Er implementeringen av feminismen ødeleggende på samfunnet som helhet? Er den direkte skadelig for individet, og den naturlige, livsnødvendige familiestruktur, som individet er avhengig av for å utvikle seg til å bli et sunt, friskt og glad menneske? Eller har feminismen vært en vellykket endring til det bedre?
Vi skal i det følgende ikke spole tilbake i tid for å avdekke initiativtakerne og deres motiver, men se på noen av de virkningene jeg har observert av den såkalte kvinnefrigjøringen.
Målet for kvinnekampen er, slik den er promotert, at kvinner skal ha like rettigheter som menn. For at feminismen skulle få oppslutning ville den nødvendigvis måtte ha tiltalende argumenter for den primære målgruppen: kvinner. Dernest, når mange nok kvinner var overbevist, kunne disse påvirke menn, slik at menn kunne være med å innføre feminismen i samfunnet. På grunnlag av argumentet om at kvinnen var undertrykt og negativt forskjellsbehandlet, presenterte feminismen kvinnen som offer. Er det et offer, finnes det gjerne en overgriper og en undertrykker. Rollen som overgriper/undertrykker ble tildelt mannen. Siden den formelle samfunnsstyringen var i menns hender, ble også systemet mannen styrte samfunnet gjennom, et mål for endring. Systemendringen tas ikke opp her.
En rekke konsekvenser av feminismen, etter mer enn 100 års virke, trer klart frem. Aktuelle spørsmål er: Hvilke strukturendringer har vi fått, i samfunn og familieliv? Hvilke endringer har feminismen fått for individet? Viser feminismen at den ikke bare er skadelig for kvinnen selv i det lange løp, men også destruktiv for familien og dermed hele samfunnet?
Kvinner og arbeid
Kvinner har bidratt med inntekt til husholdningen i uminnelige tider. Det var ikke uvanlig i Norge på begynnelsen av 1900-tallet, og før det, at de bidro med en solid porsjon gjennom salg av egen produksjon hjemme; sying, strikking, sylting, barnepass, jordbruksvarer o.l. Den gangen gikk pengene direkte mellom kjøper og selger, og rett inn i husholdningen. Staten fikk ikke en del av kaka, ikke engang smuler.
I dag tas en del av kvinners inntekt fra hennes arbeidsproduksjon, av staten. Dette fyller statskassa med milliarder av kroner. Dess flere kvinner som er ute i arbeid, jo større blir statsinntekten. Når denne inntekten er blitt gjort uunnværlig, er det i statens interesse å aktivt forhindre familier, gjennom lover og regler, i å finne økonomisk mulighet til å ha mor/kone hjemmearbeidende.
I feminismens syn ble det å være hjemmearbeidende promotert som mindreverdig, undertrykkende og fossilt tankegods. Kvinner ble overbevist til å tro at arbeid utenfor hjemmet var en del av en “moderne samfunnsutvikling”. Ble det stilt spørsmål om den samme generasjon kvinner hadde høstet positive konsekvenser av den bestående familiestrukturen, individuelt i sin oppvekst, så vel som samfunnsmessig, mon tro?
Ved å kullkaste noe som fungerer, for å eksperimentere, er det en risiko for å miste det man har. Kanskje det var en god grunn for at man hadde en slik arbeidsfordeling mellom kjønnene, og kanskje det er en grunn til at sterke krefter ønsket endringer? Bare definisjonen av ”arbeidsliv” som i utrykket ”ut i arbeidslivet” antyder at ordentlig arbeid i hjemmet er undervurdert. Det mest riktige ville kanskje ha vært å si: ”inn i arbeidslivet” fordi en går ”ut av hjemmet”?
Om kvinner av tidligere generasjoner slet seg ut, og hadde fysisk krevende lange arbeidsdager, er det ikke mindre av det i dag, kanskje snarere tvert i mot. Det som er nytt er at mange kvinner er så stresset og presset fra flere kanter, i å prestere, at det har ført til at de er utslitte og møter veggen oftere enn tidligere.
