De mektige vil ha oss til å tro at historie ikke lenger er nødvendig. Vi trenger en fjerning av slike røyktepper nå mer enn noensinne og fase ut begrepet om såkalte “gode” og “onde” kriger.
Av John Pilger. Pilger har mottatt en rekke priser for sitt journalistiske arbeid. Foruten flere britiske og internasjonale priser, har han to ganger fått utmerkelsen Journalist of the Year, Storbritannias mest fornemme utmerkelse for en journalist, for sine rapporter fra Vietnam og Kambodsja.
Ytringsfriheten er bragdene til vanlige folk
For femti år siden skrev E.P. Thompson The Making of the English Working Class, og reddet studiet av historien fra de mektige. Konger og dronninger, godseiere, industriherrer, politikere og imperialister hadde eid mye av den felles hukommelsen.
I 1980 viste Howard Zinns A Peoples History of the United States at de frihetene og rettighetene vi usikkert nyter – ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, juryordningen, minoriteters rettigheter – var bragdene til vanlige folk, ikke en gave fra elitene.
Historikere, som journalister, spiller sin mest ærefulle rolle når de knuser myter. Eduardo Galeano, med «Latin-Amerikas åpne årer» (1971) oppnådde dette for et folk på et kontinent med et historisk minne som var kolonisert og krøplet av USAs dominans.
Den andre verdenskrig kunne vært unngått
Den «gode» verdenskrigen 1939-1945 er et bunnløst etisk bad der Vestens erobringer i «fredstid» blir renvasket. Historiske undersøkelse som fjerner myter står i veien for denne renselsen. Boken til Richard Overy, 1939: nedtellingen til krig (2009) er en knusende forklaring på hvorfor denne katastrofen ikke var uunngåelig.
Vi trenger en slik fjerning av røyktepper nå mer enn noensinne. De mektige vil ha oss til å tro at mennesker som Thompson, Zinn og Galeano ikke lenger er nødvendig: at vi lever, som Time magazine sa det, «i en evig nåtid», der refleksjon er begrenset til Facebook og historisk fortellinger er domenet til Hollywood. Dette er et bondefangeri.
I «1984» skrev George Orwell:
«Den som kontrollerer fortiden kontrollerer fremtiden; den som kontrollerer nåtiden kontrollerer fortiden.»
Korea – den glemte krigen
Folket i Korea forstår dette godt. Slakten på deres halvøy etter den andre verdenskrig er kjent som «den glemte krigen», dens betydning for hele menneskeheten har lenge vært undertrykt i militære historier over den kalde krigen, med det gode mot det onde.
Jeg har nettopp lest «The Korean War: A History» (2010) av Bruce Cumings. Han er professor i historie ved Universitetet i Chicago. Første gang jeg så Cumings var da han ble intervjuet i Regis Tremblay ekstraordinære film, «The Ghosts of Jeju», som dokumenterer opprøret av folket på den sørlige koreanske øya Jeju i 1948, og kampanjen til dagens øyboerne for å stoppe byggingen av en base med amerikanske raketter rettet utfordrende mot Kina.
Som de fleste koreanere, protesterte bøndene og fiskerne og deres familier mot den meningsløse delingen av deres nasjon mellom nord og sør i 1945 – en linje trukket langs den 38. breddegraden av en amerikansk tjenestemann, Dean Rusk, som hadde «sett på et kart rundt midnatt dagen etter at vi utslettet Nagasaki med en atombombe».
Myten om et «godt» Korea (Sør) og et «ondt» Korea (Nord) ble oppfunnet.
Ubeskrivelige overgrep i Korea av USA
Faktisk har Korea, nord og sør, en bemerkelsesverdig historie om folkelig motstand mot føydalisme og utenlandsk okkupasjon, særlig den japanske i det 20. århundre. Da amerikanerne beseiret Japan i 1945, okkuperte de Korea, og ofte ble de som hadde motsatt seg japanerne stemplet som «kommunister». På øya Jeju, ble opp til 60.000 mennesker massakrert av militser støttet, anvist, og i noen tilfeller, ledet av amerikanske offiserer.
