Du leser nå
Journalister – maktens sprellemenn

27 minutter lesetid



Journalister – maktens sprellemenn

Pressen er på ingen måte uavhengig. Dette er heller ikke noe nytt. I 1880-årene ble en "skål for den uavhengige presse" lakonisk nedsablet av tidl. red. Swinton som presiserte at journalister er intellektuelle prostituerte og maktens sprellemenn. En episode knyttet til familien Reksten gås her gjennom i detalj og viser at journalister villig lar seg bruke som maktens leiesoldater, nå som dengang.

Det skulle vel være akseptabelt å beskrive faget journalistikk som: Den disiplin som omfatter det å samle inn, analysere, verifisere og presentere informasjon om mennesker, begivenheter, og strømninger, og i dette arbeidet – om nødvendig – skape en sunn kritisk debatt omkring forhold som måtte ha samfunnsmessig betydning eller interesse.

Pressens oppgave

Journalistene skal altså ikke lage nyheter, men derimot referere fra dem. En av de store blunderne som journalister likevel gjør – når vi ser bort fra den gruppen som lar seg kjøpe opp – kan beskrives med følgende tenkte spørsmål fra en journalist til et intervjuobjekt på direktesendt TV: – Synes du ikke at det uavgjorte resultatet 2-2 egentlig føles som et forsmedelig tap hvor det andre laget egentlig hadde fortjent å tape fordi de gjorde en forferdelig dårlig andre omgang og dere bare var skikkelig uheldige i dag? Hvorpå treneren selvsagt svarer: Jo.

Slike ledende spørsmål, hvor journalisten forsøker å overføre sin egen subjektive oppfatning av en hendelse til intervjuobjektet (en oppfatning som journalisten deretter skal referere videre til sitt publikum), er blitt mer og mer vanlig og mer eller mindre søvndyssende akseptert av leserne/seerne/lytterne, hvilket i sin tur har gjort det enklere å snikinnføre manipulering – av så vel intervjuobjekt som av de som mottar ”nyhetene” – som del av journalistikken. Det står altså heller dårlig til med pressefaget i sin alminnelighet.

Nyhetsorientert journalistikk blir også omtalt som det ”første rå-utkast av historien”[1] idet journalister ofte refererer fra viktige hendelser med kort deadline. I dette arbeidet, med korte tidsfrister, kan forståelig nok mye rart skje. På den annen side kan – som vi skal se nedenfor – like mye rart skje i pressen, uavhengig av korte tidsfrister. Dere skal nå få gjøre dere kjent med en av pressens kanskje viktigste funksjoner – som maktelitens redskap: Maktens sprellemenn.

Norge – et diktatur

I august 2009 publiserte jeg en artikkel her på nyhetsspeilet hvor jeg har dokumentert og konkludert med at Norge er et diktatur kontrollert av ”mektige” mennesker bak Arbeiderpartiet, hvor de resterende stortingsrepresentantene – som du trodde representerte dine interesser – har diltet lydig etter i snart 70 år. Se også denne artikkelen for overblikkets skyld.

Pressen vet det, men vil ikke (les: får ikke lov å) skrive om det

Så vidt jeg har forstått det skal opp mot 100 avisredaksjoner i Norge ha lest eller hatt tilgang til denne artikkelen. Ikke overraskende har ikke en eneste av disse uavhengige medieinstitusjonene – som får sin daglige statsstøtte for å referere fra hendelser til sine lesere, slik at leserne derved kan holdes informert om hva som skjer i samfunnet – nevnt artikkelen eller dens alvorlige innhold.

Hva kan årsaken til denne stillheten være? Her er et lite hint:  Sannheten !

For å vise hvordan pressen blir styrt og misbrukt skal jeg fortelle en historie om et forhold mellom en advokat, en journalist og en bankmann, den mellomste som sprellemann. Historien dokumenterer hva jeg har hevdet i mange år; at pressen blir benyttet i et hvilket som helst spill hvor statlige organer deltar, at pressen skriver det de får lov å skrive, og at pressen er pill…vel, at det i Norge ikke eksisterer noe slikt som en fri og uavhengig presse.