Kravet til å leve opp til forventningene har gjort at mange er på grensen til å kollapse av utmattelse, og tyr til sigaretter, beroligende pharmaprodukter eller noen glass ekstra, for å døyve stresset og klare å holde masken. Erkjennelsen av tapt mestring i vellykkethet, nederlag av ikke å holde mål, og konstant redsel for å “bli avslørt”, som en som ikke klarer brasene som en strikkball, og er på nippet til å kaste inn håndkledet, kan lett føre til angst og depresjon. Slik blir det en ond sirkel, som går utover hele familien.
Hardt arbeid i seg selv fører ikke til depresjon, men at man påtar seg mer enn det man mestrer og har tid til. Før feminismen kunne kvinner styre sin egen arbeidstid og hvilepauser, nå er det ikke lengre noe valg. Er dette verdt prisen for likestilling?
Kvinner og penger
Kvinners selvstendige kjøpekraft har økt statens inntekter formidabelt gjennom moms på varer og tjenester. Med større forbruk av varer enn noen gang før, vil enhver nedgang ses på som en trussel mot statens og næringslivets interesser, og deres avhengighet av inntekter, sysselsetting og vekst.
Feminismens seier i å få alle kvinner ut i arbeidslivet, har gjort at husholdningen har fått to individer som skal bestemme over prioriteringene, i stedet for en hovedforsørger, som det gjerne var før.
Selv om det er mange varianter av økonomiske ordninger par velger for sin husholdning, har det unektelig blitt lagt til rette for større intern kamp og uenighet. Firmaer som har noe å selge har forlengst benyttet seg av kvinners selvstendige kjøpekraft. Reklamen har benyttet seg av samme taktikk, som feminismens metode, for å få kvinners ego frem: ” Fordi du er verdt det”.
Når verdien blir lagt på det ytre, å utstråle størst mulig selvtillit, blir det en evinnelig kamp om å være i toppsjiktet. En innbilt forventning kvinner selv kan ha, er at de alltid må være vakre og presentable. Kvinner seg i mellom konkurrerer om å ta seg best ut, og i prosessen glemmer de hva slags signaler som sendes sine døtre.
Med flere skilte, single og kortere seriemonogame forhold, som øker tilgjengeligheten til potensielle nye partnere, er også presset til stede på å holde partnerens interesse ved like. Slik er det i et konkurransesamfunn. Døtre lærer av deres mødre, og tar etter dem. Unge døtre lærer hva som definerer deres verdi ut i fra midler til å realisere seg selv. Uten penger til de rette nye klærne eller det som det koster for å delta på noe, er det vanskelig for dem å føle at de henger med. Det kan skape nederlag for mange.
Er dette en beregnet bieffekt av feminismen, som kvinner ønsker?
Kvinner og gjeld
Kvinner ble med selvstendig inntekt også en helt ny kundegruppe for banker og låneinstitusjoner. Ved at kvinnen fikk muligheten til å ta opp lån, ble selvstendigheten for kvinner ytterligere utvidet. Nå kunne kvinnen lettere kjøpe sin egen bolig og starte sin egen bedrift uten mannen.
Når kvinner blir økonomisk uavhengig, er det ikke lenger presserende å finne seg en livsledsager. For at hun skal få seg en godt betalt jobb, må hun ha en utdannelse som koster penger, som skal betales tilbake (utdanningslån). De årene hvor kvinnen tar utdannelse, er de samme årene hennes kropp er best egnet til å få barn. Denne tidsperioden stjeles fra henne, og mannen, for at hun skal bli kvalifisert for en jobb.
Når hun har fått jobb og barn, og skal balansere to oppgaver på samme tid, økes risikoen for skilsmisse. En familie splittes i to husholdninger. Mer utlån for banken, og mer jobbing for de to husholdningene for at de skal klare seg økonomisk. Kvinner tar opp lån i banken, som igjen gjør henne bundet til å måtte jobbe. Jo dyrere lån, dess mer må hun jobbe. Har en ikke lån, trenger en ikke jobbe for å dekke gjeld og renter.
