Den moderne kvantemekanikken ble født i 1925. I de kommende ti årene ble flere sentrale komponenter i den kvantemekaniske teorien etablert og dogmatisert. Flere av disse komponenter bidro til en tåkelegging av grensen mellom matematikkens og fysikkens domene. Denne grensen er like tåkelagt i dag, som f.eks. strengteorien er et eksempel på.
Ifølge fysikkteoretikeren Lee Smolin (2007) har ikke fysikken hatt et nytt gjennombrudd de siste 30 årene, hvilket indikerer at den har kjørt seg inn i en eller flere blindgater.
På 1980-tallet ble nonlokalitet bekreftet, en dimensjon som overskrider vårt fysiske energiplan og som tillater hastigheter høyere enn lysets. I 1993 utga fysikkprofessor Amit Goswami boken ”The self-aware universe”, der han gjenopplivet John von Neumanns idé fra 1930-tallet om ”bevisstheten som kollapser bølgefunksjonen”. Goswami identifiserte nonlokalitet med den altomfavnende universelle bevissthet. Boken resulterte i newage kvantemystikk og ”kvantekvekking”. To eksempler på kvantekvekking er bøkene til Deepak Chopra og dokumentarfilmen ”What the Bleep Do We Know!?”.
Introduksjon
Grovt inndelt kan man si at kvantemekanikkens ”protostadium” var fra 1900-1924, og at den moderne kvantemekanikken begynte i 1925. Kvantemekanikken erstattet den klassiske fysikk. Kvantemekanikken utfordret det materialistiske verdensbildets tro på at elementærpartiklene er 100 % materielle partikler som utgjør bunnen av mikrokosmos. Kvantemekanikken fastslår at elementærpartiklene, og i prinsipp alle materielle objekter, har en bølge-partikkel-dualitet. Partikkelmodusen er grei nok å forstå, og om denne modusen er det stort sett enighet. Med bølgemodusen er det verre! Siden bølgemodusen ble konseptualisert, har det vært uenighet om hvorvidt den tilhører fysikkens eller matematikkens sfære. Representerer bølgemodusen noe reelt i fysikkens verden, eller representerer den bare en matematisk sannsynlighetsfaktor? Den siste tolkningen har blitt stående. Usikkerheten knyttet til bølgemodusens natur resulterte i at grensen mellom matematikkens og fysikkens domener ble tåkelagt. I denne tåkesonen vokste en rekke nye teorier og tolkninger frem, som Københavntolkningen, kvantefeltteorien og dens avledete standardmodellen i partikkelfysikk, strengteorien, og newage-mystikk.
Kvantemekanikkens utvikling
1) Fotonet: på grensen mellom to energiplan. Forspillet til kvantemekanikken var en rekke overraskende innsikter knyttet til fotonet, som viste at elektromagnetiske bølger (EM-bølger) og partikler (elektroner, atomer) sto langt nærmere hverandre i deres fundamentale natur enn tidligere antatt. Fotonet er den bærende komponenten, eller selve energikvanten, i EM-stråling for alle bølgelengder. Fotonet har null masse, og beveger seg med lysets fart. Fysikken klassifiserer i dag fotonet som en uvanlig elementærpartikkel. Det var Albert Einstein som fra 1905-1917 utviklet vår forståelse av fotonet. Det begynte med hans beskrivelse av den fotoelektriske effekten i 1905, hvilket han fikk Nobelprisen for i 1921. Ordet ”foton” ble først lansert i 1926. Den nye innsikten var at EM-bølger (inkludert lys) er kvantisert, og vi fikk en beskrivelse av hvordan fotoner og elektroner interagerer. Når et foton og et elektron kolliderer, absorberer elektronet fotonets energi, og hvis energien i fotonet er tilstrekkelig høy vil elektronet gjøre et ”kvantesprang” (men ikke via rommet) til et høyere energinivå. Når elektronet faller tilbake til et lavere energinivå, avgis et foton (Wiki-artikkel: Photon).
