom kjønnene], og definitivt ikke en sykdom som spres énveis i ett land og toveis i et annet land. Gitt disse og andre forskjeller mellom AIDS i Vesten og i Afrika, er det nødvendig å postulere at HIV-viruset faktisk besitter egenskaper som gjør det enda mer unikt enn de egenskaper som det allerede tillegges. Da den eneste seksuelle adferds­messige risikofaktor for homoseksuelle menn er reseptivt analt samleie, betyr det at en utelukkende insertiv mannlig partner ikke risikerer noen infeksjon fra sin reseptive mannlige partner. Likevel, dersom den samme personen reiste til Afrika og endret sin seksuelle orientering, ville han nå risikere infeksjon fra sin passive kvinnelige partner. HIV må således være istand til å registrere en persons kjønn, seksuelle orientering og oppholdsland.”

 

Den britiske vitenskapsjournalisten Neville Hodgkinson skrev i 1996 artikkelen Cry, beloved country: how Africa became the victim of a non-existent epidemic of HIV/AIDS. Hodgkinson hadde blitt inspirert av artikkelen til Papadopulos-Eleopulos et al. (1995), og dro av sted til Nairobi, Kenya, for å gjøre sine egne undersøkelser. Han oppdaget at virkeligheten i Kenya var en helt annen enn det bilde som de dataprogram-baserte HIV/AIDS-estimatene til WHO i Geneve ga. 

“Det var ingenting som støttet den apokalyptiske visjonen av Afrikas fremtid som WHO fremmet på basis av deres HIV-statistikk.

 

… Etter som mine reiser gikk videre, gjennom Zambia, Zimbabwe og Tanzania, ble det mer og mer klart at det rådet stor usikkerhet omkring graden av AIDS i Afrika. Troen på at en epidemi var i utfoldelse hadde slått rot i manges sinn, og noen uventede og uforklarte dødsfall hadde en tendens til å bli sett i lys herav. Men var vi virkelig vitne til en ny og klart identifiserbar klinisk sykdom?

 

… De fleste av Zambias 80 testsentre var ikke istand til å tilby en bekreftende Western Blot-test etter en innledende positiv ELISA-test. Og uansett, the Western Blot gir svært forskjellige resultater. En tredje, hurtig test viser seg å gi opp til 40 % falske positive resultater.”

 

Peter Duesberg viser i artikkelen The African AIDS epidemic: new and contagious, or, old under a new name? (2000) at “AIDS-epidemien” i Afrika ikke har noen av de kjenne­tegnene som karakteriserer reelle og kjente virale epidemier. 

Den sør-afrikanske forfatteren og journalisten Rian Malan skrev i 2001 for Rolling Stone Magazine artikkelen AIDS in Africa: In Search of the Truth, som er både underholdende og lærerik. Hans artikkel gjør det klart at den såkalte ”AIDS-epidemien” i afrikanske stater som Uganda, Tanzania og Sør-Afrika ikke på noe vis har økt dødeligheten i disse landene, hvilket antyder at AIDS-dødstallene i disse landene bare har vært estimat-nonsens fra WHOs hoved­kvarter i Geneve.

Rian Malan

 

Malan skriver:

“Et høyt antall AIDS-ofre er ikke fullstendig uønsket i de fattigdomsrammete afrikanske landene. Et høyt antall betyr dypere krise, og krise har en tendens til å frembringe penger. Resultatene er nå tydelige: fly som er fulle av ”safariforskere” som kommer for å bistå forsknings­prosjekter eller nyskapende intervensjoner, og som bringer med seg enorme beløp i fremmed valuta, ca. 1 millard dollar pr. år i AIDS-relatert finansiering. Det meste av disse pengene går til de landene som har det høyeste antall smittede innbyggere. 

På bakken blir denne pengestrømmen av dollars sluset inn mot beskyttelse og støtte av politikere samt gode stillinger til deres kjempende velgere. I Uganda tjener en AIDS-konsulent tyve ganger mer enn en skolelærer. I Tanzania kan AIDS-leger øke deres inntekt bare ved å spare den harde valutaen som de tjener pr. døgn ved å være tilstede på internasjonale konferanser. Her i Sør-Afrika strømmer entreprenører inn i AIDS-businessen i en forbløffende fart. De setter opp rådgivningskontorer, selger vitamin­tilskudd og styrkedrikker for immunsystemet, utarbeider nye forsikringsprodukter, utdeler kondomer, arrangerer veldedighetsforestillinger, danner teatergrupper som bringer beskjeden om AIDS-prevensjon inn i skolene. En av mine venner er medprodusent av en hel samling av TV-dokumentarer om AIDS, som alle er beregnet på markedene utenlands. En annen av mine venner holder sine fingre krysset, da hans agentur er oppført på en liste der vinneren får kontrakt om å arrangere en annonsekampanje, verdt 6 millioner dollar, om trygg sex.” 

