Artikkelen gir korte sammenfatninger av vitenskapens essens, filosofi, historie, teori/metodologi og sosiologi.
Vitenskapens essens
Vitenskap essens er systematisk utforskning av virkeligheten: Dens kvalitative og kvantitative, indre og ytre, bevissthetsmessige og materielle, subjektive og objektive, dimensjoner og sfærer. Den vitenskapelige metode må alltid tilpasses de særegne objekter, kvaliteter og fenomener som skal studeres, og må videre tilpasses de dimensjoner og sfærer der disse objekter, kvaliteter og fenomener forekommer.
I den grad vitenskapens representanter ikke har utviklet instrumenter, metoder eller prosedyrer for å undersøke systematisk bestemte objekter, kvaliteter eller fenomener, er det disse representanter (fagmiljøer og institusjoner) som har et problem med virkeligheten. Å ignorere aspekter av virkeligheten pga. mangelfull teknologi eller metodologi, eller pga. et ufullstendig grunnsyn, er kjent som reduksjonisme.
Vitenskapsfilosofi
Hva er tilværelsens primære dimensjon: Bevisstheten eller materien? Dette er det mest fundamentale spørsmålet for vitenskapen å utrede, da svaret herpå avgjør vårt grunnsyn på Kosmos. Med Kosmos menes her totaliteten av sfærer og dimensjoner, i motsetning til det engelske ordet cosmos som i moderne vitenskapelig språkbruk refererer til det vi her vil kalle fysiosfæren.
De fleste mennesker verden over har et åndelig grunnsyn, dvs. de tror at bevisstheten er tilværelsens primære dimensjon. Dette grunnsyn kan ha en før-rasjonell, mytologisk form (de fleste religioner) eller en mer moden, transrasjonell form (f.eks. de esoteriske kosmologier). Mellom det prerasjonelle og det transrasjonelle utviklingstrinn, kommer rasjonalismen. Rasjonalismen har i Vesten valgt å støtte det materialistiske grunnsyn, og å ignorere og fortrenge evidens fra en rekke vitenskapsgrener som indikerer en bevissthetsdimensjon i tilværelsen som må være primær i forhold til fysiosfæren.
Eksempler som indikerer bevissthetsdimensjonens primære status er studier av Østens oppvåkningstilstand, transpersonlig psykologi, parapsykologi og nær-døden-opplevelser. Videre det faktum at darwinismen bare duger til å forklare mikroevolusjon, ikke dannelsen av nye klasser av dyr. Videre de mange eksempler på finjusterthet innen astrofysikk og biokjemi som gjør det mer rasjonelt å anta at vårt univers er designet for karbon-basert liv enn å tro at det hele skyldes tilfeldigheter i et mekanistisk univers. Disse og andre eksempler kan diskuteres her, eller egne temadiskusjoner kan opprettes for hvert eksempel.
Vitenskap basert på det grunnsyn at bevisstheten er tilværelsens primære dimensjon, vil vi her kalle åndsvitenskap. Vitenskap der det materialistisk-naturalistiske verdensbildet er opphøyet til ideologi og metafysikk, med naturvitenskapene som rollemodell, vil vi her kalle scientisme (Wiki-artikkel: Scientism). Daniel Dennett skrev i sin bok Darwin’s Dangerous Idea (1995):
”Det finnes ikke noe slikt som filosofifri vitenskap; det finnes bare vitenskap der den filosofiske bagasjen har blitt tatt med ombord uten først å ha blitt undersøkt.”
Wiki-artikkel:
Vestens moderne vitenskapshistorie
Det interessante fra vårt perspektiv er akademias skiftende holdninger – fra åpenhet og sunn skeptisisme til dogmatisme og patologisk skeptisisme – til åndsvitenskap kontra scientisme. Når og hvorfor skjedde holdningsskiftene?
Renessansen som oppsto i de italienske bystatene på 1500-tallet, innledet en ny tidsalder i Vestens intellektuelle og kulturelle historie. Mennesket frigjorde seg både fra klassisk og kirkelig autoritet. Individualisme og selvstendighet vokste frem på bekostning av kollektivisme og institusjonalisert tro. Det moderne verdsliggjorte menneske ble født. Den heliosentriske modell (læren om at planetene går rundt Solen) splittet den gryende vitenskapen fra Kirken. På 1600-tallet oppsto den vitenskapelige revolusjon, med Galileo Galilei (1564-1642) som fremste talsmann. Bare matematikk, fysikk og astronomi hadde på den tiden utkrystallisert seg som vitenskap.
Galilei satte seg som mål å redde den gryende vitenskap fra middelalderens før-rasjonelle sump, hvilket krevde en distansering fra datidens biologiske og teologiske tankegang (Aristoteles og kristendom). Galilei distanserte seg ved å fastslå at vitenskapen bare skal interessere seg for tilværelsens materielle og kvantitative sider; det som lar seg veie og måle (antall, størrelse, form, vekt og fart). Bare dette vil være fruktbar vitenskapelig metodikk. En slik avgrensning av hva vitenskapen skal engasjere seg i, kalles idag for ”metodologisk naturalisme”. Galilei og de intellektuelle var fortsatt hengivne kristne (Tarnas, 1991).
I England var det Francis Bacon (1561-1626) som var lei av alt snakket om usynlige biologiske formålskrefter og teologiske spekulasjoner, og som ville begynne på nytt med utgangspunkt i det observerte. Han var også en av de første til å formulere et anti-økologisk syn på naturen. Naturen var til for å underlegges, kontrolleres og utnyttes. Naturen hadde kun nytteverdi, ikke egenverdi.
Den kvantitative vitenskapen gjorde jobben sin med stor suksess, og kvantifiserte stadig mer av alt som lot seg kvantifisere. Denne kvantifiseringen resulterte i et tiltagende mekanistisk syn på universet. Fenomener som ”Gud” og ”ånd” ble skjøvet stadig lengre ut i universets eller bevissthetens periferi. Det virket som om vitenskapens representanter fullstendig hadde glemt at den vitenskapelige metode i utgangspunktet var begrenset til bare å undersøke ett aspekt ved virkeligheten: det kvantitative. De aller fleste biologer og vitenskapsmenn hadde likevel sin bibeltro i behold gjennom første halvdel av 1800-tallet. Først med Darwins utgivelse av Artenes opprinnelse i 1859, inntraff det store kulturelle Vendepunktet fra et åndelig grunnsyn til et materialistisk grunnsyn.
Tyve år etter bokens utgivelse ble den over 2000 år lange troen på en guddommelig skapelse, visdom og plan i Naturen degradert til før-rasjonell religiøsitet. Idéen om at Naturen er formålsløs og drevet av tilfeldigheter, ble gjort til et vitenskapelig dogme. Darwinismen ble den mest betydningsfulle intellektuelle og kulturelle revolusjon noensinne, større enn Copernicus’ erkjennelse av det heliosentriske verdensbilde. De kvantitative briller som for Galilei kun fungerte som vitenskapelig metode, ga nå Vesten dets nye kulturelle grunnsyn. Suksessen ved ”metodologisk naturalisme” hadde forført akademia i retning av ”metafysisk naturalisme”.
Vi lever fortsatt i skyggen av Galileis formulering av vitenskapen. Han måtte som nevnt rette opp en ubalanse; fra en uvitenskapelig biologisk og teologisk tankegang til en eksperimentell og empirisk (sansebasert) metode som kun studerte kvantiteter. Galileis innsats var kulturhistorisk adekvat, all ros til ham! Men med sin ensidige fokus på kvantiteter ble en ny ubalanse skapt, som vi idag fortsatt er ofre av. Den strategi som var kulturhistorisk adekvat på 1600-tallet, representerer idag stagnasjon. Vi trenger et nytt sjakktrekk.
Det materialistiske grunnsyn på slutten av 1800-tallet kombinert med den rådende kvantitative metode inviterte til en sirkelslutning som det var vanskelig å komme ut av. Jo mindre et fag var tilgjengelig for kvantitative eksperimenter, dess mindre vitenskapelig og ”virkelig” ble faget betraktet som. For at noe skulle være virkelig virkelig, måtte det la seg kvantifisere. Da de biologiske, psykologiske og sosiologiske vitenskapsgrener etter hvert kom på banen, ble det forventet at de skulle etterligne fysikkens forskningsprinsipper mest mulig. På denne måten havnet vi i et materialistisk ”flatland”, med en scientistisk flatlandsvitenskap blind for intensjoner, dybder og verdier.
Selv om det materialistiske grunnsyn kom til å råde akademia, var parapsykologi fortsatt et respektabelt fagfelt der mange av presidentene for de parapsykologiske selskapene i England og USA var Nobelprisvinnere. Det var først på slutten av 1920-tallet at akademia tok et langt skritt i retning av å dogmatisere det materialistiske grunnsyn, og med dette ble patologisk skeptisk til alle studier og fenomener som indikerer en bevissthetsdimensjon i tilværelsen som må være primær i forhold til fysiosfæren.
