Sist oppdatert: Juni 2012.
Amerikanske og sovjetiske romfartsmyndigheter oppdaget enorme kunstige strukturer på Månen senest 1966. I 1976 oppdaget NASA kolossale monumenter samt organisk liv på Mars. Hvorfor er dette så viktig å holde hemmelig?
Bakgrunnen fra 1940- og 50-tallet
Stadig flere personer erkjenner nå at mange av de offisielle data om Månen og Mars som kommer fra NASA (dannet 1958) og ESA (The European Space Agency, i sin nåværende form dannet i 1975) opplagt ikke stemmer med virkeligheten. Årsakene til denne desinformasjonen er akkurat de samme som for ET/V-emnet, dvs. vår erfaring med utenomjordiske intelligente vesener (ET’er) og deres romskip (ETV’er). Det foreligger en global konspirasjon mellom myndighetene om ikke å erkjenne offentlig vår faktiske erfaring med:
- ET’er og ETV’er
- ET-artefakter her på Jorden og i vårt solsystem (fortrinnsvis på Månen og Mars)
- Aktive ET-baser på Månen og Mars, samt ruiner av sivilisasjon på Mars
- Natur på Mars
Detaljene rundt denne globale konspirasjonen og dets formål, kan vi bare spekulere over. Vi vil her fremsette følgende påstand som det finnes en god del dokumentasjon for. På 1940-tallet og utover på 1950-tallet tok forskjellige ET-grupper kontakt med representanter for de amerikanske myndigheter. Dette resulterte i 1947 i dannelsen av det overordnete og superhemmelige organet MJ-12 som utviklet ET/V-direktiver og som tok seg av alle større ET/V-saker. MJ-12 var og er fortsatt et statlig organ, ja, men USA var og er fortsatt også et oligarki som styres av den amerikanske NWO-kabalen ledet av Rockefeller-dynastiet. Uten denne forståelsen av USA som et oligarki styrt av en NWO-kabal kommer man ingen vei når det gjelder de riktig store og dyptgående konspirasjoner i USAs historie på 1900-tallet.
MJ-12 besto således av en blandet gruppe av noen som identifiserte seg med Staten og folket, og av noen som definitivt representerte NWO-kabalens interesser. NWO-kabalen er av forskjellige grunner meget opptatt av å fremme et materialistisk verdensbilde, samt av å fjerne alle kilder til autoritet som kan bli konkurrerende med deres egne representanter. Det var NWO-representantenes argumenter som vant frem. MJ-12 kom på denne måten til å bli frontorganet som sørget for at hemmeligholdelsen av ET/V-innsikter ble til en global konspirasjon mellom myndighetene.
Det er indikasjoner på at MJ-12 utover på 1990-tallet har erkjent enten at de ikke lenger klarer å holde deres ET/V-innsikter hemmelige, eller at det ikke lenger er i deres interesse å holde disse innsikter hemmelige. Deres nye utfordring er da hvordan de på en forsiktig og kontrollert måte kan avsløre en viss andel av deres ET/V-erfaringer uten å forårsake en større oppstandelse der de amerikanske myndigheter settes i gapestokken.
NASA: et dypt splittet vesen fra fødselen av
Den historiske konteksten er således at da NASA ble opprettet den 1. oktober 1958, hadde MJ-12 allerede i 11 år institusjonalisert i Establishment-kulturen den totale hemmeligholdelse av ET/V-emnet. NASA var allerede fra fødselen av skapt til å være et schizoid byråkratisk misfoster der noen avdelinger var forpliktet til å være kroniske løgnhalser ikke bare overfor de amerikanske skattebetalerne og for resten av verdensbefolkningen, men også overfor det øvrige NASA.
Philip J. Corso (1915-98) jobbet i fire år som medlem av president Eisenhowers Nasjonale Sikkerhetsråd med eget kontor i Det hvite hus. I årene 1961-63 arbeidet han direkte under generalløytnant Arthur G. Trudeau (1902-91) som da var øverstkommanderende for Hærens Forsknings- og utviklingsavdeling i Pentagon. Her fikk Corso ansvaret for ”Kontoret for fremmed teknologi”; hans jobb var å evaluere det teknologiske potensialet til diverse ETV-vrakgods. I sin sensasjonelle bok The day after Roswell (1997) beskriver han NASA som et dypt splittet vesen der de forskjellige avdelinger hadde forskjellige nivåer av sikkerhetsklarering, forskjellige politiske mål, til og med forskjellig kunnskap om hva som hadde foregått i tidligere år (min web-artikkel om Corso).
I 1961 ble den bestilte Brookings-rapporten om NASA formelt overlevert til den amerikanske kongressen. Rapporten utreder bl.a. ”Implikasjonene ved oppdagelsen av utenomjordisk liv”. Rapporten anbefaler sterkt at eventuelle oppdagelser av kunstige strukturer på noen av planetene i vårt solsystem holdes hemmelig for det amerikanske folket pga. frykt for ”alvorlig sosial instabilitet”. Her ser vi hvordan andre og langt mer overfladiske motiver enn de virkelige for å hemmeligholde ET/V-erfaringene plantes nedover i systemet.
NASA har gjennom hele sin eksistens som den fremste vitenskapelige institusjon når det gjelder søken etter utenomjordisk liv vært pålagt å bryte med alle etiske regler. Det samme kan sies om den populære astronom, forfatter og showmann Carl Sagan (1934-96), som utover på 1970-tallet ble CIA-sponset til å støtte bedraget til NASA og til å latterliggjøre åndsvitenskapen gjennom dannelsen av Skepsis-organisasjoner. Sagan elsket å vise seg frem som Mr. Science, mens det egentlig var billig scientisme (materialistisk basert vitenskap) han gjorde seg til talsmann for. Noen hevder han ble presset til dette; i så fall var Sagan en mann som solgte sin sjel for et par lusne dollar.
NASA har støttet forskjellige SETI-prosjekter (Search for ExtraTerrestrial Intelligence) fra slutten av 1960-tallet og frem til 1993, og i deres Origins program fra 1997 og utover. SETI-prosjekter går ut på å lytte etter radiosignaler fra det fjerne verdensrom, i tilfelle noen ET’er skulle ønske å sende oss en beskjed. Mens millioner av dollar og arbeidstimer rant bort på meningsløs lytting etter slike signaler, holdt noen av avdelingene ved NASA skjult for folket deres stadig voksende erfaring med ETV’er på vår egen planet, i verdensrommet og rundt aktive baser på Månen og Mars, samt deres oppdagelse av kollossale og svært gamle artefakter både på Månen og Mars.
De akademiske institusjoner som representerte vitenskapen, fulgte etter i kjølvannet av NASA. I alle respektable bøker fremsto utenomjordisk intelligens som et fasinerende emne, men bare på den betingelse at slike vesener bare kanskje fantes, og da helst et par millioner lysår borte. Respektable fagbøker avviste med et håndkast den stadig voksende dokumentasjonen på at ET/V’er er her på Jorden nå. På dette punktet var fagbøkene skråsikre, for de hadde jo to erkesolide autoriteter av ”høy integritet” å støtte seg til: mamma-NASA og pappa-Sagan. Å tvile på dem var identisk med å tvile på selve vitenskapen.
