Først gis en kort presentasjon av designteoriens historie. Deretter fremføres indikasjoner på at betingelsene for karbonbasert liv er designet. Disse indikasjoner er av to typer: eksempler på finjusterthet innen astrofysikk, og eksempler på finjusterthet innen biokjemi. De mange eksempler på finjusterthet, og tyngden i hver av dem, gjør det fornuftsmessig enklere å anta at universet er designet for karbonbasert liv enn å tro at det hele skyldes tilfeldigheter i et mekanistisk univers. Forskere med et materialistisk verdensbilde har kommet til samme konklusjon, men redder seg unna ved å introdusere idéen om Multiverset.
Innhold:
1) Designteorien: fra religion til naturfilosofi til vitenskap
2) Universalkreftenes finjusterthet for karbonbasert liv
3) Biokjemiske fenomener finjusterte for karbonbasert liv
1) Designteorien: fra religion til naturfilosofi til vitenskap
Den oppfatning at universet har blitt skapt og designet for menneskets skyld, har hatt en sentral rolle gjennom hele Østens og Vestens idé-historie. I de fleste av verdens mytologier, inkludert Bibelens skapelsesfortelling, finner vi denne idéen. Fra den greske antikken til moderne tid har naturfilosofer argumentert for og imot dette synet. Representantene for de to grunnsyn (teologi kontra materialisme) har prøvd å gi sine argumenter vitenskapelig tyngde og autoritet. Av dem som har argumentert for det syn at universet har blitt designet for menneskets skyld, kan nevnes Robert Boyle (1627-91), Isaac Newton (1642-1727), Richard Bentley (1662-1742) og William Paley (1743-1805). Paley skrev bl.a. Natural Theology (1802), som har blitt en klassiker innen debatten. Av kjente størrelser som har argumentert imot design-teorien, kan nevnes Galileo Galilei (1564-1642), René Descartes (1596-1650) og Charles Darwin (1809-82).
Lawrence J. Henderson (1878-1942), professor i biokjemi ved Harvard University, var den første forsker som på rent vitenskapelig grunnlag argumenterte for at biokjemiske systemer viser så mange merkelige sammentreff at de kan betraktes som en forberedelse på karbon-basert liv og planetarisk evolusjon. Dette syn fremmet han i boken The Fitness of the Environment (1913). Henderson forble materialist livet ut, han valgte å tro at den uorganiske materien har iboende biosentriske kvaliteter med evolusjonære implikasjoner. Boken hadde minimal innflytelse på samtiden, men har siden vunnet stor anerkjennelse. To biokjemikere som har videreført hans arbeid ut fra nyere kunnskaper, er George Wald i boken Origins of Life (1964) og Michael J. Denton i boken Nature’s destiny (1998).
Den britiske astrofysikeren Sir Fred Hoyle (1915-2001), også kjent som mannen bak betegnelsen ”the Big Bang”, var kanskje den første som på rent vitenskapelig grunnlag argumenterte for at verdiene på de kosmologiske konstanter og universalkreftene viser så mange merkelige sammentreff at designteorien må betraktes som det alternativ som fornuftsmessig er enklest å anta.
På et symposium i Krakow, Polen, i 1973 lanserte den australske teoretiske astrofysikeren Brandon Carter uttrykket det antropiske prinsipp i en ”svak” og en ”sterk” utgave (antropo-; menneske). Med det ”antropiske prinsipp” mente ikke Brandon at universet er designet, men at siden vi nå en gang er her i posisjon til å reflektere over oss selv og livets eksistens, må vi befinne oss i en særdeles privilegert romtid-posisjon i universet, og fra denne romtid-posisjon er det naturlig at vi tillegger universet antropiske egenskaper.
I 1986 fikk John D. Barrow og Frank Tipler utgitt boken The anthropic cosmological principle, som gir en meget grundig behandling av emnet. Her lanserer forfatterne deres mening av den ”svake” og den ”sterke” versjon av det antropiske prinsipp, som de knytter til design-teorien. I deres svake versjon er universet designet for karbonbasert liv, mens i deres sterke versjon er universet designet for at intelligente livsformer i karbonbasert drakt (som mennesket) skal kunne fremstå. Da det etter hvert har kommet mange nye versjoner av det antropiske prinsipp, og mange akademiske diskusjoner om hvordan begrepet bør defineres, vil vi her unngå dette begrepet. Ordet ”design” er til sammenligning utvetydig.
Forskere med et materialistisk grunnsyn har prøvd å argumentere for at designteorien ikke er et vitenskapelig fruktbart begrep. Dette argument kan tolkes på to måter. Den ene tolkningen er at materialistene på dogmatisk grunnlag avviser muligheten for design. I så fall er avvisningen filosofisk og ikke vitenskapelig basert. Den andre tolkningen er at materialistene gjennom dette argument kun uttrykker deres egne metodiske begrensninger til å kunne erkjenne virkeligheten. De prøver altså å redusere virkeligheten til det deres nåværende metodikk duger til. Forskere som har satt seg inn i designteorien, er ikke enig i at den er vitenkapelig ufruktbar. Bruce Gordon har skrevet en vitenskapsfilosofisk artikkel der han viser at design-teorien er et vitenskapelig fruktbart begrep, og spesifiserer hele ti innfallsvinkler for forskeren [I boken: Signs of intelligence (2001); kap. 14].
