Riksadvokat Tor-Aksel Busch bestyrer retts-Norge som en mafioso

Nyhetsspeilet gjennomgår her seks av Norgeshistoriens alvorligste kriminalsaker med fokus på én person som har hatt befatning med dem alle: Riksadvokat Tor-Aksel Busch.

63-årige Busch er leder for påtalemyndigheten i rettsvesenet. Påtalemyndigheten bestemmer hvilke alvorlige saker som skal fremmes som straffesaker.

Busch ble utnevnt til statsadvokat i 1981 bare 7 år etter at han var nyutdannet jurist. Han ble assisterende riksadvokat i 1987 og overtok selve riksadvokat-embetet i 1997. Busch har nå vært rettsNorges fremste maktutøver i hele 16 år. Riksadvokatembetet er av mystiske grunner ikke en åremålsstilling med for eksempel 4 eller 6 års varighet, med mulighet for max en periode med forlengelse slik tilfellet er med andre statlige toppstillinger.

De 6 alvorlige kriminalsakene er:
1. Spionsaken mot Arne Treholt (1985)
2. Dødsbrannen ombord på skipet Scandinavian Star (1990)
3. Drapene på Orderud Gård (1999)
4. 22. juli terroren (2011)
5. Anmeldelsen mot Eskil Pedersen for ikke å ha hjulpet ungdommer i livsfare (2011)
6. Anmeldelsen mot norske regjeringsmedlemmer for krigsforbrytelser (2011)

1. Spionsaken mot Arne Treholt (1985)

Arne Treholt var byråsjef i Utenriksdepartementet og Arbeiderparti-politiker da han ble arrestert på Fornebu flyplass i januar 1984. I juni 1985 ble Treholt dømt til 20 års fengsel for landssvik og spionasje (for Sovjet-Unionen og Irak).

Treholt ble benådet og frigitt fra fengselet i 1992 av daværende statsminister Gro Harlem Brundtland etter å ha sonet 8 år av dommen.

I 2010 utga tidl. Nettavisen-journalist Geir Selvik Malthe-Sørenssen boka “Forfalskningen. Politiets løgn i Treholt-saken”. Her fremgår det at det såkalte “pengebeviset”, som ble lagt til grunn for at straffen ble så streng, vitterlig ble forfalsket av norsk politi / overvåkingspoliti.

Beviser på at pengebeviset ble forfalsket er bl.a. at:

–          En pensjonert tjenestemann POT (nå PST) tipset forfatteren om dette. De møttes i person. Personen
ønsket å forbli anonym og har høy troverdighet som kilde.

–          Tekniske beviser knyttet til Treholts stresskoffert beviser forfalskningen

–          Treholts advokat Arne Haugestad (som døde i 2008) hevdet at  pengebeviset var forfalsket, helt uavhengig
av kilden på innsiden av POT

For medias omtale av det forfalskede pengebeviset se f.eks. Nettavisen,   NRK, TV2, Aftenposten, VG  og Dagbladet.

Treholt-saken er forsøkt gjenopptatt gjentatte ganger; i 1988, 1992, 2005 og 2010. Hver gang har riksadvokat Tor-Aksel Busch, som var flagrende inhabil pga. sin aktor-rolle i den selvsamme Treholt-saken, innstilt på at saken IKKE gjenopptas.

Forøvrig har dagens PST vært  “lojale” mot sin forgjenger POT, som fabrikerte pengebeviset i sin tid.

HVEM GA ORDREN OM AT PENGEBEVISET SKULLE FABRIKERES? Dette var en tilsynelatende uforståelig og dessuten grovt kriminell handling, utført fra innsiden av det norske statsapparatet. Det har formodningen imot seg at daværende statsadvokat Tor-Aksel Busch ikke kjente til dette grove sviket fra politi-, etterretning og rettsapparat. Det kan ikke utelukkes at det var Busch selv som BEORDRET pengekonvolutt-forfalskningen. Om så faktisk skjedde, er det naturlig å legge til grunn at Busch ble instruert om å forfalske pengebeviset; ved bruk av pisk eller gulrot eller begge deler…

I 2008,24 år etter at det falske pengebeviset ble produsert, sørget PST for å opprettholde dekkoperasjonen for pengebeviset ved å gi den statlige gjenopptagelseskommisjonen FALSKE BILDER. Da var nåværende riksantikvar Jørn Holme PST-sjef. Denne “Forfalskningens annen runde” er beskrevet slik i “Forfalskningen”-forfatterens SKUP-redegjørelse (som ligger her og forøvrig ikke fikk noen SKUP-pris).

