Hvordan stoppe kjeften på absolutt alle krigshissere

Visste du at det ikke finnes ett argument for krig, ikke ett eneste ett? Du har argumentene klare tror du ja. Nei det har du ikke.

Du tror det kansje, men du har ikke så mye som ett eneste ett. Du har nada! Tro du meg ikke? Du trenger bevis? Vel da har du kommet til riktig sted. Les og se at all snakk om krig ikke er noe annet enn en strategi for å få deg til å tro at døden er mer verdt en ditt liv.

Det var en som klappet deg på skulderen og sa kom igjen gutt vi skal i krigen. Og du dro. Men hvorfor? I enhver annen handel som for eksempel å kjøpe bil eller å løpe ærend for noen har du rett til å si, hva tjener jeg på det? Ellers ville du kjøpe dårlige biler til alt for høy pris eller du ville løpe ærend gratis og sulte ihjel. Å stille spørsmålet hva tjener jeg på det, er en plikt du har overfor deg selv. Man har all rett til å spørre: Hør her mister, hvorfor skal jeg gjøre dette, hvem skal jeg gjøre det for og hva får jeg til syvende og sist ut av det?

Når en fyr kommer og sier bli med meg gutt, du skal ut å krige og du risikerer å bli drept og du risikerer å bli krøpling da har du ingen rettigheter. Du har ikke engang rett til å si ja eller nei, eller si at du skal tenke på det.

Det finnes masser av lover som beskytter folks penger selv i krigstid, men det finnes ingeting i lovbøkene som sier at en mann eier sitt eget liv. Mange karer skammer seg naturligvis, det er klart. En eller annen sa, la oss dra ut å slåss for friheten, og så dro de av sted og ble drept uten å ha skjenket friheten så mye som en tanke. Og hva slags frihet var det de egentlig sloss for? Hvor mye frihet og hvem sin forestilling om frihet? Kjempet de for friheten til å spise gratis iskrem hele livet eller for friheten til å rane hvem de ville når de ville eller hva?

Hva pokker betyr frihet egentlig? Det er bare et ord som hus eller bord eller et hvilket som helst annet ord. Men det er et spesielt slags ord. Når en person sier hus, kan vedkommende peke på et hus og bevise at det finnes. Men når noen sier, kom igjen gutt og la oss slåss for friheten så kan ikke vedkommende peke på friheten og vise deg den.

Min kommentar: Vedkommende kan ikke bevise at den friheten han/hun snakker om er en frihet som gagner deg, nei den friheten vedkommende snakker om kan like så godt være en frihet som gagner en liten elite, som ikke har til hensikt å gi noen frihet til andre utenom dem selv, der du og alle de som slåss for denne “friheten” kjemper for ufrihet til dere selv.

Enhver som drar ut i skyttergravene for å slåss for friheten er en fordømt tosk, og den som får deg til å gjøre det er en løgner. Neste gang noen kommer for å bable om friheten til deg – neste gang? Hva innbiller vedkommende seg? Det vil ikke bli noen neste gang. Til helvete med det. Sett at det kunne bli en neste gang og noen sa, la oss kjempe for friheten, da vil du kunne si, hør her mister, livet mitt er verdifullt. Jeg er ingen tosk og når jeg bytter livet mitt mot friheten vil jeg vite på forhånd hva frihet er og hvem sin idè om frihet det er vi snakker om og nøyaktig hvor mye av den friheten vi skal få. Og ikke bare det mister, er du like innteressert i denne friheten som du vil jeg skal være?

Jeg tror du er en fordømt bløffmaker som snakker om noe du ikke har vett på og jeg har allerede bestemt meg for at jeg trives bra med den friheten jeg har her. Friheten til å gå, se, snakke, spise å ligge med jenta mi. Jeg liker den friheten bedre enn å slåss for en bråte ting vi aldri kommer til å få og ende uten noen frihet i det hele tatt. Ende død og råtten før livet mitt har begynt ordentlig, eller ende som et kvart okseslakt. Ellers takk mister. Bare sett i gang å sloss for friheten du. Jeg vil ikke ha den.

Det er bestandig noen som slåss for friheten. Amerika kjempet en krig for friheten i 1776. Massevis av mennesker ble drept. Men har Amerkia til syvende og sist noe mer frihet enn Canada og Australia som ikke slåss i det hele tatt? Kan du se på en mann og si at han der er en amerikaner som kjempet for friheten og alle kan se at han er helt annerledes enn en kanadier som ikke gjorde det? Nei sågu om du kan og dermed basta. Så kansje en hel del menn med kone og unger døde i 1776 når de ikke behøvde å dø. Nå er de ihvertfall døde. Javisst, men det hjelper ikke. En mann kan tenke på at han kommer til å være død om hundre år fra nå av og det gjør ham ingenting. Men å tenke på å være død i morgen tidlig og ikke være noe annet enn støv og vond lukt i jorda, er det frihet?