De to mest relevante vitenskapsgrenene for å studere indikasjoner på design av livsbetingelser, er astrofysikk og biokjemi. Dessverre er disse fagene svært så tekniske av karakter, og almenheten har nærmest null kompetanse innen dem. De følgende eksempler på finjusterthet i universet som indikerer design, skal bare betraktes som en introduksjon til et meget spennende emne. Flere eksempler har blitt utelatt fordi de er så tekniske av karakter at få kan verdsette dem.
2) Universalkreftenes finjusterthet for karbonbasert liv
Først en kort presentasjon av de fire kjente universalkreftene.
Elektromagnetismen (EM) er basert på negative og positive ladninger. EM sørger for at elektronene holdes nær atomkjernen, at atomene holdes sammen i molekyler, og at molekylene holdes sammen i celler. EM inngår i svært mange ting i vår hverdag: PC’er, fjernsyn, biler, symaskiner, ringeklokker osv.
Den sterke kjernekraften (STERK) er kongen i mikrokosmos. Den holder kvarkene sammen slik at de danner protoner og nøytroner, og den holder protonene og nøytronene sammen slik at de danner atomkjerner. Dens rekkevidde er begrenset til størrelsen av en atomkjerne, utover dette har den ingen betydning.
Den svake kjernekraften (SVAK) har uhyre kort rekkevidde, bare 1/100 av en atomkjerne. SVAK observeres aldri i vårt hverdagsliv, men spiller en rolle i atomkjernefusjoner og ved radioaktivitet.
Gravitasjonskraften (GRAV) er kongen i makrokosmos (ihvertfall opp til galaksenivå), men er uten betydning i mikrokosmos. Ifølge Newtons lov har GRAV uendelig lang rekkevidde, og oppstår som tiltrekning mellom masser (objekter) i universet. GRAV er proporsjonal med produktet av de to massene, og omvendt proporsjonal med kvadratet av avstanden mellom dem. Jo større masse et objekt har, dess mer dominerer GRAV i forhold til de tre andre universalkreftene.
Her presenteres noen av de mange kosmologiske sammentreff som gjør karbonbasert liv overhodet mulig.
- Dersom STERK hadde vært 2 % sterkere i forhold til EM, ville bindingene mellom protoner være så lette at hydrogen ikke kunne dannes. Farvel til atomer og lysende stjerner.
- Dersom STERK hadde vært 5 % svakere i forhold til EM, hadde ingen andre grunnstoffer enn hydrogen vært stabile. Farvel til grunnstoffenes periodiske system og lysende stjerner.
- Dersom GRAV hadde vært betraktelig sterkere i forhold til EM, ville stjernene bli for massive (over 1,4 solmasser) og brenne opp før komplekst liv hadde rukket å utvikle seg.
- Antallsforholdet mellom fotoner og protoner må ligge innenfor et meget smalt spektrum for at de kosmiske betingelser skal være slik at karbonbasert liv kan oppstå.
- Dersom forskjellen i masse mellom protonet og nøytronet ikke hadde vært nøyaktig som det er (0,14 %), omtrent det dobbelte av elektronets masse, hadde alle nøytroner blitt omdannet til protoner eller omvendt. Farvel til all kjemi slik vi kjenner det.
Walter L. Bradley, professor og direktør ved Polymer Technology Center ved Texas A&M University, avslutter et essay om kosmologisk finjusterthet slik:
”Det er ganske lett å forstå hvorfor så mange forskere har skiftet mening de siste tredve årene, og nå er enige i at universet ikke kan rasjonelt forklares som en kosmisk tilfeldighet. Indisiene på en intelligent designer blir mer uunngåelige jo mer vi forstår av vårt omhyggelig modellerte kosmiske bosted”. [I boken: Signs of intelligence (2001); kap. 12]
For å unngå den nærmest uunngåelige konklusjon at vårt univers er designet, har kosmologer og astrofysikere siden Brandon Carter i 1973 blitt tvunget til å flørte med idéen om et Multivers, dvs. at vi lever i bare ett av uendelig mange universer. Kosmologene har imidlertid ikke sett fnugg av indikasjoner på andre universer; parallell-universene fungerer bare som en jukseløsning. Med denne jukseløsningen kan materialistene lene seg tilbake i stolen, puste lettet ut, og forklare sitt naive publikum hvordan det hele henger sammen: ”Vi befinner oss ganske enkelt i det ene av hundre eller hundretusen universer der de kosmologiske og biokjemiske betingelser tilfeldigvis er akkurat riktige for at karbon-basert liv kan oppstå. Ingen grunn til å trekke inn en åndelig eller guddommelig dimensjon!” Sir Martin Rees, Astronomer Royal of Great Britain, fremmer denne jukseløsningen i sin bok Our cosmic habitat (2001):
”Den størrelse vi tradisjonelt kaller universet… kan være bare et lite element, et atom, i et uendelig og fantastisk variert ensemble. Hele ”multiverset” kan være styrt av et sett fundamentale prinsipper, men det vi kaller naturlover vil ikke være annet enn lokale vedtekter, resultat av fortidens tilfeldigheter under de første øyeblikk etter vår egen spesielle Big Bang. I denne boken vil jeg argumentere for at multivers-begrepet allerede er en del av den empiriske vitenskap: vi kan allerede ha vink om andre universer, og vi kan til og med trekke slutninger om dem og om oppskriftene som leder til dem. I et uendelig ensemble ville ikke eksistensen av noen universer som tilsynelatende er finjusterte for å gi plass til liv, overraske noen. Vårt eget kosmiske bosted tilhører opplagt en slik minoritet. Hele vårt univers er en fruktbar oase innenfor multiverset.”
