Adjuvanter, aluminium og ASIA-syndromet

Adjuvanter i vaksiner har som formål å forsterke immunsystemets respons på antigenet i vaksinen. Aluminiumsalter i nanopartikulær form er den billigste og mest effektive adju­vanten per i dag, og brukes i de fleste vaksiner der antigenet ikke er levende, svekkede virus.

Argumentet for at aluminium adjuvant nanopartikler (AAN) er trygt for mennesker er imidlertid basert på den misforståelse at AAN blir transportert gjennom kroppen og så utskilt på samme måte som oralt inntatt og fordøyd aluminium. Nyere forskning viser at AAN akkumuleres i kroppsvev og hjerne, og kan resultere i kliniske sykdommer som går i to retninger. Den ene retningen er nevro­degenerative sykdommer som Alzheimer sykdom, Parkinson sykdom og multippel sklerose. Den andre retningen er autoimmun-relaterte sykdommer som kronisk utmattelsessyndrom, muskel- og leddsmerter, og nylig har «ASIA-syndromet» blitt lansert.

Adjuvanter

En adjuvant kan defineres som «enhver substans som aksellererer, forlenger eller styrker den antigen-spesifikke immun­responsen når den kombineres med spesifikke vaksine-antigener». Ordet «adjuvant” kommer fra det latinske ordet adiuvare, som betyr å hjelpe eller støtte. Fra den norske Wiki-artikkelen Immunologisk adjuvant:

«Immunologiske adjuvanter er stoffer som forsterker et antigens immunogenitet. For at dette skal bli en realitet blir adjuvanten først blandet med antigenet og deretter injisert. Adjuvanter brukes ofte i klinisk sammenheng, som ved vaksinasjoner for å øke immun­responsen mot et antigen med en lav immunogenisitet. Adjuvanter brukes også innen forskning for å oppvekke immunrespons hos testdyr. Et eksempel på dette er produksjon av antistoffer i geiter og kaniner…»

Adjuvanter har blant immunologer blitt kalt for vaksinenes «skitne lille hemmelighet». Dette kan høres flåsete ut, men forteller hvordan adjuvanter ble oppdaget. Da vaksiner ble kommersielt produsert i gamledager, registrerte man at det kunne være betydelige forskjeller i effektivitet mellom forskjellige partier av samme vaksine. Man antok at denne forskjellen skyldtes at noen partier var kontaminerte, dvs. inneholdt skitt. Produsentene fulgte opp med å være ekstra grundige i renslighet under alle prosedyrene i fremstillingen av vaksinen, bare for å oppdage at denne grundigheten faktisk reduserte vaksinens effektivitet. Konklusjonen var at visse typer «skitt» i vaksinen fremmer den ønskede immunresponsen!

Aluminiumsalter har inntil ganske nylig vært eneste tillatte adjuvant i vaksiner. I influensa­vaksiner har man begynt med virosomer (virusoverflate-proteiner) som adjuvant. Skvalen, en naturlig karbonforbindelse som produseres av alle planter og dyr, er ikke i seg selv en adjuvant, men brukes som komponent i noen adjuvanter. Adjuvantenes virknings­mekanismer er langt fra forstått. For generell informasjon om adjuvanter, se:

• Wiki-artikkelen Immunologic adjuvant.
• Awate et al. (2013): Mechanisms of Action of Adjuvants.

Adjuvant aluminium

Aluminiumsalter er den eldste, den billigste og den mest effektive adjuvanten per i dag, og brukes i de fleste vaksiner der antigenet ikke er levende, svekkede virus. I 1926 oppdaget og rapporterte den britiske immunologen Alexander Glenny (1882-1965) og medarbeidere at alun (engelsk: alum), en undergruppe av aluminiumsulfater, kunne brukes som adjuvant. I dag har alun nesten fullstendig blitt erstattet av aluminiumhydroksid og aluminium­fosfat i nano­partikulær form for kommersielle vaksiner.

