Amenemhat III og statsminister Josef

Ifølge Første Mosebok ble Josef statsminister i Egypt under en ikke-identifisert farao. Artikkelen presenterer evidens for at faraoen var Amenemhat III (1860-1814), og at Josefs løsning på de kommende ”syv magre år” var å bygge ”Josefs vannvei” fra Nilen til Faiyum.

Utfordringen

Denne artikkelen er et redigert utdrag fra min web-bok Menneskets historie, kapittel 10. Når det gjelder bibelfortellingene fra Moses og bakover i tid, finnes ikke en eneste begivenhet som det er enighet om tjener som synkroni­sering av krono­logiene til Egypt, Kanaan og Mesopo­tamia. Når det gjelder hvilke faraoer som Moses i de forskjellige faser av sitt liv måtte forholde seg til, har vi ingen ambisjoner om å kunne identifisere disse, da denne perioden i Egypts historie er fullstendig obskur. I denne artikkelen skal ser vi nærmere på enkelte indisier for at den farao som utnevnte den bibelske Josef til statsminister (”vizier”) i Egypt var Amenemhat III.

Bibelens versjon

Mens Mesopotamia og Kanaan på 1900-tallet fvt. gikk inn i en mørketid, gikk Egypt via det 12. dynasti (1991-1802) inn i sin andre gullalder. Dette dynastiets andre farao, Senusret I (1971-1926), gis æren for å ha innledet denne gull­alderen. Han var en av Egypts mektigste faraoer, og nevnes i samtidsromanen Story of Sinuhe (Wiki-artikkel: Story of Sinuhe).

Fortellingen i Første Mosebok om Josef, sønn av Jakob/Israel, er uhyre detaljert, og minner mest om en redigert versjon av en selvbiografi fortalt i tredjeperson. Fortellingen strekker seg over kapitlene 37-50. Kapittel 37 begynner med at Josef er 17 år gammel, og er den sønnen som Jakob elsker høyest. Jakobs 11 brødre var misunnelige på ham, og kastet ham i en brønn. Da en karavane kom forbi som skulle til Egypt, solgte brødrene ham som slave fremfor å la ham dø i brønnen. I Egypt ble Josef solgt videre til ”Potifar, som var hoffmann hos farao og sjef for livvakten.” Etter noen dramatiske oppturer og nedturer, som ikke interesserer oss her, ender Josef opp som statsminister (eng.: vizier) i Egypt. Han var da bare 30 år gammel. Videre, faraoen gir Josef ”Asenat til kone. Hun var datter til Potifera, presten i On.”

Faraoen hadde gjort Josef til statsminister pga. en drøm som Josef hadde tolket. Josefs tolkning var at drømmen varslet syv år med overflod av mat, etterfulgt av syv magre år. Vi kan gå ut fra at Josef som statsminister fikk i oppgave å gjøre noe med saken for å løse problemet. De syv årene med overflod av korn kom som forutsagt, deretter syv magre år. Tørken rammet også Kanaan. I det andre uåret kom Josefs brødre fra Kanaan til Egypt for å kjøpe korn. De gjenkjente ikke Josef, og Josef ville først ”leke” litt med dem. Det ender med tilgivelse og forsoning, samt at Josefs brødre og faren Jakob flytter til Egypt. De slår seg ned i det fruktbare Goshen, nordøst i Nilen-deltaet.

”Jakobs ætlinger som kom sammen med ham til Egypt, var 66 i alt, foruten hans sønne­koner. Til dette kommer de to sønnene Josef fikk i Egypt. Alle av Jakobs ætt som kom til Egypt, var 70 i tallet.”

Josef dør 110 år gammel i kap. 50, som for øvrig er aller siste kapittel i Første Mosebok. Kapittel 1 i Andre Mosebok representerer et historisk brudd, for kapittelet går direkte fra historien om Josef over til historien om Moses. Hvor mange år gikk mellom de to personenes liv? Hva skjedde i denne tiden?

Velikovsky, Sitchin og Whitehouse

Velikovsky og Sitchin har uavhengig av hverandre prøvd å identifisere faraoen som utnevnte Josef til statsminister. Ved å gå hver sine veier har de kommet frem til den samme farao, den mektige Amenemhat III (1860-1814) [Wiki-artikkel: Amenemhat III]. Amenemhat III var en fredelig og moden mann: opptatt av folkets velstand og utvikling av landets infrastruktur. Hans enorme bygge­prosjekter kostet imidlertid landet mye, som kan være en forklaring på denne gullalderens brå avslutning få år etter hans død.

Velikovsky, i notatet Joseph and Potiphar, identifiserte Potifar med admini­stratoren Ptahwer som tilhørte hoffet til Amenemhat III. Veli­kovsky skriver:

”I registeret over private navn i Ancient Records of Egypt av James Breasted, finner vi navnet Ptahwer. Ptahwer tjenestegjorde for farao Amenemhat III. Ifølge en inskripsjon av Ptahwer ved Sarbut el-Khadem i Sinai datert til det 45. året i regenttiden til Amenemhat III, var hans stilling ”Styrer over dobbeltkabinettet, skattesjef”… Inskripsjonen kunngjør den vellykkete gjennomføringen av en fredfull ekspedisjon. Siden det bare er én Ptahwer i de historiske dokumenter, og da han levde i en tid der vi forventer å finne ham, gjør vi trolig ikke feil i å identifisere den bibelske Potifar med den historiske Ptahwer.”