Månen
Romfartskappløpet på 1960-tallet
Antony C. Sutton dokumenterte i sin bok The best enemy money can buy (1986) at det såkalte våpenkappløpet mellom USA og Sovjetunionen i stor grad var en overdrivelse som skulle sikre at det amerikanske romfartsprogrammet fikk stadig større offentlige bevilgninger slik at USA kunne bli førstemann på Månen (se Utdrag fra boken). Når begynte med sikkerhet NASAs oppdagelse og hemmeligholdelse av artefakter på Månen? Det mest konvensjonelle svaret vil være at kunstige strukturer på Månen ble oppdaget av de russiske og amerikanske romfartsmyndighetene i perioden 1959-66. Som utgangspunkt vil jeg forholde meg til NASAs offisielle kronologi for romsonder og ekspedisjoner som ble sendt til Månen. I 1965 ble høykvalitetsbilder tatt av romsondene Ranger 8 (USA), Ranger 9 (USA) og Zond 3 (SSSR).
1966 er det seneste året som kan aksepteres for oppdagelsen av kunstige strukturer. Luna 9 (SSSR) står for den første myklandingen på Månens overflate, den 3. februar 1966. Ifølge boken Psychic discoveries (2. utg. 1997) av Sheila Ostrander og Lynn Schroeder, som refererer til Alexander Abramov, ble det da tatt bilder av kunstige strukturer. Dette året sendte USA opp romsonden Lunar Orbiter 2. Over 600 bilder av høy kvalitet og med bildeoppløsning på 1 pixel = 1 meter ble tatt! Ifølge Psychic discoveries (2. utg. 1997) ble det den 20. november tatt bilder av åtte obelisker (lignende ”Cleopatras nål”) ved ”Sea of Tranquility”. Den høyeste obelisken er like høy som et 15 etasjers hus. Ifølge Alexander Abramov er de arrangert i samme mønster og etter samme geometriske plan som de tre Giza-pyramidene.
Den første bemannede månelanding: Apollo 11 (1969)
Den offisielle historien er at Apollo 11 (USA) landet på Månen den 20. juli 1969. Det er mange indikasjoner på at selve filmopptaket av Armstrong, Collins og Aldrin på Månen som ble sendt verden over var et bedrag (her). Selv om filmopptaket trolig var et bedrag, behøver ikke det å bety at månelandingen var et bedrag. Men hvorfor skulle de fabrikere et filmopptak, med risikoen for å bli avslørt? Det enkleste svaret er at MJ-12 visste eller fryktet at det var mye på Månen som befolkningen ikke måtte få vite om, som aktive baser og enorme artefakter. De tok derfor ikke sjansen på en direktesending.
Den siste bemannede månelanding: Apollo 17 (1972)
Den 7. desember 1972 landet Apollo 17 (USA) på Månen, med astronautene Eugene A. Cernan, Ronald E. Evans og Harrison H. Schmitt ombord. Dette var den sjette bemannede månelandingen. Siden har USA aldri hatt flere bemannede månelandinger. Skal vi tro at USA etter seks månelandinger, hvor de fikk med seg noen spann med sand- og grusprøver hjem til verdens dyreste hektopris, plutselig mistet all interesse for Månen? Enda merkeligere er at Russland ennå ikke har hatt en eneste bemannet ekspedisjon til Månen. Skal vi tro at Sovjetunionen plutselig mistet all interesse for Månen etter at USA kom dit først? Ryktet er at astronautene ved den siste månelandingen fikk klar beskjed fra en ET-gruppe som hadde en aktiv base på Månen at de ikke var velkomne der. For dem som vil studere dette ryktet nærmere, anbefales det interessante [og lange] Art Bell-intervjuet med John Lear den 2-3 november 2003 (her).
The Clementine Mission (1994)
I januar 1994 sto Det amerikanske forsvarsdepartementet (ikke NASA) for en ubemannet ekspedisjon til Månen, The Clementine Mission. Formålet var å fotografere hele dens overflate. 1,8 millioner bilder ble tatt.
Hoaglands pressekonferanse (1996)
Den 21. mars 1996 holdt Richard C. Hoagland og syv andre i ekspertteamet til The Mars Mission en pressekonferanse i National Press Club i Washington (her). De presen-terte resultatene av deres analyser av NASA-bilder av Månens overflate, som klart viser kunstige strukturer. Pressekonferansen ble direkte overført til Sør-Amerika, Spania og Portugal, men ikke til USA.
Er Månen hulere enn antatt? (2000)
Ikke vet jeg! Michael Jordan fikk i år 2000 utgitt en spennende artikkel, Our Mystic Moon. Jordan bare refererer til hva NASAs egne astronauter har erfart på Månen og siden diskutert med eksperter.
Videosnutt (august 2006)
Før vi går løs på bildeanalysene til Joseph P. Skipper, kan vi varme opp med videosnutten «NASA airbrushed UFOs/Lunar base towers»-trailer.
Bildeanalyser fra Joseph P. Skipper (2004)
I år 2000 begynte Joseph P. Skipper, av yrke forsikringsetterforsker, å produsere sine første bildeanalyser av NASAs Mars-bilder. Han skaffet seg så et kommersielt PhotoShop-program som gjorde det lettere for ham å avsløre og fjerne lagene med tuklinger som hadde blitt lagt oppå bildene. Dette åpnet en ny verden for ham. Det er Skippers bildeanalyser som idag er de mest avslørende og interessante, ikke dem til Hoagland-teamet. Skipper legger sine bildeanalyser ut på sin web-base Mars Anomaly Research. Av de 153 bildeanalysene han har skrevet pr. desember 2008, har 11 vært viet Månen [nr. 066-071 (2004) og nr. 149-153 (2008)]. Disse analysene er basert på NASA/JPL-bilder fra The Clementine Mission fra 1994 [JPL: Jet Propulsion Laboratory].
Idag har den offisielle tuklingen av bilder fra Mars og Månen forlengst blitt automatisert i form av avanserte dataprogrammer som alle NASA/JPL-bilder kjøres gjennom før de legges ut på en eller annen offisiell web-base. Bildetuklingen består av en rekke forskjellige teknikker, hvilket ifølge Skipper ville kreve en hel bok å gjøre rede for. Som regel anvendes flere tukleteknikker på det enkelte bilde. Pr. februar 2009 har jeg kontakt med to nordmenn som med hvert sitt PhotoShop-program reproduserer arbeidet til Skipper, med samme resultat! Den ene er NLP-terapeuten og forfatteren Mike Cechanowicz (epost: mike@acnlp.no); den andre foretrekker inntil videre å være anonym.
Innledningsvis i rapport nr. 066 (2004) spør Skipper hvordan det kan ha seg at Månen på de fleste bilder fra de siste tredve årene tilsynelatende har vært gjennom en skjønnhetsoperasjon, i forhold til enkelte skarpe bilder fra 1970-tallet. Har Månen faktisk fått en glattere og penere hud de siste trevde årene, eller har kamera-teknologien blitt dårligere? Eller er det noen som prøver å skjule noe? De to bildene nedenfor er fra 1972 og 1994.