Både ånsdsvitenskapens og scientismens representanter betrakter Joseph B. Rhine (1895-1980) som et vendepunkt i den parapsykologiske forskning (Wiki-artikkel: Joseph Banks Rhine). Scientismen betrakter ham som et forskningsmessig høydepunkt, og er neppe negativ til betegnelsen av ham som ”parapsykologiens far”. Fra et åndsvitenskapelig perspektiv var imidlertid hans laboratoriemessige og kvantitative tilnærming til paranormale fenomener av begrenset verdi. Konklusjonene ble særlig misvisende og villedende da den laboratoriemessige tilnærming ble kombinert med å avvise alle naturlige og spontane paranormale tilfeller utenfor laboratoriet som ”anekdotisk materiale av tvilsom verdi”. Resultatene fra de forrige femti år med seriøs parapsykologisk forskning ble avvist med et håndkast.
Den vitenskapelige metode må alltid tilpasses de særegne objekter, kvaliteter og fenomener som skal studeres, og må videre tilpasses de dimensjoner og sfærer der disse objekter, kvaliteter og fenomener forekommer naturlig. Man kan gjerne studere en gullfisk i en glassbolle, men det er begrenset hva man fra slike glassbollestudier kan lære om gullfiskens naturlige atferd i fri natur.
Ken Wilber har i sine bøker prøvd å utvikle synteser av akademisk vitenskapsteori og forskningsmetode med det åndsvitenskapelige grunnsyn og med erfaringene fra tusener av år med meditativ og esoterisk praksis. Wilbers idé om at den kognitive utvikling og evolusjon går fra prerasjonell åndelighet til rasjonalisme til transrasjonell åndelighet kan være en verdifull forståelsesramme for tolkningen av den moderne vitenskapshistorie der forstanden og intellektet har blitt satt i høysetet.
Wiki-artikler:
Vitenskapsteori og forskningsmetode
Vitenskapsteori og forskningsmetode er studiet av hvordan vitenskap bør utføres; dvs. hvilke objektive kriterier som bør følges for at en disiplin skal kunne kalles vitenskap (Wiki-artikkel: Scientific method).
Ken Wilber (1997, kap. 3) har i et essay formulert sitt syn på essensen i vitenskapsmetodologi. Han spesifiserer følgende tre generelle prosedyrer:
- Utførelsen av eksperimentet (den instrumentelle prosedyre for å innhente data).
- Forståelsen (tolkningen) av de fremkomne data.
- Felles bekreftelse eller avvisning av forståelsen (diskusjon med andre som også har utført punktene 1 og 2).
Men på hvilke frekvensplan kan vi utføre eksperimenter, danne oss erfaring og akkumulere erfaringsdata? Hvem dikterer at vi må begrense oss til fysiosfæren? En skole med psi-blinde vestlige filosofer, professorer og forskere som aldri har meditert i sitt liv, og som knapt nok har hørt om Østens meditative og transrasjonelle tradisjoner og dens guruer med paranormale evner? Vi snakker om meditative tradisjoner som har vart i tusenvis av år, og som har produsert en omfattende erfaringsbasert litteratur som vitner om bevissthetstilstander og transrasjonelle innsiktsnivåer som overgår de konvensjonelle nivåene som beskrives i kognitiv utviklingspsykologi (Wiki-artikkel: Piaget’s theory of cognitive development).
Ken Wilber, som siden slutten av 1970-tallet har vært den ledende teoretiker innen transpersonlig psykologi, spesifiserer tre mulige epistemologiske erkjennelsesøyne:
- ”kjødets øyne”, som gir sensoriske erfaringer og danner grunnlaget for “empirisme”.
- “forstandens øye”, som gir mentale erfaringer og danner grunnlaget for rasjonalisme.
- “kontemplasjones øye”, som gir åndelige erfaringer og danner grunnlaget for mystisisme.
Den transpersonlige og mystiske tradisjon som Ken Wilber representerer, innebærer altså en utvidelse av Vestens filosofisk-akademiske oppfatning av de mulige erfaringssfærer og av menneskets erkjennelsesevner og kognitive potensial. Vestens vitenskapsteori og forskningsmetode har kommet skjevt ut da den har begrenset seg til empirisme og rasjonalisme, og i beste fall en integrasjon av de to. De tre nevnte prosedyrer (utførelse av eksperiment, tolkning, og diskusjon med andre som har gjort eksperimentet), samt Karl Poppers falsifiseringskriterium (i generell forstand), kan anvendes på samme prinsippielle måte innenfor det mentale og det bevissthetsmessige domene, som innen det sensorisk-kvantitative domene. Et eksempel på bruk av ”forstandens øyne” er tolkningen av en roman. Først må romanen leses; deretter prøver man å forstå; og til slutt diskuterer man sin forståelse med andre som har lest boken.
Når det gjelder ”kontemplasjonens øye”, er denne erkjennelsesevnen riktig nok ikke tilgjengelig for det psi-blinde flertall av menneskeheten. Men prinsipielt er det ikke mer ”elitisme” over denne evnen enn over de andre ressurser som en forsker må utvikle eller disponere over. En astronom er avhengig av sitt teleskop, og en mikrobiolog trenger sitt mikroskop. Her kommer ”elitismen” frem i form av teknisk utstyr som må være tilgjengelig. For at en patolog skal kunne gi en adekvat tolkning av en vevsprøve, trengs mange års utdannelse og erfaring. Dette er også en form for ”elitisme”. Som sagt: I den grad vitenskapens representanter ikke har utviklet instrumenter, metoder eller prosedyrer for å undersøke systematisk bestemte objekter, kvaliteter eller fenomener, er det disse representanter (fagmiljøer og institusjoner) som har et problem med virkeligheten. Å ignorere aspekter av virkeligheten pga. mangelfull teknologi eller metodologi, eller pga. et ufullstendig grunnsyn, er kjent som reduksjonisme.
Wiki-artikler:
- Scientific method, Epistemology, Empiricism, Rationalism, Mysticism, Ken Wilber, Karl Popper, Piaget’s theory of cognitive development.
Vitenskapssosiologi
Kuhn og Feyerabend. Vitenskapssosiologi er studiet av hvordan en vitenskap i praksis utøves; dvs. i hvilken grad og på hvilken måte vitenskapen styres av menneskelige, subjektive, historiske, kulturelle, politiske og økonomiske faktorer som ikke har noe med de kriterier å gjøre som vitenskapsteorien og forskningsmetodologien angir (Wiki-artikkel: Sociology of scientific knowledge). Den store vitenskapssosiologiske klassikeren er naturligvis The structure of scientific revolutions (1962) av Thomas Kuhn (1922-1996), som er en av de aller mest siterte akademiske bøker (Wiki-artikkel: The Structure of Scientific Revolutions). Kuhn lanserte i denne boken ordet paradigme i en ny betydning.
Et paradigme er en underliggende modell, mønster og felles enighet om:
- det kunnskapsfundament man skal ta for gitt og ikke skal stille spørsmål ved. Dette kan sies å være en avgrensning til hva man får være kritisk til.
- hvilke emner som anses for å være relevante, interessante, og respektable. Dette kan sies å være en tematisk avgrensning.
- hva som er akseptabel eller respektabel vitenskapelig prosedyre for å fremskaffe vitenskapelige data. Dette kan sies å være en prosedyremessig avgrensning.
Kuhn kalte for normalvitenskap all den forskningsaktivitet – tenkning, eksperimentering, skriving og sensurering – som foregår innenfor et gitt paradigme. Normalvitenskap er å sette puslespillbiter sammen innenfor allerede gitte rammer.
Med tiden vil forskningsaktiviteten uvegerlig frembringe stadig flere anomalier, dvs. funn og oppdagelser som ikke passer inn i det rådende paradigmet. De akademiske miljøer har ingen spesifike mekanismer for å ta seg av anomalier. Anomalienes skjebne er gjerne å bli ignorert, fortrengt og avvist – så lenge som overhodet mulig. Slik vil det fortsette en god stund, der mengden av anomale funn vokser og krever stadig mer ”fortrengningsarbeid”. En eller flere personer oppfatter til slutt den tiltagende krisen, og bestemmer seg for å ta anomaliene på alvor og bruke dem som utgangspunkt for å danne et nytt kart over virkeligheten. Dette kan være begynnelsen til en ”vitenskapelig revolusjon”. Ifølge Kuhn blir ikke et paradigme forkastet før et bedre alternativ har blitt lansert. Hvis og når det nye paradigmet blir rådende, fortjent eller ufortjent, har et paradigmeskift skjedd.