“I tillegg dokumenterer boken at Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker gjorde en lite tilfredsstillende jobb når de gjennomgikk og gransket saken i 2006-2008. Kommisjonen var i lokalene til Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) i Nydalen for å studere negativene i pengebeviset i mars 2008. Da fikk kommisjonen utlevert 17-18 ulike negativer. Samtlige bilder var rekonstruksjonsfoto tatt høsten 1985. Kommisjonens representanter oppdaget ikke at PST ga de feil bilder. De sammenlignet aldri negativene med de originale papirkopiene som ligger i saken. Kommisjonen baserte sin konklusjon om at pengebeviset ikke var fabrikert på en undersøkelse av ”falske” bilder.”
[Sitatet er hentet fra dokumentet «Politiets løgn i Treholt-saken», samme kilde som over]

Andre kommentarer om Tor-Aksel Busch og hans medvirkning i Treholt-saken:

Nett-kommentar 1:
“Han og Lasse Quikstad gjorde jo en ‘god’ jobb med å tildekke hva Treholtsaken dreide seg om…jeg satt mange ganger under deler av Treholtsaken og fulgte med hva de holdt på med…og det meste de holdt på med hang ikke logisk sammen i det hele tatt…det er jo derfor de får holde på…de er crazy..”

I artikkelen brukes «den spiondømte » om Arne Treholt. Hvorfor? De mange plantede og fabrikerte bevis skulle da vært nevnt i samme setningen. «Alle» vet jo nå at Treholt var uskyldige i de anklager riksadvokaten var en pådriver for. Hvorfor kan ikke advokater, aktorat og dommere være så voksne at de innrømmer når de har gjort noe som er moralskt forkastelig ?

Nett-kommentar 2:
«Ledere i norsk justissektor rekrutteres på samme måte som i mafiaen: De må først bevise sin lojalitet og utføre et skittent svennestykke. Riksadvokaten har således gjort seg «fortjent» til stillingen sin gjennom justismordet på Arne Trehot. 

Lignende bakgrunn har f.eks. Høyesterettsjustitiarius, Janne Kristiansen, Ingelin Killengren og Øystein Mæland. Slike folk sparkes kun en vei, nemlig oppover i systemet.»

Vurdering av Tor-Aksel Busch sin befatning med pengebeviset:
Som aktor i Treholt-saken har det formodningen mot seg at Busch ikke var klar over at pengebeviset var forfalsket.

Det er således skjellig grunn til mistanke om at Tor-Aksel Busch har medvirket til bevisforfalskning for forsettlig å bidra til å fremprovosere et justismord.

2. Dødsbrannen ombord på skipet Scandinavian Star (1990)

Natten til 7. april 1990 var skipet Scandinavian Star på vei fra Oslo til Fredrikshavn med 387 passasjerer og et mannskap på 98 ombord. Da skipet var ute av norsk farvann og på vei sørover langs svenskekysten brøt det først ut en liten brann på babord mellomdekk, som noen passasjerer klarte å slukke. Deretter brøt det ut en kraftig brann som startet i en korridor på bildekk nivå, på skipets styrbord side,  som raskt antente den delen av skipet der lugarene med sovende passasjerer befant seg.

159 mennesker døde i brannen, hvorav 136 nordmenn. Det lyktes ikke å slukke alle brannene ombord i skipet før om ettermiddagen den 8. april.

Selv om det etter alle solemerker dreide seg om en påsatt mordbrann med katastrofale konsekvenser, så var norsk politis etterforskning av saken overfladisk og lemfeldig. Etter å ha pekt ut en dansk lastebilsjåfør som selv omkom i brannen som brannstifter, henla norsk politi raskt etterforskningen.

Faksimilen over er hentet herfra:  http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.10974650

Tidl. lagdommer i Treholt-saken og nåværende leder for Høyesterett, Tore Schei, ledet det skandinaviske granskingsutvalget etter Scandinavian Star-ulykken i perioden april 1990 til januar 1991. Nåværende riksadvokat Tor- Aksel Busch var svært sentral i «etterforskningen» av brannen på Scandinavian Star.

Den nye rapporten

Stiftelsen «Etterforskningen av Mordbrannen på Scandinavian Star», en stiftelse som er etablert av ofrenes pårørende har lagt frem en ny rapport, utarbeidet av norske og svenske eksperter, om hva som forårsaket brannen.

Ifølge denne nye og grundige rapporten var det minst 3 av mannskapet på Scandinavian Star som stod bak brannen. Mannskapet bidro også til å sabotere redningsarbeidet.

Den døde danske lastebilsjåføren anses å ha vært uskyldig i de multiple ildspåsettelsene om bord.

En engelsk kortversjon av rapportens innhold er tilgjengelig her.

Viktige utdrag fra rapporten er tilgjengelig her, i et brev til Stortingets justiskomité.

Tor-Aksel Busch har – med tilsvarende tilnærmet 100% inhabilitet som i Treholt-saken – avslått å gjenoppta Scandinavian Star etterforskningen. Dette har bl.a. avstedkommet et brev fra Stiftelsen til Stortingets Justiskomité:

Riksadvokat Tor-Aksel Busch blir politianmeldt i Scandinavian Star-saken

Foreløpig siste hendelse vedr. Busch sin unnfallenhet i Scandinavian Star-saken er at gruppen som har fått utarbeidet rapporten har rettet en henvendelse til statsminister Stoltenberg om at regjeringen instruerer den gjenstridige Busch til å gjenoppta etterforskningen:

«Ekspertgruppen krever nå at regjeringen benytter seg av instruksjonsretten som ligger i straffeprosessloven overfor Riksadvokaten.» Se

Vurdering av Tor-Aksel Busch sin befatning med Scandinavian Star-saken:

Som assisterende riksadvokat medvirket Busch forsettlig til å sabotere etterforskningen etter norgeshistoriens verste mordbrann. Som riksadvokat løy Busch helt bevisst som et element i begrunnelsen for ikke å gjennomføre en skikkelig etterforskning etter dødsbrannen.

