Kristologien i Rudolf Steiners antroposofi

Kristendommen består av en eksoterisk vei, som er dogmer og fariseerisme (som Jesus advarte mot i sterke ordelag), og den er en indre innvielsesvei som er beskrevet av mystikere som Rudolf Steiner gjennom sine mange foredrag både i Norge og andre steder.

Vi er vel noen som er av den oppfatning at en ikke kan kjenne kristendommens kjerne uten å både kjenne tekstene etter Jesus OG har tatt den innvielse som er nødvendig for å kjenne den ånd som har inspirert tekstene. Det er slik med alle lover og tekster at en har deres ordlyd, og en har ånden bak loven som er hva som egentlig loven var laget for, foruten en kan ikke tolke ordet fullgodt. Rudolf Steiner gir oss en god modell for å delta i åndsvitenskapelig forskning. Her blir de åndelige krefter som påvirker mennesket og verden beskrevet og forklart, – i detalj, men Steiner mener det går ikke å lese seg til forståelse for dem, – en må oppleve dem for å forstå dem.

Sistnevnte er den esoteriske vei. Den første kan ikke forstås uten den andre. Ifølge Steiner var der på hans tid «esoterikere som ville holde kunnskapene om det åndelige skjult i hemmelige orderer og losjer, og eksoterikerne som ville la menneskene få del i den okkulte viten for at de ikke skulle gå til grunne i en sjelelig materialisme«. 3)

Begrepene eksoteriker og esoteriker er i dette utsagn gitt i en annen betydning enn de brukes i denne artikkel. Vi skal se nedenfor at Steiner selv brukte dem i begge sammenhenger.

NB: Personlig setter jeg ofte, for å sette et tydelig skille mellom de gode og onde åndskrefter, og utifra vår kulturelle forståelse av disse krefter, likhetstegn mellom Lucifer og Satan (Ahriman) som å representere det materialistiske latente iboende onde. Det gjorde også Goethe, men Steiner var uenig i dette, at der var forskjell på Lucifer og Ahrimans åndelige roller, fordi han mente det ville skape forvirring om ikke. 3). Bare for å ha det klart. Jeg mener det skaper mer forvirring å innføre nye begreper, eller gi utvidet og ny betydning til de vi har, istedenfor å bruke de som det er etablert forståelse for blant folk. Og det gjøres for avansert i tilfelle, slik at mange faller av lasset. Det er ikke hvilken ord vi bruker for å forklare en ting som betyr noe, men essensen av ordene. Det har uansett ingen praktisk betydning for denne artikkel, hvis mål er beskrive Steiners esoteriske tilnærming til kristendommen.

Rudolf Steiners åndsvitenskap

«All åndsvitenskap spirer frem av to tanker…Den første at det bak den synlige verden finnes en usynlig verden, en verden som nå er skjult for sansene og den tenkning som er lenket til dem. Den andre er at det er mulig for mennesket å utvikle evner, som sover i ham, og på den måten trenge inn i den skjulte verden«. 5) 6).

Når Steiner mener at ‘åndeverdenen’ egentlig er menneskets indre verden, så mener han å si «Fuglen er en luftens skapning; fisken er en vannets skapning; ormen er en jordens skapning. Men mennesket er egentlig en åndelig skapning«. 6) s. 163.

Rudolf Steiners ‘Kristologi’ er en innvielsesvei med kristen terminologi, for å ‘trenge inn i den skjulte verden’. – Om ikke verdener, i flertall…og som metode for å gjenfinne det tapte Atlantis og Lemuria i seg, som gikk tapt av teknologisk overmot og naturvitenskapelig begrensethet til det materiske univers; å gjenfinne sin åndelige komplementære virkelighet. Å bli igjen de storheter som mennesket var ment å være, før ‘Adam’ falt fra bevisstheten om dette faktum, hvis ‘syndefall’ (synd’ betyr ‘bomme på målet’) påvirket enhver senere generasjon mennesker etter seg med samme ‘glemsel’ aka Dyrets Merke.

Golgata-mysteriet

Dogmer og skriftlærdes fremstilling innen kristendommen gir ingen garanti for forståelsen av ånden i evangeliet, bare av bokstaven, og vi vet at Jesus advarte i harde ordelag mot nettopp dette. Matteus 23:14.

Denne oppfatning understøttes av den realitet i hvor langt kristendommen har kommet bort fra sitt fredsæle og kjærlighetsfulle budskap, hvor mennesket kan frigjøre seg fra sin laverestående natur som den bærer med seg fra den materielle darwinistiske evolusjonen, og bli åndsbasert mer enn kroppsbasert, og at dette kan gjøres ved å følge Jesus sin frelsesvei (det glade evangelium), for å bli ‘Faderen mer lik’, ‘komme Faderen nær’, den bortkomne sønn vender hjem – til Faderen, at Faderen og menneskeindividet blir ett, – igjen. Denne mystiske innvielse, for noen okkulte, kalte Rudolf Steiner for Golgata-mysteriet; hvordan stige opp fra jord, til ånd.

Det er maktpåliggende å bli ‘ett med Faderen’ igjen, i ånd, FØR velsignelsene blir en til del som lovt. Jesus symboliserte dette i fortellingen om den bortkomne sønnen, på vidvanke og forført av verdens fristelser, men ble hjertelig velkommen tilbake til sitt opphav, den Faderlige ånden. Da slaktes gjøkalven til fest i himmelen. En stor forvandling av menneskets sjelelige organisme vil finne sted, sier Steiner, som gjør at hos dem hvis høyere erkjennelsesevne er våknet, vil komme til å se Karmas herre; Jesus Kristus. 1) s. 178.