Så, med selvstendighet og økonomisk frihet, har kvinnen, gjennom lån, egentlig blitt mer fri og selvstendig? Er et avhengighetsforhold til en arbeidsgiver og en bank å foretrekke kontra et avhengighetsforhold til en mann, som hun i utgangspunktet skal elske? Er det menn som undertrykker, eller er det penger (gjeld), arbeidsgiver og stat som gjør det?
Kvinner og ambisjoner
Feminismen har spilt på at kvinners verdi kommer fra selvrealisering. Kvinners verdi som en nærende, kjærlig, støttende og enormt viktige rolle som mor, tilstede for sine barn, blir systematisk motarbeidet eller neglisjert som førsteprioritet. Kvinners verdi som livsledsager for sin mann, ved å støtte og oppmuntre sin mann i hans arbeid og måloppnåelse ute i samfunnet, blir motarbeidet, ved at kvinnen konkurrerer på hans arena, gjennom hennes ambisjoner i arbeidslivet.
De viktige egenskapene som bærer et hjem, med de daglige huslige gjøremål, blir underminert og nærmest usynliggjort på status-skalaen. Oppgaven blir nærmest taksert som verdiløs, også fordi staten, gjennom pensjonsordningen, ikke har anerkjent denne oppgaven fullt ut. Denne faktoren kan da bli en oppgave uten en klar ansvarshavende, og kimen til en kamp om hvem som gjør mest og minst.
Kvinnens egenskaper i å hjelpe mannen til å fokusere på sitt arbeid, ved å ta vare på de huslige og feminine oppgaver, blir forsmådd til å være et undertrykkende slavearbeid i feminismens propaganda. Hvis kvinnen hadde tatt tilbake hjemmet som hovedarbeid og gjort det til førsteprioritet, ville kvinnen selv ha kunnet høyne status på dette arbeidet? Etter en duell, står det gjerne en vinner igjen.
Vil vi at mannen eller kvinnen skal tape, i feminismen navn? Eller er det meningen at de to kjønnene skal samarbeide og utfylle hverandre, der de begge bruker sine forutsetninger til fellesskapets og familiens beste?
Kvinner og offentlige arenaer
Ved at kvinner kommer inn på menns offentlige arena av samfunnsstyring, fjernes den etablerte atmosfæren, som tilrettela at menn kunne være menn på sine premisser, der gutter og yngre menn fikk lære av de eldste. Hadde menn vært bedre tjent med å diskutere deres hovedoppgave, som er å sørge for et trygt land og samfunn, stabile familier og passe på at kvinner og barn har det godt, innenfor ”sitt eget rom”?
Med feminismens inntog i statlig struktur og næringsliv, gjennom blant annet lovpålagt kjønnskvotering, sendes signalet som svekker troen på og tillit til mannens evner til å ta avgjørelser på en av mannens viktigste ansvarsområder: beskytter av kvinner og barn. Herved undermineres mannens kapabilitet.
Det er fullt mulig fremdeles å ha organisasjoner og foreninger der kvinner taler kvinners og familiers interesser som kan bli rådspurt før vedtak og beslutninger. Ved at kvinner har myndighet i nasjonale maktposisjoner, avmaskulineres menns naturlige gitte egenskaper.
Forsvaret er en slik arena, der kvinner som kampsoldat ikke bare kan nøye seg med kun å ha sine kvinnelige egenskaper, men må adoptere menns egenskaper og væremåte for å kunne passe inn i. Det blir feil om et lands forsvar skal svekkes fordi menn skal måtte tilpasse seg kvinner på arbeidsplassen. Det er ingen i landet tjent med og i hvert fall ikke kvinnene selv.