”Skål for den uavhengige pressen”

Før jeg går videre vil jeg minne om hva tidligere redaktør i New York Times, John Swinton, uttalte under en bankett en gang på 1880-tallet – som et svar på en annen bankettdeltakers ugjennomtenkte ”Skål for den uavhengige pressen”:

There is no such thing, at this date of the world’s history, in America, as an independent press. You know it and I know it.

There is not one of you who dares to write your honest opinions, and if you did, you know beforehand that it would never appear in print. I am paid weekly for keeping my honest opinion out of the paper I am connected with. Others of you are paid similar salaries for similar things, and any of you who would be so foolish as to write honest opinions would be out on the streets looking for another job. If I allowed my honest opinions to appear in one issue of my paper, before twenty-four hours my occupation would be gone.

The business of the journalists is to destroy the truth, to lie outright, to pervert, to vilify, to fawn at the feet of mammon, and to sell his country and his race for his daily bread. You know it and I know it, and what folly is this toasting an independent press?

We are the tools and vassals of rich men behind the scenes. We are the jumping jacks, they pull the strings and we dance. Our talents, our possibilities and our lives are all the property of other men. We are intellectual prostitutes.”[2]

Uautorisert oversettelse til norsk:
”Det finnes ikke noe slikt, på dette tidspunkt i verdenshistorien i Amerika, som en uavhengig presse. Dere vet det og jeg vet det.

Ikke en eneste av dere tør å skrive deres oppriktige mening, og dersom dere gjorde det, vet dere på forhånd at det aldri vil bli publisert. Jeg er betalt ukentlig for å holde min oppriktige mening borte fra avisen som jeg er tilknyttet. Andre av dere er betalt lignende lønninger for lignende ting, og den av dere som skulle være så dum å skrive oppriktige meninger vil være ute på gaten på let etter annet arbeid. Dersom jeg tillot å publisere mine ærlige meninger i et nummer av min avis, ville jeg vært sagt opp før 24 timer hadde passert.

Journalistens virksomhet er å ødelegge sannheten, å lyve rett ut, å forvrenge/forderve, å sverte, å krype foran mammons føtter, og selge sitt land og sin art for sitt daglige brød. Du vet det og jeg vet det, og hva slags dårskap er dette å skåle for en uavhengig presse ?

Vi er verktøyet og tjenerne til de rike menn bak kulissene. Vi er sprellemenn, de trekker i trådene og vi danser. Våre talenter, våre muligheter og våre liv er andre menns eiendom. Vi er intellektuelle prostituerte.”

Uttalte Swinton virkelig de bevingede ord ?

Enkelte mennesker har – av gode grunner synes de nok selv, disse ryggmargsløse skribentene som kneler straks de står overfor en person som synes å ha mer makt enn dem selv, eller som tilbyr dem mammon – forsøkt å så tvil omkring uttalelsen, dens innhold, og om Swintons eksistens osv. Dette har bl.a. kommet til uttrykk på denne siden, hvor Jeff Rense (eller hvem det nå var) har undersøkt saken nærmere, og hvor han har kommet frem til den konklusjon at; jo, uttalelsen har falt, og den har falt som nevnt ovenfor engang i 1880, da Swinton må ha vært 51 år gammel.

Swinton befant seg nok langt til venstre, og han støttet frie valg, men – som dere vil se i artikkelen hos www.rense.com – fikk han godt med pepper fra dem som nok befant seg bortenfor venstre og som mente at frie valg bare tjente de rike og mektige, ikke folket, lønnsslavene. Meget gode poeng har de likevel:

“Here in America the worker is deprived of life, liberty and happiness (The Declaration of Independence to the contrary notwithstanding) in spite of, yes, mainly by means of the ballot. With a copy of the Declaration in one hand and the ballot in the other, the wageworker is deluded into the belief that he is a free man and a sovereign?”

“The poor have no votes; poverty can’t vote __ for itself Wealth alone can vote. The workers vote wrong, because they are poor, and are poor because they are robbed. Robbed of their inheritance__ the land; robbed of their right to the free use of all the resources of life __ the means of existence. The workers are deprived of all opportunity to acquire and apply knowledge. They are deprived of all access to culture and refinement. For the perpetuation of these evils they have to thank government, the state, and ballot box and the politicians. Politicians and the State are the legitimate, inevitable outgrowth of the profit-mongering system of wage-slavery, based upon competition and wages. We cannot get rid of the former until we remove the latter.”