Til tross for ”AIDS-epidemien” har det vært dårlige tider for salg av likkister.

 

Rian Malan fulgte i 2003 opp med en artikkel for The Spectator, Africa isn’t dying of AIDS. Han forklarer her at estimatene som WHO produserer blir skapt i et datasimulerings­program kalt Epimodel, der de innsatte parameterne og de antatte premissene må være temmelig virkelighets­fjerne. Da ”AIDS-epidemiene” i Botswana, Tanzania og Uganda ifølge estimatene fra Epimodel var på sitt aller verste, opplevde disse landene faktisk en markert befolknings­økning! På slutten av artikkelen spør Malan hvorfor hjelpeinnsatsen til Afrika er så enorm når det gjelder akkurat AIDS, og så minimal når det gjelder andre fattigdomssykdommer som er like fatale. 

”Av å høre på talene til disse personene, [får man inntrykk av at] AIDS er Afrikas eneste problem, og at den eneste løsningen er å fortsette agitasjonspropagandaen inntil fri adgang til AIDS-medisiner har blitt etablert som en ”grunnleggende menneskerett” for alle. Det de faktisk sier, er at fordi Mr. Mhlangu fra landsbygden i Zambia har en sykdom som de finner mer krevende enn andre, må noen spandere opptil 400 dollar pr. år på livs­forlengende AIDS-medisiner til ham. Dette er på overflaten en edel idé, men fullstendig avsindig når du tar i betraktning at Mr. Mhlangus naboer sannsynligvis vil dø i langt større antall av sykdommer som de kunne ha blitt helbredet for til en svært billig penge dersom medisiner hadde vært tilgjengelige. Ca. 350 millioner afrikanere – nær halve befolkningen – får malaria hvert år, men medisin mot malaria er ikke en grunnleggende menneskerett. To millioner mennesker får tuberkolose hvert år, men sist jeg sjekket overgikk penge­forbruket til AIDS-forskning forbruket til tuberkolose med en knusende faktor på 90:1. Når det gjelder lungebetennelse, kreft, dysenteri eller diabetes, [er holdningen:] ”Gi dem en aspirin, eller la dem grave i busken etter urtemedisiner”.”

 

Papadopulos-Eleopulos et al. skriver, i monografien Mother to Child Transmission of HIV and its Prevention with ATZ and Nevirapine (2001), at mens en positiv HIV-test blant risiko­gruppene i Nord-Amerika, Europa og Australia generelt innebærer en dårlig prognose, har en positiv HIV-test blant afrikanere ingen prognostisk verdi.

 

c) Prostituerte er ikke risiko­gruppe for HIVt+/AIDS

 
Stoffrie prostituerte utgjør ikke en risikogruppe for HIVt+/AIDS.

 

Web-siden The Myth of Sexual ”AIDS” refererer til syv studier fra Europa, USA og Asia som viser at prostituerte som ikke er intravenøse stoffmisbrukere ikke utgjør en risikogruppe for HIVt+/AIDS, selv om mange av dem praktiserer ubeskyttet sex. De syv studiene er nedenfor ordnet etter utgivelsesår, og linker til fulltekstversjon, abstracts eller PubMed-referanse har blitt føyd til.

 

1. Potterat et al. (2004): Mortality in a Long-term Open Cohort of Prostitute [online]. Women. Am J Epidemiol 2004;159:778-785.

“In this study, the authors estimated overall and cause-specific mortality among prostitute women… Seven hundred seventy-four (98 percent) of the 786 women who had visited any of our health department clinics since mid-1985 had been tested for HIV, and 29 (3.7 percent) were HIV-positive. Twenty-seven of the 29 HIV-positive women admitted to injecting drug use… Deaths from acquired immunodeficiency syndrome occurred exclusively among prostitutes who admitted to injecting drug use or were inferred to have a history of it.”

 

2. Modan et al. (1992): Prevalence of HIV antibodies in transsexual and female prostitutes [online] American Journal of Public Health. 1992;82(4):590-592.

“During a 36-month period, a multidisciplinary team manned a van that visited the major location of open prostitution in the Tel Aviv area […] All 128 females who did not admit to drug abuse were seronegative… A thorough search of recent literature fail to demonstrate unequivocal seropositivity among British, French, German, Italian, or Dutch prostitutes without drug histories.”

[Michael Wright omtaler denne studien i A Former AIDS Researcher Has Second Thoughts, part one: Manufacturing the AIDS Scare.]

 

3. Hyams et al. (1989): HIV infection in a non-drug abusing prostitute population [PubMed-ref]. Scandinavian Journal of Infectious Diseases. 1989;21(3):353-4.