«Golgata-mysteriet, Kristi død på korset, står sentralt i Rudolf Steiners åndsvitenskaelige forståelse av mennesket. Han tillegger Kristi gjerning en enestående betydning for menneskehetens historie og åndelige utvikling». 8).

Steiner kaller kristendommen en oppstandelsesreligion, i motsetning til Budhismen som han karakteriserer som en forløsningsreligion. Han har lagt spesielt stor vekt på den kjærlighet som ble kanalisert inn i verden med Kristus sitt offer, og beskriver kjærligheten som det skapende prinsipp i verden. I motsetning til den sataniske innflytelse hvis krefter representerer de destruktive krefter i verden. Steiner sier at kjærligheten er for det indre åndelige liv, hva solen er for det ytre materiske liv, og beskriver kjærligheten som verdens moralske sol.

«Hva betyr nå den kjensgjerning at Kristus har vandret blant menneskene i Jesu fysiske legeme, at han har fullbyrdet det vi kaller Golgata-mysteriet, som kan lære oss at det åndelige alltid tilkjemper seg seieren over det legemlige livet alltid seieren over døden? [] Fra det tidspunkt av hvor Kristus bodde i Jesus av Nasarets fysiske legeme, er mennesket blitt istand til å , når det stiger ned i sin egen sjel, å erfare som en åndelig kraft i seg selv det som kun var av kosmisk natur, det som man før bare kunne nå frem til når man oppholdt seg utenfor legemet. [] Mennesket vil lett kunne forstå at det i en ytre kjemisk substansmengde oppstår noe nytt når man tilfører en ny substans. [] Da Jesus vandret på jord foregikk det noe nytt med hele menneskeheten, ved at noe nytt kom inn i menneskesjelene utenfra fra de oversanselige områder. Som en ny substans som virker videre i en substansmengde, slik virker fra da av en helt ny kraft i menneskesjelene, en kraft som bringer det enkelte menneskes sjel videre og videre.» 7) s. 85.

Rudolf Steiner’s kristologi er for kristendommen (‘fornyelsen av kristendommen’, som han sa det), hva kabbala er for jødedommen. Han gir nøkkelen til evangeliene, den indre forståelse av symbolikken i Golgata-mysteriet, i Fotvaskingen, Piskingen, Tornekroningen, Den mystiske død, Gravleggelsen, Oppstandelsen og Himmelfarten.

Den kristne innvielsesvei

Den indre vei, den esoteriske veien, mystikerens vei, gjør at mennesker får en OPPLEVELSE av G-d eller Kristus, mer enn å bare lese om G-d/JAHVE/Allah i en bok, og ta alt for god fisk fra de som mener å være G-d’s monopolistiske og utvalgte kanalisatorer, prester, paver og pastorer. Disse har ofte bare en eksoterisk vei; den skriftlærde. De har ingen indre ERFARING med det hellige. Vi vet hva Jesus mente om dem.., ormeyngel, hyklere, etc.

Jeg er ikke så opptatt av å putte folk i båser annet enn de to kategorier åndelig og ikke-åndelig. Religionenes eksoteriske veier; dogmer og tradisjoner, er bevisst skapt av maktmennesker for å splitte og herske. En må heve seg et nivå over de religiøse villfarelser og de religiøse agenturer av alle avskygninger, av bokstavtro eksoterikere, og se på dette åndelig. Kristusimpulsen kan treffe ALLE, på samme måte som Amors Piler kan det.

«Et religiøst menneske bekjenner hva dets Kirke forfekter. Et åndelig menneske bekjenner hva dets hjerte forfekter». En stor forskjell.

En av veiene var nattverden – kommunionen- for eksoterikerne. «For mennesker som søkte Kristus, var nattverden en fullstendig erstatning for den esoteriske vei, som de selv ikke kunne gå«. 1) s. 164. «»Diskusjoner er i det hele tatt et bevis på at et flertall av dem som diskuterer en sak, ikke forstår den. Slik var det også med nattverden. Så lenge man visste nattverden var et levende bevis for at materie ikke bare var materie, men at det fantes seremonielle handlinger der materien kunne tilføres ånd; så lenge mennesket visste at materiens gjennomtrengning med ånd betød en gjennomkristning, slik den kommer til uttrykk i nattverden, så lenge ble dette godtatt uten strid. Men etter at materialismen begynte å gjøre seg gjeldende, forstod man ikke lenger det som lå til grunn for nattverden«..[]. 1) s. 163.

Nattverden mistet dermed sin betydning som metode for å bli ett med Kristus, ad den eksoteriske vei. Bare dogmer og seremonielle tradisjoner ble igjen, åndsløst. «Den andre eksoteriske vei til Kristus gikk gjennom evangeliene«. Etter hvert ble også de bare døde ord, uten åndelig innhold. Symbolikkens betydning forsvant, fordi den ikke ble forstått.

Den indre esoteriske vei til Kristus Jesus går også via evangeliene, fordi som Steiner sier så er de egentlig fornyede innvielsesritualer, som beskrevet i hans bok «Kristendommen som mystisk kjennsgjerning».