3) Biokjemiske fenomener finjusterte for karbonbasert liv
Indikasjoner på design innen astrofysikken er relativt lette å forholde seg til, enten man tolker indikasjonene som design eller tilfeldigheter. Indikasjoner på design innen biokjemi er mer lumske, da det er lett å gå i visse intellektuelle feller. Abraham Lincoln kom en gang med følgende spøk: ”Er det ikke fantastisk at mine legger er akkurat lange nok til å nå bakken?” Bertrand Russell hadde en annen variant av det samme poenget: man skulle tro at neser var designet for å bære briller, for alle briller i bruk sitter faktisk på en nese. At livet på en fantastisk måte tilpasser seg sine omgivelser, kan ikke brukes som argument for at omgivelsene er designet for livet.
Det følgende er i hovedsak basert på Michael J. Dentons bok, Nature’s destiny: how the laws of biology reveal purpose in the universe (1998). Med en imponerende dybdeinnsikt i biokjemiens og biologiens komplekse verden, undersøker han premissene for og grunnkomponentene i karbon-basert liv.
3a) Karbon: kjernekomponenten i alt organisk liv
25 grunnstoffer er essensielle for organisk liv; 11 av dem finnes i alle levende vesener i tilnærmet de samme proporsjoner. Blant de 25 essensielle grunnstoffene har karbon rollen som livets sentrale grunnstoff, det er selve bærebjelken i alle organiske forbindelser. Den britiske astronomen Sir James Jeans (1877-1946) skrev i sin klassiker The Mysterious Universe: ”Liv eksisterer i universet kun fordi karbon-atomet besitter visse eksepsjonelle egenskaper”. Det har tøvete (men likevel sant) blitt sagt at dersom karbon ikke hadde eksistert, måtte man ha oppfunnet det! Det eneste alternativet til karbon er ”søster-atomet” silisium, men det kommer ikke i nærheten når det gjelder karbonets mangfoldighet og kompleksitet.
Karbon er det sjette grunnstoffet i det periodiske system, med seks protoner i kjernen. Med fire elektroner i det ytterste elektronskallet, får karbon-atomet en stabil elektronfordeling ved å dele fire elektronpar med andre atomer. Allerede på slutten av 1800-tallet var det kjent at karbon er unik i antall og mangfoldighet av forbindelser det kan inngå i. Man kjenner til langt flere karbonforbindelser enn det samlete antall forbindelser mellom de øvrige 91 naturlige grunnstoffene. De tre viktigste livssubstansene er karbonforbindelser med hydrogen, oksygen og nitrogen. Det som karakteriserer disse forbindelsene og gjør dem så godt kvalifiserte som livssubstanser, er deres såkalte ”mildhet” og ”metastabilitet”.
Det enorme mangfoldet av organiske forbindelser har imidlertid en termisk sårbarhet, da de bare kan utnyttes av levende systemer innen et temperaturspenn fra ca. –20 ºC til 120 ºC. Dette spennet på 140 ºC må sies å være uhyre snevert, med tanke på universets faktiske temperaturspektrum. I de heteste stjernene er temperaturen på flere milliarder grader, og det absolutte nullpunkt ligger som kjent på –273,15 ºC.
3b) Vann: det flytende medium for karbon-basert liv
Vann (H2O) er det medium som absolutt alt organisk liv er basert på. Vann utgjør også størstedelen av massen i de fleste organismer, for menneskets vedkommende 70 %. 99 % av alle molekylene i kroppen er vannmolekyler. 70 % av Jordens overflate er dekket av vann. At mediet for organisk liv er i væskeform, er en optimal løsning som kanskje få har tenkt over. I motsetning til faste stoffer tillater væske molekylær dynamikk, og i motsetning til gasser opprettholder væske en viss grad av stabilitet. Vann har en rekke unike kvaliteter som sammen indikerer at det er designet for sin sentrale biologiske rolle. Dette ble første gang påpekt så tidlig som i 1832, i en avhandling av William Whewell ved Cambrigde. Vann er forresten også det eneste stoffet i naturen som eksisterer i fast form, væske og gass ved de temperaturer og trykk som finnes ved jordoverflaten.
Termiske egenskaper. Den generelle naturlov som gjelder for alle stoffer er at de utvider seg ved varme (hvilket reduserer tettheten) og trekker seg sammen ved kulde (hvilket øker tettheten). Dette gjelder også for vann, men med to merkelige unntak:
- vann trekker seg sammen ned til 4 ºC, men derfra og ned til frysepunktet utvider det seg slik at det kaldeste vannet pga. lavere tetthet flyter opp til overflaten.
- akkurat ved frysepunktet skjer en plutselig og betraktelig ny ekspansjon, med den konsekvens at is pga. lavere tetthet flyter på vannet fremfor å synke til bunns.
Disse to merkverdighetene, som er uavhengige av hverandre, er praktisk talt unike for vann. Hvis det ikke hadde vært for disse merkverdighetene, ville det meste av jordens vann fort bli til evig is på bunnen av verdenshavene og innsjøene, med et relativt tynt lag av vann over seg på den varmeste tiden. Slik det er nå blir havisen aldri mer enn et par meter tykk, selv i det kaldeste vær. Vann har også en unik egenskap til å ta opp og avgi store mengder varmeenergi uten at vannets temperatur forandrer seg mye. Denne egenskapen har avgjørende betydning for de klimatiske forholdene på jorden, og virker også stabiliserende på kroppstemperaturen.