Ikke mye som har forandret seg på over 100 år, nei.

Maktens sprellemenn og hvordan de utnyttes – et glimt inn i Reksten-saken

Så over til historien om advokaten, bankmannen og journalisten (sprellemannen).

En gang i 1974 satt høyesterettsadvokat, Dragon, Stay Behind-mann, Krigsadvokat og Oberstløytnant (han må jo ha mistet pusten hver gang han skulle fortelle nye bekjentskaper hvem han var) Tore S. Engelschiøn sammen med journalist og redaksjonssekretær i Aftenposten, Ole S. Gilbo (senere direktør i Storebrand) og fortalte alt han visste om skipsreder Hilmar Rekstens ulovlige utenlandsformue.

Tore S. Engelschiøn representerte på den tiden Astrid Reksten Høyers interesser, i realiteten sammen med Professor dr.juris Peter Lødrup (en gammel venn av Astrids ektemann, Sigurd Høyer, som i sin tid hadde geleidet Astrid inn i Engelschiøns favn). Astrid Reksten Høyer – datter av Hilmar Reksten, den gang en av verdens største skipsredere – mente at Hilmar hadde stukket av med hennes arv fra sin avdøde mor, Bjørg (f. Johannesen). Astrid ville forståelig nok ha arven fra sin mor, men hun ville også sikre seg arven fra sin stadig levende far. Lødrup mente at Engelschiøn var best skikket til et slikt oppdrag, og jobben ble derfor hans, hvor han – som det fremgår av det følgende – ga seg selv ganske så frie tøyler.

Astrid har nok vært veldig sint, for i perioden fra 1967 (da Hilmar hadde anklaget henne for å være sinnssyk) og frem til august 1970 hadde hun klart å skrive brev til direktør Erik Brofoss i Norges Bank, Kong Olav, Kronprinsesse Sonja (som hun hadde gått på husmorskole sammen med i Sveits), Justisdepartementet, Fylkesmann Lars Leiro i Bergen samt Arbeiderbladet og fortalte om sin fars hemmelige formue, om ulovlig nedsalting i truster og valutasvindel.

Hvor sprø går det an å bli? Forventet hun virkelig at det ville hjelpe hennes sak; å få mest mulig arv ut av sin mor og far, å fortelle myndighetene at familien hadde drevet monkey business siden krigens dager? Var brevskrivingen et resultat av en god blanding av sinne og galskap, eller var dette bare en bønn fra en rederdatter om at nå fikk de andre innvidde medlemmene underlagt Beredskapsutvalget[3] se til å hjelpe henne med å få ut litt mer av formuen i Sveits?

  1. mai 1972 ringte Astrid hjem til Erik Brofoss for igjen å fortelle hvilken kjeltring hun mente at hennes far var. Da herr Brofoss ikke var hjemme, ble fru Brofoss hennes nålepute. To dager senere fulgte Astrid opp samtalen med å sende et brev til Erik Brofoss som på dette tidspunktet var direktør i IMF (Washington). Han sendte dokumentene videre til Norges Bank sammen med sin egen redegjørelse omkring ”Astrid-saken”, som den ble kalt. Alle disse dokumentene skulle senere hen vise seg å bli borte fra Norges Banks arkiver.

Uten å vite det drev Astrid nå et kappløp om arvemillionene med den kommende olje- og shippingkrisen og de sultne kreditorene i dens kjølvann, et kappløp hun var dømt til å tape. Men dette visste hun altså intet om da hun gjennom Sigurds venn Lødrup hyret inn Engelschiøn til jobben.

I løpet av samtalen fikk journalisten Gilbo i oppdrag av Engelschiøn å gå videre med opplysningene til Norges Bank. Lydig til Stay Behind og det ”frie” kongeriket (les: Ap-riket) tok Aftenposten-journalisten oppdraget. Selvsagt gjorde han det. Hva annet kunne han vel ha gjort ?