Busch har misbrukt sitt embete til å begå lovstridige handlinger for å forhindre at sannheten om Scandinavian Star katastrofen blir belyst gjennom uhildet politi-etterforskning med ev. påfølgende rettssak.

3. Drapene på Orderud Gård (1999)

I mai 1999 ble 3 personer skutt og drept på Orderud gård i Sørum. Det var Anne Orderud Paust (47 år) og hennes foreldre Kristian Orderud (81 år) og Marie Orderud (84 år).

Drapsofferet Anne Orderud Paust var personlig sekretær for Norges forsvarsminister Dag Jostein Fjærvoll, samt hans fire forgjengere. Hun var svært dyktig og var kjent som «super-sekretæren«.

Hun arbeidet i Forsvarsdepartementet og hadde vært personlig sekretær for fem forsvarsministre. Hun hadde også arbeidet i NATO-hovedkvarteret i Brussel.

Året før hun ble drept hadde Anne Orderud Paust blitt utsatt for to attentatforsøk i løpet av en måned. Først var en kraftig bilbombe blitt montert under hennes bil. Bomben eksploderte imidlertid ikke. Deretter ble det påsatt en brann utenfor leiligheten til Anne og hennes mann Per Paust, mao. mordbrannforsøk. Brannen ble imidlertid slukket i tide uten at noen kom til skade.

Etter dette følte Anne og hennes mann seg så truet at de forlot Norge og søkte tilflukt i New York i en periode. Noen uker før Anne ble drept hadde hennes mann Per Paust dødd av en hurtig akselerende kreftsykdom. Han hadde selv antydet at han var blitt forgiftet. Det er blitt målt radioaktivitet over graven til Per Paust; “Norges Litvinenko”.

Statsadvokatene som hadde ansvaret for Orderud-saken ønsket ikke å fremme tiltale mot Per Kristian Orderud og hans kone Veronica Orderud i forbindelse med dette. Den formelle begrunnelsen for dette var at det ikke fantes bevis av noe slag mot Per Kristian og Veronica.

Per Kristian og Veronica ble løslatt etter fem og en halv måned i varetekt.

Det forelå også klare indirekte indikasjoner på at Per Kristian og Veronica var uskyldige:

1. Det var en ufattelig grufull beskyldning mot Per Kristian og hans kone at de skulle ha fått tatt livet av hans  foreldre og søster, enten egenhendig eller ved å ha satt bort et drapsoppdrag på Per Kristians nærmeste fra barnsben av.

2. Attentatforsøkene mot Anne Orderud Paust og Per Paust kunne ikke ha hatt sammenheng med gårdstvisten. Per Kristian hadde odelsrett til gården som han drev. Dvs. at hans søster ikke var noe hinder for at Per Kristian skulle få arve gården.

3.  En logisk antagelse var at det var Anne som var hovedmålet som “noen” ønsket å rydde av veien. Attentatforsøkene var rettet mot henne og ikke mot hennes foreldre, mao. kunne gårdstvisten ikke ha vært motivet. Slike attentatforsøk forekommer ytterst sjelden på norsk jord. Motivet som peker seg ut var at “hun visste for mye”, som det heter på mafia-språket. I hennes tilfelle visste hun for mye om det kriminelle forbrytersyndikatet NATOs grumsete indre anliggender, enten dette var informasjon hun hadde fått tilgang til mens hun jobbet i Brussel eller som personlig sekretær for norske forsvarsministre.

I januar året etter drapene besluttet riksadvokat Tor-Aksel Busch at det skulle tas ut tiltale mot Per Kristian Orderud og Veronica Orderud for drapene  til tross for mangelen på bevis og de ovennevnte logiske forhold som det må legges til grunn at riksadvokaten var i stand til å fatte og ta inn over seg.

Busch overstyrte dermed statsadvokatene Olav Helge Thue og Jørn Sigurd Maurud, som ikke ville innstille på tiltale mot ekteparet Orderud. De ville heller gå inn for henleggelse etter bevisets stilling i henhold til etablert norsk rettspraksis. Ingen tiltale uten skjellig grunn til mistanke.

Våren 1999 drev NATO en ondskapsfull krigføring mot Norges mangeårige vennskapsnasjon Jugoslavia – med medvirkning og full støtte fra Norges daværende statsminister Kjell Magne Bondevik.

En viktig skjult agenda bak NATO-bombingen var å opprette et narko-brohode for CIAs (og senere også NATOs) narkotrafikk fra Asia i det som nå er “narko-staten” Kosovo. [Etter NATO-bombingen i 1999 ble det etablert en NATO-flyplass i Kosovo, Camp Bondsteel,  som jevnlig tar imot flybårne opium-/heroinsendinger på NATOs militærfly fra Afghanistan, hvorfra narkotikaen uten fare for politi-kontroller distribueres utover Europa gjennom bl.a. eksil-jugoslaviske og kosovoalbanske narkoligaer.]