Glenny utviklet den teori, kjent som depoteffekten, at aluminiumsalter fungerer som adjuvant ved at disse uoppløselige partiklene binder antigenet til seg og på den måten sørger for at antigenet bevares lengre enn ellers i kroppen som en irritant for immunsystemet. Denne teorien, at det dannes depoter av antigener, ble dogmatisk akseptert i ca. 60 år blant immuno­loger, og bare noen få forskningsartikler ble publisert om emnet. Siden 2007 har imidlertid interessen for emnet steget betraktelig. Depoteffekt-teorien har blitt utfordret, men ikke fullstendig avvist, og komplementære temmelig komplekse biokjemiske forklarings­mekanismer har blitt fremmet.

For mer informasjon om aluminiumsalter som adjuvant, kan man f.eks. lese:

• Ghimire (2015): The mechanisms of action of vaccines containing aluminum adjuvants: an in vitro vs in vivo paradigm.
• Kool et al. (2012): Alum adjuvant: some of the tricks of the oldest adjuvant.
• Hanne Nøkleby (2003): Vaksinasjon av personer med allergi (Tidsskrift Nor Lege­forening). Dette er den eneste noenlunde relevante artikkelen jeg fant ved å søke på ordene «adjuvans» og «aluminium» på søkesiden til Tidsskrift for Den norske legeforening.

Aluminium, naturen og livet

For bedre å kunne forstå virkningene av adjuvant aluminium i den menneskelige kropp, er det lurt å ta innover seg det større og mer generelle bildet, nemlig hvilken rolle aluminium har i naturen og livet. Det er her briten Christopher Exley kommer inn som en av verdens fremste eksperter (se akademisk selvpresentasjon). Han fullførte utdannelsen som biolog ved University of Stirling i 1985, tok så doktorgraden, og flyttet til Keele University i Staffordshire i 1992 der han avanserte til å bli professor. Han har nå akademisk studert aluminium i 30 år, og har foreløpig 70 artikler registrert i PubMed.

Exley er fascinert av det faktum og paradoks at til tross for at aluminium er det tredje rikeste grunnstoffet i jordskorpen (etter oksygen og silisium), og det aller vanligste metallet i jord­skorpen, så har man pr. i dag ikke funnet en eneste livsform, fra bakterie til menneske, der aluminium­forbindelser har noen som helst positiv biokjemisk rolle eller nytteverdi. Det er som om livets evolusjon på Jorden fullstendig har ignorert eller avvist aluminium. I beste fall klarer Jordens organismer å utskille inntatt aluminium, i verste fall akkumuleres aluminium opp i kroppsvevene og hjernen, og kan da resultere i nevrodegenerative og autoimmune sykdommer.

Ett av Exleys spesialtemaer innenfor hans hovedfelt er sammen­hengen mellom Alzheimer sykdom og aluminium. Om dette har han publisert mange artikler og bokkapitler, og i 2001 kom utgivelsen av en 450-siders fagbok som han har vært redaktør for, Aluminium and Alzheimer’s Disease: The Science that Describes the Link (2001).

Et annet av Exleys spesialtemaer er hvordan grunnstoffet silisium (tidligere kalt kisel) biokjemisk motvirker de toksiske virkningene av aluminium i kroppen. Dette arbeidet har allerede båret frukter. Enkelte symptomer ved aluminiumforårsaket Alzheimer sykdom og andre sykdommer har mildnet og blitt bedre etter at pasientene over flere uker daglig drakk silisiumrikt mineralvann, som f.eks. Fiji water (Fiji), Spritzer (Malaysia) og Volvic (Frankrike). Men disse foreløpige, eksperimentelle resultsatene har ennå ikke ledet frem til en godkjent klinisk behandlingsform.