“In order to determine whether prostitutes operating outside of areas of high drug abuse have equally elevated rates of infection, 354 prostitutes were surveyed in Tijuana, Mexico […] None of the 354 [blood] samples […] was positive for HIV-1 or HIV-2. Condoms were used […] for less than half of their sexual contacts… Only 4 female prostitutes (1 %) admitted to ever having abused intravenous drugs… Infection with HIV was not found in this prostitute population despite the close proximity to neighboring San Diego, CA, which has a high incidence of diagnosed cases of AIDS, and to Los Angeles, which has a reported 4% prevalence of HIV infection in prostitutes.”

 

4. Seidlin et al. (1988): Prevalence of HIV infection in New York call girls [Abstract]. Journal of acquired immune deficiency syndromes. JAIDS, 1988;1(2):150-4

“In order to evaluate the frequency of sexual transmission of human immunodeficiency virus (HIV) among promiscuous heterosexuals, we studied the prevalence of HIV infection among a group of predominantly Caucasian call girls and women working for escort services and massage parlors in New York City. In the 78 subjects studied, the mean age was 31.6 years and the mean duration of prostitution was 5.1 years. Study participants each had a median of 200 different sexual partners in the preceding year. […] none of the 72 non-drug-abusers were seropositive for HIV. This study indicates that despite their promiscuity, HIV infection is still uncommon in call girls in New York City.”

 

5. Smith GL, Smith KF. (1986): Lack of HIV infection and condom use in licensed prostitutes [PubMed-ref]. Lancet. 1986; 1392.

“448 licensed female prostitutes in Nuremburg, West Germany, were studied in March and April 1986… No prostitute tested was anti-HIV positive […] they had been prostitutes for 77 months on average […] The mean number of clients was 13 per week […] This heterosexually very active group of women has remained free from HIV infection.”

 

6.  Coutinho RA, van der Helm TH. [No indications for LAV/HTLV-III in non-drug-using prostitutes in Amsterdam] [PubMed-ref]. Ned Tijdschr Geneeskd, 1986;130(11):508.

The same results were reported from Amsterdam, one of the world’s centers of legalized prostitution. When several hundred non-drug using prostitutes were studied, investigators found no HIV-positive women even though they averaged more than 200 clients per year.”

 

7. Barton et al. (1985): HTLV-III antibody in prostitutes [Lancet-ref]. Lancet. 1985;2:1424.

“In September, 1985, we collected 56 samples of blood in the rue Saint-Denis, the most notorious street in Paris for prostitution. […] No prostitute was seropositive… These women, aged 18-60 have sexual intercourse 15-25 times daily and do not routinely use protection. Although contracting AIDS is greatly feared by these women, only 15 used condoms with all their customers. […] none of the Paris prostitute was a drug addict.”

 

Kilder og ressurser

Artikkelen er en tilpasning av Kapittel 4 i mitt web-essay HIV & AIDS: mytisk virus og pseudodiagnose.

 

 

************************************************

Mine HIV-AIDS-artikler på Nyhetsspeilet:

* HIV-viruset: Fiksjon eller realitet?

* HIV-testenes verdiløshet og vilkårlighet

* AIDS-spektre og risikogrupper: Del I

* AIDS-spektre og risikogrupper: Del II

 

********************************************************

 

Rolf Kenneth Myhre

Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

0 0 stemmer
Artikkelvurdering
Varsle om nye kommentarer
Varsle om
guest

5 Kommentarer
Nyeste
Eldste Mest populær
Inline Feedbacks
Vis alle kommentarer
Michelle
Skribent
11 år siden

Dr Robert Morse helbreder HiV/AiDS på måneder med Raw Food, fasting og urter:

;)

trackback
11 år siden

[…] Nyhetsspeilet.no » AIDS-spektre og risikogrupper. Del II […]

Hallo
Hallo
Abonnent
13 år siden

Hei Rolf!
Takker for informasjonen. Leste nettopp på david icke – headlines at jenter i texas skal få gardasil vaksina i 11-12 års alderen. Noen tanker om dette?

Mono Montana
Mono Montana
Abonnent
13 år siden

Jeg synes dine artikler er spennende, men vanskelig å diskutere.
For min del, manglende kunnskap om temaet.
Jeg satt pub til pub skoene på hylla for mange år siden, men på den tiden var det in å være homo, lesbisk og bi-fil. Hetro var ut.
Hvordan det er i dag har jeg ingen aning om!

Jeg har dog et inntrykk. Og det er har man det for bra blir livet kjedelig.
For å få spenning i livet, eksperimenterer man på ulike plan for å føle at man lever.
Sex er et av disse tingene, andre dingler i en fjellvegg, og noen hiver seg ut fra høye bygninger i et lomme tørkle.
Mangel på utfordringer i tilværelsen, kan jo være en årsak, men slik jeg ser verden i dag er dette et forbigående fenomen?

« Forrige artikkel

Oslo-terror i Illuminati-kort

Neste artikkel »

Olmekerne og Quetzalcoatl

5
0
Vi vil gjerne ha din mening. Fritt og anonymt.x
()
x