Er pennen mektigere enn Hiroshima-bomber?
Språk er mye rart, det oppretter kommunikasjon og fører til enighet. Det løsriver folkeslag og plyndrer nabolag. Fra nynorsk til kebabnorsk; minoriteter bruker det for å ”kamuflere” noen ord fra å nå andre sine ører; Siv Jensen bruker sine ord til å skape frykt og splittelse; mens andre kun bruker det som et middel til å komme seg på jobb. Andre igjen skaper pakter ved nasjonalforsamlinger: ”Til Dovre faller!”
Språket er identitet, en tilhørlighet blant de mange folkeslag. Det er det som skiller oss, samtidig som det skaper broer mellom nasjoner og etnisiteter. Engelsk er idag det mest dominerende globale språket brukt; noen mener det er bra, mens andre er redde for at vi alle vil høres like ut om 100 år.
Er vi virkelig så langt unna et globalt språklig diktatur?
La oss se tilbake i tiden, når de gamle koloniherrene dro fra sine hjemmebyer til den uoppdagede verden for å misjonere. De kom til folkeslag som kommuniserte annerledes enn dem. Det gikk ikke lang tid før alle forsøk på kommunikasjon ble oppgitt og andre virkemidler, som kroppspråk, ble brukt; det var i mange tilfeller ikke nok. Siden de siviliserte koloniherrene ikke forstod språket til de innfødte, mente de at de var “primitive” og “språkløse”. De så på det som et kall fra Gud å ”sivilisere” dem og lære dem et språk. Det er derfor i dag mange land i Karibien, Afrika og Australia hvor mennesker har fransk, belgisk eller engelsk som morsmål. Tenkte koloniherrene noen gang over at ”oga booga mambo jambo” faktisk kunne være deres etablerte språkverktøy?
Hvor mange mennesker døde ikke for misforståelser?
Det er vel derfor vi bruker språk, slik at vi ikke skal misforstå hverandre. Men kan det være at noen mennesker i dag bevisst bruker språk som et verktøy for å skape misforståelser og disputter? Var Hitler en folkefører, eller en folkeforfører? Han brukte hendelser i historien til å føre en hel nasjon sammen, millioner av mennesker ropte ”sieg heil!”; og for millioner av soldater var dette deres siste ord før de døde på en slagmark. Språk er et mektig verktøy, og noen spør seg selv om pennen er mektigere enn sverdet; i mange tilfeller er språk det mektigste våpnet mennesket har oppfunnet.
Språket tillater oss å kommunisere ideer og tanker som former vår virklighetsoppfatning. Det danner en helhetlig forståelse, en kollektiv bevisthet.
”Folk tror lettere på en stor løgn, enn en liten.” Adolf Hitler
Konfrontasjoner starter som regel med ord, og eskalerer deretter til handlinger.
”En fjær kan fort bli til fem høns”, for ikke å snakke om Bibelen, hvor ”Guds” ord, skrevet av mennesker, har ført en hel verden sammen – i gode og onde dager. Dette oppnås ikke bare ved å skrive noen ord, det gjelder å ha riktige ord til rett tid, finne de rette ordene og sette dem sammen slik at det taler til det logiske resonnementet, det følsomme indre eller den naturlige betattheten av autoriteter.
Dette skrev Aristotles om i flere bind hvor han definerte retorikken, talens kunst.
Når Siv Jensen snakker om “snik-islamisering”, så sender hun ut et sterkt budskap som provoserer deler av befolkningen. Vi tenker umiddelbart at noen har ført oss bak lyset og innført nye regler og normer uten vårt samtykke. “Dette er landsvik”, tenker de fleste av oss, uten å se nærmere på enkeltsakene som Siv Jensen fremstiller som snik-islamisering.
Vi stiller oss mer kritisk til sannhetens autoritet, enn det motsatte.
– Hvordan bruker f.eks staten Israel språk til å dekke over og ofte legitimere brudd på folkeretten og menneskerettighetene?
– Hvordan brukte George Bush sin krigsretorikk: ”Either you’re with us, or you’re against us” ?
Da Israel i 2006 og 2009 flere ganger ble beskyldt for å avfyre raketter mot sivile mål og boligblokker, svarte de enkelt og greit: ”det befant seg terrorister i bygningene”, noe som førte til at hele boligblokken ble jevnet med jorden. Flere hundre uskyldige menneskeliv gikk tapt.
I Gaza i 2009 ble en FN-registrert skole brukt som flyktningeleir bombet av israelske fly.
Her var det heller ingen terrorister, bare kvinner og barn, dette ble bekreftet av flere FN-vitner og andre.
Israel klarte ikke å fremlegge noen bevis på at ”det befant seg terrorister i bygningen”.