Som en fin introduksjon til Exleys arbeid, anbefales:

• Vaccine Safety Conference Session 16 Dr. Christopher Exley (YouTube, 51 min.). Dette er en forelesning han holdt for Vaccine Safety Conference (Jamaica, 3.-7. januar 2011).

• Exley (2014): Why Industry Propaganda and Political Interference Cannot Disguise the Inevitable Role Played by Human Exposure to Aluminum in Neurodegenerative Diseases, Including Alzheimer’s Disease. Artikkelen er ikke lettlest, men man kan skumme over den og plukke opp hovedpoengene.

 * * *

De som vil unngå unødvendig «alum’ering» av kroppen sin (og hvem vil ikke det?), bør slutte med deodoranter som er merket «antiperspirant». Antiperspiranter har som formål å hindre svetteutskillelse, og til det brukes aluminiumsalter for å lukke svetteporene. «Rene» deodoranter har kun som formål å hindre svettelukt, og inneholder gjerne alkohol (som dreper bakterier) og parfyme (som lukter godt). De fleste kosmetiske produkter som brukes under armhulen i dag er kombinerte deodoranter og antiperspiranter. Det er imidlertid lukten av svette man skal prøve å forhindre, ikke den naturlige svetteutskillelse. Ukeblader og online-magasiner har stadig tester av aluminiumsfrie («natur­lige») deodoranter (som her). Én av de billigste er Nivea Fresh Natural (ca. 40 kr. for 50 ml), som også scorer høyt på tester. På Internet er utvalget stort.

Den prisvinnende dokumentarfilmen The Age of Aluminium (2014) (YouTube, 50 min.) (filmens web-base) anbefales som en fin introduksjon til aluminium og dens virkninger på organismer.

Oralt inntatt aluminium i ionisk form kontra injisert aluminium i nanopartikulær form

Det følgende er basert på tre notater fra 2015 som ligger på web-basen Vaccine Papers:

• Vaccine Aluminum Travels Into The Brain (10/2-2015).
• A More Rigorous Defense of Al Adjuvant, and Why it is Wrong (12/2-2015).
• Danger of Aluminum in Vaccines (14/2-2015).

Den rådende vaksineforståelsen av hvordan kroppen responderer på intramuskulært injisert aluminium er fortsatt basert på hvordan kroppen biokjemisk responderer på fordøyd aluminium. Fordøyd aluminium blir i tarmen omgjort til den ioniske formen Al(3+). 99,7 % av dette reaksjons­produktet utskilles gjennom avføringen. De øvrige 0,3 % tas opp i blodet, filtreres fra blodet av nyrene, og utskilles så i urinen. Blod-hjerne-barrieren hindrer at Al(3+) bringes fra blodet til hjernen.

De siste års forskning viser imidlertid at aluminium adjuvant nanopartikler (AAN) har en helt annen biokjemisk reise gjennom kroppen, og i hovedsak ender opp i kroppen. Man har lenge visst at AAN er for store til å bli filtrert fra blodet direkte av nyrene, men man antok at AAN blir oppløst til en eller annen ionisk form av kroppsvæskene, og så blir filtrert av nyrene og utskilt med urinen. Det viser seg at injisert AAN først blir spist opp av fagocytter (makrofager, neutrofiler og dendrittiske celler), en celletype tilhørende det generelle immunforsvaret. Fagocytter er alltid på jakt etter patogener, bakterier og rester av døde celler, som de først spiser og så oppløser ved hjelp av enzymer. Men enzymene til makro­fagene (den typen fagocytter som her er mest aktuell) greier ikke å oppløse AAN, så makrofagene blir på sett og vis «konstiperte» og begynner å lekke ut aluminium overalt hvor de befinner seg, og de beveger seg overalt i kroppen, inkludert hjernen. Aluminium skader hjernecellene, de skadete hjerne­cellene utløser betennelse, som så tiltrekker seg flere Al-lekkende makrofager. Makro­fagene fungerer altså utilsiktet som kontaminerte renholdsarbeidere, og jo mer skade de gjør, dess flere av dem strømmer til!

