Et virkelig forbilde

Spør du den yngre generasjonen i dag så vil de ramse opp navn på personer innen film industrien,  musikk bransjen eller idretten. Spørsmålet mitt er hvordan kan slike personer være forbilder eller helter ?

Tenker ikke de som ser opp til disse personene at det bare er falske ikoner som media har skapt, for å påvirke oss. Nei selvfølglig gjør de ikke det, hvis så hadde vært tilfelle så hadde jo ingene av disse idolene eksistert. Og de eksisterer kun pga at det er mulig å tjene penger på dem. Ta vekk inntjeningsmulighetene deres og de vil være null verdt, de vil falle ned på samme nivå som deg og meg, de vil bli vanlige mennesker.

Det som er det tragiske er at det er deg og meg som skaper falske guder og idoler av helt ordinære mennesker. Vi tilber noe som ikke eksisterer, kun i våre tanker og fantasier har de bolig. Da jeg var yngre, så hadde jeg også massevis av idoler, særlig skuespillere, men når jeg forsto at de kun var vanlige mennesker som alle andre, så forsvant glansen deres. Det er lett å bli forført av illusjoner, fordi de til tider er så tiltrekkende og vanedannende. Man følger med på hva disse menneskene gjør, man lever deres liv, mens man glemmer helt å leve sitt eget.

Finnes ekte forbilder ? Ja det vil jeg si. Mitt største forbilde oppdaget jeg da jeg for et par år siden kjørte mine barn til skolen. På veien hørte jeg tilfeldigvis på morgenandakten, noe jeg vanligvis ikke gjør. Kosøren var en Helge Helgheim. Han fortalte historien om en tysk soldat ved navn Josef Schultz som en sommerdag 20. juli 1941 et sted i Jugoslavia, sammen med syv medsoldater, var kommandert ut på noe de trodde var et rutineoppdrag. Etter en kort marsj forsto de at de var ute på noe helt annet: De ble konfrontert med 14 tilfangetagne jugoslavere-bønder ?-partisanere ? med bind foran øynene, lent opp mot en diger høystakk. Da soldatene var 10, 15 meter unna, beordret sersjanten dem til å legge an.

Soldatene hevet geværene og siktet. I stillheten som fulgte gikk Joseph Schultz inn i historien. De dødsdømte hørte lyden av et gevær som ble kastet til jorden. Skrittene til den unge soldaten som valgte å gå ut av eksekusjonspelotongen. Han gikk i stedet frem og stilte seg i rekken sammen med de dødsdømte. Joseph Schultz nektet å adlyde ordre. Nektet å tjene det onde. Han ble henrettet av sine kamerater. Senere forteller historien, fant man en papairlapp med et utdrag fra Korinterbrevet på kroppen hans:

<< kjærligheten gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt >>

Schultz sin handling viser at det er fullt mulig å si nei til onde, uansett hva andre mener eller driver med. Ingen av de andre soldatene fulgte hans eksempel. Det ble ingen revolusjon, ingen storstilt masse dessertering. Dette er ingen heltehistorie, ei heller en fortelling om noe offer. Ingen ble reddet av det Josef Schultz gjorde. Alle ble skutt. Alle pluss èn til. Det Josef Schultz ga oss, var et moralsk eksempel. Han nektet å skyte fordi det var galt å skyte. Det gjorde ingen forskjell for hvor mange som ble skutt, men det gjorde en forskjell for ham. Og det burde gjøre det for oss.

Josef Schultz er det jeg vil kalle et ekte forbilde, så fjernt fra alt som er kunstig og konstruert som det kan bli. Han er et lysende eksempel på det radikale valg for det godes skyld. Han var et menneske som evnet å skille og skjelne, som forsto hva det å leve handlet om, og som derfor var villig til å gi slipp på sitt eget liv for livets skyld.

Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder ! Da er livet ei så svært, døden ikke heller.

Josef  Schultz hadde ingen ting å tjene på det han gjorde, det var ikke noe taktisk bak hans handling, han bare valgte det gode.

Josef Schultz var et ekte godt menneske med et mot de færreste av oss kan forestille oss. Å hige mot hans sjels evner burde være et mål, et mål som kansje kunne fjerne noe av den kvalme idol avguds dyrkelsen som har infisert nitti prosent av alle menneskers sjel og sinn og som får oss til å hige mot det ubetydelige i stedet for det som virkelig betyr noe, nemlig det å gjøre det riktige uten noen baktanker. Joseph Schultz sin handling vil ikke være forgjeves, hvis historien hans  blir spredd og fortalt til så mange som mulig. Da vil Schultz ha oppnådd noe han ikke oppnådde i 1941, nemlig å vekke folks samvittghet og rettferdighets sans som ligger slumrende i de fleste av oss, til live igjen. Hans bragd skulle hvert trykt i hver eneste historie bok, men da ville det han gjorde muligens gitt oss ideer, og som de fleste av oss vet, så er jo det noe myndighetene ikke vil at vi skal få.