Det som kan forundre en uinnvidd er det paradoks at dersom disse inkriminerende opplysningene skulle havne i Aftenpostens og Norges Banks hender, kunne Astrid trygt vinke farvel til arven både etter far og mor, og kanskje også til det frie liv, i hvert fall for en stund. Like fullt gikk Engelschiøn til Gilbo med opplysningene, og i løpet av desember 1974 hadde Gilbo hatt flere samtaler med direktør Erling Børresen i Norges Bank om denne saken.

I et gradert brev fra Gilbo til Børresen 23. desember 1974 omtaler Aftenposten-journalisten seg som ”mellom-mann” og at han har en ”mellom-mann funksjon”. Glem nå ikke at Gilbo er en uavhengig journalist og derfor aldri kan opptre som noen mellommann, og spesielt ikke i et forhold hvor planen er å drive utpresning mot en gammel skipsreder.

Halvannet år tidligere, i mai 1973, løste Hilmar Reksten ut sin datter Astrid med kr. 10,5 millioner. Beløpet den gang var kompensasjon for morsarven, og Engelschiøn og studievennen Lødrup ble satt til å forvalte dette forliksbeløpet som ble sendt fra Bergen via Sveits for deretter å ende opp i en Sveitsisk bank på Grand Cayman Island. Disse to luringene hadde følgelig en egeninteresse i å få mest mulig ut av lommene til Hilmar og hans datter, enten nå Hilmar var død eller ikke, hvor Engelschiøn naturlig nok tok i bruk de verktøy han hadde for hånden for å presse det han kunne.

Et brev eller en telefon fra Norges Bank med trusler om kontroll og bokettersyn ville kanskje myke opp Hilmar Reksten så pass at det kunne fortsette å dryppe penger i Engelschiøns og hans kompanjongers lommer, gjerne inn i en konto på Grand Cayman Island. Men uten at de helt hadde oppfattet konsekvensene av krisen i Midtøsten, begynte tiden å renne ut for konspiratørene.

Nå må det nevnes at dette opplegget fra Engelschiøn ikke akkurat var noe nytt og uprøvd foretagende. I forkant av forliket mellom Hilmar og Astrid i 1973 hadde Engelschiøn gått til sin fetter, Birger Christiansen, og bedt om hjelp i arvesaken. Christiansen var på det tidspunkt redaktør i Aftenpostens økonomiavdeling. Fine greier, dere. En advokat kan altså bare gå til en journalist med sin håpløse sak, og så er det bare å planlegge hvordan motparten skal knekkes. Hva skal man vel med domstoler?

Også den gangen gjorde journalisten jobben han ble tildelt, hvor han ble bedt om å kontakte sentrale personer i de borgerlige partiene samt i rederforbundet for derigjennom å presse Hilmar Reksten til å gi seg, ellers ville saken bli offentliggjort, noe som i så fall ville skade hele rederstanden, ble det påstått. Planen lyktes og forlik ble som nevnt inngått i slutten av mai 1973.

I 1974 var det på’n igjen, men før de kom så langt fantes det et par skjær i sjøen (hvorav ett – olje- og shippingkrisen – ville knekke hele planen).

De fleste bankfunksjonærer skriver nemlig notater, så også dem i Norges Bank, og det ville jo ikke sett så pent ut, i ettertid, dersom det på et slikt notat eksempelvis sto:

”Advokaten til Astrid Reksten Høyer, Tore Engelschiøn, har flere ganger bedt om å få et møte med oss for å fortelle om Hilmar Rekstens valutasvindel, hans ulovlige utenlandsformue, og om hvor store problemer advokaten har med å få utbetalt arven etter klientens foreldre.” Om ikke annet så ville han med dette ha brutt med en rekke advokatetiske prinsipper samt reglene om taushetsplikt. En slik tilnærming var altså så å si umulig.