Overflatespenning. Vannets overflatespenning er usedvanlig høy, hvilket store landplanter kan takke sin eksistens for. Dersom vannet hadde hatt en overflatespenning lik de fleste andre væsker, ville ikke plantenes røtter være istand til å trekke vann opp fra jorden.
Vann som løsningsmiddel. Av alle kjente løsningsmidler er det vann som kan løse opp det største antall forskjellige stoffer. Vannets enestående egenskaper som løsningsmiddel er svært viktig for de fleste kjemiske reaksjoner som skjer i en organisme. Væsken i kroppen, både i og utenfor cellene, er kompliserte løsninger av et svært høyt antall ulike stoffer. Mange av disse stoffene kan bare reagere med hverandre når de er i en løsning, slik at molekylene lett kommer i direkte kontakt med hverandre. I menneskets urin er over hundre forskjellige stoffer oppløst. Heldigvis finnes noen stoffer som motstår vann, f.eks. fettstoffene, ellers hadde organismene på landjorden sett ut som formløse vannpytter. Kroppen består i stedet av et stort antall celler. Dette er små porsjoner vann og oppløste stoffer pakket inn i en fettaktig membran som ikke er løselig i vann. Disse ”pakkene” er så satt sammen til én organisme med en fast og bestemt form. Vann som universalt løsningsmiddel har også stor geologisk betydning for fordelingen av vitale mineraler. Alle verdens elver fører hvert år med seg enorme mengder oppløst materie og mineraler til havene, beregnet til ca. fem milliarder tonn.
Svært lav viskositet (lite seigtflytende). Vann synes å ha den fullkomne viskøse balanse som på den ene siden tillater fisker, mikroorganismer og celler å svømme effektivt i dette medium, og som på den andre siden gir skjøre strukturer den nødvendige støttefunksjon.
Listen over vannets fantastiske egnethet som medium for organisk liv er langt lengre, men vi stopper her da mange av de øvrige kvalitetene krever ekspertise for å kunne verdsettes. Henderson (1913) konkluderte etter en lengre analyse: ”Hvis noen tviler, så prøv å finne en annen substans som bare i mildeste grad kan konkurrere med vann som miljøet for enkle organismer, eller som det indre miljøet for alle levende vesener, eller i noen av dets talløse fysiologiske funksjoner”. Denton avslutter sin analyse over vannets nødvendighet og fortreffelighet med at hvis karbon-basert liv finnes på andre planeter i universet, vil det utvilsomt også være vann, sjøer, elver og hav der. Der vil være fordampning, skyer og regn. Der vil være snøkledde landskaper og isfjell. Og der vil være det evige bruset av bølger som slår innover strendene.
3c) Biokjemiske reaksjoners ekstreme elektromagnetiske skjørhet
Solens elektromagnetiske stråling gir Jorden varme og lys, i akkurat passe frekvenser for karbon-basert liv. Her kan det imidlertid innvendes at dersom biokjemien hadde hatt andre energibehov, er det nok av andre stjerner som ville kunne tilfredsstille disse. For at atomer og molekyler skal kunne reagere med hverandre, trengs energitilførsel innenfor et bestemt frekvensbånd, 0,32 – 0,80 μm. Dette er temmelig nøyaktig frekvensbåndet til synlig lys (0,4-0,7 μm). Stråling i den ultrafiolette regionen, lavere enn 0,30 μm, har for høy energi og forårsaker at atomer og livets skjøre molekylære strukturer rives istykker. Stråling med bølgelengder over 0,80 μm er for svake til å heve molekylene til energitilstander som kan aktivere kjemiske reaksjoner.
70 % av strålingen fra Solens overflate er konsentrert innenfor et frekvensbånd fra det nære ultrafiolette (0,30 μm) via det synlige lyset til det nære infrarøde (1,5 μm). At Solen og mange andre stjerner i hovedserien har sin stråling konsentrert innenfor dette uhyre snevre båndet, er av enorm biologisk betydning. Solens stråling bestemmes av dens overflatetemperatur, som er på ca. 6000 ˚C. Det er Solens stråling i de nære infrarøde frekvenser som gir varme til Jorden og sørger for at hydrosfæren holdes varm. Strålingen holder også den store vannsyklusen igang der vann fra havene fordamper opp i atmosfæren, som så via regn og snø danner elver og isbreer som bringer det fordampete vannet tilbake igjen til havene. Det er Solens stråling innenfor det visuelle frekvensbåndet som muliggjør fotosyntesen.
Atmosfæren. Jordens atmosfære indikerer også design, ved å være av en slik karakter at den gir nesten total beskyttelse mot alle typer stråling fra verdensrommet som er farlig for karbon-basert liv (gamma-, røntgen-, ultrafiolette-, de fjerne infrarøde og mikrobølgestråler), samtidig som den slipper gjennom de nyttige solstrålene. Det atmosfæriske vinduet fungerer med andre ord fullkomment. Den ellers så nøkterne Encyclopaedia Britannica (15. utg.) skriver:
”Tatt i betraktning betydningen av synlig sollys for alle aspekter av liv på Jorden, kan man ikke annet enn å føle ærefrykt over det dramatisk smale vinduet i den atmosfæriske absorpsjon…”
3d) Fotosyntesen og celleånding: to optimale kjemiske reaksjoner i et fullkomment samspill
Sollyset er den eneste betydelige energikilde som står til rådighet for Jorden. Det kommer en liten strøm av varme fra Jordens indre, men den utgjør mindre enn 1 % av varmen fra Solen. Gjennom fotosyntesen omdanner de grønne planter (samt grupper av bakterier og annet mikroliv) Solens energi til kjemisk energi i form av sukkermolekyler. Fotosyntesen er en betingelse for alt komplekst liv på Jorden. Svært enkelt liv kan trekke ut energi fra andre kilder enn sollyset, men for en rik og kompleks verden på overflaten av en planet kjenner vi pr. idag ikke til alternativer til fotosyntesen. Landplanter henter sitt vann fra jorden eller dugg, og sitt karbondioksid fra luften. De produserte sukkermolekylene kan omdannes til fett, stivelse og andre karbohydrater. Fotosyntesen er også hovedkilden til oksygen i atmosfæren. Reaksjonen kan skrives slik:
Vann + karbondioksid + sollys (energi) → sukker + okygen.