I et NRK-program produsert mange år etter at Per Kristian og Veronica var blitt plassert i  fengsel, rettes søkelyset mot det eksil-jugoslaviske narko-miljøet, som hadde forgreninger til både Norge og Sverige. Dette var et hardkokt miljø, fullt av personer som var i stand til å håndtere skytevåpen og påta seg drapsoppdrag.

Det var allerede etablert kontakt mellom vestlige myndigheter og kriminelle eks-jugoslaviske miljøer, noe som bl.a. Per Paust hadde fått en ubehagelig erfaring med gjennom sitt arbeid i det norske Utenriksdepartementet.

Vestlige lands etterretningstjenester benyttes for å skape «buffere» mellom myndigheter og gangstere som i eksemplet over, og ikke minst i dekkoperasjoner for å hindre at sannheten om statlig kriminalitet blir kjent. En indikasjon på at dette også har vært tilfelle i NATO / Orderud-saken er  det faktum at Stortingets EOS-utvalg ble nektet innsyn(!) – av etterretningen da de ønsket å gjennomgå visse faktiske forhold knyttet til NATO / Kosovo / Orderud for vinteren 1999, altså før drapene på gården:

Vurdering av Tor-Aksel Busch sin befatning med Orderud-saken:

Riksadvokat Busch beordret med vitende og vilje et opplegg for justismord i Orderud-saken.

På et tidlig tidspunkt av saken avskar Busch etterforskning som tok utgangspunkt i at Anne hadde vært målet for drapene. Dette ville ha medført at Per Kristian var uskyldig, fordi han hadde odelen til gården. Sett i lys av de to attentatforsøkene mot henne året før var dette en vesentlig mer aktuell forklaring for motivene enn at gårdstvisten skulle ha fått den trauste odelsgutten Per Kristian til å henrette sine foreldre og sin søster, en i utgangspunktet svært usannsynlig hypotese. Anne bodde ikke på Orderud Gård, og dersom bare foreldrene hadde dødd var det Per Kristian som ville ha arvet gården, ikke Anne.

Ettertiden har vist at det var Anne Orderud Paust som var målet for aksjonen, og etterforskning utført av bl.a. journalistene Frode Nielsen og Ebbe Ording fra NRK har påvist både at det forelå kontakt mellom vestlige myndigheter og jugoslaviske gangster-miljøer og at kriminelle eks-jugoslaver er blitt knyttet til drapsåstedet Orderud Gård.

Det ser ut til at Tor-Aksel Busch beordret tiltale mot Per Kristian og Veronica uten fnugg av tilståelser eller tekniske beviser som en “politisk” dekkoperasjon for å forsøke å skjule at det var Anne som var målet.

Dette har karakter av å ha vært ikke bare en forsettlig, men en overlagt kriminell handling fra Tor-Aksel Busch sin side.

04  Busch og terroren 22 juli 2011

Terroren som rammet Norge 22. juli 2011 forårsaket 77 dødsofre og 158 skadde.

Det var derfor av største betydning at det ble gjennomført en grundig etterforskning av saken, ikke minst for å få brakt på det rene om det var flere gjerningsmenn, og å få avklart om drapsmannen eller drapsmennene hadde hatt bakmenn og/eller assistenter.
Den første psykiatriske rapporten som ble utarbeidet om ”superterroristen” Anders Behring Breivik konkluderte med at han var ”ikke tilregnelig”. Ifølge rapporten fikk Breivik noe sånt som en score på 2 poeng av hundre på en skala der det kreves 10 poeng for å klare å knyte sine egne skolisser. Hvis innholdet i rapporten skulle legges til grunn MÅ det ha vært flere som var sammen om å gjennomføre alle terrorens ulike elementer, inkl. logistikk og planlegging.

Den første psykiatriske rapporten, som var forfattet av Husby og Sørheim, var et ikke-kvalifisert  makkverk av synserier og antagelser, helt uegnet som saksdokument i Norgeshistoriens verste kriminalsak. Til tross for dette inntok Busch raskt et standpunkt at rapporten ”representerte den eneste riktige sannhet” og måtte legges til grunn videre i rettssaken.

Den mangeårige Aftenposten-journalisten Per Egil Hegge tenkte at nok fikk være nok av  farlig inkompetent maktutøvelse i offentlig regi, og rettet et velbegrunnet og knusende angrep mot Tor-Aksel Busch i boka «De suverene«. Her står det bl.a.:

Busch neglisjerte de mange vitneutsagnene som rapporterte om flere skyttere på Utøya

Det er viktig at ALLE som har bidratt til svært alvorlige forbrytelser som den på Utøya blir identifisert, pågrepet og stilt for retten. Dette ikke minst for å forhindre gjentagelser og at flere blir ofre. Det var mange vitner, som uavhengig av hverandre, rapporterte om flere skyttere på Utøya (se nedenfor).

Som riksadvokat har Busch pålagt etterforskerne skylapper ved å unnlate å bringe andre gjerningsmenns identitet(er) på det rene.