Dersom utpresningsopplegget skulle sprekke, måtte det for omverdenen i det minste se ut som om at det var noen andre enn Engelschiøn som hadde kontaktet Norges Bank, og det er her Aftenpostens mellommann-stilling igjen kommer inn. Gilbo skulle ta på seg jobben med å ”lekke” meget viktig informasjon han hadde fått tilgang til, til Norges Bank, slik at det skulle se ut som om det var Norges Bank som hadde fått teften av Engelschiøn og hans kunnskap om masse penger i utlandet. Nå er jo heller ikke dette helt typisk journalistikk, men la gå.

I granskingsrapport II[4] omkring Reksten-saken står det tørt om dette forholdet:

Direktør Erling Børresen i Norges Bank mottok julaften 1974 et brev fra en journalist i Aftenposten vedrørende en samtale som journalisten hadde hatt med Astrid Reksten Høyers advokat, Tore Engelschiøn om Reksten-saken.”

og videre:

Avdelingssjef Egil Gunneng – som i 1975 overtok stillingen etter Bühring-Dehli i Norges Banks valutaavdeling – forklarte overfor kommisjonen at juridisk kontor hadde betenkeligheter med å ta saken opp, idet det lett kunne forstås slik at Norges Bank tok parti mot Hilmar Reksten. Saken ble ikke fulgt opp med ny kontakt med Tore Engelschiøn.”

Når man kjenner sannheten, fremstår opplegget rundt juletider 1974 – slik staten ønsker at vi skal se det – som helt unyttig, eller som juristene sier; åpenbart utjenelig. Norges Bank hadde nemlig 9 måneder tidligere allerede intervjuet Engelschiøn om den hemmelige utenlandsformuen osv. Ja, Engelschiøn hadde til og med gitt vedkommende i Norges Bank, avdelingssjef Bertel Bühring-Dehli (som for øvrig ble sparket til en intetsigende tilværelse ved Gjøvik-avdelingen 3 måneder senere), opplysninger om hvem andre han kunne kontakte som visste enda mer om formuen; Rekstens advokat, Njaal Sæveraas. Engelschiøn hadde altså sladret på andre advokater.

Det er for øvrig ikke til å unngå å se hvordan journalisten Gilbo nærmest drukner i sitt eget sikl når han overfor Børresen beskriver sitt forhold til ham og Norges Bank, og derved noe ubetenksomt gjenspeiler forholdet mellom pressen og makten; se brevets siste avsnitt.

Børresen takker for de varmende ord i sitt svarbrev til Gilbo av 30. januar 1975 (som også er gradert), for deretter å fortelle at de (Norges Bank) har hatt et nyttig møte med Engelschiøn, eller ”høyesterettsadvokatvennen” som pengemaskinen kalles for. Nyttig? Her har de nok diskutert alt annet enn nye opplysninger om utenlandsformuen, for disse opplysningene hadde jo Norges Bank allerede sittet på i flere år. Se bare ovenfor hva Norges Bank offisielt mente om tilnærmingen.

Det hører med til historien at da Astrid forliktes med sin far i 1973, forsvant hele saksmappen fra Norges Bank. Borte ! Ingen brydde seg.

Og da Audun Reksten noen år senere gikk ut i mediene – samt i sin egen bok; ”Slik var det” – og fortalte hele verden at han og resten av Reksten-familien hadde drevet med monkey business så lenge de kunne huske og at de var kjeltringer hele bunten, ja, hva skjedde? Ble det ført straffesak mot Audun og de andre Reksten-barna? Har de – deriblant styregrossisten Grace Montgomery Mowinckel Reksten Skaugen – sittet i fengsel for sine innrømmede ugjerninger mot det norske folk? Nope. Intet skjedde, og jeg har en anelse om hvorfor.

Dersom Engelschiøn mente at Reksten hadde saltet ned en ulovlig utenlandsformue og derved hadde handlet straffbart, så ville det kanskje ha vært naturlig at han hadde gått til påtalemyndigheten med saken, men da hadde jo verken Astrid, Engelschiøn eller Lødrup fått noe som helst. I utgangspunktet burde Engelschiøn og hans klient derfor – når de nå først var ute i urent ærende – holde seg lavt i terrenget i sin jakt på den ulovlige formuen. Det gjorde de derimot ikke.