Bildet over er en mosaikk av 50.000 mindre bilder. Legg merke til de vertikale linjene som går fra nord til sør over hele kloden. Den offisielle forklaringen er at linjene ikke er en topografisk realitet; de er et kun et bildemessig fenomen. Dette er imidlertid ikke riktig. Nærbilder, med oppgitt bildeoppløsning 1 pixel = 1 km, viser at disse ”linjene” definitivt er en topografisk realitet. Hver linje er faktisk et flere kilometer bredt ”bånd”. Linjene går fra nord til sør.
I nærbildet nedenfor ser man tydelig at lagene med tukling (de hvite tåkefeltene) ligger over båndene, dvs. at båndene ikke er en bildekonstruksjon.
I bildet nedenfor ser vi et eksempel på virkelig amatørmessig tukling, en tabbe som senere ikke har blitt gjentatt. De to tårnene (eller hva det nå er som skjules) var så gigantiske i forhold til den omgivende sivilisasjonen som skulle skjules, at tukleprogrammet i dette tilfellet ikke hadde en bedre løsning enn å smusslegge tårnene på en slik måte at deres form og størrelse likevel ble markert. De to tårnene og den omgivende sivilisasjonen kommer langt bedre frem hvis leseren f.eks. lagrer bildet i Word, henter frem «Bildeverktøy-linjen» (med høyre museknapp), og så begynner å eksperimentere med funksjonene Kontrast og Lysstyrke. Dette rådet gjelder de fleste av NASA/JPL-bildene.
Skipper spekulerer at tuklingen med Clementine-bildene tjente som en slags generalprøve før de samme ”hemmelige organer” som i 1998 begynte å tukle med Mars-bildene fra den amerikanske romsonden Mars Global Surveyor (MGS). Da ingen reagerte på Clementine-bildene, kunne de trygt gå videre. Hvis en person fløy lavt over Månen og tok bilder med et ordinært håndkamera, ville han få skarpere 3D-bilder av overflaten enn den offisielle versjonen av Clementine-bildene, som er tatt med hyperavansert og kommersiell utilgjengelig teknologi! Det kreves ingen bildeekspert for å bekrefte at de fleste av de offentliggjorte Clementine-bildene har blitt kraftig tuklet med. Denne tuklingen er imidlertid langt mer amatørmessig gjort enn den senere tuklingen med MGS-bildene.
Det krever øvelse og erfaring i å se og avsløre de mange lagene av bildetuklinger der forskjellige teknikker har blitt kombinert. Likevel, etter en ukes opplæring ville enhver astronom og geofysiker nekte å studere flere tullefotografier. Og enhver amerikansk borger ville kreve å få noe genuint tilbake for sine skattepenger.
Den interesserte leser anbefales nå å studere Skippers seks første rapporter på egen hånd: nr. 66, nr. 67, nr, 68, nr. 69, nr. 70 og nr. 71. Les én rapport pr. dag, og etter én uke trekk dine egne konklusjoner! Husk visdomsordet til Gloria Steinem: The truth will set you free. But first, it will piss you off.
Mars
1965: Begynnelsen på bedraget?
Den første romsonden som vellykket fløy forbi Mars var Mariner 4 (USA). Den ble sendt opp i november 1964 og fløy forbi Mars den 15. juli 1965. Den leverte de første bildene av Mars’ overflate. Mariner 4 var designet for å gjøre en rekke vitenskapelige observasjoner. De offisielle data på basis av Mariner 4-ekspedisjonen:
- Det atmosfæriske trykket er 1 % av Jordens.
- Temperaturen er aldri over vannets frysepunkt.
- Planetens totale vannmengde kan fylle en innsjø, men ikke mer.
- Total mangel på fri oksygen.
- Ca. 90 % av den nærmest ikke-eksisterende atmosfæren består av CO2.
- Det er kratere overalt.
Alt gikk i én retning: planeten er fullstendig død.
Romsonden Mariner 6 (USA) fløy forbi Mars, nære ekvator, den 30. juli 1969. Mariner 7 (USA) fløy forbi Mars, nær polarregionen i nord, i juli 1969. De to romsondene greide å overføre 143 fjernbilder og 58 nærbilder. De offisielle bildene var skuffende for alle som håpet å finne liv. Bildene viste for det meste flatt terreng og kratere.
1976: Viking 1
Det amerikanske romfartøyet Viking 1 ble skutt opp den 20. august 1975, og satelittmodulen Orbiter 1 kom i kretsløp rundt Mars den 19. juni 1976. Landingsmodulen hadde en vellykket landing den 20. juli 1976 ved et sted kalt Chryse Planitia. Dette var den første vellykkede landing på Mars. Grusprøver ble tatt og analysert av en robot-arm. Atmosfæren ble analysert på ny. De første fargebilder ble tatt!
Minst tre (3) bedrag utført av NASA ifm. med Viking 1-ekspedisjonen har siden blitt avslørt.
1) Fargen på Mars. Fra denne dagen av ble Mars offisielt den røde planet, ganske enkelt ved at alle fotografiene ble rødtonet før offentliggjøring. De første fargefotografiene som ble overført var nemlig i naturlige farger, men på ordre fra NASAs øverste sjef James Fletcher skulle bildene bare vises i rødtoner. Planetens egentlige farger er toner av beige, grønn og blå. Dette fargebedraget har blitt avslørt i en rapport av Richard C. Hoagland i 2002 (her).
2) Benektelse av at mikrobiologisk liv ble oppdaget. De analysene som ble foretatt på Mars avslørte mikrobiologisk liv. Dette sensasjonelle oppdagelsen skulle imidlertid ikke slippe ut til offentligheten, og ble derfor bortforklart av NASA. For dokumentasjon herav, anbefales boken Mars, the living planet (1997) av DiGregorio, Levin og Straat.
3) Løgn om «Ansiktet» på Mars. Satelitten Orbiter 1 holdt den 25. juli på å fotografere Cydonia-regionen for å finne en egnet landingsplass for landingsmodulen til Viking 2 (som ble skutt opp den 9. september 1975). Ett av fotografiene, med en oppløsning på 100 meter pr. pixel, viser et slags fjellmonument i det omgivende ørkenlandskapet, av noe som kan minne om et halvt ansikt som stirrer opp mot himmelen. Den andre halvdelen lå i skygge. Likheten med et ansikt ble oppdaget av NASA-personell ved JPL, og ble på en generell pressekonferanse kort presentert av Viking-prosjektforskeren Gerry Soffen. Han forklarer ”ansiktet” som et tilfeldig spill av lys og skygger. Han sier også at noen timer senere ble et nytt bilde tatt av det samme stedet, og da var ”ansiktet” borte. Dette var direkte løgn, da det senere har blitt dokumentert og innrømmet at et slikt bilde ikke ble tatt (Stanley McDaniel 1993).