Vold mot kvinner er det enighet om at vi ikke skal ha, men at kvinner i Forsvaret skal utsettes for voldshandlinger, eller selv drepe og lemleste ute på oppdrag i krig, er OK? Hvor er logikken i det?
Kvinner og morsrollen
Med færre timer tilbrakt hos sine barn, må noen andre nødvendigvis overta oppsynet og pass. Da har staten lagt til rette for at den kan overta ansvaret mens mor er på jobb. Med flere generasjoner oppvokst og oppdratt, med flere timer hos staten som barnepasser og oppdrager, vil enhver som har erfart skolegang, ikke kunne nekte for at man blir påvirket, direkte eller indirekte, med de verdier som en får ved å være der.
Skolen har en enorm skjevfordeling mellom lærere og lærerinner. For at gutter skal lære mannlige kvaliteter, trengs det mannlig innflytelse og autoritet. Når gutter har lærerinner som skal styre over dem, vil den naturlige maskuline autoritet som kvinner mangler, kunne være en årsak til manglende disiplin i klasserommet. Lærerinner innehar ikke den identitet og de kvaliteter som gutter naturlig søker og behøver. Lærere har derfor en viktig påvirkning for utviklingen av kjønnsidentitet for gutter.
Jenter vil lære fra lærerinnene de feminine egenskaper og av lærere den mannlige naturlige autoritet. Gutter og jenter vil lære de forskjellene som er nødvendig for at de som fremtidige menn og kvinner skal kunne samarbeide, vise respekt for hverandres naturlige sterke egenskaper, og utfylle hverandre, i stedet for å konkurrere. Familieoppløsning har ført til at flere barn enn noensinne vokser opp med bare én forelder.
Feminismen har ved skilsmisse favorisert kvinnen til å bli hovedforelder og ha hovedansvaret for barna, i de fleste tilfeller. Barn som vokser opp uten en fars påvirkning og tilstedeværelse, om de ikke har en annen sunn mann som rollemodell i sine nære omgivelser, risikerer å ha en essensiell mangel i sin personlighet, som kan ta år å reparere eller løse, om barnet som voksen noen gang klarer å se mangelen og forstå sammenhengen.
Jenter som vokser opp trenger en far til å vise hvordan en mann skal være overfor sin kone, og til å lære sin datter selektivitet av sin fremtidige mann, basert på de rette egenskaper og holdninger for familieetablering.
Jenter kan lære av sin far at mannen er den som leder og ta ansvar. En far kan formidle at datteren skal velge en mann som ser verdien i hennes egenskaper som en god hustru (tro til huset) og god mor, som vil ta godt vare på henne. At hun bør velge en ektemann som vil bygge en solid og sunn familie, hvor han vil beskytte henne og deres barn.
En gutt trenger en far til å vise hvordan i praksis være en sterk beskytter av familien, en handlekraftig problemløser og forsørger. En gutt trenger å oppleve hvordan en voksen mann er i relasjon til sin kone, slik at gutten vet hvordan han skal opptre i relasjon til sin fremtidige kone. Ved å se sin mor i hjemmet med sin far, lærer han samspillet og rollefordelingen dem imellom. En gutt som vokser opp uten å oppleve en far i familiesituasjon, vil i beste fall være usikker på, og i verste fall mangle begrep om, hva mannsrollen i en familierelasjon innebærer.
Gutter skal lære av sin far å ta styring og ansvar, og hvordan være mann blant menn. En kort intensiv periode som helgebesøk og et par ukers ferie, kan ikke erstatte daglig tilstedeværelse i en familiesituasjon, hvor barn kopierer væremåten til foreldre i små og store hendelser i hverdagen.
De kvinner som av egoistiske grunner bestemmer seg for å kjøpe seg et barn, ved sæd-donasjon og surrogatmor, fordi de mangler en mann og tror de kan klare seg uten, påfører barnet, med overlegg, identitetsproblemer. Når to homofile menn tror at et barn ikke trenger en tilstedeværende mor, er det kun sine egne egoistiske viljer og lykke som kommer først, ikke hva som er best for barnet og samfunnet. Hvordan kan to kvinner som med planlagt intensjon fraskriver barnet en far, mene at et barn kan vokse opp normalt med to mødre?
