En gang observerte jeg en hund med atferdsproblemer. Denne hunden, en schæfer, ble mottatt hos en venn av meg som driver med atferds-trening. Hunden ble satt i garde sammen med resten av flokken.
Den unngikk alle, var aggressiv og redd.
Jeg satt og så på hvordan lederen av flokken, en labrador, nektet plent å la schæferen være i fred. Han lusket stille etter, og prøvde forsiktig å nærme seg. Schæferen knurret og hogget etter labradoren utallige ganger. Hver gang dette skjedde så la labradoren seg forsiktig ned ved siden av schæferen, så opp på ham og pep forsiktig. Han flyttet seg aldri.
Dette pågikk i flere timer. Og til slutt, etter mye arbeid, turte endelig schæferen å hilse på labradoren. Når dette var gjort så tok labradoren med seg schæferen bort til resten av flokken. En mer lykkelig hund enn denne var i det øyeblikket når den befant seg midt i flokken, hilste på og fikk aksept fra alle, skal man lete lenge etter!
Det var rett og slett en stor feiring, hvor hele flokken omringet “utskuddet” i voldsom glede over at han var blitt frisk.
Jeg vil trekke paralleller til oss mennesker i denne sammenheng.
Om man går gatelangs på byen en kveld, er det en god sjanse for at man vil se noen som har det vondt. Om det er noen som gråter, noen som ut agerer, noen som er ute av stand til å ta vare på seg selv etc.
Ser man dette vil man også legge merke til buen. Buen de fleste går i, for å unngå disse personene. Man stopper ikke opp for å hjelpe når man ser noen som har det vondt. Man går ut av sin vei for å unngå slike folk. Hva er galt med oss? Når ble det slik at et dyr med mindre enn halvparten av vår hjernekapasitet, er langt smartere enn oss? Disse tendensene ser man også i psykiatrien. Hvor man blir fort på diverse preparater, og helst isoleres fra resten av samfunnet dersom man har psykiske lidelser.
I stedet for å omringe dem som har det vondt, med kjærlighet og forståelse fra resten av flokken, skal disse fryses ut fra fellesskapet. Dopes og og isoleres, for ingen ønsker jo å se på at andre lider!
Jeg håper virkelig at vi som flokk kan skjerpe oss. At vi kan anerkjenne at hvem som helst har makten til å hjelpe andre, og gjøre det!
La oss ikke tåle andres lidelser så inderlig vel. Før du vet ordet av det, er dette deg selv.
Hva mener du med at det ikke stemmer..? Mener du at hunder som flokkdyr ikke angriper det svake ledd? Hva er dette for noe tull?
http://www.side3.no/angrepet-av-en-flokk-lse-hunder/8545810.html
Ved å samle det beste fra hver dyrerase i verden, så oppnår du harmoni.
Som sagt, ikke baser absolutt ALT på en engangshendelse vel….?
Takk Sturle :)
Hovedpoenget jeg ville få frem, var det med flokkmentaliteten. Dette med å ta vare på hverandre, og ta tak når noen rundt har problemer.
Dette med at hunder nødvendigvis angriper den svakeste, kun pga den er svak, trodde jeg at jeg klarte å frem at ikke stemmer?
Jeg setter stor pris på dine kommentarer og synspunkter :)
Også deres; May-Harriet Seppola, Johnny Fredheim og Carl Henrik Dubois.
Fred og Kjærlighet.
Bra skrevet! Men om en person hjelper en gammel dame over veien, bør resten av dyre verden være som menneske da? Pga en god gjerning? En hund er kul med en annen, alle bør da gjøre som hundene… Du drar hele verden under en kam pga en handling (som var rørende, ikke misforstå) Men det finns mye bra folk og gjerninger der ute og der finns mye dritt. Bør menneske også gjøre som hunder når de ser ett svakt, ustabilt ledd i gruppen, angripe denne personen? Må mennesker ha sin egen herre for å overleve? Det du skriver om byen er synd å si helt sant. At folk ikke hjelper en stakkars som ligger nede er forferdelig. Men slepp 100 hunder løs i byen og se om det hjelper…
Bra og underholdene skrevet! Bare ikke 100% enig i alt hehe
Et herlig syn på hvordan menneskelig adferd kan være :)
Fortellingen var som om det skulle vært meg selv, en gang i tiden. Jeg var som scheferen. Riktig nok ikke aggresiv, men sky og redd etter mange år som mobbeoffer i skolen. Men det kom ingen “labrador.” Ikke før jeg møtte min kone. Da var jeg over 40 år gammel.
En nydelig og opplysende historie i en tid der alle skal vœre så petfekte .
Personlig synes jeg angivervirksomheten i dette samfunet er forferdelig .
Staten pådriver mange til å angi sine nœrmeste .
Jeg vokste opp i Finnmark og på den tiden var det vanlig at folk stilte opp for hverandre, det var aldri snakk om betaling , men den ene tjenesten er den andre verdt.
Husker vi bygget hus da jeg var ca. 7 år gammel og min lilebror var 3 , han var så stolt over å vœre med på å bœre stein og alr som kunne krype og gå stilte opp og hjalp til med byggingen ,