Svensk trailersjåfør var vitne til at det var flere som skjøt på Utøya

Overlevende ungdommer fra Utøya forteller om flere som skjøt

Dette har preg av Buschs inkompetente og kriminelle Modus Operandi fra Scandinavian Star-mordbrannen og Orderud-drapene: Velg tidlig den/de skyldige, og begrens etterforskningen så kun det snevre fokus beholdes på de «utvalgte» (den døde danske trailersjåføren og ekteparet Orderud/Kirkemo/Grønnerød/Anders Behring Breivik)… Dette er hårreisende uakseptabelt – og det må spørres om Busch sine motiver for dette i hvert enkelt tilfelle.

Det er mange dødsofre i de tre sakene: 159 + 3 + 77 tilsammen 239 mennesker er blitt ofre for drap og Tor-Aksel Busch sitt fremste anliggende i hver av sakene ser ut til å ha vært å innsnevre etterforskningen, fremfor å legge den opp bredest mulig, sakenes svært alvorlige karakter tatt i betraktning.

Busch angrep media for å ha formidlet informasjon om 22. juli-saken. Det fantes vesentlig viktigere aspekter ved saken – som var Busch ansvar – og som han forsømte…

Busch sviktet sin oppgave i 22. juli-saken, som hovedansvarlig for å få avdekket, identifisert og pågrepet ALLE mistenkte gjerningsmenn etter bombeterror og skytemassakre. Påstandene om flere skyttere ble ikke etterforsket seriøst.

Busch så det som viktigere å forsøke å  hindre at informasjon fra den «taushetsbelagte» etterforskningen ble kjent via media.

Vurdering av Tor-Aksel Busch sin befatning med 22. juli saken:

Riksadvokat Busch sin tidlige krampaktige tviholdelse på makkverk-rapporten fra de første psykiaterne fremstår nå som da i et merkelig lys. I beste fall var det inkompetent, men dette kan ikke forklare Busch sin insistering på at den første rapporten ene og alene burde legges til grunn.

Bør dette tolkes som et forsøk på å styre saken inn i et bestemt spor, som var «ønskelig» for «noen» – og som var for viktig til å overlates til politietterforskning og rettsapparat på vanlig måte?

Den dønn alvorlige 22. juli saken har etterlatt så mange illevarslende tråder i mange retninger at det har gitt grunn til sterkt svekket tillit til politi og påtalemakt som en naturlig konsekvens av dette. Busch medvirkning til det som kan være forsøk på å skjule viktige fakta om den alvorligste forbrytelse faller inn i dette mønsteret.

5. Anmeldelsen mot Eskil Pedersen for å ha forhindret bistand til ungdommer i livsfare (2011)

Da den dødelige skytingen begynte på Utøya om ettermiddagen 22. juli 2011 var AUF-leder Eskil Pedersen raskt ute med å

1. Få kastet loss med den pansrede Utøya-ferga MS Thorbjørn med bare få personer ombord

og

1. Eskil Pedersen saboterte og manipulerte skipperen og de andre ombord i fluktbåten for at de ikke skulle redde ombord svømmende AUF-ungdommer som var i livsfare i det iskalde vannet, noen med skuddskader i kroppen.

En detaljert oversikt over Eskil Pedersens adferd og hendelsene ombord på Utøya-ferga 22. juli 2011 er tilgjengelig i Roy Vegas blogg: http://royvega.blogspot.no/2012/08/ms-thorbjrn-og-auf-leder-eskil-pedersen.html

I september 2012 ble Eskil Pedersen anmeldt til Riksadvokaten (da som nå Tor-Aksel Busch) for brudd på straffelovens § 242. I sjøfartsnasjonen Norge er det en kriminell handling ikke å yte assistanse til personer som befinner seg i livsfare i vann eller sjø.

Anmeldelsen lyder slik:

Riksadvokatembetet
Stortorvet 2
0155 Oslo
Faks: 22 33 31 12

Notodden, 1. september 2012

Ad.: Anmodning om offentlig tiltale mot og straff av AUF-formann Eskil Pedersen for brudd på Straffelovens § 242 ledd 2 da han den 22. juli 2011 “……retsstridig forlader i hjælpeløs Tilstand nogen, som staar under hans Varetægt, eller som han pligter at ledsage, befordre, modtage eller paa anden Maade drage Omsorg for, eller lader nogen saadan Person forblive i hjælpeløs Tilstand, saavelsom den, som ved Forledelse eller Tilskyndelse medvirker hertil.

Straffen bør helt klart settes til lovens maksimum, 6 år, slik det er angitt i paragafens tredje ledd: “Har Forbrydelsen havt Døden eller betydelig Skade paa Legeme eller Helbred tilfølge, straffes den skyldige med Fængsel indtil 6 Aar.

Den 22. juli 2011 var AUF-formann øverste ansvarlige AUF-er på Utøya da Anders Breivik utførte sin massakre på et hundretalls forsvarsløse ungdommer under AUFs sommerleir. Mens massakren pågår for fullt og mange AUF-ungdommer forsøker å flykte ved å gjemme seg på Utøya eller svømme flere hundre meter til fastlandet rømmer AUF-formann, Eskil Pedersen, med det tidligere marine-landgangsfartøyet M/S “Thorbjørn” som er bygget i stål. I det farvannet båten med AUF-formannen ombord passerer svømmer livredde ungdommer som ser sin redning i båten. AUF-formannen vører dem ikke og forsvinner langt vekk fra det farlige området og overlater de livredde, svømmende ungdommene til sin egen skjebne slik at flere av dem drukner og dør.