Én måned etter injeksjon av aluminiumhydroksid er hele 94 % av den totale Al-massen igjen i kroppen! Nyere forskning indikerer at de akkumulerte Al-nivåene i kroppsvevene og hjernen kan forårsake (eller være delårsak til eller evt. forverre) nevrodegenerative sykdommer, der Alzheimer sykdom er særlig godt dokumentert.

Ifølge Food and Drug Administration (FDA) vil spebarn som mottar ca. 19 mikrogram pr. dag for mer enn ti dager (190 mikrogram totalt) bli betydelig hemmet i sin mental-kognitive utvikling pga. hjerneskade [mg = milligram = 0,001 gram; µg = mikrogram = 0,000001 gram]. Dosene av adjuvant aluminium varierer fra 0,225 mg til 0,850 mg. Når spebarn i USA ved 2 måneders alder vaksineres i samsvar med USAs barnevaksinasjons­program, mottar de på samme dag 295 mikrogram aluminium pr. kg (dvs. 1475 mikrogram for et barn på 5 kg). Dette tilsvarer 19 mikrogram/kg/dag hver dag i 15,5 dager, hvilket altså er betydelig over den grensen som er kjent og akseptert for å forårsake hjerneskade med tilhørende svekkelse av den mental-kognitive utvikling. Én stor toksisk dose som mottas på én dag er naturligvis langt farligere enn å motta den samme dosen fordelt over ti dager.

Paul Offit snakker mot bedre vitende når han fortsatt forsvarer USAs verdensrekord i antall (Al-innholdende) vaksiner som inngår i barnevaksinasjonsprogrammet, og bruker kroppens respons på fordøyd aluminium som argument. Hva som er toksiske nivåer ved oralt inntatt aluminium er ganske enkelt ikke relevant.

En annen avledningsmanøver fra Offit har vært å rette publikums oppmerk­somhet mot antall antigener i vaksinene. Offit og syv med­forfattere skrev i en artikkel at spebarn kan respondere adekvat på 10.000 vaksiner hva produksjon av antistoffer angår; Offit et al. (2002): Addressing Parents’ Concerns: Do Multiple Vaccines Overwhelm or Weaken the Infant’s Immune System? Hver vaksine inneholder ca. 100 antigener, og hvert antigen består av ca. ti epitoper (epitop er den delen av et antigen som immunsystemets antistoffer binder seg til). Åtte år senere, i Offits populær­vitenskapelige bok Deadly Choices: How the Anti-Vaccine Movement Threatens Us All (2010), refererer han på s. 174 (faksimile) til en studie av immunologene Cohn og Langman (1996) som hadde estimert at et barn kan respon­dere på opptil 100.000 unike mikrober samtidig. Meget mulig, og sikkert akademisk interessant, men det som interesserer bekymrede mødre er hvor mange vaksiner, med alle sine nevrotoksiske tilleggsstoffer, som spebarn trygt kan motta.

På oppdrag fra Mattilsynet leverte Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) den 5. april 2013 Risikovurdering av aluminium i næringsmidler og kosmetiske produkter i den norske befolkningen. Senior­forskerne Berit Granum og Inger-Lise Steffensen ved FHI satt i fag­gruppen som utarbeidet vurderingen. Antiperspirant utpekes som Al-kilden som kan gjøre at vi får i oss for mye aluminium, mens Al-nivåene i mat og drikke anses som akseptable. Vaksiner blir ikke nevnt, og FHI har ikke et eget notat som tar for seg sikkerheten ved aluminium som adjuvant.

Autoimmune sykdommer og ASIA-syndromet

Når det gjelder sikkerhetsaspektet ved adjuvant aluminium, har det inntil helt nylig vært forsket og skrevet svært lite. I 2011 kom imidlertid et gjennombrudd i form av to akademiske artikler.