2) de Broglie-hypotesen: ALT er kvanteobjekter med en bølge-partikkel-dualitet. Louis de Broglie forsvarte i 1924 sin doktoravhandling, som han fikk Nobelprisen for i 1929. Doktoravhandlingen inneholder den såkalte de Broglie-hypotesen, som sier at all materie har en bølgelignende natur. En partikkel, eller et heterogent objekt uansett størrelsesskala, skal ha en bølgelengde, l (den greske bokstaven lambda), som er relatert til partikkelens masse. Formelen lyder: l = h/(mv) [h=Plancks konstant; m=masse; v = fart]. Hypotesen skal ha blitt eksperimentelt bekreftet i Davisson-Germer-eksperimentet i 1927. Dermed ble det dogmet etablert at ”alt” er kvanteobjekter med en bølge-partikkel-dualitet (Wiki-artikkel: Louis de Broglie). de Broglie mente at denne bølgenaturen er av fysisk karakter, og sammen med David Bohm forsvarte han denne tolkningen resten av sitt liv.
3) Schrödingerligningen: Krangelen begynner om bølgefunksjonen tilhører matematikkens eller fysikkens domene. Erwin Schrödinger utviklet i 1926 den såkalte Schrödingerligningen, som han fikk Nobelprisen for i 1933 (Wiki-artikkel: Schrödingerligningen). I denne ligningen beregner han faktoren y [den greske bokstaven psi]. Komisk nok, Schrödinger hadde ingen god idé om hva y representerer. Han prøvde å tolke y som ladningstetthet, men det var mislykket. Max Born tolket samme året y som en faktor som angir sannsynligheten for å finne kvanteobjektet i et visst punkt i rommet til et gitt tidspunkt. Dén tolkningen ble stående, og faktoren fikk navnet bølgefunksjonen.
Schrödinger selv godtok aldri at y bare representerte noe statistisk fremfor noe fysisk-reelt. Mens elektromagnetiske bølger forplantes og spres reelt i rommet med tiden, tolkes bølgefunksjonen dithen at kvanteobjektet bare spres potensielt i rommet med tiden. Med Schrödingerligningen var tåkeleggingen av grensen mellom matematikkens og fysikkens domener et faktum, der selv Nobelprisvinnerne snublet omkring og kranglet om hvilke faktorer som tilhørte den ene eller den andre siden av grensen. Terminologien bidrar i seg selv til forvirring og pseudo-forståelse. Dersom bølgefunksjonen ikke er noe annet enn en sannsynlighetsfaktor, gir det da mening å snakke om bølge-partikkel-dualitet?
4) Heisenbergs uskarphetsrelasjon: En naturlov om epistemologisk begrensning? Werner Heisenberg utviklet i 1927 den såkalte uskarphetsrelasjonen, hvilket hjalp ham til å få Nobelprisen i 1932 for sine bidrag til kvantemekanikken. Denne ligningen sier at man i samme eksperiment ikke kan måle skarpt (presist) både posisjonen og massefarten til et kvanteobjekt. Jo mer nøyaktig den ene faktoren måles, dess mer unøyaktig må nødvendigvis beregningen av den andre faktoren bli. Forklaringen på dette fenomenet skal ikke ha noe med en ufullkommen metodologi å gjøre, heller ikke at observatøren virker forstyrrende inn på det som observeres. Forklaringen skal være at det er naturen selv som gjør det prinsipielt umulig å måle begge faktorene skarpt samtidig. Heisenbergs uskarphetsrelasjon er nøye knyttet til teorien om alle kvanteobjekters bølge-partikkel-dualitet (Wiki-artikkel: Heisenbergs uskarphetsrelasjon).
5) Bohr-Einstein-debattene (1927-35) om København-tolkningen: Ontologisk ubestemthet kontra epistemologisk uvisshet. Einstein likte ikke den tolkningen av Heisenbergs uskarphetsrelasjon som sier at universet da må være ikke-deterministisk (eller ”ontologisk ubestemt)”. Dansken Niels Bohr sto i spissen for den såkalte Københavntolkningen, at universet faktisk synes å være ikke-deterministisk. Dette resulterte i Bohr-Einstein-debattene der Einstein avviste Københavntolkningen med at Gud ikke kaster terning med universet, og Bohr ba Einstein slutte å fortelle Gud ”what to do”. Einsteins løsning var at det må finnes ”skjulte variabler”, og at når disse oppdages vil vi igjen erkjenne at universet er deterministisk. Med ”skjulte variabler” var det imidlertid underforstått at Einstein mente lokale skjulte variabler, dvs. variabler som ikke bryter med hans egen relativitetsteori om at ingenting kan gå fortere enn lyset. Københavntolkningen er i dag rådende (Wiki-artikkel: Copenhagen interpretation).