Rudolf Steiner lister opp syv trinn i den kristne innvielsesvei i stikkordform. Noe er mine utfyllende beskrivelser, og ikke Steiners:

1. Fotvaskingen. Leve med bestemte følelser og fornemmelser. Kommunion. Kommunion ikke bare med Kristus men også med nesten. Erkjenne i ydmykhet at en skylder de som står under en muligheten til å stige opp.
2. Piskingen. Lutring og rensing gjennom lidelse. Stålsette sin vilje til å møte sin skjebne og klare lidelsen som er en del av livet i denne verden, gjennom å lide som Kristus led, for verdens ‘synder’. Visse symptomer rent fysisk følger denne hendelsen. Det er en intensivering av evnen til å føle, en større følelse av liv og kjærlighet. I ekstrem kommunion (Steiner kaller det imaginasjon) fører dette til stigmas.
3. Tornekroningen. På dette stadiet må mannen lære å være modig i verden moralsk og intellektuelt, til å avstå fra sinne når alt som er mest kjært for ham blir angrepet. Evnen til å være reservert når alt stormer rundt en, å si «Ja» når resten av verden sier «nei» – det er det som må integreres før neste steg kan tas. INRI. Storheten i den åndelige opplevelsen blir ikke satt pris på av samfunnet. Latterliggjøring.
4. Å Bære Korset. Refererer, symbolsk sett, til en dyd av sjelen. Denne dyd som består i en følelse av å ha «verden på en samvittighet» som Atlas bar verden på sine skuldre (Atlas komplekset), kan kalles en følelse av identifisering med hele jorden, eller med ordene til den orientalske okkultisme, opphør av følelsen av adskilthet.
5. Den mystiske død. Korsfestelsen. Kroppen og legemets død. Legemets forgjengelighet. Løsing av karma. Sjelens rensing. Slukking av lyset. Som den største av alle lidelser erkjenner adepten at verden en opplever med sansene er bare en illusjon (maya). Han er bevisst på døden og at han synker inn i skyggenes verden, men da brytes mørket og et nytt lys – det astrale lys – skinner i sin glans. Forhenget i tempelet er «revnet i to.» Dette lyset har ingenting til felles med det fysiske lyset fra solen. Det stråler ut fra adeptens indre vesen. Inntrykket det gjør er helt ulikt det som er av det ytre lys. Følgende sammenligning vil gi oss en ide om hva som menes. Vi tenker oss at vi forlater den støyende byen bak oss og inn i en tett skog. Lyder opphører gradvis og stillheten blir fullført. Vi begynner endelig å bli klar over hva som ligger selv utenfor stillheten, å passere null punktet hvor all ekstern lyd har opphørt. Og når lyden oppstår igjen for det indre øret fra den andre siden av tilværelsen. Slik er opplevelsen av sjelen til en som kommer inn i astral verdenen. Han er da i kontakt med den inverse kvaliteten på tingene som han var kjent med, akkurat som i aritmetikk, under nullpunktet, går vi inn i den voksende serien av negative tall.
   Derfor trenger vi å miste alt for å gjenvinne alt, og dette gjelder vår egen eksistens. I det øyeblikket for å miste alt ser vi ut til å dø for oss selv og det er i verden rundt oss at vi begynner å leve igjen. Slik er den Mystiske Døden. Når en mann har passert dette stadiet, er tiden kommet for den neste fase:
6. Gravleggelsen. Den gamle ‘kropp’, eterisk og astralt begraves for godt. Man føler at man er frigjort fra sin egen kropp og er ett med planeten. Han er ett med jorden og finner seg selv igjen i planetarisk liv.
7. Oppstandelsen/Himmelfarten. Åndens oppstandelse. Evig liv. Alkymiens mirakel. Født på ny. Sjelens lys illuminerer en. Ny sjel. Åndens seier over materien. Mystikeren som vender seg bort fra den ytre verden og hengir deg til disse følelsene av henrykkelse, opprykkelse og frigjøring, som flommer inn i deres sjeler når denne stemningen gjennomsyrer deres indre liv. Ett med Faderen. Sitte ved høgre hånden til Faderen. Salighet. Dette er en sublim opplevelse, umulig å beskrive med mindre det være innenfor veggene i helligdommen. Den siste fasen av den kristne initiering overskrider alle ord og alle analogier mislykkes. På dette stadiet får mennesket legedommens kraft. Men ham må være klar over at han når han besitter den, besitter han samtidig den inverse makt for å få sykdommen. Det negative går alltid i hånd med det positive. Derav den enorme ansvaret som knytter seg til denne kraften som kan være preget av å si: De kreative Ordene kommer fra en sjel i brann.

Steiner sier at en må oppleve de fire første stadier, inklusivt piskingen og korsfestelsens smerte og lidelse, alle de fire første nivåer, før vi kan oppleve den Mystiske Død, Gravleggelsen, Oppstandelsen/Himmelfarten. En må altså klare i solidaritet med den neste som lider i verden, og i solidaritet med Kristus sitt offer, å sette seg i den følelsesmessige tilstand, at en virkelig kjenner piskeslagene på egen rygg, at tornekronen skjærer seg inn i pannen. Det kan synest som en barbarisk ting å gjøre, men dette er høyeste form for kjærlighet. Når en føler det så sterkt og så lenge emosjonelt, vil det trenge inn i den astrale og eteriske kroppen, over tid, så vil det før eller siden også gjøre seg utslag på den fysiske kroppen. Imaginasjonene har trengt helt inn i den fysiske kropp, og da gir stigma seg utslag. Når de slår ut på kroppen, da gjennomsyrer denne kjærligheten ALLE åndelige nivåer av dette mennesket.