Dette vitenskapssosiologiske synet innebærer altså at vitenskapen ikke går jevnt og trutt frem over, men beveger seg i revolusjonære rykk etterfulgt av normalvitenskapens puslespillarbeid. Men dette er også litt for positivt formulert, for det er ingen garanti for at det nye paradigmet i sin helhet er bedre enn det gamle, selv om det løser noen gamle problemer. Det kan være allslags menneskelige (ikke-vitenskapelige) faktorer som favoriserer overgangen til et nytt paradigme. Og selv når vitenskapelige faktorer står bak overgangen til et nytt paradigme, så er dette ingen rask og friksjonsfri prosess. Den berømte fysikeren Max Planck hadde i sin bok Scientific Autobiography (1949) en kynisk uttalelse som viste hans innsikt i én av betingelsene før et paradigmeskift kan skje:
”En ny vitenskapelig sannhet triumferer ikke ved å overbevise sine motstandere og få dem til å se lyset, men snarere fordi dens motstandere med tiden dør, og en ny generasjon vokser opp som er kjent med den.”
Hvilke konklusjoner kan vi så trekke av Kuhns vitenskapssosiologiske innsikter? Én konklusjon er at paradigmer alt for fort og lett endrer status til å bli forsteinete dogmer (uomstøtelige sannheter). I den grad anomalier ignoreres, fortrenges og avvises fremfor å tas på alvor og integreres, i den grad har paradigmet forfalt til å bli et dogme. Da et dogme i alvorlig grad hindrer vitenskapens utfoldelse, er det sterkt begrenset hva slags vitenskapelige fremskritt som da er mulige. Flertallet av akademikere har ikke lest Kuhns bok, og de som har lest den har ikke tatt budskapet til seg. Det er dessverre ingen overdrivelse å si at Kuhns arbeid ikke har hatt den minste betydning for vitenskapens utøvelse.
Paul Feyerabend (1924-1994), professor i filosofi ved University of California 1958-90, hadde et radikalt syn både innen vitenskapsteori og vitenskapssosiologi (Wiki-artikkel: Paul Feyerabend). I den vitenskapssosiologiske boken Against Method (4. utg. 2010) argumenterte han for at de etablerte akademiske regler for hvordan vitenskap bør utøves verken burde følges eller i særlig grad blir fulgt! Han betraktet den akademiske presentasjonen av vitenskapens historie, teori og metode som en ytterst idealisert fiksjon, der virkeligheten viser seg å være langt mer kaotisk og mangedimensjonell. ”Vitenskap er i hovedsak et anarkistisk foretagende”. Feyerabend var særlig kritisk til Popper, scientisme og rasjonalisme. En av hans store inspirasjonskilder var John Stuart Mills bok On Liberty (1859), og han betraktet Kuhns The structure of scientific revolutions (1962) som et mesterverk. Feyerabend argumenterte for et mangfold av metodologier, vitenskapsteorier og metafysiske grunnsyn.
* * *
Fra 1950 til 1980: Vitenskapen blir stadig mer byråkratisert, dogmatisk og konform. I 1665 ble verdens to første vitenskapelige tidsskrifter utgitt: Philosophical Transactions av Royal Society og det franske Journal des sçavans av Denis de Sallo. Ifølge en artikkel av Michael Mabe (2003) har økningen i antall akademiske tidsskrifter vært temmelig konstant på 3,46 % pr. år helt fra 1700 og frem til idag. Dette innebærer at antall akademiske tidsskrifter dobles hvert tyvende år. I 2001 ble ca. 14.700 fagfellevurderte tidsskrifter utgitt, som inneholdt ca. 1 million artikler. Økningen i antall vitenskapelige tidsskrifter og antall forskere har hele tiden løpt parallelt.
Den tidligere retrovirologen Peter Duesberg, USAs mest markante kritiker av HIV=AIDS-dogmet, hevdet i sin bok Inventing the AIDS Virus (1996) at da National Science Foundation (USA) ble etablert i 1950, begynte vitenskapen i stadig større grad å bli byråkratisert, statlig finansiert og “masseprodusert”. Også Henry H. Bauer, redaktør av Journal of Scientific Exploration, påpeker en økende byråkratisering av vitenskapen fra midten av 1900-tallet (Bauer, 2004). Han nevner som et mulig utfall herav at gåtefulle fenomener som parapsykologi, UFO’er, Bigfoot osv. ikke lenger ble omtalt, til publikums skuffelse. Denne svikten kan være en bidragende forklaring på New Age-miljøet som oppsto på slutten av 1960-tallet.
Intensjonen med fagfellevurdering (engelsk: peer review system) er god, men denne praksis har forfalt til å dogmatisere det rådende syn og til å undertrykke ”anderledes-tenking” (les: kreativitet, originalitet og arbeid som fokuserer på anomalier). Det foreligger ikke data om når dette forfallet begynte, men det kan ha skjedd i sammenheng med den økende byråkratiseringen.
Fagfellevurdering er en metode for å evaluere og kvalitetssikre artikkelmanuskripter til tidsskrifter, samt søknader om støtte til forskningsprosjekter. Redaktøren lar opptil tre fagfeller vurdere, uavhengig av hverandre, manuset eller søknaden. Fagfellene gir så redaktøren hver sin anbefaling, som kan være godkjennelse, ikke godkjennelse, eller godkjennelse ved revisjon av visse punkter. På basis av disse anbefalingene avgjør redaktøren manusets (eller prosjektsøknadens) videre skjebne.
Fagfellene fristes til å evaluere manuset eller prosjektsøknaden ut fra hva som støtter og tjener deres egne karrierer, dvs. hva som tjener og støtter de teorier og hypoteser som de selv har investert i. Når fagfellene bare anbefaler de manus og prosjektsøknader som tjener deres egne karrieremessige interesser, og de andre manus og prosjektsøknader avvises, er konsekvensen på sikt at sann vitenskap opphører. Et pseudovitenskapelig miljø oppstår der alle bare vasker ryggene på hverandre.
Et slikt pseudovitenskapelig miljø fungerer i praksis som en form for sammensvergelse. Alle som skriver manus og prosjektsøknader oppfatter før eller senere budskapet: “Hvis du vil inn i vårt gode selskap, eller forbli her, så hold deg innenfor vårt paradigme. Hvis du provoserer vårt paradigme, slipper du ikke inn (eller du fryses ut).” Denne trusselen resulterer i at svake sjeler begynner å “massere” sine forskningsdata så de behager etablissementet, eller forskerne begrenser seg til typisk normalvitenskapelige oppgaver.
De få som nekter å massere sine data fryses ut fra det gode selskap. Når disse outsiderne så prøver å gjøre media og almenheten oppmerksom på at deres kjære vitenskapsgren har forfalt til pseudovitenskap, svarer etablissementet med å stemple dem som “konspirasjonsteoretikere”.
Peter Duesberg (1996) skriver at den byråkratiserte vitenskapen feide de kreative genier av veien for å gi plass til administratorer som leder store team av spesialiserte teknikere. Deres eneste styrke er å produsere stadig større mengder av rådata.
”Den eksentriske ”åndsfraværende professoren” med ”ville” idéer har blitt erstattet av en ny type forskere, som mer minner om en ”yuppie”-funksjonær enn det snodige geniet fra det gamle akademia. Disse nye kollegaene kan ikke akseptere en ikke-konformist, eller en uberegnelig tenker, fordi hver ny, alternativ hypotese er en potensiell trussel til deres egen forskningssti. Albert Einstein ville ikke gjennom fagfellevurderingen ha fått forskningsbevilgninger til sitt arbeid, og Linus Pauling fikk det aldri” [for sitt arbeid på vitamin C og kreft, selv om han mottok to Nobelpriser].
Astronomen Tom Van Flandern (1940-2009), som særlig var oppgitt over dogmatikken innen astronomi, pekte i sin bok Dark matter, missing planets and new comets (2. utg. 1998) på noen av grunnene til at forskere har så vanskelig for å forlate sviktende teorier og dogmer:
”Jeg la spesielt merke til den vanlige praksis å ikke undersøke på ny de fundamentale formodninger som ligger bakom en teori fra det øyeblikk teorien får status som ”godkjent”, nesten uansett hvor uforenlig nye observasjoner eller eksperimenter måtte være. Og rundt visse aksepterte teorier så jeg det utvikle seg sterke interesser i å opprettholde ”status quo”.