1983: Hoagland-ekspertteamet dannes
Den første som viet ”Ansiktet på Mars” seriøs oppmerksomhet var Vincent Dipietro, en elektrisk ingeniør med fjorten års bakgrunn innen digital elektronikk og bildebehandling. Snart fikk han hjelp av venn og kollega Gregory Molenaar, som var computerforsker. Sammen utviklet de en teknikk for å forbedre bildets oppløsning. De oppdaget da at steinformasjonen, skyggedelen inkludert, var symmetrisk. Senere oppdaget de andre mulige artefakter på NASA-bildene, bl.a. en gigantisk femsidet pyramide som lå 21 kilometer sørvest for Ansiktet. Denne pyramiden har senere blitt oppkalt etter de to, D&M-pyramiden. Senere beregninger viser at D&M-pyramiden er 1250 meter høy, og at lengden på dens sider er mellom 2700 og 3800 meter. Volumet er altså over 1000 ganger større Kheops-pyramiden! Vest for Ansiktet ligger en rekke monumentale strukturer rundt en åpen plass; dette området kalles for Byen.
DiPietro og Molenaar holdt i 1980 en pressekonferanse om sine funn og konklusjoner. To reportere og noen NASA-representanter møtte opp. I 1983 kom Richard C. Hoagland (f. 1945) i kontakt med DiPietro og Molenaar, og engasjerte seg for fullt i saken. Fra dette året og utover fremstår han som frontfiguren i etterforskningen av artefakter på Mars, og i å presse NASA til stadig flere innrømmelser. Hoagland oppdager flere nye kunstige strukturer i Cydonia-regionen. Han oppsøker ressurspersoner og danner et ekspertteam, “The Mars Mission”. Hoagland utgir i 1987 første utgave av sin bok The Monuments of Mars: a City on the Edge of Forever.
1989: Romsonde skutt ned? Begynnelsen på Star Wars?
Sovjetunionen skyter den 7. og den 12. juli 1988 opp to Proton-raketter med hver sin romsonde – Phobos 1 og Phobos 2 – mot Mars for å utføre krevende studier av planeten, dens to måner og det interplanetariske rommet. Phobos 1 var en fiasko som aldri nådde frem til Mars. Phobos 2 var et internasjonalt prosjekt, der også amerikanerne var involvert. Den kalde krigen var jo nå plutselig over. Phobos 2 kom trygt frem til Mars i januar 1989. Noen bilder av Mars, tatt den 1. mars 1989, minner om et 60 km vidt by-område (her).
Den 28. mars 1989 da satelitten hadde kommet til Mars sin (kunstige?) måne Fobos, og visstnok bare var 50 meter over overflaten, oppstår plutselig en mystisk kommunikasjonssvikt. Kontakten ble aldri gjenetablert. Noen av de siste bildene som ble overført tilbake til Jorden inneholder et uforklarlig uidentifisert objekt, en tynn elliptisk skygge, mellom Fobos-overflaten og satelitten (her). Zecharia Sitchin (1990) mener at satelitten ble skutt ned av en ET-gruppe som en advarsel om å holde seg unna, og at med dette ble ”The Star Wars” innledet. Noen russiske forskere som var tilknyttet Phobos 2-prosjektet holdt en historisk men lite kjent pressekonferanse i London.
1993: McDaniel-rapporten; Mars Observer forsvinner.
Den 20. august 1993 leverte Stanley V. McDaniel – professor i filosofi, vitenskapshistorie og vitenskapsetikk – ett eksemplar av sin rykende ferske McDaniel-rapport til NASAs hovedkvarter i Washington. Rapporten tar for seg den 17 år lange Cydonia-saken og NASAs behandling av denne. Rapporten inneholder særdeles sterk kritikk av NASA, som beskyldes både for å holde tilbake informasjon og for å villede almenheten. Carl Sagan kritiseres for å komme med direkte løgner. Uavhengige forskere, som bl.a. Richard C. Hoagland og Tom van Flandern, roses for deres integritet og den høye kvaliteten på deres vitenskapelige arbeid. Dette var første gang en uklanderlig, akademisk tredjepart, hvis objektivitet og kompetanse ingen tvilte på, blandet seg inn i saken. NASA har aldri respondert offisielt på denne rapporten.
Den 25. september 1992 ble det ubemannede romfartøyet Mars Observer sendt opp, USAs første Mars-ekspedisjon siden 1976. Den skulle med kameraer kartlegge Mars-overflaten med en oppløsning på 1 meter/pixel. Den 22. august 1993, to dager før den skulle gå i bane rundt Mars, meldes det på radioen at NASA har mistet all radiokontakt. I nyhetssendingen går det frem at kontakten opphørte 14 timer tidligere fordi hele det radiotelemetriske systemet intensjonelt hadde blitt slått av. I NASAs 35-årige historie har det aldri tidligere skjedd at det radiotelemetriske systemet har blitt slått av under en romferd! Mars Observer hadde kostet skattebetalerne 891 millioner dollar. Selv etter at radiokontakten hadde opphørt, fantes to metoder til å gjenfinne romfartøyet. NASAs begrunnelser for ikke å bruke disse metodene var nærmest absurde.
Mange mistenkte at tapet av romfartøyet bare var en løgn, slik at en fraksjon innad i NASA (eller over NASA) kunne fotografere Cydonia-regionen og studere bildene i fred. Hoagland (2001) har en lengre analyse av saken, hvor han påpeker en rekke merkverdigheter som tyder på at ”forsvinningsnummeret” var nøye planlagt. Han nevner også at hele fire uavhengige kilder innenfor JPL kontaktet Mars Mission anonymt og fortalte at Mars Observer ikke var virkelig tapt, bare skjult! I all hemmelighet fotograferte den hele Cydonia-regionen. Kontakten med romfartøyet skjedde utenfor NASAs ordinære kommunikasjonskanaler.
Den 24. august 1993 holder Mars Mission en pressekonferanse i National Press Club, som vekker stor oppmerksomhet i media. På spørsmål om hva Hoagland tror hendte med romfartøyet, refererte han til Brookings-rapporten og foreslo at de ansvarlige for Mars Observer ikke ville ta noen sjanser. Senere samme dag holder NASA en pressekonferanse, utenfor blir historiens første folkedemonstrasjon mot NASA holdt. Alle de store TV-selskapene frontet saken.
1996: NASA står for århundredets dummeste avledningsmanøver
Den 7. august 1996 holdt NASA en pressekonferanse i Washington DC der de annonserte en ”sensasjonell oppdagelse”. I en meteoritt på to kilo som ble funnet på Antarktis i 1984 [altså 12 år tidligere], og som man antar landet på Jorden for 13.000 år siden, som antas å komme fra Mars, har et team funnet spor av organiske molekyler, på størrelse med de aller minste bakterier her på Jorden, som man antar levde for 3,6 milliarder år siden på Mars! I pressen ble denne nyheten av noen forskere omtalt som ”den største oppdagelsen i vitenskapens historie”. Carl Sagan rakk å komme med sin siste dumme løgn før han like etterpå døde av kreft. Han kalte funnet ”glorious”. Det kan ha vært ironisk ment.