Disse trinn skal ifølge Steiner gi oss «kraft og fullstendig forvandle vår natur, slik at vi kan stå sterke, kraftige og frie i verden, og samtidig skal vi være rede til enhver kjærlighetsgjerning«. 1) s. 171.

Ser en jorden med åndelige øyne fra et utkikkspunkt fra verdensrommet før korsfestelsen, da man ville ha oppfattet jorden som liggende i et åndelig mørke, et tomt sted som mangler noe som helst åndelige liv, et tomrom i dypet. Kristus ble Verdens Lys, og via Kristus kan alle bli mottagere av dette lys. Innvielsen er således også for å forberede adepten til «å være istand til å ta imot det fantom som oppstod fra Golgata-graven«. 1) s. 172, altså være istand til å ta imot det lys som Kristus tilbyr. «Jeg er Verdens Lys», sa Mesteren.

Ved himmelfarten mener Steiner at Kristus ble herre over menneskenes karma. «Det vil si at ordningen av de karmiske anliggender vil skje gjennom Kristus. Jeg går gjennom Dødens port med min karmiske konto. På den ene siden står mine gode, kloke og vakre handlinger – mine kloke, gode og forstandige tanker – på den andre siden står alt det onde, dårlige, dumme, tåpelige og heslige. Og den som i fremtiden innehar det dommerembetet som i de følgende inkarnasjoner i menneskehetsutviklingen skal bringe orden i menneskenes karmiske konto, det er Kristus«. 1) s. 173.

«Vi må utligne vår karma slik at vi på best mulig måte kan befordre hele menneskehetens fremskritt på jorden«, sier Steiner. 1) s. 174. At denne utligning av karma kan medføre Pisking, Tornekroningen og Korsefestelse, bør ingen bli overrasket over.

«I menneskehetens kommende epoke vil det altså – nært forbundet med menneskelige opplevelser – opptre høyere evner. Dette vil bli en meget sterk impuls i menneskenes moral, og disse impulsene vil bety enda meget mer enn det som tjente som en forberedelse til disse impulsene, nemlig samvittighetens stemme. [] Menneskene kommer til å vite: Jeg er ikke alene, overalt lever det åndelige vesener, som er forbundet med meg.[] I de neste tre årtusener vil et tilstrekkelig antall mennesker erkjenne som en sannhet det vi kan kalle Kristi Jesu karmiske dommerembete. Menneskene vil oppleve Kristus selv i hans eteriske skikkelse. De vil oppleve ham slik at de, på samme måte som Paulus ved Damaskus, blir helt ovebevist om at Kristus lever og er kilden til gjenoppvekkelsen av det fysiske urbildet, det vi fikk ved jordutviklingens begynnelse, og som vi trenger for at Jeget skal komme til sin fulle utfoldelse«. 1) s. 175.

Steiner sier videre at Golgata-mysteriet inntraff på en tid i historien hvor alt var som mørkest i samfunnet, og hvor menneskenes sjeler og sinn var formørket, og som videre gav den aller sterkeste impuls for fremtiden.

Kristusimpulsen

«Bare ved at Kristus-vesenet fattet en beslutning om å inkarnere i et menneske på et tidspunkt da begivenhetene i Palestina fant sted, ble en oppstigning mulig for menneskeheten. Bare slik ble menneskeheten forløst fra den impuls som kom fra de luciferiske krefter, og som i Bibelen billedlig blir kalt slangens fristelse, syndefallet og arvesynden. Kristus fullførte en handling som ikke var nødvendig for ham selv. Det var en guddommelig kjærlighetshandling!» 1) s. 183. Det er den kollektive innvirkning av beslutningen, at menneskenes illuminasjon bevirker sunne samfunn.

Kristusimpulsen i enkeltindivider kan også fungere uten bevisst innvielsesvei, å bli ‘truffet av lynet» (som lyn fra klar himmel) på vei til Damaskus, som Saul -> Paulus, som fikk Kristusimpulsen brått og brutalt på sin vandring. Som fikk sitt indre fornyet og transformert av denne Kristusimpulsen. «Kristus som taler i meg». Gikk fra å være en forfølger, til å bli en følger, etter den umiddelbare illuminering. Men vanligvis vil deres natur oppfylle de syv punkter i innvielsen ubevisst, og de har evnen til å ‘imaginere’ og integrere automatisk egenskaper som nåde, medfølelse, tilgivelse og kjærlighet som naturlige fakulteter i deres sjelsvesen.

«.. begynnelsen til Kristus-impulsen ble ikke lagt til glitrende hovedsteder i jordtilværelsen, kristendommen har tvert imot alltid sett et visst alvor i at Kristus-bæreren ble født i en stall hos fattige hyrder» [] Likevel ville man ikke ha funnet den eksoteriske vei til Kristus bare gjennom evangelienes bilder, uten nattverden, og alt som henger sammen med den«. 1) s. 166.