Det ble gradvis klart for meg at mange mennesker hadde mye å tape dersom en akseptert teori eller praksis ble utfordret: forfatterne av den opprinnelige teorien, hvis navn hadde blitt velkjente; alle dem som publiserte artikler som refererer til eller avhenger av teorien; redaktører av fagtidsskrifter og konsulenter som har tatt avgjørelser eller kritisert andre verker basert på teorien; finansieringsorganer som har betalt for forskning som forutsetter en bestemt teori; redskapsprodusenter og eksperimentelle designere som bruker sin arbeidstid på å teste idéer som springer ut fra en teori; journalister og skribenter hvis publikasjoner har omtalt eller fremmet en teori; lærere og andre offentlige deltakere som har lært en teori, blitt imponert av dens glans, og som ikke har noe ønske om å undervise eller lære seg en ny teori; og studenter som trenger å få seg en jobb innen det feltet de har blitt trent i.” [s. xvii]
”Få forskere betrakter seg selv som kvalifiserte utenfor deres eget ekspertisefelt. Siden hver ekspert bare kan gjøre rede for en liten andel av de data som gjelder en modell, overlater han til de andre ekspertene å støtte modellen på de andre områdene. Få, om noen, forskere har kunnskapsbredden til å kunne se det komplette bilde av modellen. Så modellen forblir støttet opp om fordi mange individuelle autoriteter støtter den, ingen av dem har ekspertise til å kritisere modellen som helhet, og alle har den ytterste tillit til de andre som kollektiv. Autoritetene kan mangedobles i det uendelige, og ingen tar ansvaret for å integrere all deres kombinerte kunnskap. Resultatet er at de eksisterende modeller blir bevart uavhengig av fortjeneste eller graden av motbevis, fordi ”så mange eksperter kan ikke alle ha tatt feil”. På denne måten overbevises hver ekspert til å tvinge sine egne data til å passe inn i den aksepterte modellen.” [s. xviii]
Karsten M. Storetvedt, som var professor i geofysikk ved Universitetet i Bergen 1973-2005, fikk i 2005 utgitt Norges kanskje første vitenskapssosiologiske bok, Når grunnlaget svikter: om kreativitetens trange kår og livet bak de akademiske kulisser. Hans vedvarende kritikk av det rådende dogmet innen geofysikk har resultert i telefonavlytting såvel som en skyteepisode! Hans erfaring er den samme som Van Flanderns:
”I vitenskapen som ellers vil massen i stor grad følge sine ”idoler”, personer som i kraft av sin ”pondus” og sine posisjoner har større makt og spillerom enn den jevne forsker. Det å tilføre vitenskapen grunnleggende nye impulser er på mange måter et spørsmål om overtalelseskunst – å kunne fremføre et utradisjonelt budskap med ”list og lempe”. Således vil utviklingen innen en vitenskap i et noe lengre tidsperspektiv være helt og holdent avhengig av noen få personers innsikt og påvirkningskraft. Dersom nye vitenskapelige synspunkter er et steg i riktig retning kan vedkommende fagfelt gjøre store fremskritt. Hvis derimot en ny grunnlagstenkning er basert på feile forutsetninger, vil ”katastrofen” være et faktum.
Når en ny teori – av en eller annen grunn – oppnår å bli ”fullstendig” akseptert, vil den etter hvert bli uløselig knyttet til et komplisert nettverk av ære, makt, prestisje og selvrespekt, integrerte komponenter i enhver intellektuell aktivitet. Et utall forskerkarrierer kan sågar komme til stå og falle med teoriens gyldighet. Derfor kan selv den verste ”aksepterte” teori få kattens ni liv, fordi få vil ha mot til åpent å erkjenne at de har satset på feil hest. Det blir derfor opp til neste generasjon forskere å rydde opp i det kaos som har oppstått ved at empiriske data er blitt manipulert inn i sammenhenger der de ikke hører hjemme.
Det rådende paradigme har i regelen en så sterk forankring i sitt vitenskapelige samfunns mentalitet at ”problematiske” data lett blir bortforklart eller helt ignorert. Når et grunnsyn har fått dogmatisk karakter kan det å trekke frem dets paradokser og gåtefulle observasjoner være forbundet med stor personlig risiko. Straffereaksjonene kommer gjerne i form av isolasjon og tap av ”systemets goder”. Uheldig faglig påvirkning kan ofte være så altoverskyggende at man vanskelig kan forestille seg den mulighet at regjerende grunnlagsteori kan være feil.” [Storetvedt (2005), s. 85-86]
* * *
Fra 1980-tallet og utover: Vitenskapen underkastes nyliberalismen. John Ziman (1925-2000), kjent for sine mange vitenskapssosiologiske bøker, hevdet i sin siste bok Real Science: what it is and what it means (2000) at ”akademisk vitenskap” (her brukt som motsetning til de anvendte vitenskaper og teknovitenskap) siden 1980-tallet har blitt langt mer markedsorientert. Forskerne må i sterkere grad konkurrere med hverandre. De har nærmest blitt ”kontraktarbeidere” gjennom sin avhengighet av å få prosjektsøknader innvilget. Kravet om nytteverdi har blitt sterkere. Den tidligere ”lekefriheten” som preget akademisk vitenskap har blitt innskrenket. Ziman mener at den akademiske vitenskap har gått inn i en ny fase som han kaller ”post-akademisk vitenskap”, der rammevilkårene blir stadig likere dem som gjelder for teknovitenskap.
Man kan også si at akademisk vitenskap nå har blitt underkastet nyliberalismen. Nyliberalisme er som kjent den nye versjonen av markedsfundamentalisme, og kan oppsummeres i én setning: Det er til samfunnets og befolkningens fordel å overlate økonomien fullstendig til markedskreftene. Staten bør holde seg helt unna, og fjerne alle økonomiske reguleringer som den gjennom tiden har innført. Nyliberalistisk politikk ble gjennomført i Storbritannia i 1979, og i USA i 1980 da Ronald Reagan ble valgt til president.
Når forskeren nærmest blir en fabrikkarbeider hvis levegrunnlag avhenger av at prosjektsøknaden innvilges, er det nok begrenset hvor kreative og originale prosjekter man tør å søke om. Etikken blir også lidende. Særlig den biomedisinske forskningens ekteskap med farmasøytiske selskaper har resultert i produkter og praksiser der etikken har blitt ofret for å tjene mammon.
Elitens skjulte direktiver bak flere av vitenskapens dogmer? Flere uavhengige faktorer på 1940-tallet i USA bidro til en økt avstand mellom eliten og folket. Eliten fikk adgang til innsikter, samt utviklet agendaer, som ble holdt hemmelige for folket. Mens USA alltid har vært en blanding av demokrati og oligarki, av åpenhet og hemmeligheter, kan det sies at oligarkiet ble styrket på bekostning av demokratiet, og at oligarkene ble mer hemmelighetsfulle overfor folket (Wiki: Oligarchy).
Oligarkenes nye grad av hemmelighetsfullhet påvirket også vitenskapens domene. Oligarkene tok kontroll over de største vitenskapelige institusjoner, fagtidsskrifter, nyhetsbyråer og aviser, og sørget for at disse holdt seg noenlunde innenfor det verdensbildet som oligarkene ønsket at befolkningen skulle tro på. Vitenskapen ble på denne måten i mindre grad et fritt foretagende, og i større grad kunne man finne skjulte direktiver bak tilsynelatende vitenskapelige dogmer.
Jeg skal nevne tre eksempler av overordnet betydning der vitenskapen er styrt av dogmer og/eller et skjult direktiv bak det enkelte dogmet:
* det materialistisk-naturalistiske grunnsyn, som fungerer som en overordnet metafysisk ideologi for vitenskapen. Med ”materialisme” menes det grunnsyn at tilværelsens primære dimensjon er materien, og at bevisstheten skal betraktes som et sekundærfenomen. Med ”naturalisme” menes det grunnsyn at tilværelsen ikke har et åndelig-guddommelig tilværelsesplan (som kan påvirke/styre hendelsene på det fysiske planet).
* isolasjonsdogmet ang. fortiden, dvs. den implisitte vitenskapelige antagelse at mennesket verken har fått genetisk eller kulturell bistand av utenomjordiske i forhistorisk eller historisk tid.
* isolasjonsdogmet ang. nåtiden og vårt solsystem; dvs. den offisielle påstand og posisjon at vi ikke har noe evidens for tilstedeværelsen av intelligente utenomjordiske vesener, deres romfartøyer og/eller artefakter på Jorden, Månen, Mars eller i verdensrommet innenfor vårt solsystem.
Isolasjonsdogmet ang. fortiden var hovedsakelig implisitt frem til 1960/70-tallet, men ble da utfordret av representanter for intervensjonsteorien, som Erich von Däniken og Zecharia Sitchin. Isolasjonsdogmet ang. nåtiden var hovedsakelig implisitt inntil 1947, men ble da utfordret av UFO-fenomenet. På 1960-tallet ble dogmet videre utfordret av tilfeller av ”abductions” som fikk stor media-oppmerksomhet.
ET/V-emnet er et godt eksempel på hvordan skjulte direktiver til en viss grad styrer akademia og media. Det kan nevnes at den norske statskanalen NRK ikke har lov til å sende innslag eller programmer som erkjenner tilstedeværelsen av utenomjordiske intelligente vesener og deres artefakter. Den britiske popstjernen Robbie Williams er meget interessert i ET/V-emnet og lignende paranormale fenomener (Wiki: Robbie Williams #Personal life). Under hans sabbatsår i 2007-08 gikk han dypere inn i emnet. Han besøkte en UFO-konferanse i Nevada (USA), og han har pratet om sine egne opplevelser i radio- og fjernsynsshow. Da en nordmann kontaktet NRK for å høre om de var interessert i å kjøpe/sende en nyhetssak der Robbie Williams besøker personene bak nettstedet AboveTopSecrets, ble han satt over til en person hos NRK som nektet å presentere seg. Meldingen han fikk var følgende: ”Vi er ikke tillatt å dekke innslag om UFO i nyhetsbildet i Norge.” Utgjør NRK et unntak i så måte blant de statlige media når det gjelder ET/V-emnet, eller representerer de regelen?