Dette og andre urapporterte overgrep var et «glemt» forspill til Koreakrigen (1950-1953), hvor flere mennesker ble drept enn japanere som døde under hele andre verdenskrig.
Cumings gir en utrolig oversikt over graden av ødeleggelse av byene i nord, tallene er forbløffende: Pyongyang 75 prosent, Sariwon 95 prosent, Sinanju 100 prosent. Store dammer i nord ble bombet for å slippe løs tsunamier i landet. «Anti-personell» våpen, som for eksempel napalm, ble testet på sivile.
Cumings sin suverene etterforskning hjelper oss å forstå hvorfor dagens Nord-Korea virker så rart: en anakronisme som får kraft fra en varig mentalitet av beleiring.
«Den uhindrete maskineriet av brannbombing ble utløst over nord i tre år,» skriver han, «som ga som resultat en ødemark og overlevende muldvarp-mennesker som hadde lært å elske beskyttelsen gitt av huler, fjell, tunneler og skanser, en underjordisk verden som ble grunnlag for å gjenoppbygge et land og som var et minnesmerke for å bygge et voldsom hat gjennom befolkningens rekker. Deres sannhet er ikke en kald, gammel, ørkesløs kunnskap.» Cumings siterer Virginia Woolf om hvordan traumer fra denne type krig «skaper langvarige minner.»
Geriljalederen Kim Il Sung viser heroisk motstand
Geriljalederen Kim Il Sung hadde begynt å slåss mot de japanske militaristene i 1932. Hver egenskap knyttet til regimet han grunnla – «kommunistisk, skurkestat, ond fiende» – stammer fra en nådeløs, brutal, heroisk motstand: først mot Japan, så USA, som truet med å bruke atombomber mot ruinene deres bombefly hadde etterlatt.
Cumings avslører som propagandaforestillingen om at Kim Il Sung, leder av det «onde» Korea, var en marionett av Moskva. I motsetning til regimet som Washington oppfant i sør, det «gode» Korea, som ble i stor grad styrt av de som hadde samarbeidet med Japan og Amerika.
Koreakrigen har en ukjent utmerkelse. Det var i de ulmende ruinene av halvøya at amerikaneren slo seg inn på i hva Cumings kaller «en øygruppe av et imperium». Da Sovjetunionen kollapset på 1990-tallet, var det som om hele verden ble erklært amerikansk – ellers…
Den store “trusselen” Kina
Men nå er det Kina det dreier seg om. Basen som bygges på øya Jeju vil stå rett i mot den kinesiske storbyen Shanghai, mindre enn 500 kilometer borte, og det industrielle kjerneområdet til det eneste landet som har økonomisk makt sannsynligvis vil overgå USA.
«Kina», sier president Obama i en lekket strategidokument «er vår raskt voksende strategiske trussel.»
Før år 2020 vil nesten to tredjedeler av alle amerikanske marinestyrker i verden bli overført til Asia-Stillehavsregionen. I en bue som strekker seg fra Australia til Japan og videre utover, vil Kina bli omringet av amerikanske raketter og fly bevæpnet med kjernefysiske våpen. Vil denne trusselen mot oss alle også bli «glemt»?
“Kontroll av informasjon er viktig for de som hersker.”
Vi har i dag tilgang til informasjon, virkelig informasjon, i en grad vi aldri har opplevd før. Dette må vi bruke til å konfrontere og avkle makthaverne og deres propagandakanaler, også kalt media. De må ikke lenger regne med å forbli uimotsagt og det er av største viktighet at vi sier fra og konfronterer dem ved enhver mulig og umulig anledning. At det nytter er helt åpenbart for folks forståelse av hva som virkelig foregår har aldri vært større en idag. Når en kristisk masse er oppnådd vil ting begynne å endre seg raskt.