Realiteten er at nå kommer en hel generasjon dysfunksjonelle voksne mennesker, som ikke evner å fungere i et forhold til det motsatte kjønn, eller takle en familiesituasjon, takket være feminismens seier i oppsplitting og destruksjon av familiestrukturen.
Skilsmissebarn, som selv får barn, er gjerne mer innbitt på å få til et fungerende familieliv, basert på deres foreldres nederlag. Mange forstår ikke at sjansen er stor for å mislykkes, med mindre de er svært bevisste på hva som manglet i egen oppvekst. Feilene repeteres for hver generasjon, hvor det nå knapt finnes en slekt eller familie igjen som ikke har opplevd en skilsmisse. Er økningen i sammenbrudd av familiene og antall barn med en forelder noe feminismeforkjemperne er stolte av?
Kvinner og menn
Når feminismen gjør menn og deres domener til kvinners fiende, kommer kvinnens ego i opposisjon til mannens. Kvinner er blitt indoktrinert til å hevde en rett som er selvdestruktiv i det lange løp, uten at de selv har vært klar over det. Konsekvensen av å få innfridd sine krav er ikke alltid til eget beste på lang sikt. Her ligger kvinners naturlige svakhet, da menns naturlige instinkt er å se lengre forut og tenke strategiske alternativer.
Det ligger fra skapelsens side en naturlig ulikhet mellom mann og kvinne, som ved å utfylle hverandre danner én enhet, som kan fungere til begges beste. Feminismen ønsker å viske ut denne forskjellen, ved å sette dem opp mot hverandre, ved å bruke kvinners lettkjøpte argumenter om selv-verdi og selvrealisering, solgt inn av feministene selv.
Feminismen skaper splitt og hersk, ikke en kjærlig og oppbyggende enhet. Enheten og felleskaps-følelsen mellom mann og kvinne er under angrep utenfra, fra en politisk og økonomisk filosofi, men dette blir misoppfattet av paret selv, da paret blir forledet til å tro at det er et dårlig fungerende forhold med uenigheter i prioritering, organisering av hverdagen, bolig, barn og økonomi. Er krig mellom kjønnene det vi trenger og vil ha, da vi alle vet at krig medfører ødeleggelser og uopprettelig skader?
Kvinner og ”menn”
Feminismen fremelsker ikke bare maskuline holdninger og handlemåter, men også fysisk ytre maskulinitet hos kvinnen. Dette gjøres ved metoder med vekselvirkning og fra mange fronter parallelt. Moteindustrien, filmindustrien, reklame, TV-serier, bøker etc.
Jenter og kvinner fremstilles som vulgære horer, eller som ”maskulinerte” kvinner, som overkjører menn. Løse forhold, der seksuell attraksjon er hovedelementet for et forhold, blir mer og mer vanlig å portrettere enn et forhold tuftet på felles kjernefamilieverdier. Det fokuseres på emosjonell romantisering og overfladiskhet.
Det er i dag sjelden å se den galante kurtiseringen, med verdighet og blygsel, som ble vist i filmer lagd for mange år tilbake. Gutter og unge menn blir nå servert forbilder fra kulturindustrien i form av feminiserte menn. Barskhet og naturlige menn er så å si fraværende.
Rollemodellene for gutter er nå ansikter glattbarberte som barnerumper, sminket og pudret, med gelé og hårspray, med et feminint, hjelpeløst utrykk av svakhet, der det ikke ser ut til at de vet opp ned på en tommestokk, kun geléflasken.