[6H2O + 6CO2 + sollys (energi) → C6H12O6 + 6O2 ]
Celleånding, som foregår i alle planter og dyr, er nærmest den motsatte kjemiske reaksjonen:
Oksygen + sukker → karbondioksid + vann + kroppsenergi
[6O2 + C6H12O6 → 6CO2 + 6H2O + varme/ATP-molekyler]
ATP-molekyler kan betraktes som cellenes ”vedkubber” som er klare til bruk. De er den direkte energikilden i de aller fleste energikrevende prosessene i alle celler, fra bakterier til mennesket.
Dyr får oksygen fra luften, og ved å spise planter eller andre dyr tilføres næringsstoffer (protein, karbohydrat og fett) som inneholder kjemisk energi. Cellene tapper de organiske molekylene i næringsstoffene for deres kjemiske energi ved å bryte dem ned gjennom en serie reaksjoner. Den største energifrigjøringen skjer i mitokondriene (cellenes kraftstasjoner) gjennom utnyttelsen av en spesiell egenskap ved oksygenatomet. Ca. halvparten av energien som frigjøres gjennom celleånding går til varme, resten går til ytre arbeid eller blir lagret i form av ATP-molekyler. Utnyttelsen av oksygenet i denne prosessen kalles oksidativ fosforylering, og er den desidert mest effektive måten å frigjøre energi på. Uten oksidativ fosforylering ville høyere, aktive livsformer ikke være mulig. Årsaken er at høyere livsformer krever en mer effektiv energifrigjøring enn lavere livsformer. Utviklingen av store, komplekse livsformer på Jorden var kun mulig pga. atmosfærisk oksygen og den etterfølgende utvikling av oksidativ fosforylering. Denne betingelsen vil høyst sannsynlig også gjelde for andre planeter.
Vår atmosfære består av 21 % oksygen, og har trolig ligget nær dette nivået i flere hundre millioner år. Nivået synes å være regulert på et eller annet vis. Bare i atmosfærer med minimum 15 % oksygen kan ild oppstå, og maksimumsnivået for at ild skal kunne holdes under kontroll er 21-22 %. Det er bare takket være at den atmosfæriske oksygen holdes innenfor ildens oksygengrenser, at mennesket har fått mulighet til å utvikle metallurgi og dermed teknologi.
Sluttkommentar
Det kan alltid argumenteres, rent teoretisk og prinsipielt, at en eller annen form for liv kan forestilles gitt et univers med helt andre astrofysiske og biokjemiske betingelser. For den dogmatisk innstilte naturalist er dette argumentet godt nok, det fungerer som hans/hennes basta. Ved å studere organisk liv, slik vi idag kjenner det, er det imidlertid fristende å forutsette at liv uansett må ha et visst minimum av infrastruktur og spesifisert kompleksitet. Ved å forutsette et slikt minimum, er det mirakuløst nok å finne ett beboelig univers! Selv om design av universet aldri kan bevises tilfredsstillende for enhver, kan man imidlertid slå fast at, ser man bort fra materialistenes jukseløsning om Multiverset, er sannsynligheten for at universet er designet for karbon-basert liv av astronomiske proporsjoner. Og for alt vi vet, når andre universer blir påvist, finner vi kanskje karbonbasert liv der også.
Litteratur
* Denne artikkelen har tidligere vært trykt i Astronomi 2006/3, samt som kapittel i boken Åndsvitenskapelige visjoner (2008).
* Barrow, John D.; Tipler, Frank J. / The anthropic cosmological principle. Oxford University Press, Oxford, 1996 [orig. 1986]. 706 sider.
* Dembski & Kushiner [red.] (2001): Signs of intelligence: understanding intelligent design. Brazon Press, USA. 224 sider.
* Denton, Michael J. / Nature’s destiny: how the laws of biology reveal purpose in the universe. Free Press, New York, 1998. 440 sider.
* Denton, MJ: HomePage.
* A roundtable on Nature’ Destiny (webside). Eliten innen Intelligent Design-bevegelsen diskuterer kritisk Dentons bok.
**********************************************************
Terje S, det mekanistiske verdensbildet er vel ikke særlig sannsynlig i henhold til moderne fysikk? Flere univers kan nok eksistere, men mulitunivers brukes i hvert fall som en jukseløsning av vitenskapsfolk når de mangler forklaringer. Disse vitenskapsfolkene bruker også ordet “tilfeldighet” som en jukseløsning. Høres jo veldig flott ut å si at livet i universet oppsto ved en tilfeldighet, men det er jo bare lek med ord.
Quark skriver: “Livet er tilpasset verden, det er ikke verden som er laget for å passe til livet”.