Samtidig slaktes ytterligere titalls ungdommer på selve Utøya som kan se langt etter den ansvarlige lederen og det eneste flukt- og redningsmiddelet de hadde på øya: M/S “Thorbjørn” som altså forsvant med AUF-formannen ombord.

Det er altså absolutt null tvil om at Straffelovens § 242, andre ledd er oppfylt. Det er heller ingen tvil om at Straffelovens § 242, tredje ledds krav til maksimum straff på 6 år siden AUF-formannens feige flukt med det eneste redningsmiddelet må ha kostet flere titalls ungdommer livet.

Bestemmelsene i Straffelovens § 242, fjerde ledd om krav til offentlig påtale og straffeforfølging er åpenbart også tilstede siden AUF-formannens feige flukt og unnlatelse av livreddende hjelp må ha kostet flere titalls ungdommer livet: “Offentlig paatale finner ikke Sted uden fornærmedes Begjæring, medmindre Forbrydelsen har Døden tilfølge, eller almene Hensyn kræver Paatale.” Også leddets siste del om allmenne hensyn er helt soleklart innfridd sett med hensyn på massakrens og redningsunnlatelsens størrelse målt i antall døde, sårede og mentalt skadde samt den viktighet og langtrekkende følger denne massakren er tillagt i det offentlige og politiske liv i Norge.

Det vil være totalt ødeleggende for vårt lands fremtid som demokratisk rettsstat og sivilisasjon hvis en slik feighet og unnlatelse i å ta det ansvar som det følger med toppledelse overfor andre mennesker, og da særlig ungdommer, hvis AUF-formannens feighet, egoisme og redningsunnlatelse skal gå ustraffet inn i historien.

Begrep som ansvar, mot og redningsplikt generelt vil være ødelagt for alltid og det vil være fritt fram for enhver som er ansvarlig for andres liv og helbred, slik AUF-formannen hadde på AUF sin sommerleir på Utøya i 2011, i ren feighet og egoisme å redde seg selv uten tanke på andre hvis det offentlige rettsapparatet ved Riksadvokatembetet ikke reiser offentlig tiltale med krav om fengselstraff lik lovens maksimum angitt i Straffelovens § 242.

Selv en slik straff vil være en hån, men likevel bedre enn ingenting. Her er prinsippet viktigere enn selve straffens lengde.

Jeg begjærer derfor at Riksadvokatembetet tar ut tiltale overfor AUF-formann Eskil Pedersen og krever maksimum fengselstraff etter Straffelovens § 242.

Slutt

Straffelovens § 242 lyder i sin helhet:

§ 242. Den, som hensætter en anden i hjælpeløs Tilstand eller medvirker hertil, straffes med Fængsel indtil 3 Aar.

       Paa samme Maade straffes den, som retsstridig forlader i hjælpeløs Tilstand nogen, som staar under hans Varetægt, eller som han pligter at ledsage, befordre, modtage eller paa anden Maade drage Omsorg for, eller lader nogen saadan Person forblive i hjælpeløs Tilstand, saavelsom den, som ved Forledelse eller Tilskyndelse medvirker hertil.

       Har Forbrydelsen havt Døden eller betydelig Skade paa Legeme eller Helbred tilfølge, straffes den skyldige med Fængsel indtil 6 Aar.

       Offentlig paatale finner ikke Sted uden fornærmedes Begjæring, medmindre Forbrydelsen har Døden tilfølge, eller almene Hensyn kræver Paatale.

Det faktum at lovbestemmelsens ordlyd og de faktiske forhold vedr. Eskil Pedersens adferd på åstedet i så stor grad samsvarer tilsier at tiltale må tas ut og rettssak forberedes mot  Eskil Pedersen.

Men så har ennå ikke skjedd, av uforståelige eller kriminelle politiske grunner.

Vi venter, herr Busch, på at du skal gjøre jobben din i Eskil Pedersen-saken.

Vurdering av Tor-Aksel Busch sin befatning med Eskil Pedersen saken:

Det er nå gått mer enn 8 måneder siden anmeldelsen mot Eskil Pedersen havnet på riksadvokat Busch sitt bord. Pr. dags dato er ennå ikke tiltale utferdiget og etterforskning igangsatt. Dette har karakter av tjenesteforsømmelse.

Med tanke på det store antallet ofre i Utøya-tragedien og det store antallet som ville ha  omkommet svømmende i Tyrifjorden, dersom ikke oppofrende campingturister i ubeskyttede småbåter hadde berget hundretalls Utøya-ungdommer i sikkerhet, er dette juridisk sett helt uakseptabelt.

6. Anmeldelsen mot norske regjeringsmedlemmer for krigsforbrytelser (2011)

Den 22. mars 2013 ble de tre norske statsrådene Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre (ex-utenriksminister) og Grete Faremo (ex-forsvarsminister) samt forsvarssjef Harald Sunde anmeldt for krigsforbrytelser mot det libyske land og folk i 2011.