Jenter/unge kvinner fikk plutselig det for seg at hår på en mannekropp er ekkelt. Det førte til at menn frivillig avstod fra sin barskhet, som kjennetegner det å være mann, ved at de barberte brystkassen og andre steder. Feminismen er en ingrediens i agendaen slik som homser og feminiserte menn, uten at de nødvendigvis er venner.
Androgynitet er promotert for lenge siden: filmens Greta Garbo i dress, slips og herrehatt, bifile David Bowie i tettsittende feminin drakt og sminke, 80-tallets norske transvestitter Great Garlic Girls, og dame-mannen med skjegg som vant Grand Prix.
Å bruke sjokkbehandlings-metoder for stadig bryte tabuer i det offentlige rom, er nå blitt en velkjent taktikk for noen til å endre folkeopinionen. Er folk blitt så glemsk i å huske hva som var akseptabel fremtreden for noen få år siden, at de oppfatter dagens vulgariteter som normalt?
Det ser ut som at det som tidligere var uhørt, kvalmende og frekt i dag blir akseptert og nærmest sett på som modig, med en anelse beundring i undertonen, uten at det resulterer i nevneverdig grad av opphør av det presenterte. Noen vil si det er moderne samfunnsutvikling. Er dette frigjøring til det bedre? Er dette feminismens sanne ansikt?
Menn og feminisme
Hvilken rolle har mannen spilt i feminismens implementering? Menn har protestert og forsvart sitt domene når forandringen kom i sin spede begynnelse. For hvert samfunnsområde, som én etter én har blitt endret i feminismens målsetting, har mannen protestert, men protestene har blitt spakere og færre i det offentlige rom, og menn ser ut til å ha kapitulert. Dette er til stor skuffelse for de menn som (fremdeles) mener at feminismen er ødeleggende, og som ennå har sin naturlige og instinktive identitet intakt.
De som vet hva som gjør en mann til en mann og en gentleman, som ikke er å klabbe til en annen i mangel på en mer sivilisert fremgangsmåte, men er trygg, har integritet, er modig, sikker og stabil, men går ikke av veien for fysisk forsvar om det er tvingende nødvendig.
For de av oss kvinner som ønsker at mannen skal forsvare vår rett til å være feminine kvinner med familieverdier, og som vil ha sterke, beskyttende og familieorienterte menn, oppleves det tragisk at menn viker unna for å stoppe feminismen og dens konsekvenser.
Vi kvinner som vil ha menn som er gentlemen, barske, ansvarlige, rettferdige, handlekraftige og stødige, ikke bare for egen del, men også som rollemodeller for våre barn, ønsker disse menn velkommen på banen.
Feminismen har kommet så langt i å være normen i dag, at om en mann vil heve sin stemme mot likestilling, vil han ikke bare bli sablet verbalt ned av de fleste kvinner, men til og med få en del “menn” mot seg. Å være i mot likestilling er blitt en uakseptabel offentlig meningsytring i samfunnet vårt. Det gjør at folk knebler seg selv i frykt for offentlig represalier, og gir dermed etter for feminismens ønskede virkning.
Dessverre er det mange menn som ikke bare passivt sitter på sidelinjen, og tillater feminismen i å indoktrinere våre barn og vår ungdom, men mange har aktivt bidratt til å systematisere feminismen inn i stat, næringsliv og privat sfære. Vet menn egentlig hva feminismen, og dens konsekvenser, er? Er det noen ekte menn der ute?
Oppsummering
Det uttalte (det egentlige og underliggende målet får ligge til senere) målet til feminismen har vært todelt: å få kvinnen ut av en (oppkonstruert) offerposisjon, samt endre systemet, da dette var mannsstyrt.
Kvinner i verden, slik jeg ser det, er mer offer i dag enn noen gang tidligere. Ikke bare er kvinners helse generelt dårligere, men hun er også mer utsatt, sårbar og alene. Hennes gjeld øker, i takt med høyere forbruk av medikamenter og alkohol, og hennes lykke øker ikke i takt med frihet til egen yrkeskarriere og antall sengepartnere, men synker. Vold og voldtekt mot kvinner er mer utbredt, der hun verken er trygg i gatene eller hjemmet.