6) Når bølgefunksjonen kollapser: Avsluttes en ontologisk tilstand av ubestemthet eller en epistemologisk tilstand av uvisshet? I kvantemekanikkens Københavntolkninger (det er flere av dem) kan kvanteobjektenes bølgefunksjon ”kollapse”, med den virkning at partikkelnaturen manifesteres. I de fleste Københavntolkningene er bølgefunksjonen identisk med sannsynlighetsfaktoren, og representerer altså ikke noe fysisk. Men hvordan kan en sannsynlighetsfaktor fra matematikkens sfære ”kollapse” til en partikkel i fysikkens sfære?
Det ungarske geniet John von Neumann utga i 1932 boken The Mathematical Foundations of Quantum Mechanics, der han foreslo at det er bevisstheten selv som gjennom sin observasjon får bølgefunksjonen til å kollapse (Wiki-artikkel: John von Neumann). I denne tolkningen oppfattes bølgefunksjonen som et reelt felt. Denne idéen ble aldri særlig populær blant kvantefysikere, men newage-miljøet kom senere til å trykke denne idéen til sitt bryst. I motsetning til hva mange tror, Fritjof Capra ga ikke bevissthetens dimensjon noen plass eller rolle i sitt ”økologisk-holistiske” verdensbilde som han beskrev i bestselgeren The Tao of Physics: An Exploration of the Parallels Between Modern Physics and Eastern Mysticism (1975).
7) Schrödingers katt: Ontologisk ubestemthet eller epistemologisk uvisshet? Erwin Schrödinger formulerte i 1935, etter en idé fra Einstein, et tankeeksperiment kjent som Schrödingers katt. Hensikten med tankeeksperimentet var å sette Københavntolkningen på spissen ved å overføre dens implikasjoner fra det subatomære nivå til vår egen størrelsesskala og hverdag. En katt settes i en boks sammen med en drepende mekanisme som har en sannsynlighet på 50 % for å bli utløst innen en time. Ifølge Københavntolkningen innebærer kattens bølgefunksjon at katten er både levende og død (for dem utenfor boksen) inntil noen åpner boksen og ser etter. Ifølge Københavntolkningen vil observasjonen kollapse bølgefunksjonen og fremtvinge et utfall der katten enten er levende eller er død. Det som fra Københavntolkningens perspektiv utgjør en egen kvantetilstand av ontologisk ubestemthet, var fra Schrödinger og Einsteins perspektiv bare et spørsmål om epistemologisk uvisshet for dem som befinner seg utenfor boksen. Tankeeksperimentet har fortsatt verdi som en tydeliggjøring av de forskjellige mulige tolkninger. Wiki-artikkel: Schrödinger’s cat.
8. Nonlokalitet og teleportasjon: Einsteins univers er bare ett av flere energiplan! Ved Universitetet i Paris i 1982 ble et historisk kvantemekanisk eksperiment utført av Alain Aspect og medarbeidere. Uten å gå i detaljer, eksperimentet viste at to tvillingfotoner som fløy av sted i hver sin retning med lysets hastighet, var i direkte kontakt med hverandre uavhengig av avstanden mellom dem og uten at de hadde mulighet til å utveksle signaler i rom/tid. Samtidig som en måling fastlegger ”spinnet” til det ene fotonet, velger det andre fotonet motsatt spinn! Aspect-eksperimentet demonstrerte en dimensjon (eller energiplan) som overskrider vårt fysiske energiplan, og som ikke er begrenset av lysets hastighet. Denne dimensjonen kan videre forårsake ”korrelerte” begivenheter på vårt fysiske energiplan. Fysikerne har valgt å kalle denne dimensjonen for nonlokalitet. Forbindelsen mellom de to fotonene i Aspect-eksperimentet var altså ”nonlokal” (Wiki-artikkel: Nonlocality).