Oppsummerende kan det sies at i de tilfeller der vitenskapens utfoldelse ikke berører elitens vitale interesser, er vitenskapen noen ganger styrt av paradigmer, og noen ganger vil man bak et tilsynelatende paradigme finne et dogme. I de tilfeller der vitenskapens utfoldelse berører elitens vitale interesser, vil vi bak paradigmet eller dogmet finne et skjult direktiv. I artikkelen Vitenskapen: Paradigmer, dogmer og skjulte direktiver (Nyhetsspeilet) diskuteres dette nærmere.
Wiki-artikler:
***********************************************************
In astronomy today there is a growing issue with respect to the power of gravitational force vs. the power of the EM (and plasma charge) force for holding solar systems together and for holding galaxies together. As it turns out, gravity has a much more restricted “zone of validity/applicability” (“shorter arms”) than was thought and it causes a great deal of conceptual grief in astrophysics. The classic approach is to look to gravity as the sole and only force that is able to hold orbiting bodies of a solar system in steady orbits. For our solar system, the first problem is that more mass has to somehow be added to the Sun than is actually there. In other words, mass for the Sun (and the planets for that matter) becomes a major issue. And the extremely uncomfortable reality is that the true mass of the Sun and quite possibly the planets may have to be revised… if we can ever figure out how to do that.
The same Newtonian gravity-only approach is then used… by extension… to explain how galaxies are held together. But to do that astronomers need to postulate the existence of “dark matter”… with lots of convenient mass attached. They then add in some black holes at the center of galaxies to complete the process and their fictional models suddenly work… mostly. The Newtonian “gravity only” model for solar systems and galaxies doesn’t actually work very well on either level… solar or galactic… but it is the accepted paradigm in astronomy today. And even though it is fundamentally wrong… for a lot of reasons… astronomers defend their flawed paradigm with great vigor… because their paychecks depend on it. The truth gets lost somewhere along the way but that’s a separate problem. The first fly in the ointment is that if gravity is the only force that holds a solar system together (like ours), then a lot more “gravity” is needed by the Sun to bring about stable planetary orbits than is actually there. But that does not stop the Newtonians from trying to force fit their idea, so they proceed to “invent more mass” than is really there to make it happen. They start with the Sun and build up its theoretic mass by postulating a supposed super dense near metallic Hydrogen core at 1,000,000 Kelvin with 50 or 60 times the mass than what our Sun would normally have and then they tell us that this imaginary theoretically existent mass can somehow magically sustain a controlled fusion reaction and thus provide us with energy we need and the gravity we need… both at the same time… magically. That approach is pure fiction… repeat… PURE FICTION… ON STEROIDS ! ! ! ! If indeed our Sun had a near metallic Hydrogen core at those temperatures it would have gone supernova a long time ago. Why? Because the amount of Hydrogen the astronomers are proposing when pressurized (gravitationally) into a super dense near metallic form and heated up to a million degrees is the perfect formula for a Hydrogen Bomb… a BIG ONE… a REALLY BIG ONE… SUPERNOVA size. The nature of reality is that fusion reactions with sufficient Hydrogen at high temperatures and pressures will always proceed in an UNcontrolled manner. It’s just what happens every time you attempt such an experiment. There is no such thing as “controlled Hydrogen fusion reactions” at high temperatures and head pressures. They don’t exist… not in the core of the Sun nor anywhere else for that matter. They just DON’T happen. It’s the nature of such plasma reactions with Hydrogen as you climb up above about 500,000 Kelvin with any reasonable working head pressures… sufficient gas in a confined cubic space. Such reactions proceed in an UNcontrolled manner NOT a magically controlled manner. The “Newtonian people” sort of gloss over that point of harsh reality and tell us to believe that their theoretic magic mass can indeed provide the theoretic weight (mass) that’s needed as well as the magic energy that’s needed to produce all the energy needed and all the gravity needed to power and regulate a proper solar system… our solar system. How does it do that? Well, this theoretically powered and weighted Sun of theirs somehow just “magically” does it all by itself because it’s super dense heavy and very hot. And we are supposed to accept their solar fiction without questioning their bogus logic or their bogus “science”… because they have “PhD’s” and are paid as “professional” academics to spin these yarns. So we are supposed to believe their yarns simply because we paid the “professionals” to spin them. Hmmmm. Sounds more like a religion than a science… a bad one… like that punk band from the 80’s… Bad Religion. You had to be a punker to appreciate their music. An interesting world, no? Punk music… and “punk astronomy”. (Don’t you just love satire?))But in both cases, “the hits just keep on coming”. There are a lot of other flies in the Newtonian ointment but for this facebook post I will continue to lift the lid on that Pandora’s box just a tad higher and let a few more flies out… just for fun.
A second fly in the ointment of the Newtonian-only model (extra gravity via extra mass) for our solar system is Sun spots. They are darker (lower temperature) than the photosphere not lighter than the photosphere. If the Sun did indeed have a super dense near metallic Hydrogen core that powered our solar system via controlled fusion, then sun spots would not exist. The core would be very hot… according to the accepted paradigm… and there would be a temperature gradient starting with 1,000,000 Kelvin at the center of the Sun’s core working downhill (temperature wise) toward the outside of the Sun. And it would not be possible for there to be any dark brown Sun spots under the photosphere. They could not exist. In fact any breaks in the photosphere would reveal brighter spots under the photosphere (atmosphere) of the Sun not darker spots. But the Sun spots do indeed exist… from time to time. And they are DARKER than the photosphere NOT brighter than the photosphere. And that means that the surface of the Sun’s core is not as hot as the outer layer of the photosphere (which is about 5700 degrees). So the super dense near metallic Hydrogen core model of the Sun bites another one… MAJORLY ! ! ! !
There are a lot of other “flies” that can be found in the stinky Newtonian gravity-only ointment but it takes whole books to cover all those “fly” problems and I don’t want to write a book for this Nyhetsspeilet post.
A third fly in the extra mass gravity-only ointment is the fact that the core of the Sun and the core of Wormwood are both made of iron and other heavy compounds and elements. Also, the vortex spin of the rusty dusty disc from which our early prototypic solar system was formed would have moved the heavier elements and compounds… mostly iron based stuff… toward the center of the disc via Coriolis force. Any gasses in that general area (Hydrogen included) would have been pushed aside. They would also be pushed out as the rusty dusty center mass became more of a molten glob… a molten spheroid shape. So there would not be any near metallic Hydrogen at the core of the new Sun. The new core would be mostly iron, iron based compounds and heavier elements… no gaseous Hydrogen… and no Hydrogen bomb type of super pressurized Hydrogen. It just would not be there. And so another fly wiggles around in the standard paradigm ointment.
A fourth fly… a big one… (from Pandora’s little box of astronomic horrors) that has landed in the extra mass gravity-only ointment is the uncomfortable discovery that even with that additional fictional mass is added to our Sun (the way astronomers like to do), the added mass and its associated gravity won’t be sufficient to generate the stable orbit patterns that we need for a proper working solar system. This argument comes to us from a present day Renaissance man, portrait painter, photographer, art critic, writer, mathematician and self-taught physicist… Mr. Miles Mathis… http://www.milesmathis.com/ . (Hello Miles… How are you doing?). Mr. Mathis found out that if there was an empty orbital ring/node for our Sun and if a spare planet happened to be drifting by our solar neighborhood near that spare node ring, and if it happened to be in precisely the same geometric plane of that gravitational ring, and if it happened to enter that spare ring at precisely the correct angle of tangency… precisely tangent to the centerline of the ring… and if it happened to enter the ring at the correct velocity for a planet for that spare node ring, then… if all these “iffy” conditions could be met… a statistical impossibility… then that newly “captured” planet would indeed begin orbiting our Sun. But within 2 or 3 orbits the new planet would begin to “oscillate” inside that spare gravitational node ring and by the 3rd orbit the oscillations would become so severe that the newly captured planet would be ejected from that orbital ring. In other words, unless there is some other force (EM) to stabilize the orbit of the new planet and keep it from “bouncing around” inside that spare gravitational node ring (dampen down/attenuate the tendency of the planet to oscillate), the “gripping power” of gravity all by itself is not actually strong enough to hang on to the new planet for more than 2 or 3 trips around the orbital circle. Somewhere in the 2nd or 3rd trip around the Horn the new planet just flies off into space. By itself, gravity cannot hang on to a planet for very long. It supplies MOST of the necessary force to get the job done but it does not have the ability to create and enforce a long term stable situation for an orbiting planet. Some other stabilizing force is needed to complete the picture. Bummer.