Norges Bank var allerede blitt gjort høylydt kjent med Hilmar Rekstens såkalte ulovligheter av Astrid personlig. Det var derfor på ingen måte noe nytt Norges Bank ville bli gjort kjent med gjennom dette utpresningsopplegget. Det faktum at Engelschiøn likevel iverksatte opplegget betyr med nødvendighet at han må ha vært sikker på at både Aftenposten så vel som Norges Bank ikke ville renne til politiet med saken, men at de tvert imot ville hjelpe ham med å presse Reksten for penger. Dette hadde kanskje gått veldig bra, hadde det ikke vært for det farligste undervannsskjæret som nok ødela de aller største planene; den globale olje- og shippingkrisen.

Som nevnt var Norges Bank allerede i 1970 blitt gjort tilstrekkelig kjent med Hilmar Rekstens såkalte valutasvindel, ulovlige truster, ulovlige formue i utlandet og andre ulovligheter. Ja, skal rett være rett – og det skal det jo – så var banken kjent med alle norske rederes nedsaltede formuer i utlandet, rett og slett fordi nedsaltingen hadde foregått etter pålegg fra Einar Gerhardsen, underlagt Norges Banks kontroll. Les videre om saken et stykke inn i denne artikkelen.

Rekstens liksom-ulovlige utenlandsformue har aldri vært verken mer eller mindre ulovlig enn alle de andre redernes nedsaltede formuer i utlandet. Men, det var kun Hilmar Reksten som ble avfjæret og siden puttet i gapestokk. Straffesaken mot Reksten – han ble tiltalt for skattesvindel m.v. og ble stort sett frifunnet for det meste i desember 1979 – var bare et spill for galleriet og en gedigen tåkelegging av et forferdelig og uløselig problem for Arbeiderpartiet: – Pengehaugen ble bare større og større i Sveits.

Hvordan skal vi forklare dette dersom saken skulle bli kjent? Hva om noen av våre redere blir tatt for smugling av penger fra denne formuen ved bruk av reisesjekker eller lignende? Hva om Viking Bank’s[5] virksomhet skulle bli kjent i Norge? Ja, hva f… gjør vi da? Vi må finne en syndebukk og lage så mye leven omkring han at de reelle forholdene ikke blir kjent. Og det var nettopp det de gjorde med Hilmar Reksten, med god hjelp av bobestyrerne Jens Kristian Thune og Kristian Roll, sistnevnte for øvrig tidligere Reksten-advokat.

I Erling Borgens bok, ”Hilmar Rekstens Eventyr”, harseleres det med rederen hvor forfatteren bl.a. refererte til angivelige samtaler mellom Hilmar og sønnen Audun, hvor førstnevnte skal ha uttalt følgende setning så mange ganger at Audun til slutt trodde på det: ”Jeg har en avtale med London-regjeringen fra krigens dager om at jeg kan legge meg opp penger i utlandet.” Borgen ønsket kanskje med dette å vise hvor arrogant Reksten var, og hvor dum han trodde at andre var. – Høh, tillatelse til å salte ned penger i utlandet? For noe sprøyt! Hvor dum tror han at vi er, Hææ?, vil Borgen ha oss til å tenke. Men, var dette sprøyt, eller snakket Hilmar sant? Takket være en snakkesalig Arnljot Strømme Svendsen som med sine avsløringer i NRK håpet å kunne hjelpe en vaklende Per Ditlev Simonsen, og de norske redernes Tante i Sveits, vet vi i dag at Reksten snakket sant.

Vel, Erling, dette var ikke pent gjort mot en gammel reder som ikke gjorde noe annet enn å salte ned penger i utlandet, slik han og de fleste andre store norske rederne hadde fått pålegg om fra Arbeiderpartiregjeringen.

Hele Reksten-saken kan virke kaotisk, og det var den også ment å være, av mange mindre gode grunner. Det er nedlagt hundretusener av timer i liksom-etterforskning. To granskingsrapporter er avgitt for å legge lokk over saken. Bobestyrerne har brukt nesten 1 milliard kroner bare i reiser, kos og rettssaker i andre land for å liksom finne Rekstens utenlandsformue. Gjennom garantier fra staten (Garantiinstituttet for skip og borerigger) har det blitt sprøytet inn flere milliarder kroner i førstehjelp til redere som hadde saltet ned store formuer i utlandet. Stortinget har vært opptatt med saken i over 30 år. Ja, det er egentlig ikke måte på hvordan landets ledere har sølt bort milliarder av folkets kroner i denne saken.