Demonstrasjonen av nonlokalitet var, posthumt, både en seier og et nederlag for Einstein. Det var en seier på den måten at eksistensen av skjulte variabler ble bekreftet, men et nederlag på den måten at disse variablene var nonlokale. Med nonlokalitet ugyldiggjøres flere komponenter i Einsteins spesielle relativitetsteori, som både kvantefeltteorien og standardmodellen i partikkelfysikk er basert på.
Demonstrasjonen av nonlokalitet bekreftet superluminære (hurtigere enn lyset) fenomener og muligheter. I Aspect-eksperimentet var avstanden mellom de to målerne bare 13 meter. Det var en teoretisk mulighet for at noe større avstand mellom målerne ville avsløre at et aldri så lite milliontedels sekund ville passere fra målingen av det ene fotonets spinn til det andre fotonets ”valg” av motsatt spinn. Ved Universitetet i Geneve i Sveits ble et lignende eksperiment utført i 1997 av Nicolas Gisin og medarbeidere. Denne gangen ble de to tvillingfotonene sendt 11 kilometer bort fra hverandre i lyslederkabler før målingen ble utført. Likevel var resultatet det samme; de to fotonenes bestemmelse av spinnet skjedde absolutt samtidig. 11 kilometer høres kanskje ikke ut som all verden, men relativt til størrelsene av elementærpartikler er dette galaktiske avstander.
Psykologen Carl Gustav Jung (1875-1961) lanserte i 1960 ordet ”synkronisitet” for å beskrive meningsfulle sammentreff av begivenheter i tid uten en lokal årsak. Idéen om synkronisitet utviklet han opprinnelig i samarbeid med kvantefysikeren Wolfgang Pauli. I den kritikerroste parapsykologi-boken The Conscious Universe: The Scientific Truth of Psychic Phenomena (1997) mener Dean Radin at nonlokalitet er dimensjonen som gjør psi-evner mulige.
I 2002 lyktes et australsk forskerteam i såkalt ”kvante-teleportasjon” av en laserstråle bestående av fotoner. Den originale laserstrålen forsvant, og en eksakt kopi dukket samtidig opp en meter bortenfor. Det som overføres nonlokalt er ikke selve elementærpartiklene (i dette tilfellet fotoner), men deres tilstand eller egenskaper. I januar 2003 ble det samme eksperimentet vellykket gjentatt av Nicolas Gisin. Denne gangen var avstanden mellom de to laserstrålene på to kilometer. I juni 2004 greide forskere å teleportere egenskapene til ladete atomer. Anton Zeilinger og hans kollegaer ved Universitetet i Wien har demonstrert kvanteeffekter med svært komplekse og massive makromolekyler. Sannsynlige anvendelsesområder vil være innen telekommunikasjon (hurtigere overføring av data) og kryptering (100 % trygg overføring av koder). Teleportasjon av mennesker, som i Star Trek-serien, ligger fortsatt et godt stykke inn i fremtiden hva offisielle kvantefysiske eksperimenter angår (Wiki-artikkel: Quantum teleportation).
9) Goswamis kvantemystikk identifiserer nonlokalitet med bevissthetens sfære. I 1993 fikk John von Neumanns idéer om ”bevisstheten som kollapser bølgefunksjonen” nytt liv gjennom Amit Goswamis forførende bok The self-aware universe: how consciousness creates the material world. Goswami ble født i India som sønn av en brahmin-prest. Etter å ha tatt doktorgraden i fysikk ved Universitetet i Calcutta i 1964, flyttet han til USA. I perioden 1968-2003 var han fysikkprofessor ved University of Oregon, og utga bl.a. en lærebok i kvantemekanikk. Han valgte å fordype seg i et av kvantemekanikkens store mysterier: Hva skjer egentlig ved en kvantemåling? I 1985 hadde han en mystisk opplevelse som forankret i ham erkjennelsen av at bevisstheten er tilværelsens dypeste fundament. Dette ble hans ledestjerne. De første artiklene kom ut i 1989, og i 1993 kom så boken The self-aware universe.