And then the other shoe drops when you begin to think about the other planets orbiting in their respective orbital node rings. What happens to them if gravity is the only force doing the orbital control… even if we had an “obese Sun”… which we don’t? Basically a solar system would not and could not exist for very long. But what do the astronomers have to say when their model of physical reality falls apart conceptually and mathematically? They would be screaming, foaming at the mouth, passing gas, filing lawsuits, retching, tearing their hair out (if they had hair) and cursing at Mr. Mathis for discovering that gravity in and of itself is not good enough to hang on to the planets, to dampen the tendency toward uncontrolled planetary oscillation inside their orbital rings and to keep a solar system “glued together” in a stable fashion. But those more extreme screaming and retching behaviors would only happen behind closed doors. In public they would discount his findings, say mean things about him, make comments about how he is not a “trained astronomer” like them… (i.e. not “trained” in their political-academic suck up procedures required to get one of their PhD’s)… make comments about how there are many more of them who follow the herd and are part of the “in crowd”… that he’s all alone and not part of the academically approved (suck up) “A List”… and related social/academic/astronomic nonsense. The comedy of errors would play out exactly as it always has by attacking and vilifying the messenger who brings in the bad news. It doesn’t matter if the message/discovery is true. It only matters that it is in conflict with the reigning paradigm that they are paid to defend. And the discoveries Mr. Mathis brings to the table are very upsetting to the defenders of the old paradigm… thus the unpleasant background noises behind those closed doors.
The problem then compounds as the astronomers follow the same path by trying to stretch their gravity-only model to fit full sized galaxies like our Milky Way. The same “missing mass” issue pops up again so they postulate the existence of “dark matter” (and black holes at the center of the galaxy) to solve the problems at the galactic level. The fly in the ointment for that one is that dark matter doesn’t exist either… like nonexistent Hydrogen Bomb at the core of our Sun. It’s just not there. But that doesn’t stop them from looking for it… and from asking government to give them more taxpayer money to continue the search. Maybe we should sing another hymn… or make that a “hmmmm”. Who knows? “Hmmm” might become a hit song some day.
By the time you add it all up you have to wonder just how much astronomers really know about the universe and about solar systems. If they don’t know the mass of the Sun, do they know the mass of the planets? Do they really know the mass of Uranus and Neptune? What if they are wrong? What if the plasma charge of the Sun renders it “isodense” rather than heavier based on gravitational crush forces on its iron ball core? What if the result is something in between? How would we know? How would be able to tell… for sure? If ElectroMagnetic plasma charge is the real regulator of solar systems… and galaxies for that matter… then how do you tickle apart the contribution made by gravity vs. the contribution made by the EM (plasma charge) force in a working system? The questions are not trivial for the astrophysics business. And if EM forces are as important as they seem to be for the operation of a solar system (or a galaxy) over the long haul then how do we properly model these forces to build accurate working models of the solar system and the galaxy?
Biologen dr Rupert Sheldrake foreleser om vitenskapelige tabuer og paradigmer. Han er kjent for teorien om morphogenetic field (at bevisstheten er mer enn hjernen). Han er en av mange som forsker i bevissthet, også knyttet til dyrs evner å “lese” menneskers tanker.
Huff, her var det mye rart, så jeg skal ikke forstyrre mer enn å si to ting…
Scientisme:
Scientisme er en stråmann, eller som Daniel Dennett så dekkende sa det “å kalle noe for scientisme er et alternativ til å tenke”. Vel, når jeg tenker meg om, har han vel også kalt det en stråmann ja. fant en grei link – http://www.youtube.com/watch?v=FU7fmb7_pHM
Evolusjon:
“Videre det faktum at darwinismen bare duger til å forklare mikroevolusjon, ikke dannelsen av nye klasser av dyr”… En vanlig misforståelse blant enkelte, så jeg er ikke overrasket av å lese det her. Les noe av folk som vet hva det dreier seg om, mye å lære av det, f.eks -Why evolution is true- av Jerry Coyne http://evolbiol.ru/large_files/why_evolution_is_true.pdf
The Phoenix Lights: http://www.youtube.com/results?search_query=The+Phoenix+Lights&aq=f
Skulle likt å hørt hva våre “skeptikere” har å si om denne saken.
Følgende:
Luftballonger, flygende lanterner, plasma-orbs, kameraeffekter, gass-orbs, hoax, vfx, optiske illusjoner og alt annet som avsporer gåten fra de virkelige og mer rasjonelle svarene. Skeptikernes endelige mål er å debunke den frie menneskeheten til et systemtro og lydig slave til eliten, slik at de får igjen sine utbetalinger fra NWO-mestere på lønnskonto på slutten av måneden :D
Svarer på meg selv her. Hvorfor er det slik at de såkalte skeptikerne, som forøvrig aldri er skeptiske til det massemedia serverer de, er allergiske mot å se uavhengig-produserte dokumentarfilmer om f.eks UFO-fenomenet?
Sikkert 100 gode dokumentarfilmer er laget, men skeptikerne er så skeptiske at de aldri ser noen av disse filmene. Og når de ikke kjenner til stoffet som blir presentert i slike dokumentarfilmer (og bøker, artikler) blir det vanskelig å ha en god konversasjon med de.
Jeg tror ikke det handler om å være skeptisk. Jeg tror det handler om å være en religiøs fanatiker. Kun en religiøs fanatiker er så livredd for å se noe så harmløst som en dokumentarfilm. Livredd – fordi han er så redd for at hans religiøse illusjoner settes i fare.
http://no.wikipedia.org/wiki/Religion
“Religion er en fellesbetegnelse for ulike trossystemer som søker å svare på menneskers eksistensielle spørsmål.” Jepp.
“Religionen regner med at det finnes en virkelighet som går utover hva mennesker umiddelbart kan oppfatte med sine fysiske sanser.” Jepp, har du noengang sett liv oppstå i en DNA-sølepytt?
“Religion inkluderer som oftest tro på Gud eller andre overnaturlige vesener.” Jepp, som oftest. Men av og til også en blind tro på autoritetsfigurer og dogmer som kalles “vitenskapelige.”
De offisielle vitenskapelige institusjoner gjorde UFO-etterforskning kunn en gang i historien. Og selve den eneste gangen ble ødelagt av følgende skandale:
“The Trick Memo
On August 9, 1966, Low wrote a memorandum intended to persuade the more reluctant faculty to accept the UFO project. This so-called “Trick Memo” explained how the University could perform the project without risking their reputation, and how the University UFO research project could arrive at a predetermined conclusion while appearing objective. In part, Low wrote:
Our study would be conducted almost entirely by non-believers who, though they couldn’t possibly prove a negative result, could and probably would add an impressive body of thick evidence that there is no reality to the observations. The trick would be, I think, to describe the project so that, to the public, it would appear a totally objective study but, to the scientific community, would present the image of a group of non-believers trying their best to be objective but having an almost zero expectation of finding a saucer.”
Low also suggested that if the study focused less on “the physical reality of the saucer”, and more on the “psychology and sociology of person and groups who report seeing UFOs”, then “the scientific community would get the message”[5] (emphasis as in original).”
http://en.wikipedia.org/wiki/Condon_Committee#The_Trick_Memo
Det er derfor alle grunner til mistanke om hvorfor menneskeheten har “fremgang” i enkelte områder men ikke andre? Var objektiv UFO-etterforskning basert på den vitenskapelige metode med på levere oppsiktsvekkende resultater, som kunne true NWOs global-herredømme drømmer? Var det derfor TrickMemo ble utviklet som “vitenskapelig” avsporingsteknikk, som kom til å lede systemtro masser de såkalte skeptikere vekk fra UFO-temaer som useriøs til d.d? :D
Er globaloppvarming også endel av den berømte TrickMemo-teknikken, der man får forhåndsbestemte resultater som følge av en “objektiv” vitenskapelig forskning? ;)
Veldig bra artikkel ROLF!
Uansett hvor mye skeptikere hyler og skriker om å være de mest kritiske på sitt felt: empiriske vitenskapen, blir de sittende igjen med følgende dilemma:
“Scientific skepticism often does not address paranormal, or religious beliefs, since these beliefs are, by definition, outside the realm of systematic, empirical testing/knowledge”
http://en.wikipedia.org/wiki/Skepticism
Videre:
“Many skeptics are atheists or agnostics, and have a naturalistic world-view; however, some committed skeptics of pseudoscience including Martin Gardner have expressed belief in a god.[15]”
http://en.wikipedia.org/wiki/Scientific_skepticism
Så der her dere det. Skeptikere som viser størst motstand til konspirasjonsterorier- og KT-fakta, gjør ikke det fordi de vil det, men fordi deres dogmatiske religionen (vitenskapelig metode) tvinger dem til å gjøre det. Ikke at jeg benekter den vitenskapelige metodens gyldighet (først utviklet av selve dogmatiske islamisten Ibn al-Haytham), men jeg legger vekt på at naturvitenskapen er nødt til å åpne sitt forskningsområde til å gjelde alle mulige paranormale fenomener, og ikke bare de som kan reproduseres under kontrollerte forhold. Kun da kan vi slippe at vitenskapen ender opp som sine tidligere forgjengere dvs et dogme:
“As a form of dogma: “In essence, scientism sees science as the absolute and only justifiable access to the truth.”[32]”
http://en.wikipedia.org/wiki/Scientism
Her kan jeg ramse opp endel vitenskapelige emner som jeg mener er under NWO-direktiv:
* Energi: Til tross for et hav av frienergi, null-punkt energi, alternativ enegi patenter, har verden ikke sett en eneste masseprodusert praktisk fungerende system som kan trosse oljeavhengigheten skapt av eliten i de siste 200 årene frem til d.d!