Jeg håper hun er i ferd med å finne ut at hun selv-realiserer seg til slave av systemet, et system feminismen hevdet å ville endre til det bedre. Men feminismen har ikke bare endret systemet ved å få kvinner inn på den offentlige arena, den har ødelagt et etablert system som fikk familien til å holde sammen og samfunnet til å gå rundt på familiens, og ikke statens, premisser. Og det er ikke bare oss kvinner som lider under dette, men også (ekte) menn og ikke minst barn, som ikke vet hva det vil si å være virkelig kvinne og mann, velfungerende i en symbiose.
Feminismen tjener kun de som i dybden forstår filosofiens og agendaens egentlige og endelige mål, og ingen av dem feminismens propaganda er rettet mot.
Feminister er nyttige idioter:
https://youtu.be/vLqHv0xgOlc
Arbeiderpartiet åpner for det “tredje kjønn”; hen.
https://www.nrk.no/norge/arbeiderpartiet-apner-for-hen-1.13361788
“– De menneskene som verken definerer seg som mann eller kvinne vil nå få en juridisk mulighet til å få et tredje kjønn, sier AUF-leder Mani Hussaini til NRK.
– Hva innebærer det å få en juridisk mulighet til et tredje kjønn?
– Jeg mener alle mennesker skal få mulighet til å leve ut sin identitet og da må man tilpasse lovene til virkeligheten og ikke omvendt.”
Når ble Staten opptatte av folks kjønnsfølelser? Er det virkelig slik at Staten skal tilpasse samfunnet avhengig av hva slags egen kjønnsfølelser enkelte har? Kjønnsforvirrede og kjønnsusikre får besøke psykolog, ikke påtvinge samfunnet ekstra kostnader og byrder.
Fremtiden kan, hvis Hussaini får viljen sin, bli omtrent slik: A våkner opp en morgen, og føler seg som en kvinne, og kler seg deretter. Men når A skal på toalettet, så føler vedkommende seg som mann. Etter jobb går A hjem og skifter til manneklær og går på restaurant, men der føler A seg som kvinne, og går dermed på dametoalettet.
Virker som om dette er en del av agendaen for å viske ut kjønnene og deres forskjeller/unikheter. Ikke bra. Her må noe-feministene på banen, for plutselig kan de møte en mann på dametoalettet som påstår at han er hen.
KrF sier nei til en tredje kjønnskategori, hvilket får ungdomspartiet til å fortvile: https://www.nrk.no/norge/her-skuffer-knut-arild-sitt-eget-ungdomsparti-1.13371573
Hva sier Bibelen, som KrF skal forholde seg til, om en tredje kjønnskategori? Intet. Så dermed burde også ungdomspartiet begravd saken, men som de fleste vet: KrF følger ikke Bibelen på noen som helst måte. Så hvorfor i det hele tatt kalle seg Kristelig Folkeparti?
Kvinner i militær strid blir oftere skadet, treffer mer sjeldent og sinker evakuering: http://www.nrk.no/verden/undersokelse_-kvinnelige-soldater-sares-oftere-og-treffer-darligere-1.12549549
Damer bør, ikke bare av moralsk og humansk perspektiv, men også militært, ikke være i militært forsvar/angrep.
Hyggelig at det for en gangs skyld er en meningsytring som publiseres, som også er velskrevet og velfundert.
De to kjønnene er ulike, selv om norske kjønnsforskere ikke liker det, der de holder all biologi unna. Disse ulikhetene kan man enten bruke destruktivt, altså kjempe for sin “rett” til å dominere, bestemme agendaen og krige “dem mot oss”, eller man kan akseptere forskjellene, og bruke hverandres styrker og samarbeid – utfylle hverandre, slik at svakheter kan minimaliseres, altså en oppbyggende og positiv sameksistens. Feminismen vil krige og viske ut forskjellene. Da sloss feministene ikke bare mot menn, men også biologien.