Dette funnet ble regnet som så sensasjonelt at president Clinton samme dag holdt en egen pressekonferanse der han annonserte at i denne forbindelse har avgjørelsen om to ubemannede ekspedisjoner til Mars allerede blitt tatt! De skulle skytes ut i november og desember 1996.
Ansiktet på Mars skulle altså ignoreres og undertrykkes, mens en røverhistorie om «spor av organiske molekyler for 3,6 milliarder år siden» skal være den formelle grunnen til finansiering av ytterligere ekspedisjoner til Mars… hvis utbytte ingen andre skulle få glede av enn noen utvalgte som satt i topphemmelige organer. Denne verdens naive astronomer jublet naturligvis over muligheten til snart å få se nye diffuse bilder som de kunne kaste bort tiden sin på å analysere. Bilder der alt er fotografert som gjennom en (rødtonet) ertesuppe eller sandstorm.
1998: Mars Global Surveyor ett år i hemmelig tjeneste?
Den amerikanske romsonden Mars Global Surveyor (MGS) ble sendt opp i 1996, og kom i bane rundt Mars i november 1997. Den skulle kartlegge hele Mars-overflaten. Pga. et års ”forsinkelse” begynte kamera-kartleggingen først den 4. april 1999. MGS var utrustet med Mars Orbiter Camera (MOC), som består av tre kameraer. MOC opereres daglig fra Jorden av Malin Space Science System (MSSS). Frem til mars 2005 har over 196.000 bilder blitt tatt, og ”alle” er lagt ut på web-basen ”Mars Global Surveyor Mars Orbiter Camera Image Gallery”.
Det amerikanske ubemannede romfartøyet Mars Pathfinder ble sendt opp den 4. desember 1996. Landingsmodul med mini-robotkjøretøyet Sojourner (på størrelse med en mikrobølgeovn) landet på Mars-overflaten den 4. juli 1997. Sojourner var utrustet med et stereoskopisk digitalt kamera som har navnet IMP (Imager for Mars Pathfinder). Med Mars Pathfinder fungerte alt som planlagt.
1999: Enda mer monkey-business eller bare utilgivelig inkompetanse?
Mars Climate Orbiter, utrustet med satelitt og landingsmodul, ble skutt opp den 11. desember 1998. Dens offisielle formål var å undersøke Mars’ klimahistorie. Den kom frem til Mars den 23. september 1999, og forsvant så sporløst! Den offisielle forklaringen var at noen av ingeniørene hadde brukt engelske måleenheter mens andre ingeniører hadde brukt amerikanske måleenheter, hvilket var årsaken til tapet av fartøyet. Den totale prislappen var på nærmere 600 millioner dollar.
Mars Polar Lander, utrustet med landingsmodul med mye avansert utstyr, ble skutt opp den 3. januar 1999. Det offisielle formålet var å undersøke geologien på den sydlige polarregionen, dens klima og vann. Den 3. desember 1999, 10 minutter før landingsmodulen skal lande på Mars-overflaten, opphører plutselig all kontakt. Kontakten gjenvinnes ikke. Den offisielle forklaringen var at ingen hadde peiling på hva som kan ha gått galt. Prislapp: 134,5 millioner dollar.
2001: nytt bilde av Ansiktet; illusjonen om den frie presse
Den 8. april 2001 ble det hittil beste bildet av Ansiktet på Mars tatt:
Den 8. mai 2001 holdt Tom Van Flandern og hans ekspertteam en pressekonferanse i The New Yorker Hotel på Manhattan (her). Her presenterte de sine analyser av NASA-bilder av Cydonia-regionen på Mars. Analysene, særlig av ”Ansiktet” og forskjellige pyramider, viser at det ikke er den minste tvil om at regionen er full av kunstige strukturer. Ekspertteamet hadde da i tre år uten hell prøvd å få en artikkel om sine analyser og konklusjoner akseptert av Nature, verdens mest prestisjetunge vitenskapelige tidsskrift. Forespørsler omkring avslagene avslørte at Nature har en liste over ”upassende emner”, og innen disse emner vil de ikke publisere artikler uansett vitenskapelig dokumentasjon! Klarere enn dette kan ingen uttrykke dogmatismens eller NWO-sensurens vesen. Men artikler som handler om muligheten til å finne bakterier på Mars, tar de gjerne imot. Der er de sporty som f…!
2000 – idag: bildeanalysene til Joseph P. Skipper
Bedrag, nonsens og mystiske forsvinningsnumre i regi av NASA tar ingen slutt… det har holdt på i førti år… og det kan holde på i førti eller hundre år til… NASA er forsåvidt bare en sekretær som pliktskyldig gjør det direktivene befaler, så det er feil å gi dem den primære skylden for deres bedrag og bildetuklinger. Men hva bør skattebetalerne som hvert år betaler regningen gjøre? De vil naturligvis ha noe igjen for pengene: reelle innsikter og reelle bilder. I stedet serveres de løgn, bedrag, bilder der det mest interessante er fjernet, og lamme historier om «spor av bakterier».
Siden år 2000 har de mest spennende avsløringene om Mars kommet fra bildeanalysene til Joseph P. Skipper sin web-base Mars Anomaly Research. Det er derfor dit man først bør gå. Web-basen til Hoagland-teamet, The Enterprise Mission, er fortsatt full av spennende stoff, men det virker som om noe av kraften har gått ut av dem. Web-basen deres er en mess, likedan Hoaglands 5. utgave av The Monuments of Mars (2001). Før vi går løs på noen av bildeanalysene til Skipper, nyt denne musikalske odysséen av Richard Lalancette som er en kompilasjon av høydepunktene fra Skippers arbeid!
Mars Anomaly Research video (send epost hvis linken ikke virker!)
Nedenfor ses den offisielle versjonen av Hale-krateret. Hvem kunne tro at «ertesuppen» og fjellformasjonen i midten ikke har noe med virkeligheten å gjøre? De er lag med tuklinger.
Slik ser Hale-krateret ut etter at de groveste lagene med tukling har blitt fjernet. Mønsteret av sivilisasjon og storby er slående. Hva hadde vi sett hvis enda flere lag med tuklinger hadde blitt fjernet?
Hvis bildet nedenfor av kjempetrær ikke skaper større interesse enn «spor av organiske molekyler for 3,5 milliarder år siden», er noe alvorlig galt med menneskeheten!
Jeg fikk en artikkel inn i bladet Astronomi nr. 2/2006 som presenterte Skippers analyser av NASA/JPL-bilder, hvilket må være den første og så langt den eneste presentasjonen av Skipper her i Norge.
Avslutningsvis…
Som nevnt innledningsvis foreligger en global konspirasjon mellom myndighetene om ikke å erkjenne offentlig vår faktiske erfaring med:
- ET’er og ETV’er
- ET-artefakter her på Jorden og i vårt solsystem (fortrinnsvis på Månen og Mars)
- Aktive ET-baser på Månen og Mars, samt ruiner av sivilisasjon på Mars
- Natur på Mars
Denne konspirasjonen går tilbake til 1940-tallet, og er mer knyttet opp til NWO-agendaen enn til ”myndighetene”. Myndighetene fungerer her mer som en sekretær.