* Sosiologi: Til tross for den intensive vitenskapelige forskningen av å forstå menneskesamfunn, har naturalistene ikke klart å få løst et eneste samfunnsproblem. Vold, depresjon, selvmord, ensomhet, overgrep og alt som kan karakteriseres som kriminalitet og “ondskap” er bare voksende, særlig i de meste avanserte “moderne” samfunn. Ironisk nok er det slike samfunn som besitter mest “kunnskap” om hvordan menneskesamfunn fungerer / burde fungere, som sliter mest med de overnevnte problemene. :D
* Økonomi: Det er den sentrale delen av samfunnsvitenskap, som ble forsket mer enn alle de andre gjennom tidene. Råkapitalisme med fiktiv-reserve pengesystem er den mest effektive måten å nå økonomisk vekst på er regjerende dogmer foreløpig. Nå vet jeg ikke om slike dogmer er en konsekvens av oljebasert økonomi, eller er universelle, bare etter-oljetidsalder kommer til å vise gyldigheten til denne konklusjonen :)
I Skandinavia bruker man den nordiske-modellen som er en slags blanding av statskapitalisme, oligarkkapitalisme og statssosialisme. Denne modellen viser seg å sprekke, nå som olje-gullalder går mot slutten, og veksskapende industri er forlengst solgt ut til utlandske interesser.
* Helse: Vitenskapelig forskning innen helse det siste århundret utryddet det meste av sykdommer som har truet mennesker siden tidenes morgen. Dette ble gjort ved blant annet oppdagelse av vaksiner og bedre hygiene. Men samme forskning har gitt oss produkter / medisiner med store bivirkninger, så store at de skapte nye ukjente sykdommer og kreft. Vaksiner utryddet gamle viruser, samtidig som endel gamle viruser muterte og fikk motstandsdyktighet mot vaksinen, dermed ble de enda farlige for mennesker, ja verre enn før-vaksine tiden. Det kan tenkes at HIV / Aids viruset (nesten uhelbredelig) er et biprodukt av poliovaksinen, selv om skeptikere er selvfølgelig uenig. :)
* IKT: IT, telecom, internett og elektronikk revolusjonen har gitt oss de beste fungerende løsninger for kontakt med andre mennesker. Men den har også skapt en slags kunstig økonomi, der reelle fysiske verdier er erstattet med kunstige penger basert på ingenting annet enn digitale tall på skjermen, mens de med myndighet har fulle manipulasjonsrettigheter over det pengesystemet de selv har med på å utvikle. EN ondskapelig side ved denne fantastiske teknologien er skapelse av overvåkningsteknologien uten like. Nå kan eliten overvåke deg og meg 24/7 fra satelitter, usynlige kameraer, nettet, telefon, mobil, banker osv. 1984 blir sluttresultatet :)
Enda ikke ferdig med å studere artikkelen følte jeg meg tvunget til å skrible ned tankene mine om temaet.
Mystisisme skiller seg fra analytisk filosofi, akkurat i det at analytisk filosofi er analytisk (språklig) og mystisime er erfaring (individuel)
Yogier og deres like oppnådde gjennom meditasjon og div andre metoder, former for innsikter i verden gjennom personlige opplevelser.
http://en.wikipedia.org/wiki/Mysticism
Disse erfaringene er induktive og subjektive, og kommuniseres med andre gjennom deres egne erfaringer av de samme opplevelsene.
Dets motsats ligger i scientisme. Hvis sannheter deduseres utifra gitte sanne teoremer, og anser verden som «noe utenfor» som studeres «utenfra» en objektiv tilnærming. (evnt underkjenning av subjektet)
I filsofihistorien skiller man gjerne på rasjonalistiske og empiriske tradisjoner. Hvor deduksjon kontra induksjon er foretrukne veier til den sikreste erkjennelse.
http://en.wikipedia.org/wiki/Rationalism
http://en.wikipedia.org/wiki/Empiricism
Motivasjoner for rasjonalisme kan være deres ofte selvinnlysende sannheter i form av matematiske og logiske teoremer.
Scientisme tar gjerne ofte også utganspunkt i «gitte sannheter» som man mener er bevist tilstreklig til å ta for gitt i etableringen av et vitenskaplig verdensbilde.
Holisten Quine argumenterte for at sannheter bygger på hverandre lagsvis, hvor jo lengre inn i midten av «pakka» en sannhet ligger, jo mer sann blir den anerkjent, men også disse kan utfordres, og når det gjøres er det flere av lagene som er bygd utenpå som må reformeres.
Euklid nedfelte et sett med geometriske teoremer som er fint illulstrerende for poenget jeg vil frem til.
En av disse teoremene, han mente var selvinnslysende sant til evig tid var dette: «Den korteste veien mellom to punkter er en rett linje.»
Man leser det, som de andre teoremene, forstår det inuitivt, og man kan vanskelig være annet enn enig. Man kan ekspermentere, tegne opp to punkter, forsøke å lage linjer som svinger, og kruseduller, for deretter å måle, men man vil vanskelig klare å tegne en linje som er kortere enn en rett.
…Men, så skjer det en vitenskaplig revulosjon når Eiensteins relativitetsteori som medfører et krumma univers, og den kortereste veien mellom to punkter ikke lengre er en rett linje, men en liten bue.
Det som skjedde her var at noe mer grunnleggende, noe utenfor tegnebrettet til euklid ble forandret. Universet(kosmos) som Euklid oppererte innenfor inneholdt bare 2 dimensjoner(forenklet 3D), og sålenge kosmos var på det stadiet så fungerte det greit. -Men når verden ble forandret, så forandret også noe selvinnlysende sant seg.
Så er spørsmålet om noe så fundamental kan forandre seg i våre dager hvor vi vet så mye, og er kommet så langt. Scientismen som deduserer utifra det vi vet, vil si at vi ikke kan, da det vi vet, vet vi, og det vi ikke vet, vet vi ikke. På godt norskt; epistemisk relativisme. (Sånn har faktisk scientister/objektivister jeg har diskutert med argumentert).
Selvom vitenskapsmenn ofte er klare for spesielle teorier, så er «vitenskapen» som sådann åpen for at den inneholder kontradiksjoner når den gjør det. -Et problem som har vært mye oppe en stund nå er forholdet mellom den ovenenvte relativitetsteorien, og kvantemekanikken. Idag løser man det ved at man bruker relativitetsteorien om astronomisk fenomener, og kvantemekanikken på jorda. -Men disse teoriene er kontradikterende, og det er et problem. Super-streng teorien er en teori som har fått mye av sin popularitet utifra forhåpningene om at den skal klare å løse dette misforholdet. Den forutsetter dog 9,11 eller 13 dimensjoner.
Hvilket utrolig paradigme ville en slik teori få om anerkjent?! Muligens ville åndsvitenskapene, parapsykologien, mystismen osv fått en innpass i akademiske sirkler, da det ville gitt en nye muligheter for årsaksforklaringer.
Den mest dyptpløyende, og desssverre svært krevende, analyse av sammenhengen mellom bevissthet og forståelse av virkeligheten, tror jeg er servert av en av vår kulturs største tenkere, Rudolf Steiner.
Hvis dere trenger en skikkelig intelektuell utfordring anbefaler jeg at dere studerer hans analyse av Goethes og Shillers tilnærming til vitenskapen, i motsetning til den reduksjonismen som har vært dominerende siden Darwin osv.
Jeg kan ikke gå i detaljer, men kan gi dere en web adresse til en pdf av utdrag fra meget interessant bok:
http://www.steinerbooks.org/excerpts/goethes_theory_of_knowledge_sample.pdf
I klassisk vitenskapsteori (f.eks. Popper og Hempel), forstår man, (etter hva jeg lærte som filosofistudent, på tidlig 80-tall), ikke vitenskap, som noe som kan brukes på alle felt.
Begrepet VITENSKAP må begrenses til å gjelde de aktiviteter som er basert på erfaringer (sk empiri), hvor målet er å lage mer allmenne og gyldige slutninger. Dette kalles ofte den hypotetisk-deduktive metode (HDM).
Da starter man med et sett av erfaringer, og lager en tilstrekkelig forklaring for disse, bygget på så få premisser som mulig. Deretter tenker man ut en måte a vise om forklaringsmodellen, “hypotesen”, kan vises å være feil. Det er et kriterium for at en hypotese, er vitenskapelig -at den kan vises å være feil, “falsifiseres”, gjennom et forsøk, eller at man definerer en observasjon som vil gjøre den feil.
