Skolens fremste formål er å sikre statens videre befestelse

1.5K visninger
5 minutter lesetid
3

En skoleplan full av ferdige svar er ikke beste venner med undringen. Hvordan ser fremtidens skole ut?

10 års fôring med ferdigtygde svar

Vårt undervisningssystem er skapt for å sikre, at vi mennesker finner veien frem til et yrke. Systemet er finslepet gjennom generasjoner og kjenner de mest alminnelige spørsmål. I sin iver etter å hjelpe mennesker på plass i næringslivet strever systemet etter å finne svar på disse spørsmålene. Så ivrige er ekpertene, at de faktisk ikke venter på spørsmålene. De vil ikke spille tiden, men spare oss for den ulidelige søken og like godt gi oss svarene først som sist. Det har ført til et uhyre komplekt system av svar, som vi kaller en læreplan. Den er selvfølgelig sikret med Utdanningsloven, som krever at alle barn blir fôret med disse svarene, hver dag i 10 år, fra de er 6 til de er 16 år gamle.

Bilde fra Eikeli Videregående Skole sin rådgivertjeneste

 

Du lærer ikke å lese og skrive i skolen!

En vanlig forståelse av skolen er at den skal formidle kunnskap. Så klart skal den det. Det fremgår tydelig av utdanningsloven. Likevel er det påfallende at etter 10 års skoleplikt og ytterligere 3 års videregående skolegang er det fortsatt mange som ikke kan lese og skrive. Organisasjonen «Dysleksi i Norge» skriver at hver femte går ut av skolen uten å kunne lese ordentlig:
«Så mange som 20 % av de som går ut av skolen har generelle lese- og skrivevansker, og regnes som funksjonelle analfabeter. De har vansker med å lese en vanlig avisartikkel. Dette er over en million nordmenn.»

Så hvis skolen først og fremst er til for å gi befolkningen kunnskaper, så er den ikke mye å skryte av.

Skolen som oppdrager

Om en gir seg tid til å ni-lese Utdanningslovens formålsetninger, så er det ikke bare kunnskapsformidling, som nevnes.
Hele 6 av 7 formålssetniger handler om formingen av barnets livssyn og karakter. Her noen eksempler: Historisk forandring/ menneskerettighetene/ internasjonale kulturtradisjon/ demokrati og likestilling/ utvikle holdninger/ handle etisk/ fremja danning. Den gode lærer er altså ikke bare en fagperson, men snarere omsorgsperson og oppdrager, som Oslo Kommunes hjemmeside «God Skole» skriver:

Den gode læreren er imidlertid også:
– leder, som skal peke ut retning, gå i front, og vise vei.
– omsorgsperson, med ansvar for at enkelteleven har det godt i skolen.
– oppdrager og normdanner, med ansvar for å se enkelteleven, samt for å fange inn og fange opp elever som enten tar dårlige valg, eller som ikke får til det som er ønsket og forventet.
– samarbeider, alle veier innad i skolen, samt ut mot foreldre og foresatte, og ut mot instanser utenfor skolen.

Læreren skal altså ta over omsorgen av barna. Han skal vise vei og lede. Han skal oppdra og skape normer. Han skal fange opp elever, som ikke gjør som Staten forventer. Skolen forsøker altså i virkeligheten å vriste barna ut av foreldrenes fang og ta over oppdragelsen.

Tur i barnehagen handler ikke om undring og selvutfoldelse. Det likner snarere på en øvelse i forbindelse med en unntakstilstand.

Statsskolen er avansert hjernevask

Vil man styre utviklingen av barnets bevissthet, så må man være i forkant. I stedet for å vente på, at barnet oppdager livets store spørsmål, så setter man disse på timeplanen, før det skjer av seg selv, og helst før foreldrene. Når barnet ikke er helt modent for spørsmålet, er det heller ikke helt modent for å vurdere svaret. Dermed oppnår man minst mulig motstand i dannelsen av barnets bevissthet og underbevissthet. Når dette så settes i system med en detaljstyrt læreplan, og når læreren overtar som omsorgsperson og oppdrager, ja, da har vi oppskriften på avansert hjernevask, som vi forventer å finne det i diktaturer, som vi elsker å se ned på.