Kilder og ressurser
Mars Anomaly Research: Web-basen til Joseph P. Skipper.
Mars Anomaly Research Video. Video basert på Skippers arbeid, med vakker musikk!
KeithLaney.net: Mange flotte fargebilder fra Mars med max. oppløsning.
Carlotto, Mark (2. utg. 1997): The Martian Enigmas: A Closer Look: The Face, Pyramids, and Other Unusual Objects on Mars.
DiGregorio, Levin & Straat (1997): Mars: The Living Planet.
McDaniel, Stanley V (1998): The Case of the Face: Scientists Examine the Evidence for Alien Artifacts on Mars.
Skipper, J. P. (2010): The Hidden Truth: Water & Life on Mars.
* * *
Les også min oppfølgerartikkel:
Hoagland & Bara (2009): Dark Mission, The Secret History of NASA (NyS, 2010)
**********************************************************************
Flott Artikkel Kenneth!! Det som hadde vært gøy er å få Knut Jørgen Røed til å kommentere artikklen..Da hadde jeg fått en lattermild hikke!!
Synd at Tubesystemet ikke er avbildet(transparent rør)som vises i overflaten..og Ansiktete av Nefertiti,en baby,en mann a la Nascategningene…
Med tanke på at det finnes sikkert over 2000 høyoppløselige teleskoper på denne planeten, og noen av dem er sikkert tilgjengelige for konspirasjonsteoretikerne, er det overmåte snodig at de eneste bildebevisene som dukker opp er gamle NASA bilder.
Hva med å bruke et par laken på å leie et teleskop og ta egne bilder? Månens bakside blir litt tricky, men Mars burde være rimelig greit å få noen gode bilder fra
MADDAWG: kan du utdype litt nærmere hvor klare og detaljrike bilder du mener man kan få av mars tatt gjennom et teleskop på jorden?
Maddawg
Ja er det ikke snodig at NASA med sine romsonder som har fotografert hver eneste kvadratmeter av Mars sin overflate fra noen kilometers høyde ikke klarer å presentere bedre bilder? Har du tenkt over hvorfor?
Månelandinger har blitt til en utrolig blanding mellom bløff og virkelighet. Den som er interessert i å fordype seg i NASA sin skjulte historie og praksis er tjent med å lese boken «The Dark Side of NASA» av Hoagland – kom ut i nov. i fjor.
Studio opptakk var tatt samtidig som astraunater var på månen – da hadde de full kontroll over hva som ble vist. Dette har skapt rykter om de i det hale tatt dro til månen og det passer NASA bra fordi som Hoagland sier – «The lies are different at every level – NASA = Never A Straight Answer.
Deres agenda er å ta til seg den teknologien som er å finne på mars og på månen før noen andre og da vil de skjule at det er ruiner på månen og på mars. Disse ruiner er så omfattende at det ødelegger den ideen om at vi er alene i universet. Det betyr at mennesker her vil stille spørsmål til vår religions historie, opphav og vitenskap – det blir en kultur omvelgning som de vil holde på avstand så lenge som mulig.
Jeg er litt usikker på hva du egentlig mener, Rolf Kenneth Myhre? Det du skriver her, eller det du skreiv i Astronomi i 2006? Eller har du gått fra å være skeptisk til Skippers teorier til å tro på dem? Dette skreiv du i Astronomi 2/2006: «For å vise hvordan fantasien kan løpe løpsk, nevnes Skippers egne tolkninger til noen av bildene fra Mars».
Hei svaig,
Jeg har aldri vært skeptisk til Skipper. Den setningen du siterer forundrer meg nå, men den viser hvordan jeg følte meg tvunget til å distansere meg noe til Skippers tolkninger for i det hele tatt å få artikkelen trykt i Astronomi.
Snart kommer en ny artikkel der genuine artefakter fra Mars vises fra forskjellige vinkler, hvilket ekskluderer argumentet om at artefaktene bare er digitaleffekter.
Når bildematerielet er av dårlig kvalitet, og den som skal vurdere bildematerialet er overbevist om hva konklusjonen blir, da blir konklusjonene deretter….
Hei Terje S,
Du nevner dårlig bildekvalitet. Hvordan vil du forklare at NASA i 40-50 år har utstyrt sine romsonder med kameraer som offisielt gir så dårlige bilder at et kamera i butikken til 1000 kroner ville ha gjort en bedre jobb? Hvorfor ble den første Månelandingen filmet i s/h, da de allerede hadde vellykket erfaring med fargefilm ute i verdensrommet?
Jeg har ikke påstått at NASA har brukt dårlig utstyr, kvaliteten på bildene er gode til sitt bruk, og de overgår hva et kamera fra butikken ville gitt…(og husk at når NASA tar bildene, så er teknologien på jorden allerede kommet lengre!) NASA gikk over til digitalt utstyr i romsonder så tidlig som på 1960 tallet, men teknologien kan ikke sammenlignes med dagens. Problemet med bildene i skipperraportene er overdreven bildebehandling, de originale bildene til NASA er mye bedre.
Hvorfor sort/hvitt? om du sikter til kamera som filmet Armstrong på tur ned stigen, så var dette et SSTV system, men siden signalet ikke var kompatibelt med tvsendingen, måtte de filme en monitor som resulterte i dårlig kvalitet, men ellers hadde de med både s/hv og farger på Apollo 11.
Jordas atmosfære er fin å ha for livet på planeten, men den gjør det vanskelig å observere det som ligger utenfor. Luftstrømninger og turbulens gjør at bildene man tar blir uklare, og store deler av strålinga (f.eks. mesteparten av ultrafiolett og infrarød stråling) blir absorbert i atmosfæren. Derfor lager man satellitter som skytes utenfor den beskyttende atmosfæren. Ulempen med dette er at instrumentene er mye mer utsatt for alt det slipper her nede på bakken: alt fra heftig risting og gravitasjonell påvirking under oppskytingsfasen til enorme temperaturendringer, voldsom elektromagnetisk stråling, høyengergetiske partikler, støv og annet rask når instrumentet er utenfor atmosfæren. Det er også en kostbar affære å fikse instrumenter som går i bane noen kilometer over nærmeste elektriker, så man satser alt på å lage så robuste og sikre instrumenter som mulig, og da _må_ man bruke grundig testa og solid teknologi. Det betyr at teknologien som sitter i selv den nyeste og flotteste observasjonssatellitt er nokså gammel.
En skikkelig diger detektor finner man i den AIA-instrumentet i den nyoppskutte SDO-satellitten, og den er på nesten 17 megapiksler. For en titusenlapp eller to får du et speilreflekskamera med større oppløsning enn dette. Men selv det dyreste speilreflekskamera fra Hasselblad hadde nok ikke hatt stort å stille opp mot all julinga et rombasert teleskop blir utsatt for.