«Kristus er for åndsvitenskapen den høyeste impuls som har kommet inn i menneskehetens utvikling. Alle de som noen gang med klarsynt øye har kunnet gjennomskue menneskehetens åndelige liv, har alltid talt om Kristus, bare med forskjellige navn. Også de store lærere i det gamle India, som vanligvis blir betegnet som de hellige rishis, talte om Kristus []. Når de talte om Vishvakarman – det var det navn de betegnet Kristus med -, da talte de om den høyeste åndelige makt som mennesket kan løfte seg opp til []. Dersom mennesket ser ut i verden og gjennomskuer som maja, som illusjon det som vider seg ut i rommet og utspiller seg i tiden, og liksom bak dette majaslør ser hvordan det som ligger til grunn for sanseverdenen brer seg ut, så kaller den vediske lære dette for brahman. Ser mennesket inn i sitt indre på sitt egentlige selv, ser hvordan dette er en del av det som vever og lever i verden, så kaller den det atman.Slik taler den den urgamle vediske lære om Vishvakarman: vevende gjennom rom og tid – brahman, som indre åpenbaring – atman []. Zoroaster eller Zarathustra talte om Kristusåpenbaringen.» 7) s. 80-81.

Fornyelsen av kristendommen

I vår tid skal teologi, psykologi, vitenskap og filosofi forenes i en fornyet åndsvitenskap, metafysikk. Rudolf Steiner har linket alt dette sammen på en utmerket måte. Jfr. også Martinus, Swedenborg, m.v.,

«Swedenborg mente at hans teologi var en åpenbarelse av den sanne kristne religionen, som han mente hadde blitt formørket gjennom århundrende av teologi. Han refererte likevel aldri til sine skrifter som teologi, ettersom hans ideer var basert på egne opplevelser, til forskjell fra teologi. Han ville heller ikke kalle det for filosofi, da han i 1748 beskrev filosofi som noe som «formørker sinnet, forblinder oss, og helt forkaster troen» «
http://no.wikipedia.org/wiki/Emanuel_Swedenborg

Rudolf Steiner skapte ingen ny religion. Det sa han flere ganger. Hans plattform var kristendommen, dens indre esoteriske vei som han kalte Kristologien, og hans arbeid er åndsvitenskap. Åndsvitenskap er ikke religion, – det er forskning på religion og på sjelen og det åndelige universet; kosmologi. Hans forskning gikk på hva som hadde skjedd med andre sivilisasjoner, som hadde vandret den vei vi gikk.

Flere bøker av ham handler om de tapte Atlantis og Lemuria.

«Derfor er det heller ikke lenger absurd å si: hele jorden vil engang bli sønderknust til støv. Slik det enkelte menneskes legeme faller sammen til støv, slik vil hele jorden, vår planetariske tilværelses legeme, falle sammen. Men menneskesjelene vil da ha tilegnet seg noe som går over til nye tilværelsestrinn. Jordlegemet faller bort, og menneskeheten antar nye skikkelser. Og den impuls som lever der, er Kristus-impulsen.» 7) s. 90.

«Det er en betydningsfull kjennsgjerning at vår tids vitenskap må reise spørsmålet om denne over alt elskede og helligholdte person overhodet noengang har levet, og at man ikke har noen historiske beviser for at dette virkelig er tilfelle []. De åndsvitenskapelige fakta bekrefter virkeligheten om denne Jesus med en sikkerhet som ikke noe ytre kildeskrift, ingen ytre overlevering kan gi«. 7) s. 78.

Steiner, Swedenborg, Martinius og flere ser dette på et nivå over religionen som dogmer, de beskriver og ser det religiøse som et indre fenomen, hvor ånden blir fornyet og sjelen transformert; En blir født på nytt, «av ånd denne gang og ikke av en kvinne«. Og likeens flere av østens filosofer og åndsvitenskapsmenn ser det slik.

The three stages of Jesus’ life
Jesus was kaarana-janma, a Master born with a purpose, the mission of restoring love, charity and compassion in the heart of man. He had no attachment to the self, nor paid any heed to joy or sorrow, loss or gain. He had a heart that responded to the call of anguish, and he went about the land preaching the lesson of love. His life was a libation for the upliftment of humanity.

Like most seekers, he first searched for the Divine · in the objective world. But he soon realised that the world is a kaleidoscopic picture created by one’s own imagination, and sought to find God within himself. His stay in the Himaalayan monasteries in Kashmir and in other centres of eastern asceticism and philosophical inquiry, gave him greater awareness. From the attitude of being a Messenger of God, he could now call himself the Son of Clod. The bond of relationship increased: the ‘I’ was no more some distant light or entity; the light became a part of the “I.” With the body-consciousness predominant, he was a messenger. With the heart-consciousness in the ascendant, he-felt a greater nearness and dearness, and so the son-father bond seems natural at this stage.

Later as the Aathman-consciousness was established, Jesus could declare, “I and My Father are One.” The three stages may be described as: “I was in the Light,” “The Light was in me,” and “I am the light,” and may be compared to the Dhwaitha (dualism), Visishtaadhwaitha (qualified non-dualism) and Adhwaitha (non-dualism) stages as described in Vedhic philosophy. The final stage is the one when all duality has been shed. This is the essence of all religious disciplines and teachings.

Jesus’ original name was Isa
Jesus was honoured by the populace as Christ, for they found in his thoughts, words and deeds, no trace of ego. He had no envy or hatred, and was full of love and charity, humility and sympathy. Jesus’ original name was Isa which, when repeated, is Sai. Isa and Sai, both mean Ishwara (God), the Eternal Absolute, the Sath-Chith-Aanandha (Being-Awareness-Bliss). In the Tibetan manuscript, at the monastery where Isa spent some years, his name is written as Isha, which means the Lord of all living beings.