 

 

Ferdige svar dreper nysgjerrigheten, som fremtiden trenger

Undringen er en sart plante. For å kunne undres, så må man ha tid til å stoppe opp. Riktig god tid faktisk. For i det øyeblikk man undrer seg, så opphører tiden å eksistere. Man er tidløs i undringen. Undringen er noe man må «rive seg løs fra» for å rekke bussen eller passe på, at ikke speilegget blir svidd i panden.

Undringen er den tilstanden, som kommer før formuleringen av spørsmålene: Hvad? Hvordan? Hvorfor? I denne fasen, uten forståelse, uten svar, uten forutinntatte forestillinger, tar vi inn alle sanseinntrykk uten å sortere dem. For vi har jo ikke noe kriterium å sortere etter. Samme øyeblikk vi har det, er undringen over. Åh, det er bare en …!

Er det noe som undring ikke tåler, så er det færdige svar. Noe annet, som undring ikke tåler, er en stram timeplan. For den krever hele din oppmerksomhet og tillater ikke, at du stopper opp.

Hvis undringen ikke avbrytes med et færdigtygget svar, kan den forvandle seg til et spørsmål, som kan endre livets mening. Hva er det bak stjernene? Hvorfor kan fuglen flyve?

Slike spørsmål er som en lommelykt: Bevisst eller ubevisst bærer vi dem gjennom hverdagen. Med slike spørsmål sveiver vår bevissthet over alt og alle vi møter på vår vei. Pludselig kan vårt søkelys treffe noe derute, som glimter til og treffer oss i samme øyeblikk. Vi vet, at vi har funnet noe, som kan hjelpe oss videre!

Både lærere og elever får skylden for en mislykket skole

Læring forutsetter interesse. Uten interesse er alle tiltak og støttemidler meningsløse. Det er her den gode lærer blir stilt på prøve: Klarer han å vekke undring nok til et aldri så lite spørsmål, før hans færdige svar oversvømmer klasselokalet? Dette er en kunst av de helt store. Å male en van Gogh, nåja, men å hensette en klasse med 28 elever i undring og begeistring 6 timer daglig, 5 dager i uken, er sandelig ikke enhver forundt. Det er snarere det motsatte, som henger igjen som en erindring hos de fleste: Kjedsomheten, terpingen, meningsløsheten.

Fenomenet «Den Gode Lærer» var et forsøk på å velte skylden over på en allerede skviset lærerstand. Når det ikke førte frem, så ga en likegodt elevene skylden: De fikk ansvar for egen læring!

 

 

Skolen er verre enn fengsel

Det fikk en av Norges fremste kriminologer til å se rødt: En ting er å sperre folk inne. Det skjer som bekjent både i fengsel og skole. Men å gi barna ansvaret for egen læring, når de ikke selv kan velge, om de vil delta, det var for drøyt. Den lille boka: «Hvis skolen ikke fantes» falt som en bombe i åttitallets skolegård.

Klasseundervisningen er død

Nils Christie er for lengst glemt. Men han satte sine spor. En har siden prøvd alt mulig for å løse den gorgiske knuten: Åpen skole, hvor elevene i det minste er fri til å bevege seg rundt i skolen. Eller den prosjektbaserte læring, hvor ikke skoleklokken ikke ringer hver time og river dagen i filler.

Likevel blir ikke problemene mindre, men større. Mange elever er på lykkepiller. En helt vanlig videregående skole har en egen gruppe av psykologer og eksperter for å sanke inn den stadig voksende gruppe, som faller ut.

 

Fremtidens skole skaper grobunn for en skapende fremtid

Så hvordan ser fremtidens skole ut? Kanskje skulle en slutte å kalle det skole og spørre: Hvilke rammer trenger barn og unge for at undring og begeistring kan fylle dagen?
Først når vi møtes i undring kan samtalen oppstå, og grensen mellom lærer og elev viskes bort. Da er det ikke lenger undervisning som forberedelse for livet, men livet selv!

Ole Blente

Læreren som ikke ble lærer, fordi skolen ikke er skole.