Et par korte setninger fra Beredskapsutvalgets første leder, Arnljot Strømme Svendsen, forteller oss derimot at all denne etterforskningen, granskingsrapportene, bobestyrernes liksom-jakt og Stortingets arbeid med Reksten-saken var helt unødvendig og et spill for galleriet:

NRK:[6] Den store pengemaskinen for Norge var skipsfarten. Den tjente sine penger ute i verden, for flåten var nesten aldri hjemme. Regjeringen Gerhardsen lot rederne nærmest operere fritt. Og rederne fikk beskjed om hvor de store inntekter skulle plasseres.

Arnljot Strømme Svendsen: Skipsfarten fikk til dels pålegg om å ikke trekke midlene hjemme, men ha de ute, og plassere de på best mulig måte. Norges Bank var selvfølgelig vel vitende om dette arbeid, og de var også vel vitende om eh, midlene som ble disponert ute av norske rederier.

Ser du ? Ikke bare var Norges Bank vitende om det, nei, de var: ”…selvfølgelig vel vitende om…” den ulovlige plasseringen og om de midlene som ble disponert ute. Den offisielle versjonen omkring etterforskningen av Reksten-saken, og møtene med Engelschiøn var altså til syvende og sist bare tull.

Dette er kniven i hjertet for hele spillet rundt Reksten-saken, og det burde være kniven i hjertet for Arbeiderpartiveldet som har styrt dette spillet i alle år, fra krigens dager, som det heter. Det er kanskje ikke rart at Reksten-barna ”kom til en enighet” med staten om  i hvert fall å få beholde litt av kunsten (Høyesteretts dom i 1999) og resten av formuen i utlandet. Noen hundre millioner kroner ble det jo, og hvorfor skulle vel Reksten-barna bli behandlet dårligere enn de andre rederifamiliene?

Jeg kommer nå litt tilbake til kontakten mellom Børresen og Gilbo i et forsøk på i hvert fall å slå en og annen spiker i pressekisten. Selv om Børresen gjorde sitt beste for å innta en noe mer formell stil i sitt brev til journalist Gilbo, glapp det likevel totalt for ham idet han sier at han ikke kan love å gi ”løpende informasjoner” i akkurat denne saken. Gilbo har så langt vi vet ikke bedt om å bli holdt løpende orientert, likevel bruker Børresen nettopp disse ord, og avslører dermed hva vi alle allerede har forstått; at det eksisterer en åpen strøm av informasjon fra Norges Bank til Aftenposten og at Aftenposten blir brukt og styrt også av Norges Bank.

Glem ikke Børresens og Norges Banks instruksjon til Aftenposten (og glem nå heller ikke et øyeblikk at det her er snakk om en uavhengig journalist/avis som får instruksjoner fra et offentlig organ om hvordan man skal forholde seg til en sak. Det er altså ikke den ”uavhengige pressen” som bestemmer hva leserne skal få lese om Norges økonomiske forhold, men – i dette tilfellet – Norges Bank):

”Jeg ville jo helst foretrekke at det ikke ble altfor stor publisitet om disse sakene av forskjellige grunner.”[7]

Denne korte brevvekslingen mellom Aftenposten og Norges Bank dokumenterer pressens funksjon som redskap i utpressing mot Hilmar Reksten og derved bruk og misbruk av pressen.

Da capo – med uavhengigheten på knærne

Det er på tide med en repetisjon av Swindons siste linjer i sin beskrivelse av den amerikanske journalist:

” We are the tools and vassals of rich men behind the scenes. We are the jumping jacks, they pull the strings and we dance. Our talents, our possibilities and our lives are all the property of other men. We are intellectual prostitutes.”

”Vi er verktøyet og tjenerne til de rike menn bak kulissene. Vi er sprellemenn, de trekker i trådene og vi danser. Våre talenter, våre muligheter og våre liv er andre menns eiendom. Vi er intellektuelle prostituerte.”

