Krenkelser av menneskerettigheter i Norge

Å engasjere seg i menneskeretter er det er det eneste som nytter i rettsstaten Norge, som krenker menneskerettene til tusenvis av andre mennesker.

Innsikt i menneskerettighetsproblemene

Jeg er blitt bedt av flere om å komme med noen generelle innspill i forhold til det området jeg jobber med: menneskerettigheter i praksis. Det gjør jeg hermed gjennom denne artikkelen.

I alt for lang tid har det norske folk passivt akseptert at samfunnet styres av en rettspolitikk som daglig krenker menneskerettighetene. Mange tusen nordmenn vet hva norske myndigheter urettmessig kan gjøre med et menneskeliv. På menneskerettighetenes område vil jeg påstå at det er et særdeles lavt kunnskapsnivå i Norge. Det gjelder ikke bare i privat og offentlig virksomhet, men også hos domstolene.

Norske myndigheter liker å skryte av hvor flinke vi er til å forkynne læren om menneskerettighetene rundt om i verden. Men det er langt mellom liv og lære. Bruken av ordet menneskerettigheter er etter min mening i ferd med å vannes ut. Brukes det i tide og utide, mister det noe av verdien i seg. Husk at menneskerettigheter er en fellesbetegnelse for regelverk som skal beskytte mot offentlige maktovergrep.

Politikerne må se at det har konsekvenser når menneskerettighetene er tatt inn i lovverket. Men det gjør de dessverre ikke. Når kunnskapsnivået er så lavt som det er, betyr det at overgrep forekommer i langt større grad enn det folk er klar over. Men de som er blitt utsatt for overgrep, og det er etter hvert ganske mange av oss, kjenner på kroppen den smerten det er å måtte leve med de respektive krenkelser.

I løpet av de år som jeg har jobbet med menneskerettigheter, lærer en at reglene er til for at de skal komme til nytte og ikke bare se fine ut på papiret. De skal være praktiske og effektive, og ikke illusoriske og teoretiske, slik det fremkommer i mange dommer fra EMD. Dette er tilnærmingen i Europa. I Norge derimot, er situasjonen en annen. Her har man en langt mer teoretisk tilnærming til problemene.

Lavt kunnskapsnivå i Norge

Det er et faktum at Norge har et relativt beskjedent antall klager mot seg i Strasbourg. Min klare oppfatning er at det lave antallet klager sier mer om det lave kunnskapsnivået enn om menneskerettighetssituasjonen i Norge. Kunnskapsmangelen er et generelt problem og gjør seg gjeldende både hos myndigheter, dommere og praktiserende jurister.

Det er krevende å skaffe seg tilstrekkelig kompetanse om menneskerettighetene, men det er helt avgjørende å øke kompetansen på dette feltet. En skal huske på at menneskerettighetene er de grunnleggende garantiene mot at det begås overgrep mot enkeltpersoner.

I Norge er vårt rettspolitiske fundament bygget opp slik at vi er villige til å gi mye makt til offentlige myndigheter. De personer som er satt til å håndheve makten har ofte lite praktisk kunnskap om menneskerettighetene; men selv om overgrep foregår, får det ingen konsekvenser for den offentlige tjenestemann eller kvinne. Kanskje skyldes det at vi er et lite land hvor alle stoler på hverandre og tror at alt offentlige myndigheter gjør er vel og bra. Konsekvensene av å varsle om krenkelser i Norge er så livsødeleggende at det må ropes et kraftig varsku. Det har jeg selv fått merke på kroppen. I virkeligheten skaper den tilsynelatende tryggheten en livsfarlig situasjon. Å gå til kamp mot byråkratiet kan være svært farlig og ødelegge for deg selv. Tar du opp negative forhold med makteliten kan ditt liv slik du kjente det før være over.

Å bli utsatt for krenkelser, er selvsagt klart ulovlig. Likevel skjer det uhindret, mens samfunnet i stedet burde ha gjort en stor innsats for å belyse dette og stoppe det. Derfor er det på tide at lovgivere, jurister, dommere, fagforeninger, arbeidstakere og ikke minst presse, blir oppmerksom på hvor omfattende og alvorlig dette problemet er. Katastrofale tap. Lovbeskyttelsen har ikke funnet veien inn i rettslokalene. Grove overgrep og lovbrudd tillates av dommere som vegrer seg i å gå inn i komplekse problemstillinger på menneskerettighetens område. Det skjer fordi mange jurister og dommere fortsatt har liten kunnskap om disse rettsreglene som er gitt forrang for norsk lov. Dette ødelegger liv og helse.

Hva er løsningen?

Løsningene er mange, men krever politisk vilje og prioritering. Det mangler i dag læremidler. Menneskerettigheter er først og fremst ledernes ansvar, og de må ha kunnskap om menneskerettighetsloven og hva som er forbudt å gjøre mot individer. Hovedansvaret ligger hos politikerne. Politikerne må se at det har konsekvenser når menneskerettighetene er tatt inn i lovverket vårt på et overordnet nivå, jf. menneskerettighetsloven av 1999. Det er på tide at politikerne våre også tar ansvar for mennesker som utsettes for menneskerettighetsbrudd i Norge. Jeg ønsker meg en norsk menneskerettighetskommisjon En slik kommisjon kunne informere publikum og offentlige myndigheter om de grenser menneskerettighetene setter for bruk av offentlig makt. Den bør også kunne gi rådgivning og enkel veiledning om menneskerettigheter, noe som er et sterkt ønske i Strasbourg. Maktmisbruk finnes i alle land. Det spesielle med Norge er at vi i så liten grad problematiserer det og heller prøver å benekte og bortforklare det.

Mange vil kjenne seg igjen i møtet med byråkratiet. Det er som å møte en vegg, hvor frustrasjonene bare bygger seg opp.Mange grupper ville hatt en sterk sak hvis de hadde klaget til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Problemet er bare at det norske rettssystem har knekket mange individer på veien frem til en konvensjonsklage.

Menge mennesker er fortvilet over det de har opplevd i møtet med norsk byråkrati og domstoler. De føler at livet er i ferd med å bli ødelagt og den byråkratiske holdningen til enkeltindividet bare forsterker følelsen av å bli utsatt for offentlige overgrep.

Det som beskrives, er arroganse og ufølsomhet og lang tid i nedverdigende situasjoner og mangel på folk som lytter og prøver å forstå deres smerte.

De som trenger støtte og håp, opplever isteden å bli krenket og ydmyket. Situasjonen er dramatisk. Det sitter tusenvis av mennesker i dette landet, som opplever smerte og fortvilelse over et system der man føler seg fullstendig overkjørt.

For disse menneskene blir politiske festtaler å regne som et ytterligere overgrep mot menneskeverdet. Psykiatrien er et av mange eksempler hvor det syndes i stor grad mot menneskerettighetene. Barnevernet, et annet. Eldreomsorgen også. Folk som med god grunn ønsker å vite om deres menneskerettigheter er blitt krenket, må få et sted å henvende seg hvor det de beskriver tas på alvor og på saklig grunnlag vurderes opp mot internasjonale standarder.