When Jesus proclaimed that he was the Messenger of God, he wanted to emphasise that every one is a messenger of God and has to speak, act and think like one. This is the true Karma- Kaanda (branch dealing with action and its reaction) of the Vedhas: saadhana (discipline) of karma (work), japa (prayer), seva (service) and dhyaana (meditation). When progress is furthered, Jesus asserted, each one can recognise all as Sons of God, Children of God, brothers and sisters of oneself, and so, deserving of worship. The Upaasana Kaanda (branch of Vedhas dealing with contemplation) is the scripture in Sanaathana Dharma (Eternal Universal Religion) for this stage. Finally, knowledge ripens into wisdom and’ the goal of Jnaana Kaanda (branch of Vedhas dealing with spiritual wisdom) is reached, when each one realises, “I and my Father are One.”

http://sai-fi.net/satyababa/?p=6800

«Når vi skuer tilbake på den måten som de innviede gjennom de forskjellige tidaldre, gjenom århundrer og årtusener har talt om Kristus på, bare med ulike navn, da oppdager vi en veldig forskjell i forhold til hvordan man idag må tale om ham. Til alle tider før begynnelsen på vår kristne tidsregning har de som var i besittelse av virkelig erkjennelse talt om Kristus som en som skal komme, en som i fremtiden vil åpenbare seg for menneskene på en helt ny måte. Datidens åndsforskere sa: Ennå er det bare de som kan løfte seg opp i de høyere verdener som er istand til å skue Kristus; de skuer Kristus i den oversanselige, i den åndelige sfære. Slik har Indias seere skuet Vihvakarman, slik hadde Zarathustra skuet Ahura Masdah.» 7) s. 83-84.

«Det vil aldri bli ro i verden», sier Steiner, «før det har kommet til en harmonisering av de vestlige og østlige forhold. []. Den store krig mellom Asia og Vesten vil bli utkjempet til tross for alle nedrustningskonferanser, dersom ikke asiatene ser noe komme seg i møte fra vesten, nemlig Vestens ånd. Den vil kunne lyse for dem, den vil de kunne ha tillit til fordi de har forståelse for den utifra sin egen åndelighet, selv om den er i forfall». 7)

Asia har ikke bare slått vesten på det teknologiske område i våre dager, men har de bevart sine åndelige verdier i all materialismen vesten har lært dem til, så vil de også ha slått vesten på det åndelige området, og vesten er dermed sjakk matt, og kan dermed karakteriseres som det nye Atlantis/Lemuria.

De Åndsløse vs. G-d’s Folk

I virkeligheten er der bare to eneste grupper på jord, og det er ikke tabloidisert. Det er de Åndelige og de Åndsløse. Jeg har ofte kalt sistnevnte satanister. Satans Synagoge som Johannes kaller dem. Så det er de Åndsløse, de verdslige – de som tror at dette liv og dette univers er alt som er, og så er det G-d’s Folk, de som er tro mot ‘Ånden som taler i en’, G-d, mot Vårherre, mot Skaperen, mot Kristus, mot Allah, mot JAHVE. Det er samme G-d, alle ihop, i våre monoteistiske religioner finnes der bare EN G-d. Så forskjellige ord, – samme fenomen; G-d. Åndsvitenskapen har kartlagt og beskrevet utviklingen i disse gudsbilder etter som menneskene utviklet seg gjennom den åndelige evolusjonen. De er alle mer tro mot den kraft og energi ‘som svever over myrene’, enn de guddommer som denne Verdens Hersker gir dem å tilbe (idolisering – forbudt også etter jødedommen).

Selv satanismen har 90 % sannhet, og 10 % løgn, og det er disse 10 prosentene som skaper problemene. Hadde det ikke vært 90% sannhet, ville ingen kjøpt de åndsløses løsninger og forførelser, for veldig få mennesker (kun noen få innen eliten; politiske og økonomiske lederskapet i verden), er BEVISST onde.

Det er mange som har underlagt seg denne Verdens Fyrster, inspirert av en åndelig entitet som kaller seg denne verdens lys, Morgenstjerne – The Illuminated Ones – Illuminati; Satans agentur, som er mennesker influert av denne åndsentitet vi kaller Satan. De åndsløses derFuehrer. The Evil Guys. Forfører, lyver, dreper, konspirerer mot G-d og mennesker, i fri utfoldelse. Jfr. Steiners bok: ‘The Karma of Untruthfulness: Secret Societies, the Media, and Preparations for the Great War’.

Og så er det de mennesker som er tro mot G-d i denne verden, koste hva det koste vil, hva enn de kaller ‘Ham’ (Allah/JAHVE/Gud), og underlegger seg G-d’s myndighet og ledelse i verden – om de kaller seg jøde, kristen eller muslim eller ateist eller humanist for den del, OM de tar på G-d’s gode sjelsegenskaper, som Kjærlighetens G-d influerer sine med, så er de per definisjon dette, uansett hvilken merkelapper de selv eller andre henger på personen. Det er «The Good Guys». Det er ikke merkelappen de selv eller andre setter på dem som betyr noe. Det er hva de ER som betyr noe!

En ateist eller en agnostiker kan ha mer kjærlighet i sitt hjerte enn en som kaller seg kristen, og drar i kirken hver søndag. Hvem er nærmest guddommen? G-d = Kjærlighet.