Ansiktet på mars er en interessant affære. Mange trodde at dette var et ansiktportrett og fenomenet hadde lenge en kultstatus.
Så ble det offentliggjort nærfotografier som overbevisende viste at det slett ikke var noe ansikt, men noe som ble tolket som et naturfenomen.
Det er bare det at disse nærfotografiene røper, uforvarende kanskje, aspekter ved formasjonen som gjør den enda mere interessant.
Hvis en ser nærmere på formasjonen, ser en at det er en delvis kollpset pyramideformet formasjon.
Videre så kan en gjennom de beskadigede delene se at den består av flere faste lag med tydligvis hulrom eller etasjer mellom lagene, og at hulrommene gjorde det mulig for saken å kollapse.
I samme området er det forøvrig en masse nærmest perfekte pyramideformede formasjoner, hvorav ansiktet engang også har vært.
Uansett om dette er en bygget konstruksjeon, eller en naturlig formasjon er den noe langt mer interessant enn et tilfeldig fjell.
Joseph Skipper har nå utgitt bok, basert på hva som kommer frem ved fjerning av tuklingslag som NASA har lagt over sine bilder fra Mars: «The Hidden Truth: Water & Life on Mars».
http://www.marsanomalyresearch.com/general-directories/book-1/ad-doc.htm
Meget interessant artikkel Rolf Kenneth.
Robert Dean – tidligere kommandørsersjant i US Army – likeså en velkjent Ufolog – mener bestemt at myndighetene i USA aktivt går inn for ikke å publisere informasjon om fremmede sivilisasjoner, inkludert kunnskap om ukjent teknologi og livsformer. Dette gjerne gjennom desinformasjon og hemmelighold.
Personlig tror jeg overhodet vi ikke er den eneste bebodde planet i det enorme og likeså ukjente univers.
Nasa Probe Photographs Trees On Planet Mars :
http://www.ufo-blogger.com/2010/01/nasa-probe-photographs-trees-on-planet.html
Robert Dean, Mars have Interplanetary Airport July 26, 2009 :
http://www.ufo-blogger.com/2009/07/robert-dean-mars-have-interplanetary.html
Fra Wikipedia – Om Robert Dean :
http://en.wikipedia.org/wiki/Robert_Dean_(ufologist)
Jeg har sett denne sekvensen med Robert Dean noen ganger, og hver gang han forteller om hvordan livet hans ble snudd opp ned etter at han fikk lese studien om utenomjordiske og hvordan han etterpå har vært på en reise som har ført til at han har blitt fremmedgjort ovenfor menneskerasen kommer tårene. Jeg klarer ikke å holde de tilbake. Jeg kjenner meg igjen i alt det han sier akkurat der.
Jeg deler mitt liv i før og etter oktober 2008. Jeg (vi) fikk høre fra de utenomjordiske sine enorme fasiliteter, deres vanvittige lyder som ikke var av denne verden, og en av disse vesener tale høyt og tydelig. Etter det har alt på jorden blitt smått og uvesentlig. Det kan ikke forklares, og mange ganger forbanner jeg den dagen de bokstavelig talt kom inn i stuen vår (i form av lydsignaler) og serverte oss sannheten på et sølvfat. Ja, du blir en alien selv til slutt, du får et kjærllighet/hat forhold til menneskene som Dean sier.
For min egen del har det i perioder gått så langt at jeg har glemt å betale regninger etc. etc. Ja, i perioder ønsker man ikke å ha noe med noen mennesker å gjøre. Familie og venner blir helt uten betydning. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på lydene og stemmen. Det som kanskje er aller mest deprimerende er at når jeg forteller dette til folk, begynnner de å bable om ånder og spøkelser som de har opplevd. Spøkelser omgir seg ikke med elektroniske lyder!
Det er som å snakke til mennesker fra den mørke middelalder.
Det er også slik at det koker inni meg når jeg ser såkallte eksperter stå frem med sin benektelse av noe de ikke vet noe om. Du kan ikke lese deg frem til at utenomjordiske ikke eksisterer, likevel er det mange som later til å tro det.
Etter at jeg beskrev min (vår) opplevelse her på speilet skrev Smurfen at han missunte meg denne opplevelsen. Men tro meg, selv om det er merkelig å vite at man er en av de få her på jorden som har hørt disse vesener snakke, så er det likevel så grensesprengende at livet i perioder ikke er til å holde ut. Vær på en måte glad for at dere ikke har opplevd dette i en verden som er så full av ignoranse og selvgodhet.
Vell – om dette kan gjelde som beviser utenomjordiske artefakter,kan diskutteres, men det serinteressant ut.
Men en ting er påfallende: Nasa og alle øvrige offisielle instanser har som tydlig politikk om aldri å vis frem oversiktsbilder over områder der detaljer tydelig er synlige.
På NASAs egne sider kan en finneen masse Månebilder og Marsbilder, men de er alle helt verdiløse fordi de er tilslørete, eller de erblitt glattet over slik at detaljer under en viss størrelse ikke er synlige.
Det er helt tydlig at noe her skjules.
Det forekommer meg at de er enda reddere forå vise tydelige månedetaljer enn Marsdetaljer.
Utenomjordiske artefakter kan være en årsak.
Klare tegn på liv kan væreen annen.
Et tredje alternativ kan være at Russland/Sovjet og USA gjennom lengre tid har brukt Månen som prøvesprengningsområde for kjernefysiske våpen eller forsøksfelt for nyere våpentyper som erholdt helt hemmelige.
Har du et eksempel på bilder som er «tilslørete» eller «glattet over»? Hvilken oppløsning mener du bildet burde ha hatt?
Gå inn på http://www.nasa.org, søk på ordet moon i søkefeltet og velg så bilder. Bla så gjennom.
Du vil ikke finne et eneste oversiktsbilde av noe omfang som ikke er tilsløret.
Du kan finne enkelte begrensede områdebilder som ser klare ut, men også disse ser ut til å være tilglattet i mange tilfelle.
Det finnes imidlertid tilgjengelig nesten krystallklare månebilder på enkelte web-sider, hvis du leter godt nokk. men disse skriver seg fra kartlegging gjort på 60-tallet.
Jeg har ikke funnet disse på de nåværende NASA-sidene eller på noen annen offisiell side.
Det ser ut til at alle offisielle organisasjoner er undelagt en politikk om ikke å offentliggjøre krystallklare måneoversiktsbilder, ikke engang de eldre fra 60-tallet.
Og hva mer påfallende er, det finnes en offisiell tjeneste lignende med Google earth hvor an kan some inn på nesten alt på månen. Absolutt alt i denne tjenesten er tåkelagt. Den er faktisk verdiløs tiltrossfor funksjonaliteten.
Og da tenker jeg ikke på bildene til Skipper. Den fyren har jo rett og slett ikke forstått teknologien og metodene som ligger bak. Hans «tolkning» av Hale-krateret er selveste skrekkeksempelet på dette.