Anmeldelsen lyder:

Norge deltok i krigen mot Libya fra 23. mars 2011 til 1. august 2011 med bombefly og fortsatte deltakelsen fram til 31. oktober 2011 med bl.a. å bidra til å velge ut bombemål. 2. mars 2012 avgav en kommisjon nedsatt av FNs menneskerettighetsråd rapporten Report of the International Commission of Inquiry on Libya som påviser sivile mål ble bombet av NATO og at krigsforbrytelser ble begått av deres allierte på bakken. Vi mener at det som kommer fram i denne rapporten, gir grunnlag for å anmelde regjeringen Stoltenberg II, statsminister Jens Stoltenberg, daværende utenriks- og forsvarsminister Jonas Gahr Støre og Grete Faremo og forsvarssjef Harald Sunde etter straffeloven 2005 kapittel 16 om Folkemord, forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Bestemmelsene i straffeloven 2005 kapittel 16. Bestemmelsene her og i strl. 2005 Første del som det henvises til nedenfor, trådte i kraft 7. mars 2008.

Vi anmelder Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre, Grete Faremo og Harald Sunde for forbrytelse mot menneskeheten etter

Strl. 2005 § 102, bokstav a og k,

likedan anmelder vi regjeringen Stoltenberg II for forbrytelse mot menneskeheten etter

Strl. 2005 § 102, bokstav a og k, jf. strl. 2005 § 27,

for å ha drept flere personer og begått umenneskelige handlinger som har forårsaket store lidelser og alvorlige skader på kropp eller helse. Overtredelsen var som ledd i et utbredt og systematisk angrep rettet mot en sivilbefolkning.

Og for krigsforbrytelse mot person etter

Strl. 2005 § 103, første ledd, bokstav a og b

likedan anmelder vi regjeringen Stoltenberg II for forbrytelse mot menneskeheten etter

Strl. 2005 § 103, bokstav a og b, jf. strl. 2005 § 27,

for å ha drept beskyttede person og for å ha påført beskyttede person store lidelser og betydelige skader på kropp eller helse.

De samme anmeldes for medvirkning til krigsforbrytelser mot person etter

Strl. 2005 § 103, første ledd, bokstav a, b, d, e, f, h, i, j og k, jf. strl. 2005 § 15

for regjeringen Stoltenberg II sitt vedkommende, jf. strl.2005 § 27,

for å ha medvirkret til

• drap på beskyttede personer,

Grunnlaget for de to første gruppene av forbrytelsene

Kommisjonen undersøkte 20 av NATOs 9 700 bombetokter og dokumenterte at det i disse angrepene var drept minst 60 sivile og såret 55. Norge deltok i 564 angrepstokter. (Hvilke mål Norge angrep er ukjent for oss, men vil være tilgjengelig informasjon for påtalemakten.) Kommisjonen påviste flere bombeangrep med sivile tap der det ikke kan påvises militære mål i nærheten:

• De største sivile tapstallene ved en enkeltbombing kommisjonen har kommet fram til er et NATO-angrep mot byen Majer 8. august 2011 hvor NATO skal ha drept 34 sivilister og såret 38 (s. 17). Kommisjonen «fant ingen bevis på bakken, eller gjennom satellittbilder, for at området skal ha hatt en militær funksjon. Basert på informasjonen kommisjonen har mottatt virker det klart at alle de drepte var sivile» (s. 165).

Kommisjonen konkluderer med at den kan bekrefte en rekke sivile ofre for NATOs bombeangrep og flere tilfeller der sivile liv har gått tapt uten at det kan påvises å ha vært noe militær aktivitet rundt bombemålene. (s. 22.) Det er derfor god grunn til å anta at de anmeldte har gjort seg skyldig i grove brudd på straffelovens §§ 102 og 103.

Grunnlaget for de medvirkning til forbrytelser etter strl. 2005 § 102

I Kommisjonens rapport påvises det brudd på disse bestemmelsene fra thuwar, anti-Ghaddafi-opprørstyrkene som fungerte som NATOs allierte på bakken. Blant de mest graverende kan nevnes:

• Henrettelser av mellom 65 og 78 bakbundne Ghaddafilojalister i Sirte i oktober 2011. (s. 9)

Kommisjonen konkluderer med at krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten ble begått av NATOs allierte thuwar (s. 22). Samtidig er det kjent at NATOs bombefly deltok i de koordinerte angrepene mot Tawergha, Tripoli, Sirte og andre byer som muliggjorde disse krigsforbrytelsene. Al Jazeera beskrev Misratabrigadenes erobring av Tawergha som «en operasjon sterkt koordinert med NATO» (Libya rebels eye Brega oil installations, Al Jazeera English 13.8.2011) og pressemeldinger fra NATO viser at de utførte bombeangrep mot Tawergha under kampene (se NATOs pressemeldinger fra 11., 12. og 13. august 2011). Dette var på et tidspunkt norske offiserer fortsatt deltok i krigen med å bidra til å velge ut bombemål.