Det mest verdifulle ved boken er Goswamis forankring i mystikkens erkjennelse av at bevisstheten utgjør tilværelsens primære dimensjon, og hans forsøk på å etablere fundamentet for en åndsvitenskap, en ”science in consciousness”. For Goswami er den nonlokale dimensjonen identisk med den universelle bevissthet, der vi vil finne subjektet som kollapser bølgefunksjonens hav av muligheter og sannsynligheter til et bestemt utfall som materialiseres innenfor vårt fysiske energiplan. For Goswami er hele Kosmos ett eneste kvanteobjekt.
En svakhet ved boken er at Goswami ikke problematiserer de Broglie-hypotesen og Schrödingerligningen. Han diskuterer ikke kvantefysikernes svinnende evne til å skille mellom matematikkens og fysikkens sfærer. En annen svakhet ved boken er at han innfører et dualistisk skille mellom vårt energiplan og nonlokalitet. I alle tradisjonelle kosmologier verden over finner man en hierarkisk ordnet værenkjede (eng.: The Great Chain of Being) fra materie til den rene bevissthet, der hvert nivå oppover i hierarkiet representerer et høyere ontologisk og epistemologisk potensial. Terminologien, detaljene og antall nivåer i kjeden varierer i de forskjellige tradisjoner. Den amerikanske idéhistorikeren Arthur Oncken Lovejoy (1873-1962) introduserte akademisk dette emnet da han i 1936 fikk utgitt boken The Great Chain of Being: A Study of the History of an Idea. Huston Smith, som har vært professor i religion og filosofi, fikk i 1976 utgitt den mer nyanserende boken Forgotten Truth: The Common Vision of the World’s Religions. Ken Wilber har i sine siste bøker utviklet et integralt rammeverk for en postmoderne kosmologi, der værenkjeden er en sentral komponent. I diagrammet nedenfor presenteres én versjon av værenkjeden, der teosofiens terminologi har blitt benyttet:
Universell bevissthet Atman = Brahman |
Kausalplanet |
Mentalplanet |
Astralplanet |
Det eteriske planet |
Det fysiske planet |
Hvert plan i værenkjeden har både en materiell komponent (underlagt visse lover) og en subjektiv komponent (sansning og tolkning av fenomener tilhørende dette planet). Hva vi oppfatter som nonlokalitet må ikke nødvendigvis være toppnivået i værenkjeden. Hva vi oppfatter som nonlokalitet trenger ikke å være annet enn nivået over det fysiske planet, eventuelt en generalisering av alle nivåene over det fysiske planet.
10) Newagernes kvantekvekking. Goswamis bok The self-aware universe (1993) ble en bestselger i newage-miljøet. Materialistisk orienterte akademikere stemplet imidlertid boken som pseudovitenskap, antagelig fordi de ikke likte forfatterens åndelige tolkninger av nonlokalitet. Goswami ga i 2000 ut oppfølgeren The visionary window: a quantum physicist’s guide to enlightenment. I første femtedel av boken repeterer han stoffet fra sin forrige bok, for så å belyse fra sitt nye ”kvanteparadigme” emner som Big Bang-teorien, evolusjonslæren, reinkarnasjon, parapsykologi, mystikk og åndelige veier. Her trer han over terskelen til å bli en newage ”kvantekvekker”. En egen newage kvantebølge oppsto hvor det var om gjøre å bruke ordleddet ”kvante” 3-4 ganger i hvert avsnitt sammen med ord som ”kropp”, ”natur” ”sinn”, ”sjel”, ”healing” ”holisme” og ”økologi”. Man tilhørte da eliten i det nye ”grensesprengende kvanteparadigmet”. Det eneste disse forfatterne faktisk bedrev, var å kvekke ordet ”kvante” fra første til siste side, fra morgen til kveld.