Faktisk er ikke å være i G-d, en del av G-d’s kropp, ikke noe med hvilken merkelapper de evner å sette på folk for sitt splitt og hersk oratorium. En kjenner dem igjen om der er kjærlighet eller ikke. Hva hjertet er fullt av, renner munnen over med.

Mange som er åndsløse, tror de tjener Kjærlighetens G-d, men i virkeligheten tjener de hatets og fryktens gud; Lucifer (jfr. Albert Pike i ‘Morals and Dogmas’), som har satt seg i Kjærlighetens G-d’s sted på jord.

DET er den største av de største forførelser menneskeheten er utsatt for, fordi de ikke kjenner den esoteriske veien, men bare den eksoteriske – den de har blitt fortalt av Verdens Fyrster de skal tro på, de har ingen OPPLEVELSE av Allmakten, – bare av de ‘døde ordene’ på den eksoteriske vei..

Esoterisk innvielse
Jesus sender ‘de levende Ordene’ til sine, via den Hellige Ånde, den mystiske Dåpen, som leder til den rette vei; den esoteriske, til gjenfødelsen, til barnets uskyld, til sjelens transformasjon, til den relle OPPLYSTHET av sjelen og sinnet; de rette Illuminated Ones. Illuminert av Kjærlighet, Godhet, Sannhet og Rettferdighet.

«Jeg er Veien, Sannheten og Livet – ingen kommer til Faderen uten enn ved meg«, sa Jesus.

DET er helt riktig.

Disse menneskelige sjelsegenskaper, skaper PORTEN til G-d. Uten kan de tro seg så frelst og opplyst og utvalgt til å bli bortrykket før Armageddon som de bare vil, men det vil ikke hjelpe dem på Dommens dag, hvor Kristus besitter Dommerembetet for menneskers karma. De valgte seg feil Fyrste. De skulle valgt seg Fredsfyrsten, men valgte seg Barrabas, og det gjelder ikke bare en liten gruppe fanatiske nasjonalistiske  jøder, men i enormt større antall såkalte ‘kristne’; neo-konservative krigshissere, o.l.

Vi velger oss Barrabas

Norges folk bør velge seg Jesus Kristus, og ikke (Jesus) Barrabas.

Det påstås at Barrabas sitt fornavn var Jesus.

(Jesus) Barabbas betyr ‘faderens sønn’. (Jesus) Barabbas beskrives som en morder og lovløs, men det er sannsynlig at han tilhørte den gruppe som kaltes seloter. Så Pilatus stod ovenfor to potensielle Messiaser. En fredsæl og en krigersk. En viss rike var av denne verden, og en annen som sa «Mitt rike er ikke av denne verden». Kristus sitt rike var av åndelig art.

På Jesus sin tid bestod jødedommen av to retninger; de som på YAHVE’s (krigsguden) oppfordring skulle gå til krig mot sine fiender og slå dem til jorden, – og de som fulgte Jesus fra Nazaret sin modell for verden og samfunnet (kjærlighetsguden).

Noen av jødene valgte seg Barrabas. En annen gruppe valgte seg Jesus. De førstnevnte ble kalt seloter, og de sistnevnte ble siden benevnt som kristne.. de ble en revolusjonær bevegelse på mange måter, for Kristusimpulsen revolusjonerer ikke bare menneskesjelen, den revolusjonerer i positiv forstand også samfunnene.

«I skuespillet «Barrabas» lar Nordahl Grieg det velkjente bibelske temaet gjenspeile det problematiske valget mellom de gode og de langt sterkere onde kreftene.»
http://no.wikipedia.org/wiki/Nordahl_Grieg

Mange kristne ville være på «vinnerlaget» (kan se slik ut med verdslige øyne), og valgte seg selotene, dagens sionister, den politiserte religion.

«Barabbas ville frigjøre folket med makt og med våpen, han var en slags terrorist med et positivt motiv for jødene. Men Jesus Kristus kom ikke for å ta liv, men for å gi sitt liv til løsepenge for mange. Barabbas representerte denne verden, mens Jesus representerte den kommende.»

http://www.eyewitness.no/Teologi/het.htm

Mange falne kristne drar Jesus Kristus sitt hellige navn ned i søla, ved å bruke kristendom til å begrunne åndsløshet, krig og politiske disposisjoner, fordi de ikke kjenner Kristus i ånd, bare ved bokstaven.

Okkultisme og kunsten

Mange kristne vil nå si at denne forfatter lefler med det okkulte. Okkult betyr ‘det skjulte’, og vil tro seg redd for å falle fra nåden og velsigelsene som en kristen sjel blir til del med det, for Bibelen forbyr hekserier og okkultisme (i sin negative form). Jeg tror ikke de skal være så redd for dette, for G-d’s barn har evnen til å leke, også intellektuelt, og så lenge en holder seg til kjærlighetsbudet; elsk G-d, elsk dine medmennesker, så er det ingen okkultisme som kan rive en bort fra nåden og velsignelsene, og spesielt ved det faktum at Rudolf Steiner ble utkastet fra det Teosofiske Samfunn med Helen Blavatski. Okkultisme betyr lære om det skjulte, og har både en lys og mørk side.