Det er nok Skippers bilder han tenker på. Fant et av de helt tilfeldig på «nye» google earth med mars og månen for et halvår siden. Det jeg fant er det som noen kaller «towers» fra månen hvor man ser trapesliknende former som kan virke airbrushet (artikkelforfatteren har merket det her med «Fra Skipper-rapport nr. 067»). Morsomt er det at jeg fikk liknende artefakter på bilder av Jotunheimen tatt med mitt gamle og billige Pentax digitalkamera kjøpt på Elkjøp. De andre ser også veldig ut som vanlige feil som av ulike grunner kan forekomme i digitalbilder. Mange med teknologibakgrunn vil enkelt kjenne igjen disse fra datamaskiner og digitalkameraer.
Før jeg blir rettet på vil jeg presisere at google earth både har de analoge bildene fra apollo, samt nyere digitale bilder fra LRO og andre. Alle bildene nevnt har selvfølgelig blitt prosessert av byråene som har tatt de, men av langt mindre ondskapsfulle grunner enn mange tror. Man skriker ikke konspirasjon når man kjøper en Stones-skive fra 60-tallet som senere ble «digitally remastered» for å bedre kvaliteten.
En kommentar om oppløsning: Dette er ikke et spørsmål om oppløsning i antall piksler, men om tåkelegging slik at detaljer ikke kan gjenkjennes og slik at den nøyeaktige fasongen på større formasjoner ikke kan avgjøres.
Vi kan begynne med overskitsbildet på denne sida der de geografiske konturer er så tåkelagte at de vanskelig kan bestemmes. Bildet er også holdt i en lav oppløsning, så også det bidrar til bildets verdiløshet.
http://www.nasa.gov/vision/universe/solarsystem/hubble_moon.html
Jeg har lest kommentarene dine, men det er fortsatt litt uklart for meg hva du vil få fram. Reagerer på at det er mulig å finne lavoppløsningsbilder av Månen på nettet? Eller syns du det er for vanskelig å finne bilder med høy kvalitet? Eller misliker du at ikke alle bilder som tas er av uendelig skarphet og oppløsning, og at det derfor ikke er mulig å ta et enkeltbilde av hele måneskiva som har den oppløsningen du mener du trenger?
Hvis kritikken din skal gi noen mening må du gi eksempler på bilder som blir utgitt for å være observasjoner av så høy kvalitet som instrumentet som har tatt bildene kan gi, men som vi lett kan se har en mye dårligere kvalitet enn dette. Dette krever selvsagt at du vet hvilket instrument som har tatt bildet, og at du vet hva dette instrumentet er istand til å produsere av bilder.
I lenka du gir over vises det noe så spektakulært som bilder av Månen tatt av Hubble, et instrument som ikke er konstruert med tanke på måneobservasjoner. Artikkelen er en liten populærvitenskapelig sak som ved hjelp av noen lavoppløsningsbilder illustrerer at Hubbles kamera som er følsomt for ultraviolett lys kan brukes til å undersøke hvilke stoffer som fins på Månen. I artikkelen er det aldri snakk om at Hubble gir UV bilder med spesielt høy oppløsning. Jeg har ikke full oversikt over hvor mye UV-stråling Månen reflekterer, hvordan UV-kameraet til Hubble er bygd opp, hvordan bildene i artikkelen blei tatt eller hvordan fulloppløsningsversjonene av bildene ser ut, så jeg aner derfor ikke hvordan UV-observasjonene ser ut i forhold til hva man kan forvente. Men det vet kanskje du, siden du mener bildene er tåkelagte?
Hvis du vil se virkelig gode bilder av Månen, er det egentlig bare å leite, og ikke stoppe når du har funnet et illustrasjonsfoto med dårlig oppløsning. Har du f.eks. undersøkt bildene fra Lunar Reconnaissanse Orbiter Camera? En oppløsning på 60 cm per piksel er i hvert fall nok til å imponere meg: http://wms.lroc.asu.edu/lroc_browse .
Og så derre som er dårligere enn hva en kan ta med amatørutstyr:
http://www.nasa.gov/multimedia/imagegallery/image_feature_290.html
Paradeeksemple på tåkelegging og bevisst lavpikselgjøring.
http://nssdc.gsfc.nasa.gov/imgcat/hires/gal_p37327.gif
http://nssdc.gsfc.nasa.gov/imgcat/hires/a11_h_44_6667.gif
Nå har NASA på sidene sine enkelte forholdsvis ubetuklede bilder som stammer fra 60-tallet, men kom ikke å fortelle meg at de ikke har svært mye bedre bilder nå.
Hvorfor legger de ikke disse frem?
Dette er sida med tommelfingerbilder med lenke til alle utstilte månedbildene. Ingen av dem er av en slik karakter at de kan interessere noen som virkelig har vitenskapelig interesse for månen eller som vil granske månegeografien nøyere.
http://nssdc.gsfc.nasa.gov/imgcat/thumbnail_pages/moon_thumbnails.html
Her er den offisielle sida med lunar-orbiter-fotografiene.
Dette skal liksom være det offisielle fullmånebildet:
http://www.lpi.usra.edu/resources/cla/maps/part_ii/
Det har elendig kvalitet.En kan klikke på bildet for å se nærbildet av regioner, men de er alle tåkelagt slik at konturer vanskelig kan bestemmes.
Dette er et paradeeksemel på tåkete lesevaner. Om du kikker kikker nederst på hvert regiobildet, så vil du finne link til Hi-res bilder i TIFF-format
Nok et paradeeksempel på tåkelegging:
http://www.lpi.usra.edu/resources/cla/info/dv/
Så kan dette kontrasteres mot et bilde fra tidlig i 70-tallet som ikke er tuklet med
http://www.rolfkenneth.no/Moon%20Far%20side.jpg
Heller ikke dette bildet har noen imponerende oppløsning, men detaljene er skarpe.
Jada, bildet er detsamme som finnes øverst i denne artikkelen, men i en noe bedre versjon.
Jeg antar at dette var ment som en spøk? For du mener vel ikke i fult alvor at et bilde som dette http://tinyurl.com/35n87gx har mye skarpere detaljer enn dem du finner i et bilde som dette: http://www.lpi.usra.edu/resources/cla/images/hires/fullframe/dv.jpg ? (i det øverste bildet har jeg klippa ut et område av Far Side-bildet som dekker omtrent like stort areal som DV-utsnittet av Consolidated Lunar Atlas-bildet.)
Heisan Terje :)
Du har tydligvis gjort hjemmeleksen din der du kan mer en dem fleste om hva som rører seg der ute :)
Det jeg lurer på er om du i løpet av din kariere har sett noe som kan være utenomjorsik liv i rommet eller på planeter rundt oss ?
Hvordan tanker og meninger har du gjort deg opp om hva som rører seg der ute, tror du på intligent liv i vår galakse eller bare på microorganismer i kometer osv … ? :)
Smurfen, jeg har dessverre aldri sett noe som kan være tegn på utenomjordisk liv, men jeg tror at det fins massevis av intelligent liv der ute. Og så tror jeg ikke at jeg og kollegene mine bruker størstedelen av arbeidsdagen vår på å skjule bevis på utenomjordisk intelligens for offentligheten.