Mesteren i å ri på alle newage-motebølger er naturligvis newage-guruen Deepak Chopra, som har utgitt bøker som Quantum Healing (1989) og Ageless Body, Timeless Mind: The Quantum Alternative to Growing Old (1993). I 1998 ble han tildelt den parodiske Ig Nobel Prize i fysikk for sin ”unike tolkning av kvantefysikk slik den kan relateres til livet, frihet og jakten på økonomisk lykke”. Her er et eksempel på hva Chopra kan vrenge ut av seg:
“Quantum healing is healing the bodymind from a quantum level. That means from a level which is not manifest at a sensory level. Our bodies ultimately are fields of information, intelligence and energy. Quantum healing involves a shift in the fields of energy information, so as to bring about a correction in an idea that has gone wrong. So quantum healing involves healing one mode of consciousness, mind, to bring about changes in another mode of consciousness, body.”
I newage-dokumentarfilmen What the Bleep Do We Know!? (2004) blir Goswamis kvantetolkninger presentert som kvantefysikkens konsensus-versjon, og filmen forener denne tolkning med åndsvitenskapelige gode idéer som at bevisstheten er tilværelsens primære dimensjon og at det å visualisere og affirmere sine mål (på theta/alfa-nivå) har en objektiv virkning (Silva-metoden). Goswami selv slipper til med en rekke uttalelser i filmen. Man må beherske både kvantemekanikk og åndsvitenskap godt for ikke å bli fanget inn av den ulne sammenvevingen av vidt forskjellige idéer som hadde fortjent hver sin kritiske og nyanserte diskusjon.
Konklusjon: Fysikken har havnet i en blindgate
Min generelle konklusjon er at kvantemekanikken i perioden 1925-35 dogmatiserte en del feile tolkninger og komponenter, som langt på vei har bragt kvantemekanikken og fysikken generelt inn i en blindgate. En alternativ tolkning til Københavntolkningen er Ensemble Interpretation, som er en minimalistisk tolkning (Wiki-artikkel: Ensemble Interpretation). For kvantefysikerne kan det være nødvendig å gå flere skritt bakover, å undersøke på ny holdbarheten i mange av de dogmatiserte komponenter, før kvantemekanikken kan gjøre reelle fremskritt. Rådet fra zetaene til kvantefysikerne er å la observasjoner og fakta være basisen for teorier, fremfor å massere fakta og data til de stemmer overens med skjøre teorier (ZetaTalk: Quantum Mechanics; Science).
Fysikkteoretikeren Lee Smolin kom i 2007 ut med den interessante boken The Trouble With Physics: The Rise of String Theory, The Fall of a Science, and What Comes Next. Smolins kritikk av strengteorien støtter artikkelens generelle konklusjon at fysikerne nå ikke lenger greier å skille mellom matematikkens og fysikkens domener, og at matematiske hypoteser har invadert fysikken og fått ufortjent høy status som vitenskapelige teorier. For en god anmeldelse av boken, se Erik Tunstads kronikk Fysikkens problem (Forskning.no, 15. august 2007).
Litteratur
- Nicolic, H. (version 2: 16. Apr 2007): Quantum mechanics: myths and facts.
- Afshar-eksperimentet. Shahriar Afshar utførte i 2001 og 2003 et optisk eksperiment hvis resultat han tolker dithen at Bohrs komplementaritetsprinsipp bør avvises. John G. Kramer har skrevet en forståelig og interessant kortartikkel herom, A Farewell to Copenhagen? (2004).
- Wiki-artikler: History of quantum mechanics; Quantum mechanics; Kvantemekanikk.
- Frontbilde av S. Geier: Spirograph, web-base.
********************************************************************
Einstein tok feil. ”One of the absolute pillars of science – that nothing can go faster than the speed of light – appears to have been upended by a sub-atomic particle in an experiment in Switzerland”.
http://news.yahoo.com/roll-over-einstein-pillar-physics-challenged-194937846.html
Dette har man vist lenge. Det interessante er at det kommer frem mainstream. Anbefaler også å studere ”Ikonet Einstein”. Les f.eks. denne (og søk gjerne opp ”einstein the plagiarist”):
http://cruinthe.tripod.com/nexus/articles/einstein.html
Nå skal vi ikke ta helt av her. Det forskerne i Cern har gjort er som gode forskere skal gjøre når de oppdager “noe rart”. De går ut offentlig og ber om hjelp til å finne feil. Det er først når ingen feil er funnet – og eksperimentet er repetert av andre med likt resultat at vi kan begynne å konkludere med noe.