Så alt er og forblir ord, språk brukt til å legitimere forferdelige ugjerninger påført mennesker.
Rett etter at USA ble angrepet av “terrorister” i 2001, gikk Bush på krigsstien og erklærte all kritikk av USA som fiendtlig; om noen ikke var enige med USA og Bush, var de fiender i De forente staters øyne.
Dette gjorde det veldig vanskelig for flere statsoverhoder å rette seg etter massedemonstrasjonene i sine egne land etter at Bush bestemte seg for å invandere Irak, som jo ikke hadde noe som helst med 11. september og gjøre. Det var kun 3 land i verden som var positive til et angrep på Irak etter at det ble foretatt en verdensomfattende spørreundersøkelse av International Gallup: Israel 77%, India 72% og USA 54%; nummer 4 var Frankerike, med 27%.
Jeg prøver på ingen måte å bruke mitt ”språk” til å forsvare de grusomme handlingene påført New York og verden den 11. september 2001; ondskapsfulle handlinger er ofte uforklarlige og kan ikke rettferdigjøres. Jeg prøver bare å vise hvordan vi ofte velger bort viktige faktorer i slike tilfeller, de som ønsker å bestemme framtiden, er ofte de som planlegger den idag, og de er veldig selektive i hva de luker ut og hva de setter på førstesidene.
Men språket skaper ikke bare uoverenstemmelser og krig, det skaper også muligheter for mennesker på flukt fra disse krigerske handlingene.Språk er også integrering og ofte avgjør det om du får en jobb, eller en ny kjærste, eller vinner millionen i ”Vil du bli millionær?”. Språket kan avgjøre din framtid i en rettsak hvor du må finne de rette ordene for ikke å bli dømt. Eller kunne ”engelsk” slik at du ikke misforstår kelneren og bestiller fisk når du egentlig ville ha salat. Det er hundretusner av eksempler på hvor viktig språk er; uten språk hadde ikke du som leser forstått noe som helst av det som er skrevet over, eller det som vil bli skrevet under.
Mange er redd for å miste sin identitet når de må lære et nytt språk, vi vil ikke gi slipp på vårt morsmål av den mest naturligste grunn – er ikke det viktigste på jorden å forstå sin mor?
Dette er selvfølgelig ikke et problem for den enkelt-språklige, men for den to-språklige eller flerspråklige vil det før eller senere komme et ultimatum: ”Å være eller ikke være, å snakke eller ikke snakke”. For noen er det for sent å lære et nytt språk når man kommer litt opp i årene, for barn er det mye lettere. Hvis vi ikke forstår hverandre, hvordan skal vi da omgås i det vi kaller et samfunn?
Den vestlige verden er i ferd med å bli mer flerkulturell og sammensatt enn noen gang før pga den massive flyktningstrømmen som kommer fra kriger og utnyttelser den vestlige verden har påført den fattige delen av verden. For at noen skal være rike, må andre bli fattige, noe koloniseringen av Afrika og Midt-Østen førte til, der den okkupasjonsmakten gomlet i seg naturressurser som kunne ha kommet lokalbefolkningen til gode. Vårt ansvar er å tilrettelegge best mulig for våre nye naboer, innbyggere, ja kall det gjerne nye landsmenn, slik at de tilpasser seg vårt samfunn på best mulig måte. Språk er derfor det viktigste verktøyet for å bli best mulig integrert i et nytt samfunn.
Da jeg var ung tenkte jeg ofte over hvor fredelig verden ville vært om alle mennesker snakket samme språk og det ikke fantes noen landegrenser.
Prinsipielt er det trist at barn i det hele tatt må vokse opp med slike tanker, og de gjør det fortsatt den dag idag. Men må vi nødvendigvis bære et flagg, snakke et språk og se opp til en felles leder for at verden skal være preget av fred og stabilitet
Må alle mennesker være like, bare fordi forskjeller ofte fører til krig?
Er det ikke forskjellene, språkene, artene, dyrene, og alt det levende, som gjør livet på jorden til et fargerikt og interessant felleskap? Hadde vi bare funnet de rette ordene, som kjærlighet, fred, og liv, i stedet for rasisme, krig og hat, ville vi kunne levd i perfekt harmoni med hverandre og naturen.
Språket er den vakreste egenskapen vi besitter; vi kan sette ord på følelser og begivenheter. Men samtidig kan denne egenskapen utløse verdenskriger og splittelser i samfunnet. I alle fall tilsynelatende.
Kanskje det hadde vært best for alle om vi ble stilt overfor en felles trussel som mobiliserte alle menneskene på jorden mot en ny, felles fiende, som truet oss alle:
Mangelen på fred …