Den ene artikkelen er skrevet av Lucija Tomljenovic (PhD i 2009 i biokjemi) og Christopher Shaw (lege og professor): Aluminum vaccine adjuvants: are they safe? Forfatterne er tilknyttet University of British Columbia (Canada). Artikkelen er mer spørrende enn konsta­terende, og kommer med spekulasjoner basert på assosiasjoner til CNS-forstyrrelser og autoimmune sykdommer.

Den andre artikkelen er akademisk langt tyngre, skrevet av Yehuda Shoenfeld og Nancy Agmon-Levin, begge israelske leger og autoimmunologi-forskere, ‘ASIA’ – autoimmune/inflammatory syndrome induced by adjuvants (2011). Schoenfeld er en av verdens fremste eksperter på autoimmune sykdommer. Han er forfatter/redaktør av nærmere tyve lære­bøker samt redaktør for flere tids­skrifter om emnet. I PubMed-databasen står han oppført som forfatter/medforfatter av over 600 forskningsartikler. Agmon-Levin er nestleder ved Zabludowicz Center for Autoimmune Diseases ved Sheba Medical Center i Israel, og er i PubMed-databasen oppført som forfatter/medforfatter av 129 forskningsartikler. Artikkelen deres ligger dessverre bak en betalingsmur, men det gjør ikke noe da det samme innholdet blir formidlet på en lettere måte i et intervju fra 2013, som ligger tilgjengelig både i skriftlig form og på video (YouTube):

Shoenfeld (2013): Video Q&A: what is ASIA? An interview with Yehuda Shoenfeld.

* Tekst (BMC Medicine 2013).   * YouTube (24 min).

Shoenfeld og Agmon-Levin lanserer et nytt syndrom som de kaller «autoimmune/inflammatory syndrome induced by adjuvants», som på norsk kan forkortes til ASIA-syndromet. Dette syndromet har som hovedkriterier kliniske manifestasjoner som alvorlig tretthet, dårlig søvn, muskelsmerter (myalgi) og leddsmerter (artralgi). Som sekundære kriterier kan nevnes tilstedeværelsen av diverse autoantistoffer og spesifikke HLA (humane leukocytt-antigener). Etter som årene går kan sykdomsbildet utvikle seg mot mer veldefinerte autoimmune sykdommer.

Shoenfeld og Agmon-Levin (2011) nevner fire spesifikke medisinske tilstander som de betrakter som manifestasjoner av ASIA-syndromet:

• Siliconosis (der silikon fra silikonimplantater til brystforstørring fungerer som adjuvant).
• Gulf War syndrome (GWS). Forfatterne mener at adjuvanten skvalen er en betydningsfull årsaksfaktor. Syndromet oppsto hos mange nyvaksinerte soldater som ikke ble sendt til Gulf-området.
• Macrophagic myofasciitis syndrome (MMF). Dette er en sjelden muskelsykdom som første gang ble beskrevet i 1993. Forfatterne mener at adjuvanten aluminium­hydroksid er en betydningsfull årsakfaktor.
• Vaccinosis. Dette er en term Schoenfeld selv lanserte i 2000, og hvor forfatterne mener at adjuvanten aluminium­hydroksid er en betydningsfull årsaksfaktor.

Det må ikke nødvendigvis være en vaksine-adjuvant som utløser ASIA-syndromet, det kan være en hvilken som helst substans som i lengre tid eller kronisk stimulerer/irriterer immun­systemet til en spesifikk respons. I senere artikler har de to forfatterne lagt til flere sykdommer som de betrakter som forskjellige manifestasjoner av ASIA-syndromet: systemisk lupus, leddgikt, «sick building syndrome», «undefined connective tissue diseases (UCTD)»… Vitamin D-mangel fremmer risikoen for autoimmune sykdommer.