Ellers kan selve rapporten leses her http://arxiv.org/ftp/arxiv/papers/1109/1109.4897.pdf (for de av dere som er mere enn litt interessert. Skal innrømme at jeg ikke skjønner stort)
Er ikke det store problemet først og fremst at man trenger en enhetlig “modell for ALT” som inkluderer både astrofysikk (det store og veldig store) og kvantefysikk (det lille og veldig lille)? Slik presenterer ihvertfall Nassim Haramein det, og jeg mener det er en logisk måte å se ting på.
I Gurdjieffs kosmologi er dette problemet allerede løst, men selvfølgelig – selv om problemet allerede er løst i en eller flere esoteriske lærer, må jo prinsippene i disse lærene også kunne overføres til de områder vitenskapen studerer og så og si “oversettes” til den terminologi som vitenskapen bruker. Omvendt kan man også gjøre det.
Anyway: det vitenskapen mangler er en helhetlig modell. Selv tipper jeg vitenskapsmennene og vitenskapskvinnene aldri utvikler/oppdager en slik helhetlig modell før de selv har utviklet en helhetlig bevissthet.
Det moderne menneske ligger med ansiktet ned mot kjellergulvet på bunnen av et fantastisk palass og sier “se! Dette er alt som fins!”
Hvert avsnitt og hver setning i artikkelen kan lett revideres. Vær konstruktive og konkrete i kritikken, og jeg retter opp i de tilfeller jeg er enig. Artikkelen presenterer i hovedsak det konvensjonelle akademiske perspektiv på kvantefysikken, og artikkelen er fri for konspirasjonsteorier, så her er det ingen grunn til den vanlige skyttergravskrigen mellom de forskjellige grupperinger av kommentatorer.
Solen skinner, fuglene synger…
Rolf Kenneth Myhre sier:
“Artikkelen presenterer i hovedsak det konvensjonelle akademiske perspektiv på kvantefysikken, og artikkelen er fri for konspirasjonsteorier…”
Ja, det har jeg oppfattet. Jeg antar du mener at verden har gått videre når det gjelder tilnærmingen til kvantefysikken, eller muligvis forskningen om det nonlokale bevistthetsfeltet.
Om jeg kan tipse deg, vil jeg anbafale at du tar deg et dypdykk i virksomheten til Noetic Science og Princeton University bla. Og ellers virksomheten til disse forskerne:
Dr Rustum Roy (døde 26 august 2010)
Dr Martin Chaplin
Dr Dean Radin
Dr Gregg Braden
Dr David Sereda
Dr Konstantin Korotkov
Dr Fritz-Albert Popp
Dr Peter Russell
Dr Rupert Sheldrake
Dr John Hagelin
Listen er lengere, men disse representerer antagelig spissen på den gryende nye paradigmen der man etter alt å dømme blir nødt til å erkjenne at bevissheten er den primære dimensjonen.
Sjarl, takk for forslagene til nye forskerforfattere jeg bør studere, skrive sammendrag av, og integrere. Men hvis du allerede har studert disse, da kan vel du skrive en integral sammendragsartikkel som presenterer dem?
Man må ikke tilhøre NS-redaksjonen for å kunne skrive artikler for NS. Jeg har til og med foreslått at et par artikler fra Skepsis-gjengen trykkes her, og i kvanteartikkelen nevner jeg kronikken fra Erik Tunstad (stifter av Skepsis). Den kronikken foreslo jeg trykt her, men det ble aldri noe av.
For meg er det ikke et spørsmål om å være for eller imot kvantemekanikken (hvilket noen av kommentarene synes å antyde). Det er tolkninger av enkeltkomponenter i kvantemekanikken som diskuteres, der alle tolkningene kommer fra kvantefysikerne selv.
Flott oppsummering, Rolf! :-)
Å la observasjoner og fakta være basisen for teorier, fremfor å massere fakta og data til de stemmer overens med skjøre teorier”, er et godt råd uansett hvem rådet måtte komme fra.
Zetaene ser jeg på som en kjempebløff, men å overse et råd fordi det kommer fra noen “man ikke tror på” er direkte uvitenskaplig, huskarlahvot! ;-)