Rudolf Steiner kom til brudd med teosofien og Madam Blavatsky, fordi Madam Blavatsky ikke tålte ‘kristen manns blod’, og var viden kjent for sin anti-kristne holdning. Teosofien står således, utifra et kristent synspunkt, for en mørk side av okkultismen, mens antroposofien som en vitenskapelig fremstilling av sjelen og forståelsen av de åndelige riker, ville Steiner åpent og ærlig at esoteriske temaer skulle drøftes i det åpne rom, og gjøres til gjenstand for vitenskapelig granskning, og ikke være skjulte lærer som skjulte krefter benyttet til klandestine formål. Disse benytter sort magi og har tilknyttet seg negativt polariserte åndskrefter for å beholde sin verdslige kontroll og makt over menneskene, jeg kaller dem oftest satanister.

Jfr. Steiners bok: ‘The Karma of Untruthfulness: Secret Societies, the Media, and Preparations for the Great War’.

«Man må la den fysiske verden være slik den er og søke det åndelige der hvor det er å finne, – riktignok også i den fysiske verden, men da nettop i de åndelige sfærer som gjennomtrenger den fysiske verden. I sin sunne tilstand føler mennesket seg kallet til å slå bro mellom de to områdene, mellom den indre opplevelse og den ytre anskuelse. [] Bringer man de to verdener sammen, da befrukter de hverandre gjensidig, da oppstår kunsten. For i kunsten blir det vi iakttar i den ytre sanselige verden, gjennomtrengt med impulsene fra den åndelige verden; det som iakttas sjelelig i det indre, ikles en ytre form.» 4) s. 207.

Så patetetisk nok kan det tenkes at kunsten har større potensiale enn teologien til å lede menneskene inn på den sunne åndelige utviklingsvei.

Den åndelige frihet

Så vi ser at den menneskelige kjærlighet er begrenset i forhold til den kjærlighet til den «som av fri vilje, av kjærlighet, hadde utført denne handlingen, for at jorden og menneskeheten skulle nå sitt mål (fri fra ‘synden’ – som betyr ‘bomme på målet’). Hadde ikke den gud, som vi kaller Faderguden, tillatt at den luciferiske innflytelse kom inn i menneskene, hadde ikke menneskene kunnet utvikle sitt anlegg for et fritt Jeg. Gjennom den luciferiske innflytelse ble anlegget til et fritt Jeg utviklet. Dette måtte Faderguden tillate. Etter at Jeget – for sin frihets skyld – var blitt fanget i materien, måtte nå hele Sønnens kjærlighet føre frem til handlingen på Golgata, for at det igjen skulle bli befridd fra dette fangenskapet. Bare gjennom dette er menneskets frihet, menneskets fulle verdighet blitt mulig. Vi kan takke en guddommelig kjærlighetshandling for at vi er frie vesener. Som mennesker har vi lov til å kalle oss frie, men vi har ikke lov til å glemme at vi kan takke en guddommelig kjærlighetshandling for denne friheten. Når vi tenker slik, vil følgende tanke ta bolig i det innerste av våre følelser: Du kan nå frem til menneskelig verdighet, men du må aldri glemme at den du kan takke for den du er, er han som har gitt deg ditt menneskelige urbilde tilbake gjennom forløsningen på Golgata! – Menneskene ville aldri ha kunnet gripe frihetstanken uten Kristi Forløsningstanke, bare slik har frihetstanken sin berettigelse. Hvis vi ønsker å være fri, må vi bringe det offer at vi takker Kristus for vår frihet! Da først kan vi virkelig erkjenne friheten. De som tror at menneskelig verdighet blir innskrenket, hvis de takker Kristus for den, bør innse at menneskelige meninger ikke har noen betydning ovenfor kosmiske kjennsgjerninger, og at de en gang i fremtiden vil komme til det punkt der de gjerne anerkjenner sin frihet som noe de har erhvervet fra Kristus.» 1) s. 184.

Etterordet på 59 sider av Torodd Lien i boken «Fra Jesus til Kristus», er så bra at jeg kunne godt sitert en masse, men plassen tillater ikke mer. Anbefales.

Lien får det siste ordet om denne friheten som er truet: «Spørsmålet er jo hva åndsvitenskapen kan bidra med i den sivilisasjonskrise vi står inne i, og den målbevisste avkristning, anført av samfunnets sentrale pedagogiske, vitenskapelige og politiske instanser, som er et av denne krisens mest markante trekk«. 1) s. 212.

Øvrig lesning

Se også:

Rudolf Steiner i Opposisjon til Sataniske Kulter
http://www.riksavisen.no/?p=5281

Rudold Steiner arkivet (engelsk)
http://www.rsarchive.org/

Rudolf Steiner: Karma of Untruthfulness: Secret Societies, the Media, And Preparations for the Great War, vol 1 og vol 2.

Referanser

1. Rudolf Steiner. «Fra Jesus til Kristus». Vidarforlaget 2007.
2. Rudolf Steiner. «Kristendommen som mystisk kjennsgjerning». 1902. Vidarforlaget 1991.
3. Rudolf Steiner. «Kampen om mennesket». Vidarforlaget 1995.
4. Rudolf Steiner. «En innvielsesvei for vår tid». Antropos 2001.
5. Rudolf Steiner. «Åndsvitenskap i omriss».
6. Colin Wilson. «Rudolf Steiner. En mann og hans visjon». Kurer Forlag. 1985.
7. Rudolf Steiner. «Nordens folk mellom øst og vest. Kristus i det tyvende århundre». Antropos 1999.
8. Rudolf Steiner. «Kjærligheten og dens betydning i verden». Vidarforlaget 1999.