Grunnen til at man gikk så langt, var at man i mange disipliner først og fremst bygget på matematiske modeller, og i tilfeller hvor en bswervasjon ble besværlig, satte man in en unntaksforklaring. Som i Ptolamaisk (“episykler”), eller moderne relativistisk kosmologi (alt mulig “sort” eller “usynlig” masse, energi osv). Hawking, er et godt eksempel på en som kun bygger komplekse teorier, uten å bry seg særlig om den empiriske side av vitenskapen.
For meg er ett forsøk mer verd en en haug av hypoteser, særlig når de ikke kan falsifiseres. F.eks. slike ting som “Big Bang” og “sorte hull”, flotte ideer, men like vitenskapelige som “den ubesmittede unnfangelse”.
Det at Feyerabend viser at Galilei, ikke kunne komme frem til sine ideer, basert på de obserbvasjonenene han hevdet å legge til grunn, viser hvor lite vitenskapelig kosmologi, alltid har vært.. (Bevegelse, er alltid “relativt” til det man setter i sentrum…) osv. Feyerabend kaller seg “utflippa dadaist, ikke en seriøs anarkist” i forordet til “Against Method”. Der i mot, finner man tisdlig i menneskets historie bruk av vitenskapelig metode. Sjamaner (og andre proto-mystikere, var jo de første som studerte hvordan planter, og bevissthetsendrende teknikker, kunne brukes som middel til å hele sykdommer eller studere bevisstheten i detalj.
Det at så mye såkallt “vitenskap”, i dag er mer dogmatisk enn Luthers lille katekismus”, er ikke så raert, men det er et tyrist faktum at det stort sett er utenfor akadwemiske institusjoner det skjer noe vitenskap av betydning. Noen forskningsfwelt, er utilgjengelig for metodisk forskning fordi man som observatør alltid er en del av systemet. (F.eks. hoeopati, er umulig å studere vitenskapelig.
At RKM, har rett i det han hevder er NWO kabalens inngrep i moderne forskning, tillater jeg meg å betvile er det viktigste. Hvis det bare var slik, hadde det ikke vært noe problem. Det viktigste problemet, er vel heller at alle som gjør forskning av stor betydning, på en eller annen måte ties i hjel (mange), får forskningsfeltene definert som illegalt (Alexander Shulgin) – eller elimineres, ala Dr Kelly.
Materialismen har vært et problem i foskningen siden1850, omtrent.
Artikkelen er grei, men den er for folk som har lest litt erkjennelsesteoeri og vitenskapsfilosofi.
Takk for tilbakemeldingene så langt. Ett av poengene i artikkelen er at alt for få klarer å skille mellom vitenskap og scientisme, og at scientismen i media og i kulturen seiler under vitenskapens flagg. Det første vi må gjøre er å ta tilbake språket vårt, og sette riktige etiketter på de forskjellige fenomener.
Metatron: Når det gjelder Feyerabend, har jeg ikke lest mer enn Wiki-artikkelen om ham. Men kanskje noen vil følge opp med en artikkel om ham?
Jeg leste “Against Method” av han for noen år siden…meget interessant ;) Anbefaler deg. Feyerabend var så absolutt et frisk pust i Akademia som burde fått mye mer oppmerksomhet ;)
Feyerabends selvbiografi har fått mange gode kritikker på Amazon, og en anmeldelse av den på norsk hadde vært interessant for Nyhetsspeilet:
Ser f.eks at dine artikler ofte har klare diskurser men at det i kommentar-feltene dine (gjelder også andres artikler) ofte faller utenfor din diskurs, og skapes nye som ikke har noe med hoved diskursen å gjøre…der du svarer forståelig nok med å forsøke å spore andre innpå artiklens hoved-diskurs…Prøver her å meget grovt forsøke å gi en overfladisk hint om hva en “diskurs” er ;)
Rekker ikke å lese gjennom artikkelen ordenlig enda. Men den ser svært lovende ut.
Viktigere anser jeg nødvendigheten av at nyhetsspeilet tar opp “vitenskapen”, slik at Nyhetsspeilet kan possisjonere seg iforhold til den.
Jeg har sett en alt for tiltakende tendens til at “nyhetsspeiletforsvarerne” stiller seg som anti-vitenskaplige, mens “skeptikerne” hevder å ha vitenskapen bak seg.
Dette er en svært usunn possisjon for “nyhetsspeiletforsvarene” og er dømt til undergang hvis vedvarer.
Jeg er av den mening at temaer som 911, JFK, åndsvitenskaper etc bør diskuteres innenfor de etablert vitenskaplige rammer, da man ikke har behov for å gå utenfor.
Jeg gleder meg til å sette meg ned og analysere denne ex-phil leksjonen skrevet gjennom “alternative øyne”
-Et par poenger/innvendinger vil jeg dog tillate meg å skyte inn.
– Kuhn må ansees å være en pragmatist, da han sier noe om hvordan vitenskapen fungerer. I den forbindelse ville jeg også tatt med noe om Pierce, som går litt mer inn på individnivå, om akkurat hvordan dette forholdet mellom sannhet, kunnskap og viten fungerer i praksis.
sorry, rekker ikke mer, jeg gleder meg til å studere dette nærmere.
Ellers er det kanskje verdt å høre på dr Dean Radin in Noetic Science, der han tar for seg tabuene i det vitenskapelige etablisement. Intervjuet støtter artikkelens innhold.
http://www.youtube.com/watch?v=dHSgSm45zaw
http://www.youtube.com/watch?v=tsyHdQL3gI8&feature=BF&list=PLFB0354CD1DDA4A25&index=18
En fin artikkel som setter temaet i relieff. Vitenskapen har som du sikkert her fått med deg under tråden “Den humanistiske skeptiker-messias på Norgesbesøk” vært diskutert en del.
Her utkrystalliseres de som viser til den strengt materialistiske tilnærmingen og de som tar steget i retning av å inkludere ånd/bevissthet/bevissthetsfelt i sine forklaringsmodeller innen biologi, som feks talskvinnen for Noetic Science og Princeton University Lynne Mctaggart.
“da han argumenterte for at de etablerte regler for hvordan vitenskap bør utøves verken burde følges eller ble i særlig grad fulgt (Wiki-artikkel: Paul Feyerabend)! Han mente at vitenskapen i sin essens er anarkistisk”…. Kan du utdype hva du mener her?
Kjenner til både Feyerabend og Kuhn fra sosiologistudiet mitt…mener at deres teorier(særlig Kuhns) burde være det første en akademisk student møter, uansett fag!
Jeg elsker kunnskap og vitenskap…men fikk i studiet fort inntrykk av at dagens skolesystem er danning og ikke utdanning… :P “Another brick in the wall”!
Oi, oi,oi! Dette var gode greier ja! Burde vært trykket som flygebrev på alle universiteter og høyskoler!!! ;)
Åja, så bra RKM. Veldig bra emne.
“I den grad vitenskapens representanter ikke har utviklet instrumenter, metoder eller prosedyrer for å undersøke systematisk bestemte objekter, kvaliteter eller fenomener, er det disse representanter (fagmiljøer og institusjoner) som har et problem med virkeligheten. Å ignorere aspekter av virkeligheten pga. mangelfull teknologi eller metodologi, eller pga. et ufullstendig grunnsyn, er kjent som reduksjonisme.”
Hvilke aspekter av virkeligheten er det du sikter til? Og, er det så galt å ha en vi-vet-ikke-ennå-holdning til ting man ikke kan forklare, framfor det å lage uendelig med vimsete hypoteser, som gjerne også er i strid med naturlovene?
Skal innrømme her at jeg ennå ikke har lest meg gjennom hele artikkelen, greide bare ikke holde tilbake kommentaren. Finner jeg svaret på spørmålene selv, kan du godt peke på det.
Hvilken holdning har vitenskap-gjengen til kornsirkler?
Joda: “vi vet de er laget av skøyere med planker på beina”. Ikke noe rom for tvil der nei.
Og ingen million utloves til de som under vitenskapelig observasjon kan gjenskape denne på et par mørke morgentimer:
http://www.alienresearchcorp.com/crop-circles/2009/davinci/davinci-crop-circle-2.jpg
beklager, jeg er veldig lite intressert i kornsirkeler. Så et svar fra meg i vitenskapens navn blir nok ikke helt rett ;)
Forøvrig har vel ikke kornsirkler så mye med spørsmålet mitt å gjøre?
Åjo, det har det.
Når det gjelder kornsirkler sier ikke de vitenskapelige “hmm, vi-vet-ikke-ennå.” Men de sier: “dette er laget av skøyergutter med planker på beina.”
Et utmerket eksempel på de vitenskapeliges sneversynthet og arroganse.
Fra et sant vitenskapelig synspunkt er “plankegutter” en idiotisk forklaring på kornsirkel-fenomenet.