I 2013 fulgte Shoenfeld, Agmon-Levin og fire medforfattere opp med en 16-siders artikkel:

Perricone et a. (2013): Autoimmune/inflammatory syndrome induced by adjuvants (ASIA) 2013: Unveiling the pathogenic, clinical and diagnostic aspects (J Autoimmunity).

Lucija Tomljenovic og Christopher Shaw har fra 2011 til april 2015 fått publisert 16 artikler som fokuserer på vaksinesikkerheten ved aluminium som adjuvant, der de har integrert arbeidet til Shoenfeld og Agmon-Levin. De har også skrevet noen kritiske artikler om HPV-vaksinen mot livmorhalskreft. I 2013 begynte Shoenfeld og Tomljenovic å skrive artikler sammen, hvilket foreløpig har resultert i fire stykker (om HPV-vaksinen og om assosiasjonen mellom vaksinasjon og Guillain-Barré syndrom).

Her bør også nevnes en kritisk artikkel til formuleringen av ASIA-syndromet, Hawkes et al. (2015): Revisiting adverse reactions to vaccines: A critical appraisal of Autoimmune Syndrome Induced by Adjuvants (ASIA). Forfatterne konkluderer at kriteriene for ASIA-syndromet er for slappe til at termen kan brukes vitenskapelig.

Kilder og litteratur

Age of Aluminium. Prisvinnende dokumentarfilm fra 2014; produsert av Bert Ehgartner. (YouTube, 50 min.) (filmens web-base).

Awate et al. (2013): Mechanisms of Action of Adjuvants. Front Immunol. 2013; 4: 114.

Exley: Vaccine Safety Conference Session 16 Dr. Christopher Exley (YouTube, 51 min.). Forelesning for Vaccine Safety Conference (Jamaica, 3.-7. januar 2011).

Exley (2014): Why Industry Propaganda and Political Interference Cannot Disguise the Inevitable Role Played by Human Exposure to Aluminum in Neurodegenerative Diseases, Including Alzheimer’s Disease. Front Neurol. 2014; 5:212.

Hawkes et al. (2015): Revisiting adverse reactions to vaccines: A critical appraisal of Autoimmune Syndrome Induced by Adjuvants (ASIA). J Autoimmun. 2015 May;59:77-84.

Kool et al. (2012): Alum adjuvant: some of the tricks of the oldest adjuvant. J Med Microbiol July 2012 vol. 61 no. Pt 7 927-934.

Perricone et a. (2013): Autoimmune/inflammatory syndrome induced by adjuvants (ASIA) 2013: Unveiling the pathogenic, clinical and diagnostic aspects. Journal of Autoimmunity: Vol. 47, December 2013, Pages 1–16.

Shoenfeld & Agmon-Levin (2011): ‘ASIA’ – autoimmune/inflammatory syndrome induced by adjuvants. J Autoimmun. 2011 Feb;36(1):4-8.

Shoenfeld (2013): Video Q&A: what is ASIA? An interview with Yehuda Shoenfeld.

 * Tekst (BMC Medicine 2013).     * YouTube (24 min).

Tomljenovic & Shaw (2011): Aluminum vaccine adjuvants: are they safe? Curr Med Chem. 2011;18(17):2630-7. [PubMed-ref]

Tomljenovic og Shaw (2013): Aluminum in the central nervous system (CNS): toxicity in humans and animals, vaccine adjuvants, and autoimmunity. See comment in PubMed Commons belowImmunol Res. 2013 Jul;56(2-3):304-16.

Vaccine Papers [web-base]

• Vaccine Aluminum Travels Into The Brain (10/2-2015).
• A More Rigorous Defense of Al Adjuvant, and Why it is Wrong (12/2-2015).
• Danger of Aluminum in Vaccines (14/2-2015).

Wiki (eng.):  Immunologic adjuvant.

* * *

Denne artikkelen er et kapittel fra min web-bok

Vaksineparadigmet og vaksiner.

(ikke alt som er ferdig har blitt lagt ut).

* * *