De sloss alltid for et eller annet de stakkars jævlene og hvis noen våger å si, til helvete med slåssingen , hver krig er den andre lik og ingen får noe godt ut av det, da skriker de feiging . Hvis det ikke var friheten de slåss for så var det uavhengigheten eller menneskeverdet eller fedrelandet eller æren eller demokratiet eller noe annet som ikke betydde noe. Krigen skulle gjøre verden trygg, den skulle trygge demokratiet for de små landene, for alle.

Hvis krigen var slutt nå så måtte verden være sikret demokrati. Var den det? Og hva slags demokrati og hvor mye? Og hvem var det som hadde fått det? Og denne friheten som de små karene alltid ble drept for, var det frihet fra et annet land? Frihet fra arbeid, sykdom eller død? Frihet fra svigemora di? Hør her mister, vær så vennlig å gi oss et skjøte på denne friheten før vi drar ut å blir drept. Skriv en kjøpekontrakt med enkle ord som vi begriper så vi vet på forhånd hva vi skal dø for og gi oss en første prioritet eller et eller annet som sikkerhet så vi kan være sikre på at vi får den friheten vi kjøpte når vi har vunnet denne krigen.

Eller menneskeverd Alle sa at Amerika kjempet for menneskeverdets seier. Men hva lags menneskeverd var det? For hvem? La oss nå få vite hva menneskeverd er. Fortell oss hvor mye bedre en verdig død mann føler seg enn en uverdig levende mann. Gjør en sammenligning for oss med kjennsgjerninger som hus og bord. Gjør den med ord vi forstår. Og snakk ikke om ære. Er det æren til en kineser, en engelskmann, en afrikaner, en amerikaner eller en meksikaner? Alle dere som slåss for å verge vår ære fortell oss nå hva ære er for noe. Er det amerikansk ære for hele verden vi kjemper for? Kansje verden ikke liker den Kansje øyboerne i Stillehavet liker sin egene ære bedre.

Gi oss noe å kjempe for som vi kan se, ta og føle på og forstå. Ingen flere høytsvevende ord som ikke betyr noe. Som fedreland. Moderland, fedreland, hjemland, fødeland. Det er et fett. Hvilken glede har du av fedrelandet når du er død? Hvem er det som eier fedrelandet når du er død? Blir du drept i kamp for fedrelandet har du kjøpt katta i sekken. Du har betalt for noe du aldri får.

Og når de ikke kan lure de små karene til å slåss for frihet, fedreland, demokrati, uavhengighet, menneskeverd eller ære, da forsøker de seg med kvinnene. Se på de usle tyskerne, som voldtar de pene franske, og belgiske jentene. Noen må sette en stopper for all voldtekten. Så kom igjen lille mann gå inn i hæren og frels de pene belgiske og franske jentene. Og da ble den lile mann forvirret og skrev seg på og så varte det ikke lenge før han møtte en granat som forvandlet ham til rød kjøttdeig, og så var han død. Død for et ord og alle de stridslystne hespetrærne i den Amerikanske Revolusjons Døtre skrek seg hese på hurrarop over graven hans fordi han døde for kvinnene.

En mann vil ta risikoen på å bli drept for å forhindre at hans egen kvinne bir voldtatt. Da er det en handel han gjør. Han sier da ganske enkelt at slik han føler det i øyeblikket, er at tryggheten til hans kvinne er mer verdt enn hans liv. Men det er ikke noe spesielt edelt eller heltemodig ved det. Det er en enkel handel, hans liv mot noe han verdsetter høyere. Det er mer eller mindre som en hvilken som helst handel en mann kan gjøre. Men når det ikke lenger er kvinne det gjelder, men all verdens kvinner, da begynner du å forsvare kvinner engros. Og for å gjøre det så må du slåss engros, og da slåss du for et ord igjen.

Pass opp lille mann når armeene begynner å marsjere og flaggene vaier og slagordene dukker opp, for det er en annens kastanjer som ligger varmen ikke dine. Det er ord du sloss for og det er ingen ærlig handel du gjør, du bytter ikke livet ditt bort mot noe som er bedre. Du er edel, men når du er død kommer kommer du ikke til å ha noen glede av de tingene du solgte livet ditt for og ingen andre kommer til å få glede av dem heller.