Det er derfor god grunn til å anta at de anmeldte har gjort seg skyldig i medvirkning til grove brudd på straffelovens § 102.

Vi forventer at dette straffeforfølges.»

Aslak Storaker, Bevegelsen for Sosialisme;sign.

Marielle Leraand, nestleder i Rødt,sign.

Ola Tellesbø, advokat og 1.kandidat for De grønne i Oppland, sign.

Vurdering av Tor-Aksel Busch befatning med krigsforbryter-anmeldelsen:

Det er en drøy måned siden den alvorlige anmeldelsen mot de norske nøkkelpolitikerne ble innlevert. Dette er naturlig ikke nok tid til å beramme og iverksette en rettssak.

Men spørsmålet er om Busch har som intensjon i det hele tatt å ta anmeldelsen til følge. Busch har ikke foretatt seg noe i saken, som ble fortiet av et samlet norsk pressekorps anført av NRK. (Dagsavisen hadde heller ikke redaksjonell omtale av saken men ga anmeldelsens ordlyd spalteplass som leserinnlegg).

Med de foreliggende holdningene og det faktum at riksadvokat-embetet tar imot instrukser fra – nettopp – krigsforbryterne i regjeringen Stoltenberg – den anmeldte Grete Faremo er nå justisminister og som sådan riksadvokat Busch sin overordnede. Argumentasjonen mot å reise tiltale mot de fire er av typen «det var ikke naturlig for Saddams riksadvokat å tiltale sin overordnede – så må det vel gjelde for Norge idag også», selv om forskjellen mellom Saddam Husseins diktatur og det moderne Norge er milevid: Norge er et demokrati med åpenhet, en fri presse og høyst utskiftbare statsråder, der loven gjelder for alle, også for statsminister og statsadvokat.

Oppsummering og samlet vurdering av riksadvokat Busch

RettsNorge bestyres av en mafioso: Tor-Aksel Busch. I henhold til beviser som foreligger og som her er gjennomgått har Busch gjort seg skyldig i bevisforfalskning (Treholt-saken), sabotasje av etterforskning (Scandinavian Star-saken), fremprovosering av justismord (Orderud-saken), forsøk på manipulasjon av utfallet av en rettssak (22. juli-saken), tjenesteforsømmelse gjennom påtaleunnlatelse (Eskil Pedersen-saken) og sannsynlig tjenesteforsømmelse gjennom påtaleunnlatelse (krigsforbryter-saken mot navngitte norske regjeringsmedlemmer).

De rettslige konsekvensene av dette er vidtrekkende. I første omgang bør Busch suspenderes fra sin stilling og fratas alle fullmakter. Han bør også pågripes og plasseres i fengsel for å unngå bevisforspillelse mens etterforskningen mot hans alvorlige lovbrudd finner sted.

Om så ikke skjer, nå som bevisene her er presentert og gjennomgått av oppegående polititjenestemenn som jevnlig trafikerer Nyhetsspeilet fremstår et grelt landskap: Lov og rett er i praksis opphevet i Norge.

Rettsapparatet har ikke lenger som hovedoppgave å avdekke alle forbrytelser og få stilt alle kriminelle for retten der det foreligger bevis for kriminelle handlinger.

Rettsvesenet under Tor-Aksel Busch er i seg selv blitt en kriminell ”mafia-organisasjon”, der makt gir ”rett”, beviser skaltes og valtes med, alvorlige tiltaler henlegges av ”politiske” årsaker, beviser forfalskes av rettsvesenet, lovbestemmelser voldtas og justismord benyttes som middel for å skjule de virkelige skyldige.

I offentlige organisasjoner er det ledelsen som foreskriver hva som skal utføres på de lavere nivåer. I praksis innebærer det at i årenes løp har mange tjenestemenn i det norske rettsapparatet, for eksempel politijurister og politietterforskere blitt pålagt å bryte loven, ved å se bort i fra bevismateriale (f.eks. de mange ulike vitnemålene om flere skyttere som ”forsvant” ut av 22. juli-saken) og andre former for tjenesteforsømmelse, som å utferdige tiltale uten foreliggende bevis, som i Orderud-saken.

Offentlige saksbehandlere som pga. instrukser fra Busch er kommet i en yrkesetisk «skvis” har risikert problemer med posisjon, lønn og karriere, dersom de har forsøkt å overprøve lovstridige instrukser fra ”riksmafioso Busch” utifra et profesjonelt og integritetsmessig ønske om å følge lovens ordlyd og etablert forvaltningspraksis i sitt arbeid. Med «en mafioso» som toppleder er hele rettsapparatet under Busch forvandlet til en «Cosa Nostra»; en mafia. Et motto som har sirkulert blant jurister som beskriver dette lyder omtrent slik:  ”Det er bare en vogn for jurister som ønsker å gjøre karriere i rettsapparatet, og for å forbli på den er det bare å glemme lovers intensjoner og etablerte standarder for forsvarlig saksbehandling. Utfør instrukser som kommer fra toppen og glem alle andre hensyn.”

Riks-mafioso Tor-Aksel Busch har hersket og herjet i det norske rettsapparatet i nærmere 30 år nå. Kan det pågå stort lenger…?