0 0 stemmer
Artikkelvurdering
Varsle om nye kommentarer
Varsle om
guest

3 Kommentarer
Nyeste
Eldste Mest populær
Inline Feedbacks
Vis alle kommentarer
Mortemann
Mortemann
Abonnent
6 år siden

Bra og viktig artikkel!
Barn har et enormt potensial for læring og utvikling. Når et emne først har fattet et barns interesse, går resten av seg selv. De er selvlærende og selvgående, og ofte ikke til å stoppe før de har kommet til full forståelse av emnet, og har bygget opp ferdighetene de er interessert i å beherske. De trenger ingen belønning for denne voldsomme involveringen i livets muligheter, for det er de indre opplevelsene av reell innsikt og mestring som driver dem. Det er leken som oppleves givende, og barn ønsker at leken skal fortsette og fortsette til utmattelsen eller foresatte påtvinger dem en pause. Men etter å ha hvilt litt, spist eller sovet, er de i gang igjen.
Men dette er før de begynner på skolen. Skolesystemet har ikke rom for denne type aktivitet og læring, som så effektivt bygger opp barnas forutsetninger til å mestre livet. De blir i stedet tvunget inn i et system med krav til underkastelse, terping av fragmenterte kunnskaper og godtakelse av ferdigtygde oppfatninger.
Etter skolestart blir den indre, frydefulle gleden over økt mestring av livets utfordringer byttet ut med ytre belønninger (knapper og glansbilder), som de tildeles for å underkaste seg systemet og komme med riktige, innpuggede svar. Barnas begjær etter egne erfaringer og selvlært forståelse blir undertrykt, og de manipuleres inn i en illusjon om at de ikke bestemmer over seg selv.
Evnene til undring og nysgjerrighet, selvlæring og selvgåenhet visner. I stedet utvikles avhengighet til anerkjennelse og bekreftelse på deres verdi, i form av belønninger, rosende tilbakemeldinger og gode karakterer.
Barn som protesterer, blir effektivt lokket, tvunget eller manipulert til videre underkastelse. De sterkeste og mest utholdende opponentene blir stemplet som problembarn med tilhørende diagnoser, og blir utsatt for statens eksperter i manipulering av slike tilfeller (psykologer). Disse har til rådighet ekstra ressurser i form av spesialtimer, miljøarbeidere, institusjoner, spesialskoler og neddopende medisiner. De klarer ikke hverken å håndtere, eller å forholde seg til barn som frie individer, og er blinde for det enorme potensialet for egen utvikling disse i utgangspunktet besitter. Det er rett og slett irrasjonelt å utsette våre barn for dette, om man ønsker å bidra til at de blir selvstendige og tilfredse individer.
Kunnskapsskolen hevdes å være forskningsbasert. Men denne forskningen er rigget og utført av eksperter som selv har latt seg manipulere og programmere store deler av livet sitt gjennom det samme systemet de nå utforsker. Deres konklusjoner bør vurderes deretter.
Noen barn elsker skolen, og opplever tiden de tilbringer der som svært givende. Dette er gjerne “vinnerne”. Mens for “taperne” og deres familier er dette systemet nedbrytende og sorgskapende. Når det heller ikke er mulig å slippe unna, ender det for noen med lidelser og depresjoner. Selv klarte jeg aldri og tilpasse meg skolen (heldigvis, vil jeg si), og den opplevdes ofte som et vedvarende mareritt jeg ikke kunne våkne fra. Bortsett fra friminuttene, sløyden, musikk- og gymtimene da. Men da jeg var ferdig med gymnaset, som jeg aldri besto, oppdaget jeg etter hvert igjen gleden ved å lese og studere.

Jan
Jan
Abonnent
6 år siden

Skolefengselet er bare mulig gjennom navnetyveriet,skolefengselet lærer oss å gå i flokk,vi blir så like og likbare,hele livet går vi i takt.

ola norman
ola norman
Anonym
6 år siden

hvorfor skal eleven ha faste plaster I klasserommet I undervisningen da??
fasiten for juks er inbakt her og svekkelse ytterligere forverres.

« Forrige artikkel

Er vi egentlig på the road to hell?

Neste artikkel »

Skolen er et kynisk verktøy til sortering av fremtidens “human resources”

3
0
Vi vil gjerne ha din mening. Fritt og anonymt.x
()
x