Det er kansje galt å tenke slik. Det finnes massevis av idealister som vil si at vi er blitt nedrige, at det er noe som er mer verdifullt enn livet. Vi har vel idealer som er verdt å kjempe for, ja endatil dø for. Har vi ikke det er vi verre enn dyr og har sunket ned i barbariet. Da skal du svare at det er helt i orden. La oss endelig være barbarer så lenge vi slipper krig. Behold idealene dine du skal du si, de generer ikke meg så lenge jeg slipper å ofre livet for dem. Og så sier de, men livet kan da ikke være så viktig som prinsipper. Da sier du, jasså ikke det? Kansje ikke ditt liv, men mitt er det. Hva pokker er prinsipper? Si meg det. Du kan beholde dem.

Du kan alltid høre folk som er parat til å ofre andres liv. De er temmelig høymælte og de snakker uavlatelig. Du kan finne dem i kirker, skoler, aviser, nasjonalforsamlinger og kongresser. Det er slik de driver med. Det låter vakkert det de sier. Døden fremfor vanære. Denne jord som er vigslet med blod. Disse menn som døde så tappert. De skal ikke ha ofret livet forgjeves. Våre edle døde.

Hmmmmm. Men hva sier de døde? Har det noensinne hendt at noen har vendt tilbake fra de døde? Har det hendt at så mye som en eneste en av alle de millioner som er blitt drept har kommet tilbake og sagt, jøss så glad jeg er for at jeg er død for døden er alltid bedre enn vanæren? Har noen av dem noen gang kommet tilbake og sagt, jeg er glad jeg døde for å sikre demokrati? Har noen av dem kommet tilbake og sagt at de foretrekker å dø fremfor å miste friheten? Har noen av dem noensinne sagt at det er herlig å tenke på at de fikk tarmene blåst ut av seg for fedrelandets ære? Har noen av dem noensinne sagt, se på meg jeg er død men jeg døde for menneskverd og det er bedre enn å være i live? Har noen av dem noensinne sagt, jeg har ligget og råtnet i to år i fremmed jord men det er herlig å dø for fedrelandet? Var det noen av dem som sa hurra jeg døde for kvinnekjønnet og jeg er lykkelig, hør som jeg synger selv om munnen min er full av makk?

Ingen andre enn de døde vet om alle disse tingene som folk snakker om at er verdt å dø for eller ikke. Og de døde kan ikke snakke. Så alle ordene om en edel død, hellig blod og ære blir lagt i de dødes munn av gravrøvere og svindlere som ikke har rett til å tale for de døde.

Hvis en mann sier døden fremfor vanære er han enten en tosk eller en løgnhals for han vet ikke hva døden er. Han kan ikke bedømme det. Han vet bare hva det er å leve. Han vet ingenting om hva det er å dø. Hvis han er en tosk og tror på døden fremfor vanære så la han dra ut å dø. Alle de små karene som har det for travelt til å slåss burde få være i fred. Og alle de karene som sier at døden fremfor vanære er drittprat og at det som betyr noe er å leve før man dør, burde få være i fred de også. For de karene som påstår at livet ikke er verdt å leve uten et eller annet prinsipp som er så viktig at du er villig til å dø for det, de er sprøyte gale.

Og de karene som sier, bare vent det kommer en tid da du ikke lenger kan slippe unna, da du er nødt til å slåss og dø fordi livet ditt står på spill, de er skrullete de også. De påstår at to pluss to er null. Det de sier er at en mann må dø for å beskytte livet sitt. Går du med på å slåss så går du med på å dø. Hvis du nå dør for å beskytte livet ditt er du jo ikke i live lenger, så hvordan kan det være noe fornuft i det? En mann sier ikke: jeg vil sulte meg ihjel for å unngå hungerdøden. En mann sier heller ikke: jeg vil bruke opp alle pengene mine for å spare penger. Eller: Jeg vil svi av huset mitt for å hindre at det brenner ned. Hvorfor skulle han så være villig til å dø for å sikre seg det privilegium å få leve? Det burde være det minst like mye sunn fornuft i spørsmålet om å leve eller dø som det er å gå i bakerbutikken og kjøpe et brød.

Og alle de karene som døde, alle de fem millioner, syv millioner eller ti millioner som dro ut og døde for å sikre verden demokrati, for å sikre verden ord uten mening, hvordan hadde de det montro rett før de døde? Hva følte de? Hvordan likte de å se blodet sitt renne ut i gjørmen? Hvordan følte de seg når gassen rammet lungene deres og begynte å ete dem opp? Hvordan følte de seg når de lå i halvsvime på sykehusene og så døden rett inn i ansiktet og så ham komme og hente dem? Hvis den tingen de slåss for var viktig nok til å dø fot så var den vel også viktig nok til at de tenkte på den de siste minuttene de levde.