Er du helt sikker på dette, Quark? Synes som en lite gjennomtenkt konklusjon! :-)
Som jeg sier så har jeg ikke funnet noen sannhet. Det synes jeg er et gode. Folk som presenterer sannheter av typen “gud skapte alt for at det skal passe til oss” er en blindvei, et svar på alle mysterier, et svar som skal gjelde for evig og alltid. Derfor liker jeg det ikke. Religionene har gitt de samme svarene i tusenvis av år. Det er rett og slett kjedelig og bakstreversk når vi ser hvor mye vi kke forstår i verden omkring oss.
Ellers er “tilfeldig” et vanskelig ord, fordi det ikke er enten eller. Snøkrystaller er laget i tilfeldige prosesser, og alle (de fleste) er forskjellige. Med de har likevel fellestrekk. En såpeboble har ikke en tilfeldig form, men ordningen mellom vannmolekylene som lager formen er tilfeldig.
Dyr, deriblant oss, er tilpasset vår fysiske virkelighet fordi tilfeldighetene styres av naturlovenes begrensninger. Det er mye lettere å forstå verden på den måten enn å tro at noen har laget oss først, og deretter tilpasset verden til det. I så fall burde øvrigheten gjort en bedre jobb, for tilpassningen er ikke perfekt nok.
Tilfeldighet er ikke et vanskelig ord, og tilfeldighetene styres heller ikke av naturlovens begrensning, men en tilfeldighet er avhengi av at det i hvert fall finnes to muligheter.
Høres det ikke ganske så usannsynlig ut at universet oppsto pga en tilfeldighet, atomene oppsto pga en tilfeldighet, stjerner og planeter oppsto pga en tilfeldighet, naturlovene oppsto pga en tilfeldighet, og livet pga en tilfeldighet, og alt dette uten at det forelå en eneste “mulighet” på forhånd?
Men angående det karbonbaserte livet på jorda, så ble det vel ikke noe fart før etter Shuram Wonoka anomalien?
Jo, det er vanskelig fordi det er flertydig. Utfall kan være tilfeldig selv om det ene valget er 100 ganger mer sannsynlig enn det andre. Jeg synes det er mindre sannsynlig at en eller skaper skulle lage alt dette bare for at vi skal rote det til, og i tillegg forlate slagmarken.
Dessuten, igjen, en slik tro setter punktum for enhver utforskertrang, noe jeg ser på som usannsynlig deprimerende. Pytt, pytt, det er slik fordi HAN (HUN?) ville ha det slik? For en fantasiløs tilværelse.
Shuram Wonoka anomalien er spennende, den viser at det er noe vi ikke vet, en ny mulighet for å lære noe nytt. Skal vi si at “det var gud” så er hele mysteriet borte. Dessuten er det jo uhyre arrogant å tro at alt dette er bare for oss. Da burde “gud” gjort en bedre jobb med oss.
Dette er dårlig og hul SKEPSIS-retorikk, som de bare imponerer seg selv med. Hvilket ”mysterium” blir borte for naturalistene? De har jo selv avvist Mysteriet med sin egen billige naturalistiske dogmatikk.
Kosmos blir verken mindre SPENNENDE å utforske, eller mindre VITENSKAPELIG og åndsvitenskapelig å utforske, om mange fenomener og prosesser i naturen er designet. Tvert imot, mange vil nok mene at Kosmos blir MER SPENNENDE å utforske når de også må inkludere muligheten for design.
At noen gamle grinebitere av noen naturalister da blir arbeidsledige pga. manglende evne til å omstille seg, eller de blir vraket av naturlig seleksjon, who gives a… Ingen vil gråte for dem.
Vel, det sier jo sitt om man svarer med å karakterisere motpartens synspunkter fremfor å diskutere dem ;)
Kan vi ikke bare godta at vi er uenige? Nei forresten, det vil åpne for tvil om at en goddom finnes. Det kan ikke religiøse mennesker klare.
For min del er jeg åpen for at det kan finnes en gud, det er en av livets mange spennende muligheter, men jeg liker ingen av de fremtoningene mennesker gir sine guder.
Quark skriver: “For min del er jeg åpen for at det kan finnes en gud…” Dette er også typisk SKEPSIS-strategi, å tillegge dem som argumenterer for design troen på “Gud”. Hvilken Gud? Er Gud nevnt i min artikkel, eller i andre av mine 30-40 artikler? Støtter jeg kristendom eller jødedom? Har Quark lest noen av mine kommentarer lenger oppe, der jeg spekulerer omkring designerne?
Når jeg tenker over det: Den eneste kommentaren jeg har slettet foreløpig i dette kommentarfeltet var en som inneholdt bibelsitater.
Man burde vel ikke skrive noe i tråder som pleier å bli tungt etter-redigert for å fjerne motargumenter, men…
Andre vil vel påpeke at i en steinhard konkurranse om å overleve vil det livet som er best egnet, og best tilpasset universets lover i de temperatur- og trykkforholdene det lever under, vil ha best muligheter for å overleve. Så livet er tilpasset verden, det er ikke verden som er laget for å passe til livet.
Dessuten vet vi ikke om tilsvarende liv eksisterer som ikke er karbonbasert. For alt vi vet er det meste av livet i universet annerledes. Jeg synes synd på dem som har funnet sannheter og ikke undring.
“…gjør det fornuftsmessig enklere å anta at universet er designet for karbonbasert liv enn å tro at det hele skyldes tilfeldigheter i et mekanistisk univers.” Fornuftsmessig vil jeg ikke si, men absolutt enklere, det krever ikke hardt vitenskapelig arbeid over flere generasjoner.