Sitchin (2004, kap. 9) konkluderte at Amenemhat III var den aktuelle farao ved først å spørre seg hvordan Josef som statsminister klarte å lagre overskuddet av korn fra de syv gode årene (i Egypts varme klima!) slik at de syv magre årene ikke medførte hungersnød. Han fant svaret i medias omtale av konstruksjonen av den 3,8 km lange Aswan High Dam som sto ferdig i 1970, og som var det moderne svaret på akkurat det samme problemet som Josef hadde stått overfor 3800 år tidligere. Primærløsningen var ikke å lagre korn (som selvsagt også ble gjort), men å lagre vann! Nilens vann­mengde følger faktisk en syvårssyklus.

Det var den amerikanske ingeniøren Francis Cope Whitehouse, som på midten av 1800-tallet var engasjert i å løse Egypts datidige vannproblemer, som undret seg over tilstedeværelsen av den meget store oasen og småbyen Faiyum som lå like ved den store innsjøen Lake Qarun (Wiki-artikkel: Faiyum). Whitehouse lurte på hvor denne innsjøen, midt ute i ørkenen og ca. 50 km fra Nilen, fikk sitt vann fra. For å finne svaret studerte han eldgamle kart, og oppdaget at tidligere hadde Lake Qarun vært enda større, og ligget ved siden av en enda større innsjø kalt Lake Moeris. I boken til den greske historikeren Herodot (400-tallet fvt.) fant Whitehouse svaret. Herodot skrev om en kunstig skapt innsjø som ble bygget under farao Moeris. Dette var faktisk en kjent sak langt inn i Romas tid, nevnt av flere andre historikere. Men hvem sto bak dette mesterstykket av ingeniørkunst, og hvor fikk innsjøen sitt vann fra? Igjen var det Herodot som ga svaret: En kanal hadde blitt bygget fra Nilen til den kunstige innsjøen.

Oppglødd av sine funn holdt Whitehouse i juni 1883 et foredrag for the Society of Biblical Arche­ology i London der han annonserte at han hadde funnet kanalen som hadde forsynt Lake Moeris med vann fra Nilen. Deler av denne kanalen eksisterer fortsatt i dag, og heter Bahr Youseff (”Josefs vannvei”). Whitehouses konklusjon var at Josef som statsminister i Egypt hadde unnfanget, planlagt og fått bygget dette enorme dam- og kanalprosjektet. Arabiske historikere har alltid vært talsrør for denne innsikten. Whitehouse skrev tilbake til sin britiske oppdragsgiver at:

”den mest praktiske metoden for å lage et irrigasjonssystem gjennom den vannfattige egyptiske ørkenen er å rekonstruere det irrigasjonssystem som Josef hadde konstruert for 3.500 år siden.”

Whitehouse sitt råd ble ignorert av hans britiske oppdragsgiver, men ble fulgt opp ca. 100 år senere (se CreationWiki: Joseph’s Canal].

Labyrinten og Pyramiden ved Hawara

Det var ved og nær Faiyum at Amenemhat III fullførte sine største byggeprosjekter, som Labyrinten, Lake Moeris og sin pyramide ved Hawara. Labyrinten er et av verdens største underverk, og skal ha bestått av 1500 kamre over jorden og 1500 kamre under jorden. Herodot fikk selv tillatelse til å gå rundt i den øvre delen, og beskrev den som over­menneskelig.

”… Dersom man la sammen alle hellenernes murer og byggverk, ville det vise seg at det var anvendt mindre strev og utgifter på dem enn på Labyrinten. Og dog er jeg klar over at både templene i Efesos og på Samos er herlige byggverk. Pyramidene overgår nok en hver beskrivelse, og hver av dem kan måle seg med mange hellenske storverk, men Labyrinten overgår dog pyramidene…”

Sitchin og hans fan-gruppe besøkte Faiyum i 1994. Sitchin mener at han da vandret over det eksakte stedet der Labyrinten fortsatt skal ligge. Et belgisk-egyptisk geofysisk forskningsteam fant frem til presis det samme stedet 14 år senere, i 2008, ved å scanne bakken (se deres web-base Mahata Expedition Hawara 2008). Patrick Geryl har skrevet en oppsummering, Labyrinth of Egypt (2008).

På Faiyum-turen dro Sitchin og hans fan-gruppe også ut til Amenemhat IIIs pyramide ved Hawara. Sitchin ble overrasket da vakten ved pyramiden fortalte ham at han ikke kunne gå inn i pyramiden fordi den var oversvømt med vann. Sitchin spurte hvor vannet kom fra, og fikk til svar ”Bahr Youseff”. At det går en underjordisk kanal fra Bahr Youseff direkte til Hawara-pyramiden er ikke nevnt i noen bok om pyramider. For Sitchin var dette imidlertid den endelige bekreftelsen på at Amenemhat III var faraoen som gjorde Josef til statsminister.

Avslutningsvis

Det 12. dynasti endte brått i oppløsning, etterfulgt av en uforklarlig kaos-periode på flere hundre år. Om de egyptiske dynastiene 13-17 vet vi nærmest ingenting, heller ikke vet vi noe særlig om deres varighet. I en kommende artikkel skal vi se nærmere på to begivenheter i Abrahams liv, Kongenes krig i Siddim-dalen og destruksjonen av Sodoma og Gomorra, som er dokumentert i to uavhengige mesopotamske tekster.

Kilder

Rolf Kenneth Aristos: Menneskehetens historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk  [web-bok]

Rolf Kenneth Aristos (over): Kapittel 10. Se kronologisk tabell øverst.

********************************************************