Livet er veldig viktig, så hvis du gir det bort burde du tenkt hardt i de siste minuttene dine på den tingen du har byttet det mot. Tenke på alle de karene som lå å døde for demokrati, frihet, menneskeverd, ære, fedreland, hjemmets trygghet og stjerner og striper for evig?

Men de gjorde ikke det. De døde mens de gråt som spedbarn. De glemte den tingen de slåss for, den tingen de døde for. De tenkte på en ting en mann kan forstå. De lengetet etter ansiktet til en venn. De døde mens det skrek i dem av lengsel etter å høre stemmen til en far, en mor, en kone, et barn. De døde med hjertet verkende av lengsel etter å få kaste bare et blikk til på stedet der de var født, vær så snill gud bare et blikk. De døde mens de stønnet og sukket etter livet . De visste hva som betydde noe . De visste at livet var alt og de døde med skrik og stønn. De døde med bare èn tanke i hodet, og det var, jeg vil leve, jeg vil leve, jeg vil leve.

Det burde han vite – Han var den dødeste av alle de levende vesner som fantes. Han var en død mann med en hjerne som ennå kunne tenke. Han kjente alle svarene som de døde kjente og ikke kunne tenke på. Han kunne tale for de døde fordi han var en av dem. Han var den første av alle de soldater som hadde dødd siden tidenes morgen som ennå hadde hjerne å tenke med.

Ingen kunne dikutere med ham. Ingen kunne bevise at han tok feil. Fordi ingen andre enn han visste svarene. Han kunne fortelle alle disse høymælte svinepelsene som skrek på mer blod hvor feil de tok. Han kunne si til dem, mister, det finnes ingenting som er verdt å dø for, det vet jeg for jeg er død. Det finnes ikke noe ord som er verdt livet ditt.

Jeg ville heller arbeidet i en kullgruve dypt under jorden og aldri se solskinnet og spise skorper og vann og jobbe tyve timer om dagen. Jeg ville heller gjøre det enn å være død. Jeg ville bytte demokratiet med livet. Jeg ville bytte uavhengighet, ære, frihet og menneskeverd med livet. Jeg skal gjerne gi dere alle disse tingene hvis dere kan gi meg evnen til å gå, se, høre, puste luften inn og kjenne smaken av maten jeg spiser. Bare ta ordene dere. La meg få livet tilbake. Jeg ber ikke om et lykkelig liv. Jeg ber ikke om et menneskeverdig liv, et ærefullt liv eller et fritt liv. Det er jeg ferdig med. Jeg er død, så jeg ber bare om livet. Å leve. Å føle. Å være noe som beveger seg over bakken og ikke er dødt. Jeg vet hva døden er og alle dere som snakker om å dø for ord, vet ikke en gang hva livet er.

Det er ikke noe edelt ved å dø. Ikke engang om du dør for ærens skyld. Ikke engang om du dør som den største helten verden har sett. Ikke en gang om du er så stor at navnet ditt aldri vil bli glemt, og hvem er så stor? Det viktigste dere småkarer har er livet. Døde er dere ikke verdt noe, dere er bare råstoff til taler. La dem ikke lure dere lenger. Bry dere ikke om dem når de klapper dere på skulderen og sier, kom igjen karer nå skal vi slåss for friheten eller hvilket ord det nå er de bruker. Det er alltid et ord.

Bare si, mister, jeg beklager men jeg har ikke tid til å dø jeg har det alt for travelt. Og snu dere og løp som faen. Hvis de sier feiging så bry dere ikke om det heller, for deres jobb er å leve ikke å dø. Hvis de snakker om å dø for prinsipper som er større enn livet, så si til dem, dere lyver. Det finnes ingenting som er større enn livet. Det finnes ikke noe edelt ved døden.

Hva er det som er edelt ved å ligge i jorden å råtne? Hva er det som er edelt ved aldri mer å se solskinnet? Hva er det som er edelt ved å få blåst bort armene og bena? Hva er det som er edelt ved å være idiot? Hva er det som er edelt ved å være blind, døv og stum? Hva er det som er edelt ved å være død? For når du er død mister, da er alt sammen slutt. Slutt. Du er mindre enn en hund, mindre enn en rotte, mindre enn en bie, mindre enn en maur, mindre enn en liten hvitt makk som kryper på ei møkkadynge. Du er død mister og du døde for ingenting. Du er død mister. DØD!

Fra boken Johnny fikk gevær (Johnny got his gun) av Dalton Trumbo. Kan leses i sin helhet på NB.no.

Kilde: Olehartattordet.blogg.no