Problemet med å anta design bak det hele, er problemet med å forklare designeren!
Multiverset er heller ikke en jukseløsning, det er derimot fornuftig å anta at det ikke bare er ett univers. Dette fordi vi opp gjennom historien, gang på gang, har oppdaget at vår oppfatning av at “dette er den eneste øy, -kontinent, -klode, solsystem, -galakse…” har vært feil.
Det er veldig mange steder i universet hvor liv ikke er basert på karbon. Og i skifte vi går gjennom nå, går vi fra karbon til silisium eller krystallinsk form som mange kaller det.
Liv kan ikke eksistere uten bevissthet, ingenting kan eksistere uten bevissthet,
Dere må lese Rudolf Steiner han var en ekte opplyst og snakker ikke utifra teorier, men sannhet. Hans bøker ligger tilgjengelige her på nyhetsspeilet. Foredragene han holdt i Munchen 1907 sier mye om dette, så de MÅ dere lese for dette er kjempegøy!
Veldig bra artikkel om et uhyre interessant emne , Rolf Kenneth!
Jeg innser at jeg burde lest boken din for lenge siden, men har dessverre ikke kommet så langt (ennå). Men astrofysikk -og biologi er noe av det som opptar meg mest på fritiden, og jeg leser derfor en del om det. Primært på nettet men også noe i papirform.
Det er tungt stoff dette. Og du skriver om det på en litt tung måte med mange fremmedord, faguttrykk og kanskje noen unødvendig lange setninger. Jeg brukte lang tid på å forstå hva jeg leste her.
(Du skriver “Menneskets histore” på en mye lettere og mer behagelig måte.)
Jeg har vært veldig enig med deg i ting du har skrevet tidligere, men i denne artikkelen skurrer det litt.
Du presenterer mye fakta, litt spekulasjon og en del egne oppfatninger. Det jeg ikke umiddelbart kjøper er din bestemte avvisning av muligheten for parallelle univers.
Du avskriver Multiverset som en ‘jukseløsning’ ut i fra din egen overbevisning (?) og din påstand om at kosmologer ikke har indikajsoner på parallelle univers.
Kosmologer har kanskje ikke det, men flere anerkjente fysikere presenterer modeller som ikke bare støtter, men forutsetter eksistensen av parallelle univers. Regner med du kjenner til ‘string-theory’ selv om du ikke nevner den i artikkelen.
(Jeg anbefaler ‘The Cosmic Landscape: String Theory and the Illusion of Intelligent Design’ av Leonard Susskind. (2006)
Du avslutter med å si at sannsynligheten for at universet er designet for karbon-basert liv er av astronomiske proposjoner.
Det er en ganske ekstrem påstand når du tenker over størrelsen og mangfoldet i UNIVERSET. Det er ubeskrivelig, ufattelig stort. Så stort at vi ikke kan utelukke mulighten for at andre fysiske lover eksisterer andre steder. I galakser en milliard lysår borte kan forutsetningene for liv være veldig forskjellige fra her, og livet utvikler seg der etter helt andre prinsipper og forutsetninger.
Det meste av det vi “vet” om universet idag er i realiteten bare teorier som igjen er bygget på andre teorier, og som i mangel på andre sannsynlige alternativ har blitt skolelærdom og paradigmer. Det må vi ikke glemme.
Hvem eller hva tenker du har ‘designet’ hele universet?
Jeg tror ikke universet er skapt av noe intelligent med intensjoner om at karbon-basert liv skal utvikle seg. Når det er sagt så mener jeg at vi i denne diskusjonen bør skille mellom hele universet og forholdene på planeten Jorden.
Det er ikke utenkelig at vår planet en gang ble ‘terraformet’ og vår atmosfære ‘skapt’ for at liv (og mennesker) skulle kunne utvikles og eksistere her.
Jeg ville avgrenset påstanden om intelligent design til DELER av universet, ikke HELE.
Og ikke stengt døren helt for et mulig Multivers heller.
Hei Bange Anelser,
1) Kanskje jeg burde ha gått gjennom språket i artikkelen på nytt. Den ble jo trykt i ”Astronomi” i 2006, og hadde da ligget i redaksjonen deres i nærmere to år.
2) Jeg er overbevist om eksistensen av parallelle universer. Det jeg avviser i artikkelen er Big bang-kosmologenes og naturalistenes BEGRUNNELSE eller MOTIV for å ville innføre Multiverset. Deres motiv for å argumentere for Multiverset er ikke konkrete indikasjoner for dette, men for å vri seg unna det kognitive ubehaget ved at vårt eget lokalunivers har så mange indikasjoner på å være designet. Det de egentlig sier, er: ”Hvis du hiver én million egg utfor et fjell, er det stor sannsynlighet for at ett av dem ikke vil bli knust” (og det ene egget er da vårt lokalunivers).
3) Strengteorien avviser jeg som matematikernes lek med tall og tanker, uten respekt for fysikkens begrensninger.
4) Når jeg snakker om at universet synes å være designet for karbonbasert liv, sikter jeg kun til det lokaluniverset som vi selv befinner oss i. Andre lokaluniverser kan være designet for helt andre atomær-kjemiske løsninger.
5) Jeg finner Martinus’ kosmologi svært interessant:
http://www.rolfkenneth.no/Martinus.html
Martinus beskriver seks riker, som går igjen på alle kosmiske størrelsesnivåer. Ett av de seks rikene er et rent åndelig rike der man kun driver med design av fremtidige arketyper og modeller. I spiritistisk litteratur og nær-døden-opplevelser nevnes noen ganger besøk innom høyere sfærer som kan MINNE om dette riket. Det er slik jeg ser for meg at absolutt alt på det fysiske planet først har blitt designet, også lokaluniverser.