Swindons uttalelse passer som hånd i hanske på Aftenposten og dens journalist Ole S. Gilbo, som ikke gjorde annet enn hva de rike menn bak kulissene ba han om å gjøre. Han sprellet hver gang militaristen Engelschiøn trakk i trådene, og han sprellet helt sikkert like viltert da Norges Bank trakk i de samme trådene.

Ha dette i minnet neste gang dere hører på nyhetene eller plukker opp en hvilken som helst avis og begynner å lese.

Lignende og kanskje langt verre forhold finner vi i andre norske medieinstitusjoner. Slik sett er det jo kanskje litt kjedelig at det denne gangen kun er Aftenposten som her blir tatt med uavhengigheten på knærne, men det får så være.

Til tross for innholdet av denne artikkelen vil helt sikkert mange journalister glede seg til morgendagen da de igjen skal få anledning til å angripe folkevekkerne, og da er også ringen sluttet for journalistens del:

”Først ødelegger de sannheten ved å lyve, forvrenge og sverte, så blir det tatt for det, for deretter å ta den som tok dem, og så fortsetter de å lyve.”

Hva kan du gjøre?

Det hadde vært passende å runde av artikkelen med den ovennevnte onde sirkel. På den annen side finner jeg det mer nyttig å avslutte med et av de viktigere spørsmål omkring beskyttelse av borgernes rettigheter:

Hvordan skal man klare å etablere en fri og uavhengig presse (spørsmålet går også til journalistene) ?

Enkelt: Kjenn etter om du har en ”ryggrad”. Dersom du finner den intakt, bruk den. Din ryggrad gjør deg i stand til å stå på egne ben.[8] Rett deg derfor opp og si:

Jeg har ikke behov for å ha et godt forhold til maktens institusjoner! Jeg behøver ikke å holde meg inne med dem som jeg har satt til å forvalte mine rettigheter. Derimot forlanger jeg respekt for mitt ønske om å være fri og uavhengig. Jeg har en rett til å grave etter sannheten og ingen har rett til å hindre meg i å videreformidle sannheten. Det finnes mer enn nok lesere der ute som er villige til å betale min årslønn for å få tilgang til sannheten. Jeg lar meg ikke kjøpe opp av noen. Jeg er fri.”

De fleste vil vel være enige i at det er hyggeligere å betale for sannheten enn å betale for å bli lurt; men valget – det er ditt.

Herman J Berge
Luxembourg


[1] Tatt fra Philip Grahams tale til Newsweek’s korrespondenter i London i april 1963

[2] Labor’s Untold Story, by Richard O. Boyer and Herbert M. Morais, published by United Electrical, Radio & Machine Workers of America, NY, 1955/1979

[3] Se nedenfor om dette utvalget og dets første leder; Arnljot Strømme Svendsen

[4] Dokument nr. 7 (1987-88), avgitt av Rolv Ryssdal.

[5] Egentlig Viking Schiffsfinanz A.G., Redernes bank i Sveits. Banken ble etablert i 1958, men har ifølge Sveitsiske kontrollmyndigheter aldri hatt autorisasjon til å drive bankvirksomhet. Likevel har vi funnet kontoutskrift for familien Ditlev Simonsen hvilket betyr at Viking Bank virkelig drev bankvirksomhet for norske redere, ulovlig naturligvis. Men, som i Norge så også i Sveits: Alt kan bli lovlig bare du har penger nok.

[6] NRK Dagsrevyen 25. august 2007. Les hele intervjuet her.

[7] Sakene – ikke saken – betyr alle saker tilknyttet Einar Gerhardsens; ”Norway Scheme”.

[8] Jeg håper dere forstår at dette er billedlig fortalt. Jeg har selvsagt ikke til hensikt å gjøre narr av journalister og andre som måtte lide av en funksjonshemming.

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
50%
Opplysende
50%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Herman Berge

Forfatteren er jurist. Artikkelen er Copyright © Herman Berge / RettsNorge.no 2009 http://www.rettsnorge.no/

Kommentarer

50 kommentarer på "Journalister – maktens sprellemenn"

avatar
Sorter på:   Nyeste | Eldste