Resultatet er nødt til å ende dårlig, både for menn, kvinner og samfunn. Dette har artikkelforfatteren klart å få frem på en glimrende måte. Det eneste jeg synes mangler er at etter “kvinnefrigjøringen” har vold i samfunnet, og vold mot kvinner spesielt, økt. Det er selvfølgelig ikke bare kvinnefrigjøringen sin feil, da også innslag av vold på kino, musikk, spill og sport har sin innvirkning. Som et resultat av “kvinnefrigjøring” er det nå mange barn som vokser opp uten daglig interaksjon med to foreldre. Spesielt for gutter å vokse opp uten en pappa til stede gjør noe med en kommende mann, som for eksempel å bli usikker på sin egen kjønnsidentitet og hva det vil si å være mann.
Kvinner som later som om de er menn, og menn som later som de er kvinner, må ta en diskusjon med seg selv, for at de skal akseptere kroppen de har fått, slik at de finner tilbake til sin naturlige plass i samfunnet, og etter hvert i et parforhold med det motsatte kjønn.
Så på den ene siden har vi feminisme, og på den andre nyfeminisme, eller konstruert feminisme:
NEI!
Ikke skyld på feminismen, kvinner er absolutt en del av menneskenes evolusjon og bidragsytere til levestandarden vi har i dag. Hva Hollywood, og en del av MSM trer over hodet på oss har utspring fra et helt annet sted.
Hint? møkkahølet i sandkassen som huser de såkalte utvalgte i midt-østen, og som også eier de globale mediene og finansene….
Her en liten Norsk MSM, som i seg selv er nøytral, men en del av kommentarene hårreisende ( om man har noen hår da?)
http://www.abcnyheter.no/livet/mote/2015/08/19/194703346/jeg-barberer-meg-ikke.-og-jeg-skammer-meg-heller-ikke
Sånn litt apropos skal vi begynne å barbere hunder og katter også?
Kvinnebevegelsen er flere hundre år gammel, og fikk et stort gjennombrudd i 1895 da New Zealand ga kvinner stemmerett som første nasjon.
Mann med åpenbaringer er på bærtur med påstand om at KGB (1954) er involvert i dette. Og første terrorhandling på Norsk jord etter andre verdenskrig ble utført av Mossad 21 JULI 1973.
Jeg lever i et samfunn hvor feminismen/kvinnebevegelsen ikke har fått rotfeste, og kan si at bil, strøm, mobiltelefon og motorsag er nyhetene som skiller seg fra før industriell tidsregning. Ser man på dette som interessant er det bare å pakke kofferten , og bosette seg på bygda hvor som helst i Sør Amerika.
“The pace of degrading womanhood has quickened at a remarkable degree since hemlines reached the knee…This decline in attractive feminine speech can be traced to Tavistock methodology and its practitioners, Cantril, Likert, and Lewin…In 1935 with Hitler rising to power, guaranteed by the impossible conditions forced upon Germany at Versailles, hemlines were also rising to the dizzy height of the knees, except in Germany, where Hitler was demanding modesty from German womanhood and getting it, along with wholesome respect, which did not suit Tavistock`s book.”
The Tavistock Institute of Human Relations: Shaping the Moral, Spiritual, Cultural, Political, and Economic Decline of the United States of America by Dr. John Coleman
Ifølge Juri Bezmenov ble de første feministene plantet av KGB for å undergrave vestlige samfunn. Raskt ble dette en suksess. Bevegelsen rullet snart av seg selv uten mer hjelp fra KGB.
https://www.youtube.com/watch?v=vLqHv0xgOlc
.
Agenda 21 vil bli sparket igang i FN september 2015.
Pave Francis kommer for å tale:
http://wp.me/p3tGFm-e0
Palestina vil bli godkjent som egen stat, på tross av Hamas og Fatah.