Jeg skal lese litt Martinus artikkelen din. Det er spennende stoff.
Men hva/hvem snakkes det om i det ‘sjette riket’?
“et rent åndelig rike der man kun driver med design av fremtidige arketyper og modeller.”
Hvem er det som i så fall gjør dette? Andre bevissheter?
Mennesker på et annet plan?
Utenomjordiske?
Hva er din teori?
Martinus kaller designriket for visdomsriket. Et rent åndelig rike, som den evige sjel kommer til når det fysiske planet er fullstendig utlevd. Homo sapiens tilhører ennå dyreriket, dvs. at det er ett rike MELLOM oss og visdomsriket. Den evige sjel går gjennom de seks riker i en evig spiralreise, oppover i makrokosmos.
Det ville ha vært interessant å samle spiritualistiske beskrivelser av de opplevelser som minner om designriket. Ifølge Martinus har vi alle en rask svipptur innom her (kun som gjester, ikke som permamente beboere) på veien til ny inkarnasjon.
Liv, som sådan, er det fenomenet jeg har brukt mest tid på å forstå, på alle tilgjengelige plan, inkl. de basale prosessene.
Elektro-magnetismen er vel den viktigste kraften i hele universet – og i biologien). Det ser ut til at den biokjemiske forklaringen (bl.a i ATP-syntesen), bryter med viktige termodynamiske lover (og jeg har ikke funnet ut om det er i termodynamikken eller ATP-syntetase-modellen – som jeg mistenker). (Takk til Gary Novak). Jeg tror heller ikke på modeller som har et avgrenset univers (alle er inkonsistente i ekstrem grad. Jeg ser det slik at mange slags “livs-substrater”, kan tenkes, men karbon i vandig miljø, er mest sannsynlig.
Bevissthet
Hovedproblemet med framstillingen din, er at kanskje alt liv kunne eksistere og ganske langt opp forklares uten det merkelige fenomenet “bevissthet”, for ikke å snakke om “selv-bevissthet”. (utenom hos de fleste pattedyr, samt kolloni- og stimlevende-dyr.
Selvfølgelig har vi funnet fysisk-kjemiske (el. nevro-biologiske) korrelater, men i forhold til naturvitenskapen, (i det minste i mer “reduksjonistiske” kretser), må vel fenomenet sies å være uten betydning !? For alle “høyere” vitenskaper, og for vår fundamentale forståelse av oss selv og vårt forhold til verden rundt, er vel forståelsen av fenomenet bevissthet, det mest grunnleggende, og ikke hva som evt. er “substratet” i den virkeligheten som er begrenset av “rom” og “tid” (dersom DET er tilfellet) ?
Om livet hadde vært basert på andrer elementære prosesser (f.eks.plasma- eller silisium-baserte), er det vel bevisstheten som er den store gåten? Om bevissthet kan tenkes uten en hjerne, er ikke mulig å vurdere i det vanlige nevro-biologiske paradigmet, selv om vi kan observere et “tilsynelatende” fravær under anestesi o.l. (Likeledes kan ut-av-kroppen-opplevelser o.a. gi grunnlag for å hevde at hjernen kun er en koblingsboks mellom det utstrakte og det bevisste. Jfr Aldous Huxley’s idé om hjernen som reduksjonsventil/radio-tuner, som tilpasser bevisstheten til det levende vesens behov. (I “Doors of Perception and Heaven and Hell” – samt hos andre fra Henri Bergson til William James, for å vise at slike tanker finnes tidlig, og i de mest ulike tradisjoner).
Design eller ikke, -jeg forstår ikke det spørsmålet – i en verden full av liv, og full av bevissthet.
Hei DocTore,
Jeg forstår nok ikke helt hva du sikter til, men jeg tar sjansen på å kommentere likevel. Med ”bevissthet” mener jeg subjektets opplevelsesevne, som jeg betrakter som immateriell. Når man (i Martinus’ kosmologi er det eget åndelig rike der all design av fremtidige modeller skjer) først tar på seg oppgaven å designe et lokalt fysisk univers, så er ikke utfordringen å skape bevissthet eller ”sjel” (som jeg her forutsetter har evighetskarakter). Utfordringen er ”kun” å designe et bestemt type univers der evige SJELER kan ikle seg bestemte designete organismetyper, og i disse organismetyper kan trives og utvikles i det aktuelle lokalunivers. Det finnes sikkert andre lokaluniverser som er designet for silisiumbaserte organismetyper.
Det er en sannhet med visse modifikasjoner om at magnetisme og elektrisitet er de viktigste kreftene. Det er en kraft til og den er forbundet med strømmen av energi som gjennomsyrer alt i universet. Den er kjent under mange navn.
Du har en, mener jeg, korrekt oppfatning om at alt besitter bevissthet. Derfor har vi “Kroppsbevissthet”, men så har vi også andre lag av bevissthet. Vitenskapen aldri kan helt regne seg til helt rette konklusjoner on noe i det fysiske universet før den bryter sine grenser for eksistensen av det ikke-fysiske.
Når vi forholder oss til det fysiske universet – så har karbon en særdeles viktig rolle å spille – en som ikke helt er oppdaget enda og det igjen har å gjøre med denne eteriske energien. Denne også skaper et magnetisk felt.